Registrer

Israels ti tapte stammer Del 3

fredag, 18 juli 2014 00:00 Israel
(1 Stemme)
Amerika

Interessante arkeologiske funn tyder på at israelittene i sin utferdstrang også var nådd fram til Det amerikanske fastland, der de etter alt å dømme anla handelskolonier og drev gruvedrift, spesielt utvinning av kopper ved nordbreddene av Lake Superior. Israelittene seilte sammen med fønikerne, som var betydelige sjøfarere (1 Kong 9,26–28. Hiram fra Tyrus var føniker fra den gamle fønikiske byen Tyrus), og vi vet at også Dans stamme hadde skip (Dom 5,17). De første koloniene i Amerika ble grunnlagt ved elvemunningene i det som nå er Ny-England.

Den israelittisk/fønikiske påvirkning blir bekreftet av hundrevis av steininskripsjoner og andre arkeologiske funn i Amerika. Inskripsjonene er på flere språk, bl.a. fønikisk og iberisk/punisk. Den amerikanske, nå avdøde professor Barry Fell har skrevet flere rikt illustrerte bøker der han dokumenterer disse funnene, bla.a. Saga America, America B.C. og Bronze Age America.

Las Lunnas-steinen i Ny-Mexico viser et sammendrag av de ti Guds budLas Lunnas-steinen i Ny-Mexico viser et sammendrag av de ti Guds budOppdagelsen av slike inskripsjoner og en rekke andre arkeologiske funn, bl.a. kartagesiske mynter fra det fjerde og tredje århundre f.Kr., fønikiske og iberiske bronsegjenstander, romerske mynter fra det første årh. e.Kr., etc. etc., har endret vår oppfatning om at Amerika var ukjent for Den vestlige verden før Leiv Eirikssons og Colombus' tid. Las Lunnas-innskriften i Ny-Mexico er et eksempel på slik tidlig hebraisk skrift som minner om fønikisk under gresk innflytelse. Inskripsjonen består av ni linjer, og er et sammendrag av De ti bud, nøyaktig slik de er sammenfattet i 2 Mos. 20. En sammenligning av den arkaiske tetragrammaton (de fire bokstavene for Guds navn på hebraisk) i kolonne 10 av Habbakuk-kommentaren (100 f.Kr.) fra Qumran-grotte 1 (der Dødehavsrullene ble funnet) med Las Lunnas-inskripsjonen, går god for sistnevntes ekthet og høye alder.

Det er i det hele tatt gjort mange funn av forskjellige gjenstander i Nord-Amerika som har sitt opphav i et folk som kunstnerisk var langt dyktigere enn den innfødte, amerikanske befolkning, indianerne, som heller ikke hadde eget skriftspråk. Disse gjenstandene er av en helt annen art og kvalitet enn indianernes grove stein-redskaper. Las Lunnas-steinen er nevnt, et annet eksempel er Dighton-steinen ved Dighton, Massachusetts, et skjelett i rustning funnet ved Fall River, samt en over 2000 år gammel armert brystplate av støpt bronse. Det finnes gåtefulle gravhauger rundt Mississippi og Ohio. Flere av disse gravhaugene inneholder skjeletter som er over 2000 år gamle. Haugene er konstruert i nøyaktige sirkler og kvadrater, som viser at de som bygde dem hadde store matematiske kunnskaper. Bare i Ohio er det 10 000 slike hauger. I staten New Hampshire finnes en struktur som minner om Stonehenge i England.

Sentral/Sydamerika

I Sentral- og Sydamerika finnes enda flere beviser for at israelittene/fønikerne var kommet seg over Atlanterhavet i sin utferds- og eventyrtrang. Maya-kulturen, Azteker-kulturen og Inka-kulturen viser at disse har vært påvirket av «den hvite mann». I mayaenes by Chitzen Itza på Yucatan finner man veggmalerier av afrikanske negre, samt ansikter med typiske europeiske (kaukasoide) trekk. Det er mange ting som tyder på at Maya-kulturen faktisk var skapt av en fremmed kultur.

