Registrer

Syndens drama

fredag, 18 juli 2014 00:00 Hva Bibelen lærer
(1 Stemme)

Hver gang det skjer tragedier, naturkatastrofer og annet med tap av mange menneskeliv, er det alltid noen som stiller spørsmålet: «Hvorfor skjer dette? Hvordan kan en Gud som de kristne fremstiller som god, snill og rettferdig, tillate at slike ting skjer?» Noen legger også skylden på Gud for all ondskap i verden. Men det mange ikke forstår, er at det er to personer i syndens drama, og mange glemmer rent den andre hovedpersonen: Satan.

Satan er ikke bare et uttrykk for det onde i mennesket. Han er et reelt vesen, like reell som Gud Fader og hans Sønn Jesus Kristus og de himmelske vesener. Både Gud Fader, Jesus, og de himmelske vesener beskrives i Bibelen som personlige vesener, og ikke bare upersonlige krefter, «det gode». Bibelen beskriver dette vesenet som ble til Satan: «Menneskesønn! Stem i en klagesang over Tyrus' konge, og si til ham: Så sier Herren Herren: Du var seglet på den velordnede bygning, full av visdom og fullkommen i skjønnhet! I Eden, Guds hage, bodde du. Kostbare stener dekket deg: karneol, topas, diamant, krysolitt, onyks, jaspis, safir, karfunkel og smaragd, og gull. Dine trommer og fløyter var i fullt arbeid hos deg. Den dag du ble skapt, stod de rede. Du var en salvet kjerub med dekkende vinger, og jeg satte deg på Guds hellige fjell. Der gikk du omkring blant skinnende stener. Ustraffelig var du i din ferd fra den dag du ble skapt, til det ble funnet urettferdighet hos deg. Ved din store handel ble ditt indre fylt med urett, og du syndet. Så vanhelliget jeg deg og drev deg bort fra Guds fjell. Jeg gjorde deg til intet, du salvede kjerub, så du ikke mer fikk være blant de skinnende stener. Ditt hjerte opphøyet seg for din skjønnhets skyld. Du ødela din visdom på grunn av din glans. Jeg kastet deg til jorden, jeg la deg ned for kongers ansikt, slik at de kunne se på deg med lyst» (Esek 28,12–17). «Hvor du er falt ned fra himmelen, du strålende stjerne, du morgenrødens sønn! Hvor du er felt til jorden, du som slo ned folkeslag! Det var du som sa i ditt hjerte: Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone. Jeg vil ta sete på tingfjellet i det ytterste nord. Jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik Den Høyeste. Nei, til dødsriket skal du støtes ned, til hulens dypeste bunn. De som ser deg, skal stirre på deg, undres over deg og si: Er dette den mannen som fikk jorden til å beve, kongeriker til å skjelve, som gjorde verden til en ørken og rev ned dens byer, og som ikke slapp sine fanger hjem?» (Es 14,12–17).

Her beskriver profeten hvordan synden oppsto i et velordnet og harmonisk univers. Under symbol av Tyrus' konge finner vi her en beskrivelse av Lucifer (hebraisk: heylel, «Lysbæreren») som syndet mot Gud og ble til Satan, Guds store motstander. At det virkelig er et himmelsk vesen og ikke en jordisk konge som blir omtalt her, bør være selvinnlysende. Kongen av Tyrus var verken i Edens hage eller var en salvet kjerub med dekkende vinger. Etter at denne salvede kjerub var falt i synd, ble han omsider drevet bort fra «Guds fjell». Etter at mennesket var skapt, fikk han det nyskapte menneskepar til å synde i et forsøk på å stikke kjepper i hjulene for Frelsesplanen. Denne var lagt av en allvitende Gud før verdens grunnvoll ble lagt (Ef 1,4). På denne måten kom synden inn i denne verden. Dette vil bli emnet i en annen artikkel, derfor vil jeg ikke gå nærmere inn på dette nå. Profeten Esaias sier at den falne kjerub som ble til Satan, fikk «jorden til å beve», «kongeriker til å skjelve», «gjorde verden til en ørken og rev ned dens byer, og som ikke slapp sine fanger hjem.» Det er ikke Gud som gjør dette, noe Bibelen gjør ganske klart. Men at han tillater Satan å gjøre det, er en annen sak. Og så kommer vi da inn på emnet «Guds vrede», som også vil bli emnet i en annen artikkel.

