Registrer

Hvem oppdaget Amerika?

fredag, 18 juli 2014 00:00 Israel
(0 Stemmer)

En stein som ligger i et tørt elveDet er mye som tyder på at Kristoffer Colombus (1451-1506) bare gjenoppdaget et kontinent der hebreerne hadde opprettet kolonier 2500 år tidligereDet er mye som tyder på at Kristoffer Colombus (1451-1506) bare gjenoppdaget et kontinent der hebreerne hadde opprettet kolonier 2500 år tidligereleie i Ny Mexico, og som ble oppdaget av tidlige bosettere i det området, er en av de mest forbløffende arkeologiske oppdagelser på den vestlige halvkule. På denne steinen er hele tibudsloven inngravert med gammelhebraiske skrifttegn! Eksperter på hebraisk, som f.eks. Cyrus Gordon ved Brandeis-universitetet nær Boston, har gått god for ektheten. Jeg besøkte selv stedet for denne store steinen nær Los Lunas i Ny Mexico i 1973 og fotograferte den hebraiske inskripsjonen. En lokal avisreporter viste meg dette mystiske stedet som ligger midt ute i Ny Mexico-ørkenen. Vi passet oss for klapperslanger mens vi spaserte til stedet der steinen har ligget uberørt i hvem vet hvor mange mystiske århundrer. Hvem la den der? Hvem risset inn den utrolige innskriften med de ti bud i en gammel, hebraisk språkform?Los Lunas-steinen i Ny-Mexico - en amerikansk delstat som grenser bl.a. til Mexico og Texas - der De ti Guds bud er risset inn på gammelhebraiskLos Lunas-steinen i Ny-Mexico - en amerikansk delstat som grenser bl.a. til Mexico og Texas - der De ti Guds bud er risset inn på gammelhebraisk

I desember 1989 ble det rapportert at en amerikansk oppdager hadde funnet beviser i Perus høyfjellsjungler som tydet på at kong Salomos legendariske gullminer kan ha ligget i det området. Oppdageren, Gene Savoy, uttalte at han hadde funnet tre steintavler med det første skriftmateriale som var blitt funnet etter de gamle Andes-sivilisasjonene. Han fortalte at innskriftene lignet på fønikiske og hebraiske skrifttegn!

Avisen The San Francisco Chronicle rapporterte: «Skrifttegnene på steintavlene ligner på de som ble brukt på kong Salomos tid, og et av tegnene er identisk med et symbol som som alltid fantes på de skip han sendte til det legendariske landet Ofir, som Bibelen beskriver som kilden til alt gullet han samlet, uttalte Savoy» (7. desember 1989).

Savoy er ingen nykomling når det gjelder arkeologiske oppdagelser. Han oppdaget den siste inkabyen Vilcabamba i 1964. Savoy uttalte at de tre steintavlene veier flere tonn hver og måler ca 1,5 x 3,3 meter. De ble funnet i en hule nær Gran Vilaya, de enorme ruinene til Chachapoyas indianer-sivilisasjon han oppdaget i 1985.

Oppdagelsen overrasker meg ikke. I min bok Beyond Star Wars, antyder jeg bestemt at det gamle Peru var det mystiske landet Ofir.

Hebreere i Amerika 1000 år før Kristus?

I 1973, mens jeg reiste rundt for å gjøre noen undersøkelser for en artikkel jeg var i ferd med å skrive for The Plain Truth, avla jeg et besøk hos Dr. Joseph Mahan i Atlanta, Georgia. Han er ekspert på indianerstammene i det sydøstlige USA og deres etnologi. Han viste meg prøver på keramikk som var hentet opp fra havet rundt Bahamas-øyene, og han fortalte meg om indianerlegender, bl.a. fra Yuchi-stammen, som nevnte at disse indianerne måtte vandre fra Bahamas-områdene til Florida og Georgia-området. Ifølge legendene deres, sank øya de bodde på i havet, og de flyktet for livet.

Disse samme Yuchiene migrerte senere til Oklahoma-området, der de til slutt bosatte seg. Forbløffende nok er det sterke indisier som tyder på at de hadde kontakt med Den gamle verden i historisk tid. De har en skikk som er helt unik blant de amerikanske indianere. Både rasemessig og språkmessig er de helt annerledes enn sine naboer. Hvert år om høsten, på den femtende dag i den hellige innhøstings-måneden, foretar de en pilegrimsreise. I åtte dager bor de i «hytter» med åpent tak mot himmelen, dekket med løv og greiner. Under denne festivalen danser de rundt den hellige ild og påkaller Guds navn.

De gamle israelittene hadde i mange henseender omtrent den samme skikken. Under innhøstningstiden om høsten, på den femtende dagen i den hellige innhøstningsmåneden (den syvende måned), feiret de «løvhyttefesten» i åtte dager. I løpet av denne tiden bodde de i midlertidige hytter, dekket med løv, greiner og bregneblad. Denne festivalen strekker seg tilbake til Mose tid og utgangen fra Egypt (3 Mos 23).

Hvordan kan det ha seg at to fullstendig adskilte folkegrupper hadde den samme skikken?

Dr. Cyrus Gordon ved Brandeis-universitetet i Boston, hadde det privilegium å være til stede under en av disse høst-festivalene til Yuchi-indianerne, og lyttet til deres rop, sanger og hellige seremonier. Som ekspert på hebraisk, minoisk og mange språk fra Midtøsten, ble han nærmest vantro av forbauselse. Mens han lyttet, utbrøt han til sin ledsager: «De uttaler det hebraiske navnet for Gud!»

