Registrer

Millenium

fredag, 18 juli 2014 00:00 Hva Bibelen lærer
(0 Stemmer)

Bibelen begynner og slutter med en strid mellom to forskjellige slekter eller «ætter». Etter syndefallet sa Gud til vår stammor Eva: «Og jeg vil sette fiendskap mellom deg [Satan/slangen] og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl» (1 Mos 3,15). Gjennom hele Bibelen fra Første Mosebok til Åpenbaringen går dette fiendskapet som en rød tråd. Det møter sitt klimaks i Åpenbaringsboken, da slangen/Satan drar for å føre krig med «kvinnens» ætt. Og «kvinnen» er Israel. Dette er gjennomgangstemaet i Bibelen, og Åpenbaringboken — Apokalypsen — beskriver på grafisk vis klimakset av dette årtusenlange fiendskapet. Dragen (Satan, slangen), drar for å føre krig mot kvinnens ætt, står det (Åp 12,17), og i det nittende kapittel finner vi en beEtter syndefallet i Edens hage er Bibelen en beretning om fiendskapet mellom «kvinnens ætt» og «slangens ætt» - et fiendskap som kulminerer i endens   tid, slik det blir beskrevet i det 12. kapittel i ÅpenbaringsbokenEtter syndefallet i Edens hage er Bibelen en beretning om fiendskapet mellom «kvinnens ætt» og «slangens ætt» - et fiendskap som kulminerer i endens tid, slik det blir beskrevet i det 12. kapittel i Åpenbaringsbokenskrivelse av selve klimakset: Satan og hans horder går til krig mot Jesus når han stiger ned på denne jord. Dette er det såkalte slaget ved Harmageddon. Men Jesus er seierherre, og fiendehæren blir ødelagt. Det neste som skjer, er at Satan blir «bundet», og så kommer de tusen årene: «Og jeg så en engel stige ned fra himmelen med nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i sin hånd. Han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år, og kastet ham i avgrunnen, lukket til og satte segl over ham, for at han ikke lenger skulle forføre folkeslagene — ikke før de tusen år var til ende. Deretter skal han slippes løs en kort tid» (Åp 20,1–3).

Hva leser vi ut av disse versene? Det står at Satan blir «bundet» og kastet i «avgrunnen». Det greske ordet for «avgrunnen» som brukes her, er abussos, som betyr «et bunnløst dyp, de dypeste deler av jorden, demonenes tilholdssted». Det er det samme ordet som brukes i Lukas 8,31, da Jesus drev de onde åndene ut fra den besatte mannen i Gerasenerlandet. Åndene bønnfalt Jesus om ikke å drive dem tilbake til «avgrunnen, abussos», dvs. «demonenes tilholdssted». Det er noe lignende apostelen Peter sier i sitt andre brev: «For Gud sparte ikke de engler som hadde syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen, der de blir holdt i varetekt i mørkets huler inntil dommen» (2 Pet 2,4). Det uttrykk som brukes her er tartaroo, som betyr «de dypeste delene av dødsriket eller helvete». Om abussos og tartaroo er ensbetydende, vet jeg ikke, men uansett blir Satan forvist til abussos i tusen år. Det er hva Bibelen forteller oss. Så leser vi videre at fordi Satan er forvist til «avgrunnen» i tusen år, kan han ikke forføre folkeslagene i denne tiden. Altså er det folkeslag på jorden som ikke skal bli forført. Men etter de tusen år skal Satan bli sluppet fri og forføre folkeslagene som bor på jorden. Altså er det folkeslag som bor der etter de tusen år og som blir forført. Det er nøyaktig hva teksten forteller. Hvordan leser du? Sammenlign Esekiel 38 og Sak 14, som vi skal se nærmere på senere i denne artikkelen. Det er absolutt ikke belegg for teorien om at jorden ligger øde og tom i tusen år. Det er ikke hva Bibelen forteller. Så hvordan leser vi vår Bibel?

Vi hører av og til argumentet om at Satan er bundet med «omstendighetens lenke», dvs. at han er bundet av situasjonen ved at jorden ligger øde og tom, og at han heller ikke har adgang til å forlate jorden i denne tiden. Så «vandrer han rundt på den øde jord i tusen år sammen med sine engler og har tid til å tenke over sine gjerninger», heter det. Svakheten ved denne teorien er at den mangler bibelsk støtte, og det er selvsagt en vesentlig mangel. Så skal det tilføyes at det tilsynelatende er problematiske bibelvers for begge oppfatningene. Det som da er viktig, er å etablere en omdreiningsakse — et sentrum — og bygge ut fra denne. Hovedspørsmålet er: Skal Guds folk være i himmelen i de tusen årene, eller skal de være her på jorden? Og da må vi finne ut av hvor Jesus skal være i denne tiden. Klarer vi det, er problemet løst, fordi Guds folk skal være sammen med ham. De skal være der han er, står det. La oss se litt på det hele.

Øde jord

Det er hovedsakelig to bibelpassasjer det blir vist til i forbindelse med øde jord-teorien: «Se, Herren tømmer jorden og legger den øde. Han snur opp-ned på dens overflate og sprer dem som bor på den. Da går det presten som folket, herren som trellen, fruen som trellkvinnen, selgeren som kjøperen, låntakeren som långiveren, ågerkaren som hans skyldner. Tømmes, ja, tømmes skal jorden, og plyndres, ja, plyndres. For Herren har talt dette ord. Jorden sørger og visner bort. Jorderike sykner og visner bort. De ypperste av dem som bor på jorden, sykner bort. Jorden er vanhelliget under dem som bor på den. For de har krenket lovene, overtrådt budet, brutt den evige pakt. Derfor fortærer forbannelse jorden, og de som bor på den, må bære sin skyld. Derfor brenner de som bor på jorden, og det blir bare få mennesker igjen» (Es 24,1–6). Her står det tydelig at Gud vil tømme jorden og legge den øde. Men de fleste stopper der. La oss for all del lese det sjette verset. Der står det like tydelig at det blir «få» mennesker igjen.Det hebraiske ordet for «få», er mizawr, som betyr kort og godt «få, en levning».

Satan er kastet ned i «avgrunnen», som på gresk blir kalt «abussos», dvs. et bunnløst dyp, åndenes tilholdssted. Her skal han være fange i tusen årSatan er kastet ned i «avgrunnen», som på gresk blir kalt «abussos», dvs. et bunnløst dyp, åndenes tilholdssted. Her skal han være fange i tusen årDet blir altså mennesker tilbake, selv om Gud legger jorden «øde». Se også slutten av kapitlet, der det står at Herren skal sitte som konge i Jerusalem på den tiden. Sammenhengen er meget viktig når vi leser vår Bibel. Ovenstående skriftsted forteller med andre ord at selv om Gud vil legge jorden «øde», så blir det likevel mennesker tilbake, men i sterkt redusert antall. Vi skal ikke glemme at under den sjette basun, vil en tredjedel av menneskeheten omkomme (Åp 9,18). I tillegg kommer alle som omkommer under de tre første basuner og under de syv siste plager, så innbyggertallet på jorden er sterkt desimert når Jesus kommer. En annen bibelpassasje er denne: «Jeg så jorden, og se, den var øde og tom. Jeg så opp til himmelen, og dens lys var borte. Jeg så fjellene, og se, de bevet, og alle haugene skalv. Jeg så, og se, det var intet menneske mer, alle himmelens fugler var fløyet bort. Jeg så, og se, det fruktbare land var en ørken. Alle dets byer var brutt ned av Herren, av hans brennende vrede. For så sier Herren: Hele landet skal bli til ørken. Men jeg vil ikke gjøre helt ende på det. Derfor skal jorden sørge, og himmelen der oppe skal mørkne til, for jeg har talt det og villet det slik. Jeg angrer det ikke og tar det ikke tilbake. Alle byer er på flukt for larmen av ryttere og bueskyttere. De går inn i skogene og stiger opp på fjellene. Alle byene er forlatt, det er ingen som bor i dem» (Jer 4,23–29). Her står det også at jorden var øde og tom, og at dagslyset var borte. Men så leser vi i vers 29 at det er byene som er tomme, og at innbyggerne der har flyktet opp i fjellene og skogene på grunn av krig. Så det er altså mennesker tilbake, selv om jorden var «øde og tom», men de har flyktet for krigens redsler. Dette skriftstedet harmonerer jo med Esaias 24,1–6. Alle himmelens fugler var fløyet bort, står det, men i Åpenbaringen 19 står det at at alle himmelens fugler skal ete kjøttet av de som faller under slaget ved Harmageddon når Jesus kommer (Åp 19,17–18). Det skal også bemerkes at det hebraiske ordet for «jorden», erets, også kan bety «landet», et landområde med dets innbyggere. Et annet skriftsted er dette: «Jeg river bort, ja, jeg river alt bort fra jorden, sier Herren. Jeg river bort mennesker og dyr, jeg river bort fuglene i luften og fiskene i havet, alt det som volder anstøt, sammen med de ugudelige. Jeg vil utrydde menneskene av jorden, sier Herren. Jeg vil rekke min hånd ut mot Juda og mot alle Jerusalems innbyggere. Jeg vil utrydde fra dette sted alt som er igjen av Ba'al, avgudsprestenes navn sammen med prestene. Jeg utrydder dem som tilber himmelens hær oppe på takene, dem som tilber Herren og sverger ham troskap, men på samme tid sverger ved Milkom, dem som har vendt seg bort fra Herren, og som ikke har søkt Herren og ikke spurt etter ham. Vær stille for Herren, Israels Gud! For Herrens dag er nær. Herren har gjort i stand til en offerslaktning, han har innviet sine gjester. . . .Verken deres sølv eller deres gull skal kunne berge dem på Herrens vredes dag. Ved hans nidkjærhets ild skal hele jorden bli fortært. For han vil gjøre ende, ja, brått gjøre ende på alle dem som bor på jorden» (Sef 1,2–7.18). Dette er jo et problematisk skriftsted. Hele jorden skal bli fortært står det, alle dem som bor på jorden skal omkomme, leste vi. Og da blir det vel ingen igjen? Men så kommer Sefanias i konflikt med Esaias, som sier at jorden skal legges øde, men at det likevel blir mennesker igjen, selv om det blir få — få, sammenlignet med alle dem som levde der. Så må vi da forstå uttalelsene i Sefanias som tilfellet var med Esaias og Jeremias. Gud vil gjøre store omkalfatringer i Judea og Jerusalem, står det, og «jorden», erets, kan også bety «landet», som vi har sett. Sefanias må selvsagt forstås så han ikke kommer i konflikt med de mange skriftsteder som klart sier at det likevel blir mennesker tilbake på jorden etter at Jesus kommer tilbake. Som jeg har sagt: Hvis vi klarer å etablere en omdreiningsakse — i dette tilfelle hvor Jesus skal oppholde seg sammen med sitt folk etter at han kommer tilbake til jorden, så løser vi samtidig problemene med Esaias, Jeremias, Sefanias etc. Hvor oppholder Jesus seg sammen med sitt folk i de tusen år? Det må bli omdreiningsaksen vi skal forstå alle relaterte skriftsteder i samsvar med. Det er da logisk nok, eller hva?

