Registrer

De dødes oppstandelse

fredag, 18 juli 2014 00:00 Hva Bibelen lærer
(0 Stemmer)
Døden rammer oss alle før eller siden, men er den en evig status, eller er den kun en mellomtilstand?

Bibelen gjør det klart at Gud har fastsatt en grense for menneskets levealder: «Vårt livs dager er sytti år, og når styrken er stor, åtti år. Deres herlighet er strev og møye. For snart er det forbi, vi flyr av sted» (Sal 90,10). I denne syndens og dødens verden er ingen ting sannere enn disse ordene. Predikeren fastslår konsekvent at døden i denne syndens verden er uunngåelig. Den rammer både mennesker og dyr — ja, hele skaperverket: «For det går menneskenes barn som det går dyrene, den samme skjebne rammer dem. Når det gjelder døden, har ikke mennesket noe fortrinn fremfor dyrene. Begge går tilbake til støv, men for menneskets vedkommende venter en oppstandelseNår det gjelder døden, har ikke mennesket noe fortrinn fremfor dyrene. Begge går tilbake til støv, men for menneskets vedkommende venter en oppstandelseDen ene dør, og det gjør også den andre. Én livsånde har de alle. Mennesket har ikke noe fortrinn framfor dyret. For alt er tomhet. De farer alle til ett sted — de er alle blitt til av støv, og de vender alle tilbake til støvet» (Pred 3,19–20). Noen blir revet bort i ung alder — sågar i krybbestadiet — mens andre blir godt over hundre år gamle. Men uansett rammer døden før eller siden. Døden er en fiende, en konsekvens av syndefallet, men Bibelen gjør det også klart at døden engang skal tilintetgjøres: «Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden. . . .Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen» (1 Kor 15,26; Åp 20,14). Dette er etter de tusen år i Åp 20 og innledningen til den nye jord. Det er mange som tror at med døden er alt slutt til evig tid. Dette ser man ofte på gravstener og på sløyfetekster ved en begravelse: «Takk for alt!» «Kjært er ditt minne» etc. Det mangler noe, og Bibelen forteller oss hva som mangler. For de som er døde i Herren Jesus er det håp om gjenforening med sine kjære ved Jesu annet komme. Det er med andre ord en oppstandelse til livet. Den utfyllende teksten bør derfor lyde: «Takk for alt, inntil oppstandelsens morgen!» «Kjært er ditt minne. Vi møtes igjen», etc. De gir et klart uttrykk for et håp om gjenforening på oppstandelsens morgen.

De som ikke har håp

En stor del av menneskeheten er preget av utviklingslærens premisser: Ingen skapelse, følgelig ikke noe syndefall. Derfor heller ingen Frelser, og heller ingen oppstandelse. De som lever i troen på dette gigantbedraget har en trøstesløs skjebne i vente: Ikke noe håp. De lever etter mottoet: Vi lever kun én gang, så vi må få mest ut av dette livet. Eller som apostelen sier om livsfilosofien til slike mennesker: «Dersom de døde ikke oppstår, så la oss ete og drikke, for i morgen dør vi!» (1 Kor 15,32.) De som i tråd med utviklingslærens premisser hevder at det ikke er noen oppstandelse, kaster vrak på hele frelsesplanen, og tror heller ikke på noen Gud, selv om de nok kan hevde at de gjør det. De tror heller ikke på Bibelen.Troen på Bibelens Gud og en slik gudsfornektende lære på samme tid er absolutt uforenlig. Paulus fastslår: «Men når det blir forkynt om Kristus at han er oppstått fra de døde, hvordan kan da noen blant dere si at det ikke er noen oppstandelse fra de døde? Dersom det ikke er noen oppstandelse fra de døde, da er heller ikke Kristus oppstått. . . .For dersom de døde ikke oppstår, da er heller ikke Kristus oppstått. . . .Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden. Deretter skal de som hører Kristus til, bli gjort levende ved hans komme» (1 Kor 15,12.16.23). Merk deg hva apostelen sier i slutten av verset: At de som hører Kristus til, skal stå opp i oppstandelsen ved hans annet komme. Jesu annet komme er faktisk den begivenhet som blir oftest nevnt både direkte og indirekte i Det nye testamente, og direkte/indirekte over 1500 ganger i Det gamle testamente, og Skriften gjør det klart at Jesu annet komme er nært knyttet til en oppstandelse av de som er døde i troen på Ham. De skal stå opp før å møte ham! Tror vi på Bibelen Guds Ord, må vi følgelig tro både på Jesu annet komme og en oppstandelse fra de døde.

