Registrer

Israels ti tapte stammer Del 2

fredag, 18 juli 2014 00:00 Israel
(2 Stemmer)
Utvandring

Det er et historisk, uomtvistelig faktum at hovedmassen av ti av Israels tolv stammer, sammen med et antall av Juda og Benjamin stamme, ble bortført til Nord-Assyria i årene 740–715 f.Kr. Denne deportasjonen av israelitter er både beskrevet i Bibelen og skrevet og skildret på assyriske kileskrifttavler og relieffer fra den tiden. Det som skaper problemer for mange, for ikke å si de fleste, er: Hvor ble det av disse stammene og deres etterkommere? Hvor ble det av de millioner av hebreere som var Abrahams, Isaks og Jakobs etterkommere? Ble de assimilert i Det assyriske rike, slik enkelte hevder, og forsvant på den måten? Eller ble de spredt rundt omkring på jorden, utvannet ved inngifte og på annet vis, og forsvant på den måten, slik andre hevder? Disse to teoriene er direkte i strid med de evige «Han [Gud] førte ham utenfor og sa: Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, hvis du er istand til å telle dem! Og han sa til ham: Slik skal din ætt bli» (1 Mos   15,5)«Han [Gud] førte ham utenfor og sa: Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, hvis du er istand til å telle dem! Og han sa til ham: Slik skal din ætt bli» (1 Mos 15,5)pakter Gud opprettet med Abraham, Isak og Jakob (Israel). En tredje teori går ut på at hebreerne vandret videre fra Nord-Assyria og inn i Europa, og dermed dannet opphavet til den hvite, europeiske rase (kaukaserne) — de kristne nasjoner i nord-Europa. Vi må aldri glemme at Guds løfte til Abraham, var at hans ætt skulle bli overmåte tallrik, så hvor finner man dem i dag? Det er helt klart at det ikke dreier seg om dagens jøder, som jo ikke kan sies å være særlig tallrike. De er pr. i dag en liten minoritet (ca. 16 millioner) i verdenssamfunnet.

Arkeologien har ved en rekke interessante funn løst to store problemer:

1) Hva skjedde med de hundretusener av israelitter som «forsvant» syd for Kaukasus?

2) Hvilket folk var opphavet til kimmeriene og de gåtefulle, nomadiske stammene som gikk under navnet skytere, et folk som plutselig dukket opp nord for Kaukasus, og på samme tidspunkt i historien? Som vi vil opppdage, var begge disse folkeslagene israelitter. Det dreide seg bare om en etnisk omgruppering. Der den ene forsvant, dukket den andre opp.

Denne artikkelen forsvarer teorien om at hebreerne vandret videre innover i det til da stort sett ubefolkede europeiske kontinent og ga opphav til en rekke av europas nasjoner og kongehus. Det er mange indisier fra både historie og arkeologi, folklore, tradisjoner og legender, som gir støtte for denne teorien. Som vi etter hvert vil oppdage, er den både logisk og fornuftig, og er i harmoni med Bibelen.

Som vi også vil oppdage, utvandret en rekke hebreere vestover allerede fra den tid Israel oppholdt seg i Egypt og senere, etter hvert som utferdstrangen ble for stor og Kanaans land for trangt. Dette gjelder spesielt Dans stamme, men også Juda.

Uforbeholdne løfter

Vi har sett at Bibelens store troshelter, Abraham, Isak og Jakob, ved gjentatte anledninger fikk et uforbeholdent løfte fra Gud om at deres etterkommere skulle bli til en mengde folkeslag. Disse løftene ble senere gjentatt for både Isak og Jakob.