Mørke over jorden

Profeten Esaias beskriver store omveltninger på jorden i de siste dager, like før Jesu annet komme. Freske av MichelangeloProfeten Esaias beskriver store omveltninger på jorden i de siste dager, like før Jesu annet komme. Freske av Michelangelo«Jeg så opp til himmelen, og dens lys var borte. . . .himmelen der oppe skal mørkne til», leste vi i Jeremias 4. Men det står ikke at dette er en tilstand som vil vare i tusen år. Dette er viktig å bite seg merke i. Vi må ikke lese noe ut av teksten som ikke står der. Det står også flere andre steder at det kommer et mørke over jorden på «Herrens dag». F.eks: «Se, Herrens dag kommer, fryktelig og full av harme og brennende vrede, for å legge jorden øde og utrydde synderne fra den. For himmelens stjerner og dens strålende stjernebilder skal ikke la sitt lys skinne. Solen er mørk når den går opp, og månen skinner ikke. Jeg vil hjemsøke jorden for dens ondskap og de ugudelige for deres synd. Jeg vil gjøre ende på de overmodiges stolthet og kue voldsmenns tross. Jeg vil gjøre folk sjeldnere enn fint gull og mennesker sjeldnere enn gull fra Ofir. Derfor vil jeg ryste himmelen, og jorden skal skjelve og fare opp fra sitt sted ved Herrens, hærskarenes Guds harme og på hans brennende vredes dag» (Es 13:9–13).

Også dette skriftstedet harmonerer med Esaias 24 og Jeremias. Selv om jorden blir lagt «øde», blir det likevel mennesker tilbake, men i sterkt redusert antall. De blir sjeldnere enn gull fra Ofir, står det. Men gull fra Ofir fantes jo, selv om det var brysomt å få tak i det. Her står det også at et mørke skal komme over jorden på Herrens dag, men det står heller ikke her at denne tilstanden skal vare i tusen år. Også profeten Joel skriver om et mørke som skal komme over jorden på Herrens dag:

«Blås i basun på Sion! Blås alarm på mitt hellige berg! La alle som er i landet beve. For Herrens dag kommer — den er nær, en dag med mørke og mulm, en dag med skyer og skodde som folder seg ut over fjellene som morgenrøde — et stort og mektig folk. Det har ikke hatt sin like i svunnen tid, og skal heller ikke få sin like i år som kommer, fra slekt til slekt. Foran dem fortærer ild, etter dem brenner flammen. Som Edens hage er landet foran dem, bakom er det en øde ørken. Ingen slipper unna dem. De er å se til som hester, som ryttere farer de av sted. Som larm av vogner lyder det når de hopper over fjelltoppene, det lyder som når flammene fortærer halm. De er et sterkt folk, rustet til krig. Folkeslag skjelver for dem. Alle ansikter blir blussende røde. Som helter løper de av sted. Som krigsmenn stiger de opp på murene. Hver av dem drar fram sin vei og bøyer ikke av fra sine stier. De trenger ikke hverandre til side, de går fram hver på sin egen vei. Mellom kastespyd styrter de fram og stanser ikke i sitt løp. De farer omkring i byen, de løper på muren, de trenger inn i husene, som tyver stiger de inn gjennom vinduene. Foran dem skjelver jorden, og himmelen rister. Sol og måne sortner og stjernene slutter å skinne. Herren lar sin røst høre foran sin fylking. For hans hær er veldig stor, og sterk er den som fullbyrder hans ord. Stor og forferdelig er Herrens dag — hvem kan utholde den?» (Joel 2,1–11.)

Profeten Joel beskriver «Herrens dag» som en dag med mulm og mørke. Sol og måne skal sortne, sier han. Freske av MichelangeloProfeten Joel beskriver «Herrens dag» som en dag med mulm og mørke. Sol og måne skal sortne, sier han. Freske av MichelangeloMen heller ikke Joel sier at denne mørke tilstanden varer i tusen år. Profeten Esekiel sier det samme: «Når jeg slokker deg, vil jeg tildekke himmelen og kle dens stjerner i sort. Solen vil jeg dekke til med skyer, og månen skal ikke la sitt lys skinne. Alle skinnende lys på himmelen vil jeg kle i sort for din skyld, og jeg vil legge mørke over ditt land, sier Herren Herren» (Esek 32,7–8). Her sier Esekiel at det er «landet» (erets) som blir mørklagt, og han sier ikke at denne tilstanden varer i tusen år.

Jesus beskriver også et mørke som vil komme over jorden umiddelbart etter den store trengselstiden: «Men straks etter de dagers trengsel skal solen bli formørket og månen skal ikke gi sitt skinn. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelens krefter skal rokkes. Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet» (Matt 24,29–30).

Dette mørke er en tilstand som kommer over jorden ved Jesu komme, sier Frelseren. Men heller ikke han sier at mørket vil vare i tusen år. I Åpenbaringsboken beskriver apostelen Johannes den samme tilstanden: «Og jeg så da Lammet åpnet det sjette seglet — og se: Det ble et stort jordskjelv, og solen ble svart som en sekk av hår, og hele månen ble som blod. Og himmelens stjerner falt ned på jorden, som et fikentre kaster ned sine umodne fiken når det ristes av sterk vind. Og himmelen vek bort, likesom en bokrull som rulles sammen. Og hvert fjell og hver øy ble flyttet fra sitt sted. Kongene på jorden og stormennene og hærførerne og de rike og de mektige, hver trell og hver fri mann, gjemte seg i hulene og mellom berghamrene. Og de sier til fjell og klipper: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For deres store vredesdag er kommet, og hvem kan da bli stående?» (Åp 6,12–17.) Dette er den samme «Herrens dag» som de gammeltestamentlige profeter skrev om, men heller ikke Johannes sier at mørket skal vare i tusen år.

Så langt kan vi trekke følgende konklusjoner:

1. Bibelen sier at jorden skal legges «øde og tom». Men den sier i de samme versene at det likevel blir mennesker tilbake på kloden, selv om antallet er kraftig redusert. Dette stemmer med andre skriftsteder som forteller om store naturkatastrofer, kriger og Guds syv siste plager som reduserer jordens innbyggertall drastisk. Det blir «. . .bare få mennesker igjen», sier Esaias, etter først å ha konstatert at jorden blir lagt «øde». Så det blir likevel mennesker igjen.