De som har håp

Døden kom inn i verden med synden, og er en fiende. Men Gud har lovt en oppstandelse og evig liv til dem som har tatt imot frelsen, og døden skal utslettes til evig tidDøden kom inn i verden med synden, og er en fiende. Men Gud har lovt en oppstandelse og evig liv til dem som har tatt imot frelsen, og døden skal utslettes til evig tidApostelen fastslår at den kristne som har mistet en av sine kjære i døden ikke skal sørge over tapet på samme måte som den ikke-kristne som ikke har noen tro på Guds Ord og Frelseren Jesus. Paulus sier ikke at vi, dvs. den kristne som har et håp, ikke skal sørge, men at vi til tross for sorgen vet at den dag kommer da vi skal gjenforenes med våre kjære i oppstandelsens morgen. Vi har et salig håp om gjenforening, i motsetning til de som ikke har dette håpet. «Men vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dem som er sovnet inn, for at dere ikke skal sørge som de andre, de som ikke har håp. For så sant vi tror at Jesus døde og oppstod, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, sammen med ham. For dette sier vi dere med et ord av Herren: Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer, skal aldeles ikke komme i forveien for dem som er sovnet inn. For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren» (1 Tess 4,13–17). Midt i all sorg og savn har vi derfor et håp om et frydefullt gjenmøte med våre kjære — et håp som vi vet er sant fordi Bibelen sier det. Selvfølgelig hvis våre kjære døde i troen på sin Frelser.

Den første og den annen oppstandelse

Bibelen gjør det klart at det er minst to oppstandelser: «Jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom. Og jeg så deres sjeler som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds skyld og for Guds ords skyld, og de som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne eller hånd. Og de ble levende og hersket sammen med Kristus i tusen år. Men de andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått. Dette er den første oppstandelse. Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester, og regjere med ham i tusen år» (Åp 20,4–6). De originale greske manuskripter har ingen versinndeling. Denne kom på et senere tidspunkt — rundt 1560 — for å gjøre det lettere å finne fram i Det nye Testamente. Men av og til kan versinndelingen være vilkårlig og skape litt forvirring. Dette er tilfelle i Åp 20, 4–6. Det skal egentlig stå: (v 5): «Men de andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått.»

(v. 5a): «Dette er den første oppstandelse: Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse.» Dette skaper harmoni med både konteksten (sammenhengen) og Skriften for øvrig.De rettferdiges oppstandelse. Maleri av Luca SignorelliDe rettferdiges oppstandelse. Maleri av Luca Signorelli Både Jesus, apostelen Paulus og resten av Skriften slår kategorisk fast at den første oppstandelse skjer ved Jesu annet komme, og at det dreier seg om de som er døde i troen på sin Frelser. Jesu annet komme markerer begynnelsen på det tusenårige fredsrike, og merk deg at det står videre: «Men de andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått.» Dette er klar tale, og fastslår at den første og den annen oppstandelse er skilt fra hverandre med tusen år. Jesus kaller disse to oppstandelsene for «livets oppstandelse» og «dommens oppstandelse». «Undre dere ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene skal høre hans røst. Og de skal komme ut — de som har gjort det gode, til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse» (Joh 5,28). Her får man det inntrykk at både «livets oppstandelse» og «dommens oppstandelse» skjer samtidig, men sammenhengen og andre skriftsteder forteller at disse to oppstandelsene er skilt fra hverandre med tusen år. Den første oppstandelse ved Jesu annet komme er følgelig «livets oppstandelse», mens den annen oppstandelse etter de tusen år er «dommens oppstandelse» — «. . .de andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått». De som er i Jesus kommer ikke til dom: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet» (Joh 5,24). Jesus ble dømt i vårt sted, led syndens død i vårt sted og døde den annen død, som er syndens endelige lønn. Men i motsetning til de mennesker som går fortapt og vil lide den annen død, som det ikke er noen oppstandelse fra, sto Jesus — Guddommen — opp fra den annen død som vår garanti for livets oppstandelse og evig liv.

Et lite dilemma?

«Jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom. Og jeg så deres sjeler som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds skyld og for Guds ords skyld, og de som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne eller hånd. Og de ble levende og hersket sammen med Kristus i tusen år» (Åp 20,4). Her ser det ut til at det bare er martyrene i endens tid og de som ikke hadde tilbedt dyret og tatt dyrets merke, som står opp ved Jesu annet komme ved begynnelsen av de tusen år. De blir levende og hersker med Jesus i tusen år, står det. Så må de jo følgelig stå opp før de tusen år hvis de skal herske i tusen år. Dermed virker det som versene i Åp 20,5–6 skal leses som de står: «Men de andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått. Dette er den første oppstandelse. Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester, og regjere med ham i tusen år» (Åp 20,5–6). Så virker det som den første, generelle oppstandelse av de hellige skjer etter de tusen år. Her står det imidlertid rett ut at alle som står opp i den første oppstandelse skal regjere eller herske med Jesus i tusen år.

