Registrer

Hva er meningen med livet?

fredag, 18 juli 2014 00:00 Hva Bibelen lærer
(0 Stemmer)

Hver dag blir 15For mange mennesker har status og å «leve livet» høyeste prioritet. Men er det meningen med livet? «Vi lever jo bare én gang, derfor må vi få mest mulig   ut av livet», er det mange som sier. Men de glemmer Bibelens ord om at det er en oppstandelse fra de døde, og at ethvert menneske skal stilles fram for Guds domstol og   dømmes etter sine gjerninger. Det er en alvorlig ting å leve, men det er en enda alvorligere ting å døFor mange mennesker har status og å «leve livet» høyeste prioritet. Men er det meningen med livet? «Vi lever jo bare én gang, derfor må vi få mest mulig ut av livet», er det mange som sier. Men de glemmer Bibelens ord om at det er en oppstandelse fra de døde, og at ethvert menneske skal stilles fram for Guds domstol og dømmes etter sine gjerninger. Det er en alvorlig ting å leve, men det er en enda alvorligere ting å dø0 000 mennesker på denne jord lagt i sin grav, og 400 000 nye mennesker ser dagens lys. Slekter kommer, og slekter går. Slik har det vært fra menneskehetens vugge for 6000 år siden, da synden kom inn i verden. Etter syndfloden stabiliserte menneskets levealder seg etter noen hundre år på 70 år i gjennomsnitt. Noen lever lenger, og andre kortere, men til slutt trekker Guds livsånden tilbake: «Du drar tilbake deres livsånde, de dør og vender tilbake til støv» (Sal 104,29). «Støv er du, og til støv skal du vende tilbake» (1 Mos 3,19).

Måten å drive krig på har forandret seg opp gjennom verdenshistorien, men i hele menneskehetens historie har det til sammen bare vært ca. 300   år med fredMåten å drive krig på har forandret seg opp gjennom verdenshistorien, men i hele menneskehetens historie har det til sammen bare vært ca. 300 år med fredMennesket er skapt i Guds eget bilde, en enestående begivenhet som fikk «morgenstjernene» til å juble og «Guds sønner» (englene) til å rope av fryd (Job 38,7). For Gud er tusen år som en dag (Sal 90,4; 2 Pet 3,8), dvs. at de 70 årene som er tilmålt menneskets levealder i dag (Sal 90,10), bare er som en snau time i Guds øyne. Det virker svært lite sannsynlig at Gud skapte vesener i sitt bilde som i hans øyne bare levde en times tid, så var det ikke mer. Hva er da meningen med livet? Er vårt jordiske liv bare et kort intermezzo, og så er det ikke mer? En evig syklus med fødsel og død? Ingen oppstandelse fra de døde, ikke noe håp om evig liv — bare evig død? For dem som ikke tror på noen Gud, må jo dette prospektet være særdeles nedslående. Men de lever sitt korte jordeliv etter parolen: «Dersom de døde ikke oppstår, så la oss ete og drikke, for i morgen dør vi!» (1 Kor 15,32.)

Dette synet er blant annet en konsekvens av utviklingslæren som gjennomsyrer verdenssamfunnet. Til og med Vatikanet har godkjent denne nedbrytende –ismen. Det er ingen –isme på denne jord som har bidratt mer til å fjerne gudstroen hos menneskene enn nettopp evolusjonismen/utviklingslæren. Troen på Gud og hans ord og troen på utviklingslæren er helt og holdent inkompatible. De er antagonister 180 fra hverandre, til tross for grener innenfor kristenheten som forsøker å møte denne djevelske læren på halvveien. Men det er ikke hva Bibelen forteller oss, og den er meget klar på det punktet.

