Registrer

Det glade budskap

fredag, 18 juli 2014 00:00 Hva Bibelen lærer
(0 Stemmer)

Det viktigste spørsmål som er blitt stilt på denne kloden gjennom alle tider er: «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?» Gud har en lov. Den kalles Tibudsloven. Den er uforanderlig som Gud selv. Overtredelse av denne lov kalles lovbrudd. Lovbrudd straffes med døden — den annen død, som er en evig død. Dette er Lovens ubønnhørlige krav overfor synderen. Hele menneskeslekten falt kollektivt i synd via Adam, «den første Adam». Hele menneskeslekten var dermed hjemfallen til Lovens ubønnhørlige krav: Den annen død. Den eneste utveien, praktisk sett, var å adlyde Guds lov til fullkommenhet, slik at Lovens krav kunne bli oppfylt ved absolutt lydighet. Men — på grunn av syndens natur i våre lemmer, er det en umulighet å adlyde Guds lov til fullkommenhet gjennom vår falne natur. Hvordan kunne da menneskeslekten oppfylle Lovens krav og oppnå frelse? Utelukkende via en metode som Guddommen planla som en «omvei». Det er stedfortrederprinsippet. En annen måtte tre inn i vårt sted, identifisere seg fullstendig med den falne menneskehet, adlyde Guds Lov til fullkommenhet, ta menneskeslektens synder på seg selv og møte Lovens krav ved å dø den annen død.

Det var Guds egen Sønn, i samråd med sin Far, som trådte inn i bildet og gjennomførte frelsesplanen. Lovens ubønnhørlige krav ble oppfylt gjennom ham. Men fordi guddommen i ham ikke døde, sto han også opp fra den annen død. Hvis han ikke hadde gjor det, ville frelsesplanen vært forgjeves, og vårt håp om frelse lagt i støvet.

Det var kun av nåde og kjærlighet at Gud Fader og hans Sønn Jesus Kristus laget denne «omveien», der Jesus skulle være stedfortreder for menneskeheten. Dette var selve «omveien», den eneste mulighet som Loven kunne godta. Vårt store håp om frelse og forløsning fra syndens makt ligger i Jesus Guds Sønn, korsets død og hans oppstandelse.

Frelsesplanen

Syndefallet krysset Guds planer med mennesket. Gud forutså riktignok syndefallet, og hvorfor han likevel   skapte mennesket ligger utenfor vår fatteevne. Guds tanker og Guds veier er uendelig høyere enn menneskets begripelse, men engang skal   vi forstå. Bildet viser utsnitt av Michelangelos berømte freske i Det Sixtinske kapell i Vatikanet. Her skildrer den store kunstneren   syndefallet og utdrivelsen av Edens hageSyndefallet krysset Guds planer med mennesket. Gud forutså riktignok syndefallet, og hvorfor han likevel skapte mennesket ligger utenfor vår fatteevne. Guds tanker og Guds veier er uendelig høyere enn menneskets begripelse, men engang skal vi forstå. Bildet viser utsnitt av Michelangelos berømte freske i Det Sixtinske kapell i Vatikanet. Her skildrer den store kunstneren syndefallet og utdrivelsen av Edens hageFra evighets dager var Guds plan å skape mennesket som en bolig for den guddommelige Ånd, slik at Gud kunne bo i mennesket og avspeile sin herlighet gjennom mennesket. Dette er «Kristus i oss»-motivet som apostelen Paulus er meget opptatt av.

På grunn av syndefallet ble Guds storslåtte plan med mennesket kullkastet. Guds Ånd forlot mennesket slik at det ble drevet ut i mørke. Etter syndefallet er alle mennesker født som «mørkets barn», men gjennom sin Sønn Jesus Kristus vil Gud gjenopprette mennesket til status som «lysets barn».