Det er flere ting i disse løftene vi skal merke oss:

1. Abrahams, Isaks og Jakobs etterkommere skulle bli umåtelig tallrike.

2. De skulle bli til en mengde folkeslag.

3. Konger skulle utgå fra dem, dvs de skulle opprette monarkier.

4. De skulle utbre seg mot nord, sør, øst og vest, dvs. i alle retninger.

5. I dem skulle alle jordens slekter velsignes.

6. Disse løftene ble gitt uten forbehold til de tre patriarkene Abraham, Isak og Jakob (Israel).

Etter kong Salomos død ble riket Israel delt i to: Nordriket og Sydriket, med hv. Samaria og Jerusalem som hovedsteder. Ti av Israels stammer (Israels hus)   bosatte seg i NordriketEtter kong Salomos død ble riket Israel delt i to: Nordriket og Sydriket, med hv. Samaria og Jerusalem som hovedsteder. Ti av Israels stammer (Israels hus) bosatte seg i NordriketVidere skal vi merke oss at løftet først ble gitt til Abraham. Abraham hadde imidlertid flere barn: Sønnen Ismael med trellkvinnen Hagar, samt seks sønner med Ketura. Både etterkommerne etter Ismael og de andre seks sønnene var naturligvis også Abrahams barn, som kommer under løftet om at Abrahams ætt skulle bli overmåte tallrik. Det var imidlertid Isak, Abrahams eneste sønn med Sara, som ble velsignet på spesiell måte, og som tjente som forbilde på den kommende Frelser. Det var til Isak Gud gjentok løftene hans far hadde fått. Isak var løftets sønn.

Disse løftene ble sist overført til Jakob, sønn av Isak. Det var Jakobs (Israels) tolv sønner, samt Josefs to sønner Manasse og Efraim som løftets ætt skulle utgå fra. Disse tolv (fjorten, når vi regner med Efraim og Manasse) personer var stamfedrene til Israels tolv stammer, og deres etterkommere skulle bli tallrike som «støvet på jorden»; de skulle bli «en mengde folkeslag» (nasjoner), og «all jordens slekter skulle velsignes» av dem.

Her er et meget viktig moment mange bibelgranskere har oversett: Fra og med det tiende kapittel i første Mosebok er Det gamle testamente i hovedsaken beretningen om én mann og hans etterkommere — Abraham og hans ætt, Israels tolv stammer. Disse ble senere delt i «Israels hus» og «Judas hus». Dette går som en rød tråd fra første Mosebok til Malakias. Det er beretningen om Abrahams ætt fra A til Å. Også i Det nye testamente blir denne tråden spunnet videre. Første Mosebok forteller om ættens opphav, videre kan vi lese om deres utvelgelse, splittelse, frafall og bortførelse. Profetene forteller om deres gjenopprettelse i de siste dager. Hvis vi ikke forstår dette riktig, vil størsteparten av Det gamle testamente være irrelevant for oss som lever i dag. Glem ikke at de gammeltestamentlige profeter ikke skrev så mye til sin egen tid, som de skrev for de siste dager. Det er her det sanne Israel kommer inn i bildet, både det «åndelige» Israel og det bokstavelige sanne Israel! Og det sanne Israel av kjødet er ikke dagens jøder, som vi har vært inne på tidligere.

Forsvunnet?

Vi har også vært inne på hvordan «Israels hus», dvs. Nordriket, der ti av Israels tolv stammer hadde bosatt seg med Samaria som hovedstad, ble bortført til nord-Assyria i årene 740–721 f.Kr. Siden har ingen hørt noe til dem. I hvert fall er det klart at størsteparten av de ti Israels stammer aldri vendte tilbake til hjemlandet. Det dreide seg om over en million mennesker, så hvor ble det av dem?

Før vi går nærmere inn på Israels vandringer fra nord-Assyria og inn i Europa, er det et annet viktig moment vi skal merke oss.

Tidlig utvandring

Utgangen fra Egypt fant sted ca. 1437 f.Kr. Førti år senere gikk avkommet deres over Jordan og satte foten i det forjettede land. (Ca. 1397 f.Kr.) Fra dette tidspunkt fram til bortførelsen til Assyria gikk det over 700 år. Her dukker det opp et stort problem.

