Registrer

Skjebnesteinen

fredag, 18 juli 2014 00:00 Bibelhistorie
(0 Stemmer)

Under setet på kroningsstolen i Westminster Abbey, London, har det inntil ganske nylig ligget en stein. Ikke en alminnelig stein, men en stein som konger er blitt kronet på gjennom uminnelige tider. Steinen kalles «Lia Fail» — Skjebnesteinen. Den måler 65x40x26 cm og veier 152 kg, og består av en kalkholdig sandstein iblandet litt kvarts. Den har to jernringer som skulle være til hjelp under transporten, antakelig ved en stang som ble stukket gjennom disse ringene. Jernringene bærer preg av stor slitasje, noe som tyder på at «Skjebnesteinen» har mange og lange vandringer bak seg.

Denne legendariske steinen kom til Westminster Abbey i 1296, da kong Edward I lot den frakte fra Scone i Skottland i en staselig eiketresstol han hadde latt bygge for den. Stolen, med «Skjebnesteinen» under setet, ble kalt Kroningsstolen. Så godt som alle engelske konger er blitt kronet på denne stolen/steinen.

Skottland

Skjebnesteinen kom til Skottland i 487 e.Kr., da Fergus McEarca (Fergus Mor McErc) «Den store», som var sønn av dronning Earca av det irske kongedømme Dalriada, erobret Argyll i Skottland. Han ble kronet til kong Fergus II over Argyll, og ble dermed grunnleggeren av Det skotske monarki. Fordi Fergus hadde en sterk tro på de gamle profetier som var knyttet til Skjebnesteinen «Lia Fail» («Der steinen befinner seg, vil den skotske rase herske»), ønsket Fergus å bli kronet på denne sagnomsuste steinen som hadde ligget på Irland i tusen år. Han sendte derfor bud til sin bror Muircheartach, som lot den frakte til Skottland i anledning kroningen.

Iona

Kloster på den lille øya Iona i de indre Hebrider utenfor vestkysten av Skottland. Her lå Skjebnesteinen i 300 år etter at den ble fraktet dit fra Irland etter initiativ av munken Columba, Skottlands apostelKloster på den lille øya Iona i de indre Hebrider utenfor vestkysten av Skottland. Her lå Skjebnesteinen i 300 år etter at den ble fraktet dit fra Irland etter initiativ av munken Columba, Skottlands apostelSkjebnesteinen ble oppbevart i Skottland fram til ca. 563, da den irske munk Columba, Skottlands apostel, kom til den lille øya Hy (Iona) utenfor vestkysten av Skottland. På Columbas bønn lot kongen Skjebnesteinen frakte til Iona, for der å bli satt i et kloster.

Steinen ble liggende på øya i 300 år, og alle Argyll-kongene ble kronet på den. Da Kenneth McAlpin, Argylls siste regent, forente skottene og pikterne i 843, og ble kronet til konge over et samlet Skottland, lot han steinen hente til Scone-slottet i Pertshire, der den ble liggende i et kloster fram til 1296.

Irland

Fra ruinene av Scone-slottet i Skottland, dit Kenneth MacAlpin, som samlet Skottland til ett rike (843), lot Skjebnesteinen frakte i sin tid. Der ble den liggende frem til 1296Fra ruinene av Scone-slottet i Skottland, dit Kenneth MacAlpin, som samlet Skottland til ett rike (843), lot Skjebnesteinen frakte i sin tid. Der ble den liggende frem til 1296At Skjebnesteinen befant seg på Irland nesten 600 år før Kristus, er ikke gjettverk. Fra Westminster Abbey kan historien til denne steinen føres direkte til Irland via Iona og Skottland. Dette er dokumentert historie, ikke legende. Hvordan kom denne sagnomsuste steinen til Irland? Eller har den kanskje vært der bestandig? Her slutter imidlertid historien, og tradisjonen overtar, en tradisjon som fører oss langt tilbake i gammeltestamentlig tid.

Det er en rekke gamle irske tradisjoner og krøniker som forteller at Skjebnesteinen ble brakt til Irland ca. 586 f. Kr. Når det gjelder disse tradisjonene, må vi forstå at de ikke er uten grunnlag i sannheten. De gamle irske legendene er mer enn grunnløse myter. Det irske folk er svært tradisjonsbundet, og både større og mindre begivenheter som hadde med deres land og folk å gjøre, ble sjelden glemt. Fra de eldste tider rangerte de irske diktere og historikere nest etter kongen i ære. Grunnen til dette var at diktere og historikere sto for bevaringen av folkets historie, noe folket verdsatte svært høyt. Dikterne hadde lov til å farge sine fortellinger til en grad som for et moderne menneske virker fantastisk, men dette gjaldt bare detaljene i fortellingen. Selve hovedtrekkene, de viktige fakta, hadde de ikke lov å røre ved. Ingen dikter eller historiker med respekt for seg selv ville våget å forvrenge selve fortellingen.Den engelske konge Edward 1 fraktet i 1296 Skjebnesteinen til Westminster Abbey i London. Samtidig lot han bygge en prektig eiketresstol med plass til steinen under setetDen engelske konge Edward 1 fraktet i 1296 Skjebnesteinen til Westminster Abbey i London. Samtidig lot han bygge en prektig eiketresstol med plass til steinen under setet