Dr. Joseph Mahan har sterk tro på de kulturelle kontaktene mellom indianerne og Østen, lenge før Colombus' tid. Han viste meg et lite tavleskår med gammel kileskrift fra Babylonia. «Dette», sa han, «ble funnet her i Georgia for ikke så lenge siden av en kvinne som gravde i blomsterbedet sitt. Innskriften virker ekte, og det er ingen grunn til å tro at den ikke er det.»

Forbløffende mysterier

Forskerne innrømmer i stadig sterkere grad at folk fra Midtøsten kom til Den nye verden lenge før Colombus eller vikingene. En stein som ble funnet ved Fort Benning i Georgia, er dekket av uvanlige innskrifter. Jeg har selv sett denne steinen og tatt bilder av den. Professor Stanislav Segert ved universitetet i Praha er professor i semittiske språk, og han har tydet innskriftene som en skrifttype som var i bruk i Minoa-sivilisasjonen og Kreta i det andre årtusen før Kristus!

I boken The Quest of the White God, peker Pierre Honore på likhetene mellom gammelminoisk skrift og mayaene. Uavhengig av ham har andre forskere merket seg de slående likhetene mellom aztek-innskrifter fra Mexico og Kreta-innskrifter på Hefaistos-diskusen fra øya Kreta i Middelhavet.

I tillegg til disse bemerkelsesverdige oppdagelsene, fortalte Dr. Cyrus Gordon meg at det fantes jøder [israelitter] i Amerika i oldtiden. Innskriftene på steinen, hevder han, er av samme stil og skrifttype som den som fantes i Kanaan, løftets land for hebreerne. Gordon, som jeg intervjuet i hans gamle hjem i Ny England-stil utenfor Boston, konkluderte med følgende: «Det er ingen tvil om at både disse funnene, og andre funn, gjenspeiler bronsealderens transatlantiske kommunikasjon mellom Middelhavet og Den nye verden rundt midten av det annet årtusen før Kristus.»Den såkalte Pontotoc-stelen som ble funnet i delstaten Oklahoma, USA. Den stammer fra en iberisk kolonist i Amerika, ca. 800 f.Kr. Ibererne var navnet på de hebreere som koloniserte Den iberiske halvøy (Spania-Portugal), som er oppkalt etter Eber, hebreernes stamfar, som var sønnesønns sønn av Noah via SemDen såkalte Pontotoc-stelen som ble funnet i delstaten Oklahoma, USA. Den stammer fra en iberisk kolonist i Amerika, ca. 800 f.Kr. Ibererne var navnet på de hebreere som koloniserte Den iberiske halvøy (Spania-Portugal), som er oppkalt etter Eber, hebreernes stamfar, som var sønnesønns sønn av Noah via Sem

I 1968 drev Manfred Metcalf med å lete etter flate steiner til å lage en utegrill. Flere merkelige, flate steiner fanget oppmerksomheten hans, og han tok opp en flat sandstein ca. 20 cm lang, børstet den ren og la merke til at den hadde en rekke merkelige inskripsjoner. Metcalf ga steinen til Dr. Joseph B. Mahan Jr., som var kurs- og forskningsleder ved Colombus kunst- og håndverksmuseum i Colombus, Georgia. Mahan sendte en kopi av steinen til Cyrus Gordon, som kom med følgende uttalelse:

«Etter å ha gransket steinen, ble det klart for meg at innskriftene var knyttet til egeisk språkform. De to best kjente av denne språkformen er minoisk lineær A og mykenisk lineær B. Dobbeltøksen i det nedre venstre hjørne har med Minoa-sivilisasjonen å gjøre. De enkeltstående, loddrette linjene minner oss om de loddrette linjene som i den egeiske språkform representerer tallet 1, mens de små sirklene representerer 0.»

Gordon konkluderte: «Nær syd- vest- og nordbredden av Mexicogulfen har derfor Amerika skriftmessig kontakt med bronsealderens egeer-sivilisasjon. Dette er neppe tilfeldig. Gamle egeiske innskrifter i nærheten av tre forskjellige steder i Gulfen gjenspeiler bronsealderens transatlantiske kommunikasjon mellom Middelhavet og Den nye verden rundt midten av det annet årtusen f.Kr.»

Denne steintavlen ble funnet i delstaten West Virginia i USA, og er risset inn på iberisk/puniskDenne steintavlen ble funnet i delstaten West Virginia i USA, og er risset inn på iberisk/puniskGordon lanserer en interessant tanke: «Den egeiske analogi med maya-skriftene, aztek-inskripsjoner og Metcalf-steinen, gir håp om at de dechiffrerte skriftene fra Middelhavet skaffer til veie nøkler til å låse opp de glemte skriftsystemene i Den nye verden. En generasjon som er i stand til landsette mennesker på månen, bør også være i stand til å plassere Amerika før Colombus innenfor verdenshistoriens ramme» (Manuscripts, sommeren 1969).

Ytterligere beviser for at bronsealderens mennesker drev transatlantiske oppdager- og handelsferder rundt midten av det annet årtusen f.Kr., på Davids og Salomos tid — og før det — finner vi i Sydamerika.

I 1872 fant en slave som tilhørte Joaquim Alves de Costa en brukket steintavle i den tropiske regnskogen i staten Paraiba i Brasil. Costas sønn ble forbløffet over de merkelige tegnene på steinen. Han var teknisk tegner av yrke, så han tegnet en kopi av steinen og sendte den til Det brasilianske statsråd. Direktøren for Nasjonalmuseet, Ladislau Netto, ble oppmerksom på steinen. Han var overbevist om at innskriftene på den var ekte, og skisserte en oversettelse. Samtidens lærde herrer spottet. Bare tanken på at fønikerne var kommet til Brasil flere år før Colombus, ble regnet som formastelig. Det var få forskere som tok steinen alvorlig.