Gud, som ser enden fra begynnelsen, forutså imidlertid syndefallet, og hadde lagt planer for en gjenopprettelse. Allerede etter fallet i Edens hage kom Gud med et løfte om gjenopprettelse: «Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, Adam og Eva blir drevet ut av Edens hage. Dette var en bokstavelig hendelse for 6000 år siden, men åndelig   sett betyr det at mennesket ble drevet ut av lyset og ut i mørket. De ble da mørkets barn. Radering av Gustave DoreAdam og Eva blir drevet ut av Edens hage. Dette var en bokstavelig hendelse for 6000 år siden, men åndelig sett betyr det at mennesket ble drevet ut av lyset og ut i mørket. De ble da mørkets barn. Radering av Gustave Doreog du skal knuse hans hæl» (1 Mos 3,15). Guds frelsesplan var lagt før verdens grunnvoll ble lagt, og den kan inndeles i tre faser:

1) Løftet i 1 Mos 3,15. Under denne fasen, som varte til Jesu første komme, var helligdomstjenesten i den jordiske helligdom å betrakte som en «øvelse» i å holde løftet ved like.

2) Oppfyllelsen av helligdomstjenesten. «Øvelsen» var over, og han — Jesus — som løftet og helligdomstjenesten pekte på, avskaffet den første fasen. Den andre fasen var den korteste — 33 år — men desidert den viktigste.

3) Videreføringen, eller realiseringen på det individuelle plan av fase 2. Denne fasen varer fra Jesu himmelfart til hans annet komme, eller i siste instans fram til den nyskapte jord. Det som Jesus oppfylte i løpet av sine 33 år her på jorden, kan godskrives oss i tro når vi har tatt imot ham.

Den jordiske helligdom

Tabernaklet eller helligdommen i ørkenen var et symbol på Jesus og hans frelsesplanTabernaklet eller helligdommen i ørkenen var et symbol på Jesus og hans frelsesplanEtter fangenskapet i Egypt, mens Israelsfolket oppholdt seg i ørkenen, fikk Moses påbud om å bygge en helligdom, et tabernakel etter et bilde som ble vist ham (2 Mos 25,8–9). Samtidig ble helligdomstjenesten med sine seremonier innstiftet. Mange kristne forstår ikke hva denne gammeltestamentlige helligdomstjeneste symboliserte. Mange tror at det utelukkende dreide seg om obskure, gammeltestamentlige, og til dels blodige ritualer uten relevans til den kristne æra. Helligdommen og helligdomstjenesten var imidlertid Guds storslåtte modell for frelsesplanen, med forbilder som alle pekte fram både mot Jesus og Jesu kors, der forbildene møtte sitt motbilde. Jesus står absolutt sentralt i denne helligdommen — i realiteten er Jesus selve helligdommen, da alt som hadde med denne å gjøre, pekte fram mot Jesus, og var et symbol på ham. Gud innstiftet helligdomstjenesten som et «portrett» av frelsesplanen fra begynnelse til ende. Den var et visuelt hjelpemiddel for å anskueliggjøre frelsesplanen. Det var i denne jordiske helligdom og alt som hadde med den å gjøre, at Gud anskueliggjorde hvordan han frelste det fortapte menneske. I Heb 4,2 sier apostelen at «det glade budskap» (Evangeliet) også ble forkynt «for dem», dvs. det gamle Israel. Denne forkynnelsen skjedde gjennom helligdomstjenesten, men beklageligvis var det — som apostelen sier — til ingen nytte for dem på grunn av vantro. De forsto ikke betydningen av det hele, og beklageligvis er det også forvirring om disse tingene i dagens kristenhet.