Utviklingslæren gir ingen mening med livet. Ifølge denne dogmen er livet kun en evig syklus med fødsel og død, sorg, sykdom, nød og elendighet, forbrytelser av alle slag, krig og ufred — en evig runddans med synd og fordervelse. Menneskene blir ikke bedre — de blir verre. Det norske vitenskapsakademi har anslått at det siden 3600 f.Kr. har vært utkjempet 14 531 kriger, og at det i løpet av disse 5600 årene bare har vært 292 år med «fred». Det tilsvarer i gjennomsnitt 2,6 kriger pr. år, 1 år med «fred» hvert 20. år, 36 timer med «fred» pr. måned, eller ett minutt med «fred» hver 4. time. Dateringen til vitenskapsakademiet: 3600 f.Kr. er ikke i harmoni med Bibelens kronologi, som plasserer Syndfloden rundt 2348 f.Kr., men likevel! Og tilstandene før syndfloden var av en slik art at Gud måtte utrydde hele menneskeheten og endevende kloden!

Ingen Gud — intet håp

Implikasjonene av utviklingslæren er kort og godt:

• Det er ingen GudMenneskets livsløp er en evig syklus med fødsel og død - slekter kommer, slekter går. Dette var aldri Guds hensikt da han skapte mennesket. Det var   synden som brakte døden inn i verden, men Guds løfte er en total gjenopprettelse, der døden blir utslettet til evig tidMenneskets livsløp er en evig syklus med fødsel og død - slekter kommer, slekter går. Dette var aldri Guds hensikt da han skapte mennesket. Det var synden som brakte døden inn i verden, men Guds løfte er en total gjenopprettelse, der døden blir utslettet til evig tid

• Følgelig er det ingen Skaper

• Følgelig var det ingen skapelse

• Følgelig var det ikke noe syndefall

• Følgelig er det ingen synd

• Ingen Gud, heller ingen Jesus som Guds Sønn

• Følgelig var det ingen forsoning for synd på korset

• Det er ingen oppstandelse

• Følgelig er det ikke noe evig liv

• Bibelen er ikke Guds Ord siden det ikke er noen Gud

• Det er ingen Jesu gjenkomst

• Følgelig er det ingen opprettelse av Guds fredsrike

• Ingen skapelse, ingen Gud, ingen Forsoner, ingen oppstandelse — følgelig er det ikke håp om en ny jord og evig liv.

Med andre ord:

• Mennesket er utviklet av seg selv fra livløse molekyler via utallige «mellomstadier» fra encellet organisme til menneske

• Mennesket lever følgelig en aldeles håpløs tilværelse etter mottoet: «spis og drikk, for i morgen dør vi»

• Mennesket i sin nåværende skikkelse er bare et «mellomstadium» på en evig utviklingsferd mot stadig nye livsformer

• Ondskapen på denne jord blir bare foreviget. Mord, massakrer, forbrytelser, kriger, sykdom og all mulig annen elendighet er bare et produkt av utviklingen, og går sin gang gjennom årmillionenes utviklingsprosess

• Når vår sol, slik vi kjenner den, har brukt opp det meste av sitt brennstoff, hydrogen, etter 5 milliarder år (ifølge denne læren), vil den utvide seg og bli en rød kjempe, og alt liv slik vi kjenner det på denne jord, vil dø ut

• Dermed er det satt punktum for denne kloden, og så er det ikke mer. Et ganske så trøstesløst bilde. De som sverger til denne læren bekymrer seg likevel ikke, for imorgen skal de jo dø, og så er det ikke mer. Derfor må de følgelig «leve livet» mens de har det. Er dette den ultimate hensikt med livet? Ifølge den filosofi som holder utviklingslæren på bena, er svaret ja. Ingen må falle for det bedrag at utviklingslæren er forenlig med kristendommen. Det er den definitivt ikke. Utviklingslæren er gudsfornektende, ateistisk i hele sin struktur. Det er ingen samklang mellom Gud og Belial i så henseende. Det er en langt bedre vei å gå, og et langt bedre alternativ.

