Registrer

Hva er Evangeliet?

fredag, 18 juli 2014 00:00 Hva Bibelen lærer
(1 Stemme)

 

For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker (Rom 1,16).

Apostelen poengterer meget sterkt at Evangeliet er en Guds kraft til frelse, så er det da maktpåliggende å kjenne Evangeliet.

Hva er da Evangeliet?

Evangeliet er de glade nyheter om Jesus og ham korsfestet som en løsepenge for menneskenes synder. Det er de glade nyheter om hans oppstandelse og himmelfart, og det er de glade nyheter om hans gjenkomst og opprettelsen av Guds rike. Det er de glade nyheter om hva Jesus kan gjøre med våre liv. Jesus er Ordet, han er sannheten, han er veien og livet, han er verdens lys, og han er Evangeliet — Jesus er alt. Det er ikke frelse i noen annen enn Jesus, Guds Enbårne Sønn og ham korsfestet og oppstanden. «Så la det være kunngjort for dere alle og for hele Israels folk, at ved Jesu Kristi, nasareerens navn, han som dere korsfestet, han som Gud oppreiste fra de døde. . . .Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved» (Ap gj 4,12). «For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus» (1 Kor 3,11).

Galaterbrevet

Galaterbrevet, som ble skrevet et sted mellom 49–57 e.Kr., er en av de viktigste epistler i Det nye testamente fordi det belyser selve det grunnleggende for menneskets frelse. Det er ingen ting i hele Bibelen som har større spirituell verdi enn nettopp et dybdestudium over dette emne. Galaterne var blitt forført av en gruppe mennesker som ville dra dem bort fra det opprinnelige evangelium som Paulus og de andre apostlene hadde forkynt. Disse vranglærerne forkynte «et annet evangelium». Paulus skriver derfor Galaterbrevet i et forsøk på å rive galaterne ut av bedraget og føre dem tilbake til det opprinnelige evangelium som han selv stadfester ikke var gitt av mennesker, men av Gud selv. Han presiserer bestemt at både hans kall som apostel og det evangelium han forkynner, er av Gud, og er godkjent av de andre apostlene. I Galaterbrevet kjemper Paulus for den sanne tro som engang var overgitt de hellige.

Paulus

Det som skjer med Paulus utenfor Damaskus er meget gjennomgripende. Det er ikke bare mennesket Paulus som blir slått til jorden, men også hele hans selvrettferdighet under Loven — ja, hele hans verdensbilde. Apostelen innser i et lynglimt at Loven ikke kan frelse ham. Hele hans innbilte gudfryktighet blir slått til jorden. Han møter den oppstandne Jesus — Frelseren selv — og står ansikt til ansikt med ham. Paulus må innse at han er «død», og lever i døden. Fra nå av trenger han nåden, og uten nåden kan han ikke leve. Ved å se Jesus, ser Paulus seg selv. Midt i all sin fiktive fromhet ser han nå seg selv som ugudelig, en forfølger av Jesu menighet, en person som gikk på egne veier. Derfor må han nå ydmykt bekjenne at han var «den største av alle syndere» (1 Tim 1,15). Men også han får nåde, og når han, «den største av alle syndere» får nåde og frelse, kan også alle andre få den. Ingen er falt så dypt at ikke Jesus kan finne ham og gi ham frelse og nåde. «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull» (Es 1,18).

Ord til oss

Det er sannheten om Jesu død og oppstandelse fra de døde som gir Evangeliet kraftDet er sannheten om Jesu død og oppstandelse fra de døde som gir Evangeliet kraftOrdene i Galaterbrevet er Jesu egne ord til oss, derfor må vi gi nøye akt på dem. Gud er ett med sitt budskap. Å ta imot budskapet er derfor ensbetydende med å møte Gud. Å avvise budskapet, er ensbetydende med å vende seg bort fra Gud. Det er kun ett evangelium og én Gud. «Et annet evangelium» som Paulus advarer mot, skaper splittelse og er vranglære.

