Registrer

Brutus

fredag, 18 juli 2014 00:00 Bibelhistorie
(0 Stemmer)

Juda, som var eJuda ber sin svigerdatter Tamar om en «tjeneste». Maleri av Rembrandtn av Jakobs (Israels) tolv sønner, hadde ved en anledning omgang med sin svigerdatter, som var enke. Følgene av denne utskeielsen var to sønner: Peres og Serah: «Judas sønner var Er og Onan og Sela. Disse tre fikk han med Suas datter, en kana'aneisk kvinne. Men Er, Judas førstefødte, mishaget Herren, og han lot ham dø. Hans sønnekone Tamar fødte ham Peres og Serah, så at Judas sønner var fem i alt. Peres' sønner var Hesron og Hamul. Og Serahs sønner var Simri og Etan og Heman og Kalkol og Dara [Darda], til sammen fem» (1 Krøn 2,3–6).

«Og det skjedde da den tid kom at hun [Tamar] skulle føde, da var det tvillinger i hennes liv. Idet hun fødte, stakk den ene hånden fram. Jordmoren bandt da en rød tråd om hans hånd og sa: Denne kom først fram. Men så drog han hånden tilbake, og se, da kom hans bror fram, og hun sa: Hvor du har brutt deg fram! Og de gav ham navnet Peres. Så kom hans bror fram, han som hadde den røde tråden om hånden. Ham kalte de Serah» (1 Mos 38,27–30).


Man kan saktens stille spørsmål om hvorfor Bibelen gir oss denne beretningen om Juda som får tvillinger med sin svigerdatter. SanØverst: Juda ber sin svigerdatter Tamar om en «tjeneste». Maleri av Rembrandt. Nederst: Den røde hånden omkranset av en skarlagensfarget snor var lenge emblemet for distriktet Ulster på IrlandØverst: Juda ber sin svigerdatter Tamar om en «tjeneste». Maleri av Rembrandt. Nederst: Den røde hånden omkranset av en skarlagensfarget snor var lenge emblemet for distriktet Ulster på Irlandnsynligvis har det primært med Jesu slektstavle å gjøre, idet Jesus nedstammet fra Juda stamme gjennom den ene av disse tvillingbrødrene, Peres (Matt 1,1–3). Han som «brøt seg fram» ble den viktigste av de to, fordi Frelseren nedstammet fra ham.

Men Bibelen nevner også noen av Serahs etterkommere: Simri, Etan, Heman, Kalkol og Darda. Det var fra Darda og Kalkol at hellenerne, trojanerne og det britiske kongehuset nedstammet (via Irland og Skottland). Det er for å gi oss hint om identiteten til viktige folkeslag som nedstammet fra Israel at Bibelen gir oss disse beretningene. Det tradisjonelle emblemet til distriktet Ulster på Irland var for øvrig en rød hånd omkranset av en rød tråd. Dette peker på Serah, som fikk en rød tråd om hånden da han ble født. Vi skal også merke oss at løven (symbol på Juda), er gjenganger både i riksvåpen og distriktsvåpen til de fleste nasjoner i Nordvest-Europa.

Hellenerne

Oldtidens hellenere var en annen folketype enn dagens grekere. De viser umiskjennelige nordiske trekk. Bildet viser en rekke greske filosofer og diktereOldtidens hellenere var en annen folketype enn dagens grekere. De viser umiskjennelige nordiske trekk. Bildet viser en rekke greske filosofer og diktereAllerede på Abrahams tid (1900 f.Kr.) emigrerte en rekke hebreere vestover. De anla tidlige kolonier bl.a. på Irland. Deler av Israelsfolket emigrerte også under oppholdet i Egypt, rundt 1500 f.Kr. Noen dro nordvestover og anla kolonier langs nordkysten av Middelhavet, mens andre dro gjennom «Herkules' søyler» (Gibraltarstredet) og anla kolonier bl.a i Sydspania. Danaan-folket, som var etterkommere av Dans stamme, dro lenger nord og dannet kolonier på Irland, mens andre seilte opp Egeerhavet og anla kolonier i Grekenland. Også nordkysten av Afrika (bl.a. Kartago, dagens Tunis) ble kolonisert av hebreere.