I 1966 kjøpte Dr. Jules Piccus, som var professor i romanske språk ved universitetet i Massachusetts, en gammel utklippsbok på et loppemarked. Boken inneholdt et brev Netto hadde skrevet i 1874, sammen med oversettelsen av innskriftene på steinen og en anmerkning om hvor originalen fantes. Dr. Piccus ble interessert og gjorde Cyrus H. Gordon oppmerksom på funnet. Dr. Gordon var lederen for fakultetet for Middelhavsstudier ved Brandeis-universitetet og var ekspert på gammelsemittiske språk. Dr. Gordon, som hadde skrevet 13 bøker, ble forbløffet. Han sammenlignet Paraiba-innskriften med de senere verker om fønikiske skrifter, og oppdaget at den inneholdt nyanser og snirkler i fønikisk stil som en eventuell forfalsker i det 19. århundre på ingen måte kunne hatt kunnskaper om. Innskriftene måtte være ekte!

Gordon oversatte innskriften som følger: «Vi er sidonittiske kanaanitter fra byen til handelskongen. Vi ble skylt opp på denne fjerne strand, et fjelland. Vi ofret en ungdom til de himmelske guder og gudinner i det 19. år av vår mektige kong Hiram og seilte ut fra Ezion-Geber og ut i Det røde hav. Vi seilte med ti skip og var sammen på havet i to år rundt Afrika. Da ble vi adskilt ved Baals hånd og var ikke lenger sammen med våre ledsagere. Så vi er kommet hit, tolv menn og tre kvinner, til en ny kyst. Er jeg, admiralen, en mann som skulle flykte? Nei! Måtte de himmelske guder og gudinner stå oss bi.»

Kong Salomos flåte

Cyrus Gordon tror at kongen som er nevnt i innnskriften kan identifiseres som Hiram III, som regjerte 553-533 f.Kr. Innskriften ser ut til å bekrefte en noe uvanlig uttalelse i Det gamle testamente. En bibelsk krønikeskriver skrev i sin tid:

«Kong Salomo bygde også skip i Esjon-Geber, som ligger ved Eilat på bredden av Rødehavet i Edoms land. Og Hiram sendte sine folk, sjøvant mannskap, på skipene sammen med Salomos folk. De kom til Ofir og hentet gull, fire hundre og tjue talenter, og førte det hjem til kong Salomo» (1 Kong 9,26–28).

På kong Salomos tid var det en allianse mellom Tyrus' konge Hiram og israelittene under Salomo. De var ikke bare allierte, men var svært vennligstilt mot hverandre (2 Krøn 2,2-12). Israelittene og fønikerne arbeidet sågar sammen på byggingen av Guds tempel i Jerusalem (v. 13-18). Denne alliansen gikk også ut på gjensidig skipsfart, selv om fønikerne var kjent for å vokte nidkjært over hemmelighetene ved havseilas slik at ikke andre fikk kjennskap til den. I 2 Krøn 8,17-18 leser vi:

«Ved den tid drog Salomo til Esjon-Geber og til Eilat ved kysten av Edoms land. Og Hiram sendte folk til ham med skip og sjøvant mannskap. De fór sammen med Salomos folk til Ofir og hentet derfra fire hundre og femti talenter gull og førte det hjem til kong Salomo.»

Under Salomos glanstid var sølv «ikke regnet for noe» (2 Krøn 9,20). Vi leser: «Kongen gjorde sølvet i Jerusalem like så vanlig som stein, og sedertre like så vanlig som morbærtrærne i lavlandet» (2 Krøn 9,27). Salomo hadde sin egen personlige skipsflåte og dominerte verdenshandelen. «Kong Salomo ble større enn alle jordens konger i rikdom og visdom» (2 Krøn 9,22).

Det foreligger faktisk arkeologiske beviser for at skipsflåtene til kong Salomo og kong Hiram av Tyrus seilte jorden rundt, med utgangspunkt i Ezion-Geber, en havn innerst i Rødehavet, nær det moderne Aqaba eller Eilat! De tidlige engelske kolonistene i Amerika oppdaget hebraiske skikker blant enkelte av indianerstammene, bl.a. bønnereimer! Det er blitt funnet minoiske og fønikiske mynter, og det er blitt oppdaget gamle fønikiske og minoiske innskrifter i Tennessee, Alabama og Georgia, og Davidsstjernen ble til og med funnet i en gammel ruin etter Pueblo-indianerne i Ny Mexico! Det ser ut til at skipsfartsnasjonene i Middelhavet foretok havseilaser på regulær basis fra midten av det annet årtusen f.Kr. og fram til kong Salomos tid, ca. 1000 f.Kr.

Forbløffende oppdagelser i Mexico

Var hebreerne kommet til Amerika lenge før Colombus? Dr. Alexander von Wuthenau, som jeg intervjuet i hans hjem i Ny Mexico, har gjennom sitt forskningsarbeid skaffet til veie enda flere beviser. Dagligstua hans var fylt til overmål med figurer og kunstgjenstander av terracotta. I sin bok The Art of Terra Cotta Pottery in Pre-Columbian Central and South America, har Dr. von Wuthenau utgitt dusinvis av fotografier av disse kunstgjenstandene. Han forteller om sin forbløffelse da han under hver utgravning fant i de nederste lagene — ikke typiske indianerhoder, men hoder av mongolere, kinesere, japanere, tartarer, negre og «alle slags hvite mennesker, spesielt semittiske mennesketyper både med og uten skjegg» (s. 49).

