Registrer

Engler

fredag, 18 juli 2014 00:00 Hva Bibelen lærer
(0 Stemmer)

Det er langt mer mellom himmel og jord enn de fleste aner. Det er også apostelen Paulus enig i når han sier: «Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6,11–12). Det finnes med andre ord en ondsinnet åndehær i himmelrommet som har kontrollen over denne jord — de er «verdens herskere», den ultimate, usynlige maktfaktor som igjen står bak makthaverne bak kulissene og deres onde planer om verdensherredømmet og et globalt tyranni.

Åndsmakter

Herren og to engler åpenbarer seg for patriarken Abraham, og blir traktert. Maleri av Rembrandt, 1630Herren og to engler åpenbarer seg for patriarken Abraham, og blir traktert. Maleri av Rembrandt, 1630Bibelen gjør det klart at det eksisterer åndsmakter — både gode og onde — som vi ikke kan se med våre øyne. Åndsmaktene er virkelige nok, men befinner seg i en annen dimensjon, om vi kan uttrykke det slik — en eksistensdimensjon som ligger utenfor vårt fysiske sanseområde, men som er like virkelig som den vi kan oppfatte med våre fysiske sanser. Disse åndsmaktene kan imidlertid «materialisere» seg, dvs. de har evnen til å tre ut av sin egen dimensjon og anta en legemlig skikkelse vi kan oppfatte innenfor vårt sanseområde. Et eksempel på dette er englenes besøk hos patriarken Abraham: «Så åpenbarte Herren seg for ham i Mamres terebintelund, en gang han satt i teltdøren midt på heteste dagen.

Han løftet sine øyne, og se, tre menn stod foran ham. Da han så dem, løp han dem i møte fra teltdøren, bøyde seg til jorden. . . .Så tok han rømme og melk og kalven som han hadde gjort i stand, og satte det fram for dem. Og han stod hos dem under treet mens de spiste. . . .Og han [Herren] sa: Jeg vil komme tilbake til deg på denne tid neste år, og se, da skal Sara, din hustru, ha en sønn. Sara hørte dette i teltdøren, som var bak ham. . . .Så brøt mennene opp derfra og tok veien mot Sodoma. Abraham gikk med dem for å følge dem på vei. . . .Da sa Herren: Skulle jeg vel skjule for Abraham det jeg er i ferd med å gjøre?» (1 Mos 18,1.2.8.1.16.17.) Det var Herren Jesus selv og to engler som åpenbarte seg for Abraham, og de to engler kom senere til Lot i Sodoma i skikkelse av to vanlige menn.

En engel viser Adam og hans hustru Eva ut av Edens hage. Radering av Gustave DoréEn engel viser Adam og hans hustru Eva ut av Edens hage. Radering av Gustave DoréJesus og to av hans engler åpenbarte seg for patriarken som tre vanlige menn på vandring. De var da utrustet med et fordøyelsessystem, og spiste den mat Abraham satte fram for dem. Men kan hende har englene i seg selv et fordøyelsessystem — hva vet vi om det. Manna, som Gud ga israelittene til føde under ørkenvandringen, ble kalt «englebrød»: «Han lot manna regne over dem til føde, og gav dem korn fra himmelen. Mennesker spiste englebrød, han sendte dem mat så de ble mette» (Sal 78,24–25). I det gamle testamente finner vi andre eksempler på engler som har vist seg for mennesker: Gideon (Dom 6,11–22), Samsons mor (Dom 13,2–21), Elias (1 Kong 19,5–7), David og Ornan (1 Krøn 21,15–20). Enkelte profeter, bl.a Daniel, så også Guds engel, enten direkte (Dan 9,21; 10,5–10; 12,5–7), eller i et syn (Dan 7,16; 8,16–18). Også i Det nye testamente finner vi lignende tilfeller: Presten Sakarias (Luk 1,11–20), hyrdene på marken (Luk 2,9–15), kvinnene ved Jesu grav (Matt 28,1–7; Joh 20,11–13), apostlene (Ap Gj 1,10–11; 5,19–20; 12,6–10). Apostelen Johannes ble også ved flere anledninger konfrontert med Guds engel (Åp 17,1; 21,9; 22,8–9). Bibelen skiller i det minste mellom disse grupper åndsmakter:

1. Guds engler (mange referanser). Det er flere grupper av disse.

2. Falne engler i varetekt i avgrunnen (Judas 6; 2 Pet 2,4). Dette var engler som «gikk etter fremmed kjød» (Se 1 Mos kap. 6) og syndet mot sin høye stand (Judas 6).

3. Ondskapens åndehær i himmelrommet (Satan og hans engler, Åp 12,7–9).

4. Urene ånder (mange referanser). Om dette dreier seg om egentlige engler, er et annet spørsmål. Det er langt mer mellom himmel og jord enn vi kan forestille oss, derfor skal vi ikke avfeie med et skuldertrekk det som ligger utenfor vårt sanseområde.

