Registrer

Dette bør du vite om søndagen

fredag, 18 juli 2014 00:00 Hva Bibelen lærer
(0 Stemmer)

Hviledagen i fokus

Gjennom århundrer har den kristne verden, med svært få unntak, holdt, eller akseptert søndagen som hviledag. De aller fleste kristne tenker vel neppe på om denne tradisjonelle hviledagen har noe bibelsk grunnlag å stå på. Man antar at søndagen ble innstiftet som hviledag i nytestamentlig æra, angivelig til minne om Jesu oppstandelse, og at den gammeltestamentlige sabbat -- lørdagen -- ble opphevet som påbudt hviledag. Det er imidlertid et uomgjengelig faktum at Bibelen er fullstendig taus om en en slik påstått hviledags-transaksjon. Man kan lese Den hellige skrift fra perm til perm uten å finne et eneste hint om at søndagen (ukens første dag) skulle avløse lørdagen (ukens syvende dag) som hviledag i nytestamentlig tid. Hvordan, når, og av hvem ble da søndagen trukket inn i bildet? Ble ikke hviledagen forandret av Jesus selv? Av apostlene? Kalles ikke søndagen eller ukens første dag for "Herrens dag" i Bibelen? Det er disse, og lignende spørsmål, som vil bli behandlet i dette heftet. I Guds Ord finner vi dette tydelige påbudet: "Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig!" (2 Mos. 20,8). For å kunne etterkomme dette påbudet, må vi også vite med sikkerhet hvilken dag som er den rette, bibelske hviledag. Er det søndagen som er "Herrens dag?" Eller står lørdagen, ukens syvende dag, fremdeles ved makt? Her nytter det ikke med gjetninger, antakelser eller menneskelig tradisjon. Et "så står skrevet" er det eneste vi kan bøye oss for. Hva svarer Bibelen på disse spørsmålene? La oss gå søndagen nærmere etter i sømmene.

1. Hvilken ukedag er den bibelske hviledag eller sabbat?

"Den syvende dag er sabbat for Herren din Gud." (2 Mos. 20,10; 16,25.26; 23,12; 31,15; 34,21; 35,2; 3 Mos. 23,3; 5 Mos. 5,14.) Sabbatsbudet står sentralt i den moralske lov -- tibudsloven. Denne lov er evig og allmengyldig, og er aldri blitt opphevet, verken før, ved eller etter korset. Det er like stor synd å slå i hjel, stjele, drive hor etc. i dag som i gammeltestamentlig tid. Det samme gjelder overtredelse av tibudslovens sentrale bud, sabbatsbudet. Innenfor Bibelens to permer kan man ikke finne den minste antydning om at menneskene i nytestamentlig tid har større frihet til å bryte den moralske lov -- slå i hjel, drive avgudsdyrkelse og overtre Sabbaten -- enn de mennesker som levde før korset.

2. Ble ikke den "gammeltestamentlige" sabbat innstiftet ved Sinai og gitt til jødefolket?

Ved Sinai ble den moralske lov (tibudsloven) gitt i skriftlig form, inngravd på to steintavler med Guds egen finger (2 Mos. 31,18; 32,6). Dette var de ti bud (2 Mos. 34,28; 5 Mos. 4,12.13; 9,10; 10,4. Sammenlign 2 Mos. 19,5.9.11.16-20; 20,1-17.18). På samme tid ble også moseloven (seremoniloven, som var en skygge eller forbilde på det som skulle komme) innstiftet. Seremoniloven var ikke det samme som tibudsloven. Den moralske lov eller tibudsloven, "de ti ord", ble lagt i paktens ark (se 2 Mos. 25,16; 40,20), mens seremoniloven ble lagt ved siden av paktens ark (se 5 Mos. 31,24-26). Av beretningen om Israels vandring går det imidlertid klart fram at de kjente til det fjerde bud i tibudsloven, sabbatsbudet, før de kom til Sinai, dvs. før denne loven ble inngravd på steintavler av Gud selv, og før moseloven (seremoniloven) ble nedskrevet av Moses. I 2 Mos. 16 leser vi at Herren gir sitt folk manna å spise. Dette var før de var kommet til Refidim, og en måned før de slo leir ved Sinai (se 2 Mos. 16,1; 17,1; 19,1). Ved denne anledning sa Gud til Moses at enhver skulle sanke for hver dag det de trengte, men at de skulle sanke dobbelt så mye den sjette dag fordi "I morgen er det sabbat, hellig sabbat for Herren. . . . Seks dager skal dere sanke der, men på den sjuende dag er det sabbat, da finnes intet" (2 Mos. 16,23-26). Likevel gikk enkelte av folket for å sanke manna på den sjuende dag, og "Da sa Herren til Moses: Hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og mine lover? Kom i hu at Herren har gitt dere sabbaten. . . . Så hvilte folket på den sjuende dagen" (2 Mos. 16,28-30). Disse skriftstedene viser oss klart at både Sabbaten og Guds lov (den moralske lov, tibudsloven) eksisterte før den ble nedskrevet ved Sinai. "Hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og mine lover?" sa Herren til Moses. "Kom i hu at Herren har gitt dere sabbaten." Denne påminnelse ble gitt før Israels barn var kommet til Sinai. Dette viser at Israel kjente til både Sabbaten og de ti bud før de ble gitt i skriftlig form. "Så hvilte folket på den sjuende dagen." Sabbaten var ukens syvende dag.

Påstanden om at ingen kjente noe til tibudsloven med sabbatsbudet før Sinai, er derfor grunnløs og uten støtte i Bibelen. Sabbaten (og tibudsloven, der Sabbaten står sentralt) ble heller ikke gitt spesielt til jødene. Uttrykket "den jødiske sabbat" er derfor uriktig. "Sabbaten ble til for menneskets skyld, og ikke mennesket for sabbatens skyld", sa Jesus (Mark. 2,27). Den ble ikke til for jødenes skyld, men for menneskeheten. Det greske ord "antrophon", som er oversatt med "menneske", betyr kort og godt "menneske", ikke "jøde" eller noe annet. Sabbaten ble ikke innstiftet og gitt til en spesiell folkegruppe, men for hele menneskeheten. Jødene ble bare overlatt vervet som voktere av Guds lov med sabbatsbudet.

3. Når, og hvorfor, ble da Sabbaten innstiftet?

"Så ble himmelen og jorden fullført med hele sin hær. Og Gud fullførte på den sjuende dag det verk han hadde gjort, og han hvilte på den sjuende dag fra alt sitt verk som han hadde gjort. Og Gud velsignet den sjuende dag og helliget den, for på den hvilte han fra alt sitt verk som han hadde gjort" (1 Mos. 2,1-3). "Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. . . . For på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den" (2 Mos. 20,8-11. Dette er sabbatsbudet, det 4. bud i tibudsloven, slik vi finner den i Bibelen). Som vi ser, ble sabbatsdagen, "den sjuende dagen", innstiftet ved skapelsen, 2500 år før det fantes noen jøde. Den er ikke rettet mot noen spesiell folkegruppe eller religion, men står som et minnesmerke over skapelsen av denne jord. Den er gitt til hele menneskeheten, alle Adams etterkommere. I den siste tid av denne jords historie, dommens tid, lyder et kall til menneskene om å tilbe Gud som Skaper: "Frykt Gud og gi ham ære! For timen for hans dom er kommet. Tilbe ham som skapte himmelen og jorden, havet og vannkildene!" (Åp. 14,7). Sabbatsbudet, det 4. bud i tibudsloven, er det eneste bud som forteller oss hvem som skapte himmelen og jorden, og at sabbatsdagen, "den sjuende dagen", er et minne om skapelsen av denne jord. Denne dagen er, og har alltid vært, ukens syvende dag, lørdagen. Bibelen er taus om noen annen hviledag med basis i skapelsen av denne jord.

