Registrer

Atlantis

fredag, 18 juli 2014 00:00 Diverse
(0 Stemmer)

En rekke sagn og legender har sin rot i virkelige hendelser. Overleveringene om hendelsen kan i årenes løp ha blitt både forvrengt, utbrodert og forstørret, men gjennom all mytologiseringen kan grunnelementene spores. Eksempler på myter med røtter i en virkelig hendelse, finner vi i flere hundre syndflodsagn verden over. Også den norrøne mytologi har et syndflodsagn som lyder slik:

Den veldiSlik har en kunstner skildret Atlantispyramiden. Legg også merke til luftfartøyene, en atlantisversjon av de indiske Vimanas som blir beskrevet i eldgamle vedaskrifterSlik har en kunstner skildret Atlantispyramiden. Legg også merke til luftfartøyene, en atlantisversjon av de indiske Vimanas som blir beskrevet i eldgamle vedaskrifterge, tvekjønnete urjotnen Yme var blitt til i Ginnungagap, det store gapet mellom ildens verden Muspelheim og kuldens verden, Nivlheim. Der kulden og varmen møttes i Ginnungagap, vokste Yme fram. Yme levde av melken til kua Audhumbla, som var blitt til på samme måte som Yme. Audhumbla slikket de salte, rimdekte steinene, og fra en av disse vokste «gudenes» stamfar Bure fram. Bure fikkk sønnen Bor, og Bor fikk tre sønner med sin hustru Bestla: Odin, Vilje og Ve. Disse tre sønnene til Bor drepte jotnen Yme, og i blodet hans druknet alle jotnene bortsett fra en: jotnen Bergelme, som reddet seg i en båt sammen med kona si. Bak all denne hedenske mytologi skimter vi kjernen: at en stor oversvømmelse avfolket jorden, og at bare en håndfull personer reddet seg i en båt. Det samme tema går igjen i resten av de mange syndflodsagn verden over.

Når det gjelder sagnet om det tapte Atlantis, har det vært mange spekulasjoner om hvor denne sivilisasjonen lå, men det er et faktum at for 4300 år siden (2348 f.Kr., 1656 år etter skapelsen) ble jorden rammet av en ufattelig katastrofe, en verdensomspennende vannflom som la kloden øde. Bibelen forteller at bare åtte mennesker og en rekke dyrearter ble reddet i en ark som ble bygd etter Skaperens anvisning (1 Mos kap. 7). En meget høytstående sivilisasjon forsvant i vannflommens rasende bølger. De rikeste kunstskatter og de mest avanserte oppfinnelser ble begravd under tykke lag av mudder som i tidens løp ble forvandlet til stein. Jordens dyp skjuler restene etter den mest høytstående sivilisasjon denne verden har sett. En enestående kultur er begravd i jordens dyp, og bare ubetydelige fragmenter av denne er funnet. Men noe er jo funnet, og har fått betegnelsen OOPARTS (Out Of Place ARtifacTS), som f.eks. gullsmykker inne i kullbrikker som angivelig er 250 millioner år gamle; «besynderlige» tekniske gjenstander innkapslet i sandstein som ifølge geologer er mange millioner år gamle, etc. Disse OOPARTS får sin plass i museenes dunkle kjellere i stedet for å bli brakt ut i dagens lys og plassert i utstillingsmontrene. De passer jo ikke inn i det vanlige, aksepterte verdensbildet med utviklingslærens millioner og milliarder av år.

Sivilisasjonen før vannflommen var også en sivilisasjon som var beryktet for sin ondskap. I så henseende var den trolig uten sidestykke i vår jords historie. Ifølge den greske filosofen Platos verk Critias, delte (av)gudene i begynnelsen jorden opp i regioner etter hvilken rang de forskjellige guder hadde. Havguden Poseidon ble tildelt havet og øykontinentet Atlantis. Poseidon delte Atlantis opp i ti regioner, eller kongeriker, som han delte mellom sine ti barn. Den eldste sønnen, Atlas, gjorde han til overherre over de andre ni. På sentraløya sto palasser og templer, og midt på øya et høyt fjell der gudenes bolig befant seg. Her, på et platå midt i staden med gullgater, var en stor, pyramideformet helligdom omgitt av gullmurer. Denne helligdommen inneholdt en kjempestatue av Poseidon stående i en vogn trukket av seks bevingete hester. Atlantisprestenes hellige symbol var korset og slangen — symbolet på Satan.

Havguden poseidon var trolig en mytologisering av en historisk skikkelseHavguden poseidon var trolig en mytologisering av en historisk skikkelseHer finner du opprinnelsen til de ti regioner jorden skal deles inn i (Åp. 17) etter at Satan, den virkelige Atlantiskonge, setter seg som fyrste på Guds reserverte plass på denne jord, det gamle Jerusalem — stedet der Det nye Jerusalem, Guds stad, skal ligge i all evighet. Satans årtusengamle drøm er virkeliggjort en stakket stund til hans «nye verdensorden» rakner. Det er også påfallende at denne beskrivelsen av Atlantis-hovedstaden minner om Det nye Jerusalem i Åpenbaringen 21–22. Satan har vært i himmelen. Han vet hvordan Guds stad ser ut, og han har prøvd å sette opp sine etterligninger her på jorden. Den pre-diluviale (før syndfloden) sivilisasjon, Det gamle Babylon, samt Nebukadnesars Babylon med trappepyramider og hengende hager er eksempler på Satans forsøk på å sette opp slike etterligninger. Hans store ambisjon har alltid vært å sitte på «gudenes tingsete i det ytterste nord» som en gud alle skulle komme og tilbe. Denne sin store ambisjon får han oppfylt en kort tid før Jesus kommer, men så «bærer det til enden med ham, og det er ingen som hjelper ham.»

Åpenbaringen 17 forteller også at den åttende kongen er «en av de syv, og farer bort til undergang.» Sagnet forteller at øykontinentet Atlantis besto av syv mindre øyer (regioner), samt tre store øyer i midten.

Kan det være at jorden før syndfloden var delt inn i ti regioner med et sentralt avgudspalass der solguden (Satan) ble tilbedt? Dette kan vi pr. idag bare spekulere over. Sikkert er det at sagnet om det tapte Atlantis har sin rot i virkeligheten, men i langt større målestokk enn Plato vet å fortelle. Den røde tråden fra de ti regioner, eller konger, i Åpenbaringen 17, med den åttende kongen (Satan, «dyret som stiger opp fra avgrunnen») som overherre, går tilbake til tiden før syndfloden og sagnet om det tapte Atlantis. Fellestrekkene fra den gamle legenden og Satans nye verdensorden, beskrevet bl.a. i Åpenbaringen 17, gir stoff til videre ettertanke. Men det kan jo også være at Atlantis-sagnet har sin rot i en større kontinental katastrofe etter vannflommen, mest trolig i Atlanterhavet, som kan hende har fått sitt navn etter det tapte øyrike. Noe entydig svar på dette er det umulig å komme med. Interessant er det i hvert fall.

 

Denne artikkelen er hentet fra innsyn 2-2004 ... (last ned)
Lest 1215 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 18:51
Mer i denne kategorien Da Vinci koden »
Logg inn for å kommentere