Guds engler

Guds bolig, som Bibelen kaller «Himmelen», er befolket med store mengder gode åndsmakter som kalles engler. «Og jeg så, og jeg hørte røsten av mange engler omkring tronen og de fire livsvesener og de eldste — tallet på dem var ti tusen ganger ti tusen og tusen ganger tusen» (Åp 5,11). Hvis dette tallet er bokstavelig, utgjør det over 100 millioner! Men det kan også være uttrykk for en meget stor hærskare. Apostelen Paulus snakker om «englenes myriader» (Heb 12,22). Det greske ord murias som «myriader» er avledet av, betyr egentlig ti tusen, men står også for en utallig, ubestemt mengde. De er Guds tjenere som utfører hans instrukser: «Men til hvem av englene [aggelos] har han noen gang sagt: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! Er de ikke alle tjenende ånder [pneuma], som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?» (Heb 1,13–14.) «Lov Herren, dere hans engler [malak = budbringer, ambassadør], dere veldige i makt som Det er mange mennesker som kan fortelle at de er blitt beskyttet av en engel - en «skytsengel»Det er mange mennesker som kan fortelle at de er blitt beskyttet av en engel - en «skytsengel»fullbyrder hans ord, idet dere lyder hans ords røst!» (Sal 103,20.)

Englene kalles også «Guds sønner (bene elohim, Job 1,6; 2,1; 38,7; Sal 29,1; 89,7; 1 Mos 6,4. I 1 Mos 6 er det snakk om falne engler). Det er et uttrykk som brukes om vesener som er skapt ved en direkte skaperhandling av Gud, som f.eks. engler. Uttrykket «Guds sønn» brukes også om Adam (Jesu ættetavle, Luk 3,38), fordi han var skapt ved en direkte skaperhandling. Vi skal merke oss at ingen av Adams etterkommere ned til Jesus kalles «Guds sønner», men sønn av Adam, sønn av Set. . . sønn av Noah. . .sønn av Sem. . . sønn av Jakob etc. La oss se litt på referansene til mennesker som er blitt konfrontert med gode engler — Guds engler — som apostelen Paulus kaller «tjenende ånder». De gjør tjeneste for dem som skal arve frelse, sier han. De er snakk om både «skytsengler» og tjenende engler, og kan hende er de de samme. Vi kan vanligvis ikke se dem, da de befinner seg i en annen dimensjon, men det finnes utallige vitnesbyrd, både fra Bibelen og fra mennesker forøvrig om at skytsengler har bevart dem, eller instruert dem.

Daniel

Engelen Gabriel viser seg for profeten Daniel. Maleri av RembrandtEngelen Gabriel viser seg for profeten Daniel. Maleri av RembrandtProfeten Daniel fikk ved flere anledninger besøk av engler, Guds budbringere, hvorav engelen Gabriel antakelig var den fremste. Daniel forteller: «Da jeg, Daniel, hadde sett dette synet og søkte å forstå det, se, da stod det med ett foran meg en skikkelse som så ut som en mann. Og jeg hørte et menneskes røst mellom Ulais bredder. Han ropte: Gabriel! Forklar synet for ham!» (Dan 8,15–16.) Femten år senere fikk Daniel igjen besøk av engelen Gabriel: «Mens jeg ennå talte i bønnen, da kom Gabriel, den mannen som jeg før hadde sett i synet, og rørte ved meg i min store avmakt. Det var ved tiden for kveldsofferet» (Dan 9,21).

Også ved en senere anledning fikk Daniel besøk av en mektig engel, trolig den samme engelen Gabriel som tidligere hadde vist seg for ham: «Jeg løftet mine øyne, og se — der var en mann, kledd i linklær og med belte av gull fra Ufas om livet. Hans legeme var som krysolitt, ansiktet skinte som lynet, hans øyne var som ildsluer, hans armer og ben var å se til som blankt kobber, og lyden av hans ord var som et veldig drønn. . . .Se, da var det en hånd som rørte ved meg og hjalp meg opp, så jeg lå skjelvende på mine knær og hender.Og han sa til meg: Daniel, du høyt elskede mann! Gi akt på de ord jeg vil tale til deg. Reis deg opp igjen, for nå er jeg sendt til deg. Da han talte slik til meg, reiste jeg meg skjelvende opp . . .Og se, en som lignet et menneske, rørte ved mine lepper. Så åpnet jeg min munn og talte og sa til ham som stod foran meg: Herre, på grunn av synet er store smerter kommet over meg, og jeg har mistet all min kraft» (Dan 10,5.6.10.11,16).

