Registrer

Mennesket og uendeligheten

fredag, 18 juli 2014 00:00 Diverse
(0 Stemmer)

Gjennom alle tider har menneskene vært fengslet av nattehimmelens mystikk med sitt glitrende stjernemylder. Det er som dikteren sier i poetisk inspirasjon: «Et sort fløyelsteppe besådd av tusen funklende diamanter». Oldtidens hedenske kulturer betraktet mange stjerner som guddommer, og de var spesielt opptatt av hva de kalte «vandrestjerner». Disse beveget seg på himmelen i forhold til de andre stjernene, som ble kalt «fiksstjerner» — de «faste» stjernene (som også beveger seg — men på grunn av avstandene er bevegelsen umerkelig i løpet av de få årene et menneske har til rådighet). I dag vet vi at «vandrestjernene» ikke er stjerner som sådanne, men planeter — medlemmer av vårt solsystem. Det er mange mytologier om hvordan stjernene ble til. I gresk mytologi var f.eks. stjernene avkommet til morgenrødens gudinne Eos og hennes gemal, titanen Astraios (derav navnet aster = stjerne). Disse avkommene prøvde å storme Olympen, som var gudenes bolig, men himmelguden Zevs slo dem tilbake og strødde dem utover himmelen, der de ble til stjerner som en «evig ild».

Stjernehimmelen har fått betegnelsen en «mytologisk billedbok». Og de fleste av oldtidens mest prominente myter er da også illustrert med nattehimmelens stjernebilder. En rekke av de mytologiske skikkelsene som på denne måten er plassert på stjernehimmelen, har faktisk sitt opphav i Bibelske beretninger.

Mange av antikkens myter og legender har sin rot i en virkelig hendelse. Hendelsen er overlevert fra generasjon til generasjon, men er i tidens løp blitt tilført så mye eksternt materiale og så mange virkelighetsfjerne fasetter at den er blitt en myte. Bak alt oppspinnet skimter vi likevel selve kjernen, som har sin rot i en virkelig hendelse — ofte noe som har satt dype spor i menneskesinnet. Slik er det f.eks. med de mer enn 150 syndflodsagn som finnes i så godt som alle kultursamfunn på jorden. Bak alt det uvirkelige skjelner vi likevel kjernen: at jorden engang for lenge siden ble hjemsøkt av en verdensomspennende katastrofe — en vannflom — og at bare noen få mennesker reddet seg i en farkost. Dette var en hendelse som satte dype spor hos de overlevende, dvs. Noah og hans familie, og fra dem spredte beretningen seg videre og ble etter hvert mytologisert i de forskjellige kultursamfunn som alle stammet fra Noah. Mytologi er et interessant studium fordi det på en måte bekrefter mange hendelser som er beskrevet i Bibelen, og som i tidens løp er blitt mytologisert.

Stjernevrimmelen

For 3900«Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, hvis du er i stand til å telle dem»«Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, hvis du er i stand til å telle dem» år siden førte himmelens Gud patriarken Abraham ut i nattemørket og oppfordret ham til å se opp på det sorte fløyelsteppet med sine tusener funklende diamanter: «Han [Gud] førte ham utenfor og sa: Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, hvis du er i stand til å telle dem! Og han sa til ham: Slik skal din ætt bli» (1 Mos 15,5). For et løfte, og det var ubetinget!

Ser man opp på stjernemylderet en klar vinternatt, vil man kanskje tro at tallet på de synlige stjerner er langt større enn det egentlig er. Men faktum er at menneskets øyne ikke har høy nok oppløsning til å kunne se stjerner med lavere lysstyrke enn 6. Dvs. at man med det nakne øye kan telle rundt 2500 stjerner en klar vinternatt — hvis man da makter å holde styr på hvilke stjerner man har telt, og hvilke som gjenstår! Det var den greske astronomen Claudios Ptolemaios fra Alexandria som i sitt verk Megiste syntaxis (Syntaxis Mathematica, Almagest, 140 e.Kr.), delte stjernenes lysstyrke inn i grader fra 1–6. Dette var lenge før teleskopets tid, og omfatter det område det menneskelige øye kan oppfatte, med lysstyrke 6 som det svakeste.