2. Ved Jesu gjenkomst skjer det et eller annet naturfenomen som skaper et mørke over jorden. Det er rimelig å tenke på det Esaias beskriver i sitt 24. kapittel, i forbindelse med at jorden legges «øde» etc.: «Jorden brister, ja, den brister. Jorden revner, ja, den revner. Jorden rystes, ja, den rystes. Jorden skal rave som en drukken mann og svinge hit og dit som en vakthytte. Dens misgjerning skal tynge på den, den skal falle og ikke reise seg mer» (Es 24,19–20). Under Noahs syndflod ble jordkloden utsatt for en ufattelig katastrofe. Etter alt å dømme var det et passerende himmellegeme som fikk jorden til å vakle i sin rotasjonsakse slik at den omsider stabiliserte seg på rundt 23 grader i forhold til normalen på baneplanet. Det var denne endringen som forårsaket årstidene, og Gud gjorde det meget klart at etter vannflommen skulle det være årstider: «Så lenge jorden står heretter, skal såtid og høst, kulde og hete, Åpenbaringsboken beskriver store omveltninger på jordkloden på Herrens dag. Sol og måne skal sortne og legge jorden delvis i mørke. Denne begivenheten markerer slutten på den store trengselstid (Matt 24,29)Åpenbaringsboken beskriver store omveltninger på jordkloden på Herrens dag. Sol og måne skal sortne og legge jorden delvis i mørke. Denne begivenheten markerer slutten på den store trengselstid (Matt 24,29)sommer og vinter, dag og natt aldri ta slutt» (1 Mos 8,22).

Det er ikke usannsynlig at et passerende himmellegeme igjen vil skape ubalanse i jordkloden ved tiden for Jesu gjenkomst, og forårsake lignende tilstander en kort tid inntil jordaksen igjen stabiliserer seg. På grunn av de store spenninger i jordskorpen som blir generert når kloden «revner» og «rystes» og «skal rave som en drukken mann og svinge hit og dit som en vakthytte», blir det også fremkalt superjordskjelv og store vulkanutbrudd. Idet jordaksen tipper, vil det fortone seg for en observatør som om solen plutselig beveger seg over himmelen og går ned. Det er en illusjon, selvsagt. Det er ikke solen som beveger seg, men jordaksen. Det er høyst sannsynlig dette profeten Amos beskriver: «Må ikke jorden skjelve av den grunn, og må de ikke sørge, alle de som bor på den? Må ikke hele jorden heve seg som Nilen, stige og falle som elven i Egypt? Det skal skje på den dag, sier Herren Herren, at jeg vil la solen gå ned om middagen og gjøre det mørkt på jorden ved høylys dag» (Amos 8,8–9). Dette er jo et ekko av profeten Esaias som sier at jorden skal rystes og revne etc., og at den skal svinge hit og dit. Solen går ned midt på dagen, med påfølgende mørke. Det er jordaksen som tipper under påvirkning av et passerende himmellegeme. Det er jo en konsekvens av at jorden «skal skjelve» og «stige og falle». Men ingen Vår jord har en torturhistorie bak seg, og den vil gjennomgå en ny tortur ved Jesu annet komme. Bibelen gjør dette meget klartVår jord har en torturhistorie bak seg, og den vil gjennomgå en ny tortur ved Jesu annet komme. Bibelen gjør dette meget klartsteder står det at denne tilstanden vil vare i tusen år, så vi må ikke lese noe ut fra teksten som ikke står der. Merk deg hva som skjer etter at jorden er blitt mørklagt:

«På den tid [når jorden revner og brister etc.] skal Herren hjemsøke himmelens hær i det høye og jordens konger nede på jorden. De skal samles sammen som fanger i hulen og settes fast i fengslet. Og etter lang tid skal de få sin straff. Månen skal blyges, og solen skamme seg. For Herren, hærskarenes Gud, er konge på Sions berg og i Jerusalem. Og Guds herlighet skal stå for hans eldstes øyne» (Es 24,21–23). Etter disse kataklysmiske begivenheter som rammer jorden, skal Jesus sitte som konge på Sions berg og i Jerusalem, står det. Dette er begynnelsen på de tusen årene, for merk deg hva som står videre: «På den tid [når jorden revner og brister etc.] skal Herren hjemsøke himmelens hær i det høye og jordens konger nede på jorden. De skal samles sammen som fanger i hulen og settes fast i fengslet. Og etter lang tid skal de få sin straff.» «Etter lang tid» er høyst sannsynlig etter at de tusen årene er gått. Dette er en parallell til Åp 20, der det står at Satan blir kastet i avgrunnen og bundet for tusen år. Vi finner også en slående parallell i Esekiel 38 som vi skal se nærmere på.

Mørket over jorden skyldes som nevnt at jorden vakler i sin rotasjonsakse, men mørket vil ikke vare i tusen år, for Jesus skal jo sitte som konge i Jerusalem etter sitt komme. Så lyset må jo være vendt tilbake på den tid. Vi skal merke oss et naturfenomen som skjedde da Jesus utåndet på korset. Det falt et mørke over hele Israels land: «Men fra den sjette time falt det et mørke over hele landet, like til den niende time» (Matt 27,45). Dette kan ha vært en solformørkelse. Er det urimelig å tro at et lignende mørke vil falle over landet/jorden når Jesus stiger ned fra himmelen? Profetene bekrefter det jo i klartekst. Det vil skje, men sammenhengen forteller oss like tydelig at tilstanden er rent temporær og slett ikke varer i tusen år.

Harmageddon

Under det såkalte «slaget ved Harmageddon» kommer Jesus som Kongers Konge og Herrers Herre og knuser «dyrets rike, Den nye verdensorden». Så blir djevelen bundet for tusen år, og en ganske annerledes «ny verdensorden» under Jesus blir opprettetUnder det såkalte «slaget ved Harmageddon» kommer Jesus som Kongers Konge og Herrers Herre og knuser «dyrets rike, Den nye verdensorden». Så blir djevelen bundet for tusen år, og en ganske annerledes «ny verdensorden» under Jesus blir opprettetÅpenbaringsboken beskriver et slag, eller en kamp, som vil finne sted når Jesus kommer. Det blir kalt «slaget ved Harmageddon»: «Den sjette engelen tømte sin skål ut i den store elv Eufrat. Og vannet i den tørket bort, for at det skulle ryddes vei for kongene fra Østen. Og jeg så at det av dragens munn og av dyrets munn og av den falske profets munn kom ut tre urene ånder som lignet padder. Det er djevleånder som gjør tegn. De går ut til kongene i hele verden for å samle dem til krigen på Guds, Den Allmektiges store dag. . . Og han samlet dem på det sted som på hebraisk heter Harmageddon» (Åp 16,12–14.16). Uttrykket Harmageddon er etter all sannsynlighet sammensatt av to hebraiske ord: Har-moed, som betyr forsamlingens fjell, dvs. Jerusalem. Vi skal senere se at dette synet harmonerer med andre skriftsteder, bl.a. Sakarias kap. 14.

Det er i Jerusalem, som på den tid er hovedstaden til verdensregjeringen, «Den nye verdensorden», der Antikristen har satt opp sitt hovedkvarter (Dan 11,45 etc.), at jordens konger, dvs. statsoverhodene i Den nye verdensorden, har en en stor kongress under ledelse av mørkets makter for å legge opp onde råd mot Den høyeste (se Dan kap. 8 og 11). De planlegger å gå til krig mot Jesus Guds Sønn når han kommer. Denne kampen blir beskrevet i Åpenbaringen 19: «Og jeg så himmelen åpnet — og se: En hvit hest. Og han som sitter på den, heter Trofast og Sannferdig, og han dømmer og strider med rettferdighet. Hans øyne er som ildslue. På hans hode er det mange kroner. Han har en innskrift med et navn som ingen kjenner uten han selv. Han er iført en kledning som er dyppet i blod, og hans navn er Guds Ord. Hærene i himmelen fulgte ham på hvite hester, kledd i fint lin, hvitt og rent. Ut av hans munn går det et skarpt sverd, for at han med det skal slå hedningefolkene. Og han skal styre dem med jernstav. Han tråkker vinpressen med Guds, Den Allmektiges strenge vredes vin. På sin kledning og på sin hofte har han et navn skrevet: Kongers konge og herrers herre. Og jeg så en engel som stod i solen. Han ropte med høy røst til alle fuglene som flyr under himmelen: Kom hit og samle dere til Guds store måltid! Dere skal få ete kjøtt av konger og kjøtt av hærførere og kjøtt av helter, og kjøtt av hester og dem som sitter på dem, og kjøtt av alle — både frie menn og treller, både små og store. Jeg så dyret og jordens konger med sine hærer samlet til krig mot ham som satt på hesten, og mot hans hær. Og dyret ble grepet, og sammen med det den falske profet, han som hadde gjort tegn for dyrets øyne, og med disse tegn hadde forført dem som tok dyrets merke og tilbad dets bilde. Disse to ble kastet levende i ildsjøen som brenner med svovel. De andre ble drept med sverdet som gikk ut fra hans munn som satt på hesten. Og alle fuglene ble mettet av deres kjøtt» (Åp 19,11–21). Den nye verdensorden kollapser, og en massenedslakting finner sted. Jesus står fram som seierherre og Kongenes Konge — her på jorden.