Tidsmessig faller de eldste dynastiene i Hellas sammen med tiden for Serahs sønner Kalkol og Darda (1700 f.Kr.) Athens grunnlegger og første konge skal ha vært Cecrops, og de greske klassikere forteller at Cecrops kom fra Egypt med sine brødre. Rev. William Milner regner Cecrops som identisk med Bibelens Kalkol, Judas sønnesønn. Cecrops skal ha delt folket inn i tolv stammer etter mønster av Israels tolv stammer.

De første hellenerne var for øvrig en annen mennesketype enn en stor del av dagens grekere. De bærer typiske nordiske trekk. Det er meget som tyder på at de nedstammet fra Judas etterkommere gjennom Darda og Kalkol, og dermed var israelitter.

Troja

Oldtidsbyen Troja, som dikterne Homer og Vergil skildrer i sine verk Iliaden og Æneiden, ble lenge regnet som en mytisk by, men ikke nå lenger. De utgravde ruinene ved Hellesponten (stredet ved Dardanellene) forteller om en svunnen glanstidOldtidsbyen Troja, som dikterne Homer og Vergil skildrer i sine verk Iliaden og Æneiden, ble lenge regnet som en mytisk by, men ikke nå lenger. De utgravde ruinene ved Hellesponten (stredet ved Dardanellene) forteller om en svunnen glanstidDen sagnomsuste oldtidsbyen Troja, som Homer og Vergil beretter om i «Iliaden» og «Aeniden», ble lenge regnet som en mytisk by — inntil den tyske antropolog Heinrich Schliemann og hans greskfødte hustru Sophia (født Egastromenos) fant ruinene av Troja og begynte utgravninger i siste halvdel av det 18. århundre. Homer og Vergil beskrev ikke en mytisk by, og følgelig heller ikke mytiske skikkelser.

Heinrich og Sophia Schliemann gravde Troja ut av mytologien og inn i historien. Her poserer Sophia med smykker funnet i den berømte oldtidsbyHeinrich og Sophia Schliemann gravde Troja ut av mytologien og inn i historien. Her poserer Sophia med smykker funnet i den berømte oldtidsbyDet dreier seg om en beskrivelse av virkelige personer og virkelige hendelser, med noe mytologisk omsvøp med «guder» og «gudinner», som ventelig er etter som århundrene ruller avsted. Troja lå nær innløpet til stredet ved Dardanellene (Hellesponten), som har fått navn etter Darda, Judas’ sønnesønn med Tamar.

Dardas sønnesønn Troes (Tros) skal ha grunnlagt Troja og gitt byen sitt navn, og kong Priam, som var konge i Troja da byen falt, nedstammet fra Darda. Darda er etter alt å dømme identisk med Dardanos/Dardanus, som er den greske formen for Darda. Den jødiske historieskriveren Josephus bruker uttrykket Dardanus om Bibelens Darda.

SDikteren Homer med sin ledsager. Maleri av William Adolphe Bouguer, 1874Dikteren Homer med sin ledsager. Maleri av William Adolphe Bouguer, 1874om et apropos skal nevnes at den franske komponist Jean Philippe Rameau skrev en opera «Dardanus» (1739), etter fortellingen om Dardanus. I sitt verk Iliaden beskriver den blinde greske dikteren Homer (ca. 800 f.Kr.) de siste 51 dagene av grekernes ti år gamle krig mot oldtidsbyen Troja. Grekerne gikk til krig mot Troja fordi den trojanske kongesønnen Paris hadde røvet Helena, «den skjønneste blant kvinner», som var hustruen til kong Menelaos i Sparta.

Ruiner av Trojas bymurerRuiner av Trojas bymurerOgså den romerske dikter Vergil (Publius Vergilius Maro, 70–19 f.Kr.) skildrer trojanerkrigene i sitt verk Aeneiden. Disse verkene beskriver virkelige historiske hendelser, med det sedvanlige mytologiske garn.

Trojas fall

Etter ti års krig mot mot Troja klekket Ulysses ut en plan for å komme innenfor Trojas murer: De skulle lage en stor hest av tre og skjule en flokk soldater inne i hesten. Spartanerne/grekerne foregikk at de trakk seg tilbake, mens en mann, Sinon, ble tilbake for å fortelle trojanerne at denne store trehesten var et offer, og hvis de tok den innenfor bymurene, ville hesten gjøre dem i stand til å beseire spartanerne.