Guds løfte til Abraham var nok ikke ment helt bokstavelig i forhold til de stjerner patriarken var i stand til å telle. Patriarkens etterkommere (det sanne bibelske Israel) teller langt flere enn 2500 (eller 5000, når vi også regner med den sørlige himmelkule), og det samlede antall stjerner i vår egen galakse teller langt flere stjerner enn alle Abrahams etterkommere fram til i dag! Faktisk flere enn hele jordens samlede befolkning i den tid den har eksistert — mellom 200–400 milliarder stjerner! (200-400x109). Men for Abraham virket stjernemylderet overveldende i antall. Bare tanken på å begynne å telle dem virket svimlende for ham, og det var derfor Gud brukte dette bildet.

Uendeligheten

Men selv 100 milliarder utgjør ikke engang den berømte dråpen i havet mot universets uendelighet! Hva er uendeligheten, evigheten, eoners eoner? Her stopper menneskets fatteevne. Den klarer ikke å følge med. Pr. idag kan moderne instrumenter trenge 10–15 milliarder lysår ut i kosmos. Ett lysår er den avstand lyset med sin hastighet på rundt 300 000 km/sek (presist 299 792 km/sek) tilbakelegger i løpet av ett år. Med vår egen klode som utgangspunkt, vil lyset bruke 4,22 år på å nå fram til den nærmeste stjernen i vår galakse (Proxima Centauri). Den samme lysstrålen bruker 10 000 år på å nå fram til den nærmeste kanten av vår galakse og forlate denne, og 80 000 år for å nå fram til den fjerneste kanten. Men 80 000 år er uendelig lite i forhold til 10 milliarder år. Og hvem vet — hvis vi sto 10 milliarder lysår ute i universet, kanskje instrumentene kunne se nye 10 milliarder lysår videre utover, etc. etc. ad infinitum (latin: i det uendelige). Her stopper menneskeånden. Den greier ikke dette her, og de grå cellene slår krøll på seg.

Mot uendeligheten, evigheters evigheter og de uoverstigelige kosmiske dybder svimler det for menneskeånden. Men Gud har styringen på altMot uendeligheten, evigheters evigheter og de uoverstigelige kosmiske dybder svimler det for menneskeånden. Men Gud har styringen på altLa oss foreta et tankeeksperiment for riktig å boltre oss i de store tall, selv om dette blir tungt stoff for mange. Fra vårt eget utgangspunkt kan vi pr. i dag se 10–15 milliarder lysår ut i universet i alle retninger fra vårt eget ståsted. For enkelhets skyld velger vi det runde tall 10 milliarder (10x109).Vi får da en himmelkule med radius (½ diameter) 10 milliarder lysår (10x109). Diameteren til denne himmelkulen blir 20 milliarder lysår (20x109). Omkretsen blir pi (π = 3,14)x(20x109) = 62,8 milliarder lysår (62,8x109). La oss omregne dette til kilometer. Ett lysår blir 300 000x60x60x24x365 = 9,5 billioner km (9,5x1012 km). Så får vi (9,5x1012)x(62,8x109) = 596x1021 km. Omkretsen av det til i dag kjente univers blir med andre ord 596 000 trillioner km (596 000 000 000 000 000 000 000 km, 596 trilliarder km) — et rimelig stort tall, med andre ord. La oss tenke oss at vi skulle telle så langt, og at vi telte med ett siffer i sekundet: en, to tre, fire, fem etc. Det ville bli vanskelig å holde det tempoet når tallene ble riktig store, men la oss likevel for enkelhets skyld velge ett siffer i sekundet. Så ville vi bruke 596 000 trillioner sekunder. Ett år tilsvarer 60x60x24x365 = avrundet 31,54 millioner sekunder. Da får vi 596x1021/31,54x106 = 18,9x1015, dvs. den nette sum av 19 000 billioner år (19 000 000 000 000 000 år, 19 billiarder år)!

