Registrer

«For så har Gud elsket verden»

fredag, 18 juli 2014 00:00 Hva Bibelen lærer
(0 Stemmer)

For så har Gud elsket verden: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Joh 3,16). Dette bibelverset kalles «Den lille Bibel». La oss se nærmere på dette vakre skriftstedet.

1. Gud elsket

2. Ga sin Sønn

3. Den som tror

4. Oppsto fra de døde — evig liv

La oss ta det siste først.

Alle mennesker ønsker å leve lenge, ha det godt og være friske. Man gjør alt mulig for å holde kroppen i form. Man trener, lever sunt, tar kosttilskudd etc. Hvorfor er det da så få som velger evig liv? Bibelen sier at om tallet på Israels barn er som havets sand, så skal bare levningen omvende seg og bli frelst (Es 10,22). Levningen er en meget liten del av det opprinnelige. Senere i artikkelen skal vi gå nærmere inn på årsaken til at så få velger evig liv.

Gud er kjærlighet

«For så har Gud elsket. . .»

Gud er kjærlighet. Han elsker fordi han er kjærlighet. På gresk er det tre ord for kjærlighet:

1. Eros. Dette er kjærlighet av mer sanselig eller romantisk/seksuell natur.

2. Pheleo (filio). Dette står for vennskap, broderkjærlighet, kjærlighet til venner, kjærlighet til kunnskap etc.

3. Agape. Dette er en generell, sterk uselvisk, objektiv, ubetinget kjærlighet av ikke-romantisk natur som er rettet utad, og er et meget sterkt uttrykk. «Elsk hverandre som brødre og søstre i Jesus Kristus». Guds kjærlighet er agape. Den er som sagt rettet utad, og er både ubetinget, objektiv og uselvisk. I Ef 1,4–6 kan vi lese: «For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i Den Elskede» (Ef 1,4–6). Med andre ord: Før verdens grunnvoll ble lagt, utvalgte Gud oss i ham (Jesus), «I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår. . .» Dette gjorde han etter «sin frie viljes råd», og før verdens grunnvoll ble lagt.

Adam

Gud skapte hele menneskeheten i Adam. Freske av MichelangeloGud skapte hele menneskeheten i Adam. Freske av MichelangeloDa Gud skapte Adam, blåste han livets ånde i hans nese: «Gud Herren formet mennesket av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel» (1 Mos 2,7). I den hebraiske grunntekst står «liv» i flertallsform, dvs. at Gud skapte i Adam hele menneskeheten. Dette er viktig å bite seg merke i! Gud skapte ikke bare Adam som enkeltmenneske, men i ham (Adam), ble hele menneskeheten skapt.

Guds plan for det første menneskepar gikk ut på at de skulle råde eller herske over jorden, over alle dyrene, samt å oppfylle jorden og leve evig. Men som vi vet, forpurret Satan den planen. Adam falt i synd, og fordi Gud skapte hele menneskeheten i Adam, forplantet synden seg til alle Adams etterkommere. «Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle. . .» (Rom 5,12). Syndefallet bevirket et stort inngrep i menneskets natur. Adams synd gjør oss til syndere. Vi gjør synd fordi vi er syndere. Synden er en tilstand, og syndens handlinger er en konsekvens av hva vi er. Menneskenaturen ble gudsfiendtlig; den ble egoistisk og egosentrisk.

Viljen

Selv viljen gikk tapt. Gud skapte mennesket med en fri vilje. Viljen til å gjøre det gode gikk også tapt. Det eneste mennesket har vilje til i sin natur, er viljen til det onde. Det onde ligger en for hånden. Det er kun ved påvirkning av Den Hellige Ånd at mennesket kan gjøre gode gjerninger. Men selv gode gjerninger kan ha egoistisk motiv. Naturen ble vendt mot selvet — egenkjærlighet — i motsetning til Guds agape — den utadvendte kjærlighet.

Det naturlige menneske

Det naturlige menneske ønsker å klare seg selv, bidra med noe selv, rettferdiggjøre seg selv og henfalle til selvros. Det første eksempel på dette ser vi da Adam og Eva dekket seg med fikenblad. Dette var et forsøk på å rettferdiggjøre seg for Gud. Men midt i denne tragedien hadde Gud allerede lagt en plan. Ut fra sitt frie råd hadde han i kjærlighet (agape) gitt oss barnekår ved den Herre Jesus Kristus, sin Sønn. Hvordan kunne dette la seg gjøre? Det er her Evangeliet kommer inn i bildet, de gode nyheter. Den største gaven som noen gang er gitt.