Spartanerne kom seg omsider innenfor Trojas murer ved hjelp av den trojanske hestenSpartanerne kom seg omsider innenfor Trojas murer ved hjelp av den trojanske hestenble gjort, og etter mørkets frembrudd kom de skjulte spartanere ut fra hesten og begynte å slå ned byens innbyggere. Æneas, som var en dardaner — de var Trojas allierte — våknet av oppstyret, og så hva som var i ferd med å skje med byen. Æneas forsøkte å kjempe, men overmakten ble for stor, og han måtte flykte fra Troja med sin gamle far Anchises og sin sønn Ascanius. Hans hustru Creusa forsvant i forvirringen og ble drept. Dette skal ha vært rundt 1184 f.Kr., rundt dommerperioden i Israel.

Æneas Æneas flykter fra Troja med sin far Anchises og sin sønn Ascanius. Maleri av Federico Barocci, 1598Æneas flykter fra Troja med sin far Anchises og sin sønn Ascanius. Maleri av Federico Barocci, 1598fikk samlet en rekke skip, og sammen med flere andre overlevende fra Troja seilte de ut Middelhavet. Underveis døde Anchises, og han ble gravlagt på Sicilia da flåten kom dit. Æneas gikk i land i Latium (Italia), der han og hans menn ble godt mottatt av kong Latinus.

LEt veggmaleri i den utgravde italienske byen Pompei viser Æneas som flykter fra Troja med sin far og sin sønnEt veggmaleri i den utgravde italienske byen Pompei viser Æneas som flykter fra Troja med sin far og sin sønnatinus hadde en datter, Lavinia, som var bortlovet til kong Turnus av Rutuli-stammen. Turnus ble sjalu på Æneas fordi Latinus heller vi gi sin datter til ham, og Turnus erklærte krig mot Æneas og Latinus. Æneas beseiret Turnus, som ble drept, og ifølge den romerske historieskriver Titus Livius, ble også kong Latinus drept i kampen. Æneas overtok kongemakten og tok Lavinia til hustru. Æneas grunnla byen Lavinium til ære for sin hustru.

EÆneas og hans følge ankommer Italia og blir godt mottatt av kong Latinus. Maleri av Ferdinand Bol, ca. 1661Æneas og hans følge ankommer Italia og blir godt mottatt av kong Latinus. Maleri av Ferdinand Bol, ca. 1661t veggmaleri fra den utgravde italienske byen Pompeii (79 f.Kr.) beskriver utvilsomt trojaneren Æneas som flykter fra Troja med sin far Anchises på ryggen, samt sin sønn Ascanius. Ascanius ble også kalt Iulus/Julus, og Vergil forteller at Julius Cæsar og den julianske slekt nedstammet fra ham, noe som godt kan være tilfelle. Hvorfor ikke? Æneas var etterkommer av Judas sønn Serah.



Ifølge Vergil skal Ascanius ha vært den første til Wolfgang Amadeus Mozart skrev som 15-åring en opera om Ascanius i Italia (Alba)Wolfgang Amadeus Mozart skrev som 15-åring en opera om Ascanius i Italia (Alba)å bruke uttrykket «Annuit Coeptus» («forsynet har begunstiget våre oppgaver»), som vi finner på Ny verdensorden-pyramiden med det altseende øye. Ascanius i Italia (Alba) var også motivet for W.A. Mozarts opera Ascanio in Alba, KV 111 (1771), men langt mer mytologisert enn originalfortellingen.

Brutus

Da Æneas dødeTours-katedralen. Denne franske byen ved elven Loire skal være grunnlagt av BrutusTours-katedralen. Denne franske byen ved elven Loire skal være grunnlagt av Brutus, overtok sønnen Ascanius, som sammen med sin far hadde flyktet fra Troja. Ascanius grunnla Romas moderby Alba Longa. Han fikk en sønn som ble kalt Silvius. Denne hadde en kjærlighetsaffære med en niese av Lavinia. De giftet seg og fikk en sønn som ble kalt Brutus. Moren døde under fødselen.

Da Brutus var 15 år gammel kom han i vanvare til å drepe sin far under en tragisk jaktulykke. Brutus ble forvist fra landet, og gikk i eksil til Hellas. Der møtte han etterkommerne etter Helenus, som var sønn av trojanerkongen Priam som falt under det avgjørende slaget mot Troja. De oppholdt seg der som fanger under den greske konge Pandrasus. Brutus forsto at han hadde møtt folk av sin egen slekt, og oppholdt seg hos dem en tid.