Det er Jesu oppstandelse fra de døde som er hovedessensen. Det er denne sannhet som gir Evangeliet kraft. Det skaper liv av det døde fordi det bærer Jesu oppstandelseskraft. Evangeliet er derfor levende ord, og ikke døde. Evangeliet er Guds eget redskap for å nå menneskene og skape liv av det som var dødt. Dette blir også symbolisert gjennom dåpsseremonien ved full neddykkelse. Når man forstår hva dåpen virkelig symboliserer, nemlig det gamle menneske som dør og det nye menneske som står opp i Jesus, faller «barnedåpen» bort ved sin egen urimelighet. Den er kort og godt ubibelsk. Det som virkelig gir fred, er Evangeliet om den oppstandne Jesus.

Loven kan ikke frelse

Loven kan på ingen som helst måte frelse oss. Hvis den kunne det, var Jesu død forgjeves. Vi kan ikke bidra med noe som helst under Lovens krav, og det er her Evangeliet kommer inn i bildet. Der Evangeliet forsvinner, kommer man automatisk under Loven og dens fordømmelse. Alt som er under Loven er noe mennesket må oppfylle for egen regning. Det er menneskeverk, og kan derfor ikke frelse. Evangeliet derimot, går ikke ut på hva vi kan, eller skal utrette, men hva Gud kan utrette for oss. Evangeliet er budskapet om Guds gjerninger, og ikke hva vi skal være på grunnlag av egne bestrebelser.

I Evangeliet har Gud åpenbart det som var skjult i Ham fra evighets dager. Når «det gamle menneske» møter Evangeliet, støter det følgelig på noe det er frammed for, og da blir det møtt med en reaksjon som faller naturlig for det gamle menneske — med anstøt. Dette viser klart at Evangeliet ikke er av mennesker. Det er gitt av Gud. Loven var Guds gave som skulle bryte syndens makt i mennesket, fariseismen. Mennesket er så ødelagt av synden at det aldri vil bli i stand til å holde Lovens bud til fullkommenhet. Synden griper meget dypt i mennesket, langt dypere enn man forstår. Gud har derfor tilveiebrakt en helt annen vei til frelse enn lovgjerninger basert på Lovens krav, nemlig Evangeliet, og Jesus er Evangeliet. Han er veien, sannheten og livet (Joh 14,6). Han er frelsen. Galaterne fikk den korsfestede Jesus malt for sine øyne. Dette er selve frelsen, sentrum i det kristne menighetsliv.

Helliggjørelse

Budskapet i Galaterbrevet er også budskapet om at vi skal gå til Jesus for å bli helliggjort. Det er Evangeliet som helliggjør. Loven maktet ikke å rettferdiggjøre mennesket, og makter heller ikke å helliggjøre det. Derfor må vi aldri komme under Loven med våre liv, men vi må bli værende i nåden og Evangeliet. Lovgjerninger er det gamle menneskets (den gamle Adams) forsøk på å oppfylle Guds bud. Men det gamle menneske skal ikke forsøke med egne lovgjerninger å oppfylle Guds Lov. Det gamle menneske må «dø» og bli levende i Jesus. Dette er selve nøkkelen, ja — selve budskapet. Det gamle menneske må «dø» og bli lagt i «graven». Det må bli født på ny — få et nytt liv i Jesus. Da lever Jesus i meg. Dette er til stor trøst, og er selve kristendommen i et nøtteskall. Det fjerner trelldommens åk (Gal 5,1) fra våre skuldre, og vi erstatter det med Jesu «åk», som er gagnlig og lett. (Matt 11,30).

Ånden og Evangeliet

På korset blir Jesus «forkastet» forat vi skal få leve i HamPå korset blir Jesus «forkastet» forat vi skal få leve i HamDen gjenfødte kristne får Ånden ved troens forkynnelse, og ikke ved egne bestrebelser. Det er gjennom å høre Evangeliet at Ånden blir gitt. Den Hellige Ånd verken skal eller kan knyttes til lovgjerninger vi selv må utføre. Ånden blir ikke gitt på slike betingelser. Det er i strid med selve budskapet i Evangeliet. Det er meget viktig å bite seg merke i at Den Hellige Ånd ikke hører hjemme under Loven, men under Evangeliet.

Der den korsfestede Jesus blir malt for våre øyne, er Den Hellige Ånd. Der Evangeliet får spre sitt lys, er Den Hellige Ånd virksomt til stede. Det er Den Hellige Ånds gjerning å herliggjøre Jesus. Å motta Den Hellige Ånd, er å motta Evangeliet, eller motsatt. Til Evangeliet hører Ånden, mens Loven hører til kjødet. Troen ble skapt ved Evangeliet, og det Jesus begynte i oss, vil han fullføre. Det er hans fortjeneste, og ikke vår. Det er han som skal ha all ære.