Den innerste avdeling i helligdommen ble kalt Det Aller-helligste. Over Nådestolen, eller lokket på Paktens Ark,   dvelte Guds nærværDen innerste avdeling i helligdommen ble kalt Det Aller-helligste. Over Nådestolen, eller lokket på Paktens Ark, dvelte Guds nærværHelligdommen og tjenesten der ble ikke innstiftet for å peke på en tilsvarende bygning i himmelen. Det står ikke at det jordiske tabernakel var en tro kopi av det himmelske tempel. Det står kun at Moses fikk påbud om å lage tabernaklet/helligdommen etter et bilde/mønster som ble vist ham (2 Mos 25,40; Ap Gj 7,44), men det står ikke at dette bildet var en tro kopi av det himmelske tempel. Hele himmelen er Guds bolig, og derfor et Aller-helligste. Hensikten med helligdommen og helligdomstjenesten var å rette oppmerksomheten mot Jesus og hans forløsningsplan. Helligdommen er Jesus, Joh 2,19. Det var ham den jordiske helligdom representerte i bilder, symboler og seremonier. Den pekte fram mot Jesus og hans store offer på Golgatas kors.

Helligdommens Aller-helligste

I den jordiske helligdom dvelte Gud i Det Aller-helligste. I virkeligheten er det ikke selve bygningen, men Guds nærvær som gjør et bestemt sted til et Aller-helligste. Den jordiske prest var mellommann for folket, men fordi han selv var en synder, måtte Gud skjule sitt åsyn for ham rent fysisk. Derfor var det nødvendig med et forheng mellom den første avdelingen (Det hellige) og den andre avdelingen (Det Aller-helligste), der Arken sto og Guds nærvær dvelte. Hvis det ikke hadde vært et slikt beskyttende forheng, ville presten blitt drept av Guds herlighet i samme øyeblikk han trådte inn i helligdommen. Forhenget mellom Det hellige og Det Aller-helligste var derfor en praktisk nødvendighet. Vi kan ikke forutsette slike «forheng» i himmelen, som er Guds bolig. Guds nærvær gjør hele himmelen til et Aller-helligste, og det er ingen synder der som må beskyttes mot Guds herlighet. Men en gang, på Den nyskapte jord, skal Gud flytte sin trone til denne jord, som da blir himmelen, Guds bolig, og de frelste skal se Gud ansikt til ansikt uten noe beskyttende forheng (Matt 5,8; 1 Joh 3,2; Åp 22,1–4). Det første forheng til Det hellige symboliserte at presten gikk inn i himmelen, mens det andre forheng symboliserte at han trådte fram for Guds åsyn. Men fordi presten var en synder, måtte det som sagt være et fysisk forheng der for å skjule Guds herlighet for presten. Idag er det ikke noe jordisk tempel eller helligdom. De frelste har nå direkte tilgang til både himmelen og Guds nærvær. Dette skjer gjennom Jesus, vår Frelser. Dette ble symbolisert ved at forhenget til Det Aller-helligste i det jordiske tempel på Jesu tid (Herodes' tempel) revnet ved Jesu død.

Forgården — Jesu rettferdighet

Helligdommen med forgården, der brennofferalteret sto, var omgitt av en hvit tøyvegg som var tre meter høy og var laget av fint, tvunnet lingarn og farget ull. Innenfor denne veggen foregikk alle ofringer og seremonier i helligdommen. Ikke noe av dette fant sted utenfor forgården. Rundt dette tabernaklet slo israelittene opp sine leire. Ingen måtte imdlertid slå opp sine telt nærmere helligdommen enn 2000 alen, dvs. ca. 900 meter. Denne forgården, omgitt av en hvit tøyvegg, representerte Jesu rettferdighet. Når en israelitt hadde begått enn synd, og i sin anger kom til forgården og gikk inn der, var han totalt omgitt av den hvite veggen — Jesu rettferdighet. Der var han trygg. Forgården var hans tilfluktssted. Det er det helligdommen var — et tilfluktssted, en analogi til Noahs ark. Han var nå «i Kristus», som helligdommen symboliserte. I samme øyeblikk synderen gikk inn i forgården, kunne ingen se ham utenfra. Han var nå totalt omgitt av Jesu rettferdighet, der han angrende sto med sitt offerdyr — også et symbol på Jesus — for å søke tilgivelse for sin synd.