BrutElven Loire ved Blois. For over tre tusen år siden seilte Brutus og hans menn opp denne elvenElven Loire ved Blois. For over tre tusen år siden seilte Brutus og hans menn opp denne elvenus var utrustet med store evner, ikke minst som militær strateg, og trojanerne ønsket ham som sin leder. Det ble han, og etter en feide med Pandrasus, tvang Brutus denne til å slippe fangene fri. Han fikk kongens datter Ignoge til hustru, samt skip og forsyninger til å forlate Hellas. Brutus og hans menn seilte vidt omkring med sine skip. De støtte på flere trojanere i eksil, b.la. en djerv kriger ved navn Corineus, som ble med Brutus og hans menn. Under ferden ankom de Gallia, der Brutus grunnla byen Tours etter en feide med gallerkongen Goffarius Pictus av Aquitaine.

Brutus i England

I sitt verk Historia Regum Britanniae (De engelske kongers historie) forteller den engelske historieskriver Geoffrey av Monmouth (Gaufridus Monemutensis, d. 1155 e.Kr.) om trojaneren Brutus, som var sønn av Silvius, Æneas’ sønnesønn. Brutus ankom med sine menn til elven Dart i Sydvest-England (Devon) ca. 1100 f. Kr. England het på den tid Albion, som betyr «hvit», derav uttrykket «albino».

Innseilingen til elven Dart ved byen Totnes i det sydvestlige England (Devon). For mer enn tre tusen år siden seilte Brutus og hans menn inn denne elven og grunnla Totnes. Men det var ingen fritidsbåter på elven den gangenInnseilingen til elven Dart ved byen Totnes i det sydvestlige England (Devon). For mer enn tre tusen år siden seilte Brutus og hans menn inn denne elven og grunnla Totnes. Men det var ingen fritidsbåter på elven den gangenBrutus-steinen i TotnesBrutus-steinen i TotnesDet fortelles at da Brutus gikk i land fra sine skip ved elven Dart, steg han opp på en stein og sa: «Her står jeg, her hviler jeg, og denne byen skal kalles Totnes». Brutus-steinen står fremdeles i Totnes, men det er jo uvisst om det var nettopp den steinen.

Også den tidligere, walesiske historieskriver Nennius forteller en lignende historie i sin Historia Brittonum fra 7.–8. århundre e.Kr., men langt mer kortfattet enn Geoffrey.

Brutus og hans følge vandret østover fra Dart og kom til elven Thames i det østlige England, der Brutus bestemte seg for å anlegge en by, som han kalte «Caer Troy» (Det nye Troja). Byen fikk senere navnet Caer-Lud (Luds by) etter kong Lud, som kjempet med Julius Cæsar, og den ble av romerne kalt Londinium, og senere London. Den ble også kalt Tri-Novantes, en latinisert forsvanskning av Ny-Troja (novantes, etter novus = ny).Dagens Totnes. En ganske vanlig engelsk småby, men den har sagasus over segDagens Totnes. En ganske vanlig engelsk småby, men den har sagasus over seg

Det er ikke så overraskende at Brutus kalte den nye byen ved Themsen for «Nye Troja», og elven for «Thyamis», som senere ble Thames. Under sitt eksil i Hellas oppholdt Brutus seg i Epirus-distriktet i Hellas, der elven Thyamis (dagens Kalamas) befant seg. Trojanerne i eksil som var fanger i Epirus-distriktet, kalte ogst stedet Troja. På senere kart blir stedet kalt Ilium. I sine Metamorfoser forteller den romerske dikter Ovid (Publius Ovidius Naso, 43 f.Kr.–17 e.Kr.) hvordan trojanerkongen Priamus' sønn Helenus kom i eksil til Epirus og kalte stedet Troja.

Elven Thyamis (Kalamas) i Epirus, Hellas, kan godt ha gitt navn til elven Thames i EnglandElven Thyamis (Kalamas) i Epirus, Hellas, kan godt ha gitt navn til elven Thames i EnglandDet var vanlig praksis for erobrere og nybyggere å gi nye steder navn etter seg selv eller sitt opprinnelige hjem. Alexander den store kalte omtrent hver eneste by han erobret for Alexandria eller Alexandropolis. Dans stamme som vandret innover i Europa, ga en rekke steder navn etter seg selv: Dan-epr, Dan-estris, Dan-ube etc.