Så finner vi en skogsnegl. De kan være enten svarte eller brune, det spiller ingen rolle i dette tilfellet. Snegler i sin alminnelighet er ikke kjent for sin racerfart, men vi ber likevel sneglen legge ut på en liten svipptur: Den skal krype rundt universets omkrets.Stor skogsnegl (Arion ater). Det er en mistrøstig oppgave den legger ut på i vårt tankeeksperimentStor skogsnegl (Arion ater). Det er en mistrøstig oppgave den legger ut på i vårt tankeeksperiment

Hvor lang tid vil den bruke? La oss anta at sneglen legger trøstig i vei og anstrenger seg til det ytterste, og at den klarer å tilbakelegge 1 cm på 1 minutt (dette har jeg selv testet). På ett år vil den tilbakelegge 1x60x24x365 = 525 600 cm, dvs. 5256 meter = 5,3 km avrundet. Så får vi 596x1021/5,3= 112x1021 km. Dette blir 112 000 trillioner år. (112 000 000 000 000 000 000 000 år = 112 trilliarder år).Dette tallet er antakelig helt intetsigende for de fleste — de grå cellene har forlengst sluknet — men man sitter i det minste med en følelse av at tallet er relativt stort. Men det er lik null i forhold til uendeligheten, det evige. I det perspektivet har det store tallet ingen mening. Det får nok plass på uendelighetens tidslinje, men denne linjen har ingen begynnelse og ingen ende, og trilliarden kan plasseres hvor som helst på denne tidslinjen — det spiller ingen rolle, fordi det ikke har noe referansepunkt. Nå sier det virkelig stopp for menneskeånden. Den har sluknet! Men dette er da de rene bagateller for Gud!

Som vi forstår, er de kosmiske avstander enorme, uoverskuelige, evige. Når vi ser opp på stjernemyldret, virker det som om stjernene ligger tett ved siden av hverandre. Likevel er avstandene mellom de enkelte stjerner adskillige lysår.

Som sagt kan man med det blotte øye se rundt 2500 stjerner på nattehimmelen (på hver av de to halvkuler). Dette tallet øker betraktelig når vi retter et optisk hjelpemiddel — en kikkert eller et teleskop — opp mot stjernevrimmelen. Allerede en vanlig prismekikkert øker antallet til 350 000 stjerner, og hvis Abraham skulle telt så langt, med ett siffer i sekundet, ville han brukt over fire døgn.

Flere store tall

«HSpiralgalaksen M33 i stjernebildet Triangulum (Trekanten). Dette er en galakse av samme type som vår egen. Den er kun et mikroskopisk utsnitt   av makrokosmos, med milliarder på milliarder av galakser. Avstanden til M33 er 2,7 millioner lysår, og diameteren 47 000 lysår, dvs. noe mindre enn vår   egen galakse. Hvis vi her bruker analogien med Tøffeldyret, og plasserte mennesker av gjennomsnittslengde (180 cm) etter hverandre på rekke og rad,   ville det gå 14 000 trillioner (14 000 000 000 000 000 000) mennesker på avstanden fra vår egen galakse til spiralgalaksen M33. Dette tilsvarer grovt regnet 25 000 trillioner meterSpiralgalaksen M33 i stjernebildet Triangulum (Trekanten). Dette er en galakse av samme type som vår egen. Den er kun et mikroskopisk utsnitt av makrokosmos, med milliarder på milliarder av galakser. Avstanden til M33 er 2,7 millioner lysår, og diameteren 47 000 lysår, dvs. noe mindre enn vår egen galakse. Hvis vi her bruker analogien med Tøffeldyret, og plasserte mennesker av gjennomsnittslengde (180 cm) etter hverandre på rekke og rad, ville det gå 14 000 trillioner (14 000 000 000 000 000 000) mennesker på avstanden fra vår egen galakse til spiralgalaksen M33. Dette tilsvarer grovt regnet 25 000 trillioner meteran [Gud] fastsetter stjernenes tall, han gir dem alle navn» (Sal 147,4). Når man ser opp på himmelen en stjerneklar natt, kan man se et svakt, lysskimrende bånd som strekker seg over himmelen. Det er «melkeveien», som grekerne kalte galaxias cyklos. Man ser i virkeligheten innover i galaksen, der stjernetettheten er størst. Vår galakse består som nevnt av 200–400 milliarder stjerner. Men utover i det synlige univers, så langt man kjenner det i dag, er det minst 100 milliarder galakser i likhet med vår egen. Det totale antall stjerner i det kjente univers blir da (100x109)x(100x109) = 10x1021 stjerner, dvs. ti tusen trillioner stjerner (10 trilliarder stjerner). En gjennomsnittsstjerne har en masse på 2x1027 tonn (to tusen kvadrillioner tonn). Den samlede stjernemasse i det kjente univers blir da (10x1021)x(2x1027) = 20x1048 tonn, dvs. 20 oktillioner tonn. Da er det ikke tatt med andre himmellegemer som f.eks. planeter og interstellart/intergalaktisk materiale.