Engler i Det nye testamente

Marias bebudelse. En engel kunngjør for Maria at hun skal føde Verdens FrelserMarias bebudelse. En engel kunngjør for Maria at hun skal føde Verdens FrelserEngelen Gabriel som profeten Daniel ble konfrontert med, var trolig den samme engelen apostelen Johannes så i et syn på øya Patmos fordi begge beskrivelsene er likelydende: «Og jeg så en annen mektig engel stige ned fra himmelen. Han var kledd i en sky, og regnbuen var over hans hode. Hans ansikt var som solen, og hans føtter som ildsøyler» (Åp 10,1). Den samme fremtredende engelen Gabriel viste seg for presten Sakarias fem hundre år etter Daniel, mens Sakarias gjorde tjeneste i tempelet: «Sakarias sa til engelen: Hvordan skal jeg vite dette? Jeg er jo gammel, og min hustru er kommet langt opp i årene. Engelen svarte og sa til ham: Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gledesbud» (Luk 1,18–19). Ellers er Det nye testamente full av referanser til En engel styrker Jesus under hans sjelekval i Getsemane. Maleri av Carl BlochEn engel styrker Jesus under hans sjelekval i Getsemane. Maleri av Carl Blochengler — tjenende ånder, som Hebreerbrevet kaller dem. Jesus selv ble ved anledninger betjent av engler, f.eks. etter fristelsen i ørkenen: «Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham» (Matt 4,11). Og ved arrestasjonen i Getsemane sa Jesus: «Eller tror du ikke jeg kunne be min Far, og så ville han nå sende meg mer enn tolv legioner engler?» (Matt 26,53.)

En romersk legion på Jesu tid utgjorde ca 5000 menn, så her var det snakk om mer enn 60 000 engler som kunne ha kommet Jesus til unnsetning, men som Jesus sa: «. . .hvordan skulle da Skriftene bli oppfylt, at så må skje?» (v. 54.) For at frelsesplanen kunne bli fullbyrdet, måtte Jesus løpe linen ut, uten noen intervensjon. Kort etter Jesu oppstandelse får Maria se to engler i graven: «Men Maria stod utenfor ved graven og gråt. Som hun nå gråt, bøyde hun seg og så inn i graven. Da får hun se to engler i skinnende hvite klær, som sitter der hvor Jesu legeme hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene» (Joh 20,11–12).

I fTo engler forteller kvinnene ved graven at Jesus var oppstandenTo engler forteller kvinnene ved graven at Jesus var oppstandenorbindelse med Jesu himmelfart sto det plutselig to engler foran disiplene på Oljeberget. Englene kom «ingen steds fra»; de materialiserte seg fra sin egen dimensjon og sto plutselig der i menneskelig skikkelse: «Da han [Jesus] hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de [disiplene] så på, og en sky tok ham bort fra deres øyne. Mens de stod der og stirret opp mot himmelen idet han fór bort, se, da stod to menn i hvite klær hos dem, og de sa: Galileiske menn! Hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus, som er tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen!» (Ap gj 1,9–11.) Jesus poengterer at han blir ledsaget av alle sine engler ved sitt annet komme. Det blir et ufattelig skue: Jesus kommer i skyen ledsaget av en utallig engleskare: «For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet med sine engler, og da skal han gi enhver igjen etter hans gjerning» (Matt 16,27). Under sin evangeliske virksomhet ble apostlene til tider kastet i fengsel, og ved en anledning ble de utfridd av tjenende ånder — engler: «Men om natten åpnet en Herrens engel fengslets dører. Han førte dem ut og sa: Gå av sted, stå fram i templet og forkynn alle dette livs ord for folket!» (Ap gj 5,19–20.) Etter at apostelen Johannes, der han satt på øya Patmos i Egeerhavet, hadde sett alle de mektige apokalyptiske synene som ble utfoldet for ham, og han til slutt som et mektig klimaks fikk se den nye jord og Det nye Jerusalem, ble han så overveldet at han falt ned for føttene til den engelen som hadde vist ham alle disse tingene: «Og jeg, Johannes, er den som hørte og så disse ting. Da jeg hadde hørt og sett, falt jeg ned for å tilbe ved føttene til den engelen som hadde vist meg alt dette. Men han sa til meg: Vokt deg for det! Jeg er medtjener med deg og dine brødre profetene, og med dem som tar vare på ordene i denne bok. Gud skal du tilbe!» (Åp 22,8–9.) Englene er med andre ord ikke gjenstand for tilbedelse. «Gud skal du tilbe», poengterer engelen. Engler er skapte vesener; de kalles «Guds Sønner», og er underlagt Skaperen. De er hans tjenere, og Gud har også gitt dem verv som medtjenere til dem som skal arve frelse (Heb 1,13–14). I Det gamle testamente er uttrykket engel oversatt fra det hebraiske malak, som betyr «engel, budbringer, sendebud, spesielt fra Gud». I Det nye testamente er uttrykket engel oversatt fra det greske aggelos, som betyr «budbringer, engel (både gode og onde)».

Satan og hans engler

Det eksisterer også en annen gruppe engler, men med negativt fortegn — onde engler. De er ikke tjenende ånder for dem som skal arve frelse, men derimot onde forførende entiteter som er underlagt sin herre Satan, og gjør hva de kan for å rive menneskene bort fra frelsen. Paulus kaller disse englene «ondskapens åndehær i himmelrommet», og knytter dem sammen med djevelen, Satan: «Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6,11–12). Himmelrommet: gr. epouranios = over luftrommet, himmelsk, et høyt sted. Med andre ord: Verdensrommet utenfor jordkloden. Paulus sier også at Satan og hans engler utgjør makter og myndigheter, og at det er de som er de virkelige herskere i denne verden. De plukker på sin side ut menneskelige redskaper som er deres synlige frontskikkelser for Satans ambisjoner for hans «nye verdensorden». Jesus gjør det klart at Satan/djevelen har sine engler: «Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler» (Matt 25,41). Og apostelen Johannes refererer til en strid i himmelen, der Satan og hans engler blir kastet ut av himmelen:

«Det ble en strid i himmelen: Mikael og hans engler tok til å stride mot dragen. Og dragen stred, og dens engler. Og de kunne ikke stå seg, og det ble ikke lenger funnet sted for dem i himmelen. Den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham» (Åp 12,7–9). Dette er antakelig en begivenhet som skjer etter at «den til enden fastsatte tid» (Dan 8,19) er kommet, og denne tiden — endens tid — er mye nærmere enn du aner! Den er rett rundt hjørnet!