Job

La se litt på fortellingen om patriarken Job. Det står at han var «ulastelig» i Guds øyne, men Satan gikk i rette med Gud: «Da sa Herren til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han, en uklanderlig og rettskaffen mann, som frykter Gud og holder seg fra det onde. Men Satan svarte Herren: Mon Job frykter Gud for intet? Har du ikke vernet om ham og hans hus og alt som hans er, på alle kanter? Hans henders gjerning har du velsignet, og hans buskap har bredt seg vidt ut i landet. Men rekk bare din hånd ut og rør ved alt det som hans er! Da vil han for visst si deg farvel like opp i ansiktet» (Job 1,8–11). Og Gud tillot det for å sette Job på prøve og tilbakevise Satans påstander: «Da sa Herren til Satan: Se, alt det han eier er i din hånd. Men mot ham selv må du ikke rekke ut din hånd. Så gikk Satan bort fra Herrens åsyn» (v. 12). Og så gikk det som det pleier å gå når Satan får sin vilje med menneskene: «Så hendte det en dag mens hans sønner og døtre åt og drakk vin i den eldste brorens hus, da kom det et bud til Job og sa: Oksene pløyde, og eselhoppene beitet tett ved. Da kom sabeerne over dem og tok dem. Tjenesteguttene hogg de ned med sverd. Jeg var den eneste som slapp unna, så jeg kunne melde deg det. Mens han ennå talte, kom en annen og sa: Guds ild fór ned fra himmelen og rammet småfeet og tjenesteguttene, og brente dem opp. Jeg var den eneste som slapp unna, så jeg kunne melde deg det. Mens han ennå talte, kom en annen og sa: Kaldeerne delte seg i tre flokker og overfalt kamelene og tok dem. Tjenesteguttene hogg de ned med sverd, jeg var den eneste som slapp unna, så jeg kunne melde deg det. Mens han ennå talte, kom en annen og sa: Dine sønner og døtre åt og drakk vin i den eldste brorens hus. Da kom det med ett en sterk storm fra den andre siden av ørkenen. Den tok tak i alle fire hjørnene på huset, så det falt sammen over de unge menneskene, og de omkom. Jeg var den eneste som slapp unna, så jeg kunne melde deg det» (v. 13–19). Var det Gud som sendte ild ned fra himmelen og drepte småfeet og tjenesteguttene? Var det Gud som sendte en sterk storm og drepte sønnene og døtrene til Job? Var det Gud som sendte sabeerne og kaldeerne som hogde ned for fote? Selvsagt ikke. Hva sa Gud til Satan: «Se, alt det han eier er i din hånd.» Men det står jo at det var Guds ild, vil noen hevde. Ja, men det vil bli emnet i en annen artikkel om «Guds vrede». Her er det nok å si at Gud tillot Satan å sende ødeleggelser over familien til Job og alt han eide. Gud tillot også at Satan sendte sykdom over Job så han ble full av byller (Job 2,1–8). Gud satte likevel en grense: Satan fikk ikke lov til å ta Jobs liv, noe han ganske sikkert hadde lyst til. Etter alle disse prøvelsene kunne Job likevel utbryte: «Herren ga, og Herren tok. Herrens navn være lovet!» (Job 1,21.)