Da de spanske erobrere først kom til Sentralamerika, trodde befolkningen der at de fremmede var «hvite guder» som hadde besøkt landet deres tidligere. Colombus beretter bl.a. om en merkelig legende som var gått i arv blant den innfødte befolkning på østkysten av dette nye kontinentet. En gang for lenge siden, fortalte sagnet, hadde en flokk med hvite guder kommet over havet fra øst.

Hernando Cortez går i land i Mexico. Dette var i 1518. Den spanske conquistadoren begikk uhyggelige massakrer av den innfødte befolkningHernando Cortez går i land i Mexico. Dette var i 1518. Den spanske conquistadoren begikk uhyggelige massakrer av den innfødte befolkningDa den spanske erobreren Cortez kom til Mexico, ble han kalt «lys-guden» av aztekerne. De omtalte denne guden som «lys og blåøyd, med skjegg», («el hombre blanco» — den hvite mann), og kalte ham Quetzalcoatl. Han skal ha brakt med seg en avansert matematisk kalenderformel mayaene senere brukte i sine dommedagsberegninger, lærte den innfødte befolkning bruken av ild, ga dem et lovsystem, lærte dem byggekunst, skriftspråk, matematikk, metallurgi, astronomi, legekunst, produktivt jordbruk, et kalendersystem etc. — i det hele tatt brakte «Quetzalcoatl» med seg alle ferdigheter som var nødvendige for å skape en sivilisasjon. «I din ætt skal hele jordens folk velsignes» (1Mos. 26,4), var Guds løfte til Jakob. Også Inka-kulturen i Sydamerika viser innflytelse fra europeerne. Inka-guden Viracocha viser påfallende likheter med Quetzalcoatl. Også Viracocha er beskrevet som hvit, med skjegg, og skal ha brakt med seg kunnskaper og ferdigheter som dannet grunnlaget for Andes-sivilisasjonen.

Både «Quetzalcoaltl» og «Viracocha», som var virkelige personer, ble senere deifisert (gjort til guddommer) av den lokale befolkning. Dette førte til en utarting av religionen, som til slutt degenererte til menneskeofring. Både i Peru og i Amazonasbekkenet finner man fønikiske innskrifter på stein. Dette viser at oppdagerne fra vest har seilt oppover Amazonas, som er seilbar for havgående skip tvers gjennom Sydamerika helt fram til Iquitos, ikke langt fra foten av Andesfjellene. Dette er et godt stykke inn i Peru.

Sporene

Abrahams, Isaks og Jakobs etterkommere har satt spor etter seg overalt der de har ferdes. Over hele verden har disse menneskene vandret i sin umettelige trang etter å utforske og erobre nytt land. Overalt har de etterlatt seg en arv om sitt geni og nyskapende evner — nøyaktig som Guds løfter tilsa dette spesielle folket.

Turfan-området ved Ürümchi i Tarimbassenget (Vest-Kina), der de kaukasoide mumiene ble funnetTurfan-området ved Ürümchi i Tarimbassenget (Vest-Kina), der de kaukasoide mumiene ble funnetSom A. de Gobineau sier: «Overalt har den hvite rase tatt initiativet, overalt har de brakt sivilisasjonen til andre» (A. de Gobineau: Moral & Intellectual Diversity of Races, s. 456, 458). Det er få som til fulle forstår bredden og fylden av den velsignelse Gud lyste over Abrahams, Isaks og Jakobs ætt! I dem skulle all jordens folk velsignes. Og når Gud velsigner, da velsigner han rikelig! De skulle bringe lys, kunnskap og sivilisasjon til alle andre folkeslag. Dette har ingen «rasistiske» overtoner, men er uomgjengelige fakta man må kunne tåle å bli konfrontert med i søkingen etter sannhet. Det har ingen ting med menneskeverd å gjøre; eller degradering av sådant — det er udiskutable fakta. At erobringstrangen og gulltørsten til Jakobs etterkommere enkelte ganger ble for stor, noe som førte til undertrykkelse av lokalbefolkningen, er utenfor poenget i denne sammenhengen.