Ved Acapulco oppdaget von Wuthenau at det hadde bodd tidlige semitter i et ikke ubetydelig antall. «Det som er pussig når det gjelder disse i all hovedsak primitive figurene, er at de vektlegger de markerte, semittiske trekkene», uttalte han. Kvinnefigurer som er funnet i området er også utpreget kaukasiske, med smale øyebryn, liten munn og overdådig hårfrisyre.

Cyrus Gordon, som har gransket samlingen, påpeker: «I Alexander von Wuthenaus private samling finner vi et maya-hode, større enn normalt, som skildrer en tankefull, skjegget semitt. Denne dolikokefaliske (langskalle)-typen passer fint inn i det nære Østen. Hodet minner om visse europeiske jøder, men ligner mer på mange Yemen-jøder.»

Nær Tampico avslører Huastecan-kulturen portretter av hoder med typiske hvite, semittiske trekk, men det finnes også hoder med negroide trekk. I Veracruz finner man imidlertid en figurin av en danserinne med trekkene til en fransk kvinne fra Brittania! Hun bærer en hårfrisyre som minner om fønikisk stil. I Veracruz finner man også en figur med falskt skjegg i egyptisk stil. Denne figuren har en slangelignende utvekst i pannen.

Hele tiden er det blitt funnet figurer med avgjort semittiske trekk. Et stykke malt keramikk fra Maya-kulturen viser en kvinne med en blomst. Kvinnen har unektelig negroide trekk. Figuren har tilknytning til egyptiske malerier, sier von Wuthenau, men den ble ikke funnet ved Nilen, men i Mellomamerika! Ved Stillehavskysten i Ecuador er det også blitt funnet tegn som tyder på at tidlige hebreere har vært der. Det ble funnet en figurin av en vakker pike med en hårfrisyre som viser en klar fønikisk tilknytning. Andre hoder som er funnet i Ecuador viser klare semittiske trekk. Det er helt klart at semitter kom fram til store deler av Det amerikanske kontinent i «forhistorisk» tid!

Oppdagelser i Syd-Amerika

I forrige århundre fant flere brasilianere innskrifter på stein langs Amazonas-elven. Gjennom en periode på 50 år avdekket fire menn, derav to forskere, innskrifter som de uavhengig av hverandre konkluderte hadde fønikisk opphav.

Den første av disse menn, Francisco Pinto, fant i 1872 20 dype huler i Brasils jungel, og oppdaget ca. 250 merkelige stein-innskrifter. Han mente de var fønikiske, og Brasils direktør for historie og geografi stadfestet mistanken. En tysk filolog som gransket innskriftene i 1911 mente de var ekte.

I 1880-årene finkjemmet en fransk forsker, Ernest Ronan, junglene og fant flere steiner med innskrifter. I 1920-årene oppdaget en forsker ved navn Bernardo da Silva enda flere innskrifter langs Amazonas. Det virker fornuftig. Det forklarer hvorfor mayaene, som regnet Quetzalcoatl som den gud som brakte dem kunst og rettsvesen, skildret ham som spesielt hvit og blond!Steintavle inngravert på iberisk. Tavlen ble funnet i Paraguay, Sydamerika. Den er risset inn av iberiske sjøfarere og sier: «Innskrift risset inn av sjøfarere frea Cadiz [Gedeth] på oppdagelsesferd». Paraguay-elven er seilbar for havgående skip frem til stedet tavlen ble funnet i en hule. Cadiz i Sydspania er oppkalt etter Gad, som var en av Jakobs tolv sønnerSteintavle inngravert på iberisk. Tavlen ble funnet i Paraguay, Sydamerika. Den er risset inn av iberiske sjøfarere og sier: «Innskrift risset inn av sjøfarere frea Cadiz [Gedeth] på oppdagelsesferd». Paraguay-elven er seilbar for havgående skip frem til stedet tavlen ble funnet i en hule. Cadiz i Sydspania er oppkalt etter Gad, som var en av Jakobs tolv sønner

Da spanjolene oppdaget Den nye verden tidlig på 1600-tallet, levde det kanskje 50 millioner mennesker på den vestlige halvkule. Disse snakket over 900 språk! Slik lingvistisk variasjon har lenge vært et mysterium for forskerne, og bekrefter logisk sett et variert opphav. Carleton S. Coon uttalte at conquistadorene «kommenterte Montezumas lyse hud, men nevnte ikke at denne herskeren sjelden utsatte seg for solen.» Coon tilføyer: «I sine portretter av Mandan-indianerne skildrer George Catlin dem som blonde. . . .Et annet tilfelle av avvikende indianertrekk, er at pomoene, hupaene og nabostammene i det nordlige sentral-California hadde skjegg i kaukasisk stil da de først ble funnet» (Coon: The Living Races of Man, s. 154).

Et annet mysterium for etnologene er en hvithudet, rødskjegget indianerstamme som ble oppdaget av dem som bygde den trans-amazonske motorveien i Brasil. De ble kalt de lavere Assurini fordi de bor sør for motorveien. De har øreflipper (som er helt uvanlig for andre indianerstammer i området), og språket deres er annerledes enn de tradisjonelle dialektene i distriktet.

I sin History of the World nevner Sir Walter Raleigh at de indianere han støtte på, brukte mange walisiske ord lenge før man trodde walisisk var kommet til Amerika. Språkstudier viser at walisisk er nært beslektet med hebraisk!