Deportasjonsruten mot øst/nordøstDeportasjonsruten mot øst/nordøst1. Sa ikke Gud at Israels barn skulle bli overmåte fruktbare og utbre seg mot alle de fire verdenshjørner?

2. Kanaans land, der de tolv Israels stammer bosatte seg, var ikke stort i utstrekning, ca. 20 000 km2.

3. 700 år er lang tid.

Det var mellom en og to millioner mennesker som dro inn i Kanaans land. Fordi de skulle være overmåte fruktbare, må man jo spørre seg: Hvor stort var egentlig folketallet i 721 f.Kr., 700 år senere? Øyensynlig ikke altfor stort. Enten hadde fruktbarheten vært heller laber i tiden som var gått, eller så var det andre faktorer som kom inn i bildet.

Ville det vært plass til alle disse menneskene på et så lite område etter 700 år, selv med en konservativ befolkningstilvekst? I løpet av de 215 årene Israel oppholdt seg i Egypt, var de økt fra 70 personer til et sted mellom 1-2 millioner mennesker. Dette tilsvarer en fordobling av folketallet hvert 14. år! «Men Israels barn var fruktbare og tiltok sterkt. De økte og ble meget tallrike. Det ble fullt av dem i landet» (2 Mos. 1,7.9).

Med sine 5642 meter er Elbrus den høyeste toppen i KaukasusfjellkjedenMed sine 5642 meter er Elbrus den høyeste toppen i KaukasusfjellkjedenI 1 Krøn. 21,5 leser vi at det på kong Davids tid var 1,1 million våpenføre menn i hele Israel, samt 470 000 våpenføre menn i Juda. Det vil si at det på kong Davids/kong Salomos tid var et sted mellom 5-6 millioner hebreere i Israels land. Dette var ca. 500 år etter at Israels barn tok landet i eie. Dette er bare en snau tredobling av innbyggertallet på 500 år! Normalt — og konservativt — burde det vært fordoblet på 100 år. Det virker mildt sagt underlig at et folk som hadde en eksplosiv vekst fra 70 personer til ca. to millioner på 215 år (fordobling hvert 14. år) bare tredoblet folketallet på 500 år.

Det er rimelig at en rekke hebreere utvandret under Egypt-perioden, og da særlig vestover. En utvandring skjedde også i de 700 årene Israel oppholdt seg i Kanaans land. En rekke historiske funn tyder på det. Etter hvert ekspanderte israelittene vestover og nordover. Dette gjelder i særlig grad Dans stamme, som var sjøfarere og utmerket seg ved sin eventyrlyst og utferdstrang. Det er også indisier som tyder på at både hellenerne, fønikerne, Minoa-kulturen på Kreta, trojanerne, bosettinger på Irland, Skottland og i England, samt bosettinger langs spanskekysten og andre steder — til og med i Amerika — i større eller mindre grad hadde sitt opphav i utvandrede hebreere lenge før bortførelsen til Assyria. Bevisene peker i retning av at Sems ætt, som var velsignet framfor alle andre folkeslag (1 Mos. 9,26), i stor grad var opphavet til de store kulturene i Den vestlige verden, fra hellenerne til europeerne. Det er de som i størst grad har vært kulturbærerne og har stått for de store oppdagelser og oppfinnelser verden er blitt beriket med. Det er også deres etterkommere, det hvite, kristne Europa (og det amerikanske folk, som i stor grad nedstammer fra europeerne) som har ført Evangeliet til alle folkeslag. Glem ikke at de skulle være til lys for «hedningene» og at alle jordens slekter skulle velsignes gjennom dem (Es. 49,6; 1 Mos. 12,3; 18,18; 26,4; 28,14). Dette har ingen rasistisk brodd, men er bare et ubestridelig historisk faktum det må være lov å påpeke. Det blir gjort stadig nye arkeologiske funn, ikke minst i USA, som bekrefter dette.

At de etter hvert så tallrike og fruktbare hebreere utvandret til andre deler av Den vestlige verden, er vel ikke merkeligere enn at europeere og andre utvandret til USA i nyere tid.