Evangeliet

Evangeliet kan deles inn i tre eller fire aspekter:

1. Jesu inkarnasjon: at han ble sant menneske og levde i 33 år uten å synde. «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud» (Joh 1,1).

2. At Jesus døde på korset og naglet skyldbrevet til det samme kors. «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset» (Kol 2,14).

3. At Jesus sto opp fra graven, for opp til himmelen og satte seg ved sin Fars høyre hånd. Han bereder også et sted for de hellige.

4. At Jesus kommer igjen. De frelste som har tatt imot Evangeliet, blir forvandlet. Syndens natur må gi tapt, og de frelste blir tildelt evig liv i herlighet sammen med sin Frelser. Vi leste i Joh 3,16 at Gud «ga sin Sønn». Hvordan kunne denne gaven — Jesus — kvalifisere som redningsmann for syndere?

Ordet ble kjød

Vi leser i Joh 1,1 at Ordet (Jesus) ble kjød. Gjennom generasjoner har dette vært et mysterium for menneskene. Vi kan ikke fatte dybdene i dette med vår hjerne; vi må bare tro det fordi Guds Ord sier det.

Jesu inkarnasjon og fødsel, Jesu død, Jesu oppstandelse og Jesu gjenkomst - de fire store begivenheter i syndens dramaJesu inkarnasjon og fødsel, Jesu død, Jesu oppstandelse og Jesu gjenkomst - de fire store begivenheter i syndens drama

Ved inkarnasjonen tok Gud livet i menneskeheten, det liv han skapte i Adam, men som var blitt synd, og forente dette livet med det guddommelige Jesu liv, og plantet det i Marias skjød. Derfor var Jesus, da han ble født, både sant menneske og sann Gud, og han blir derfor kalt «den annen Adam». Jesus tok på seg vår falne natur, en natur som ikke var hans egen. Her ser vi at Jesus kvalifiserte til å bli vår stedfortreder. Dette har Gud, Faderen, gjort. «For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning. . .» (1 Kor 1,30). I et nytestamente med tittelen En levende bok, står det slik: «For det er Gud alene som har gitt dere liv ved Kristus Jesus. Han viste oss Guds frelsesplan. Det var han som gjorde oss rettferdige for Gud.» I New English Bible står det slik: «Dere er i Kristus ved Guds gjerning.» Legg merke til at det var Gud som gjorde dette. Du eller jeg hadde ingen medvirkning. «Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst» (Ef 2,4–5). Jesus kvalifiserte altså til å bli vår stedfortreder, men loven krever også fullkommen lydighet. Jesus levde et fullkomment liv uten synd i 33 år her på jorden. Men det i seg selv var ikke nok til å frelse menneskeheten. Loven erklærer at den som synder, skal dø. Jesus levde et fullkomment liv, men fordi han tok på seg vår falne natur, måtte han dø. Han døde den annen død, fortapelsens død. Når derfor Bibelen sier at Jesus døde for oss, eller i vårt sted, så betyr det at hele menneskeheten var i ham. Gud forente oss med ham i inkarnasjonen. Med andre ord: Hele menneskeheten døde i én person, Jesus. Vi er frelst ved nåde, står det. «Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker» (Rom 5,18).

Lovens krav

Jesu fullkomne lydighet her på jorden og hans død på korset tilfredsstilte lovens krav. Fordi Gud forente oss med Kristus, døde vi også i Kristus med ham. Derfor kan vi stå rettferdige fremfor Gud, og loven kan ikke kreve mer. Ut fra Guds ståsted skulle derfor alle mennesker bli frelst. Gud har gjort alt. Han ga sin enbårne Sønn «. . .forat hver den som tror, ikke skal fortapes.»