4. Hva kalles denne dagen i Bibelen?

"Når du holder din fot tilbake på sabbaten, så du ikke driver ditt yrke på min hellige dag, og du kaller sabbaten en lyst, kaller Herrens hellige dag ærverdig. . . ." (Esaias 58,13). "Det er seks dager til å arbeide i, men på den sjuende dagen skal det være høyhellig sabbat, hellig for Herren" (2 Mos. 31,15; 20,10-11). "For Menneskesønnen er Herre over sabbaten" (Matt. 12,8; Mark. 2,28). Det er bare én bestemt ukedag i Bibelen som kalles Herrens dag, nemlig "den sjuende dagen", ukens syvende dag. Det er ingen annen ukedag enn denne som Herren har velsignet og helliget (2 Mos. 20,11). Dette skjedde ved slutten av skapelsesuken (1 Mos. 2,1-3).

5. Men kalles ikke søndagen ("den første dag i uken") for "Herrens dag?"

Uttrykket "Herrens dag" finner vi i Åp. 1,10, der Johannes utbryter: "Jeg var bortrykket i Ånden på Herrens dag". Som vi allerede har sett under punkt 4, er det bare ukens syvende dag, "den sjuende dagen", som kalles "Herrens dag". "Min hellige dag" sier Herren. Den sjuende dagen er "Herrens dag". Åp. 1,10 forteller ingen ting om ukens første dag, søndag. Og likevel er dette det eneste bibelverset som brukes til å "bevise" at Herrens dag er søndag. Og det beviser ingen ting! Johannes ble bortrykket i syner på "Herrens dag". (En annen tolkning av dette verset går ut på at Johannes ble bortrykket i Ånden på "Herrens dag", dvs. han ble ført i syner fram til avslutningen av denne jords historie, dommedag -- "Herrens dag". Flere steder i Det gamle testamente kalles dette tidspunkt "Herrens dag".) Som vi har sett, er den bibelske sabbat "Herrens dag" (2 Mos. 16,23.25; 31,15; 35,2), Hans egen dag (Esaias 58,13). Jesus er den Skaper som ga oss Sabbaten (Ef. 3,9; Joh. 1,3; Koloss. 1,16; Heb. 1,2; 1 Mos. 2,1-3). Johannes hadde personlig hørt Jesus kalle seg selv Herre over Sabbaten (Matt. 12,8; Mark. 2,28). Johannes visste godt hvilken dag som var "Herrens dag", og han hadde ingen annen dag i tankene da han skrev ordene i Åp. 1,10. Vi må ikke presse Bibelen til å støtte forutfattede meninger og menneskelig tradisjon.

6. Men har ikke Jesus eller apostlene forandret hviledagen fra lørdag (ukens syvende dag) til søndag (ukens første dag) til minne om Jesu oppstandelse, som fant sted på ukens første dag?

Bibelen er fullstendig taus om en slik hviledags-transaksjon. Jesus gikk selv i synagogen "etter sin sedvane" på sabbatsdagen (Luk. 4,16). Dette var den sabbatsdag Jesus var Herre over (Matt. 12,8; Mark. 2,28), og som ble gitt til menneskene og ikke bare til jødene (Mark. 2,27). Denne sabbatsdag står sentralt i den lov han ikke var kommet for å oppheve, men for å oppfylle, den lov ikke en tøddel skulle forgå av før alt sammen var oppfylt (Matt. 5,17-18). Det er ikke et eneste hint verken i Det gamle eller Det nye testamente om at den ukentlige hviledag, "den sjuende dagen" -- som er et minne om skapelsen -- skulle forandres i den kristne æra. "Ukens første dag" (søndagen) nevnes åtte ganger i Det nye testamente (se Matt. 28.1; Mark. 16,2; Mark. 16.9; Luk. 24.1; Joh. 20,1; Joh. 20,19; Ap.gj. 20,7; 1 Kor. 16 2). Ikke i et eneste av disse skriftstedene blir det gitt det minste hint om at de kristne skulle overføre hviledagen fra den syvende til den første dag i uken. I alle disse åtte skriftstedene nevnes "den første dag i uken" bare som en hvilken som helst annen ukedag. Jesus er ikke kommet med noe påbud om å holde ukens første dag som hviledag, det samme gjelder apostlene. Forandringen fra lørdag til søndag har ingen som helst bibelsk støtte, men er skjedd på et senere tidspunkt i historien, og uten at Skriftens ord ga hjemmel for en slik forandring.

7. Hva er da grunnen til at så godt som hele kristenheten holder søndag som hviledag?

Dette spørsmålet kaster vi videre til Den romersk katolske kirke:

"Spørsmål: Hvilken dag er sabbatsdagen?

Svar: Lørdag er sabbatsdagen.

Spørsmål: Hvorfor holder vi søndag i stedet for lørdag?

Svar: vi holder søndag i stedet for lørdag fordi Den katolske kirke overførte dens høytidelighet fra lørdag til søndag" (Peter Geiermann: "The Convert's Cathecism of Catholic Doctrine", 1957-utgave, s. 50. Den 26. januar 1910 mottok Geiermann den "apostoliske velsignelse" av pave Pius X for denne boken). "I kraft av sin guddommelige misjon forandret Den katolske kirke dagen fra lørdag til søndag over tusen år før det fantes noen protestant" ("Catholic Mirror", september 1893). "Naturligvis gjør Den katolske kirke krav på at forandringen var dens handling. Og denne handling er et kjennetegn [merke] på dens kirkelige makt og autoritet i religiøse saker" (C.F. Thomas, kansler under kardinal Gibbons). Når kristenheten dermed holder søndag, så anerkjenner den i virkeligheten Romerkirken som en kirkelig, autoritativ makt framfor et "så sier Herren". "Det er klokt å minne presbyterianere, baptister, metodister og alle andre kristne om at Bibelen ikke gir dem noen som helst støtte i deres søndagshelligholdelse. Søndagen er en innstiftelse som kommer fra Den romersk katolske kirke, og de som holder denne dagen, holder et bud som hører Den romersk katolske kirke til" (Pater Brady i en tale holdt i Elizabeth, N.J., 17. mars 1903, gjengitt i "Elizabeth, N.J. News", 18. mars 1903). "Gjennom lange tider har alle de kristne nasjoner lagt merke til Den katolske kirke. . . . Ved å forkaste Kirkens autoritet, har ikke protestantismen lenger noen god grunn for sin søndagsteori, og burde derfor logisk sett holde lørdag som sabbat. . . . Søndagen, som en spesiell ukedag for en obligatorisk, offentlig tilbedelse av den Allmektige Gud, er en ren innstiftelse av Den katolske kirke" (J.G. Shea i "The American Catholic Quarterly Review", januar 1883, s. 139. Shea var en på sin tid betydelig katolsk kirkehistoriker).

"Spørsmål: Hvordan kan du bevise at kirken har makt til å påby høytider og helligdager?