Ca. to år etter at Juda/Benjamin ble tatt til fange av Nebukadnesar og ført til Babylon, rundt år 586 f.Kr., kom en «gammel, hvithåret hellig», en prinsesse, og en skriver til Irland fra Egypt via Spania. Skipet de kom med tilhørte Danaan-folket (etterkommerne etter Dans stamme, en av de tolv Israels stammer). De gikk i land på nordøstkysten av Irland, der Carrickfergus nå ligger. Med seg hadde de en stor kiste, et banner og en stor, grov stein — Skjebnesteinen.

Den gamle, hvithårete mannen ble kalt Ollam Fodhla, som betyr «den underfulle profet». Prinsessens navn var Tamar Tephi, og skriveren het Simon Brach (Brug/Brag/Bruch). Hvordan hadde det seg at denne lille gruppen kom til Irland, og hva skulle de gjøre der? Hvor kom de fra, og hvem var den «gamle, hvithårete hellige?» Hvordan oppstår slike legender?

Judas kongehus faller

Kong Sedekias var den siste kongen av Judas hus med sete i Jerusalem. Her blir han lagt i lenker og ført til BabylonKong Sedekias var den siste kongen av Judas hus med sete i Jerusalem. Her blir han lagt i lenker og ført til BabylonI årene 722–721 f.Kr. gikk nordriket i Israel til grunne og størsteparten av Israels ti stammer som bodde der, ble bortført til nord-Assyria. Sydriket, med Jerusalem som hovedstad, ble erobret av Nebukadnesar 133 år senere, og kremen av Juda og Benjamin ble tatt til fange og bortført til Babylon. Judas kongehus var med det slutt, i hvert fall i Israels land. Den kongerekke som hadde begynt med kong David, ble avsluttet med kong Sedekias, som stammet i rett linje fra David. Nebukadnesar lot Sedekias blinde, og drepte sønnene hans. (se 2 Kong. 25.)

Kong Sedekias hadde imidlertid gjenlevende døtre. Disse kan vi lese om i Jer. 43,5–7: «Men Johanan, Kareahs sønn, og alle hærførerne tok alle dem som var blitt igjen av Juda, de som var kommet tilbake fra alle de hedningefolk som de var blitt drevet bort til, for å bo i Juda land, mennene og kvinnene og de små barna og kongens døtre og hver sjel som høvdingen over livvakten, Nebusaradan, hadde latt bli igjen hos Gedalja, sønn av Akikam, Safans sønn, og likeså profeten Jeremia og Baruk, Nerijas sønn, og de drog av sted til landet Egypt, for de hørte ikke på Herrens røst. Så kom de fram til Tahpanhes.» Profeten Jeremias, kong Sedekias døtre og skriveren Baruk ble altså ført til Tahpanhes i Egypt mot sin vilje av Johanan, som ikke ville høre på Herrens røst. Profeten Jeremias var en slektning av kong Sedekias, og det var derfor naturlig for ham å ta seg av de to prinsessene.

I Egypt kom Herrens ord til Jeremias, med advarsel om at Babylons konge snart ville invadere Egypt (Jer. 43–44). Jeremias søkte derfor etter et tryggere oppholdssted for seg selv og de to kongedøtrene.