Utvandring fra Assyria

I den apokryfiske boken 4 Esra (2 Esdra), som ble skrevet i 1.-3. århundre e.Kr., kan vi lese følgende:

«Du så ham samle en annen, fredelig menneskemengde om seg. Dette er de ti stammer som ble ført bort fra sitt eget land til fangenskap den gang Josjia var konge, han som ble tatt til fange av assyrerkongen Salmanassar. Han førte dem over Eufrat, og de måtte bo i fremmed land. Men de holdt råd sammen og ble enige om å forlate hedningefolkene og dra lenger bort, til et sted hvor menneskene ikke hadde bodd tidligere, for at de iallfall der kunne holde de lover de ikke hadde overholdt i sitt eget land. Så kom de til de vanskelige overgangene ved Eufrat. Da gjorde Den Høyeste jærtegn for dem og stanset elveløpene inntil de var gått over. Reisen gjennom dette området var lang og varte ett og et halvt år. Landet kalles Arsaret, og de ble boende der helt til de siste tider. Men nå har de igjen gitt seg på vandring, og Den Høyeste stanser på ny elveløpene så de kan gå over. Dette er tolkningen av den fredelige menneskemengden du så» (kap. 13, v. 39–47).

Satellittfoto av Kaukasusfjellkjeden, som skiller mellom Europa og Asia. Midt på bildet ser vi Kaukasus som et hvitt bånd, med Svartehavet til venstre (vest) og Det   kaspiske hav til høyre (øst). I disse områdene vandret Israel over til EuropaSatellittfoto av Kaukasusfjellkjeden, som skiller mellom Europa og Asia. Midt på bildet ser vi Kaukasus som et hvitt bånd, med Svartehavet til venstre (vest) og Det kaspiske hav til høyre (øst). I disse områdene vandret Israel over til EuropaHer finner vi en bekreftelse på at Israel ble ført i fangenskap, samt en interessant, historisk opplysning. Uttrykket Arsaret stammer fra et hebraisk ord som betyr «et annet land». Ca. 600 f.Kr. drev lyderne gimeriene (kimmerier, mer om disse senere) ut av Lilleasia, og de bosatte seg i Karpat-områdene vest for Svartehavet. Det er her Esdra lokaliserer dem som Arsaret-folket. Spor av navnet Arsaret finner man i dag i nord-Krim. En av elvene som renner fra Karpatene og ut i Donau heter Sereth.

Den jødiske historieskriveren Flavius Josephus (Joseph Ben Matthias, 37–ca. 100 e.Kr.), har også noen ord om de ti Israels stammer som ble ført i fangenskap til Assyria 800 år tidligere:

«Det er bare to stammer i Asia og europa som er underlagt romerne, mens de ti stammene fram til i dag befinner seg på den andre siden av Eufrat og er en stor folkemengde som ikke kan telles» (Antiquities of the Jews, bok XX, kap. V, 2. Uthevelser tilføyd.) Mellom Svartehavet og Det kaspiske hav ligger Kaukasusfjellene. Det assyriske rike strakte seg helt opp til Eufrats kilder og Kaukasus. Det var til disse områdene ti av Israels stammer ble ført i fangenskap av assyrerkongene. Det er områdene syd for Det kaspiske hav som er vuggen til den hvite, europeiske rasen — som for øvrig kalles Den kaukasiske rase eller Den nordiske rase, «den hvite mann». Hvorfor blir denne menneskerasen kalt «Den kaukasiske rase?» Det er fordi forskerne sporer dem tilbake til Kaukasus-området. Og hvorfor kan de ikke spore den lenger enn dit? Fordi de da må begi seg inn på bibelsk område, noe de med sin evolusjonistiske filosofi unngår for enhver pris. Denne holdning blant dagens forskere er mer enn beklagelig.