Svar: Ved selve den handling å forandre sabbaten til søndag, noe protestantene godkjenner [ved å holde den], og de er derfor lykkelig uvitende når de motsier seg selv ved å helligholde søndagen strengt, og på samme tid bryte de fleste andre høytider den samme kirke [den katolske] har gitt påbud om" (Pater Henry Tuberville: "An Abridgment of the Christian Doctrine", s. 58. I 1883 mottok Tuberville en spesiell godkjennelse av denne boken). "Protestantene . . . godtar søndag i stedet for lørdag som en dag for offentlig gudstjeneste etter at Den katolske kirke gjorde denne forandring. . . . Men protestantene later ikke til å tenke over at de ved å godta Bibelen, og samtidig holde søndag, godkjenner autoriteten til Kirkens talsmann, paven" ("Our Sunday Visitor", 5. februar 1950. Dette er et av de største katolske organer i USA). "Det var Den katolske kirke som ved Jesu Kristi autoritet overførte denne hvile [fra den bibelske sabbat] til søndag" (L.G. Segur: "Plain Talk About the Protestantism Today", 1868, s. 213). "Dersom protestantene ville følge Bibelen, burde de holde gudstjeneste på sabbatsdagen. Ved å holde søndag, følger de en lov som stammer fra Den romersk katolske kirke" (A. Smith, kansler i Baltimore erkediokese, i et svarbrev for kardinalen, datert 10. feb. 1920). "Etter at Den katolske kirke forandret hviledagen fra lørdag, ukens syvende dag, til søndag, den første dag, fikk den det tredje bud [iflg. den katolske katekisme -- det fjerde bud iflg. Bibelen] til å referere til søndagen som den dag som skulle helligholdes som Herrens dag" ("Catholic Encyclopaedia", bd. 4, s. 153).

"Spørsmål (a): Bibelen sier: 'Den syvende dag er sabbat for Herren din Gud', og vi leser i deres litteratur at den er den eneste bibelske sabbat som finnes. Vil du vennligst forklare hvordan søndagshelligholdelsen ble til?

Svar: Dersom du følger Bibelen alene kan det ikke være snakk om noe annet enn at du er forpliktet til å helligholde lørdagen, fordi dette er den dag som ble foreskrevet av Den Allmektige Gud til å helligholdes for Herren. Ved å holde søndag, følger ikke-katolikker kort og godt den katolske kirkes praksis gjennom mer enn 1800 år -- en tradisjon, og ikke en bibelsk forordning" (F.G. Lentz: "The Question Box", 1900, s. 98-99).

"Ved den makt vår Herre ga den, overførte Kirken [den katolske] helligholdelsen av lørdag til søndag" ("The Catholic Canon", H. Cafferata: "The Cathecism Simply Explained", 1932-utgave, s. 80). "Gi meg et bevis fra Bibelen alene om at jeg er forpliktet til å holde søndagen hellig. Det finnes ikke noen slik lov i Bibelen. Det er en lov som stammer utelukkende fra den hellige katolske kirke. Bibelen sier: 'Kom sabbatsdagen i hu, så du holder den hellig'. Den katolske kirke sier nei. Ved min guddommelige makt avskaffer jeg sabbatsdagen og befaler deg å helligholde ukens første dag. Og se! Hele den siviliserte verden bøyer seg i ærbødig lydighet mot påbudet fra den hellige katolske kirke" (Pater Thomas Enright i et foredrag, Hartford, Kansas, 18. feb. 1884, og trykket i "Hartford Kansas Weekly Call", 22. feb. 1884 og i "The American Sentinel", juni 1893). "Vi katolikker har derfor nøyaktig den samme autoritet for å holde søndagen hellig i stedet for lørdag, som vi har for enhver av våre andre trosartikler, nemlig Kirkens [den katolske] autoritet" ("The Clifton Tracts", Vol. 4, nr. 4, s. 15).

"Spørsmål: Har du noen annen måte å bevise at Kirken [den katolske] har makt til å innstifte forskriftsmessige høytider?

Svar: Dersom den ikke hadde slik makt, kunne den ikke ha utført det alle moderne, religiøse mennesker er enig med den i -- den kunne ikke ha innsatt helligholdelsen av søndag, den første dag i uken, i stedet for lørdag, den syvende dag, en forandring det ikke finnes noen bibelsk hjemmel for" (Pater Stephen Keenan: "A Doctrinal Cathecism", 1846-utgave, s. 174).

"Kirken [den katolske] overførte helligholdelsen av sabbaten til søndag i kraft av den guddommelige autoritet som ble gitt den av dens grunnlegger, Jesus Kristus. Protestantene, når de hevder at Bibelen er deres eneste trosregel, har ingen hjemmel for å helligholde søndag" ("The Catholic Universe Bulletin", 14. august 1942). "Du kan gjennomsøke Bibelen fra første Mosebok til Åpenbaringen, og du vil ikke finne en eneste linje som gir hjemmel for helligholdelsen av søndag. Skriften påbyr helligholdelsen av lørdag, en dag som vi ikke regner som hellig" (James Cardinal Gibbons: "The Faith of Our Fathers", kap. 8). "Vanlig sunn fornuft krever at man godtar det ene eller det andre av disse alternativer: enten protestantismen og helligholdelsen av lørdag, eller katolisismen og helligholdelsen av søndag. Noe kompromiss er umulig" ("The Catholic Mirror", 23. des. 1893). "Dersom vi utelukkende konsulterte Bibelen, ville vi fremdeles måtte holde sabbaten hellig -- det er lørdag" (John Laux: "A Course in Religion for Catholic High Schools and Academies", 1936-utgave, bd. 1, s. 51).

"Fra denne samme katolske kirke har dere godtatt deres søndag, og denne søndag, som Herrens dag, har den overlevert som tradisjon, for dere har ikke det minste skriftbevis for å grunnfeste den. Det dere har godtatt som deres trosregel, ufullstendig som den naturligvis er, så vel som deres søndag, har dere derfor godtatt som Den romersk katolske kirkes autoritet" (D.B. Ray: "The Papal Controversy", 1892, s. 179). "Dersom Bibelen er den eneste rettesnor for den kristne, da har Syvendedags-adventistene rett når de holder lørdag sammen med jødene. . . . Er det ikke merkelig at de som gjør Bibelen til sin eneste læremester, ganske ulogisk følger Den katolske kirkes tradisjon i denne sak?" (Conway: "The Question Box", 1915-utgave, s. 179.)

"Det er enkelte ikke-katolikker som har innvendinger mot skjærsilden fordi den ikke nevnes spesielt i Bibelen. Ordet søndag er heller ikke nevnt i Skriften. Sabbaten blir nevnt, men sabbaten betyr det samme som lørdag. Likevel holder de kristne i omtrent alle kirkesamfunn søndag og ikke lørdag. Jødene holder lørdag. Ikke noe sted i Bibelen blir det nevnt at gudstjenesten skal overføres fra lørdag til søndag" (M.J. Scott: "Things Catholics are Asked About", s. 136).

"Kirken [den katolske]. . . . har ved Guds autoritet innstiftet søndagen som tilbedelsesdag. Denne samme kirke, og ved den samme autoritet, har læren om skjærsilden. Vi har derfor den samme autoritet for skjærsilden som vi har for søndag" (samme).

"Protestantene håner ofte autoriteten til kirkens tradisjon, og hevder at de blir ledet av Bibelen alene. Og likevel er de også blitt ledet av oldkirkens tradisjoner som ikke har noen hjemmel i Bibelen, men som utelukkende hviler på kirkens tradisjon! Et slående eksempel på dette er følgende: Det første bestemte påbud i tibudsloven er: 'Kom sabbaten ihu, så du holder den hellig', og denne forskrift ble påbudt av jødene gjennom tusener av år. Men den sabbatsdag som Gud befalte skulle holdes hellig, var vår lørdag. Og likevel: hvem er det blant katolikker eller protestanter, med unntak av en sekt eller to, som 'Syvendedags-baptistene', som holder dette budet nå? Ingen. Hvordan kan dette ha seg? Bibelen, som protestantene hevder at de utelukkende følger, gir ingen hjemmel for å erstatte ukens syvende dag med den første dag. Med hvilken autoritet har de gjort dette? Ganske enkelt ved tradisjonen til den samme katolske kirke de forlot, og hvis tradisjoner de fordømmer" (J.L. Stoddard: "Rebuilding A Lost Faith", s. 80).