Før de kom til Egypt, skjedde imidlertid denne tildragelsen (ifølge tradisjonen): Kapteinen for kong Nebukadnesars vaktstyrke var en venn av Jeremias. Denne mannen tilskyndet Jeremias til å ta med seg sin hustru og datter, samt sine granddøtre (kongens døtre) og finne et midlertidig tilfluktssted i Mizpah, der kapteinen skulle sørge for vakter til å beskytte dem. Jeremias ba også om at skriveren Baruk, som var av høy byrd og dessuten var svært språkmektig, ble løslatt. Baruk ble satt fri og sluttet seg til gruppen. Jeremias fikk så høre om et fremmed skip som lå til havn i Joppe. Mannskapet på dette skipet var tatt til fange av Nebukadnesar. Jeremias dro ned til Joppe og snakket med skipsføreren. Det dreide seg om handelsfolk fra Tarsis i Spania på vei hjem fra Egypt. På dette skipet var også en ung tartesier med et myndig utseende. På Jeremias' spørsmål svarte han at dette skipet sjelden dro så langt øst. Til slutt ble Jeremias alene med skipsføreren og den unge mannen som het Eochaid Heremon, og Jeremias sa til skipsføreren: «Denne unge prinsen er fra et område nær 'De velsignede øyer» [England], og Babylons skjebne er på mystisk vis knyttet til disse sjøfolkene, så la dem derfor dra videre i fred, og de vil vende tilbake til sitt land.» Den babylonske kapteinen på skipet hadde hatt en merkelig drøm som han gikk og grunnet på. Jeremias fortalte ham drømmen. Rundt halsen hadde Eochaid Heremon et smykke, en kunstferdig utvirket firkløver av gull, sølv, bronse og jern, innsatt med kvarts. Den var en avskjedsgave fra hans mor da han dro ut på sin reise. Den var svært verdifull, så hun hadde bedt ham å ta omhyggelig vare på den. Da den lille prinsessen kom til, tok skipsføreren, som var beveget av drømmen, dette smykket og la det rundt halsen hennes.

Profeten Jeremias sørger over Jerusalems ødeleggelse. Maleri av RembrandtProfeten Jeremias sørger over Jerusalems ødeleggelse. Maleri av RembrandtFør handelsfolkene dro fra Joppe, tok Jeremias prins Eochaid avsides og salvet og velsignet ham med disse ordene: «Vend aldri tilbake til Østen og passér aldri mer mellom Herakles' søyler [Gibraltar]. Stans ikke på din hjemreise, og rett deg etter det lys du har, for ditt folks legender er vel fundert. Søk rike i Vest, for du skal bli hersker etter din far. Det firefoldige rike på De hellige øyer [Irland/England] skal bli forent på stammen av ditt avkom. Se! Herren velsigne deg! Du skal dømme ditt folk, og i din storhetstid skal du ha en trone av stein, et scepter og en prinsesse som er fager å skue.»

Etter at han var kommet tilbake til Tarsis, fortalte Eochaid Heremon sin mor, Muiream («Mirjam»), om dette møtet med den merkelige profeten i Judea. Muiream var en israelitt av Dans stamme som var gift med en israelitt av Juda stamme, av Serahs gren (Serah var sønn av Juda med sønnekonen Tamar, 1 Mos. 38,11–30). Eochaid var derfor en israelitt, og hans ættetavle som viser hans avstamning fra Juda, en av Jakobs tolv sønner, er blitt bevart.

Da Eochaids mor døde, tok han henne tilbake til Erin (Irland), der hun kom fra, for å begrave henne der. Eochaid ble konge på Irland etter sin far, og arbeidet for å utrydde Baalsdyrkelsen som hadde sneket seg inn i druidesystemet. Irland hadde på den tid flere provinser med hver sin småkonge som pleide å velge en «Heremon», eller overkonge over dem alle.

Kong Eochaid ventet på skipet som skulle komme til Irland med prinsesse Tamar «Tea» Tephi, som nå var blitt en ung og meget vakker kvinne. Hun bar hans verdifulle smykke rundt halsen, og skulle bli hans dronning.

Etter at profeten Jeremias hadde salvet Eochaid i Joppe, ble Jeremias og hans følge ført til Tahpanhes i Egypt. Senere dro Jeremias, Baruk og de to kongedøtrene til Irland via Spania. Med seg hadde de en stor kiste, et banner og en stor stein, «Skjebnesteinen». Etter all sannsynlighet oppholdt de seg en tid i Spania, og her giftet Jeremias bort Scota, den eldste datteren til kong Sedekias, til en keltisk-skytisk prins ved navn Miletus. Også kelterne og skyterne nedstammet fra Israels hus.

Det skal bemerkes at det er flere varianter av denne beretningen. En annen versjon går ut på at det ikke var Tamar Tephi som giftet seg med kong Eochaid, men heller den eldste datteren, Scota. Det er etter henne Skottland har fått sitt navn. Scota giftet seg ikke med Eochaid, men med Niul, som var en milesisk prins som oppholdt seg i Taphanhes. Mileserne i Spania (Iberia) nedstammet også fra hebreerne, antakelig fra Dans stamme. Bryllupet fant ikke sted på Irland, men i Egypt på den tid de oppholdt seg i Taphanhes. Eochaid Heremon var Scotas sønn. Taphanhes var en garnisonsby ved Nilen, bemannet av milesere. Disse mileserne kom til Egypt som handelsfolk under regjeringstiden til Psammetichus I (663–609 f.Kr.) og oppholdt seg ennå der på den tiden profeten Jeremias og hans følge kom til Taphanhes. At Taphanhes var bemannet av utvandrede israelitter, forklarer hvorfor Jeremias og hans ledsagere kom nettopp dit. Ved å granske Irlands annaler, oppdager vi at de irske kongene nedstammet fra en forening mellom en milesisk prins med en «Faraos datter» på den tid Jeremias oppholdt seg i Taphanhes.