Hvor mange atomer blir dette? I gjennomsnitt går det 500 000 trillioner (500x1021) atomer pr. gram materie. Antall atomer pr. tonn materie blir da (500x1021)x(106) = 500x1027 atomer pr. tonn, dvs. 500 000 kvadrillioner. Ganger vi dette med den samlede materie i det kjente univers får vi (20x1048)x(500x1027) = 10x1078 atomer, dvs. 10 trillioner deslioner atomer. Dette er et titall med 78 nuller etter. Svimler det for menneskeånden? Men Gud, Skaperen, har likevel styringen over alle disse atomene! Det er ingen ting for ham. Skriften gjør det klart at han fastsetter stjernenes tall, som i det hittil kjente univers er ti tusen trillioner! Han har fastsatt deres baner; det er ingen ting som skjer tilfeldig i Guds univers. Men syndens og dødens lov har brakt et mål av ubalanse med seg, og dette vil Gud gjøre noe med. Det skal ikke fortsette slik gjennom evigheten.

Makrokosmos/mikrokosmos

Den som har sett i et mikroskop, har fått et glimt av mikrokosmos. En vanndråpe fra en dam vil under mikroskopets objektiv avsløre et yrende liv. Det er snakk om mikroorganismer, fra det karakteristiske ParamTøffeldyret (Paramecium) sett gjennom et mikroskop. Dette er mikrokosmos. Kontrasten mellom dette lille glimtet av det yrende liv i   mikrokosmos og spiralgalaksen M33, overgår menneskets fatteevne. Som man vil forstå, er spennvidden i Skaperens kreativitet like ufattelig. For   Tøffeldyret ville menneskeskikkelsen, der den sto bøyd over mikroskopets okular, fortone seg uoverstigelig enorm. Hvis denne lille organismen la seg på rekke og rad etter hverandre, ville det bli plass til ca. 3600 av dem på gjennomsnittslengden av et menneske. Til sammenligning ville 3600 mennesker av   gjennomsnittslengde (180 cm) etter hverandre - ovenpå hverandre - bli en rekke på 5,6 km. Hvis denne rekken utgjorde ett enkelt menneske, ville det bli en veritabel kjempe med hodet langt oppe i skylaget. Men slik ville et vanlig menneske fortone seg for det lille tøffeldyret, som har en gjennomsnittslengde på 0,1 mmTøffeldyret (Paramecium) sett gjennom et mikroskop. Dette er mikrokosmos. Kontrasten mellom dette lille glimtet av det yrende liv i mikrokosmos og spiralgalaksen M33, overgår menneskets fatteevne. Som man vil forstå, er spennvidden i Skaperens kreativitet like ufattelig. For Tøffeldyret ville menneskeskikkelsen, der den sto bøyd over mikroskopets okular, fortone seg uoverstigelig enorm. Hvis denne lille organismen la seg på rekke og rad etter hverandre, ville det bli plass til ca. 3600 av dem på gjennomsnittslengden av et menneske. Til sammenligning ville 3600 mennesker av gjennomsnittslengde (180 cm) etter hverandre - ovenpå hverandre - bli en rekke på 5,6 km. Hvis denne rekken utgjorde ett enkelt menneske, ville det bli en veritabel kjempe med hodet langt oppe i skylaget. Men slik ville et vanlig menneske fortone seg for det lille tøffeldyret, som har en gjennomsnittslengde på 0,1 mmecium («tøffeldyret»), Stentor («trompetdyret»), Vorticella («klokkedyret»), amøber og en rekke andre organismer som er for små til at vi kan se dem med det blotte øye. Felles for dem alle er at de har «livsånde» i seg. De er ikke døde vesener, men reproduserer seg på sin måte og tar næring til seg — alle på sin måte. Retter vi derimot et teleskop opp mot den stjernebestrødde nattehimmel og ser ut i uendeligheten, får vi et glimt av makrokosmos — et ørlite glimt av uendeligheten. Forskjellen mellom makrokosmos og mikrokosmos er at mikrokosmos har en nedre grense. Det stopper på elementærpartikkelnivå. Makrokosmos derimot, ser ikke ut til å ha noe øvre grense, det er uendelig, både i tid, perspektiv og utstrekning. Men alt som befinner seg i makrokosmos er sammensatt av elementer fra grensenivået til mikrokosmos: elementærpartiklene. Ethvert atom er i seg selv et lite solsystem på det mikrokosmiske grensenivå. Selve atomet er ufattelig lite. Gjennomsnittsstørrelsen til et atom er 1 Ångstrøm (1 Å = 10-10 m) = 10-8 cm, dvs. en hundre milliontedels cm. Nå vil vi gjøre det riktig stort. La oss plassere atomene etter hverandre som perler på en snor og strekke den rundt universets omkrets. Hvor mange atomer vil vi trenge? La oss se. Det går 100 millioner atomer (108) på en centimeter. En kilometer blir 100 000 cm (105). På en kilometer får vi da 108x105 = 1013 = 10 billioner atomer. Universets omkrets er lik 596x1021 km. Da får vi 1013x(596x1021) = 596x1034 atomer. Dette blir 596x1034 atomer i rekke og rad rundt universets omkrets, eller 5960 millioner kvintillioner atomer (5960 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000). Et rimelig stort tall, med andre ord. Vekten av et enkeltatom varierer mellom 10-22 til 10-24 gram. La oss velge 10-24 gram. Det er det samme som 0,000 000 000 000 000 000 000 001 gram, eller en million attogram (1 billion billiontedels gram). Som vi begynner å ane, er det er store kontraster ute og går i mikrokosmos og makrokosmos: Atomets diameter på 20 milliontedels mm kontra diameteren til det kjente univers, eller 190x1021 km — 190 000 trillioner km, samt vekten av et enkeltatom på 1 million attogram mot vekten av det samlede, kjente univers på 20 oktillioner tonn (20x1054 gram — 20 nonlioner gram = 20 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 gram). Men all denne enorme massen består av enkeltatomer, ti trillioner deslioner av dem! Dette er imidlertid bare småtterier for Gud, som har skapt det hele!