Alle de ovennevnte uttalelser er hentet fra ledende, romersk-katolske skrifter, med "imprimatur", "nihil obstat" (godkjennelse, anbefaling) og det hele. Det er således ingen som helst tvil om hvem som overførte hviledagen fra lørdag til søndag. Ikke Jesus, ikke apostlene, ikke de første kristne, men Den romersk katolske kirke, i kraft av sin egen autoritet og uten hjemmel i Guds Ord. Også ledende historikere kan bekrefte dette ubestridelige faktum:

"Kirken [den katolske] gjorde søndagen til en hellig dag, hovedsakelig fordi den var solens ukentlige festdag -- for det var en klar, kristen politikk å overta de hedenske festdager folk hadde tilegnet seg ved tradisjonen, og deretter gi dem kristen betydning" (A. Weigall: "The Paganism in Our Christianity", 1928, s. 145).

"Moderne kristne, som snakker om å holde søndag som en 'hellig dag', som tilfellet er i de ennå eksisterende 'blå lover' fra kolonitidens Amerika, bør vite at som en 'hellig dag' for hvile og avståelse fra arbeid og fornøyelser, var søndagen ukjent for Jesus. . . . Den var ikke del av noen læresetning i urmenigheten, og den ble bare 'hellig' i tidens løp. Utenfor menigheten ble dens overholdelse lovbestemt i Romerriket gjennom en rekke dekreter som begynte med Konstantins berømte dekret fra 321" (W.W. Hyde: "Paganism to Christianity in the Roman Empire", 1946, s. 257).

"Søndagshelligholdelse ble gjort til en [kirkelig] lov på kirkemøtet i Laodikea (ca. 337 e.Kr.). . . . Konstantin anerkjente det på lovmessig måte i 321" (G.P. Fisher: "History of the Christian Church", 1900, s. 118).

"Som vi allerede har lagt merke til, holdt -- med unntak av de kristne i Roma og Aleksandria -- størsteparten av de kristne den syvende dags sabbat, i hvert fall så sent som ved midten av det 5. århundre. De kristne fra Roma og Aleksandria var blant dem som var omvendt fra hedenskapet. Omkring 2. halvdel av det 2. århundre begynte de å holde søndag som en glad festdag til ære for Herrens oppstandelse. Likevel prøvde de ikke å fremme den lære at Herren eller hans apostler hadde befalt det. Faktum er at ingen kirkeforfatter eller historiker før Eusebius av Cæsarea i det 4. århundre så mye som antydet at Kristus eller hans disipler innstiftet helligholdelsen av ukens første dag. Disse hedningekristne i Roma og Aleksandria begynte å kalle ukens første dag for 'Herrens dag'. Dette var ikke vanskelig å godta for hedningene i Det romerske rike, som allerede var grunnfestet i soltilbedelse, fordi de [hedningene] refererte til sin solgud som sin 'Herre'" (E.M. Chalmers: "How Sunday Came Into the Christian Church", s. 3).

"I likhet med alle andre høytider, var søndagshøytiden bare en menneskelig innstiftelse, og det var langt fra apostlenes hensikt å etablere et guddommelig påbud i så henseende. Det var fjernt fra dem og den tidlige apostoliske menighet, å overføre sabbatslovene til søndag" (Aug. Neander: "The History of the Christian Religion and Church", H.J. Roses oversettelse til engelsk fra den første tyske utgave fra 1843, s. 186).

Det er derfor ingen tvil om at søndagen som hviledag er en ren menneskelig innstiftelse uten noen som helst hjemmel i Guds Ord. Ledende protestantiske forfattere fra forskjellige trossamfunn føyer ytterligere vekt til bevisets tyngde:

"Det var -- og er fremdeles -- et bud om å holde sabbatsdagen hellig, men denne sabbat var ikke søndag. Det kan imidlertid med letthet sies, og med en viss overtone av triumf, at Sabbaten, med alle dens plikter, privilegier og sanksjoner, ble overført fra den syvende til den første dag i uken. Da jeg oppriktig ønsket å få opplysninger om dette emne som jeg har studert gjennom mange år, spør jeg: Hvor finner man nedskrevet en slik overføring? Ikke i Det nye testamente, absolutt ikke. Det finnes ikke noe bibelsk bevis for at sabbaten ble forandret fra den syvende til den første dag i uken. . . . Jeg vil gjerne si at dette aspekt av sabbatsspørsmålet er det alvorligste og mest forvirrende spørsmål som har tilknytning til de kristne innstiftelser som for tiden gjør krav på oppmerksomhet fra de kristne. Den eneste grunnen til at det ikke utgjør et mer forstyrrende element i kristen tankegang og religiøse diskusjoner, er at den kristne verden har slått seg til ro med den overbevisning at på en eller annen måte har en forandring funnet sted ved begynnelsen av den kristne æra.

For meg virker det helt uforståelig at Jesus, i løpet av de tre årene han samtalte med sine disipler, og ofte tok opp sabbatsspørsmålet med dem, idet han belyste det fra forskjellige synsvinkler og befridde det fra dets falske glorie [jødiske tradisjoner], aldri så mye som antydet at en forandring skulle skje. Og i de 40 dagene etter sin oppstandelse, kom han heller ikke med noen slik antydning. Så langt vi kjenner til, tok heller ikke Den Hellige Ånd, som ble gitt for å minne dem om de ting han hadde fortalt dem, opp dette spørsmål. De inspirerte apostler kom heller ikke inn på, eller diskuterte dette emne når de forkynte evangeliet, eller når de veiledet og underviste de nystiftede menigheter.

Naturligvis er jeg helt inneforstått med at søndagen som religiøs dag kom i bruk ganske tidlig i kristenhetens historie, men hvor tragisk er det ikke at den kommer med hedenskapets merke, kristnet med solgudens navn og deretter adoptert og helliget av det pavelige frafall, og testamentert som en hellig arv til protestantismen" (Dr. E.T. Hiscox (baptist), forfatter av baptisthandboken, hentet fra en fotostatkopi av en uttalelse av Dr. Hiscox).

"Den nåværende forestilling om at Kristus og hans apostler autoritativt erstattet den syvende dag med den første dag, er absolutt uten hjemmel i Det nye testamente" (Dr. Lyman Abbott (amerikansk kongregasjonalist) i "The Christian Union", 26. juni 1890).

"Det er ganske klart, at uansett hvor strengt og fromt vi tilbringer søndagen, holder vi ikke Sabbaten. . . . Sabbaten ble innstiftet på et spesielt, guddommelig bud. Vi kan ikke gjøre krav på noe slikt bud for å helligholde søndag. . . . Det finnes ikke en eneste linje i Det nye testamente som antyder at vi er hjemfalne til straff ved å overtre søndagens såkalte hellighet" (Dr. R.W. Dale (britisk kongregasjonalist): "The Ten Commandments", s. 106-107).

"Spørsmål: Finnes det noe påbud i Det nye testamente om å forandre den ukentlige hviledag fra lørdag til søndag?

Svar: Ingen. ("Manual of Christian Doctrine" (episkopal protestant), s. 127).