Hvor stammer Satan fra?

Satan, den engang så strålende kjerub, falt i synd og ble denne verdens fyrste og gud. Radering av Gustave DoréSatan, den engang så strålende kjerub, falt i synd og ble denne verdens fyrste og gud. Radering av Gustave DoréDet er alminnelig enighet om at Esekiel kap. 28 — under bilde av fyrsten i Tyrus — beskriver opphavet til den onde engel, lederen for ondskapens åndehær i himmelrommet, det vesen som kalles djevelen og Satan. «Du var en salvet kjerub med dekkende vinger, og jeg satte deg på Guds hellige fjell. Der gikk du omkring blant skinnende stener. Ustraffelig var du i din ferd fra den dag du ble skapt, til det ble funnet urettferdighet hos deg. Ved din store handel ble ditt indre fylt med urett, og du syndet. Så vanhelliget jeg deg og drev deg bort fra Guds fjell. Jeg gjorde deg til intet, du salvede kjerub, så du ikke mer fikk være blant de skinnende stener» (Esek 28,14–16). Han var et skapt vesen, fullkommen i skjønnhet. Han var en fremtredende engel, sågar en salvet kjerub. Men stoltheten tok overhånd hos ham, hans hjerte ble fylt med urett, og han falt i synd. Esekiel forteller videre: «Ditt hjerte opphøyet seg for din skjønnhets skyld. Du ødela din visdom på grunn av din glans. Jeg kastet deg til jorden, jeg la deg ned for kongers ansikt, slik at de kunne se på deg med lyst» (Esek 28,17). Også profeten Esaias forteller om denne tildragelsen, syndens opphav, som fikk så enorme konsekvenser: «Hvor du er falt ned fra himmelen, du strålende stjerne, du morgenrødens sønn! Hvor du er felt til jorden, du som slo ned folkeslag! Det var du som sa i ditt hjerte: Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone. Jeg vil ta sete på tingfjellet i det ytterste nord. Jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik Den Høyeste. Nei, til dødsriket skal du støtes ned, til hulens dypeste bunn. De som ser deg, skal stirre på deg, undres over deg og si: Er dette den mannen som fikk jorden til å beve, kongeriker til å skjelve, som gjorde verden til en ørken og rev ned dens byer, og som ikke slapp sine fanger hjem?» (Es 14,12–17.)

Satan er selve ØdeleggerSatan frister Jesus i ørken, men står tilbake som taper. Radering av Gustave DoréSatan frister Jesus i ørken, men står tilbake som taper. Radering av Gustave Doréen, opphavet til all elendighet på denne jord. Hans hat til Gud og spesielt til hans erkefiende Jesus, Guds Sønn, er ubeskrivelig, og han har gjennom tidsaldrene forsøkt å ødelegge både Jesus og de mennesker han skapte i sitt bilde. Det var frelsesplanen han spesielt var ute etter å ødelegge. Hans kløkt og intelligens er ufattelig, ellers ville han aldri ha innlatt seg med Himmelens Gud, Skaperen selv. Men som det skapte vesen han tross alt var, sto han alltid som taper for den Allmektige Gud som hadde den fulle og hele styring.

Satan gjorde det klart overfor Jesus at denne jord var overgitt ham, og at han ga rikenes herlighet til hvem han ville. Det er vel riktigere å si at han tilranet seg makten da han fikk det første menneskepar til å falle i synd, og som syndens opphavsmann brakte synden inn i denne verden. Satan sa til Jesus under fristelsen i ørkenen: «Djevelen førte ham [Jesus] da opp på et høyt fjell og viste ham alle verdens riker i et øyeblikk. Og djevelen sa til ham: Til deg vil jeg gi makten over alt dette og disse rikers herlighet. For til meg er det overgitt, og jeg gir det til hvem jeg vil» (Luk 4,5–6). Vi skal merke oss at Jesus ikke motsa ham på dette punktet, men nøyde seg med å refse ham fordi han ønsket en urettmessig tilbedelse. Jesus omtaler også Satan som «denne verdens fyrste» (archon = hersker, fyrste, overhode. Joh 14,30; 12,31; 16,11), og Paulus kaller ham «denne verdens gud» (2 Kor 4,4).