Alt sammen, fra de ørsmå elementærpartiklene til universets svimlende dimensjoner, er underlagt lover som Gud, Skaperen, har fastsatt. Han har den fulle kontroll og den fulle oversikt over det hele. Det er Gud som sitter i uendeligheten, evigheten, og som er den suverene Herre over så vel mikrokosmos som makrokosmos. Men der syndens og dødens lov får herske, kommer til tider elementer i mikrokosmos ut av styring og skaper forstyrrelser på makrokosmos-nivå, f.eks. supernova-eksplosjoner. Det er Gud som tillater at dette skjer, ikke fordi han ikke er i stand til å hindre det.

Skaperen

Menneskene filosoferer og spekulerer over hvordan stjernene og universet er blitt til. De lager seg hypoteser om store smell etc., og det blir skrevet bindsterke verk om disse hypotesene. Men svaret er jo nærliggende. Problemet er at svaret er altfor enkelt for de lærde, og man finner det i en bok som de fleste lærde ikke tar alvorlig — Bibelen. Hvordan er universet med alle sine galakser og stjerner blitt til? Hør Guds Ord: «Løft øynene mot det høye og se: Hvem har skapt alt dette? Han [Gud] er den som fører deres hær ut i fastsatt tall, og som kaller dem alle ved navn. På grunn av hans veldige kraft og hans mektige styrke savnes ikke én» (Es 40,26). «Han har skapt Bjørnen og Orion og Sjustjernen og sørhimmelens stjernebilder» (Job 9,9). Det betyr at Gud er arkitekten bak stjernebildene på himmelen — det er han som har skapt dem; det er han som har styringen over dem. «Kan du føre Dyrekretsens stjernebilder fram i rette tid? Og Bjørnen med dens unger — kan du styre deres gang?» (Job 38,32.)Den åpne stjernehopen Pleiadene (Syvstjernen) blir nevnt i Bibelen sammen med stjernebildet Orion. Etter gammel gresk mytologi var   Pleiadene de syv døtrene til kjempen Atlas og nymfen Pleione. Navnene deres var Maya, Taygete, Alkyone, Asterope, Kelaino, Elektra og Merope. De syv stjernene bærer dette navnet den dag i dag. De ble forfulgt av kjempen og jegeren Orion, som ville ha dem, men gudene forvandlet både Pleiadene og Orion til stjerner og satte dem på himmelhvelvingenDen åpne stjernehopen Pleiadene (Syvstjernen) blir nevnt i Bibelen sammen med stjernebildet Orion. Etter gammel gresk mytologi var Pleiadene de syv døtrene til kjempen Atlas og nymfen Pleione. Navnene deres var Maya, Taygete, Alkyone, Asterope, Kelaino, Elektra og Merope. De syv stjernene bærer dette navnet den dag i dag. De ble forfulgt av kjempen og jegeren Orion, som ville ha dem, men gudene forvandlet både Pleiadene og Orion til stjerner og satte dem på himmelhvelvingen