Guds kraft til frelse

Vi blir bevart i Evangeliet. Det er det som er vårt liv. Vi lever da ikke lenger under Lovens fangenskap. Vi lever ikke lenger selv, men Jesus lever i oss. Evangeliet er virkelig Guds kraft til frelse, og det som da er av aller største betydning, er at vi bevarer Evangeliet rent blant oss, og det gis kun ett Evangelium fordi det kun er én Herre — Jesus Kristus og ham korsfestet og oppstanden. Det evangelium Paulus og de andre apostlene forkynte var ikke av ny dato, men skinner gjennom hele Det gamle testamente. Evangeliet forkynner det som er skrevet i GT, men i et videre perspektiv. Det var ikke et annet grunnlag for frelsen i GT. Jesus var Frelser også der. Det er frelse utelukkende i Jesus Kristus og ham korsfestet, enten det var i gammeltestamentlig tid eller i den kristne tidsalder. Hele GT peker fram mot Den korsfestede Guds Sønn. Evangeliet sier ikke: «Dersom dere gjør slik og slik, dersom dere holder dette og hint bud» — nei, Evangeliet peker på Jesus. Det var han som oppfylte alle betingelser for at vi skulle arve evig liv. Vi blir Guds barn på Jesu regning. Loven derimot, gir ingen gaver. Den bare krever, anklager og dømmer. Den kommer med trusler og dom. Under Loven blir Gud dermed anklager og dommer over mitt liv. Evangeliet har ingen krav, men kommer med løfter og frihet. Dette er det glade budskap til menneskene om befrielse fra det som er tungt å bære. «Kom til meg, dere som har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile», sier Jesus (Matt 11,28). Det er her Evangeliet kommer med befrielse fra Lovens tunge åk.

Vår stedfortreder

Jesus er vår stedfortreder, og Evangeliet er et budskap om hvem Jesus er, og hva han har gjort. Og på det grunnlaget er vi frie. Evangeliet er det vidunderlige budskapet om stedfortrederen. Evangeliet er hemmeligheten om korset. Det er på Golgatas kors at Faderens vredesdom rammer Sønnen — Jesus — og blir fullbyrdet i ham. Derfor ropte Jesus under sine dødskvaler: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg!» (Matt 27,46.) Her på korset blir Jesus «forkastet» forat vi skal få leve — leve i ham, den oppstandne Jesus. Alt hva Jesus har vunnet får vi uforskyldt i gave, og vi får det for intet. Dette er selve Evangeliets segl og kjennetegn. Hvis vi begynner å knytte krav og betingelser til denne grunnleggende sannhet, river vi Evangeliet i stykker. Kjennetegnet er «alt for ingen ting!» Det koster oss ingen ting fordi det kostet Jesus alt. På korset kjøpte han oss fri fra Lovens forbannelse fordi forbannelsen rammet ham, stedfortrederen, Frelseren.

Loven som tuktemester

Guds Lov er absolutt utelukket som en vei til frelse. Men vi trenger likevel Loven, og vi trenger den av én bestemt grunn: Den skal være vår tuktemester til Jesus forat vi kan bli rettferdiggjort ved troen (Gal 3,24). Den skal følge oss fram til Jesus, og uten Loven kunne vi ikke komme fram til ham. Det er Loven som avslører vår synd, slik at synden virkelig blir synd, og vi ser oss selv i Guds øyne som de syndere vi er. Vi er fortapt i oss selv, uansett hva «godt» vi gjør. Loven har til oppgave å knuse vår selvrettferdighet. Det er Lovens «dødende gjerning». Den kan ikke på noen måte gjøre oss levende, gi oss liv — den kan kun knuse og slå i hjel.