Så kan jo ikke den første oppstandelse være etter de tusen år. Hvis de som står opp i den første oppstandelse først står opp etter de tusen år, kan de jo ikke herske med Jesus i tusen år. Derfor er det selvinnlysende at den første oppstandelse i versene 5–6 er før de tusen år. Som vi har vært inne på tidligere, blir det følgelig logisk å lese versene slik,: (v. 5a): «Dette er den første oppstandelse: Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse.» En slik lesemåte øver ikke vold på Skriften og sammenhengen. Som vi vil se senere, er trolig den annen oppstandelse, «dommens oppstandelse», den endelige oppstandelse av alle de døde etter de tusen år, slik det blir beskrevet i Åp 20,12–13. Her dreier det seg om den avsluttende dom før jorden blir gjenskapt.

Esekiel

Jesus vekker opp Lasarus fra de døde. Maleri av RembrandtJesus vekker opp Lasarus fra de døde. Maleri av RembrandtProfeten Esekiel gjør det klart at Guds Israel (de som døde i troen på sin Frelser, selvsagt), skal stå opp i livets oppstandelse, og konteksten forteller at dette er ved Jesu annet komme, da han oppretter sitt fredsrike: «Profetér derfor og si til dem: Så sier Herren Herren: Se, jeg åpner deres graver, og lar dere, mitt folk, stige opp av gravene, og jeg fører dere til Israels land. Og dere skal kjenne at jeg er Herren, når jeg åpner deres graver og lar dere, mitt folk, stige opp av gravene. Og jeg vil gi min Ånd i dere, og dere skal bli levende. Og jeg vil bosette dere i deres land. Dere skal kjenne at jeg, Herren, har sagt det, og at jeg også vil gjøre det, sier Herren» (Esek 37,12–14). Også apostelen Paulus fastslår at de som er døde i troen på sin Frelser skal stå opp til livets oppstandelse ved Jesu annet komme: «Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet. Men når dette forgjengelige er blitt ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige er blitt ikledd udødelighet, da blir det ord oppfylt som står skrevet: Døden er oppslukt til seier» (1 Kor 15,51–54). De troende på Jesu tid var også inneforstått med at de frelste ville stå opp i livets oppstandelse på «den siste dag», og Jesus bekreftet denne troen: «Marta sier til ham [Jesus]: Jeg vet at han [Lasarus] skal oppstå i oppstandelsen på den siste dag. Jesus sa til henne: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» (Joh 11,24–26.) Jesus vekket imidlertid den døde Lasarus opp til livet, og dette var jo også en oppstandelse fra de døde, om enn en spesiell sådan. Lasarus står opp til evig liv i den første oppstandelse ved Jesu annet komme, derfor er «den siste dag» som Marta refererer til, den dag da Jesus kommer i himmelens skyer og vekker opp de som er døde i troen på Herren til den første oppstandelse — livets oppstandelse.

Daniel

Engelen gjør det klart for profeten Daniel at han skulle stå opp til livets oppstandelse ved «dagenes ende» («den siste dag»), dvs. de 1335 dager som er relatert til tiden like før Jesu annet komme. Det er det konteksten forteller. Men engelen gjør det også klart at noen som står opp i denne oppstandelse er blant de fortapte: «Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky. . . .Men gå du til din ende! Du skal hvile og stå opp til din lodd ved dagenes ende» (Dan 12,2.13). Det er tenkelig at de som står opp til en «spesiell oppstandelse» ved Jesu annet komme, dvs. ikke til livets oppstandelse, men som likevel står opp for å bivåne hans annet komme, er de som apostelen Johannes refererer til: «Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham. Og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen» (Åp 1,7). Kan det være denne gruppe mennesker Jesus refererer til i sin usedvanlige skarpe tale til fariseerne? Det var jo de som sørget for hans død, og som oppflammet hopen: «Korsfest! Korsfest!» «Slanger! Ormeyngel! Hvordan skal dere unnfly dommen til helvete? . . .Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke. Se, huset deres skal bli liggende øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!» (Matt 23,33.37–39.) Det var disse som gjennomstunget ham, så må de jo ifølge Jesus se ham når han kommer, og da må de selvfølgelig ha stått opp fra de døde etter 2000 år for å bivåne hans komme i herlighet som Herrers Herre og Kongenes Konge. Disse onde menneskene står antakelig opp til en «spesiell oppstandelse» ved Jesu annet komme for å bivåne denne store begivenhet, og de blir tvunget til å utbryte: «Velsignet være han som kommer i Herrens navn!» Ikke fordi de elsker Jesus, men fordi omstendighetene tvinger dem til denne bekjennelse.