Det hebraiske ord for Dyrekretsen er Mazzaroth, og betyr de 12 stjernebildene i Dyrekretsen og de 36 stjernebildene som er assosiert med den. Dette var de opprinnelige 48 konstellasjoner som Ptolemaios katalogiserte rundt 140 e.Kr. Det er flere som mener at disse stjernebildene bærer et budskap om frelsen, men at det opprinnelige budskap ble forvrengt i tidens løp og utviklet seg til okkulte grener som stjernetydning/astrologi, som Bibelen advarer mot.

Og hvorfor skulle ikke stjernebildene fortelle et budskap der de figurerer på nattehimmelen? Det er tross alt Gud som har skapt dem, og Gud skaper ikke noe tilfeldig, uten mål og mening. Det Gud har skapt og forordnet, og har en klar mening med, har Satan forvrengt og bruker i sin tjeneste for å forkludre det opprinnelige budskap. Dette vil bli emnet i en annen artikkel.

Som sagt katalogførte astronomen Claudios Ptolemaios de opprinnelige 48 stjernebilder i sitt verk Almagest, men senere astronomer har konstruert nye, og i dag er tallet kommet opp i 88. Både Bjørnen (Store bjørn, Karlsvognen) og Orion, som Job nevner, er unektelig blant himmelens mest påfallende og iøynefallende konstellasjoner. De fleste kan med letthet finne dem på nattehimmelen, der de inntar en prominent plass.

Naturlovene

Det er også Gud som er opphavet til alle naturlovene. Det er han som har fastsatt dem og som bruker dem i sin tjeneste, og menneskene kjenner nok bare en brøkdel av naturens lover og krefter. Uten disse naturlovene, ville alt vært et ubeskrivelig kaos. Men det er orden og symmetri i det univers Gud har skapt, til tross for den ubalanse syndens og dødens lov har skapt.

«Kan du knytte Sjustjernens bånd eller kan du løse Orions lenker? Kan du føre Dyrekretsens stjernebilder fram i rette tid? Og Bjørnen med dens unger — kan du styre deres gang? Kjenner du himmelens lover? Fastsetter du dens herredømme over jorden?» (Job 38,31–33.) Gud har den hele og fulle kontroll over himmellegemenes bevegelser, og han kjenner alle himmelens lover fordi han er opphavsmannen til dem.

Men det er kommet et fremmedelement inn i det engang så velordnede og harmoniske univers. Det er synden. Hvor lite menneskene egentlig forstår av syndens sanne natur, og hvor snevert er ikke perspektivet! Vi leser om Adam og Eva som spiste av den forbudne frukt i Edens hage. De falt dermed i synd, og det var det.

Nei, det var langt, langt mer. Menneskeparets fall brakte nok synden inn i denne verden, men på grunn av Lucifers fall lenge før denne jord ble skapt, er syndens konsekvenser ikke begrenset til vår klode. Vi kan se «syndens og dødens lov» (Rom 8,2) i virksomhet ut til universets yttergrenser. Paulus kaller syndens og dødens konsekvenser for en lov (gresk: nomos). Et univers der denne loven får herske fritt, er et univers i ubalanse.

Rudolf ClausiusRudolf ClausiusI 1850 formulerte fysikeren og matematikeren Rudolf Clausius den annen termodynamiske lov (entropiloven). Den ble senere i 1880-årene utvidet og videreført av fysikeren Sir William Thompson (Lord Kelvin). Den annen termodynamiske lov koker ned til én naturlov: Alt går fra orden til kaos (høyere energinivåer søker alltid mot lavere energinivåer). Denne universelle lov er også et slag mot beltestedet på utviklingslæren, som hevder nøyaktig det motsatte: at alt går fra kaos til orden. Med andre ord: Evolusjonistene hevder faktisk at «utviklingsprosessen» opererer direkte i strid med en av de mest fundamentale naturlover! Det er ikke kulden (lavere energinivå) som søker varmen (høyere energinivå), men motsatt. Ild blir enten til aske eller andre forbrenningsprodukter med lavere energinivåer. Det er ikke asken som blir til ild, selv om det er et ordtak som heter «å gå fra asken til ilden».