I 1821 holdt Thomas Woods en tale til Det kongelige irske akademi. I denne talen siterer han den aller fremste ekspert på Irlands historie, Geoffrey Keating (1570–1644): «Farao Cingris [Hophra] hadde hørt om Niuls store kunnskaper, og inviterte ham til å undervise de unge i landet. Niul tok imot invitasjonen, og Farao ga ham sin datter Scota. Hun fødte ham to sønner: Eibhear [Heber] i Egypt, og Eireamhon [Heremon] i Galacia. Etter å ha oppholdt seg 26 år i Spania dro de på leting etter øya i vest [Irland] som var kjent for innbyggerne.»

Den berømte arkeolog Sir Flinders Petrie (1853-1942)Den berømte arkeolog Sir Flinders Petrie (1853-1942)Farao Hophra var egyptisk konge nettopp på den tiden Jeremias oppholdt seg i Egypt. Scota var ikke faraos ekte datter, for ingen egyptisk prinsesse ville fått lov til å gifte seg med en mileser. Scota, som var kongedatter, var adoptert av Farao etter at hun kom til Egypt, en vanlig skikk på den tiden.

Den kjente arkeolog Sir Flinders Petrie foretok i 1887 utgravninger i Taphanhes og fant «palasset til jødens datter». «Jødens» datter var ingen ringere enn Scota, datter av kong Sedekias, Judas siste konge.

Den sagnomsuste Tara-haugen på Irland, der alle irske konger ble kronet mens de sto på SkjebnesteinenDen sagnomsuste Tara-haugen på Irland, der alle irske konger ble kronet mens de sto på SkjebnesteinenDa Farao Hophra ble myrdet, ble Taphanhes evakuert, og enkelte milesere som hadde støttet Hophra emigrerte vestover til Spania og deretter til Irland. Blant disse emigrantene var Niul og Scota med sine sønner, grunnleggerne av det irske kongedynasti — hvis de da ikke hadde emigrert tidligere. Hvordan kom «Skjebnesteinen» til Irland? Som vi har sett, går en versjon ut på at profeten Jeremias hadde den med seg da han etter tradisjonen kom til Irland sammen med sin skriver Baruk og prinsesse Tamar Tephi. En annen versjon går ut på at Jakobs sønner fraktet den til Egypt, og at den derfra ble fraktet til Spania av Gathelus, sønn av Cecrops, som var Atens grunnlegger. Fra Spania ble den fraktet til Irland av kongens sønn, Simon Brech.

Uansett hvilken versjon som er den riktige, er fortellingens kjerne utvilsomt sann: Skjebnesteinen ble fraktet rundt 600 år før Kr. fra Egypt til Irland, og at den irske prins Eochaid Heremon giftet seg med en av kong Sedekias' døtre. Det er meget sterke tradisjoner som borger for at dette er riktig.

Etter at «Skjebnesteinen» Lia Fail var kommet til Irland fra Egypt, ble den satt på Irlands hellige haug Tara. Alle irske konger ble kronet på denne steinen. «Skjebnesteinen» lå på Taras haug i tusen år før den ble overført til Skottland.

Betel

Fra Betel-området. Det var i dette området at patriarken Jakob fikk sin bemerkelsesverdige drøm for 2700 år sidenFra Betel-området. Det var i dette området at patriarken Jakob fikk sin bemerkelsesverdige drøm for 2700 år sidenHvor var «Skjebnesteinen» før den ble overført til Spania og Irland? Tradisjonen knytter denne steinen til «Guds hus», den stein alle Judas konger ble salvet til konge over. Denne steinen lå i Betel, som betyr «Guds hus». Tradisjonen forteller at steinen ble tatt i forvaring av profeten Jeremias da Nebukadnesar erobret Jerusalem, og omsorgen for døtrene til kong Sedekias ble overlatt til Jeremias.

2 Makkabeerbok forteller at profeten Jeremias tok paktens ark i forvaring under Jerusalems beleiring og fraktet den til en hule der han skjulte den. At han også tok «Guds hus», i forvaring synes rimelig. Denne kroningssteinen var en nasjonalhelligdom for Israel.