Samlingen av Israel

At det kommer en tidsperiode på tusen år her på jorden, er hevet over tvil. Bibelen sier det rett ut. Men hvor befinner Guds folk seg i denne tiden? I himmelen, slik enkelte hevder, eller her på jorden, slik andre hevder? Hva sier Guds Ord? Skal vi bøye oss for hva Bibelen sier, og ikke la våre forutfattede meninger overstyre Skriften? Så kommer vi da inn på begrepet «Israel».

«Israel» går nemlig som en rød tråd gjennom hele Skriften. Gud gjør det meget klart at han utvalgte seg et spesielt folk. Gud gjentar til Abrahams sønn Isak den ed og den pakt han hadde opprettet med hans far: «Opphold deg som fremmed her i landet. Jeg vil være med deg og velsigne deg! For til deg og din ætt vil jeg gi alle disse land, og jeg skal holde den ed jeg har lovt Abraham, din far. Jeg vil gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen, og jeg vil gi din ætt alle disse land. Og i din ætt skal alle jordens folk velsignes» (1 Mos 26,3–4). Dette var et uforbeholdent løfte, en uforbeholden ed, en uforbeholden pakt. Den ed som Gud har sverget, står fast til evig tid. «Til evig tid minnes han sin pakt, det ord han fastsatte for tusen slekter, hans pakt med Abraham og hans ed til Isak. Han stadfestet den som en rett for Jakob, som en evig pakt for Israel. Han sa: Til deg gir jeg Kana'ans land til arv og eiendom» (Sal 105,8–11). Den pakt og den ed Gud med løftet hånd sverget, vil han holde, og den består til evig tid. «For den behagelige duftens skyld vil jeg ha velbehag i dere, når jeg fører dere ut fra de folk og samler dere fra de land som dere nå er spredt i. Og jeg åpenbarer min hellighet på dere for alle hedningefolkenes øyne. Dere skal kjenne at jeg er Herren, når jeg fører dere til Israels land, til det land som jeg med løftet hånd har sverget å gi deres fedre» (Esek 20,41–42). Bibelen gjør to ting meget klart.

1. Gud utvalgte seg et spesielt folk og opprettet en evig pakt med det.

2. Gud ga dette utvalgte folket et spesielt landområde som en evig arv.

Hvilket folk? — Israel. Hvilket landområde? — Midtøsten, fra Nilen til Eufrat. «Den dagen gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt har jeg gitt dette landet, fra Egypts elv like til den store elv, floden Frat [Eufrat]» (1 Mos 15,18).

Guds gaver til sitt folk står fast evindelig. Gud er ikke vankelmodig som fragår sine uforbeholdne løfter, sin ed og sin pakt på et senere tidspunkt. Nei, Guds løfter står fast til evig tid, selv om verdensbegivenheter, frafall og andre forhold rent temporært stikker kjepper i hjulene for Guds planer. Vi skal ikke glemme at det pågår en strid mellom «kvinnens ætt» og «slangens ætt», og mellom Kristus Guds Sønn og Satan. Og fienden har hele tiden arbeidet intenst på å krysse Guds planer og fremme sine egne. Det utvalgte folk Israel har derfor vært en målskive for Satan opp gjennom årtusenene, og på grunn av det frafall Satan fikk dem involvert i, ble de til slutt ført i fangenskap bort fra det land Gud hadde lovt dem. Men det er mange løfter om at Gud i endens tid igjen vil samle sitt fordrevne folk og føre dem tilbake til det land han med en ed og løftet hånd tilsvor deres fedre. La oss se litt på noen av disse løftene. «Si så til dem: Så sier Herren Herren: Se, jeg henter Israels barn fra de folk som de drog bort til, og jeg vil samle dem fra alle kanter og føre dem til deres eget land. Jeg vil gjøre dem til ett folk i landet, på Israels fjell, og én konge skal være konge for dem alle. De skal ikke mer være to folk og ikke mer dele seg i to riker» (Esek 37,21–22). Dette er klare ord for pengene. Det er profeten Esekiel som sier dette, og han virket på 500-tallet f.Kr., på den tiden deler av Juda og Benjamin stamme (Sydriket) ble bortført til Babylon, og mer enn 130 år etter at de ti stammene forsvant til Nord-Assyria.Dette er sannheten i klartekst. Israel besto av tolv stammer, som var etterkommerne etter Jakobs/Israels tolv sønner. Det var kong David som samlet Israel til et samlet rike, men etter at kong Salomo døde delte Israel seg i to riker. Det var ca. 1000 f. Kr. Ti av stammene bosatte seg i nord, med Samaria som hovedstad. De ble kalt Nordriket eller «Israels hus». To av stammene ble værende i syd, med Jerusalem som hovedstad. De ble kalt Sydriket eller «Judas hus». Det er de frelste av det samlede Israel som Gud vil føre tilbake til løftets land. «De skal ikke lenger være to folk og ikke lenger dele seg i to riker.» Dette gjør til skamme dagens påstander om at «jødene» og staten Israel er en oppfyllelse av profetiene. Det er det aldeles ikke. Det er et av tidenes største bedrag som store deler av kristenheten har falt for fordi de ikke kjenner sin Bibel og mistolker den.

Det er det samlede Israel som skal samles og føres tilbake. Israels hus utgjør i dag en del av den vestlige verden, hovedsakelig Nordeuropa. Dette utrolig interessante emnet er blitt behandlet i flere artikler tidligere, og blir derfor ikke tatt opp her. Gud sier videre, denne gangen gjennom profeten Jeremias, som var en samtidig av Esekiel: «Jeg vil la meg finne av dere, sier Herren. Jeg vil gjøre ende på deres fangenskap og samle dere fra alle de folk og alle de steder som jeg har drevet dere bort til, sier Herren, og jeg vil føre dere tilbake til det sted som jeg førte dere bort fra» (Jer 29,14). «For se, dager kommer, sier Herren, da jeg gjør ende på mitt folks, Israels og Judas fangenskap, sier Herren, og fører dem tilbake til det landet jeg gav deres fedre, så de kan ta det i eie» (Jer 30,3). Det kommer med andre ord en tid da Gud vil gjøre ende på Israels og Judas fangenskap og føre dem tilbake til det landet han tilsvor deres fedre — ikke til himmelen, men til det landet han ga deres fedre, så de kan ta det i eie. Dette er hva Bibelen beretter, og Guds løfter står fast. Vi ser at Gud ikke vil føre sitt folk til himmelen, men til det land han ved en spesiell pakt ga deres fedre Abraham, Isak og Jakob. «Jeg fører dere til Israels land», «deres eget land», «det sted som jeg førte dere bort fra», står det, og ikke til himmelen. Israels folk ble ikke ført bort fra himmelen, men fra det land han ga dem i arv. Og Bibelen sier i klartekst at det er dit han igjen skal føre dem. Vi må for all del ikke la forutfattede meninger styre vårt bibelstudium. Et annet skriftsted som blir mye brukt (eller misbrukt) til støtte for at Guds folk skal være i himmelen i tusen år, er dette: «I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er» (Joh 14,2–3). Jesus dro riktignok til himmelen for å «gjøre i stand» et sted. Men det står ikke at dette stedet er i himmelen. Det står også at når han har beredt dette sted, kommer tilbake for å ta oss til seg. Men det står heller ikke at dette er i himmelen. Det står uttrykkelig flere steder i Bibelen at Jesus kommer ned på jorden, på Oljeberget ved sitt annet komme, og at han da skal sitte som konge i Jerusalem. Det er der Jesus skal være, og det er der hans folk skal være sammen med ham. Det er hva Bibelen sier utallige steder, og vi må ikke lese mer ut av versene enn det som står.

Innsamlingen av Israel

Vi skal merke oss at det er Gud selv som vil føre sitt folk tilbake til Løftets land: «Jeg vil føre dere tilbake», står det utallige steder hos profetene. I Det nye testamente blir innsamlingen av Guds folk beskrevet slik: «Han [Jesus] skal sende ut sine engler med veldig basunklang, og de skal samle hans utvalgte fra de fire vindretninger, fra himmelens ene ende til den annen» (Matt 24,31). «For dette sier vi dere med et ord av Herren: Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer, skal aldeles ikke komme i forveien for dem som er sovnet inn. For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren» (1 Tess 4,15–17). Det er med andre ord Guds engler som skal samle Guds folk fra alle jordens hjørner, og så skal de rykkes opp i skyer for å møte Jesus i luften. Men det står ikke at Jesus tar sitt folk til himmelen. Vi må ikke lese mer ut av verset enn det som står, og det må også harmonere med hva som uttrykkelig står andre steder i Skriften. Det står at vi alltid skal være sammen med Herren. Det er mange skriftsteder som forteller at Gud vil samle sitt folk fra alle verdenshjørner og føre dem — ikke til himmelen, men til det land som han ga dem til arv. Det er Gud selv som skal samle dem, og han vil gjøre det på sin måte. Bibelen sier klart at Jesus vil stige ned på Oljeberget ved sitt komme og sitte som konge i Jerusalem. Vi må ikke lese mer ut av versene enn det de sier. Vi må ikke la forutfattede meninger styre vårt bibelstudium og få Bibelen til å si noe som slett ikke står.