Den annen termodynamiske lov er i realiteten «syndens og dødens lov» i et videre perspektiv enn det menneskelige plan. Rent empirisk kan den videreføres ut til universets ytterkanter. Vi ser den faktisk i virksomhet foran øynene våre. Vi er vitne til stjerneeksplosjoner (supernovaer), der hele stjerner eksploderer og går i oppløsning; vi finner galaktiske eksplosjoner og ufattelige eksplosjoner milliarder av lysår borte, som i eksplosjonsøyeblikket overgår hele universets lysstyrke.

Eksempelvis meldte Reuters News (17. des. 1997) følgende: «Et himmelgalleri av død er blitt oppfanget av Hubble-teleskopet. De utrolige bildene viser galakser i form av fyrverkeri-soler, drikkebegre og noen som minner om strålene fra hagespredere. Forskerne ser i forundring på at utallige millioner av stjerner dør hurtig. Astronomene har innrømmet at denne tallrike stjernedøden var helt uventet, og at de er tvunget til å revurdere sine teorier» (uthevelser tilføyd). «Forskerne er også er også nylig blitt forbløffet over en gigantisk eksplosjon i den fjerntliggende galaksen GRB 971214. Et kort øyeblikk hadde eksplosjonen en lysstyrke på minst en milliard galakser. Astronomene hevder at denne eksplosjonen ligger på annenplass etter det såkalte 'store smellet' som startet utviklingsprosessen» (Last Trumpet Newsletter, august 1998. Uthevelser tilføyd). Lysstyrken fra denne eksplosjonen tilsvarte altså en milliard galakser, dvs. (100x109)x(109) stjerner, dvs. 100 trillioner stjerner! Hvordan ville du like å ha skinnet fra 100 trillioner stjerner i solavstand samtidig på himmelen? Det var ikke engang plass til dem!

«Energien som ble utløst ved dette utbruddet får det til å svimle, uttaler Caltech-professoren Shrinivas Kulkami, en av de to hovedforskerne i teamet. Utbruddet later til å ha utløst mer energi enn en supernova, som hittil har vært den kraftigste energiformen i universet. I løpet av ett eller to sekunder var dette utbruddet like lyssterkt som hele universet, uttalte Caltech-professoren George Djorgovski» (Caltech Press Release, 6. mai 1998. Uthevelser tilføyd). Tenk på det: en eksplosjon som var like lyssterk som hele universet med sine 10 000 trillioner stjerner! Hva sier menneskeånden til dette?

Slikt forekommer bare i et univers som for tiden er underlagt syndens og dødens lov, der Gud tillater at slikt skjer. Stjernedød, giganteksplosjoner etc. etc. — vitner om at noe er skjedd i Guds skaperverk da synden kom inn etter Lucifers fall. Hvor snevert er ikke vårt perspektiv mht. til syndens konsekvenser! Det er langt, langt mer enn frukten i Edens hage, som var begrenset til vår jord!

Vårt eget solsystem er herjet av store katastrofer, antakelig i historisk tid, etc. etc. Alt dette er fremmedelementet, «syndens og dødens lov» brakt ut på det materielle og kosmiske plan, og som har brakt ubalanse. Det er som en urfjær som er trukket opp, og har en potensiell energi som kan utføre arbeid. Men etter hvert blir den slakkere og slakkere, og til slutt kan den ikke utføre mer arbeid. Den må trekkes opp på nytt.

Men slik var det ikke fra begynnelsen. Det betyr sikkert ikke at det aldri var nødvendig å trekke opp en urfjær hvis ikke synden var kommet inn i skaperverket, men at død og forfall ikke ville eksistert. Disse to er en konsekvens av synden. Det er Gud som opprettholder universet; det er Gud som opprettholder livet. Det var aldri meningen at døden skulle herske, men etter at synden kom inn i universet, er syndens konsekvens — døden — blitt en naturlov for alt som ikke har fått en «motgift».