Troen på Gud, håp om evig liv

Meningen med livet kan ikke forklares ut fra utviklingslærens premisser, da livet ifølge denne filosofien ikke har noen mening, men er prisgitt tilfeldighetene. La oss nå belyse problemet fra den andre siden. Dette bildet gir håp og mening, og åpner for lys i den andre enden av tunnelen. Forutsetningen blir da:

• Det er en Gud

• Det var en skapelse

• Det var et syndefall

• Følgelig hersker synden i verden

• Det var en forsoning for synd ved Guds sønn Jesus Kristus og hans død på korset

• Jesus sto opp fra de døde og fór opp til himmelen

• Jesus kommer tilbake for å opprette sitt fredsrike

• Synden, døden og syndens opphavsmann Satan skal utslettes

• Gud skaper en ny himmel og en ny jord, der rettferdighet bor

• Gud tilbyr frelse og evig liv til de som tror på Jesus Guds Sønn og tar imot hans frelse

• De som ikke vil ta imot denne frelse, vil gå evig fortapt

• At Bibelen er Guds inspirerte ord til menneskene.

Vi holder oss til hva Bibelen forteller, og den forteller at Gud skapte livet på denne jord på seks dager (1 Mosebok 1).

Gud arbeider ikke på planløs og tilfeldig måte. Han som ser enden fra begynnelsen har en bestemt hensikt med alt han gjør. Det hadde han også da han skapte denne jord. «For så sier Herren, som skapte himmelen, han som er Gud, han som dannet jorden og gjorde den, han som grunnfestet den, han som ikke skapte den til å være øde, men dannet den til bolig for folk: Jeg er Herren, og det er ingen annen» (Es 45,18). Gud skapte med andre ord denne jord for at den skulle være en bolig for de mennesker han hadde skapt i sitt bilde. Det var aldri Guds hensikt at kronen på hans skaperverk skulle eldes og dø etter noen håndfull år, i en evig syklus med fødsel og død. Det var synden som forpurret hans hensikter, selv om han hadde forutsett det fra evighets dager. Hvor lite vi mennesker vet om syndens natur, dens opphav og dens dyptgripende konsekvenser i hele Guds skaperverk!

Guds opprinnelige plan

«Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden, legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden» (1 Mos 1,27–28). Guds plan var at menneskene skulle leve evig. Det skulle ikke være sykdom og død. Alt dette var en konsekvens av at synden kom inn i verden. Menneskene før syndfloden/vannflommen hadde et langt livsløp. Etter slektstavlen i 1 Mos 5 var den gjennomsnittlige levealder rundt 912 år. En befolkningsstatistikk basert på den gjennomsnittlige levealder før syndfloden, viser at det kan ha vært 1 milliard mennesker på jorden da syndfloden kom, 1656 år etter skapelsen. Jorden ble befolket, men konsekvensene var ikke slik Gud hadde planlagt. «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang. . . .Men jorden var fordervet i Guds øyne, den ble full av vold. Og Gud så jorden, og se, den var fordervet, alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden» (1 Mos 6,5.11–12).

Derfor «angret» Gud at han hadde skapt mennesket, og utryddet alt liv fra jorden. Gud, som ser enden fra begynnelsen, forutså det som ville skje, så den «anger» han viste, var ikke anger etter menneskelig målestokk. Det hebraiske ordet som her brukes for «anger», er nacham, som betyr «å sukke». Det som hadde skjedd, overrasket ikke Gud, men han «sukket» likevel i sorg over det han så. Den egentlige årsak til all den ondskap som førte til at den daværende verden ble ødelagt ved en syndflod, finner vi i 1 Mos. kap 6, men det ligger utenfor rammen av denne artikkelen.

Synden

Syndefallet brakte synden og dens lønn: døden inn i verden. Maleri av Lucas Cranach d.e.Syndefallet brakte synden og dens lønn: døden inn i verden. Maleri av Lucas Cranach d.e.Bibelen forteller også at det første menneskepar falt i synd (1 Mos 3,1–6). Konsekvensene av syndefallet var katastrofale: Hele skaperverket kom under syndens og dødens lov, men allerede i Edens hage ga Gud et løfte om gjenopprettelse (1 Mos 3,15). Døden er en konsekvens av syndefallet/synden. Gud sa uttrykkelig til Adam: «. . .men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dag du eter av det, skal du visselig dø» (1 Mos 2,17).