Guds fredsrike

Oljeberget ligger øst for Jerusalem. Det var fra denne høyden at Jesus steg opp til himmelen, og det er på denne samme høyden - Oljeberget - at han vil stige ned ved sitt annet komme. Til tross for motstridende meninger, gjør Bibelen dette ganske klart. Les Sakarias kap. 14Oljeberget ligger øst for Jerusalem. Det var fra denne høyden at Jesus steg opp til himmelen, og det er på denne samme høyden - Oljeberget - at han vil stige ned ved sitt annet komme. Til tross for motstridende meninger, gjør Bibelen dette ganske klart. Les Sakarias kap. 14Det står uttrykkelig i Bibelen at Gud vil opprette et evig rike her på jorden, et rike som skal ødelegge alle andre riker og «Den nye verdensorden». Dette blir illustrert ved drømmen kong Nebukadnesar hadde for 2500 år siden, og som Daniel tydet for den stolte stormaktslederen: «Mens du stod og så på, ble en stein revet løs, men ikke med hender. Den traff billedstøtten på føttene, som var av jern og leire, og knuste dem. Da knustes på én gang både jernet og leiren, kobberet, sølvet og gullet. Det ble som agner fra treskeplassene om sommeren, vinden tok det så det ikke fantes spor etter det. Men steinen som rammet billedstøtten, ble til et stort fjell som fylte hele jorden. . . .Og i disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike som i all evighet ikke skal ødelegges. Dette riket skal ikke bli overgitt til noe annet folk. Det skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene, men selv skal det stå fast i evighet» (Dan 2,34–35.44).

Det er innlysende at dette riket blir opprettet før de tusen årene, ellers blir vi nødt til å trekke den konklusjon at de fire verdensmaktene (de fire metallene) i drømmebildet fortsatt er i eksistens etter de tusen år, og at «i disse kongers dager» er etter de tusen år. Dette er selvsagt helt ubibelsk. Når vi derimot leser Åpenbaringsboken kap 19, som er opptakten til de tusen årene, ser vi at alle jordens konger (statsoverhodene i Den nye verdensorden etc.) fører krig mot Jesus og hans hær, men at disse kongene blir slått og ødelagt. Den nye verdensorden faller sammen som et korthus, slik steinen treffer føttene på drømmebildet i Dan 2, og hele bildet, dvs. den eksisterende verdensorden kollapser. Så blir Guds rike opprettet på ruinene av disse rikene. Det hele vil dreie seg om Jerusalem, selve stridens eple. Profeten Sakarias sier det slik: «Se, det kommer en Herrens dag, da det hærfang som er tatt fra deg, skal skiftes ut i din midte. For jeg vil samle alle hedningefolkene til krig mot Jerusalem. Byen skal bli inntatt, husene plyndret, og kvinnene bli skjendet. Halvdelen av byen skal måtte gå i landflyktighet, men resten av folket skal ikke bli utryddet av byen. For Herren skal dra ut og stride mot disse hedningefolk, som han før har stridd på kampens dag. På den dag skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst. Og Oljeberget skal revne tvert over mot øst og vest, så det blir en stor dal. Den ene halvdelen av fjellet viker mot nord, og den andre halvdelen mot sør. Og dere skal flykte til dalen mellom mine fjell. For dalen mellom fjellene skal nå like til Asel. Dere skal flykte som dere flyktet for jordskjelvet i Judas konge Ussias dager. Da skal Herren min Gud komme, og alle hellige med deg, min Gud! På den dag skal lyset bli borte, de herlige himmellys skal bli formørket. Det skal komme én dag — Herren kjenner den — det skal verken være dag eller natt, men mot kveldstid, da skal det bli lys» (Sak 14,1–7). Jesus steg opp fra Oljeberget ved sin himmelfart. . . .Jesus steg opp fra Oljeberget ved sin himmelfart. . . .Den idé at Jesus ikke stiger ned på jorden ved sitt komme har ikke bibelsk støtte. De to englene sa uttrykkelig til disiplene at Jesus ville komme igjen nøyaktig på samme måte som de så ham fare opp: «Mens de stod der og stirret opp mot himmelen idet han fór bort, se, da stod to menn i hvite klær hos dem, og de sa: Galileiske menn! Hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus, som er tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen! De vendte da tilbake til Jerusalem fra det berg som blir kalt Oljeberget og ligger nær ved Jerusalem, en sabbatsreise derfra» (Ap gj 1,10–12).

Men, vil noen innvende, Paulus gjør det jo klart at Guds folk skal rykkes i skyer opp i luften for å møte Herren i luften. Beviser ikke det at Jesus slett ikke stiger ned på jorden? Dette skriftstedet har vi allerede lest, men nei, det beviser ikke det. Vi må lese dette skriftstedet i sammenheng med andre skriftsteder som uttrykkelig sier at Jesus ved sitt komme stiger ned på Oljeberget. Er det en urimelig tanke at Jesus samler sitt folk i luften og selv fører dem tilbake til Løftets land? Det er jo der Jesus setter sine føtter, og det er der han vil sitte som konge i sitt fredsrike. «Da skal Herren min Gud komme, og alle hellige med deg, min Gud», sier profeten Sakarias. Og apostelen Judas (ikke Iskariot) sier: «Disse var det også Enok, den sjuende fra Adam, profeterte om da han sa: Se, Herren kommer med sine ti tusener hellige for å holde dom over alle, og straffe alle ugudelige for alle de ugudelige gjerninger de har gjort, og for alle de hårde ord som de har talt mot ham, de ugudelige syndere» (Jud 14–15). Sikkert ikke bare himmelens engler, men også Guds hellige, hans forløste folk som er blitt rykket opp for å møte Frelseren i luften, og sikkert også de 144 000 som rimelig nok følger med Jesus tilbake til jorden. De var jo i himmelen som en førstegrøde for Gud og lammet før jorden skulle høstes (Åp 14). De blir vel ikke værende igjen i himmelen?

Som vi leste, bekrefter profeten Sakarias englenes ord om at Jesus setter sine føtter på Oljeberget, og dermed vender tilbake på samme måten som han for opp. Sakarias 14 beskriver trolig «slaget ved Harmageddon», som vi også kan lese om i Åp 19. Jerusalem blir inntatt, og folk flykter fra byen. Dette er neppe under de tusen årene, og heller ikke etter — og ikke Den nye jord og det nye Jerusalem. Det er før de tusen år og umiddelbart før Jesus kommer.

. . .og han vil igjen stige ned på Oljeberget ved sitt annet komme. . .og han vil igjen stige ned på Oljeberget ved sitt annet kommeEtter at Jesus har satt sine føtter på Oljeberget og opprettet sitt fredsrike, skal Jerusalem «ligge der trygt», står det. Så beleiringen av byen skjer før de tusen år, umiddelbart før Jesu gjenkomst. Det er det samme som Åpenbaringen kap. 19 beskriver. Hvordan leser du?