Så omtaler Skriften en oppstandelse av de døde i forbindelse med den siste store dom etter de tusen år. Dette er trolig den annen oppstandelse. Det fremgår ikke klart om denne oppstandelsen gjelder både rettferdige og urettferdige. Det står imidlertid at hvis noen ikke fantes oppskrevet i Livets bok, ble vedkommende kastet i ildsjøen og gikk fortapt. «Hvis» kan antyde at noen likevel sto oppskrevet i Livets bok og ble frelst, men det er umulig å trekke entydige konklusjoner ut fra disse versene. Det er ikke tilstrekkelig med opplysninger om dette for å kunne trekke en avgjort konklusjon. De som er i Jesus kommer jo ikke til dom, leste vi. De var gått over fra døden (den annen død) til evig liv. «Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er livets bok. De døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket gav fra seg de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger» (Åp 20,12–13). «Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen» (Åp 20,15). Det er godt at det ikke er vi som er de levendes og dødes dommer. Det er det Jesus som er (Ap gj 10,42), og han er en rettferdig dommer.

Den første og den annen død

Bibelen gjør det klart at det er en «første død» og en «annen død». Den første død er den fysiske død alle mennesker på grunn av syndefallet er underlagt i sin korte tilværelse her på jorden. Når livet er slutt, går de i sin grav og vender tilbake til støv. Men for dem som er i Jesus, er det håp om en oppstandelse fra den første død. Denne oppstandelse skjer ved Jesu annet komme. Bibelen omtaler også «den annen død». Denne evige død rammer de fortapte etter den endelige dom etter de tusen år. Fra denne død er det ingen oppstandelse. De fortapte blir kastet i ildsjøen og går til grunne for evig tid. Jesus sier det slik: «Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen [den første Den annen død i ildsjøen er ikke en evig tortur, men en evig og total utslettelse av både sjel og legeme - og da er det ingen ting tilbakeDen annen død i ildsjøen er ikke en evig tortur, men en evig og total utslettelse av både sjel og legeme - og da er det ingen ting tilbakedød]. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [den annen død]!» (Matt 10,28.) Dette blir klargjort videre av apostelen Johannes på denne måten: «Men de feige og vantro og vanhellige og morderne og horkarene og trollmennene og avgudsdyrkerne og alle løgnere — deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Det er den annen død» (Åp 21,8). Den annen død er altså ildsjøen som fortærer de ugudelige mennesker som går fortapt. Både sjel og legeme går til grunne for evig tid. Og den siste fienden som blir ødelagt, er døden selv: Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen» (Åp 20,14).

Men den som er i Jesus og har tatt imot hans frelse, blir ikke rammet av den annen død. Evigheten ligger foran ham; det er ikke lenger noen død. Det er evig liv, evig lykke. «Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, skal slett ikke rammes av den annen død» (Åp 2,11). «Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt» (Åp 20,6). Dette er det salige håp for den som har mistet noen av sine kjære i døden. Den som døde i troen på sin Frelser, og trøsten til de etterlatte som lever i troen og håpet. Vi skal derfor ikke sørge på samme måte som de som ikke har dette håp, men vi skal se frem mot gjenforeningen på oppstandelsens morgen. Det er ingen tidsfornemmelse for den som er død. I samme øyeblikk han/hun lukket sine øyne i dødens søvn, slår han/hun dem opp i oppstandelsens morgen — enten til livets oppstandelse eller til dødens oppstandelse. Vel kan ventetiden være lang og tung for de etterlatte, men vi som er i Jesus skal leve i håpet og forvissningen om en herlig og lykkelig gjenforening da oppstandelsens Herre kaller sitt frelste folk ut fra gravene, og vi gjenforenes med våre kjære for aldri mer i all evighet å skilles. Trøst da hverandre med disse ord.

 

Denne artikkelen er hentet fra innsyn 2-2011 ... (last ned)
Lest 1857 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 15:10

1 Kommentar

  • Kommentar-lenke Bodil onsdag, 26 august 2015 19:10 Skrevet av Bodil

    God kveld
    hjertelig takk for at du er så bibel klar her. Fantastisk og lese.Mye og sette seg inn i, men det at du bruker bibelen er fantastisk. Ja vi som har tatt i mot Jesus i våre hjerter og erklært at vi var synder når vi ikke trodde på jesus kristus som var Guds enebårende sønn født av jomfru Maria. En engel talte til henne også en engel talte til Josef at dem skulle bli foreldrene til Jesus. Forunderlig dette må ha hvert for Maria som bare var trolovet med Josef og hadde ikke lov til og seksuell kontakt med henne. bibelen forteller at Maria var utvalgt av Gud til og bli mor til Jesus barnetog var jomfru og ble med barn via den hellige ånd. Flott jeg fant dette , for du er så flink til og få alt i rett sammenheng og dine tanker er så fine og lese. Du trenger virkelig en stor oppmuntring ,for så mye viktig arbeid du har lagt inn her. Må Gud rikelig velsigne deg og dine Klem fra Bodil

    Rapporter
Logg inn for å kommentere