"At de første kristne begynte å ta over søndagen, er for meg et overmåte viktig symptom på at de tidlige menigheter ble direkte påvirket av en ånd som ikke hadde sin opprinnelse i Evangeliet eller Det gamle testamente, men av et religiøst system som var direkte fremmed for dette" (Dr. H. Gunkel (lutheraner): "Zum Religionsgesch. Tierstandnis des N.T.", s. 76).

"Den sabbat som ble innstiftet i begynnelsen, og som Moses og profetene gjentatte ganger stadfestet, er aldri blitt opphevet. Ingen del av den moralske lov, ikke en tøddel av dens hellighet er blitt fjernet" ("Bishop's Pastoral", 1874 utgave).

"Det finnes ikke ett ord, ikke et hint, i Det nye testamente, om at man skal avstå fra å arbeide om søndagen. Overholdelsen av askeonsdag, eller faste, står nøyaktig på samme grunnvoll som overholdelsen av søndag. Det er ingen guddommelig lov som har noe med overholdelsen av søndag å gjøre" (Canon Eyton (presbyterianer) i "The Ten Commandments").

"Og hvor i Skriften blir vi i det hele tatt fortalt at vi skal holde den første dag? Vi blir befalt å holde den syvende dag, men ikke noe sted blir vi befalt å holde den første dag. Grunnen til at vi holder den første dag i uken hellig i stedet for den syvende, er den samme som den at vi holder mange andre ting, ikke på grunn av Bibelen, men fordi kirken har befalt det" (Isaac Williams: "Plain Sermons on the Cathecism", bd. 1, s. 334, 336).

"Det er sant at det ikke finnes noe bestemt påbud om barnedåp. Heller ikke finnes det et slikt påbud om å helligholde ukens første dag. Det er mange som tror at Kristus forandret sabbaten. Men ut fra hans egne ord ser vi at han ikke kom med noe slikt for øye. De som tror at Jesus forandret sabbaten, bygger på ren antakelse" (Amos Binney (metodist): "Theological Compendium", 1902-utgave, s. 180, 181, 171).

"Jeg tror oppriktig at dette budet er like bindende i dag som det alltid har vært. Jeg har snakket med folk som har sagt at det er avskaffet. Men de har aldri vært i stand til å peke på et eneste sted i Bibelen der Gud opphever det. Da Kristus var her på jorden, gjorde han ingen ting for å sette det til side. . . . Sabbaten var bindende i Eden, og har alltid stått ved makt siden den tid. Dette fjerde budet begynner med ordene: 'kom i hu', som viser at Sabbaten allerede eksisterte da Gud skrev sin lov på steintavlene på Sinai. Hvordan kan menneskene påstå at dette ene budet er blitt avskaffet når de samtidig innrømmer at de andre ni (hor, mord, løgn, tyveri etc.) fremdeles er bindende?" (D.L. Moody: "Weighed and Wanting", 1898, s. 46-47).

"Hvorfor kan ikke kristne mennesker undersøke og finne ut for seg selv (noe de med letthet kan gjøre) at overholdelsen av søndag som en 'hellig sabbatsdag' er fullstendig grunnløs.

Jeg utfordrer enhver prest eller forkynner av den kristne religion om å vise meg den minste hjemmel for en religiøs overholdelse av søndagen. Og hvis de ikke kan vise til noe slikt, hvorfor snakker de da hele tiden om søndagen som en hellig dag? Kan de ikke da mistenkes for å benytte seg av sine tilhøreres tillit og godtroenhet? De øver ganske visst med fullt overlegg bedrag over dem som åpent ser til dem for å finne sannhet, dersom de ikke kan gi noen tilfredsstillende grunn for å lære at søndagen er en hellig dag. Det har aldri vært, og er heller ikke nå, noen 'tilfredsstillende grunn'. Det er ingen bibelgransker som noen gang har brakt for dagen et eneste vers, linje eller ord som med noen grunn kan benyttes som hjemmel for en religiøs søndagsoverholdelse.

Sitater fra skriftene til 'kirkefedrene' og andre velkjente navn innen kirkehistorien, støtter denne uttalelsen, og innbefatter navn som Tertullian, Eusebius, Ireneus, Victorinus, Theodoret, Origenes, Chrysostomus, Hieronymus, Luther, Melanchton, Zwingli, Knox, Tyndale, Grotius, Neander, Mosheim, Hevlyn, Frith, Milton, Priestly og Domville. Johan Calvin hadde så liten respekt for dagen at man omtrent hver søndag kunne finne ham opptatt med å spille kjegler.

Påstanden om at søndagen inntar plassen for lørdag, og at den første dag i uken skal helligholdes av de kristne fordi jødene fikk befaling om å helligholde den syvende dag i uken, er så absurd at den ikke engang er verd å ta i betraktning" (H.M. Tabor: "Faith or Fact", 1897, s. 114).

"Herrens oppstandelsesdag er vel en minnedag som aldri kan bli glemt eller forbigått i hans kirke, men derav, kunne man mene, følger dog ikke at man skulle oppgi og forlate den av Gud selv foreskrevne og ved skapelsen tydeligvis forut avbildede 'sabbat', eller flytte denne til en annen dag i uken, om enn dette er en slik minnedag. Hertil behøves en likeså uttrykkelig befaling fra Gud, hvorved den forrige forskrift oppheves, men hvor finnes en slik befaling?

Det er sant, en slik befaling finnes ikke.

Samler vi nå hva historien lærer om søndagens oppkomst og søndagslærens utvikling, så blir summen denne: Det er ikke apostlene, ikke de første kristne, ikke heller oldkirkens konsilier som har påtrykt søndagen sabbatens navn og stempel, men det er middelalderens kirke og skolastiske lærere. . . . At det først er en i pavedømmets kirke oppkommet lære at søndagens helligholdelse er påbudt" (Biskop Andreas Grimelund (Den norske statskirke): "Søndagens historie", s. 18, 37, 47-48).

Etter at vi nå har sett på en rekke autoritative uttalelser fra Den romersk katolske kirke, ledende kirkehistorikere og protestantiske forfattere, er det ingen tvil tilbake om hvor søndagen som hviledag stammer fra, og hvem som overførte hviledagen fra lørdag til søndag. Det er nytteløst å argumentere om disse tingene. Det er historiske kjensgjerninger som her bringes fram i lyset.

Søndagen som helligdag er en ren menneskelig innstiftelse med røtter i hedenskapet og soldyrkelsen. Den har ingen som helst bibelsk støtte, men står utelukkende på tradisjonens og menneskebudenes grunnvoll. Det var om slike menneskebud Jesus uttalte: "Men de dyrker meg forgjeves idet de kommer med lærdommer som er menneskebud" (Matt. 15,9). Vi ønsker ikke å bygge vår gudsdyrkelse på menneskebud, men på et tydelig "så sier Herren".

8. Hvor stammer egentlig søndagens religiøse natur fra?

Ikke fra Bibelen, men fra hedensk soldyrkelse, som har sin opprinnelse helt tilbake til oldtidens Babylon. Søndagen har sitt navn etter solen. Den het på latin "dies Solis" (solens dag), jfr. engelsk: "Sunday" (sol-dag).

"Dette ordet [søndag] er av hedensk opprinnelse. Ordet, eller et tilsvarende ord i andre språk og kulturer enn det anglosaksiske, indikerer en dag som spesielt var viet tilbedelsen av en eller annen guddom i et respektivt tempel. Selve navnet indikerer tydeligvis den dag som var viet tilbedelsen av solen. . . . Da solen fikk status i det romerske rike som symbolet på den høyeste guddom, var dette et skritt i retning av en politisk og kirkelig identifisering av Herrens dag som soldagen. . . ." (W.O. Carver: "Sabbath Observance", 1940, s. 19).