Her legger forskjellen mellom den første og den annen Adam. Den første Adam tok hele menneskeheten med seg i fallet. Vi hadde ikke noe valg. Den annen Adam: Det står at Gud «. . .ga sin Sønn.» Det er med andre ord en gave, og hva gjør man når man blir tilbudt en gave? Vi kan svare med glede: «Ja takk». Men vi kan også svare «ja takk» av ren høflighet, uten at vi egentlig bryr oss om gaven. Vi kan også svare «nei takk». De to siste er i prinsippet ett og samme. Hvis vi derimot svarer «ja takk» med glede, så er vi i troen frelst ved nåde. «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave» (Ef 2,8). For en enestående Gud vi har! Jesus var villig til å nedverdige seg selv til vårt nivå for at vi skulle bli frelst. Avstanden mellom en hellig Gud og synd er uendelig stor. Vår fatteevne strekker ikke til for å forstå hvor langt ned Gud bøyde seg for å frelse det fortapte. «For så har Gud elsket verden. . .» Vi ser hvordan Bibelens Gud er helt annerledes enn alle andre «guder» i de forskjellige religioner. Der sitter «gudene» høyt hevet over alle. Mennesker som dyrker disse «gudene», må nærme seg dem med gode gjerninger, offere, botsøvelser etc. for å oppnå «salighet».

To naturer

Evangeliet frigjør oss fra lovens forbannelse og fordømmelseEvangeliet frigjør oss fra lovens forbannelse og fordømmelseNår man i tro tar imot Evangeliet, da blir man en ny skapning. Da får vi egentlig to naturer, og de vil være i strid med hverandre. Den gamle natur må dødes, som Paulus sier, og det er ingen enkel prosess. «For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov. Men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer. Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme! Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre! Jeg, som jeg er, tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød» (Rom 7,22–25).

Er vi da fri fra loven? La oss si det slik: Vi er fri fra lovens forbannelse. Den har ikke lenger noen makt over oss så lenge vi er i Jesus. Men vi er ikke frie til å leve ut det gamle menneske (den gamle natur). Paulus sier i Romerne 3,31: «Opphever vi så loven ved troen? Langt derifra! Vi stadfester loven.» «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov. For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. For de som er etter kjødet, attrår det som hører kjødet til. Men de som er etter Ånden, attrår det som hører Ånden til. For kjødets attrå er død, men Åndens attrå er liv og fred» (Rom 8,1–6).

Rettferdiggjørelsens frukter

Men loven gir oss hele tiden en påminnelse om at vi er syndere, derfor er vi totalt avhengige av Jesus. Loven setter en standard for den kristne livsførsel og det kristne liv. Gjerningene er en frukt av vår rettferdiggjørelse i Jesus. Men våre beste motiver og våre beste gjerninger kan ikke gi oss frelse. I Guds øyne er det utelukkende det Jesus har gjort, som er godt. «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at kke noen skal rose seg» (Ef 2,8–9). Men vi er skapt til gode gjerninger, som er en frukt av det nye liv i Jesus. «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem» (Ef 2,10). «I dette er min Far herliggjort at dere bærer mye frukt, og dere skal bli mine disipler» (Joh 15,8). Når derfor loven sier: Du er en synder, så er det både sant og riktig. Og når loven sier: Har du vært lydig mot loven, så kan du svare: Ja, i Jesus har jeg vært lydig. Når loven sier: Synderen må dø, så kan du svare: I Jesus døde jeg; loven har ikke mer å kreve av meg.

Hvorfor?

Dersom Jesus ikke hadde stått opp fra graven, kunne vi ikke bli frelst. Men han hadde oppfylt alt hva loven krever, og døden kunne ikke holde ham i graven. Derfor står vi i troen også opp med ham og sitter med ham i himmelen (Ef 2,6). Til slutt: Hvorfor velger de fleste mennesker å gå fortapt? De trodde ikke på Evangeliet, og de var ikke lydige mot det. «Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han hørte av oss?» (Rom 10,16.) Vår syndige natur ønsker å være selvstendig. Man vil leve etter sin egen vilje. Å underordne seg Jesus går imot vår natur. Selvet blir frarøvet all ros, og må legges i støvet. Gaven som Jesus skjenket oss, er ikke stor nok, fordi selvet vil herske. For sent vil størsteparten av menneskene som går fortapt innse hva de kunne ha vunnet i Jesus.

 

Denne artikkelen er hentet fra innsyn 2/3-2008 ... (last ned)
Lest 1317 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 15:16
Logg inn for å kommentere