Helligdommen og Guds herlighet

Alt i helligdommen gjenspeilte Guds herlighet. Det var i denne helligdommen at Gud møtte mennesket, slik han møtte dem i Edens hage før syndefallet. Det var i helligdommen at Gud åpenbarte seg indirekte for synderen. I dag møter Gud mennesket gjennom sin Sønn, Jesus. Alt i helligdommen tjente en spesiell funksjon og hadde en spesiell betydning. Det hele pekte imidlertid mot Jesus, som er både helligdommen og Evangeliet. Det er mange som har ett syn på Gud Fader og et annet syn på Sønnen, Jesus. Mange ser på Gud Fader som en streng og uforsonlig dommer som står klar til å kaste menneskene i helvetes ild, mens Jesus blir betraktet som mild, tilgivende og forsonende, noe han også er. Men som Sønnen er, slik er også Faderen. Jesus sa om seg selv at «den som har sett meg, har sett Faderen» (Joh 14,9). Det var Faderen som i kjærlighet til den falne menneskehet ga sin egen Sønn til en løsepenge for det falne menneske.

Helligdommen og Jesus

I sin menneskelighet var Jesus helligdommen som Gud hadde forberedt, dvs. hans menneskelighet var hele menneskeheten han kom for å forløse. Jesus var helligdommen, og Gud dvelte i den helligdom for å forløse oss (Joh 2,19–21). Det er i hans menneskelighet at Gud frelser og gjenoppretter oss. «Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?» (1 Kor 3,16), sier apostelen. Det var i Jesus at forbildet møtte sitt motbilde og sin oppfyllelse. «Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss» (Joh 1,14). Jesus var helligdommen, og Gud bodde i denne helligdom (menneskeheten). Hensikten var å forløse den falne menneskehet. «Et legeme dannet du for meg», sier apostelen (Heb 10,5). Gud gir oss sin Sønn Jesus Kristus. I ham har vi fullkommen frelse. Det er den vidunderlige sannheten bak helligdomssymbolikken. «Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven» (Gal 4,4) for å frikjøpe oss fra Lovens krav og syndens forbannelse, og til å bli Guds sønner og døtre. I helligdommen ble det ofret både morgen- og aftenofre, samt andre ofre, men i virkeligheten dreide det seg om bare ett offer som pekte fram mot Jesus. Da syndofferet ble slaktet, la synderen/presten sine hender på offerlammet og presset hele sin tyngde på det. Det symboliserte at den angrende synder overførte sine synder fra seg selv og til lammet, som representerte Jesus, Guds Lam.

Loven

Moses mottar tavlene med De ti bud fra Guds hånd. Tibudsloven krevde synderens liv, derfor måtte Gud lage   en plan for å «omgå» Lovens krav. Løsningen var Guds egen Sønn, vår stedfortreder som på Korset møtte Lovens krav - for oss, og som   ossMoses mottar tavlene med De ti bud fra Guds hånd. Tibudsloven krevde synderens liv, derfor måtte Gud lage en plan for å «omgå» Lovens krav. Løsningen var Guds egen Sønn, vår stedfortreder som på Korset møtte Lovens krav - for oss, og som ossGuds lov (Tibudsloven) krever overtrederens liv — faktisk den evige død og adskillelse fra Gud, dvs. den annen død — og det er overtredelse av denne loven som defineres som synd (1 Joh 3,4). Guds lov er like uforanderlig som Gud selv (Sal 119,89), og kan derfor verken avskaffes eller forandres. Syndsdefinisjonen ville riktignok forsvinne, men synden ville fremdeles være der, så en endring eller avskaffelse av Guds lov ville ikke på noen som helst måte løse syndsproblemet. Så er også problemet at menneskeheten er underlagt syndens lov i sitt kjød, og ikke makter å holde Loven til fullkommenhet for å tilfredsstille dens krav. Det er en umulighet. Lovgjerninger er derfor verdiløse i frelsessammenheng. Det nytter ikke å gå den veien. Derfor var den falne menneskehet håpløst fortapt hvis ikke Gud hadde lagt en plan, en utvei som kunne rettferdiggjøre synderen samtidig som Lovens krav ble oppfylt. Og omveien var Guds egen Sønn som sa seg villig til å tre inn i menneskets sted, identifisere seg med den falne menneskehet, holde Guds lov til fullkommenhet, ta hele menneskehetens syndebyrde på seg og dø den annen død for fullt ut å oppfylle Lovens krav overfor synderen. Det var av kjærlighet til den fortapte menneskehet at Gud og hans Sønn Jesus Kristus realiserte denne planen — frelsesplanen.