Mysteriet med maoriene på New Zealand

Blant maoriene og folk i Østpolynesia foreligger beviser for at solen ble tilbedt som Tane, og at solguden Ra var Boraboras skytsguddom. Maoriene gjorde også bruk av gamle solobservatorier. «Ved Kerikeri på New Zealand (ved Bay of Islands) finner man et Stonehenge i miniatyr, der steinene stikker ca syv fot (2,3 m) opp av bakken. Nær Atiamuri, nord for Taupo, finner man andre monumentale steinblokker — ca. 50 av disse står fremdeles oppreist» (Maori Symbolism, s. 137).

Det er interessant at gamle maoritradisjoner forteller at maoriene helt fra oldtiden har overholdt mat- og seremonilover som ligner svært de lovene de gamle hebreere hadde. De holdt til og med den syvende dags sabbat som hviledag! Hvert 49. år (77 år) holdt de et jubelår i likhet med de gamle hebreere.» Disse likhetene kan ikke bortforklares som rene tilfeldighteter. I likhet med hebreerne hadde også maoriene en «hellig måned» som var viet høsttakkefesten, og den samsvarte med den hebraiske måneden Tishri og løvhyttefesten.

Hvordan kan disse interessante tingene forklares? Slike likheter må bero på langt mer enn tilfeldigheter. I likhet med Yuchi-indianerne i Nord-Amerika, må også maoriene tidlig i sin historie vært i kontakt med hebraiske sjøfarere som krysset over de syv hav og som lærte dem hebraiske skikker og etterlot seg spor av hebraisk innflytelse.

Hvordan oppnådde man denne kontakten? Var verden i gammel tid dekket av en global, kulturell kontinuitet som tydet på en verdensomspennende sivilisasjon?

Kartet til «De gamle sjøkongene»

I sin bok Maps of the Ancient Sea Kings, forteller Charles H. Hapgood om Piri Reis-kartet fra 1513. Studier av dette kartet viser at det oppgir korrekte bredde- og lengdegrader langs kysten av Afrika og Europa. Dette tyder på at den som har laget kartet må ha funnet den riktige relative lengdegrad over Afrika og over Atlanterhavet til Brasil. Dette forbløffende kartet gir en nøyaktig profil av kysten av Sør-Amerika fram til Amazonas, og viser også en nøyaktig profil av Yucatan-halvøya i Mexico (som formodentlig ikke var oppdget på den tid!), og — utrolig nok — viser en del av kystlinjen til det Antarktiske kontinent som ikke ble oppdaget før i moderne tid, i 1818.Piri Reis-kartet fra 1513 viser Dronning Mauds land i Antarktis - uten iskappe!Piri Reis-kartet fra 1513 viser Dronning Mauds land i Antarktis - uten iskappe!

Kartet er ikke enestående i sitt slag. Et verdenskart tegnet av Oronteus Finaeus i 1531 viser et virkelig autentisk kart over Antarktis, og indikerer at kystområdene der var isfrie på den tiden det opprinnelige kartet ble laget (Oronteus Finaeus' kart var en kopi av en eldre original). Oronteus Finaeus-kartet viser en slående likhet med moderne kart over Antarktis. Hvordan kan dette ha seg?

Et annet interessant kart er Hadji Ahmeds kart fra 1559. Det er tydelig at kartografen har hatt et bemerkelsesverdig kildemateriale til rådighet. Hapgood uttaler: «Konturene til Nord- og Søramerika har et høyst moderne utseende. Spesielt er vestkystene interessante. De later til å ligge minst to århundrer foran datidens kartografi. . . .Konturene til det som nå er De forente stater, er omtrent perfekte» (s. 99).

Oronteus Finnaeus-kartet fra 1531 viser også Antarktis - et «uoppdaget» kontinent på den tid. Kartet viser Antarktis med elver og fjell, samt en isfri kystOronteus Finnaeus-kartet fra 1531 viser også Antarktis - et «uoppdaget» kontinent på den tid. Kartet viser Antarktis med elver og fjell, samt en isfri kystEt annet kart fra middelalderen er Reinel-kartet fra 1510. Det er et portugesisk kart over Det indiske hav som gir et slående vitnesbyrd om oldtidens kunnskap. Ved å studere de geografiske lokaliteter som var identifiserbare, og arbeide ut fra dem, ble Hapgood ganske forbløffet over å oppdage at «. . .dette kartet viser tydeligvis kysten av Australia. . . .Kartet viser tydeligvis også noen av øyene i Karolinene i Stillehavet. Lengde- og breddegradene på dette kartet er forbausende nøyaktige, selv om Australia ligger for langt nord på kartet» (samme, s. 134).

Hvordan kan man forklare slike slående likheter når man tar for gitt at menneskene på den tiden omtrent ikke hadde geografiske kunnskaper om jordkloden? Det er helt opplagt at sjøfarende nasjoner har reist jorden rundt i tidligere tider og nøyaktig risset opp de større kontinentene. Fragmenter og kopier av de gamle kartene har overlevd helt inn i middelalderen og blitt kopiert på nytt.

Hapgood konkluderer: «Bevisene de gamle kartene gir oss, antyder at det i fjerne tider eksisterte. . .en ekte, relativt framskredet sivilisasjon, som enten befant seg i ett bestemt område, men drev en verdensvid handelsvirksomhet, eller at den på en eller annen måte var en verdensomspennende kultur» (s. 193).