Også emigranter fra England som kom til «Den nye verden» (Amerika), ga de nye stedene de grunnla, navn etter steder i hjemlandet: New Jersey, New England etc. New York ble grunnlagt av hollenderne i 1624, som kalte den Ny Amsterdam, men da engelskmennene overtok byen i 1664, ble den kalt New York etter den engelske Hertugen av York.

Brutus var som sagt gift med Ignoge, datter av den greske konge Pandrasus, og hadde tre sønner med henne: Locrinus, Kamner og Albanactus. Etter Brutus' død delte de tre sønnene riket og ga dem navn etter seg selv. Kamber tok det som idag er Wales, men som han kalte Kambria etter seg selv. Locrinus tok en del som han kalte Loegria (egentlig England, den største delen — han var førstefødt), og Albanactus overtok det som i dag er Skottland, men som han kalte Alban etter seg selv.

Kjemper

Ifølge historikeren Geoffrey av Monmouth, skal det ha levd noen onde kjemper i England rundt 1100 f.Kr. - på Brutus' tid, og det gjorde det også i Kanaan omtrent på samme tidIfølge historikeren Geoffrey av Monmouth, skal det ha levd noen onde kjemper i England rundt 1100 f.Kr. - på Brutus' tid, og det gjorde det også i Kanaan omtrent på samme tidGeoffrey forteller også at det levde kjemper i England på den tid, og at krigeren Corineus som var i Brutus' følge, drepte en ond kjempe som ble kalt «Goemagog», og var 4 meter høy — omtrent som Bibelens Goliat.

Vi kan lese i Bibelen om tilsvarende onde kjemper som befolket Kanaans land på Josvas tid, og som Josva og hans menn kjempet mot. Det var ikke noe mytisk ved det. Corineus overtok for øvrig distriktet Cornwall, som fikk navn etter ham.

Thor, Odin og Juda

Ifølge Snorres Prosa-Edda, nedstammet Odin (til høyre) gjennom 18 generasjoner fra trojaneren Thor (til venstre). Maleri av Mårten Eskil Winge, 1872Ifølge Snorres Prosa-Edda, nedstammet Odin (øverst) gjennom 18 generasjoner fra trojaneren Thor (i midten). Maleri av Mårten Eskil Winge, 1872Siden Darda/Dardanus var sønnesønn av Juda, betyr det at trojanerne, inklusive Æneas, Ascanius og Brutus, var av Juda stamme. I Snorres Yngre Edda (Prosa-Edda) kan vi lese at Odin nedstammet gjennom 18 generasjoner fra Thor, som var sønnesønn av kong Priam av Troja. Med masse mytologisk omsvøp kan vi også her lese fortellingen om Troja. Siden Odin nedstammet fra Thor, som igjen nedstammet fra Priamos, var også Odin av Juda stamme. I Snorres Ynglingesaga kan vi lese mer om Odin og hans vandring fra Asia (Asgård) til Danmark (Odense på Fyn, oppkalt etter Odin) og senere Sverige (Sigtuna ved Mälaren, i nærheten av Stockholm).

Ynglingesaga var igjen basert på en tidligere versjon, Ynglingatal, av skalden Tjodolv fra Kvine, som var hirdskald hos kong Harald Hårfagre. Den norske oppdager Thor Heyerdahl uttalte i forbindelse med den siste boken han skrev før han døde, Jakten på Odin, at det var ingen som helst grunn til å tro at Snorre hadde sittet og diktet opp disse fortellingene. Det er en del mytologisk omsvøp, med forgudning av historiske personer, slik det gjerne blir, men gjennom det hele kan vi lese selve historien.

Geoffrey av Monmouth

Det er mange moderne historieforskere som avviser Geoffrey av Monmouth som seriøs historiker fordi han ikke angir sine kilder godt nok. Dermed er Brutus og andre personligheter fra den tiden ikke annet enn «mytiske, ikke-historiske skikkelser», ifølge moderne historieforskning.

Den virkelige årsaken til at «Historia Regum Brittaniae» av Geoffrey av Monmouth er falt i diskreditt, er at verket ikke er «politisk korrekt»Den virkelige årsaken til at «Historia Regum Brittaniae» av Geoffrey av Monmouth er falt i diskreditt, er at verket ikke er «politisk korrekt»Men Geoffrey selv forteller at han har sine kilder fra «en meget gammel bok», skrevet på engelsk, dvs. walesisk, han fikk av Walter, som var Erkediakon i Oxford på Geoffreys tid.