Det er den Apostelen Paulus gjorde det han ikke ville, og det han ville, gjorde han ikke. Løsningen på dette syndens   problem fant han i Jesus Kristus. Maleri av RembrandtApostelen Paulus gjorde det han ikke ville, og det han ville, gjorde han ikke. Løsningen på dette syndens problem fant han i Jesus Kristus. Maleri av Rembrandteneste vei til frelse. Den kristne kan nok ha et sterkt ønske om å gjøre det gode. Man kan nok velge å gjøre Guds vilje og beslutte seg til å «oppjustere» sitt kristenliv. Man kan nok glede seg over Guds lov, men Lovens krav blir ikke automatisk tilfredsstilt bare ved å glede seg over Loven. Å virkeliggjøre disse ønskene og realisere dem — alle beslutninger og valg til tross — det er en umulighet. «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det?» sier profeten (Jer 17,9). Det er dette dilemmaet apostelen Paulus bl.a. belyser i Romerne 7.

Her tar apostelen for seg den kristne, den troende, som prøver å «oppjustere» sitt kristenliv og leve et hellig liv i seg selv. Rom 7,25: «Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre! Jeg, som jeg er, tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød» (Rom 7,14–25). Den greske teksten sier det meget sterkere, og kan leses slik: «Overlatt til meg selv, og uavhengig av Guds Ånd, kan jeg bare tjene Guds lov med mitt sinn. Jeg kan velge å fatte resolusjoner; jeg kan avlegge løfter overfor Guds lov, men mitt kjød tillater meg ikke å gjøre det jeg har lovt å gjøre.» Paulus sier videre: «Men gjør jeg det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg. Jeg finner altså den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden. For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov. Men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer» (Rom 7,20–23). Her sier apostelen at han i sitt sinn gleder seg over Guds lov, men det hjelper ikke. Det er en annen lov, sier han, som strider mot den Lov han elsker, og denne «annen lov», syndens lov, får ham til å gjøre det han ikke vil. Derfor er alle våre løfter, valg og resolusjoner som halmstrå. Årsaken til det er at syndens lov hersker i våre lemmer, og at vi er slaver under den. Lovgjerninger fører ikke til frelse, men er et fellestrekk for alle ikke-kristne religioner. De er legalistiske, dvs. de prøver å tilveiebringe rettferdighet og frelse ved egne bestrebelser, botsøvelser, lovgjerninger etc. Det er en ufruktbar metode som ikke fører til målet, men som er gjennomgangstonen i alle ikke-kristne (hedenske) religioner. Men Paulus konkluderer heldigvis med at det er en løsning, og løsningen er i Jesus Kristus: «Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss» (Rom 8,37). Seieren vinner vi ved å være i Jesus, når vi har dødd sammen med ham og stått opp sammen med ham til et nytt liv. Men syndens lov i våre lemmer vil være der hele livet, fram til forvandlingen eller oppstandelsen. Det er ved å være i Jesus, at denne lov kan undertvinges. Det er dette Paulus utlegger i Rom 7–8.

Loven og Jesus

Guds lov krever at den som synder skal dø (Esek 18,20). Loven krever også fullkommen lydighet — ikke 50% eller 90%, men 100%. Fordi vi er syndere av natur, vil imidlertid ikke lydighet mot Loven gjøre oss rettferdige. Syndens lov i vårt kjød gjør det også umulig for oss å adlyde Guds lov til fullkommenhet. Loven krever også rettferdighet i juridisk forstand, derfor må synderen dø ifølge Lovens krav, som er syndens lønn — den annen død. Dette er et dillemma, derfor la Gud en plan for å frelse mennesket. Denne enestående planen hadde tre aspekter:

1. Gud la hele menneskeheten i Jesus ved inkarnasjonen, og kvalifiserte ham dermed til å bli vår stedfortreder, vår trygghet, og vår representant.