Adam døde ikke den dagen, men aldringsprosessen begynte. Adam døde 930 år senere — en pen alder, med andre ord! Men han døde omsider. Døden er som nevnt en konsekvens av synden, og trengte gjennom til alle mennesker. Synden var ikke med i Guds plan for de mennesker han hadde skapt, følgelig heller ingen død. «Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle » (Rom 5,12). Syndefallet stakk kjepper i hjulene for Guds opprinnelige plan med menneskene. Gud, som ser enden fra begynnelsen, hadde imidlertid forutsett dette, og lagt sine planer allerede før skapelsen (Ef 1,4). Gud fullbyrder imidlertid sine planer og hensikter etter sitt eget tidsskjema. Syndens drama har nå vart 6000 år på denne jord, men for Gud er tidsperspektivet annerledes: «Men én ting må dere ikke være blinde for, mine elskede: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag» (2 Pet 3,8). Guds løfter står urokkelig fast; de slår aldri feil. Etter 6000 år med synd, vil Gud til slutt fullbyrde sine hensikter og gjenopprette det som gikk tapt ved syndefallet.

Korset

Med Jesu død på korset forlikte Gud det fortapte menneske med seg selv, og tilveiebrakte midlet til å bringe mennesket tilbake til sin   opprinnelige tilstand. Maleri av Anthony van DyckMed Jesu død på korset forlikte Gud det fortapte menneske med seg selv, og tilveiebrakte midlet til å bringe mennesket tilbake til sin opprinnelige tilstand. Maleri av Anthony van DyckGud arbeider som nevnt etter sitt eget tidsskjema, og etter 4000 år med syndens herjinger på denne jord, behaget det Gud å sende sin Sønn for å lide og dø som en løsepenge for den falne menneskehet, og forlike den med seg selv. Syndens lønn er døden — ikke bare den første og «naturlige» død, men også den annen død, da både legeme og sjel blir ødelagt i helvetes ild (Matt 10,28 — dette viser jo at det ikke er noe som heter «sjelens udødelighet». Også sjelen blir tilintetgjort i helvetes ild, sier Jesus).

Men den lønn som vi fortjente, tok Jesus på seg. På korset led han den død vi fortjente; han tok vår straff på seg, og forlikte menneskene med seg selv, forat hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men arve evig liv (Joh 3,16). «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom» (Es 53,5). «For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham, og ved ham forlike alle ting med seg selv da han gjorde fred ved blodet på hans kors — ved ham, enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene» (Kol 1,19–20). «For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 6,23). Som nevnt kom døden inn i verden som en konsekvens av synden, og Bibelen gjør det klart at syndens lønn er døden. Men ved å gi sin egen Sønn som løsepenge på korset tilveiebrakte Gud midlet som kunne gjenopprette det som gikk tapt ved syndefallet.

Gjenopprettelsen

Guds store plan var å bringe mennesket, kronen på sitt skaperverk, som var blitt fremmedgjort på grunn av synden, tilbake til seg selv og til slutt gjøre ende på synden og dens konsekvenser. Guds kjærlighet til de mennesker han hadde skapt i sitt eget bilde, er grenseløs, ufattelig, og Guds store gave til den fortapte menneskehet som var kommet under syndens og dødens herredømme, var hans egen, enbårne Sønn: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skalJesus, Guds Enbårne Sønn, er Frelser, Forsoner og Den gode hyrde. Det er ved troen på ham at det falne menneske kan bringes tilbake til Gud og arve evig livJesus, Guds Enbårne Sønn, er Frelser, Forsoner og Den gode hyrde. Det er ved troen på ham at det falne menneske kan bringes tilbake til Gud og arve evig liv fortapes, men ha evig liv» (Joh 3,16).