I disse områdene forsvinner det gamle Israel fra historien og angelsakserne, goterne og en rekke andre stammer dukker opp. De ti Israels stammer gikk aldri «tapt». De mistet bare sin identitet under sin århundrelange vandring vestover fra Assyria. De beveget seg innover i Europa og ble opphavet til den hvite, europeiske rase, og jeg skriver disse tingene fra en saklig vinkling, uten «rasistiske» overtoner. Det må være tillatt å belyse en rekke ugjendrivelige, historiske/antropogeografiske/etnologiske/etnografiske fakta uten å bli beskyldt for å være «rasist», som for øvrig er en av tidens mest forslitte floskler.

De aller fleste folkevandringer har skjedd den letteste veien, langs elvedalene. Israels vandringer gjennom Kaukasus har satt spor etter seg. Til denne dag finnes det mange landemerker som forteller om vandringene deres. Gjennom studiet av innskrifter på gravsteiner og på annen måte kan vi trekke den konklusjon at det folk som bosatte seg i Nord-Frankrike, Syd-Spania, De britiske øyer og de nordiske land, Norge innbefattet, var de «tapte» får av Israels hus. Mange av disse emigrerte senere til Canada, Amerika, Australia og andre steder. «Du skal bli til en mengde folk» var Guds løfte til Abraham, Isak og Jakob.

Skyterne

«Skyterne. Et folk som opprinnelig kom fra Sentralasia. I områdene nord for Svartehavet grunnla skyterne et rike som varte fra 8.–7. århundre f.Kr. til ca. det 2. årh. f.Kr.» (Encyclopædia Britannica, 1974 utg. Micropædia, bd. IX. art. Skyterne.»

Har du noen gang tenkt over hvor de forskjellige folkeslagene kom fra? I ovennevnte leksikon leser vi at skyterne opprinnelig kom fra Sentralasia, men hvordan kom de dit? Oppsto de spontant i dette området, eller kom de et annet sted fra? Svaret er enkelt og greit: De må jo ha kommet dit et annet sted fra. Hvem var egentlig skyterne, og hvor kom de fra?

Et meget forseggjort skytisk gullsmykkeEt meget forseggjort skytisk gullsmykkeSkyterne gikk også under andre navn. De var bl.a. kjent som Sakai. Den greske historieskriveren Herodot (ca. 484–424 f.Kr.) forteller at perserne kalte skyterne for Sakai.

Den kjente assyriolog Sir Henry Rawlinson (1810–95) tolket en rekke assyriske kileskrifttavler der dette navnet forekommer, og Rev. B.W. Savile sporet disse sakaiene tilbake til Israels ti stammer, dvs. befolkningen i Samaria, som ble bortført av assyrerkongene Tiglat-Pileser og Sargon ca. 721 f. Kr.

På hebraisk betyr skyt «vandrer». Henry Rawlinson uttalte at navnet sakai, slik det forekommer i De akomeniske tavler, er et ariansk uttrykk, og er erstattet med gimiri i de babylonske oversettelser av de persiske og skytiske innskriftene. Rawlinson sier videre at gimiri betyr «stammene», og er den semittiske ekvivalent for det arianske uttrykk saka. Navnet saka eller sakai (skyterne) forekommer først i kileskrift-inskripsjoner fra ca. 648 f.Kr. Navnet saka, sier Rawlinson, refererer sannsynligvis til tilbedelsen av Gud under dette navnet, eller til et av deres egne navn. Det er antakelig avledet av tsaki, sakitter, isakitter eller Beth-Isak — Isaks hus. Se f.eks. Amos 7,9.16.