"Kirken tok den hedenske filosofi og gjorde den til troens skjold mot hedningene. Den tok det hedenske, romerske Panteon, alle guders tempel, og viet det til alle martyrene, og slik står det til denne dag. Den tok den hedenske søndag og gjorde den til den kristne søndag. Den tok den hedenske påske og gjorde den til en høytid vi feirer på den tid. . . . Det er i sannhet noe kongelig ved solen, som gjør den til et passende emblem på Jesus, Rettferdighetens Sol. Derfor later kirken i disse landene (Persia etc.) til å ha sagt: 'Behold dette gamle, hedenske navnet. Det skal bli viet og helliggjort.' Derfor ble den hedenske søndag, som var viet Balder, til den kristne søndag, viet Jesus" (W.L. Gildea: "Paschale Gaudium" i "The Catholic World", nr. 58, mars 1894).

"Kirken gjorde søndagen til en hellig dag. . . hovedsakelig fordi den var solens ukentlige festdag, for det var så avgjort en kristen politikk å overta de hedenske festdager som folk var blitt overgitt via tradisjonen, og gi dem en kristen betydning" (A. Weigall: "The Paganism in Our Christianity", 1928, s. 145).

Dette burde være nok til å overbevise enhver om at søndagen ikke er av kristen opprinnelse, men har dype røtter i hedensk soldyrkelse. Er det denne dagen Jesus ønsker vi skal holde? Svaret er et så avgjort nei!

9. Hvordan kan vi være sikre på at ukedagenes rekkefølge ikke er blitt forandret opp gjennom tidene?

Døgnet, måneden og året er alle knyttet til visse naturfenomener -- jordens rotasjon og månens og jordens bevegelse i sine baner rundt jorden, respektive solen. Når det gjelder ukens syklus på syv dager, finnes det imidlertid ingen naturfenomener som kan forklare denne syklusen. Den eneste relevante forklaring på ukens syklus på syv dager, finner vi i Bibelens skapelsesberetning (1 Mos. 1,1-31; 2,1-3). Denne ukentlige syvdagers syklus har bestått fra tidenes morgen, og har ingen annen rimelig forklaring enn Bibelens skapelseberetning. Det foreligger en enorm mengde data og andre opplysninger om ukedagenes rekkefølge og deres uforanderlige natur. Man vet derfor med sikkerhet at det ikke er skjedd noen forandring i disse opp gjennom tidene. Datoene er fra tid til annen blitt justert, uten at rekkefølgen dermed er blitt forandret. Det kan i denne forbindelse være av interesse å se litt på noen uttalelser fra ledende eksperter på området for å høre deres syn på saken.

I 1926 ble det utgitt en rapport med tittelen "Rapport vedrørende kalenderreformen", utgitt i Geneve, 17. august 1926. Dette var et offisielt dokument fra Folkeforbundet. Her ble flere ledende astronomer oppfordret til å komme med sitt syn på en kalenderreform, der også ukedagenes rekkefølge ble brutt. Det går tydelig fram av dette dokumentet at det var motstand mot en slik forandring:

"Reformen ville bryte ukens inndeling, som er blitt fulgt i tusenvis av år, og derfor er innviet gjennom bruk i uminnelige tider" (M. Anders Donner, s. 51).

"Et svært viktig punkt er dette med ukens kontinuitet. De fleste medlemmer i Lengdegradskontoret gikk inn for at kalenderreformen ikke skulle bryte denne kontinuitet. De gikk inn for at det ville være særdeles uheldig å avbryte en kontinuitet som har eksistert gjennom mange århundrer" (M. Emile Picard, s. 51.)

"Jeg har alltid kviet meg for å komme med forslag om å bryte ukens kontinuitet, som utvilsomt er den eldste vitenskapelige innstiftelse som er testamentert oss fra oldtiden" (M. Edouard Baillaud, direktør for Paris-observatoriet, s. 52).

I et brev, datert 25. februar 1932, skrev redaktøren av et amerikansk tidsskrift, "Review & Herald", til en ledende amerikansk astronom. Et av spørsmålene i dette brevet lød slik:

"Jeg har nettopp lest en del uttalelser fra forskjellige europeiske astronomer om at ukens syklus er kommet ned til oss ubrutt fra de eldste tider -- med andre ord: at den syvende dag i den uke vi nå benytter, er identisk med den syvende dag i den uke som ble benyttet i bibelsk tid. Jeg skriver derfor for å spørre om følgende:

1. Kan De si Dem enig i disse uttalelser angående ukens elde og ubrutte sekvens? Eller for å si det på en annen måte: Har noen av Deres tidligere undersøkelser gitt noen grunn til å betvile disse uttalelser?"

I sitt svar på denne henvendelse skrev Dr. J. Robertson bl.a.:

"Med hensyn til spørsmål 2 kan jeg bare si at i forbindelse med den foreslåtte kalenderforenkling, har vi hatt anledning til å gjennomgå forskningsresultatene til eksperter i kronologi, og vi har aldri oppdaget at noen av dem har hatt den minste tvil noen gang om ukesyklusens kontinuitet fra en tid lenge før den kristne æra.

Når det gjelder spørsmål 2: Det er aldri skjedd noen forandring i vår kalender i de foregående århundrer som på noen som helst måte har påvirket ukens syklus."

Sir Frank W. Dyson, kongelig astronom ved Greenwich-observatoriet i England, kom bl.a. med dette svaret på en lignende henvendelse:

"Så langt jeg kjenner til, er det i de forskjellige kalenderforandringer aldri skjedd noen forandring i ukens syklus på syv dager, som er blitt overlevert fra de aller tidligste tider" (Begge disse brevene er blitt offentliggjort i F.D. Nichols bok "Answers to Objections", 1952, s. 560, 562).

Til slutt et par andre uttalelser som stadfester det som allerede er sagt:

"Et meget sterkt bevis for at ukerekkefølgen ikke er gått tapt under den kristne æra, er det faktum at selv om jøder, kristne og muhammedanere bruker forskjellige kalendre, er alle sammen enige om ukedagenes rekkefølge. Samuel H. Zwemer, lenge kjent som en autoritet på muhammedanismen, og gjennom mange år professor ved Princeton-universitetet, skriver bla. om dette, under tittelen 'En Egyptisk regjeringskalender':

'For noen år siden skrev jeg en artikkel om klokken, kalenderen og Koranen, der jeg påviste at den religion som Muhammed grunnla, på alle måter bærer inntrykk av hans liv og karakter. Forbindelsen mellom klokken, kalenderen og Koranen kommer kanskje ikke så klart fram for Vestens lesere, men for dem som lever i Egypt og i Østen, er forbindelsen helt åpenbar. Både klokken og kalenderen blir regulert av Profetens bok. Den muhammedanske kalender. . . er fastsatt i henhold til Koranens lover og ortodoks tradisjon, basert på Muhammeds egen praksis.

Denne forbindelse og forvirring når det gjelder klokken, kalenderen og Koranen, gir som resultat at den eneste tidsregning som de kristne, muhammedanerne og jødene er enige om i Østen, er ukedagene. Disse blir telt og kalt ved sine tall, med unntak av fredag og lørdag, som er kjent som 'forsamlingsdagen' og 'sabbatsdagen'" ("The United Presbyterian", 26. sept. 1926).

"Enkelte av disse (jødene, og også mange kristne), godtar uken som en guddommelig innstiftelse det er ulovlig å røre ved. Andre, som ikke har slike skrupler, føler fremdeles at det er hensiktsmessig å beholde en tidsenhet som i motsetning til mange andre, er gått sin gang på en absolutt uforanderlig måte fra det vi må kalle historiens morgen" ("Our Astronomical Column", "Nature", London, nr. 127, 6. juni 1931, s. 869).