Jakob

Hvordan kom «Skjebnesteinen» til Betel? Bibelen forteller en interessant episode da patriarken Jakob flyktet for sin bror Esaus raseri etter at Jakob med list hadde frarøvet Esau hans førstefødselsrett.

«Jakob tok av sted fra Be'er-seba og gav seg på vei til Karan. Og han kom til et sted hvor han ble natten over, for solen var gått ned. Han tok en av steinene der på stedet og la den under hodet, og så la han seg til å sove der. Da hadde han en drøm. Se, en stige var reist på jorden, og toppen nådde til himmelen. Og se, Guds engler steg opp og steg ned på den. Og se, Herren stod over den og sa: Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Det land hvor du nå ligger, vil jeg gi deg og din ætt. Din ætt skal bli som støvet på jorden. Du skal utbre deg mot vest og mot øst, mot nord og mot sør. Og i deg og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes. Se, jeg er med deg og vil bevare deg hvor du går, og jeg vil føre deg tilbake til dette landet. For jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har sagt deg. Da Jakob våknet av sin søvn, sa han: Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke. Han ble grepet av frykt, og sa: Hvor forferdelig er ikke dette sted! Her er sannelig Guds hus, her er himmelens port. Jakob stod tidlig opp om morgenen, og han tok den steinen han hadde lagt under hodet, og reiste den opp som en minnestein. Han helte ut olje over toppen av steinen. Han gav stedet navnet Betel [Guds hus]. Før hette byen Luz. Og Jakob gjorde et løfte og sa: Dersom Gud vil være med meg og bevare meg på denne min ferd, og vil gi meg brød å ete og klær til å kle meg med, og jeg kommer tilbake til min fars hus i fred, så skal Herren være min Gud. Denne steinen som jeg har reist til minnestein, skal være et Guds hus. Og av alt det du gir meg, vil jeg gi deg tiende» (1 Mos 28,10–22).

Jakob sover under åpen himmel i Betel og drømmer om himmelstigen. Maleri av MurilloJakob sover under åpen himmel i Betel og drømmer om himmelstigen. Maleri av MurilloIfølge Bibelens kronologi fant denne hendelsen sted ca. 1760 f.Kr. Tyve år senere kommer Jakob tilbake til Betel, der Gud igjen taler med ham: «Gud åpenbarte seg atter for Jakob da han kom fra Mesopotamia, og han velsignet ham. Og Gud sa til ham: Ditt navn er Jakob. Heretter skal du ikke mer kalles Jakob, men Israel skal være ditt navn. Og han kalte ham Israel. Gud sa også til ham: Jeg er Gud Den Allmektige. Vær fruktbar og bli tallrik. Et folk, ja, en mengde med folkeslag skal stamme fra deg, og konger skal utgå av dine lender. Og det land som jeg gav til Abraham og til Isak, til deg vil jeg gi det, og til din slekt etter deg vil jeg gi landet. Så fór Gud opp fra ham på det sted hvor han hadde talt med ham. Og Jakob reiste en minnestøtte på det sted hvor han hadde talt med ham, en minnestøtte av stein. Han øste ut drikkoffer på den og helte olje over den. Og Jakob kalte det stedet hvor Gud hadde talt med ham, Betel» (1 Mos 35,9–15). Jakob salvet med andre ord denne spesielle steinen. Hvorfor tror du at denne beretningen er nedskrevet i Bibelen?

På den tiden ble slike minnestøtter holdt høyt i ære. De ble sett på med høytidelig ærefrykt. Det er derfor lite sannsynlig at den steinen han hadde reist og salvet tyve år tidligere var blitt rørt eller fjernet av fremmede hender på denne tiden.

En tradisjon forteller at da Jakob og hans sønner dro til Egypt der Josef befant seg, tok de steinen med seg, sannsynligvis den første steinen Jakob hadde salvet, den han hadde brukt som hodepute. Da israelittene dro ut fra Egypt etter 215 år, tok de igjen steinen med seg. Da de til slutt kom inn i Løftets Land etter førti år i ørkenen, satte de steinen opp som en minnestøtte.

«Den dagen gjorde Josva en pakt med folket i Sikem og satte lov og rett for dem. Og Josva skrev opp disse ord i Guds lovbok. Han tok en stor stein og reiste den der under den eiken som stod ved Herrens helligdom. Og Josva sa til hele folket: Se, denne store steinen skal være et vitne mot oss. For den har hørt alle de ord som Herren har talt med oss. Og den skal være et vitne mot dere, for at dere ikke skal fornekte deres Gud» (Josva 24,25-27).