Falne engler

Det er tydeligvis en gruppe engler som befinner seg i «mørkets huler», «avgrunnen». Hvor denne «avgrunnen» er, kan det stilles spørsmål om. Noen mener at den befinner seg dypt inne i jordkloden, kan hende under havet, mens andre mener at det dreier seg om verdensrommets mørke. Uansett er disse falne englene i fangenskap og har ikke anledning til å slippe fri som de vil. Noen har det tydeligvis, skal vi dømme etter Luk 8, men så er jo spørsmålet om disse falne englene som blir holdt i varetekt er de samme som de onde ånder som kan besette mennesker (og dyr). Det er vanskelig å gi et entydig svar på det, da Bibelen gir for lite opplysninger om disse tingene. Apostelen Judas sier: «Og de engler som ikke holdt fast ved sin høye stilling, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i mørket med evige lenker til dommen på den store dag» (Jud 6). Gr.: Mørket = zophos, dvs. som omhyller som en sky, mørke, sorthet. Og apostelen Peter gir sitt besyv med:

«For Gud sparte ikke de engler som hadde syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen, der de blir holdt i varetekt i mørkets huler inntil dommen» (2 Pet 2,4). Gr.: Avgrunnen = tartaroo, dvs. «den dypeste avgrunn i dødsriket», helvete. Det er mye som tyder på at det er to typer falne engler: de som er frie og som beskrives som «ondskapens åndehær i himmelrommet», og de som «forlot sin egen bolig» og «gikk etter fremmed kjød», og som er fengslet i «avgrunnen». Det er imidlertid ingen ting som tyder på at «ondskapens åndehær i himmelrommet» som Paulus omtaler, blir holdt i varetekt på samme måte som de som befinner seg i varetekt i «mørkets huler» til dommens dag. De har sitt tilholdssted i verdensrommet utenfor jordens luftrom, men har tydeligvis adgang til å komme ned på jorden etter forgodtbefinnende, på samme måten som Satan. Det er en tradisjon som har lange røtter, om at disse falne englene som befinner seg i varetekt i «mørkets huler», er de engler som blandet seg med menneskenes døtre, slik 1 Mos kap. 6 forteller. De begikk i Guds øyne en umåtelig stor synd ved å gå etter «fremmed kjød» og forderve menneskeheten slik at Gud måtte endevende jordkloden ved en gigantisk vannflom. Vi merker oss at Peter setter disse falne englene i sammenheng nettopp med syndfloden. La oss lese det i sammenheng:

Englene fører Lot og hans familie ut av den ugudelige byen Sodoma. Maleri av Benjamin West, 1810Englene fører Lot og hans familie ut av den ugudelige byen Sodoma. Maleri av Benjamin West, 1810«For Gud sparte ikke de engler som hadde syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen, der de blir holdt i varetekt i mørkets huler inntil dommen. Han sparte heller ikke den gamle verden, men bevarte rettferdighetens forkynner Noah — selv den åttende — den gang han førte vannflommen over de ugudeliges verden» (2 Pet 2,4–5). Apostelen Judas bekrefter at de engler som er fengslet i «mørkets huler» gikk etter «fremmed kjød», slik 1 Mos kap. 6 antyder. La oss lese versene i sammenheng: «Og de engler som ikke holdt fast ved sin høye stilling, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i mørket med evige lenker til dommen på den store dag, likesom Sodoma og Gomorra og byene der omkring, som på samme måten som disse drev hor og gikk etter fremmed kjød, og nå ligger som eksempel for våre øyne og lider straffen i en evig ild» (Jud 6–7).

Her sier Judas rett ut at folkene i Sodoma og Gomorra gikk etter «fremmed kjød» på samme måte som de falne engler (som iflg. 1 Mos kap. 6, gikk etter vakre jordiske kvinner). Folkene i disse byene, sier apostelen, gikk etter «fremmed kjød» på samme måte som disse — og «disse» peker tilbake på de falne engler. Det er jo hva som står. Karakteristisk nok var de to menn som folkene i Sodoma begjærte, engler i menneskelig skikkelse — «fremmed kjød». Les 1 Mos kap. 19: «De to englene kom til Sodoma om kvelden, mens Lot satt i Sodomas port. Da Lot så dem, reiste han seg og gikk dem i møte, bøyde seg med ansiktet mot jorden. . . .De [folkene i Sodoma] ropte på Lot og sa til ham: Hvor er de menn som kom til deg i natt? Før dem ut til oss så vi kan ha omgang med dem» (1 Mos 19,1.5). Dette var dråpen som fikk begeret til å flyte over for Gud, og som brakte total ødeleggelse over disse byene, på samme måte som han brakte en syndflod med total ødeleggelse over den gamle verden som en konsekvens av at falne engler blandet seg med vakre jordiske kvinner. Denne hendelsen var reell, og ga opphav til en rekke mytologier og legender som forteller om «guder» som steg ned fra himmelen og fikk barn — kjemper — med vakre jordiske kvinner. Det er mange som ikke tror på disse tingene, eller bortforklarer dem, men det er likevel hva Bibelen og en rekke andre gamle skrifter forteller, og som har gitt opphav til en rekke legender og mytologier. Med vår begrensede forstand skal vi ikke gjøre oss vise i egne øyne og avvise og avfeie — eller bortforklare — ting i Bibelen som vi ikke riktig har forstått. Vi kan ha lest Bibelen med forutfattede meninger og fargede briller; vi kan ha mistolket Skriften, og vi må ikke la oss styre av intellektuell stolthet slik at vi har problemer med å innrømme at vi kan ha tatt feil. Vi har et altfor snevert perspektiv i vårt syn på tilværelsen fordi vi begrenser det til det vi ser og oppfatter med våre fysiske sanser.