Syndens drama

Det er i de hemmelige, okkulte selskaper, frimurerlosjer og organisasjoner at Satans planer blir realisert av mennesker som lar seg «illuminere» (opplyse) av Satan/Lucifer. Frimurerlederen Albert Pike uttalte i sin tid at Lucifer var deres gud. Det er Satan som er «administrerende direktør» for alle disse   selskaper/losjer/organisasjoner. Det er i slike okkulte selskaper at planene for «Den nye verdensorden» (verdensregjeringen) med alle dens djevelske aspekter blir klekket ut av mennesker som er inspirert av Mørkets fyrsteDet er i de hemmelige, okkulte selskaper, frimurerlosjer og organisasjoner at Satans planer blir realisert av mennesker som lar seg «illuminere» (opplyse) av Satan/Lucifer. Frimurerlederen Albert Pike uttalte i sin tid at Lucifer var deres gud. Det er Satan som er «administrerende direktør» for alle disse selskaper/losjer/organisasjoner. Det er i slike okkulte selskaper at planene for «Den nye verdensorden» (verdensregjeringen) med alle dens djevelske aspekter blir klekket ut av mennesker som er inspirert av Mørkets fyrsteGud har tilmålt en tid for at syndens drama skal få løpe linen ut (ca. 6000 år på denne klode?) Etter at Gud i tusener av år har tillatt Satan å «gjøre verden til en ørken» og «rive ned dens byer», være drivkraften bak tusenvis av blodige kriger, naturkatastrofer og ulykker av alle slag — med store tap av menneskeliv — vil Gud tillate ham å løpe linen fullt ut i endens tid og kaste verden inn i trengsel som aldri har sett sin like (Matt 24,21; Dan 12,1). Vi ser allerede forsmakene på denne trengselen nå.

Det var ikke alle himmelens engler som fulgte Lucifer i opprøret mot Gud. Bibelen antyder at han fikk med seg en tredjedel av englene (Åp 12,4.9), hvis versene skal tolkes slik. Gud kunne selvsagt ødelagt Satan og hans tilhengere blant himmelens engler straks etter opprøret, og på den måten brakt problemet ut av verden. Eller hadde han det? Kanskje det satt en ørliten tvil tilbake hos de resterende himmelske vesener: Mon tro om Lucifer hadde rett i sine anklager mot Gud? En allvitende og forutseende Gud som kjenner enden fra begynnelsen opererer ikke på den måten. Han veier er uransakelige; hans veier er ikke våre veier. Han ønsket å fjerne all tvil blant de himmelske vesener (og resten av universets innbyggere) om Lucifers sanne karakter. Dette kunne han gjøre ved å tilmåle ham en tid der han fikk demonstrert sine metoder. Dette har han nå gjort i noen tusen år på denne kloden, og det skulle ikke være tvil blant himmelske vesener om Lucifers sanne karakter. Høydepunktet ble nådd da han fikk Guds Sønn hengt opp på et kors. Men denne grusomme handling var også Satans nederlag og Guds seier. Fra og med korset var Satans dager talt, og Guds frelsesplan brakt i havn. Men i den rest av tilmålt tid han har, er han mer aktiv enn noen gang (Åp 12,11–17), og Gud tillater ham å løpe linen ut i den siste rest av tid før Guds fredsrike blir opprettet og Satan «bundet» så han ikke kan friste noen. Etter de tusen årene blir han ødelagt for all evighet, og Gud skaper en ny himmel og en ny jord der evig fred, lykke og rettferdighet bor (Åp 20–21). Dette var syndens drama i et nøtteskall. Som sagt vil jeg utdype dette store emnet i senere artikler. Det er ikke Gud som plager menneskene og sender ulykker og katastrofer, død og elendighet. Det er syndens drama som utspiller seg på verdensarenaen, med Satan som hovedaktør på den mørke siden. Det er han, «Mørkets fyrste», som er den ultimate drivkraft bak «Den nye verdensorden» med alle dens djevelske aspekter. Det er han som «illuminerer» og gir sin kraft til de mennesker som stiller seg til hans rådighet. Og Gud tillater at det skjer. Men Gud er kjærlighet (Joh 4,8.16), rettferdighet (Es 45,21; Dan 9,14) og nådig og langmodig (2 Mos 34,6). Gud tillater nok syndens drama å løpe linen ut, med alle dens tragedier, men likevel er Guds kjærlighet til menneskene ufattelig: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Joh 3,16). I denne «lille Bibel» som verset kalles, er Guds karakter nedtegnet i et nøtteskall. De som mister troen på Gud på grunn av katastrofer og tragedier, eller kaster skylden på Gud, bør lese sin Bibel grundig og lære syndens drama og frelsesplanen nøyere å kjenne. Gud er kjærlighet, barmhjertighet, nåde, miskunnhet, og Bibelens ord om dette er sannhet. Men det er to aktører i syndens drama, og stykket må spilles til ende for at all rettferdighet skal bli oppfylt.

 

Denne artikkelen er hentet fra innsyn 3/4-2003 ... (last ned)
Lest 1172 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 15:20
Logg inn for å kommentere