Fra død til liv

Loven er absolutt utelukket som en vei til frelse, men den er vår tuktemester til JesusLoven er absolutt utelukket som en vei til frelse, men den er vår tuktemester til JesusMen gjennom Evangeliet gir Ånden liv, den gjør oss levende. Disse to gjerningene — Lovens gjerning og Åndens gjerning, må stå side om side. De må gå hånd i hånd. Det er bare de som Loven har «drept», som Evangeliet kan gjøre levende. Herren døder, og Herren gir liv. Det er Evangeliet som skaper liv av det døde. Det er det som er Evangeliets gjerning. Gud kunne ikke frelse oss ved bare å sende en profet med mange regler og påbud til etterfølgelse. Han kunne heller ikke frelse oss ved å sende en engel fra himmelen. Nei, Gud selv kom i egen person. Det var det som måtte til for å frelse mennesket. Det kostet Faderen uendelig meget å sende sin egen Sønn. Dette er noe som overgår all menneskelig forstand. Gud, Skaperen, ga virkelig seg selv for det fortapte menneske.

Vi har et vakkert forbilde i Abraham, som måtte ofre sin egen sønn, den førstefødte etter løftet. Isak ble riktignok reddet, men Jesus måtte løpe linen ut og dø på korset. I Jesu person blir Skaperen en skapning i fornedrelse. Ikke bare en skapning, men han må dø som vår stedfortreder. Og for å dø måtte han ta vårt kjøtt og blod. Martyrene døde for Gud, men på korset er det Gud selv som dør for oss. Jesus, selve Lovgiveren, ble født under Loven for å kjøpe fri de som var under Loven. Jesus hadde som oppgave å oppfylle og holde Loven til fullkommenhet forat han kunne frikjøpe dem som var under Loven. Han oppfylte alle Guds bud i sitt liv, og dette gjorde han for vår skyld. Vi får da i gave Jesu rettferdighet som han har fullbyrdet. Hans rettferdighet blir da vår rettferdighet. Jesu fullkomne oppfyllelse av Loven blir da vår til odel og eie. Derfor sier profeten Jeremias: «Herren vår rettferdighet» (Jer 23,6) — i troen.

Motpoler

Adam og Jesus er to motpoler. Adam faller i synd og drar dermed hele menneskeheten med seg i sin synd. Jesus seirer, og drar alle med seg i sin seier. Alle de som tar imot ham, gir han rett til å arve evig liv. Barnekåret er Evangeliet, mens trelldommen er Loven. Det er to helt forskjellige kår. Trellen møter bare krav, krav, krav. Det er hans herre som styrer ham — trellen. Han må oppfylle alle ønskene og kravene til sin herre. Det er kun plikter som møter trellen. Barnet derimot, får alt for intet fordi det er barn. Pliktene hviler på foreldrene, og det er uten betingelser — barnet får alt hva det trenger uten betingelser og krav nettopp fordi det er barn og dermed har barnekår. Gud er Far, og vi er barn, men ikke under Loven, og ikke på grunnlag av hva vi gjør eller ikke gjør. Dette er en fundamental sannhet i frelsen. Gud, vår Far, sørger for alt vi behøver. Slik barnet stoler på sine foreldre, skal vi stole på vår himmelske Far.

Barnekår og trelldom

«I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd» (Ef 1,5). Vi hører av og til at Den Hellige Ånd kommer for å «gi oss kraft til å gjøre etter Loven». Dette er både sant og riktig, men: Det er Gud som gir seier over synden, og det er ikke det som er hans vei til frelse. Vi kan ikke komme så langt at vi oppfyller Lovens krav 100% som Jesus gjorde i sitt jordeliv. Dette er en «fullkommenhetslære» som enkelte forkynner, men den er fremmed for Evangeliet. Loven er en standard for kristenlivet. Den skal beskytte oss mot det gamle menneske. Den er Tuktemesteren. Den Hellige Ånd hører ikke hjemme under Loven, men under Evangeliet. Loven gjør oss arveløse i egenskap av trell, mens Evangeliet gjør oss til arvinger over alt i egenskap av barn og barnekåret.