Etter Walters ønske oversatte Geoffrey denne «meget gamle boken» til latin, men nevner ikke bokens navn. Geoffrey forteller at boken gjengir Englands historie fra Brutus, ned til kong Cadwalladr (6. årh. e.Kr.).

Sir William Flinders Petrie fant kilden til Geoffrey av Monmouths «Historia»Sir William Flinders Petrie fant kilden til Geoffrey av Monmouths «Historia»Den berømte engelske arkeolog, egyptolog og historiker Sir William Flinders Petrie (1853–1942) klarte imidlertid å identifisere den «meget gamle bok» Geoffrey hadde brukt som kilde til sin Historia Regum Britanniae.

Denne boken ble kalt Tysilios' Krønike, og var så sjelden i 1917 at Flinders Petrie arbeidet med et eksemplar i British Museum. Den var skrevet av den engelske munk Tysilios (ca. 548–640 e.Kr.), som i tillegg var en bortrømt prins, sønn av kong Brochwel Ysgithrog i Powys (i Wales). Prins Tysilios rømte fra farens hoff fordi han ikke ønsket å gifte seg med sin svigersøster Gwenwynwyn og overta tronen som konge av Powys. Han ønsket heller å gå i kloster og bli munk. I klosterets stillhet skrev han sin Brut Tyssilio (senere oversatt til engelsk som Chronicle of the Kings of Britain (De engelske kongers krønike), som igjen var basert på langt eldre walesiske krøniker.


Geoffreys kildeangivelse: «En meget gammel bok» er kanskje vagt formulert etter dagens standard, men på Geoffreys tid var det helt akseptabelt. Dette var lenge før boktrykkerkunstens tid; en tid da bøker måtte håndskrives og kopieres for hånd.
BSt. Tysilios-kirken ved Menai-broen i Wales, er oppkalt etter den bortløpne kongesønn, munken TysiliosSt. Tysilios-kirken ved Menai-broen i Wales, er oppkalt etter den bortløpne kongesønn, munken Tysiliosøker på den tid var derfor meget kostbare, og utelukkende forbeholdt kongene, aristokratiet og Kirken.

Geoffreys Historia Regum Britanniae var et fullt ut akseptert historieverk som gjenga rikets historie fra Brutus og ned til Cadwalladr. I Wales var verket en kilde til nasjonal inspirasjon.

I Brut Tyssilio skrev Erkediakon Walter et tillegg: «Jeg, Walter, Erkediakon av Oxford, oversatte denne bok fra walesisk til latin, og på mine gamle dager oversatte jeg den igjen til walesisk.» Peter Roberts, som utga en engelsk oversettelse i 1811 — den som Flinders Petrie ikke klarte å oppdrive — tilføyde at Walter oversatte verket tilbake til walesisk fordi han hadde gitt den walesiske utgaven til Geoffrey av Monmouth, som selv oversatte den til latin. Det var som sagt ingen boktrykkerkunst og masseproduksjon av bøker den gangen.

Men det er ingen tvil om at «den meget gamle bok» Geoffrey av Monmouth nevner, virkelig har eksistert, og at det var Tysilios' verk Brut Tyssilio som var kilden, men dette verket er igjen basert på langt eldre kildemateriale fra de walesiske krøniker.

Geoffrey Gaimar

På 1100-tallet, kort etter at Geoffrey av Monmouth skrev sin Historia, forfattet den engelske krønikeskriveren Geoffrey Gaimar sin L'Estoire des Engles (Den engelske historie). Gaimar, som var en samtidig av Geoffrey av Monmouth, identifiserer sin kilde som The Good Book of Oxford, som tilhørte Erkediakon Walter av Oxford. Dette var etter alt å dømme den latinske oversettelsen av Tysilios' Chronicle, som var hovedkilden til Geoffrey. Gaimar bekrefter dermed at Geoffrey av Monmouth må ha arbeidet ut fra en genuin kilde av langt eldre opprinnelse.