Ukens syklus ble innstiftet ved skapelsen (1 Mos. 1,1-31; 2,1-3; 2 Mos. 20,11). I gammeltestamentlig tid, før Sinai, kjente bl.a. patriarken Abraham til uken (se 1 Mos. 29,27.28; jfr. 7,10; 8,10.12).

Israel fikk påbud om å holde sabbat som et minne om skapelsen, noe som også forutsatte at ukens syklus var overlevert i uforandret sekvens fra skapelsen til Sinai -- m.a.o: at den syvende dag, sabbatsdagen, på Israels tid falt på den samme ukedag som Gud hvilte fra sitt skaperverk. Slike forhold må man tro en Allvitende Gud tok i betraktning da han nedskrev sabbatsbudet med sin egen finger. Hvis ukens syklus var gått tapt på den tid, var det også naturlig at Gud rettet på forholdet og synkroniserte rekkefølgen. Bibelen er imidlertid taus om en slik korrigering. Etter Sinai og fram til Jesu tid sørget jødene for å bevare ukedagenes rekkefølge i uforandret form, og som vi har sett, er det heller ikke skjedd noen forandringer i så henseende gjennom den kristne tidsalder. De to kalenderreformer som har funnet sted har heller ikke grepet inn i ukedagenes rekkefølge. Mer om dette i spørsmål 10. Det foreligger derfor sterke beviser for at ukedagenes rekkefølge har stått uforandret fra tidenes morgen og fram til i dag.

10. Har ikke de forskjellige kalenderreformer endret på ukedagenes rekkefølge?

"Den nåværende ukesyklus er den samme, og uten noe avbrudd, som den som var gjeldende i det første århundre. Det er mange som feilaktig tror at 'tiden er gått tapt' gjennom kalenderforandringer, men det har bare vært en revisjon siden Julius Cæsar grunnla vår kalender i 46 f. Kr. Det Julianske år var i gjennomsnitt på 365¼ år, med et tillegg av en 366. dag hvert fjerde år. Men Cæsars astronomer hadde regnet solåret elleve minutter for langt, og hvert 400. år hadde tre skudddår for mye, noe som førte til at kalenderen skiftet tre dager ute av takt med årstidene. På 1500-tallet falt vårjevndøgn på den 11. mars. Pavene var opptatt av påsken, fordi denne i år 325 var blitt fastsatt i henhold til 21. mars som vårjevndøgn. For å gjeninnsette påsken der den hadde vært i år 325, bestemte pave Gregor XIII i 1582, etter astronomenes råd, at dagen etter den 4. oktober ikke skulle kalles den 5., men den 15., og han sørget for færre skudddår i framtiden for å unngå videre drift av kalenderen. De ti 'utelatte' dagene gikk ikke tapt, fordi de allerede var blitt brukt som ti ekstra skudddårsdager. England og dens kolonier godtok ikke pavens revisjon før i 1752, etter at feilen var kommet opp i elleve dager. Andre land tok den i bruk på forskjellige tidspunkt. Men i alt dette beholdt ukedagene den samme sekvens. Kalenderreformen forandret dagene i måneden, ikke uken. 'The Catholic EncyloKalender 1582Kalender 1582pædia' uttaler følgende om pave Gregors revisjon: 'Det skal bemerkes at i den kristne tidsalder er ukedagenes rekkefølge aldri blitt brutt. Slik at da Gregor XIII reformerte kalenderen i 1582, ble torsdag den 4. oktober etterfulgt av fredag den 15. oktober. Slik også i England i 1752: onsdag den 2. september ble etterfulgt av torsdag den 14. september'" ("SDA Bible Dictionary", artikkel "Week").

"Den kalender som ble tatt i bruk til sivile formål over hele verden, kjent som Den gregorianske kalender, ble opprettet av pave Gregor XIII, som bestemte at den dag som etterfulgte torsdag 4. oktober, skulle være fredag 15. oktober 1582, og deretter at år som var delelige med 100 (1600, 1700 etc.) bare skulle være skuddår når de var delelige med 400 (1600, 2000 etc.), og at andre år bare skulle være skuddår når de var delelige med 4, som før" (G.M. Clemence: "Calendar", i "McGraw-Hill Encyclopædia of Science and Technology", bd. 2, s. 416. (1960")).

De følgende kalenderrammer illustrerer dette nærmere. Som man vil se av fig. 1, var ukedagenes rekkefølge fortsatt den samme etter kalenderreformen, som trådte i kraft natten mellom 4. og 5. oktober 1582. De som la seg til å sove om kvelden torsdag den 4. oktober, våknet neste dag -- ikke til fredag 5. oktober, men til fredag den 15. oktober. Fig. 2. viser ukedagenes rekkefølge etter at engelskmennene tok i bruk den nye kalenderen i september 1752. Onsdag 2. september ble etterfulgt av torsdag 14. september. Dette burde gjøre det klart at kalenderreformene ikke har endret på ukedagenes rekkefølge.

11. Et blikk på vår hjemlige kalender viser at lørdagen er ukens 6. dag, og at søndagen er ukens 7. dag. Hvordan kan dette ha seg?

En slik inndeling av uken er av nyere dato. En rekke europeiske land har tatt den i bruk, her i Norge ved årsskiftet 1972/73. Pr. 31. desember 1972 var lørdagKalender 1972Kalender 1972en fremdeles ukens 7. dag og søndagen "den første dag i uken", slik rekkefølgen har vært fra tidenes morgen Fra og med 1. januar 1973, ble den tradisjonelle sekvens brutt: lørdagen er plutselig blitt ukens 6. dag og søndagen får status som ukens syvende dag. At ukens sekvens er blitt forskjøvet på denne måten, betyr faktisk at de som ifølge denne nye kalenderordning nå holder den bibelske sabbat, lørdag, holder den på ukens 6. dag (som i virkeligheten er den riktige 7. dag), mens de som holder søndag, holder den på ukens 7. dag. Dette er imidlertid en kunstig ordning som ikke har noe med den tradisjonelle, bibelske ordning å gjøre, og betyr ikke at søndagen etter denne nye ordning dermed har fått status som bibelsk sabbat. De som holder den bibelske sabbat, lørdagen, holder den slik dealltid har gjort, og etter den ordning som har eksistert fra tidenes morgen uansett om den nåværende kalender forteller noe annet.

12. Ble ikke tibudsloven avskaffet ved korset? Var ikke disse budene bare en "skygge" av det som skulle komme?

"Synd er lovbrudd" (1 Joh. 3,4), dvs. overtredelse av Guds moralske lov eller tibudsloven. Dersom denne loven ble opphevet ved korset, vil vi uvergelig måtte trekke den konklusjon at det ikke eksisterer synd i den nytestamentlige æra! Men nei, hevder man, synden eksisterer fremdeles, men den lov som forteller oss hva synd er, ble opphevet ved korset. Denne irrasjonale tankegang står i strid med disse Jesu ord: "Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen" (Matt. 5,17.18).

"Opphever vi så loven ved troen?" spør Paulus. Og han svarer: "Langt derifra! Vi stadfester loven" (Rom. 3,31). Vil de som hevder at den moralske lov er avskaffet under Den nye pakt, virkelig påstå at hensikten med Jesu død var å gi menneskene frihet fra denne lov, slik at de kunne få frie tøyler til å synde så mye de ville? Naturligvis ikke, vil man nølende si. Men det 4. bud, sabbatsbudet, skulle altså være revet ut av sin sentrale plass i tibudsloven og enten opphevet eller forandret? Hvor er fornuften i et slikt resonnement?