Ismael representerer trelldommen. Han ble født etter kjødet - Loven. Maleri av Giovanni Francesco Barbieri (Guercino), 1657Ismael representerer trelldommen. Han ble født etter kjødet - Loven. Maleri av Giovanni Francesco Barbieri (Guercino), 1657Paulus griper fatt i en rød tråd i beretningen om Abraham og Sara. Abraham og Sara var barnløse, men fikk løfte av Gud om en sønn. Årene gikk derimot, uten at løftet ble oppfylt, og Abraham og Sara begynte å bli gamle. Gud hadde imidlertid en bestemt hensikt i sin handlemåte med «troens far». Han ville lære menneskene en viktig leksjon om frelsen. Til slutt mistet Sara tålmodigheten, og fikk Abraham til å ta sin trellkvinne Hagar til medhustru og få en sønn med henne. De ville «hjelpe» Gud — «vi må gjøre noe selv». Så ble Ismael født, og han ble født på grunnlag av egne gjerninger. Han ble født etter kjødet. Abraham og Sara var såpass opp i årene at i hvert fall Sara ikke lenger kunne få barn. Hennes morsliv var «tørket ut» — det var dødt. Og det var da hennes morsliv var dødt og ikke lenger kunne avle liv, at Gud grep inn. Da kom Gud og skapte liv av det som var dødt. Så ble Isak født, Løftets sønn. Gud skaper liv av det døde i Saras morsliv. I denne beretningen ligger en vakker leksjon om Loven og Evangeliet. Den viser også forskjellen mellom to slags kristendom. Den ene er en frukt av at vi gjør noe selv, men den er født av kjødet — Ismael. Den andre er at mennesket er ute av stand til å gjøre noe selv, den er født av Gud — Isak, løftets sønn, født av Gud. Gud har «født» ved Evangeliet. Det er Guds handling, han «føder» barn inn i sitt rike. Ismael representerer Loven, mens Isak representerer Evangeliet. Enhver som tar imot Jesus, er født av Gud, sier Johannes. Sann kristendom er født ovenfra, den er født av Gud. Falsk kristendom er født på Gud skaper liv av Saras utdødde morsliv. Isak representerer barnekåret. Han ble født av Gud - EvangelietGud skaper liv av Saras utdødde morsliv. Isak representerer barnekåret. Han ble født av Gud - Evangelietgrunnlag av hva mennesket må gjøre, og den føder selvrettferdighet. Isak betyr på hebraisk «latter», det er gleden over å være frigjort fra trelldommen og få barnekår hos Gud. Som Gud sa gjennom Sara: «Driv ut trellkvinnen og hennes sønn, de skal ikke arve» (1 Mos 21,10; Gal 4,30). For å kunne arve må vi ha barnekår, vi må ha status som barn.

Beretningen om Abraham og Sara, Ismael og Isak er en meget viktig leksjon om Evangeliets fundamentale sannheter. Så kan vi da se Evangeliet også gjennom Det gamle testamente, men mange har «lest og lest» og ikke forstått. Den kristne som tar imot Evangeliet er ikke lenger under trelldoms åk, dvs. Lovens trelldom. De som derimot vil rettferdiggjøres ved Loven er falt ut av nåden og Jesus. Loven kan nemlig verken rettferdiggjøre eller helliggjøre. Nei. Det er til frihet Jesus har frigjort oss. En kristen er ikke lenger trell, men er under barnekår, frigjort fra Lovens trelldom.

Et «fritt evangelium?»

Så er det mange som misforstår det hele og kommer med anklagen om at Paulus forkynner et «fritt evangelium» som oppmunter til lovløshet, dvs. «fri fra Loven», og at man derfor ikke trenger å ta det så nøye med det liv man fører. Nei! Tvert imot! Jesus sier uttrykkelig at han ikke var kommet for å oppheve Loven, men for å oppfylle den. Friheten kan nok misbrukes, og må slett ikke brukes som et påskudd for kjødets tillokkelser. Evangeliets budskap om frihet kan meget lett bli en «frihet» for det gamle menneske, den gamle Adam, og så tror man at man da kan leve som man lyster — «det er ikke så farlig med hvordan vi lever. Vi er jo frie fra loven, og vi klarer jo uansett ikke å holde den, så da er det ikke så farlig». Nei! Hvis man trekker slike konklusjoner har man fullstendig misforstått hva «frihet fra Loven», den kristne frihet, betyr. En kristen kan på ingen som helst måte leve i synd uten å falle ut av nåden. Dette er meget viktig å merke seg! Det er å misbruke Guds nåde, og da faller man ut av den. Den kristne stilles ikke fritt mht Loven. Tvert imot, den som lever i Jesus tar det meget nøye med budene. Ikke for å tilfredsstille Lovens krav, men fordi han elsker Jesus, som bor i ham. «Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud» (Joh 14,15). Den nye pakt er imidlertid skrevet på hjertets lovtavler og er ikke lenger anklager og dommer. Det er ingen selvmotsigelse i dette. Hele Loven er oppfylt i disse ordene: «Du skal elske din neste som deg selv» (Matt 22,39–40). Hvis du elsker din neste, vil du da stjele fra ham, lyve for ham, bedra ham etc? Det som er viktig, er å merke seg at «fri fra Loven» ikke gjelder som grunnlag for «Frihet fra Loven» gir på ingen måte frihet til synd. Her er det mange som faller i en snare. Den som lever i Jesus tar det meget nøye med budene - ikke   for å tilfredsstille Lovens krav, men fordi han elsker Jesus. «Det er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud».«Frihet fra Loven» gir på ingen måte frihet til synd. Her er det mange som faller i en snare. Den som lever i Jesus tar det meget nøye med budene - ikke for å tilfredsstille Lovens krav, men fordi han elsker Jesus. «Det er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud».vårt gudsforhold.