Hvis Geoffrey av Monmouth diktet opp hele sitt verk Historia Regum Britanniae, ville det påvirket omdømmet i negativ retning til en rekke fremtredende og innflytelsesrike personer som Gaimar nevner ved navn i sitt verk. Det gjelder f.eks. Robert, Jarl av Gloucester, som var eldste sønn av kong Henrik I, og en av landets mest innflytelsesrike menn, Walter Espec og ikke minst Erkediakon Walter av Oxford. Ifølge Gaimar var alle disse menn, bortsett fra Erkediakon Walter, i besittelse av det latinske kildemateriale som stammet fra Geoffrey, og Walter hadde vært i besittelse av The Good Book of Oxford. Det er helt utenkelig at disse menn ville satt sitt gode rykte på spill på denne måten.

Den moderne oversetteren av Geoffreys Historia Regum Britanniae, Lewis Thorpe, sier i sin innledning at verket er en «tvilsom historiefortelling» og at det er umulig å lokalisere Geoffreys opprinnelige kildemateriale. Han nevner verken Tysilios eller Gaimar i den forbindelse, og Thorpes uttalelse må stå for hans egen regning.

Polydorius Vergil

Italieneren Polydorius Vergil gikk med sitt verk «Anglica Historia» til felts mot Geoffrey av MonmouthItalieneren Polydorius Vergil gikk med sitt verk «Anglica Historia» til felts mot Geoffrey av MonmouthI 1534 utga den italienske, romersk-katolske prest Polydorius Vergil Castellensis sitt verk Anglica Historia (Englands historie), der han går til angrep på Geoffreys Historia med disse ordene: «Ingen ting kan være mer obskurt og ukjent enn britenes affærer fra begynnelsen». Polydorius' verk vakte sterke reaksjoner, ikke minst i Wales, men konsekvensen ble etter hvert at Geoffreys Historia Regum Britanniae — meget urettmessig — falt i unåde.

Men hvis britenes tidlige historie var så ukjent som Polydorius hevdet, så betyr det at alle walesiske krøniker og historieverker må vrakes. I tillegg til Tysilio, må også Nennius, Gildas og Geoffrey sendes på skraphaugen. Også Livius, Publius Vergil, Tacitus, Saxo Grammaticus, Snorre og andre faller dermed under samme kategori. Det gjelder også beretningene om Klaudia og andre edle briter som spilte en fremtredende rolle i Rom på apostelen Paulus' tid, og som bl.a. Tacitus forteller om.

Denne «etniske renskningen» av eldre historieverker har pågått jevnt og trutt av «moderne historikere» som ut fra et sekulært, evolusjonistisk syn vraker alt som ikke samsvarer med deres verdensbilde. Også Bibelen og bibelske skikkelser som Adam, Enok, Noa, Abraham og Isak er for dem «mytiske skikkelser», og bibelske hendelser — spesielt i Det gamle testamente — som t.eks. Noahs syndflod, er for dem ikke annet enn «legender». Det samme gjelder skapelsen og andre bibelske fortellinger.

Moderne historieforskning

Det er mange moderne historikere som mener at Brutus er en ren mytisk skikkelse. Moderne historieverker og leksika — hvis han i det hele tatt er nevnt der — deler det synet. Historiske beretninger vil i tidens løp — og nå snakker vi om århundrer eller årtusener — få et visst mytologisk omsvøp, der sentrale skikkelser og helter ofte blir gjort til guder og gudinner. Men bak det hele skimter vi en kjerne av sannhet. Og hva er så fantastisk og usannsynlig ved beretningen om Æneas, Ascanius og Brutus? Vi finner en rekke mytiske omsvøp og legender også fra norrøne kongesagaer, men skal vi dermed hevde at kong Olav Haraldsson (Olav den hellige) bare var en mytisk skikkelse? Selvsagt ikke. Historikerne mente i lang tid at Homers Iliaden bare var en oppdiktet historie, og at byen Troja som Homer skildrer, bare var en mytisk by. Men nå er ruinene av den besungede, «mytiske» oldtidsbyen gravd ut, så Homer hadde sitt på det tørre.