Onde ånder

Uttrykket «ånd» (pneuma) brukes også i Bibelen synonymt med «urene ånder», «onde ånder» (daimon) eller demoner. F.eks.: «Da han [Jesus] var steget i land, kom det imot ham en mann der fra byen. Jesus driver en hærskare med onde ånder ut av en besatt i GerasenerbygdenJesus driver en hærskare med onde ånder ut av en besatt i GerasenerbygdenHan var besatt av onde ånder [daimonion]. I lengre tid hadde han ikke hatt klær på seg. Han bodde ikke i hus, men holdt til i gravene. . . .For han [Jesus] befalte den urene ånd [pneuma] å fare ut av mannen. I lange tider hadde den hatt tak på ham. Han hadde vært under bevoktning, bundet med lenker og fotjern. Men han hadde sprengt lenkene, og den onde ånd [daimon] hadde drevet ham ut i ørkenen. . . .Jesus spurte ham: Hva er ditt navn? Han svarte: Legion! For mange onde ånder [daimonion] var faret inn i ham.

Og de bad ham at han ikke skulle befale dem å fare ned i avgrunnen [abussos]» (Luk 8,27.29–31). Disse urene ånder kan ifølge Bibelen ta bolig i et menneske og besette det. Hvordan dette skjer vet vi ikke, men fenomenet er like virkelig som åndene selv. Jesus sier det slik: «Når den urene ånd har forlatt et menneske, flakker den om i tørre trakter og leter etter et hvilested, men finner det ikke. Da sier den: Jeg vil vende tilbake til mitt hus som jeg gikk ut av. Når den så kommer dit, finner den det ledig, feid og pyntet. Da går den bort og tar med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og bor der. Og for det mennesket blir deDe engler som ikke tok vare på sin høye stand, holder Gud i varetekt i mørkets huler til dommens dag. Radering av Gustave DoréDe engler som ikke tok vare på sin høye stand, holder Gud i varetekt i mørkets huler til dommens dag. Radering av Gustave Dorét siste verre enn det første. Slik skal det også gå med denne onde slekt» (Matt 12,43–45). Disse onde åndene er tydeligvis hvileløse uten et fysisk legeme å bo i, og å kunne innta et fysisk legeme er deres høyeste ønske. De kan også ta bolig i kroppen til dyr, som vi ser i beretningen i Luk 8 om den besatte mannen i Gerasenerlandet: «Men der i fjellet gikk det en stor svineflokk og beitet. Åndene bad ham [Jesus] om at han skulle la dem fare inn i svinene. Og det tillot han dem. Da fór de onde ånder ut av mannen og inn i svinene. Og hele flokken styrtet utfor stupet, ned i sjøen og druknet» (Luk 8,32–33). Dette var jo til liten nytte for åndene, som dermed mistet sitt nye «hjem» med det samme de hadde inntatt det. Det er det vi kaller besettelse: at onde ånder inntar kroppen til et menneske og tar bolig der. Legemet til et menneske er selvsagt langt mer attraktivt som «hjem» for disse onde åndene enn kroppen til et svin eller et annet umælende dyr. Jesus drev onde ånder ut av en rekke personer som var besatt av disse åndene — opptil flere i én og samme person. Mannen i Gerasenerlandet var en av dem, og Maria Magdalena var en annen: «. . .Og likeså noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer: Maria, med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder var faret ut av» (Luk 8,2).

Hva eller hvem er så disse demoner, eller onde ånder? Det er ikke godt å si, men det virker som om demoner/onde/urene ånder ikke er det samme som falne engler. Det er en urgammel tradisjon ute og går om disse tingene. Om den er riktig, vet jeg ikke, men den går ut på at disse demoner/onde ånder er «åndene» til de hybride vesener som var avkom etter sammenblandingen mellom falne engler, «Guds Sønner», og jordiske kvinner, «menneskenes døtre». Det er ingen referanser i Bibelen til demoner /onde ånder før syndfloden, så det er rimelig å anta at de først dukket opp etter denne store katastrofen. I det jødiske leksikon Encyclopaedia Judaica heter det f.eks.: «Og disse falne engler ble til onde ånder» (XV 8; XIX 19); «Men barna deres, avkommet etter denne blanding av en jordisk og en himmelsk rase [nephilim], ble, da de var drept, til den hybride rase av ånder eller demoner uten legeme som utfører sitt ødeleggelsesverk inntil dommens dag» (XVI 1. Uthevelser tilføyd). Vi finner det samme i den apokryfiske Enoks bok: «Og nå skal de ånder som ble avlet av åndene og kjødet, kalles onde ånder på jorden, og på jorden og inne i jorden skal deres boliger være. Onde ånder er gått ut av deres kjød, for de ble skapt ovenfra, og fra de hellige vektere var deres begynnelse og første opprinnelse. Onde ånder skal de være på jorden og kalles onde ånder. Himmelens ånder skal ha sine boliger i himmelen, og jordens ånder, som ble født på jorden, skal ha sine boliger på jorden. Og åndene av kjempene, nephilim, som øver fordervelse og overfall og kjemper og bringer ødeleggelse over jorden og volder sorg, verken tørster eller spiser, og er usynlige» (1 Enok, 15,8–12). Alt dette forklarer hvorfor disse åndene hele tiden er på «boligjakt» — de søker etter en «leilighet», dvs. det fysiske legemet til et menneske, som vi så av Matt 12,43–45. De flakker hvileløse omkring uten et fysisk legeme å bo i. Disse onde åndene har også en fyrste over seg: «Men da fariseerne hørte det, sa de: Det er bare ved Be'elsebul [heb.: beelzeboul, et navn på Satan], de onde ånders fyrste, at han driver de onde ånder ut» (Matt. 12,24). På Jesu tid var det mange mennesker som var besatt av disse onde åndene som hadde tatt bolig i dem. Vi må være villige til å innrømme at våre kunnskaper om disse tingene er begrenset, og at det er mer mellom himmel og jord enn vi forstår. Bibelen gir likevel enkelte hint om dette aspektet av syndens drama.