2. Jesus måtte deretter adlyde Loven til fullkommenhet. Han møtte alle Lovens krav, men det i seg selv var ikke nok til å utslette våre synder fordi vi allerede var syndere. Derfor. . .

3. Etter å ha adlyJesus, Guds Sønn, holdt Guds lov til fullkommenhet fra fødsel til død, og møtte alle Lovens krav på korset. På den måten   kunne han bli vår rettferdighetJesus, Guds Sønn, holdt Guds lov til fullkommenhet fra fødsel til død, og møtte alle Lovens krav på korset. På den måten kunne han bli vår rettferdighetdt Loven til fullkommenhet, tok Jesus vår dømte menneskelighet til korset og møtte der Lovens rettferdighet og Lovens krav. Syndens lønn er døden, og synd er lovbrudd (Rom 6,23; 1 Joh 3,4), men på korset avlivet Jesus skyldbrevet slik at rettferdighetens lov kunne bli virksom i deg og meg som ikke lenger vandrer etter kjødet, men etter Ånden (Rom 8,4). Løsningen Gud har gitt oss mht. syndens tosidige problem, ligger i Jesus og ham korsfestet. Jesus oppfylte begge kravene: 1) fullkommen lydighet mot Lovens bokstav, og 2) Lovens krav overfor synderen: døden, den annen død. Alt dette ble gjort i vårt sted; Jesus var vår stedfortreder. Jesus adlød Loven til fullkommenhet fra fødsel til død. Derfor kunne han si at «. . .denne verdens fyrste kommer, og han har ikke noe i meg» (Joh 14,30). Denne absolutte lydighet mot Guds lov gjorde ham ikke automatisk til «Kristus vår rettferdighet». Det var mer enn det. Jesus måtte ta verdens syndeskyld på seg — bli gjort til synd — og møte Lovens krav overfor synderen, og lovens krav er døden. Først ved sin død møtte Jesus alle lovens krav.

Jesus bar verdens synder, men hadde selv ingen synd. «Hvem av dere kan overbevise meg om synd?» sa Jesus (Joh 8,46). Han betalte prisen for våre synder på korset, og det var våre synder som la ham i graven. Synden kunne imidlertid ikke holde ham i graven fordi han selv hadde levd et syndfritt liv. Ved å dø den annen død oppfylte han Lovens krav, men sto opp fra graven og beviste med det at han hadde tilveiebrakt fullkommen rettferdighet i sin jordiske misjon.

1) Vår død i Jesus er avgjørende for at rettferdiggjørelsen skal bli juridisk lovlig i henhold til Guds lov.

2) Vår død i Jesus angriper også selve roten til vårt syndeproblem: Den bringer til opphør syndens lov i våre lemmer. Ondet blir med andre ord grepet ved roten.

Det er Jesus som er den hele og fulle løsning på syndens problem, og i Romerne 8,4 sier Paulus at Lovens rettferdighet vil bli oppfylt i oss når vi vandrer i Ånden. Ikke fordi vi er i stand til det på egen hånd, men fordi Livets Ånd, som beviste sin makt over synden, bor i oss. Den er i stand til å avlive det syndige legeme, og i dets sted produsere Jesu rettferdige karakter. Følgelig har den kristne som vandrer i Ånden, håp om en oppstandelse og evig liv.