Skytisk vase, også et praktfullt kunstverk. De som laget disse praktfulle kunstverkene var ikke primitive krigerstammer fra Asia, men et høyt kulivert folk som hadde   sine klare anerSkytisk vase, også et praktfullt kunstverk. De som laget disse praktfulle kunstverkene var ikke primitive krigerstammer fra Asia, men et høyt kulivert folk som hadde sine klare anerEtter deportasjonen kan man spore Israels hus ved deres to navn: «Beth-Omri» («Omris hus». Omri var Samarias grunnlegger, (1 Kong 16,23.24) og «Isak», ved avledningen saka, sakai, sakasuna og andre varianter, som alle er avledet av Isak. Prof. Sharon Turner (1768–1847) sier i sin bok History of the Anglo-Saxon at sakai, som på latin ble kalt sacae, var en skytisk nasjon, og ble kalt saca, sacki og sach-sen.

På Krimhalvøya ble skyterne kjent som scolotoi, mens grekerne kalte dem for skuthe/skuthae. Alle varianter av sakai blir oversatt med skyter.

Dagens Samarkand er den nest største byen i den sentralasiatiske republikk UzbekistanDagens Samarkand er den nest største byen i den sentralasiatiske republikk UzbekistanBabylonerne kalte skyterne for gimirra/gimiri, mens romerne også kalte dem kimirri og grekerne kimmeroi. På engelsk blir alle disse variantene av gimiri oversatt med Cimmerian. Henry Rawlinson, som tydet Behistun-klippen i Vest-Iran, sier at det etniske navnet gimri dukker opp i kileskrift på Darius' tid. Det er ekvivalent med det greske kimmeroi, og det walisiske khumri. Rawlinson mente også at det var rimelige grunner til å betrakte cimri eller kimmeri, som først dukket opp i Media og Assyria i det 7. århundre f.Kr., og sacae på Behistun-klippen nesten to hundre år senere, som identisk med Israels hus.

Fra områdene nord for Svartehavet vandret skyterne videre vestover og kom fram til Østersjøen, som tidligere ble kalt Pelagus Scythium, Skyternes hav. Prof. Sharon Turner har følgende interessante anmerkning: «De vandrende skyterne gikk over elven Araxes, kom ut av Asia og dukket plutselig opp i Europa i det 6. århundre f.Kr.» (History of the Anglo-Saxon.) Fra områdene i Nord-Assyria og Svartehavet, der 2 Esdra og Josefus plasserer Israel, dukket kimmeri, gimri, sacae, getae, massagetae og skyterne opp. De ble senere kjent som gotere, daner, normannere, angler og saksere. Sakaiene vandret også nordover til elven Jaxartes, der de grunnla byen Samarkand, som betyr «Nye Samaria». Det gamle Samaria var, som vi vet, hovedstaden i Nord-Israel. Byen Samarkand, en av de eldste byer i Sentralasia, ligger i Uzbekistan og er rundt 2700 år gammel. Aleksander den store, som ødela byen, kjente den under navnet Maracanda.

Noen israelitter vandret inn i Europa via Lilleasia og opp mot «Arsaret»Noen israelitter vandret inn i Europa via Lilleasia og opp mot «Arsaret»HerodotuAssyriske notarer skriver opp krigsbytte fra SamariaAssyriske notarer skriver opp krigsbytte fra Samarias (bok IV) gjør det imidlertid klart at ikke alle skytere var av samme rase. Enkelte var siviliserte jorddyrkere, mens andre var ville, slaviske, turaniske nomader. Herodot omtaler sakai som siviliserte. Han nevner også getaene, og at landet disse bodde i langs Donaus bredder, ble kalt Moesia — landet til Mose folk.

De gamle historieskriverne Diodorus, Strabo, Herodotus m.fl. nevner at skyterne, i likhet med israelittene, regnet svin som en vederstyggelighet. De ofret aldri slike dyr, og ville ikke engang ale dem opp. Det er påfallende at skyterne, som hadde alle kjennetegnene til israelittene, kom nettopp fra de samme områdene Israel ble deportert til.