Incubus/succubus

Mareitt/incubus er ikke fantasi, men reelle hendelser som har sitt utspring fra de falne engler og onde ånder. Maleri av John Henry FuseliMareitt/incubus er ikke fantasi, men reelle hendelser som har sitt utspring fra de falne engler og onde ånder. Maleri av John Henry FuseliI Middelalderens folklore finner vi begrepene incubus og succubus, begreper som også er kjent innenfor moderne satanisme. Incubus (latin for mareritt), betegner en demon i mannsskikkelse som søker seksuell omgang med en sovende kvinne. Succubus betegner en demon i kvinneskikkelse som søker seksuell omgang med sovende menn. Ifølge en legende, er både incubus og succubus falne engler. Man mente at incubus ga opphav til demoner, hekser og vanskapte barn. I de britiske Arthurlegendene var trollmannen Merlin avkommet etter en incubus mellom en jomfruelig nonne og en demon. Det ble sagt at demoner i kvinneskikkelse (succubus) hadde seksuell omgang med menn for å få tak i sædprøver, og at disse demonene senere (i mannskikkelse som incubus) ville befrukte en sovende kvinne med den. De som har vært utsatt for slike nattlige opplevelser, og det er ikke få, forteller at de følte nærværet til en ubeskrivelig ond kraft som omga dem, og at denne kraften hadde til hensikt å innta kroppen deres. De forteller at de oppfattet denne onde kraften som en demon, djevel eller en annen unaturlig skapning. Ofte er dette ledsaget av et sterkt press mot brystkassen eller hoften. Som nevnt, er incubus latin for mareritt. Dette ordet er sammensatt av to ord: mare og ritt, mare-ritt. Ifølge folketroen var en mare et overnaturlig vesen (vette) som plaget sovende mennesker (og dyr) ved å trå på brystet eller ri på kroppen deres. Derav ordet ritt. Denne folketro har sin rot i virkeligheten, og marene var ikke annet enn demoner eller falne engler. Slike beretninger er vanlige opp gjennom historien, og praktisk talt i alle kultursamfunn. Hundrevis av menn og kvinner har fortalt om seksuell omgang mellom dem selv og demoner/falne engler. Dette er ikke noe å trekke på skuldrene av eller å le av som ren overtro som «moderne, opplyste mennesker» avviser som ren fantasi. Dette fenomenet begynte i Noahs dager, da «Guds sønner», de falne englene, begjærte «menneskenes døtre» og hadde omgang med dem. Det er kort og godt hva Bibelen forteller oss.