Sakarias kap. 14 fastslår at Jesus vil sette sine føtter på Oljeberget ved sitt annet komme. Englene sa også til disiplene at han ville komme tilbake på samme måte som de så ham stige opp - og de så ham stige opp fra OljebergetSakarias kap. 14 fastslår at Jesus vil sette sine føtter på Oljeberget ved sitt annet komme. Englene sa også til disiplene at han ville komme tilbake på samme måte som de så ham stige opp - og de så ham stige opp fra OljebergetOg Sakarias sier videre at på den tid Jesus setter sine føtter på Oljeberget, skal jorden bli innhyllet i mørke: «På den dag skal lyset bli borte, de herlige himmellys skal bli formørket» (v. 6). Det er det samme mørke de andre profetene taler om, og som også Jesus nevner, men det går helt klart frem av konteksten at dette mørket ikke varer i tusen år, men er rent temporært. Etter at Jesus har steget ned på Oljeberget skal han jo opprette sitt rike, og det skal slett ikke ligge i mørke. Sakarias forteller videre hva som skal skje ved Jesu gjenkomst: «På den dag skal levende vann strømme ut fra Jerusalem, den ene halvdel til havet i øst og den andre halvdel til havet i vest. Både sommer og vinter skal det være slik. Da skal Herren bli konge over hele jorden. På den dag skal Herren være én og hans navn ett. Hele landet, fra Geba til Rimmon sør for Jerusalem, skal bli til en slette. Og byen skal heve seg høyt og trone på sitt sted, like fra Benjamin-porten til det sted hvor den tidligere port var, til Hjørneporten, og fra Hananels tårn til kongens vinpresser. Og folket skal bo der. Det skal aldri mer lyses bann over det. Jerusalem skal ligge der trygt» (Sak 14,8–11). Profeten Joel beskriver også «slaget ved Harmageddon» og opprettelsen av Guds fredsrike. Her ser vi igjen Åpenbaringen 19–20 i gammeltestamentlig språkdrakt: «Send sigden ut, for høsten er moden! Kom og tråkk vinpressen, for den er full, pressekarene flyter over — deres ondskap er stor. Skare på skare samler seg i avgjørelsens dal. For nær er Herrens dag i avgjørelsens dal. Sol og måne sortner, og stjernene slutter å skinne. Herren skal brøle fra Sion, han lar sin røst høre fra Jerusalem. Himmel og jord skal skjelve. Men Herren er en tilflukt for sitt folk og et vern for Israels barn. Dere skal kjenne at jeg er Herren deres Gud, som bor på Sion, mitt hellige berg. Og Jerusalem skal være et hellig sted. Fremmede skal aldri mer trenge inn der» (Joel 3,18–22). Legg merke til at det er fra Jerusalem Herren skal la høre sin røst på den dag. Og i denne sammenhengen er det ikke det nye Jerusalem på den nyskapte jord. Det betyr selvsagt at Jesus kommer ned på jorden ved sitt komme. Det er i Jerusalem, men en gjenoppbygget sådan, uten okkulte frimurersymboler etc., at Jesus vil sitte som konge i de tusen år og styre hedningene med jernstav sammen med sitt folk. Og det blir et Jerusalem uten Klippemoské!Det er i Jerusalem, men en gjenoppbygget sådan, uten okkulte frimurersymboler etc., at Jesus vil sitte som konge i de tusen år og styre hedningene med jernstav sammen med sitt folk. Og det blir et Jerusalem uten Klippemoské!Sammenlign 1 Tess 4,15–17. Det står heller ikke noe sted at mørket over jorden skal vare i tusen år.

Salmisten jubler over dette: «En sang. En salme. Av Korahs barn. Stor er Herren! Høyt er han lovprist i vår Guds stad, på hans hellige berg. Fagert reiser det seg, en glede for all jorden er Sions berg – det ytterste Norden, den store konges stad. Gud er i dens borger, han er blitt kjent som et sterkt vern. For se, kongene samlet seg, de drog fram i fylking. De så — da ble de forferdet. De ble slått av skrekk, de flyktet i hast. Der ble de grepet av skjelvende redsel, av angst som hos en fødende kvinne» (Sal 48:1–7). Dette er igjen en beskrivelse av «slaget ved Harmageddon» i Åp 19 som en innledning til de tusen årene. Jesus selv beskriver sitt komme på denne måten:

«Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag skal samles framfor ham. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene. Han skal stille sauene ved sin høyre side, og geitene ved sin venstre. Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt» (Matt 25,31–34).

Skal vi tro på Jesus? Selvfølgelig skal vi tro på ham. Men så skal vi vel tro på det han sier, at når han kommer, vil han sitte på sin herlighets trone, og at alle jordens folkeslag skal samles for hans trone. Da skal også Guds folk arve Riket, sier han. Hvis han skal sitte på sin trone og samle alle folkeslagene foran tronen, må han jo nødvendigvis stige ned på jorden. Det er hva Jesus red i sin tid inn i Jerusalem på et esel. Etter sitt annet komme vil han innta byen som Kongers Konge, og denne gangen rir han ikke på et esel. Maleri av Aelbert CuypJesus red i sin tid inn i Jerusalem på et esel. Etter sitt annet komme vil han innta byen som Kongers Konge, og denne gangen rir han ikke på et esel. Maleri av Aelbert CuypJesus selv sier. Skal vi tro på ham? Hvordan leser du? Jesu egne ord er helt i tråd med resten av Skriften.

Så sier profeten Esaias om den samme tiden: «Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder. Og alle hedningefolk skal strømme til det. Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi vandre på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem. Han skal dømme mellom hedningefolkene og skifte rett for mange folkeslag. De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver. Et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke lenger lære å føre krig» (Es 2,2–4). Dette er jo nesten som å høre et ekko av Jesu egne ord i Matt 25, men Esaias virket 700 år f.Kr. Skriften er i harmoni med seg selv, men det er menneskenes forutfattede meninger og private tolkninger som forkludrer Skriftens ord. Hva så om Bibelens ord ikke harmonerer med våre meninger, eller med fedrenes tradisjoner, eller med sekteriske tolkninger? Skal ikke Bibelen tolke seg selv? Hvordan leser du?

Styre med jernstav

Når Gud oppretter sitt fredsrike, vil Jesus og hans folk styre «hedningene» med jernstav: «Den som seirer, og som tar vare på mine gjerninger inntil enden, ham vil jeg gi makt over folkeslagene. Han skal styre dem med jernstav og knuse dem som leirkar, slik som også jeg har fått det av min Far» (Åp 2,26–27). «Så blir retten satt, og herredømmet blir tatt fra ham for å bli ganske og aldeles tilintetgjort og ødelagt. Riket og herredømmet, og makten over rikene under himmelen, skal bli gitt til det folket som er Den Høyestes hellige. Hans rike skal være et evig rike, og alle makter skal tjene og adlyde ham» (Dan 7,26–27). Merk deg at makten blir gitt til Guds folk for at de skal herske over rikene under himmelen, og ikke i himmelen. De skal med andre ord herske som konger her på jorden. Er dette før de tusen år, i himmelen eller på den nye jord — eller i de tusen år? Ingen av de tre første alternativene er aktuelle, og da gir svaret seg selv. Sammenlign Dan 2,44 og Åp 5,9–10. Det er fire alternativer. 1) Den som seirer skal styre hedningene (nasjonene, folkeslagene) med jernstav før de tusen år. Dette er ubibelsk. De skal jo lide forfølgelse inntil Herrens komme. 2) Den som seirer skal styre hedningene med jernstav i himmelen. Men er det noen hedninger eller folkeslag å styre med jernstav der? 3) Den som seirer skal styre hedningene med jernstav gjennom all evighet på den nye jord. Dette er helt urealistisk. 4) Den som seirer skal styre hedningene med jernstav på jorden i de tusen år. Dette samsvarer med andre bibeltekster. Så får leseren selv vurdere hvilket alternativ som er mest logisk og mest i harmoni med Bibelen.

I de tusen årene vil Jesus og hans folk styre «hedningene», dvs. nasjonene med «jernstav». Sakarias kap. 14 beskriver hvordan dette skjerI de tusen årene vil Jesus og hans folk styre «hedningene», dvs. nasjonene med «jernstav». Sakarias kap. 14 beskriver hvordan dette skjerJohannes sier uttrykkelig at Guds folk skal herske som konger her på jorden: «Og de synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud. Og de skal herske som konger på jorden» (Åp 5,9–10). Når det er på jorden de skal herske som konger, og ikke i himmelen, må de også ha noen å herske over, ellers blir herskermakten meningsløs. Da Gud i fordums tid opprettet sin pakt med Israel, sa han til dem:

«Dersom dere nå virkelig vil høre min røst og holde min pakt, da skal dere være min eiendom framfor alle folk — for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig folk. Dette er de ord du skal tale til Israels barn» (2 Mos 19,5–6). Israel skulle være Guds eiendomsfolk fremfor alle andre folk. Dette er ikke rasisme, det er Guds egne ord i hans egen hellige Skrift. De skulle være et kongerike av prester, sier han. Det er jo hva som står i Åp 5,9–10: «Et kongerike og til prester.» Gud har fremdeles et folk, en levning av Abrahams etterkommere som han vil oppfylle sine spesielle løfter på. De må også være gjenfødt i Jesus Kristus, dvs. «åndelige» israelitter. Det er dette aspektet av Guds uforbeholdne løfter til Abraham vi snakker om, og ikke frelsen, som gjelder alle mennesker, «israelitt» eller ikke. Det er dette kongeriket av prester som skal «herske som konger på jorden» i de tusen årene. Den nye jord blir en helt annen verden, noe helt annet. Der er det vel ingen å «herske» over.