Døden kom inn i verden ved syndefallet kort etter skapelsen, og døden skal tilintetgjøres ved dommens oppstandelse og den siste dom, etter de tusen år, når synden og dens opphavmann, Satan skal ødelegges. Da skaper Gud en ny himmel og en ny jord, der synd og død ikke eksisterer. «For se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Og de første ting skal ikke minnes, ingen skal mer komme dem i hu» (Es 65,17). «Og han som satt på tronen sa: Se, jeg gjør alle ting nye! Og han sier til meg: Skriv! For disse ord er troverdige og sanne» (Åp 21,5). «Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham» (1 Kor 2,9). «Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor» (2 Pet 3,13). Mennesket ble opprinnelig skapt til å leve evig, men syndefallet satte foreløpig en stopper for dette. Etter syndefallet sa Gud: «Og Gud Herren sa: Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt. Bare han nå ikke strekker ut sin hånd og tar også av livets tre, og eter og lever evig!» (1 Mos 3,22). Tilgangen til livets tre ble avskåret etter syndefallet, men ved gjenopprettelsen, når Gud skaper en ny himmel og en ny jord, vil de forløste mennesker igjen få tilgang til livets tre. Dette merkelige treet sto midt i Edens hage (1 Mos 2,9), og i Guds stad, Det nye Jerusalem, står livets tre midt i Staden, i tilknytning til Guds trone: «Og han viste meg en elv med livets vann, klar som krystall, som strømmet ut fra Guds og Lammets trone, midt i byens gate. På begge sider av elven stod livets tre, som bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet tjener til helse for folkeslagene» (Åp 22,1–2).

Den siste fiende

Bibelen gjør det klart at døden ikke skal herske til evig tid. Den er et intermezzo som kom inn i verden ved syndefallet, og er den siste fiende og uvelkomne inntrenger i skaperverket som skal ødelegges. «Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden» (1 Kor 15,26). «Men når dette forgjengelige er blitt ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige er blitt ikledd udødelighet, da blir det ord oppfylt som står skrevet: Døden er oppslukt til seier» (1 Kor 15,54). «Han skal oppsluke døden for evig. Og Herren Herren skal tørke tårene av alle ansikter. Sitt folks vanære skal han ta bort fra hele jorden. For Herren har talt» (Es 25,8). «Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen» (Åp 20,14). Fordi døden kom inn i verden ved synden, ligger det i sakens natur at når døden blir tilintetgjort, må dens opphav, synden, også være utslettet. De henger sammen, og den ene er en konsekvens av den andre.