Den var et vitne til den pakt Gud gjorde med Jakob og hans forfedre. Jakob kalte den steinen han salvet, for «Guds hus» — Herrens helligdom: «Denne steinen som jeg har reist til minnestein, skal være et Guds hus» (1 Mos. 28,22). Disse ordene er betydningsfulle. De gir oss en ledetråd, så vi lettere kan finne igjen denne spesielle steinen andre steder i Bibelen. Jakob reiste den stein han hadde hatt som hodepute som en minnestein, og kalte den Guds hus. Josva reiste en minnestein ved «Herrens helligdom».      Abimelek ble kronet til konge ved minnesteinseiken i Sikem.

«Da samlet alle Sikems menn seg, og alle de som bodde i Millo. De gikk av sted og gjorde Abimelek til konge ved minnesteinseiken i Sikem» (Dom. 9,6). Dette var nøyaktig samme plass der Josva i sin tid reiste minnesteinen. Det er overveiende sannsynlig at det var på denne steinen Judas konger ble kronet.

«Eiken» det refereres til her, var høyst sannsynlig en meget spesiell eik, et landemerke. Det er mye som taler for at det både var denne eiken Abraham slo opp sitt telt ved, og den eik som ble kalt «trollmannseiken»:

«Og Abram drog gjennom landet til stedet Sikem, til Mores terebintelund [hebraisk: Mores eik]. Eiketrær kan bli opptil tusen år gamle. Kana'aneerne bodde den gang i landet. Da åpenbarte Herren seg for Abram og sa: Din ætt vil jeg gi dette landet. Og han bygde der et alter for Herren som hadde åpenbaret seg for ham» (1 Mos. 12,6–7).

«Men Ga'al sa igjen: Jo, det kommer folk ned fra midtfjellet, og én hop kommer på veien som fører til trollmannseiken» (Dom. 9,37). «Hvorvidt den eiken der Abraham slo opp teltet sitt (1 Mos. 12,6, hebr.), den eik Josva senere reiste en minnestein ved (Josva 24,26), trollmannseiken (Dom. 9,37) og minnesteins-eiken i Sikem (Dom. 9,6, hebr.) refererer til ett og samme tre, det treet der Jakob gravde ned bildene og øreringene [1 Mos. 35,4] er ikke kjent. Det er imidlertid ikke umulig at disse versene refererer til ett og samme tre, et som må ha vært et landemerke» (SDA Bible Commentary, bd. 1, s. 417).

Også senere ble Judas konger kronet stående ved en «søyle», «som skikken var»:

«Så førte han kongesønnen [Joas] ut og satte kronen på ham og overgav vitnesbyrdet til ham. De gjorde ham til konge og salvet ham, og de klappet i hendene og ropte: Kongen leve! Da Atalja hørte ropet fra vaktmennene og folket, gikk hun inn til folket i Herrens hus. Der fikk hun se at kongen stod ved søylen, som skikken var, og høvedsmennene og trompetblåserne stod hos ham. Hele folkemengden gledet seg og blåste i trompeter. Da sønderrev Atalja sine klær og ropte: Opprør, opprør!» (2 Kong. 11,12–14.) Det er imidlertid noe uklart om denne «søylen» var Jakobs minnestein.

Klippen

Jesus er Israels sanne klippe. Israel hadde også en meget spesiell stein som symbol på sin identitet og som vitne for den pakt Gud hadde gjort med Abraham, Isak og Jakob, opphavet til den hvite, europeiske rase, Israels ti «tapte» stammer: Steinen Jakob reiste som minnestøtte. I Egypt kom den døende Jakob med denne velsignelsen over sin sønn Josef: «Men fast og sterk er hans bue, hans hender og armer er raske — styrket ved hans hender som er Jakobs Veldige, av ham som er hyrden, Israels Klippe» (1 Mos. 49,24). Kan det ligge en dobbelt betydning her? En hentydning til ham som er Israels sanne klippe: Jesus, men også en hentydning til Israels (Jakobs) minnestein, vitnet på den pakt Gud opprettet. Ordet klippe som er brukt her, er eben, som betyr stein. Det samme ordet brukes også i 1 Mos. 28,18.22 om den stein Jakob reiste.

Kroningsstolen i Westminster Abbey, med Skjebnesteinen under setet. Steinen befinner seg nå i Edinburgh Castle i Skottland, etter 700 år i engelsk forvaringKroningsstolen i Westminster Abbey, med Skjebnesteinen under setet. Steinen befinner seg nå i Edinburgh Castle i Skottland, etter 700 år i engelsk forvaringKan det være at Josefs etterkommere, Manasse og Efraim stamme skulle være steinens vokter? Da er det interessant at «Skjebnesteinen» Lia Fail, i dag er i engelsk forvaring, og det engelske folk er høyst sannsynlig etterkommere av Efraim stamme.