De styrer hedningene med jernstav, står det. Og hva betyr det? Profeten Sakarias beskriver utvilsomt hva det vil si å «styre hedningene med jernstav»: «Men Herren skal la denne plage ramme alle de folk som har kjempet mot Jerusalem: Han skal la kjøttet råtne på dem mens de står på sine føtter, og deres øyne skal råtne i sine huler, og tungen skal råtne i deres munn. På den dag skal Herren sende en stor redsel over dem, så de tar fatt på hverandre og løfter hånd mot hverandre. Også Juda skal stride i Jerusalem. Fra alle kanter skal hedningefolkenes gods sankes sammen, gull og sølv og klær i stor mengde. Den samme plage skal også ramme hestene, muldyrene, kamelene, eslene og alle andre dyr i leirene. Alle de som blir tilbake av alle de hedningefolk som angrep Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, og for å delta i løvhyttefesten. Men om noen av jordens ætter ikke drar opp til Jerusalem for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, så skal det ikke komme regn hos dem. Om egypterne ikke drar opp og ikke møter fram, da skal det ikke komme regn hos dem heller. Den samme plage skal ramme dem, som Herren lar ramme de hedningefolk som ikke drar opp for å delta i løvhyttefesten» (Sak 14,12–18). Dette er å «styre hedningene med jernstav». Legg merke til ordene «år etter år». Det er snakk om en lang tid med slike tilstander. Hedningefolkene blir styrt med jernstav «år etter år». Dette er definitivt ikke etter de tusen år, heller ikke før de tusen år, ikke i himmelen, og ikke på den nye jord — det eneste gjenværende alternativet er tusen år her på jorden.

Jomfru Israel

Åpenbaringen 12 beskriver en «kvinne» som er i barnsnød: «Et stort tegn ble sett i himmelen: En kvinne, kledd med solen, og månen under hennes føtter, og på hennes hode en krone av tolv stjerner. Hun var med barn og skrek i barnsnød og fødselsveer. Og et annet tegn ble sett i himmelen — og se: En stor ildrød drage som hadde sju hoder og ti horn, og på sine hoder sju kroner. Med sin hale drog den med seg tredjedelen av himmelens stjerner og kastet dem til jorden. Og den stilte seg foran kvinnen som skulle føde, for å sluke barnet hennes så snart hun hadde født. Hun fødte en sønn, et guttebarn, som skal styre alle hedningefolkene med jernstav. Og hennes barn ble bortrykket til Gud og hans trone» (Åp 12,1–5). Dette guttebarnet er ganske visst ikke Jesus, slik enkelte hevder, samtidig som de også hevder at kvinnen representerer den kristne, apostoliske menighet. Men hvordan kan de hevde det? Jomfru Israel blir beskrevet flere steder i BibelenJomfru Israel blir beskrevet flere steder i BibelenDet var da ikke apostelmenigheten som fødte Jesus, så vidt jeg vet? Derimot var det Jesus som grunnla apostelmenigheten.

Nei, «kvinnen» her er rett og slett Israel. De tolv stjernene representerer Israels tolv stammer som de 144 000, førstegrøden, blir plukket ut fra (se Åp kap. 7). La oss se hva Israel blir kalt andre steder i Skriften: «Enda en gang vil jeg bygge deg, og du skal bli bygd opp igjen, du jomfru, Israel! Enda en gang skal du pryde deg med dine trommer og gå ut i dansen med de glade» (Jer 31,4). Det er «jomfru Israel» som skal bli gjenoppbygget i samsvar med Guds løfter og skal nyte godt av en lang tid med fred og glede! «Og du, når du blir ødelagt, hva vil du da gjøre? Om du kler deg i purpur, om du pryder deg med gullstas, om du gjør dine øyne store med sminke, så gjør du deg yndig til ingen nytte. Dine elskere forsmår deg, de vil ta ditt liv. Jeg hører et rop som av en kvinne i barnsnød, et angstskrik som fra en kvinne når hun føder sitt første barn. Det er Sions datter som roper. Hun stønner, hun strekker hendene ut og sier: Ve meg! Min sjel synker maktløs ned i morderes hender» (Jer 4,30–31).

Her har vi Israel, Sions datter, som er i barnsnød og skal føde. Så føder hun et «guttebarn» som skal styre hedningene med jernstav. Det er min faste overbevisning at dette «guttebarnet» er de 144 000 som er utplukket fra hver av Israels tolv stammer, og som blir rykket opp til himmelen. Vi finner dem igjen i Åp 14 som en førstegrøde for Gud og Lammet.

Under de tusen år

Dødehavet, som idag er 33% saltlake, skal ifølge Bibelen bli en frisk ferskvannssjø som vrimler av liv. Dette må jo nødvendigvis skje under de tusen årDødehavet, som idag er 33% saltlake, skal ifølge Bibelen bli en frisk ferskvannssjø som vrimler av liv. Dette må jo nødvendigvis skje under de tusen årUnder de tusen årene skal de som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde etc. være Guds og Kristi prester og regjere sammen med ham. Dette kan da ikke være i himmelen, for er det noen å herske og regjere over der? «Jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom. Og jeg så deres sjeler som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds skyld og for Guds ords skyld, og de som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne eller hånd. Og de ble levende og hersket sammen med Kristus i tusen år. Men de andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått. Dette er den første oppstandelse. Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester, og regjere med ham i tusen år» (Åp 20,4.5).

Bibelen antyder også at Dødehavet, som i dag er den rene saltlaken (over 33% saltholdighet), og som derfor fortjener sitt navn med rette, skal bli et ferskvannseldorado med et yrende fiskeliv — antakelig under de tusen år: «Og han sa til meg: Dette vannet renner til østbygdene og videre ned til ødemarken og faller så i havet. Og når det ledes ut i havet, blir vannet der sunt. Alle levende skapninger, som det vrimler av overalt hvor dobbeltbekken kommer, skal leve. Og fiskene skal bli meget tallrike. For når dette vannet kommer dit, blir det sunnhet og liv overalt hvor elven kommer. Og det skal stå fiskere ved havet fra En-Gedi til En-Egla'im. Det skal være et sted til å kaste fiskegarn ut. Det skal finnes fisk av forskjellig slag i stor mengde, som i det store havet. Men myrene og sumpene der skal ikke bli sunne. De skal bare være til å utvinne salt av. På begge elvebreddene skal det vokse opp alle slags frukttrær. Bladene på dem skal ikke visne, og frukten skal ikke høre opp. Hver måned skal de bære ny frukt. For vannet til dem går ut fra helligdommen. Og deres frukt skal være til mat, og deres blad til legedom» (Esek 47,8–12). Dette er sikkert ikke på den nye jord. Der er det ikke noe Dødehav. Dessuten står det at sumpene i nærheten av havet ikke skal bli sunne, men være til å utvinne salt av. Til å salte fisken?

Etter de tusen år

Etter de tusen årene skal Satan løses fra sitt fangenskap. Så forfører han de folkeslag som bor ved jordens fire hjørner, står det — Gog og Magog. Så må det jo være folkeslag som bor over hele jorden etter de tusen år: «Og når de tusen år er til ende, skal Satan løses fra sitt fengsel. Og han skal gå ut og forføre folkeslagene ved jordens fire hjørner, Gog og Magog, for å samle dem til strid. Og tallet på dem er som havets sand. Og de drog opp over den vide jord og omringet de helliges leir og den elskede stad. Men ild falt ned fra himmelen og fortærte dem» (Åp 20,7–9). Deres tall er som havets sand, og de omringer Jerusalem som har ligget trygt i de tusen årene. Men denne gangen klarer de ikke å beleire byen. Gud gjør ende både på Satan og hans horder, samt alle de mennesker han har klart å forføre. Syndens drama får sin avslutning; det årtusenlange hatet og fiendskapet mellom «kvinnens ætt» og «slangens ætt» blir brakt til opphør ved at «slangen» (Satan) og hans horder blir ødelagt. Det gamle Jerusalem som har ført en turbulent historie gjennom tusener av år, men som har nytt godt av en tusenårig fredstid, har også utspilt sin rolle når den tiden kommer. Den nyskapte jord og Det nye Jerusalem kommer nå til syne.