I Asia ble israelittene kjent under en rekke forskjellige navn som kimmerier, sakasener etc.I Asia ble israelittene kjent under en rekke forskjellige navn som kimmerier, sakasener etc.ArkeoloLenger vest ble israelittene kjent som bl.a. skytere, normannere, angelsaksere, germanere, gotere etc.Lenger vest ble israelittene kjent som bl.a. skytere, normannere, angelsaksere, germanere, gotere etc.gene har brakt for dagen mange steintavler med inskripsjoner som forteller om assyrerne som bortførte israelittene. Disse tavlene ble funnet i Ninive i 1909, og oversettelsene ble utgitt i 1930. Tavlene, som er datert til ca. 707 f.Kr., har gitt viktige spor å gå etter, og beskriver aktivitetene til et folk som ble kalt gimira, og som levde i landet Gamir. Beskrivelsene av dette landet stemmer med det området israelittene ble deportert til, nemlig Nord-Assyria.



I 679 f.Kr. søkte Israel, eller gimirifolket, frihet ved å vandre nordover under ledelse av en mann ved navn Teuspa. Assyrerne tok dem imidlertid igjIsraelittene ble også kjent som keltere, som vandret i flere retningerIsraelittene ble også kjent som keltere, som vandret i flere retningeren i det øvre Eufrat-distriktet og beseiret dem. Et større antall israelitter kom seg imidlertid over Kaukasus til områdene ved Svartehavet. De som ikke unnslapp assyrerne, inngikk en allianse med assyrerkongen Esarhaddon, og fikk bosette seg i Sacasene i nord og Baktria i øst. Etter at Assyria falt i 612 f.Kr., vandret de som hadde bosatt seg i Sacasene over Dariel-passet i Kaukasusfjellene og inn i steppeområdene i Syd-Russland. Der ble de kjent som skytere. De som hadde bosatt seg i Baktria, ble tvunget nordøstover, og ble av perserne kjent som massageta og sacae.

Dr. George Moore uttaler følgende: «Sakaene og getaene, som tidligere invaderte India, sprang ut fra den samme kilde som sakserne og goterne i vest, og var direkte knyttet til israelittene eller et folk som brukte deres språk.» (Sitert i R. Capt: Missing Links Discovered in Assyrian Tablets, s. 226.)

Goterne

Skyterne ble senere kjent som gotere eller gothi, trolig fordi getaene, som utgjorde en viktig del av skyterne, var de som oftest var i kontakt med romerne, som kalte dem gothi. Fra områdene nord for Svartehavet vandret skyterne videre nordvestover og kom fram til Østersjøen, der de ble kjent som gotere. Goterne inntok bl.a. den største øya i Østersjøen, Gotland, som har sitt navn etter goterne. Göteborg (Gothenburg) og Göta älv har også sitt navn etter goterne.

Dr. George Moore sier i sitt verk British History Traced from Egypt and Palestine at — «Navnet goter ble, som vi allerede har vært inne på, trolig overført fra Palestina til områdene rundt Det kaspiske hav, der getafolket, sacai, gotere og saksere historisk sett levde sammen» (s. 13).

Sakserne

To av oldtidens historieskrivere, Albinus og Ptolemeus, beretter at sakserne var en skytisk rase som ble kalt sakai, og som kom fra Media, dit Israel ble deportert. Ptolemeus nevner bl.a. et skytisk folk som stammet fra sakaiene, og som ble kalt saksoner. Ordet Saksen er antakelig avledet av «Isaks sønner». Mange østlige språk skriver sunni for «sønner av. . .». «Isaks sønn» blir da til Saac-sunnia. Se f.eks. F. Wallace Connon: Documents of Destiny, London 1958. Professor Sharon Turner, som blir regnet som en av de aller fremste eksperter på angelsaksernes historie, sier i sin bok History of the Anglo-Saxon (1799-1805) at angelsakserne nedstammet fra skyterne som kom til Europa fra medernes byer ved Gosan-elven. Nøyaktig dit Israel ble bortført! «Og kongen i Assyria bortførte Israel til Assyria og flyttet dem til Halah og til Habor, en elv i Gosan, og til byene i Media» (2 Kong 18,11). Prof Turner forteller videre at daner og jyder er israelitter av Dans stamme.