Noen hevder at Jesus avskaffet Tibudsloven ved sin død, bl.a. ved å vise til at «Kristus er lovens endemål» (Rom 10,4). Disse versene sier imidlertid ikke at Jesus avskaffet Tibudsloven, men derimot at han var Lovens fullendelse. Loven og Lovens krav ble oppfylt med Jesus, men på ingen måte avskaffet eller satt ut av kraft, slik enkelte hevder. Hvis det var så enkelt, ville ikke Jesu død vært nødvendig i det hele tatt. Gud kunne avskaffet sin lov uten videre, og dermed fjernet syndsbegrepet «synd er lovbrudd». Da ville Lovens krav blitt ugyldig fordi det ikke lenger var noen lov som gjorde krav på synderens liv. Som Paulus sier: «Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære!» (Rom 7,7.) Men det ville på ingen som helst måte løst syndsproblemet. Det ville bare foreviget det.

Inkarnasjonen

Jesus Kristus er Guds Enbårne Sønn. I sin inkarnasjon ble han også et menneske av Juda stamme og Davids ætt. Disse to ble forenet i inkarnasjonen. Jesus var både Gud og menneske, slik at han kunne bli verdens Frelser. I sin menneskelighet knyttet han seg til oss, den menneskeslekt som trengte forløsning, og i sin guddommelighet knyttet han oss til sin Far som er i himmelen.

I sin inkarnasjon tok Jesus den menneskelige natur som trengte forløsning, for det var den han kom for å forløse. Han   ble som en av oss, dog uten synd. Maleri av Gerrit van HonthorstI sin inkarnasjon tok Jesus den menneskelige natur som trengte forløsning, for det var den han kom for å forløse. Han ble som en av oss, dog uten synd. Maleri av Gerrit van HonthorstI Kristus ble mennesket og Gud forenet på et for oss uforståelig vis, og Gud og mennesket ble ett. Gud tok det Adams liv som tilhørte menneskeheten, som var falt i synd og sto fordømt. Han tok dette livet og forente det med sin Sønn Jesus Kristus, slik at Gud og menneske ble forent i inkarnasjonen. Så kommer det springende punkt: Da han gjorde dette, satte han Kristus under Loven. Dette var tvingende nødvendig forat Jesus kunne tilfredsstille Lovens absolutte krav og gjøre det juridisk mulig å rettferdiggjøre synderen. I teologien er det noe som heter «kenosis-doktrinen». Den er basert på Fil 2,6–8. Den går ut på at Jesus måtte gi avkall på sine guddommelige privilegier da han ble menneske i sin inkarnasjon. Han ga ikke avkall på sin guddommelighet, men de privilegier som var knyttet til denne, dvs. den uavhengige bruk av sin guddommelighet. Han ble som en av oss. Da Jesus ble menneske, tok han på seg den menneskelige natur som trengte forløsning, dvs. vår falne natur. Her har store deler av kristenheten problemer, og det hadde også Reformasjonsevangeliet. De gjør den feil å skille Jesu menneskelige natur fra den menneskenatur han kom for å forløse. Den såkalte «erstatningsdoktrinen» kan bare forsvares når man identifiserer Jesu menneskelige natur med den menneskelige natur som trengte forløsning; den falne natur. Det er din og min falne natur som står fordømt etter Loven. Den menneskelighet som døde på korset var vår menneskelighet. Du og jeg døde der gjennom Jesus. Det er noen som hevder at Jesus tok på seg Adams syndfrie natur før fallet, men det var ikke den natur Lovens krav sto gjeldende overfor. Det var ikke Adams syndfrie natur Jesus kom for å forløse, men Adams falne, syndige natur etter fallet — den første Adam. Det var tvingende nødvendig at Jesus tok på seg den natur han kom for å forløse, ellers ville hans død på korset vært forgjeves. Det var den falne menneskeslekt han kom for å forløse, ikke syndfrie mennesker, og det var den natur han tok på seg. Han døde jo i vårt sted, som en av oss, og ikke som den syndfrie Adam før fallet. Dette er det viktig å bite seg merke i. Jesus tok på seg vår falne natur, men adlød Loven til fullkommenhet, dvs. han syndet aldri, som Skriften sier: «For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd» (Heb 4,15). «Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å sone folkets synder» (Heb 2,17).

 

Denne artikkelen er hentet fra innsyn 1-2010 ... (last ned)
Lest 2867 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 15:13
Logg inn for å kommentere