Evig liv

Jesu annet komme og opprettelsen av hans fredsrike er menighetens store håp. Menneskets høyeste prioritet bør være å bli frelst og kvalifisere til borgerskap i hans rikeJesu annet komme og opprettelsen av hans fredsrike er menighetens store håp. Menneskets høyeste prioritet bør være å bli frelst og kvalifisere til borgerskap i hans rikeGuds opprinnelige plan med menneskene var at de skulle leve evig i en syndfri verden. Det var ikke Gud som plantet sykdom, død og all annen elendighet inn i denne verden. Det sørget en fiende — Satan — for å gjøre da han introduserte synden. Gud kunne ha forhindret det, men vi kjenner ikke Guds råd og Guds planer. «For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker» (Es 55,8–9). Gud ser enden fra begynnelsen, og Gud ER kjærlighet (1 Joh 4,8), og alle hans gjerninger er rettferdige: «For Herren vår Gud er rettferdig i alt det han gjør. . .» (Dan 9,14). Vi må derfor ikke bebreide Gud for all ondskap og elendighet i verden, slik mange gjør. Det er også mange som mister troen på Gud fordi han ikke griper inn i alt dette: «Hvordan kan en kjærlig Gud sitte og se på alt dette uten å gjøre noe?» spør de seg seg selv. Men Bibelen sier at Guds kjærlighet til de mennesker han skapte i sitt eget bilde, er så stor at han ga sin egen Sønn til å lide en skammelig død forat vi skulle reddes fra syndens forbannelse og arve evig liv. All synd, ondskap, sykdom, død og elendighet på denne jord rører ved Guds ømme Faderhjerte i en grad vi ikke kan forstå. Gud lider ved alt dette, men han har tilveiebrakt løsningen og vil fullbyrde sine planer til den tid som passer ham. Derfor skal vi ikke laste Gud for all ondskapen. De som kaster skylden på Gud, eller bebreider ham for at han ikke griper inn, har ikke forstått dybdene i det ondes opphav, syndens natur og den kamp som pågår mellom Gud og erkefienden Satan. De glemmer helt at det er to åndsmakter vi er underlagt: Gud og Satan. Og det er enten den ene eller den andre. De glemmer også at det ikke er mulig å tjene to herrer (2 Kor 6,15; Matt 6,24), og de glemmer at det er Satan som er denne verdens fyrste og gud (Joh 12,31; 14,30; 16;11; 2 Kor 4,4). Det er han som ved å introdusere synden ved syndefallet fikk herredømmet over denne verden ved et «kupp». Det er han som er den virkelige årsaken til all elendigheten i verden, og Gud lar ham få løpe linen ut, i samsvar med sine planer. Det er meget viktig at vi forstår disse tingene i det rette lyset. Verden blir ikke bedre, slik mange håper. Det er ikke hva Bibelen sier, tvert imot står det uttrykkelig at ondskapen skal nå et høydepunkt ved tidenes ende, og at syndebegeret da skal renne over. Slik var det på Noahs tid, og slik blir det i endens tid. Gud har satt en grense: Hit, og ikke lenger! Høydepunktet blir nådd når Antikrist kommer inn på verdensarenaen og gir seg ut for å være Gud, samt introduksjonen av «dyrets merke». Noen mener at disse tingene er åndelige, men her må ingen bedra seg selv! Det dreier seg om de mest sanseberusende bedrag i hele verdenshistorien — forførelser av en magnitude som endog skal kunne føre de utvalgte vill, om det var mulig (Matt 24,24).

«Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for den som   elsker ham» (1 Kor 2,9). Evig liv og borgerskap på den nyskapte jord er den ultimate hensikt og mål for alle mennesker, men det er beklageligvis få som takker ja til frelsen«Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for den som elsker ham» (1 Kor 2,9). Evig liv og borgerskap på den nyskapte jord er den ultimate hensikt og mål for alle mennesker, men det er beklageligvis få som takker ja til frelsenMen så er det slutt. Jesus kommer i skyene med stor kraft og herlighet (Mark 13,26), utkjemper den store kampen mot ondskapens makter («slaget ved Harmageddon», Åp 16,13–14; 19,11–21) og oppretter sitt fredsrike som skal vare i tusen år. På den tid skjer det en oppstandelse av de døde rettferdige (livets oppstandelse). Det skjer også en oppstandelse av de døde som vil gå fortapt (dommens oppstandelse). Det virker som om Bibelen skiller disse to oppstandelsene med tusen år. Den ene — livets oppstandelse — ved begynnelsen av de tusen år, og den andre — dommens oppstandelse — ved slutten av de tusen år, da den siste store dom skal finne sted. Se Åp 20,11–15.

Bibelen gjør det meget klart at det er en oppstandelse fra de døde. «Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet» (1 Kor 15,51–52). Dette er livets oppstandelse ved Jesu annet komme. Det er viktig å merke seg at det er de frelste som skal iføres uforgjengelighet ved Jesu annet komme. Det gjelder både de som står opp i livets oppstandelse (den første oppstandelse) og de levende hellige. De skal alle iføres uforgjengelighet. Ifølge ordboken betyr uforgjengelig «evigvarende, udødelig». «Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester, og regjere med ham i tusen år» (Åp 20,6). «For den time kommer da alle de som er i gravene skal høre hans røst. Og de skal komme ut — de som har gjort det gode, til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse» (Joh 5,28). Se også Esekiel 37,11–28.