Til tross for mange omsvøp av legender, har vi ikke problemer med å lese Snorre Sturlasons kongesagaer. Statue av Gustav VigelandTil tross for mange omsvøp av legender, har vi ikke problemer med å lese Snorre Sturlasons kongesagaer. Statue av Gustav VigelandAt navnet Thyamis skal ha gitt opphav til navnet Thames, er også prisgitt moderne historikeres allergi mot eldre historikere: «Enkelte historikere under Renessansen mente at elven Thames fikk sitt navn etter elven Thyamis. Dette navnet hadde de tidligste, keltiske stammer som disse historikere trodde kom fra Epirus-området, brakt med seg. Selv om denne oppfatningen påvirket den moderne stavingen av navnet Thames, regner man ikke lenger dette som sannsynlig» (Wikipedia: art. Thyamis. Uthevelser tilføyd). Slik er trenden i moderne historie. Ifølge dagens historieforskning må man lese de gamle historikere med mange store klyper salt. Uttrykk som «usannsynlig», «legender» og «myter» er gjengangere i moderne historieforskning — spesielt når det mytologiske omspinnet er der, som det nesten uvergelig er, men hvorfor vrake de store linjene av den grunn? Det virker som moderne historikere av den «politisk korrekte» linje åpenbart ikke er i stand til, eller uvillige, til å se den trøde tråden. Så får man heller lese den reelle historie, den røde tråden, gjennom det mytologiske garnet. Dette er ikke så vanskelig.

Derimot har den moderne historie både fordreid, utelatt og/eller bortforklart viktige aspekter ved verdenshistorien fra 1700-tallet og fram til i dag. Moderne historiebøker utelater viktige aspekter ved Den franske revolusjon, revolusjonene i Europa i 1840-årene, Den russiske bolsjevik-revolusjon, Første og Annen verdenskrig, samt begivenhetene rundt opprettelsen av staten Israel i 1948. Vi får ikke vite hvilke krefter som sto bak Den franske revolusjon, revolusjonene i Europa, Den russiske revolusjon, verdenskrigene etc. — hvorfor alt dette skjedde, og hva som er det endelige målet. Det er «tilfeldighetenes» syn som dominerer moderne historieforskning, og alt annet blir avfeid med den intetsigende floskel «konspirasjonsteorier».

Det er Elven Dart der den renner gjennom Totnes, har - til tross for de moderne omgivelser - det store sagasuset over seg. Her begynner Englands nedskrevne historie, som moderne, «politisk korrekte» historikere forsøker å diskreditere så godt de kanElven Dart der den renner gjennom Totnes, har - til tross for de moderne omgivelser - det store sagasuset over seg. Her begynner Englands nedskrevne historie, som moderne, «politisk korrekte» historikere forsøker å diskreditere så godt de kanbedrøvelig at man må gå omveier for å finne sannheten, og det er derfor det finnes så mange «historierevisjonister» som ønsker å bringe historien i samsvar med fakta, om de er aldri så ubehagelige, og som ønsker å belyse de virkelige årsaksforholdene bak viktige historiske hendelser.

De gamle historikere var som oftest gudfryktige mennesker, mens moderne historikere gjerne er preget av et anti-bibelsk, evolusjonistisk livssyn. Historien blir ikke lenger objektiv, men må tilpasses det evolusjonistiske verdensbilde. Våre høyt kultiverte forfedre må derfor skildres nærmest som halvville barbarer. England før Kristus blir omtalt som et «megalittisk samfunn» nærmest på steinaldernivå, mens de høyt kultiverte druidesamfunnene på den tiden, med egne universiteter der det ble undervist i astronomi, matematikk etc. som regel ikke blir nevnt i populære historiebøker i hovedstrømmen — de som er «politisk korrekte».

Dette er de brede linjene i fortellingen om Brutus, slik gamle krøniker og gamle historikere forteller: Byen Troja ble grunnlagt av Troes, en etterkommer av Juda. Troja falt under en krig mot Sparta, og en mann ved navn Æneas flyktet sammen med sin sønn Ascanius, og de ankom Italia, der Æneas overtok kongemakten etter en feide. Ascanius fikk sønnen Silvius, som igjen fikk sønnen Brutus. Etter en jaktulykke der Silvius ble drept, gikk Brutus i eksil til Hellas. I tidens løp vendte han og en rekke eksiltrojanere tilbake til Europa, der de gikk i land i England, ved elven Dart i Devon. Brutus og hans menn vandret østover til elven Thames, der Brutus grunnla byen «Nye Troja», som ble til London. Det er ingen grunn til å betvile denne fortellingen, som er både enkel og rimelig, og som vi ikke har problemer med å lese gjennom det vanlige mytologiske omspinn. Like lite som vi har problemer med å lese Snorre.

 

Denne artikkelen er hentet fra innsyn 4-2008 ... (last ned)
Lest 2262 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 17:09
Mer i denne kategorien «Guds sønner» »
Logg inn for å kommentere