Men det er også viktig å merke seg at loviskheten ligger farlig nær, og den må vi vokte oss for. Ofte hører man disse ordene: «Jeg har syndet, så nå hører ikke Gud meg mer». Og: «Jeg har gjort det riktig bra, så nå må vel Gud høre meg». Nei, slik er det ikke. Frihet fra Loven betyr at det ikke er min «lydighet» som fører meg nær Gud. Jeg er like mye et Guds barn i nederlag som i seier. Gud kjenner vår skrøpelighet, han vet at vi kun er støv (Sal 103,14). Gud resonnerer ikke slik som oss, men hans tanker og veier er så meget høyere enn våre tanker og veier (Es 55,8). Frihet fra Loven betyr at Loven ikke lenger står foran oss som den skremmende anklager. Men så kan vi falle. Og da kommer djevelen trekkende med Loven og presenterer følgende løgn: «Nå har du stelt deg fint. Du kan ikke være et Guds barn slik du nå har oppført deg. Nå er det ikke lenge før Gud mister tålmodigheten med deg og sier stopp. Og da er det kroken på døren for ditt vedkommende». Nei, slik er det heldigvis ikke. Om vi faller, så har vi en talsmann som tilgir våre synder. Han kjenner vår skrøpelighet. Han er en kjærlig og rettferdig Far som kjenner sine barns behov. Jesus utslettet skyldbrevet. Det var det han naglet til korset. Derfor har ikke Loven lenger noen anklagerkraft imot oss. Vi er frie fra Lovens anklager, men det betyr ikke at Lovens bud ikke lenger står ved makt — «du skal ikke stjele, du skal ikke lyve» etc. Nei, men vi ble frie fra Lovens anklage mot oss. Det var da djevelen ble avvæpnet fordi skyldbrevet, Lovens anklage mot oss, ble naglet til korset. Den som tilhører Jesus, og som ved Evangeliet har fått barnekår, skal ikke lenger dømmes etter loven. Det er Jesus som på korset fikk hele dommen over seg. Skriften sier riktignok at vi alle skal fram for Guds domstol (Rom 14,10; 2 Kor 5,10), men vi skal ikke dømmes etter Loven og dens krav.

«To mennesker»