I Hoseas 3,4.5 står det om Israel: «For i mange dager skal Israels barn sitte uten konge og fyrste, uten offer og billedstøtte, uten livkjortel og husguder. Deretter skal Israels barn vende om og søke Herren sin Gud og David, sin konge. Bevende skal de søke Herren og hans gaver i de siste dager

Den tradisjonsrike og sagnomsuste SkjebnesteinenDen tradisjonsrike og sagnomsuste SkjebnesteinenOrdet som her er brukt for billedstøtte, er matstebah, nøyaktig det samme ordet som er brukt i 1 Mos. 28,18.22 om minnestein. I Hoseas 3,4 kunne det like gjerne stått: I mange dager skal Israels barn sitte uten . . . minnestein. Kanskje en referanse til Israels berømt minnestein, Jakobs hodepute, paktens vitne.

Legg merke til at disse versene er satt inn i rammen av «de siste dager». Kan det være at Israels etterkommere «i de siste dager» igjen skal sitte med «Skjebnesteinen», Jakobs minnestein som et samlet Israel. Det er mange bibelvers i Det gamle testamente som forteller om dette, spesielt i Esekiel og Jeremias, som begge virket lenge etter at Israels hus var ført i fangenskap. Med Israel menes ikke dagens jøder i sioniststaten Israel, men Bibelens sanne Israel.

Judas kongerekke

Da Jakob velsignet sin sønn Juda, kom han med denne uforbeholdne velsignelse, som samtidig er en profeti om de siste dager: «En ung løve er Juda. Fra rov er du steget opp, min sønn! Han bøyde seg — han legger seg ned som en løve, som en løvinne. Hvem tør vekke ham? Kongespir skal ikke vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige» (1 Mos. 49,9–10). Her står det rett ut at Juda stamme skulle sitte med «kongespir og herskerstav» inntil fredsfyrsten kom.

I Jer. 33,14–17 finner vi følgende ord: «Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil oppfylle det gode ord jeg har talt om Israels hus og Judas hus. I de dager og på den tid vil jeg la spire fram for David en rettferdig spire, og han skal gjøre rett og rettferdighet i landet. I de dager skal Juda bli frelst og Jerusalem bo trygt, og dette er det navn hun skal kalles med: Herren, vår rettferdighet. For så sier Herren: Det skal aldri mangle en mann av Davids ætt som skal sitte på Israels trone.» Kong David var av Juda stamme. Harmonerer ikke dette skriftstedet med det foregående? Dette er ord som er skrevet lenge etter at Israels hus ble ført i landflyktighet. Men det er utvilsomt igjen en profeti om de siste dager. Det er ikke snakk om dagens «jøder». Det er her snakk om Israels hus (de ti stammer) og Judas hus (Juda og Benjamin). Man kan også uten videre overføre dette på «det åndelige Israel». Det er mange løfter i Bibelens gammeltestamentlige profeter om Israels hus og Judas hus i de siste dager. Det er et ubestridelig faktum at fra og med kong David til og med kong Sedekias, Judas siste konge, tilhørte kongeembetet Juda stamme. Det er mye som tyder på at disse kongene ble kronet på Jakobs minnestøtte, Skjebnesteinen. Fra og med Sedekias overtar tradisjonen. Etter at Skjebnesteinen kom til Irland, ble Judas kongehus overført dit via en av kong Sedekias døtre. Alle irske konger ble kronet på Skjebnesteinen, og fortsatte tradisjonen fra Juda.

Kongedømmet ble videre overført til Skottland og Iona, og alle irske konger ble kronet på den samme steinen. Til slutt ble Skjebnesteinen overført fra Skottland til England, der den inntil nylig lå under setet på kroningsstolen i Westminster Abbey i London. Etter at den ble overført dit, ble omtrent alle engelske konger kronet på den tradisjonsrike steinen. I 1996 bestemte den engelske regjering at Skjebnesteinen skulle føres tilbake til Skottland, nærmere bestemt Edinburgh Castle, som en gest overfor skottene, som alltid har betraktet steinen som sin nasjonalhelligdom.

Den engelske dronning

Windsor Castle der slektstavlene til det engelske kongehus befinner segWindsor Castle der slektstavlene til det engelske kongehus befinner segI Windsor Castle ligger ættetavlene til Det britiske kongehus. Disse viser at nåværende dronning Elizabeth er den 144. etterkommer etter kong David. Jeg kan ikke innestå for disse tavlenes riktighet, men de er der. Jeg har selv en kopi av denne ættetavlen, og den navngir monarkene fra dronning Elizabeth via de skotske kongene, de irske kongene, via Sedekias datter Scota eller Tamar, videre via kong David tilbake til Judas sønn Peres. Alle er nevnt med navn. Dette kan ikke være bare oppspinn.