Med dommens oppstandelse og syndens utslettelse sammen med dens opphavsmann, Satan, er syndens årtusenlange drama avsluttet. Dette skjer etter de tusen år (Åp. kap. 20). Da skaper Gud en ny himmel og en ny jord, der rettferdighet bor (2 Pet 3,13; Åp 21,1 m.fl.).

Sammendrag

Gud skapte ikke jorden for at den skulle ligge øde, men han dannet den til en bolig for de mennesker han skapte.

Gud skapte ikke mennesket i sitt bilde for at de skulle leve ut en tilmålt tid, og deretter dø. Meningen var at mennesket skulle leve evig på en syndfri jord uten sykdom, død og annen elendighet. Men syndefallet brakte døden inn i verden, samt en Pandoras krukke av fordervelse og elendighet. Mennesket ble underlagt synden og dens konsekvens: døden. Gud hadde imidlertid tilveiebrakt et middel til å bringe det fortapte menneske tilbake til seg selv. Gud elsket de mennesker han hadde skapt i sitt eget bilde så høyt at han ga sin egen Sønn til en løsepenge for den fortapte menneskehet. Forlikelsen skjedde på korset, og veien var åpen til Faderen via Jesus, Guds Sønn. Beklageligvis er det bare få mennesker som vil ta imot denne dyrebare gave. De velger heller å ha en kortvarig «nytelse» av synden enn å ta imot kallet om frelse og evig liv.

Meningen med livet er å ta imot kallet om frelse og evig liv. Meningen er å bli ikledd «bryllupskledningen» og bli kandidater for Guds rike, arve evig liv og bli borgere på den nyskapte jord til et evig liv i evig lykke. Gud vil at alle mennesker skal ta imot dette kallet: «Herren er ikke sen med løftet, slik noen holder det for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse» (2 Pet 3,9). Beklageligvis er de som tar imot dette kallet, kun et mindretall. De fleste velger å si nei. Meningen med livet er å leve til Guds ære. «Enten dere eter eller drikker, eller hva dere så gjør, så gjør det til Guds ære!» (1 Kor 10,31.) Meningen med livet er å samle seg skatter i himmelen. «Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være» (Matt 6,19–21). Og når den himmelske «bankmann» kommer, vil han ha sin lønn med til de som samlet seg skatter i himmelen. Evig liv, evig lykke er deres lønn. Meningen med livet er å leve et liv i troen på Forløseren, Jesus, for «. . .Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 6,23). «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg» (Gal 2,20). Så lyder da Guds kall til alle mennesker: «Vend dere til meg og bli frelst, alle jordens ender! For jeg er Gud, og ingen annen» (Es 45,22).

Hvem vil ta imot dette kallet?

Dessverre vil det store flertallet til slutt utbryte disse fortvilte ordene, de sørgeligste ord som noen gang er falt fra menneskelepper: «Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst» (Jer 8,20). Meningen med livet begynte ved skapelsen og strekker seg inn i evigheten. Mennesket er et produkt av Guds skaperhandling for 6000 år siden, og meningen var at det skulle leve evig. Men synden kom inn i verden, med alle sine uhyggelige konsekvenser. Gud tilveiebrakte midlet til forsoning og forlikelse for å bringe mennesket tilbake til seg selv og gjenopprette det som gikk tapt ved å utslette synden, syndens opphavsmann, Satan, og skape en ny himmel og en ny jord — fra Eden til Eden. Mennesket lever i mellomperioden mellom disse to ytterkantene — den opprinnelige skapelse og gjenskapelsen — og meningen med livet er å takke ja til tilbudet om frelse for å kunne bli borger i Guds rike og den nyskapte jord og motta evig liv. La oss takke ja til dette storslåtte tilbudet, for i det ligger den hele og fulle mening med livet.

 

Denne artikkelen er hentet fra innsyn 1-2009 ... (last ned)
Lest 2478 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 15:19
Logg inn for å kommentere