Dagens spanske havneby Cadiz var i oldtiden kjent som Tarsis, en blomstrende israelittisk/fønikisk koloniDagens spanske havneby Cadiz var i oldtiden kjent som Tarsis, en blomstrende israelittisk/fønikisk koloniHistoriske og arkeologiske beviser tyder på at sakserne stort sett nedstammet fra de vestlige skytere (israelitter) som vandret gjennom Kaukasus og inn i Europa i det 6. århundre f.Kr.

Prof. Sharon Turner uttaler følgende:

«Angelsakserne, lavlands-skotter, normanner og daner har alle sprunget ut fra denne store kilden til den menneskerase vi har kalt skytere og goter. . . .De første skytiske stammer dukket først opp i Europa i det syvende århundre før den kristne æra. . . .'Skyterne, som tidligere var få og ubetydelige, holdt til i et smalt område av Araxes, men etter hvert utvidet de sine grenser til alle sider inntil de til slutt reiste sitt rike til stor herlighet.' [Diodorus]. . .De vandrende skyter gikk over Araxes-elven, vandret ut av Asia, og dukket plutselig opp i Europa i det sjette århundre f.Kr.» (Gjengitt i National Message, 24. des. 1927).

Germanerne

Etter hvert drev sarmaterne, et blandet, ikke-israelittisk folk, skyterne nordvestover i Europa mot Østersjøen. På dette tidspunktet innførte romerne navnet germaner i stedet for skyter, antakelig for ikke å forveksle dem med sarmaterne, som nå okkuperte det tidligere Skytia. Ordet germaner er et latinsk uttrykk som betyr «ekte», og indikerer at germanerne var de ekte skytere. De germanske stammene delte seg i andre grener: angler, sakser, jyder, daner, vikinger, burgundere, lombarder, frankere og andre.

Keltere og gallere

Skyterne kjempet med kimmeriene og drev disse vestover og nordover, der de ble kjent som keltere, gallere og kimbri. De sloss med sine egne, da slektskapsbåndene var gått tapt gjennom århundrene. På denne tiden, i det 4. århundre f.Kr., ekspanderte kelterne i alle retninger fra Sentral-Elven Ebro i Spania fikk sitt navn etter hebreerne (Eber), det samme gjelder Den iberiske halvøy med Spania og PortugalElven Ebro i Spania fikk sitt navn etter hebreerne (Eber), det samme gjelder Den iberiske halvøy med Spania og PortugalEuropa. Noen av dem invaderte Italia og plyndret Rom i 390 f.Kr., mens andre vandret til Lilleasia, der grekerne kalte dem galatere. Det var til disse etterkommerne av Israels hus Paulus skrev Galaterbrevet. Enkelte keltere vandret inn i Spania og ble der kjent som iberier — et gælisk navn for hebreere. Den iberiske halvøy og elven Ebro i Spania er oppkalt etter Eber, som var hebreernes og Abrahams stamfar (1 Mos 10,24.25; 11,14–17). På kong Salomos tid (ca. 1000 f.Kr.) var det en blomstrende israelittisk koloni i Tarsis i Spania der havnebyen Cadiz nå ligger. Nær Sevilla i Spania er det funnet en steininnskrift til Adoniram, som var Salomos oppsynsmann.

Andre keltere vandret over til De britiske øyer og dannet grunnstammen for Det engelske folk.

Det virker som det alminnelige uttrykket «keltere» ble brukt både om kimmerier (cymry), belgier og flere mindre stammer som alle var de første innbyggerne på De britiske øyer og trolig deler av Spania og Portugal. Det er indisier som tyder på at de første keltere som kom sjøveien til Irland, i tillegg til å tale hebraisk (de var tross alt israelitter), også hadde et skriftspråk — Ogham.

 

Denne artikkelen er hentet fra innsyn 1-2002 ... (last ned)
Lest 2191 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 17:28
Logg inn for å kommentere