Jakobs velsignelse og profeti sa rett ut at kongespir ikke skulle vike fra Juda før fredsfyrsten kom. Denne profeti er utvilsomt blitt oppfylt. Judas kongespir er faktisk blitt bevart til denne dag gjennom det engelske kongehuset. Vi skal merke oss at profetien står i klartekst. Det er ikke rom for misforståelser: «Kongespir skal ikke vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige.» Fredsfyrsten er Jesus, og det refereres til hans annet komme. Med andre ord: Kongespiret, eller kongerekken i Juda stamme skulle bevares fram til Jesu annet komme, da Jesus — «Løven av Juda stamme» — overtar kongespiret. Det er jo hva som står, og det er en uforbeholden profeti. Det er også viktig å merke seg at dette har ingen verdens ting med dagens jøder å gjøre. Majoriteten av disse har overhodet ingen relasjon til Juda stamme. De har heller ikke noe «kongespir» å vise til, og har aldri hatt det.

Tillegg

Westminster Abbey i london (gjenoppbygget og fullført 1090 e.Kr.), der Skjebnesteinen ble oppbevart i 700 årWestminster Abbey i london (gjenoppbygget og fullført 1090 e.Kr.), der Skjebnesteinen ble oppbevart i 700 årDet er viktig å bite seg merke i at Skjebnesteinen består av en type sandstein som ikke finnes på De britiske øyer. Etter å ha gransket steinen, erklærte professor William Totten fra Yale-universitetet: «Analysen av steinen viser at det absolutt ikke finnes noe steinbrudd i Skottland eller Iona hvor en slik stein kunne kommet fra, heller ikke i Tara.»

Edinburgh Castle i Skottland, der Skjebnesteinen nå befinner segEdinburgh Castle i Skottland, der Skjebnesteinen nå befinner segGeologen, professor Edward F. Odlum ved universitetet i Ontario, foretok mikroskopiske undersøkelser av Skjebnesteinen, sammenlignet resultatene med tilsvarende steintyper fra Skottland, Iona og Irland, og fant at de ikke stemte overens. Professor Odlum ble svært interessert i denne steinen, og dro til Palestina for å prøve å finne en tilsvarende steintype der. Til sin store overraskelse oppdaget Odlum en geologisk helt identisk sandsteintype i nærheten av Betel.

Da SEnglands nåværende dronning Elizabeth 2 ble kronet i 1953, mens hun satt på eiketresstolen i Westminster Abbey, med Skjebnesteinen under setetEnglands nåværende dronning Elizabeth 2 ble kronet i 1953, mens hun satt på eiketresstolen i Westminster Abbey, med Skjebnesteinen under setetkjebnesteinen ble stjålet i de tidlige morgentimer i 1950 av fire navngitte skotske nasjonalister, brakk den angivelig i to. Da den ble funnet, ble den sendt til Skottland for reparasjon. Rev. G.H. Thompson, som var med på restaureringen, fikk åtte små prøver av steinen. Disse prøvene sendte han til en geolog ved universitetet i Strathclyde til undersøkelse. En venn som besøkte Israel, ble bedt om å hente hjem noen prøver av sandsteinen nær Betel. Etter å ha sammenlignet disse to prøvene, konkluderte eksperten at de to prøvene, den ene fra Skjebnesteinen, og den andre fra sandsteinsbruddene ved Betel, var så like at de måtte være kommet fra samme steinlag. Sandsteinen fra Betel var praktisk talt identisk med Skjebnesteinen. Sandsteinen fra Betel hadde også større densitet (spesifikk vekt) enn sandstein fra Skottland.

Dette er noe å tenke på. Kanskje Skjebnesteinen «Lia Fail» i Westminster Abbey virkelig er Jakobs hodepute, den minnestein han reiste som vitne på Guds pakt. Til slutt vil jeg påpeke at jeg ikke vil innestå for riktigheten av alle detaljer i denne fortellingen. Jeg vil ikke være dogmatisk og hevde at «slik er det». Men det er i hvert fall hevet over tvil at denne sagnomsuste steinen historisk sett kan spores tilbake til Irland mer enn 500 år før Kristus. Og der slutter historien, og tradisjonen overtar. Men også tradisjoner kan ha en rot i virkeligheten, man ikke skal smile overbærende av. Interessant er det i hvert fall, men jeg slår som sagt ikke kategorisk fast at slik er det.

 

Denne artikkelen er hentet fra innsyn 3-2005 ... (last ned)
Lest 2642 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 17:11
Mer i denne kategorien « Klaudia
Logg inn for å kommentere