Hvor framskredet var denne gamle kulturen? Hapgood uttaler: «Når det gjaldt astronomi, navigasjon, kartografi og muligens skipsbygging, var den kanskje mer framskredet enn noen kulturstat før det 18. århundre e.Kr.» Ham fortsetter: «Det var først i det 18. århundre at vi utviklet praktiske metoder til å måle lengdegradene. Det var ikke før i det 19. århundre at vi begynte å sende ut skip for å drive hvalfangst og oppdagerferder i Nord- og Sørishavet. Kartene indikerer at visse folk i oldtiden kan ha gjort alt dette» (Maps of the Ancient Sea Kings, s. 193).

Hvilket kultursamfunn i oldtiden kan ha vært ansvarlig? Er det egentlig noen tvil om det?

Bevisene er overveldende. De semittiske sporene som ble oppdaget i Mexico og Søramerika, de hebraiske og fønikiske innskriftene, de hebraiske religiøse skikkene som er funnet i Amerika, og lignende skikker hos de gamle maoriene i fjerntliggende New Zealand — alt dette peker det faktum at det foregikk verdensomspennende handelsferder på verdenshavene på kong Salomos tid!

Hapgood uttaler at den slags kartografi tyder på økonomiske motiver og store økonomiske ressurser. Det tyder også på en organisert statsmakt, fordi kartleggingen av et kontinent som Antarktis krever en god del organisasjon, mange ekspedisjoner og kompileringen av mange lokale observasjoner og mindre kart til et hovedkart under sentral overvåkning. Han tilføyer at det er utenkelig at navigasjon og kartografi var de eneste vitenskaper som var utviklet av disse menneskene i oldtiden. Et slikt større foretak kunne bare ha funnet sted i en tid med verdensfred, og av et svært sterkt og velstående rike! Hvilket rike i oldtiden kunne utført noe slikt?

Bibelske beviser stadfester det hele

Ut fra Bibelen kan det ikke være noen tvil. Det gamle kongeriket Israel, som under kong Salomo var berømt for sin rikdom, fred, makt og ufattelige handelsvirksomhet, må ha vært medvirkende til å sette disse verdensomspennende sporene etter seg — deriblant hebraiske skikker, språk og praksis.

Gud sa til Esekiel: «Si til Tyrus, som bor ved havets innløp, som handler med folkene på mange kyster. . . .Folk fra Sidon og Arvad var dine rorskarer. De kloke menn som fantes hos deg, Tyrus, var dine styrmenn. Gebals eldste og dets kloke menn var hos deg og bøtte dine skader. Alle havets skip og sjøfolk var hos deg og handlet med deg» (Esek 27,3.8.9).

Fønikisk handelsskip av den typen hebreerne og fønikerne seilte på verdenshavene med. De kunne være opptil 2000 tonn store og ha en lasteevne på flere hundre tonnFønikisk handelsskip av den typen hebreerne og fønikerne seilte på verdenshavene med. De kunne være opptil 2000 tonn store og ha en lasteevne på flere hundre tonnFønikisk handelsskip av den typen hebreerne og fønikerne seilte på verdenshavene med. De kunne være opptil 2000 tonn store og ha en lasteevne på flere hundre tonnEsekiel fortsetter: «På store vann førte dine rorskarer deg ut — østavinden knuser deg midt i havet. Da dine varer kom inn fra havene, mettet du mange folkeslag. Med alt ditt gods og alle dine varer gjorde du jordens konger rike. Nå, da du er knust og er sunket i havets dyp, er dine varer og hele ditt mannskap gått til bunns med deg» (Esek 27,26.33.34).

Dette lyder som beskrivelsen av en sjøfartsnasjon som seilte verden rundt, en nasjon som brakte sin rikdom fra fjerne kyster. En nasjon som seilte rundt jorden for å drive handel.

I Bibelen leser vi også: «For kongen hadde Tarsis-skip på havet sammen med Hirams skip. En gang hvert tredje år kom Tarsis-skipene hjem, lastet med gull og sølv, elfenben og aper og påfugler» (1 Kong 10,22).

Er det ikke slående at Ferdinand Magellan seilte jorden rundt og brukte tre år på på turen, fra 15191522! Like slående er det at Sir Francis Drake, som var den første engelskmann som seilte rundt jorden også brukte tre år på turen — fra 15771580?

Men det finnes også andre beviser.

«Du minner om en synder fra Kanaan!»

Mariano Edward Rivero og John James von Tschudi påpeker i sin bok Peruvian Antiquities (1857) det faktum at de religiøse ritualene til de amerikanske indianere — etter å ha gransket og sammenlignet disse ritualene nøye — viser mange tydelige likheter med ritualene til det hebraiske folk (s. 9). Forfatterne fortsetter: «I likhet med jødene, ofrer indianerne sin førstegrøde, de holder sine nymåner og forsoningsfesten i slutten av september eller begynnelsen av oktober. De deler inn året i fire årstider som samsvarer med de jødiske festdagene. . . .I enkelte deler av Nordamerika praktiseres omskjærelse. . . .Det er også mange likheter mellom hebreerne og indianerne når det gjelder forskjellige skikker og ritualer, som f.eks. renselsesseremonier, bading. . .fasting og måten å be på. Indianerne avholder seg også fra blod av dyr, fisk uten skjell, og de betrakter forskjellige firføtte dyr som urene, det samme gjelder visse fugler og krypdyr, og de har som vane å ofre det førstefødte av flokken som et brennoffer» (samme).