13. Men sier ikke Paulus at Kristus avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter (se Ef. 2,15)?

Ja -- seremoniloven (moseloven), som kom med bud og forskrifter, dvs. det jødiske offersystem som ble innstiftet ved Sinai, og som besto av en rekke offerritualer, seremonier etc., var en skygge av det sanne offerlam som skulle komme: Jesus Kristus (Kol. 2,17), og ble naturlig nok brakt til opphør ved korset, da skyggen møtte realiteten. Men det faktum at det jødiske offersystem ble brakt til opphør ved korset, betød ikke automatisk at alle de lover Gud hadde gitt sitt folk, ble avskaffet. Under denne sistnevnte kategori faller f.eks. tibudsloven (den moralske lov), som er et speilbilde av Guds karakter. Denne er naturligvis like evig og uforanderlig som Gud selv, og kan aldri oppheves eller forandres. Paulus gjorde det ganske klart at den moralske lov ikke var avskaffet (Rom. 3,31). Og da han snakket om at omskjærelsesritualet (som var en del av moseloven, den lov som kom med "bud og forskrifter") var avskaffet, føyde han også til: "Det som betyr noe, er ikke om en er omskåret eller uomskåret, men at en holder Guds bud" (1 Kor. 7,19) -- Guds moralske lov, tibudsloven. Det er sant at ingen blir rettferdiggjort og frelst ved lovgjerninger alene, men det er like sant at ingen blir rettferdiggjort og frelst som mot bedre vitende bryter loven. Det er ikke mer tillatt å slå i hjel, stjele og bryte sabbatsbudet under Den nye pakt enn det var under den gamle.

14. Men sier ikke Paulus at ingen skal dømme oss for mat og drikke og sabbat, fordi alt dette var en "skygge av det som skulle komme?" (Kol. 2,16-17).

Som vi tidligere har vært inne på, ble Sabbaten innstiftet da denne jord ble skapt, og ikke ved Sinai. Det er derfor ingen ting i det fjerde buds sabbat som er en "skygge av det som skulle komme". Den står som et minnesmerke over skapelsen, og var ikke en del av den jødiske ritualturnus som pekte fram mot Kristus. Om dette skriver den kjente, presbyterianske bibelkommentator Albert Barnes:

"Dette verset (Kol. 2,17) beviser ikke at han (Paulus) lærer at ingen er forpliktet til å holde noen hellig tid, fordi det ikke er noen som helst grunn til å tro at han mente å fortelle oss at et av de ti bud hadde opphørt å være bindende for menneskeheten. . . Han tenkte på det store antall dager som hebreerne holdt som festdager som ledd i deres seremonielle og forbilledlige lov, og ikke den moralske lov, eller de ti bud. Det er ingen del av den moralske lov -- ikke ett av de ti bud som kan kalles 'en skygge av det som skulle komme '. Ut fra den moralske lovs natur, har disse budene evig og allmengyldig anvendelse" (sitert i "SDA Bible Commentary", bd. 7, s. 206).

Konklusjonen på det vi nå har gjennomgått må derfor bli:

1. Det er lørdagen, og ikke søndag, som i Bibelen kalles "Herrens dag".

2. Den bibelske sabbat, lørdagen, står fremdeles ved makt som helligdag. Den er aldri blitt avskaffet eller forandret av Gud, og er like forpliktende i dag som den var i gammeltestamentlig tid.

3. Tibudsloven, der sabbatsbudet inngår, er evig og allmengyldig og like forpliktende i dag som den var i gammeltestamentlig tid.

4. Bibelen er fullstendig taus om en påstått overføring av hviledagen fra lørdag til søndag.

5. Søndagen er av hedensk, og ikke av kristen opprinnelse -- i motsetning til lørdagen, "den sjuende dagen", som er et minne om skapelsen og innstiftet av Skaperen selv.

6. Det er Den romersk-katolske kirke som står ansvarlig for overføringen av lørdag til søndag.

Så sier Herren:

"Jeg vil ikke bryte min pakt og ikke endre det som gikk over mine lepper" (Sal. 89,35).

Det var Gud selv som med sin egen finger nedskrev de ti bud, "paktens ti ord", og disse ville han aldri endre. De er like evige og uforanderlige som Gud selv. I følge disse ordene har han aldri forandret det 4. bud, sabbatsbudet.

Etter at alt er hørt, er dette den endelige konklusjon:

"Slutten på det hele, etter at alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er noe som gjelder alle mennesker" (Pred. 12,13). Å holde Guds bud er altså noe som gjelder alle mennesker, ikke bare jødene. Sabbatsbudet inngår i Guds bud, og konklusjonen er derfor at alle mennesker er forpliktet til å holde den bibelske sabbat -- som er en del av Guds bud. Sabbaten ble til for menneskets skyld, og ikke bare for jødene. Sabbaten ble til ved skapelsen, lenge før det fantes noen jøde på vår jord. I Det nye testamente slutter Paulus seg til Predikerens konklusjon: "Det som betyr noe, er ikke om en er omskåret eller uomskåret, men at en holder Guds bud" (1 Kor. 7,13). Dette gjelder alle mennesker, og innbefatter det 4. bud, sabbatsbudet. Dette er kjennetegnet på Guds siste menighet: "Her er de helliges tålmodighet, de som holder Guds bud og Jesu tro" (Åp. 14,12).

De hellige holder også det 4. budet, sabbatsbudet, etter bibelsk anvisning. "Frykt Gud og gi ham ære! For timen for hans dom er kommet. Tilbe ham som skapte himmelen og jorden, havet og vannkildene!" (Åp. 14,7). Hvilket bud forteller oss hvem som er alle tings Skaper? Det 4. bud, sabbatsbudet: "For på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren Sabbatsdagen og helliget den" (2 Mos. 20,11). Denne velsignelse er aldri trukket tilbake. "For hver gjerning vil Gud føre fram for dommen, over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt" (Pred. 12,14). "Hver den som gjør synd, bryter også loven, og synd er lovbrudd" (1 Joh. 3,4).

Å bryte loven -- Guds ti bud -- er synd. Sabbatsbudet er en del av Guds lov, derfor er det synd å bryte Sabbaten. "Ved dette vet vi at vi har lært ham å kjenne, om vi holder hans bud. Den som sier: Jeg kjenner ham! -- og ikke holder hans bud, han er en løgner, og sannheten er ikke i ham" (1 Joh. 1,3.4). "For dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud. Og hans bud er ikke tunge" (1 Joh. 5,3).

Når kjærligheten til Gud er drivkraften, er det ikke tungt å holde Guds bud, inklusive sabbatsbudet, den bibelske sabbat. Vi lever nå i den siste tid av jordens historie, og som vi har sett, krever Gud at menneskene i denne tid skal tilbe Skaperen. Dette gjør man ikke ved å tilsidesette den sabbatsdag Skaperen har innsatt og helliget som et minne om skapelsen, og helligholde en dag som er kommet fra hedenskapets mørke og kristnet med solgudens navn. Gud krever en sabbatsreform i denne alvorlige tid. Hva vil du gjøre, kjære leser? Vil du fortsatt ære en dag som er grunnlagt på menneskelig tradisjon, eller ønsker du å følge Jesus og holde hans bud? Valget er ditt, etter at du nå har brakt søndagens sanne natur fram i lyset.

Lest 4043 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 15:14
Mer i denne kategorien « Det nye jerusalem Engler »
Logg inn for å kommentere