Det gjelder forholdet mellom det gamle og det nye menneske. Når et menneske blir født på ny, blir det «to mennesker» på samme tid — det gamle menneske og det nye menneske, og disse to strider mot hverandre. Det er denne striden Paulus behandler i Romerbrevet. Det nye menneske er fullkomment i Jesus; det er tilgitt og renset fra all synd; det er en ny skapning i Jesus og lever i ham. Men samtidig er det også underlagt det gamle menneske med synden og dens makt som strider imot det nye menneske. Så er spørsmålet: Hvem av disse to skal få bestemme over mitt liv? Den kristne frihet gjelder det nye menneske. Jesus bor i hjertet hans — det er en ny pakt — mens det gamle menneske er underlagt Loven. Disse to strider imot hverandre. Den kristne drives av Ånden, men ikke under Loven. Ånden (det nye menneske) står kjødet (det gamle menneske) imot, og motsatt. Det nye menneske må dra det gamle menneske med seg fram til graven eller forvandlingen. Loven binder den gamle Adam, mens Evangeliet gir det nye menneske næring og vekst. Det nye menneske elsker Guds Lov: «Dersom vi elsker Gud, da holder vi hans bud», sier Johannes. Da oppfylles Esekiel 36: «Og jeg vil stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Fra alle deres urenheter og fra alle deres motbydelige avguder vil jeg rense dere. Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte. Min Ånd vil jeg gi inne i dere, og jeg vil gjøre det så at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem» (Esek 36,25–27). Gud stenker rent vann på oss — det er syndenes forlatelse—, han gir oss et nytt hjerte — det er den nye fødsel —, han vil gjøre slik at vi følger hans bud og og holder hans lover og gjør etter dem — det er fruktene av den nye fødsel. Det gamle menneske er dødt— lagt i graven — og det nye menneske er stått opp til nytt liv i Jesus. Dette blir også symbolisert ved dåpen. Den kristne taler på ingen måte ringeaktende om Loven, men han elsker den. «Den som elsker meg, holder mine bud» (Joh 14,15). Men den gamle Adam (det gamle menneske) strider imot det nye menneske. Det er en lov i våre lemmer, som Paulus sier i Romerbrevet. «Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» (1 Kor 15,57.)

En ny pakt

Bibelen kjenner ingen annen dåp enn voksendåp ved total neddykking under vann. Dåpen er jo et symbol på at det gamle menneske dør og står opp til et nytt   liv i Jesus. Barnedåpen er en hedensk innstiftelse som ikke har noe støtte i SkriftenBibelen kjenner ingen annen dåp enn voksendåp ved total neddykking under vann. Dåpen er jo et symbol på at det gamle menneske dør og står opp til et nytt liv i Jesus. Barnedåpen er en hedensk innstiftelse som ikke har noe støtte i Skriften«Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus. Den skal ikke være som den pakt jeg opprettet med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden og førte dem ut av landet Egypt, den pakt med meg som de brøt, enda jeg var deres ektemann, sier Herren. Men dette er den pakt jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. De skal ikke lenger lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu» (Jer 31,31–34). Det er syndenes forlatelse som skriver Guds lov i hjertet.

Evangeliets kraft hjelper oss til å unngå trelldommen under Loven. Den binder den gamle Adam. Loven krever helliggjørelse, men kan ikke skape den. Evangeliet derimot styrker det nye menneske og skaper helliggjørelse. Og «uten helliggjørelse skal ingen se Herren» (Heb 12,14). Bare Evangeliet makter å skape helliggjørelse. Det er altfor mange som går til Jesus for å motta rettferdiggjørelse og til Moses for å få helliggjørelse. Dette er feil. Det er Jesus som alene kan rettferdiggjøre og helliggjøre. Det er her Evangeliet kommer inn i bildet. Det er en absolutt livsnødvendighet for vekst til det nye menneske. Det nye menneske blir aldri mett av å betrakte hva Jesus er, og hva han har gjort. Å være en kristen er å være helt og fullt avhengig av Jesus, som barn av sine foreldre. Og «frihet fra Loven» er en betingelse for å kunne bære sann frukt for Gud. Alt annet er menneskeverk som verken kan rettferdiggjøre oss eller helliggjøre oss. «Bli i meg, så bærer dere megen frukt», sa Jesus (Joh 15,4). Og han sa videre: «Uten meg kan dere intet gjøre» (v. 5).

Åndens frukter

Det er Åndens frukter som spirer fram av livet i Evangeliet. Gud elsker oss som vi er, og når vi blir født på ny befrir han oss fra hva vi er. Se bare på Paulus, og hva som skjedde med ham på veien til Damaskus. Det må omvendelse og en ny fødsel til for å bli et Guds barn. Johannes 3,16 er selve Evangeliet: «For så har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn den Enbårne, forat hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men få evig liv.» Dette er den «lille Bibel», den er Evangeliet i et nøtteskall. Jesus har båret alle våre synder. Han er vår Rettferdighet, vår Forløser, vår Helliggjører — det er han som løser oss ut og frikjenner oss ved den siste dom.