Alle disse parallellene kan ikke bare bero på tilfeldigheter! Kan noen ved sine fulle fem regne disse likhetene som rene «sammentreff?» Rivero og von Tschudi fortsetter: «Men det som bidrar mest til å styrke synet på at de amerikanske indianerstammene er av hebraisk opprinnelse, er en slags ark som ligner på den vi finner i Det gamle testamente. Indianerne tar denne arken med seg i krig. Den må aldri berøre bakken, men må hvile på steiner eller trestykker, og det regnes som vanhellig og ulovlig å åpne den eller se ned i den. De amerikanske indianerprestene vokter nidkjært over sin helligdom, og ypperstepresten bærer på sitt bryst et hvitt skjell som er innsatt med edelsteiner. Dette minner om Urim til den jødiske yppersteprest, som vi også blir minnet om ved et bånd av hvite fjær over pannen» (s. 910).

Disse to kjente forskerne fra forrige århundre påpeker: «Under de religiøse øvelsene til de nordamerikanske indianerne var det ikke uvanlig å bruke hebraiske ord, og Adair forsikrer oss om at de pleide å kalle en mistenkt eller skyldig person for 'haksit canaha' — 'en synder fra Kanaan'. Om den som ikke brydde seg om religiøse øvelser, pleide de å si: 'Tschi haksit canaha' — 'du minner om en synder fra Kanaan'» (samme).Merkene på disse to steinene fra inkakulturen (Tiahuanaco i Bolivia) viser at steinene ble festet til hverandre med et metallbeslag som trolig ble laget ved å helle flytende metall ned i fordypningen. Denne byggekunsten er ukjent i andre deler av Sydamerika, men ble brukt av de gamle egyptere. Trolig stammer disse fantastiske byggekunstene fra en kultur før inkaene kom på banenMerkene på disse to steinene fra inkakulturen (Tiahuanaco i Bolivia) viser at steinene ble festet til hverandre med et metallbeslag som trolig ble laget ved å helle flytende metall ned i fordypningen. Denne byggekunsten er ukjent i andre deler av Sydamerika, men ble brukt av de gamle egyptere. Trolig stammer disse fantastiske byggekunstene fra en kultur før inkaene kom på banen

Selv om slike ting ikke beviser at indianerne i seg selv var jøder eller israelitter, viser det i hvert fall at hebreerne var kommet til Den nye verden lenge før Colombus, og at de hadde satt spor etter seg blant innbyggerne. Det var utvilsomt en del inngifte. Det er helt umulig at slike utrolige paralleller bare beror på rene tilfeldigheter.

Hvorfor skulle det være så merkelig at folk fra Den gamle verden, spesielt fønikerne, skulle ha nådd fram til Den nye verden og dratt til Sydamerika — og til og med krysset Stillehavet? Er dette så utrolig? Problemet er at de fleste av oss som lever i dag er hjernevasket til å tro at folk i gamle dager bare var overtroiske villmenn som var livredde for å sette til havs for ikke å falle utfor kanten av jorden!

Ruinene etter inkabyen Macchu Picchu ligger i nærheten av Cuzco, og er et mesterverk av byggekunst - trolig opprinnelig bygget av en kultur før inkaene kom på banenRuinene etter inkabyen Macchu Picchu ligger i nærheten av Cuzco, og er et mesterverk av byggekunst - trolig opprinnelig bygget av en kultur før inkaene kom på banenMen 1200 år før Kristus hadde fønikerne allerede seilt utenfor Herakles' søyler (Gibraltarstredet). De utviklet kjølen, strømlinjet skipene sine, lagde dekk og forbedret seilet. Skipene deres var mellom 25-30 meter lange og gjorde bruk av ett enkelt kvadratisk seil i tillegg til årer. Disse skipene kunne seile 160 km i døgnet. Fønikerne var travle handelsfolk, og handelsvirksomhet var deres fremste mål. Tyrus og Sidon, som var havnebyene deres i hjemlandet, var umåtelig rike. Nådde de gamle fønikerne fram til Den nye verden? Bevisene er ikke til å omgå.

Det er også interessant at quichua-ordet for «sol», Inti, antakelig er avledet av sanskrit-roten Indh, som betyr «å skinne, brenne, flamme». Dette ordet samsvarer med det østindiske ordet Indra, som også betyr «sol». Det er også av en viss betydning at før-inkaene tilba den usynlige skapergud, Den Øverste Gud, som Con, som ligner på det hebraiske Cohen, som betyr «prest», og er avledet fra rotordet Kahan, som betyr «å gjøre tjeneste under religiøse øvelser, å tjenestegjøre som prest».

Rivero og von Tschudi konkluderer: «Det kan ikke nektes for at ovenstående tradisjon med hensyn til skapelsen av denne verden av den usynlige og allmektige Con, menneskets opprinnelige, lykkelige tilstand, fordervelsen på grunn av synd, ødeleggelsen av jorden og dens gjenopprettelse, har en klar analogi med den mosaiske krønike om den tidligste epoke i menneskenes historie» (Peruvian Antiquities, s. 149).

Gull fra «Ofir»

Hos Esaias kan vi lese denne gåtefulle uttalelsen: «Jeg vil gjøre folk sjeldnere enn fint gull og mennesker sjeldnere enn gull fra Ofir» (Es 13,12). [I den eng. KJV-oversettelse står det: «. . .the golden wedge of Ophir» — en gull-kile fra Ofir. o.a.].

Det hebraiske ordet for kile er leshonah, og refererer til «en tunge», et verktøy av et eller annet slag. Gull-kilen var da en stang eller et verktøy av gull — en «tunge» av gull.

Hva kunne denne gull-«tungen» ha vært? Gull fra Ofir var ingen sjelden vare — kong Salomo fikk 44 tonn av det på ett enkelt år. Ofir var et sted som var berømt for sitt gull. Kan det være at Esaias refererer til dette spesielle verktøyet av gull som noe som var berømt i Ofir?