«Dersom han [Gud] bare ville tenke på seg selv og dra sin Ånd og sin ånde til seg igjen, da skulle alt kjød oppgi ånden på én gang, og mennesket bli til støv igjen» (Job 34,14–15). Hvis Gud ville trekke tilbake de naturlovene han har skapt og forordnet, ville så vel mennesket som resten av skaperverket — både det levende og det livløse — gått i oppløsning, og det ville ikke vært noen eksistens. Elektronene ville ikke beveget seg rundt atomene, og det ville ikke vært noen materie, og heller ikke noe skaperverk. Alt ville vært et fullkomment kaos. Det er naturkreftene, naturlovene som under Guds kontroll sørger for materiens eksistens, fra makrokosmos til mikrokosmos, fra galakse til elementærpartikkel. Alt blir kontrollert og holdt sammen av de naturlover og -prinsipper Gud har nedlagt i sitt skaperverk.

Gud holder hele det kosmiske univers i sin hule hånd. Hva er da et menneske i denne sammenhengen? Hvor stort er et menneske, sammenlignet med universets uendelighet, universets mangfold, evigheten!

«Hold da opp med å stole på mennesket, som bare har en pust i sin nese. Hva er han å akte for?» (Es 2,22.) «Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord, samme dag er det forbi med hans planer» (Sal 146,4). «Hvor meget mindre da mennesket, den makk, menneskebarnet, det kryp som det er» (Job 25,6). Når Bibelen har gjort klart hvor ynkelig, elendig, begrenset og ussel mennesket er i sin falne tilstand, kommer den uendelige, grenseløse Guds kjærlighet til uttrykk som overgår all forstand, og her svimler det virkelig for menneskeånden i langt større grad enn de store tall:

«For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Joh 3,16). Denne Guds kjærlighet til mennesket, «den makk, menneskebarnet, det kryp som det er», er like ubegripelig, like stor og ufattelig som de store tall vi nettopp har sett på! Menneskets begrensede fatteevne stanser ved tanken på Guds kjærlighet til det usle menneske. Hva er det lille menneske for himmelens Gud, Skaperen, som holder universets galakser i sine hender og har den fulle kontroll over uendeligheten? Men det var for dette lille, usle menneske at Han sendte sin Sønn for å dø en vanærende død på et kors for at hver den som tror på ham skulle bli frelst og arve evig liv!

Og det var dette menneske han skapte i sitt bilde. Det var noe nytt og unikt i universet: Gud skapte vesener som hadde samme skikkelse, samme utseende som han selv, bare i miniatyr. Ikke til å undres over at «. . .alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd?» (Job 38,7) da mennesket ble skapt. Noe slikt hadde de aldri vært vitne til. Men Satan førførte det nyskapte menneskepar, og synden kom inn på vår jord. Gud forutså både Lucifers fall og menneskets fall fra evigheten, og en plan ble lagt — en plan som bærer den uendelige kjærlighets stempel: Frelsesplanen. Hva kan det usle menneske annet gjøre enn som mannen i drømmen: stanse, beve og gråte!

Gjenopprettelse

«Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mer. . . .Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort. Og han som satt på tronen sa: Se, jeg gjør alle ting nye! Og han sier til meg: Skriv! For disse ord er troverdige og sanne» (Åp 21,1.4.5). «Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden» (1 Kor 15,26).

Det kommer en tid da tingenes orden blir gjenopprettet til den tilstand de var i før synden kom inn i universet. Døden skal ikke være mer, den blir tilintetgjort, sier Bibelen. Etter prinsippet om årsak/virkning, betyr det at selve årsaken til at døden hersker, blir ødelagt. «Syndens og dødens lov» blir enten satt ut av kraft eller får nye karakteristikker. Dette kan man bare spekulere over, men alt er mulig for Gud. Han kan endre naturlovene eller annulere dem etter som han ser passende.

Gud skal gjøre alle ting nye, står det. Det er ikke bare denne jord som blir skapt på nytt. Det er hele kosmos som blir renovert etter syndens drama, og alle spor etter «syndens og dødens lov» blir utslettet. Gud vil igjen ha et perfekt univers som er preget av fullkommen harmoni og balanse. Det vil ikke være noen disharmoni der. Gud er en ordens Gud. Det er satt et definitivt punktum for syndens drama. Både syndens opphavsmann, Satan, og dødens årsak er tilintetgjort for all evighet.

 

Denne artikkelen er hentet fra innsyn 1-2004 ... (last ned)
Lest 2066 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 18:55
Logg inn for å kommentere