Esekiel

Profeten Esekiel har en interessant sekvens i kap. 37–39. Det er som å lese Åp 19–20, og beskriver utvilsomt hva Johannes så i sine syner på Patmos ca. 600 år senere. La oss se nærmere på disse utrolig interessante versene: «Herrens hånd kom over meg og førte meg ved Herrens Ånd ut og satte meg ned midt i dalen. Den var full av ben. Han førte meg rundt omkring dem, og se, de lå der i store mengder utover dalen, og de var helt tørre. Han sa til meg: Menneskesønn! Skal disse ben bli levende? Jeg svarte: Herre Herre, du vet det! Da sa han til meg: Profetér om disse ben og si til dem: Dere tørre ben, hør Herrens ord! Så sier Herren Herren til disse ben: Se, jeg lar det komme ånd i dere, og dere skal bli levende. Jeg vil legge sener på dere og la det komme kjøtt på dere og dekke dere med hud og gi ånd i dere, og dere skal bli levende. Og dere skal kjenne at jeg er Herren. Og jeg profeterte slik som det var befalt meg. Mens jeg profeterte, hørtes det en sterk lyd. Det ble en larm, og benene nærmet seg til hverandre, hvert ben til sitt ben. Og jeg så, og se: det kom sener og kjøtt på dem, og ovenpå det drog det seg hud over dem. Men ånd var det ikke i dem. Da sa han til meg: Profetér og tal til Ånden! Profetér, menneskesønn, og si til Ånden: Så sier Herren Herren: Kom, du Ånd, fra de fire vinder og blås på disse drepte menn, så de kan bli levende! Jeg profeterte slik som han hadde befalt meg. Og Ånden kom i dem, og de ble levende og stod opp på sine føtter – en meget, meget stor hær. Og han sa til meg: Menneskesønn! Disse ben er hele Israels hus. Se, de sier: Våre ben er fortørket, og vårt håp er gått til grunne. Vi er fortapt. Profetér derfor og si til dem: Så sier Herren Herren: Se, jeg åpner deres graver, og lar dere, mitt folk, stige opp av gravene, og jeg fører dere til Israels land. Og dere skal kjenne at jeg er Herren, når jeg åpner deres graver og lar dere, mitt folk, stige opp av gravene. Og jeg vil gi min Ånd i dere, og dere skal bli levende. Og jeg vil bosette dere i deres land. Dere skal kjenne at jeg, Herren, har sagt det, og at jeg også vil gjøre det, sier Herren» (Esek 37,1–14).

Profeten Esekiel beskriver på slående måte det 20. kapittel i Åpenbaringsboken. Freske av MichelangeloProfeten Esekiel beskriver på slående måte det 20. kapittel i Åpenbaringsboken. Freske av MichelangeloDisse ordene beskriver en oppstandelse av Israels folk. Og merk deg hva Gud sier: Han vil føre dem til Israels land, der han vil bosette dem. Det står ikke at han vil føre dem til himmelen, men til Israels land. Det neste som skjer er dette:

«Herrens ord kom til meg, og det lød så: Menneskesønn! Vend ditt ansikt mot Gog i Magogs land, fyrsten over Ros, Mesek og Tubal, og profetér imot ham! Du skal si: Så sier Herren Herren: Se, jeg er imot deg, Gog, fyrste over Ros, Mesek og Tubal! Jeg vil vende deg om og legge kroker i dine kjever og føre deg ut med hele din hær, hester og ryttere, alle sammen prektig kledd, en stor skare med store og små skjold, alle sammen med sverd i hånd. Persia, Etiopia og Libya er med dem, alle sammen med skjold og hjelm. Gomer og alle dets skarer, Togarma-folket i det ytterste Norden og alle dets skarer, mange folkeslag er med deg. Rust deg og gjør alt ferdig, du og alle dine skarer, som har samlet seg hos deg. Du skal være deres vokter. Når lang tid er gått, skal du bli mønstret. Ved årenes ende skal du komme til et land som er utfridd fra sverdet. Dets folk er samlet fra mange folkeslag, opp på Israels fjell, som stadig hadde ligget øde. Men nå er det ført ut fra folkene, og de bor der trygt alle sammen. Dit skal du dra opp. Som en storm skal du komme, som en sky skal du være til å skjule landet, du og alle dine skarer og mange folkeslag med deg. Så sier Herren Herren: På den dag skal tanker stige opp i ditt hjerte, og du skal tenke ut en ond plan og si: Jeg vil dra opp mot et land med åpne byer, jeg vil komme over fredelige folk, som bor trygt, som alle sammen bor uten murer og verken har bom eller porter — for å rane og røve og ta hærfang, for å vende din hånd mot ruiner som er bygd opp igjen, og mot et folk som er sanket sammen fra folkene, som har samlet seg fe og gods, som bor på jordens navle [Jerusalem]. Sjeba og Dedan og kjøpmennene fra Tarsis og alle deres unge løver skal si til deg: Kommer du for å rane og røve? Har du samlet dine skarer for å vinne hærfang, for å føre bort sølv og gull, for å ta fe og gods, for å vinne et stort bytte? Derfor skal du profetere, menneskesønn, og si til Gog: Så sier Herren Herren: Se, på den tid når mitt folk Israel bor trygt, skulle du da ikke vite det?» (Esek 38,1–14.) Her står det at en fiende, Gog i Magogs land, blir fengslet. Videre står det at denne fiende skal slippes fri og bli mønstret «når lang tid er gått. . . .ved årenes ende» (de tusen år!) Så skal han og hans horder storme opp mot Jerusalem for å forsøke å innta den, og det står at folket der har bodd fredelig i hele denne tiden. Og hva skjer så?: «Og du, menneskesønn! Profetér mot Gog og si: Så sier Herren Herren: Se, jeg er imot deg, Gog, fyrste over Ros, Mesek og Tubal! Og jeg vil vende deg om og drive deg fram og føre deg opp fra det ytterste Norden og la deg komme over Israels fjell. Jeg vil slå din bue ut av din venstre hånd og la dine piler falle ut av din høyre hånd. På Israels fjell skal du falle, du og alle dine skarer og de folkeslag som er med deg. Jeg gir deg til føde for all slags rovfugler og for markens ville dyr» (Esek 39,1–4). «Og i min nidkjærhet, i min brennende vrede sier jeg: Sannelig, på den samme dag skal det komme et stort jordskjelv over Israels land. Havets fisker og himmelens fugler og markens dyr og alt det kryp som rører seg på jorden, og alle mennesker som bor på jorden, skal skjelve for mitt åsyn. Fjellene skal ramle og bergveggene styrte ned, og hver en mur skal falle til jorden. Og jeg vil kalle på sverdet mot ham på alle mine fjell, sier Herren Herren. Den enes sverd skal vendes mot den andre. Og de skal kjenne at jeg er Herren. Jeg vil gå i rette med ham med pest og med blod, og med et skyllregn og haglsteiner. Ild og svovel vil jeg la regne ned over ham og hans skarer og over de mange folkeslag som er med ham. Og jeg vil åpenbare min storhet og min hellighet og gi meg til kjenne for mange folks øyne, og de skal kjenne at jeg er Herren» (Esek 38,19–23). Disse versene er et ekko av Åpenbaringen 19–20: «Og når de tusen år er til ende, skal Satan løses fra sitt fengsel. Og han skal gå ut og forføre folkeslagene ved jordens fire hjørner, Gog og Magog, for å samle dem til strid. Og tallet på dem er som havets sand. Og de drog opp over den vide jord og omringet de helliges leir og den elskede stad. Men ild falt ned fra himmelen og fortærte dem» (Åp 20,7–9).

Konklusjon

1. Det blir en periode med tusen år her på jorden. Det er ikke noe bibelsk belegg for å hevde at denne tusenårsperioden er i himmelen mens jorden ligger øde og tom.

2. Jorden vil bli mørklagt på den tid Jesus kommer igjen. Men det er ikke noe bibelsk belegg for å hevde at dette mørket varer i tusen år. Det er temporært, slik konteksten (sammenhengen) viser oss.

3. Når Jesus kommer, blir det et slag, der Satan og hans hærskarer og menneskelige lakeier vil føre krig mot Jesus. Like før Jesus kommer, blir Jerusalem inntatt.

4. Når Jesus kommer, vil han stige ned på Oljeberget.

5. Gud vil opprette sitt fredsrike her på jorden, der Jesus skal sitte som konge i Jerusalem og herske med «jernstav» over «hedningene» sammen med sitt folk. Sammenhengen forteller klart at dette er under de tusen år.

6. Under de tusen årene vil Satan være «bundet» i avgrunnen for ikke å forføre menneskene.

7. Etter de tusen år skal Satan slippes fri av sitt fengsel og forføre menneskene på jorden. De vil prøve å innta Jerusalem, men ild faller ned fra himmelen og fortærer dem alle.

8. Deretter kommer den store dommens dag da alle de døde står opp til sin dom. Se åp 20.

9. Så blir jorden nyskapt, og Det nye Jerusalem stiger ned på den nyskapte jord som den evige fredshovedstad. Merk deg at navnene på Israels tolv stammer står skrevet på byens porter (Åp 21,12). Dette er den nyskapte jord, evighetenes evigheter ligger foran, og dette er siste gang Israel nevnes i Bibelen. Navnene på de tolv Israels stammer er skrevet for all evighet på portene til Guds Stad Det nye Jerusalem. «Israel» er nøkkelen som åpner for Guds ord. Det er av meget stor betydning at vi forstår hvem som er det sanne bibelske Israel. Så skal ingen misforstå og tro at frelsen kun gjelder «Israel». Det er ikke hva Bibelen forteller. Frelsen gjelder alle mennesker, men likevel har Gud en utvalgt ætt som går som gjennomgangstema i Bibelen. Skal vi bøye oss for Guds Ord?

 

Denne artikkelen er hentet fra innsyn 4-2005 ... (last ned)
Lest 2296 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 15:20
Logg inn for å kommentere