Inka-riket var berømt både for mengden og kvaliteten av det gullet det produserte. Inkaene i det moderne Peru har en tradisjon som forteller at deres første konge var Pirua Paccari Manco. På moderne quichua betyr Pirua et kornkammer eller lagerrom. Det første kongedynasti, som ble kalt Pirua-dynastiet, innbefattet de første 18 kongene i kongelisten. En av de vanligste titlene til disse første kongene var Capac, som betyr «rik».

En av de første kongene var Manco Capac, som grunnla byen Cuzco (som på inkaenes spesielle språk betyr «navle»). Manco Capac blir vanligvis regnet som inkaenes opphav. Inka-legendene forteller at han kvittet seg med sine tre brødre og ledet folket i Cuzco. Vi leser: «Han tok med seg sin gullstav. På det sted der jorden var så fruktbar at staven sank ned i hele sin lengde, der skulle de slå seg til ro» (Markham: The Incas of Peru, s. 50,53).

En annen fortelling kaller denne gullstaven eller gull-sceptret et «scepter av gull omtrent 90 cm lang og to fingre tykk» (Markham: Royal Commentaries of the Incas, s. 64). Kan dette ha vært «gull-kilen» eller «tungen» fra Ofir?

John Crow forteller om en annen tradisjon hos de gamle inkaene. Det er fortellingen om «gull-kilen». Ifølge denne, «sendte solen, som var lei av de rå, barbariske skikkene til de usiviliserte indianerne, to av sine barn, en sønn og en datter, for å løfte dem opp av deres primitive liv. De ble plassert på jorden nær bredden av Titicaca-sjøen, og fikk en gull-kile de alltid skulle bære med seg dit de gikk. På det stedet der denne kilen sank ned i bakken av seg selv og forsvant, der skulle de grunnlegge deres første by. Da det guddommelige par kom i nærheten av Cuzco, gled talismanen deres ned i jorden og forsvant av syne» (The Epic of Latin America, s. 25).

Var denne mystiske talismanen «gull-kilen» — den samme som profeten Esaias nevnte — «gullkilen fra Ofir?»

Det er en sterk likhet mellom Pirua-dynastiet og det hebraiske ord Ophir. På hebraisk var Ofir (ph kan uttales enten som f eller som p) navnet på sted der det var mye gull (1 Kong 9,28). Enkelte ganger brukes uttrykket på gull i seg selv (Job 22,24). Det gamle Peru passer godt på den bibelske beskrivelse av Ofir. Stedet var berømt for sitt gull. Soltempelet i Cuzco var en fantastisk praktutfoldelse av rikdom. De fire innerste veggene var dekt av papirtynn gullfolie. Et kjempestort gullbilde av solen hang over hovedalteret. Et stort rom av sølv var viet til månen. Rundt soltempelet og flere mindre rom var en stor vegg av stein, dekt av en meter bred gesims eller rygg av gull. Tempelet var dekorert innvendig med blomster, dyr og planter av gull. Spanjolene plyndret tempelet og tok med seg alle dekorasjonene av gull og sølv.

Ruiner etter det berømte soltempelet i CuzcoRuiner etter det berømte soltempelet i CuzcoI årene 1492-1600 strømmet gull og sølv til en verdi av to milliarder pesos ut fra de spanske koloniene i Den nye verden — minst tre ganger Europas totale beholdning av disse kostbare metallene opp til den tid. Den totale produksjon av gull og sølv i de spanske koloniene mellom 1492-1800 er beregnet til seks milliarder dollar.

Historikeren Fernando Montesinos besøkte Peru i årene 1629-1642, hundre år etter at spanjolene hadde erobret landet. Han reiste i 15 år på kryss og tvers i landet og samlet stoff til en bok om Perus historie. Montesinos skrev Ophir de España, Memorias Historiales y Politicas del Peru. Han mente Peru var kong Salomos Ofir, og hevdet at det var Noas etterkommer Ofir (1 Mos 10,29) som først bosatte seg i Peru.

Montesinos er blitt latterliggjort og hånet av senere historikere. Men fordi de første som bosatte seg i Peru hadde hvit hud og rødt skjegg, fordi det var mye gull i området, fordi navnet til Pirua-dynastiet antakelig samsvarer med det hebraiske Ophir, fordi seilasene til kong Salomos flåte brukte ca. tre år på ferden, og fordi «gull-kilen» i Ofir godt kan ha vært Manco Capacs «gull-kile», fordi det foreligger så mange overveldende beviser for kulturell kontakt mellom de gamle peruvianere og israelitter, med omtrent den samme kosmologi, og fordi det er klare beviser for at oldtidens semitter har vært i både Peru, Ecuador og andre steder på den vestlige halvkule — er det svært trolig at Montesinos hadde rett! Det er tungtveiende grunner til å tro at Peru var Bibelens Ofir.

Når vi gransker alle bevisene, avtegner det seg et forbausende klart bilde. Oldtidens semitter — hebreerne — seilte til den vestlige halvkule 2500 år før Colombus. Mye av denne kunnskapen er gått tapt for menneskene. Men nå er det ikke så rent lite som blir gjenoppdaget. De gamle israelitter var her før oss! De etterlot seg spor over alt — i skikker, språk, religiøse likheter, arkeologiske gjenstander — og til og med de ti bud innskrevet på en avsidesliggende stein i et tørt elveleie i Ny Mexico!

 

Denne artikkelen er hentet fra innsyn 1-2003 ... (last ned)
Lest 5156 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 17:28
Logg inn for å kommentere