Seksuell perversjon

«Homosex» - en synd som Bibelen fordømmer på det sterkeste, og som la oldtidsbyer i ruin!«Homosex» - en synd som Bibelen fordømmer på det sterkeste, og som la oldtidsbyer i ruin!Helt fra begynnelsen, fra den tid de begjærte de vakre, «menneskenes døtre», var disse falne engler som forlot sine egne boliger besatt av sex og seksuelle perversjoner. Mennesker som begynner å praktisere umoral og seksuelle perversjoner, åpner døren for demonene. De vil flokke seg rundt vedkommende. Det er derfor ikke merkelig at Bibelen advarer på det sterkeste mot slik praksis, da den har tilknytning til «urene ånder». Det er påfallende at det uttrykk som brukes i Det nye testamente om «uren» i forbindelse med «urene ånder», er akathartos, som betyr moralsk uren (utuktig, slibrig, lidderlig) i forbindelse med demoner. (Matt. 10,1; 12,43, Mark. 1,26 etc.) Paulus bruker det samme ordet akatharsia i Rom. 1,24, der han snakker om seksuell umoral: «Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet [akatharsia], til å vanære sine legemer seg imellom.» Disse «urene åndene» er besatte av sex og seksuelle perversjoner av alle slag. Det var slik det begynte allerede på Noahs tid, og glem ikke Jesu ord om parallellene mellom Noahs dager og vår egen tid! Ray Stedman sier, og med rette: «Nærværet til disse åndene i samfunnet viser seg alltid ved utslag av seksuelle perversjoner. Det er dette Paulus beskriver i Rom 1, der han trekker opp samfunnets nedgang og fall. Som det endelige tegnet på den overhengende kollaps, nevner han menn som er besatt av unaturlig seksuelt begjær etter andre menn, og kvinner som har et unaturlig begjær etter andre kvinner. På dette seksuelle nivå går samfunnet i oppløsning. Vi har derfor klart for oss, som det andre tegnet, en vidtomspennende og uvanlig manifestasjon av seksuell umoral — ikke sporadisk, men kontinuerlig; ikke lokalt men overalt» (Ray C. Stedman: Signs of Collapse, s. 8. Uthevelser tilføyd). I dag er vi kommet til dette nivået. Hvem med noenlunde bakkekontakt vil nekte for at de Pauli ord er en glimrende beskrivelse av vår sex-orienterte tid. Menneskene er i dag besatte av sex og sex-perversjoner av alle slag. Det er omtrent ingen normer tilbake, og de unaturlige lystene blir velsignet av kirken og kristenheten. Som tilfellet var i tiden før vannflommen, har de urene ånder også i dag sin storhetstid. Og deres perverse gjerninger får støtte av både statsmakt og Kirke. Bruken av «stoff» (narkotiske midler) preger vår generasjon. Dette ledsages ofte av seksuell umoral, New Age, okkultisme, satanisme — for ikke å si satanisk «musikk» som overstrømmer verden. Demoner og falne engler under ledelse av Satan arbeider febrilsk på å fange hele verden inn i det siste store bedraget. Vår tids sivilisasjon står foran sin kollaps, og Jesu komme er for døren — det er meget nær! Mye nærmere enn du aner! Uttrykket «demon» er avledet av det greske daimon, som kan bety en demon, en overnaturlig ånd (av ond natur), en djevel. I motsetning til selve Djevelen, Satan som kalles diabolos, satanas: «Den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen [diabolos] og Satan [satanas], han som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og hans engler [aggelos] ble kastet ned med ham» (Åp 12,9). Her er igjen en referanse til at også Satan har sine engler — de engler som var lojale mot ham da han opprinnelig falt i synd den gang han var en salvet kjerub. En statsleder som blir fjernet her på jorden og må rømme i eksil, har alltid sine lojale tilhengere som følger ham. Slik også med den salvede kjerub som falt i synd og ble til Satan.

«Aliens»

Øverst et normalt øye med sclera og pupill.  Nederst et «alien-øye» - en svart flate uten sclera og pupill. Bildet nederst er en fabrikasjon for å vise   hvordan et slikt øye ser utØverst et normalt øye med sclera og pupill. Nederst et «alien-øye» - en svart flate uten sclera og pupill. Bildet nederst er en fabrikasjon for å vise hvordan et slikt øye ser utDen senere tid har stadig flere personer meldt om uvanlige sammentreff med fremmede «mennesker» som trolig er relatert til UFO-fenomenene. Disse fremmede skiller seg ikke ut fra andre mennesker verken når det gjelder påkledning eller utseende for øvrig. Men det er andre ting som gjør dem så spesielle. Og det er hovedsakelig tre ting som går igjen som en rød tråd i alle rapportene om disse sammentreffene:

1. Disse fremmede har dypsorte øyne — en «bunnløs» sortfarge. Det er mange mennesker som har sorte øyne, men uansett hvilken farge man har på øynene, er det alltid en synlig pupill og en sklera (senehinnen, det hvite i øynene). Øynene til de fremmede mangler imidlertid disse elementene — hele øyet er en dypsort flate uten synlig sklera og pupill.

2. De som har støtt på disse fremmede «menneskene» blir grepet av en dyp angst eller skrekk. De føler intuitivt at det ikke dreier seg om vanlige mennesker, men om «overnaturlige vesener» av en ond natur.

3. De fremmede har en tendens til å ringe på/banke på inngangsdørene til private hjem eller på et bilvindu. De ber om lov til å «komme inn», med kommentaren: «jeg kan ikke komme inn uten at jeg blir invitert».

Kan det være at en rekke falne engler, eller hva vi skal kalle dem, allerede vandrer blant oss i menneskelig skikkelse? Dette er ikke en påstand, men et spørsmål. Disse falne englene er tross alt i stand til å materialisere seg og vise seg som normale mennesker i like stor grad som de gode englene, og det gjør de når det passer dem. Kan det da være at vi allerede ser forløperne til det siste store bedraget, da verden vil bli inntatt av myriader av falne engler i menneskelig skikkelse, og størsteparten av menneskeheten blir forført til fortapelse? Tiden må vise, og vi skal ha alle sanser våkne, for bedragene vil bli så sanseberusende at endog de utvalgte skal kunne føres vill, om det var mulig (Matt 24,24). Tiden er meget, meget nær! Våkn opp! min venn, og søk Guds frelse mens den er å finne!

 

Denne artikkelen er hentet fra innsyn 3-2010 ... (last ned)
Lest 3804 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 15:15
Logg inn for å kommentere