Frihet

Josva, som betyr «Jesus er Frelser», førte Israels folk inn i Kanaans landJosva, som betyr «Jesus er Frelser», førte Israels folk inn i Kanaans landDet er meget viktig at vi våker over den frihet Evangeliet gir oss, så vi ikke på nytt faller under Lovens trelldom. Evangeliet gir oss frihet og ikke byrde; glede og ikke trelldom. Vi er blitt barn og ikke treller. Dette er godt nytt! Dette er virkelig Isak — «latter».

Evangeliets frihet fører oss gjennom død og grav og fram til Løftets Land. Vi skal merke oss at det var Moses som ledet Israels folk gjennom ørkenen, men kun til grensen til det forjettede land. Han kunne ikke føre dem inn der, men måtte dø (og han ble oppreist fra de døde og ført til himmelen. Han viste seg jo for Jesus, sammen med Elias (Matt 17,3–4). Det var Josva som førte Israels folk inn i Løftets Land. På hebraisk er navnet Josva/Joshua det samme som Jesus. Også denne beretningen er et forbilde for Guds frelse og Evangeliet. Den er igjen et eksempel på at Evangeliet går som en tråd også gjennom Det gamle testamente. «For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus» (Joh 1,17).

Et viktig emne

Galaterbrevet klargjør forholdet mellom lov og evangelium og presenterer Evangeliets skjønnhet. Det er altfor mange som sammenblander lov og evangelium, men det må vi aldri gjøre. Da kan vi komme i skade for å forkynne «et annet evangelium», som Paulus advarer mot. Vi må skille mellom disse to. Evangeliet gir oss frihet fra Lovens fordømmelse, men gir ikke frihet til å overtre Guds bud, slik mange da tror. Dette er dype og viktige tanker som har med selve vår frelse å gjøre. Ingen ting kan være av mer åndelig verdi enn nettopp det. Dette er ikke et tungt og dystert budskap, det er lyst og lett, det glade budskap. Det er Isak, «latter». Hva er vel mer lyst og lett enn budskapet om befrielse fra trelldommens åk og at vi kan få status som barn hos Gud og bli arvinger til alt, absolutt alt, «alle ting», som Skriften sier (Åp 21,7)? Lovet være Gud, vår Far, for hans vidunderlige frelse og det trøstefulle budskap han sender oss! Da kan vi virkelig glede oss i Herren. Han har gjenfødt oss til frihet og ikke til trelldom. Vi er ikke lenger treller, men har fått barnekår. Et budskap kan ikke være lysere, lettere og mer fortrøstningsfullt enn det. Det er nøyaktig det motsatte av å velte tunge byrder på folk; det befrir nemlig mennesket fra de tunge byrdene som Lovens trelldom knuger det med. Sistnevnte kan aldri gi fred, glede og trygghet. Det kan derimot Evangeliet. Det er virkelig et lyst og lett budskap som befrir mennesket fra de tunge byrder. «Kom til meg, dere som har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile», sa Jesus (Matt 11,28). Galaterbrevet kommer til oss med stor sjelesorg og stor hjelp. Det er budskapet om hva vi eier i Jesus. Han lever i meg og det er til stor trøst for det nedknugede menneske. Så skal vi se på Jesus for å leve, og så kan vi alltid være glade, vi kan glede oss i Jesus, at vi er barn og ikke lenger treller, at vi er frigjort fra Lovens åk og fordømmelse. Vi elsker Jesus; han bor i oss og har skrevet sine bud på hjertets lovtavler. Dette er en meget stor trøst. Når vi griper fatt i dette vidunderlige budskapet, vil skjellene falle fra våre øyne. Da forstår vi Evangeliets og frelsens skjønnhet, og da blir Jesus så meget, meget større. Da vil han komme inn i våre hjerter og holde nattverd med oss (Åp 3,20), og så kan Jesus ved troen bo i våre hjerter (Ef 3,17). Så skriver han sin Lov på hjertets kjødtavler — det er Jesus, Lovens opphav og oppfyllelse, som bor der — og «vil gjøre det så at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem» (Esek 36,25–27). Så er vi da ved den nye fødsel i Evangeliets kraft blitt «Guds barn ved troen på Kristus Jesus» (Gal 3,26). Vi har fått barnekår og er arvinger til alle ting. Et lettere og lysere budskap finnes ikke i hele Den Hellige Skrift!

 

Denne artikkelen er hentet fra innsyn 2-2007 ... (last ned)
Lest 3159 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 15:18
Logg inn for å kommentere