Overleveringene viser imidlertid at verken «Quetzalcoatl» eller «Viracocha» var av denne kategori. I det 15. århundre, Da Mexicos erobrer Fernando Cortez og hans menn satte sine ben i aztekernes land, trodde de innfødte og deres hersker Montezuma til å begynne med at erobreren fra øst var selve Quetzalcoatl, som hadde lovt å vende tilbake en gang. Men sannheten var ganske annerledes. Drevet av gulltørst, erobringsgalskap og religiøs fanatisme gjorde Cortez og hans menn ende på det gamle riket, som ble plyndret for sine skatter.

Kina

I Tarim-bassenget i Vest-Kina (kinesisk Turkistan), spesielt i områdene rundt Ürümchi, er det blitt funnet mumier av mennesker med umiskjennelige kaukasiske trekk. «Overraskende nok er disse forhistoriske mennesker ikke orientalske, men kaukasiske — høye, med store neser, blonde og runde øyne som trolig var blå» (fra omslaget til boken The Mummies of Ürümchi av Elizabeth W. Barber). Professor dr. Victor Mair fikk først se disse mumiene i 1987, og det som slo ham var at ansiktsformen verken var kinesisk eller orientalsk, men typisk kaukasisk.

En av de kaukasoide mumiene fra ÜrümchiEn av de kaukasoide mumiene fra ÜrümchiEn av disse mumiene er en mann som trolig var rundt femti år da han døde, «Cherchen-mannen». Han bærer umiskjennelige kaukasiske trekk og raget to meter i høyden.

I de samme områdene har forskerne også oppdaget en rekke manuskripter fra rundt år 100 e.Kr., skrevet på et utdødd språk — Tokharisk. Overraskende nok viste det seg at Tokharisk er nær beslektet med de indo-europeiske språk som tales i det meste av Europa, bl.a engelsk (som igjen er beslektet med hebraisk. Mer om dette senere).

Det er nærliggende å tro at disse menneskene var israelitter som under sine vandringer i Asia var kommet så langt øst som til Tarim-bassenget.

Dannan og fønikere

Greske, irske, skandinaviske og engelske skrifter er fulle av antydninger om et folk som ble kalt danai, dannan eller dannoni. De ble også kalt fønikere, eller ble omtalt i nær tilknytning til fønikerne. Lakedaimonerne (spartanerne), som var etterkommere etter danaiene, hevdet på den tid ypperstepresten Onias regjerte (300 f.Kr.) at de nedstammet fra hebreerne (1 Makkabeer 12,7.21).

Legenden sier at Grekenland ble grunlagt av egyptere. Israelittene ble av og til kalt egyptere (2 Mos. 2,19). Den greske historiker Herodotus beretter at de mest framtredende av de fremmede som ble utstøtt av Egypt fulgte Danaus (Dan), og senere Kadmus til Grekenland, men at de aller fleste ble ledet av Moses inn i Kanaans land. Kadmus nedstammet fra Kalkol (1 Kong 4,31; 1 Krøn 3,6), som igjen nedstammet fra Juda. (Kalkol og hans bror Darda var med andre ord sønnesønner av Juda). Kadmus og hans gruppe kom til Grekenland etter at Israel var kommet inn i Kanaan. Den gamle regionen Kolchia i Grekenland er oppkalt etter Kalkol, og stredet Dardanellene er oppkalt etter Darda. Historiske nedtegnelser forteller om Kalkols etterkommere som vandret vestover langs Middelhavskysten, der de grunnla «iberiske» (hebraiske) handelskolonier. En slik koloni ble kalt Zarah-gassa (nå Saragossa), eller «Serahs festning». Serah var, som vi vet, sønn av Juda.

Irland

Den sagnomsuste Tara Hill, den mest kjente gravhaugen på IrlandDen sagnomsuste Tara Hill, den mest kjente gravhaugen på IrlandFra Spania vandret ibererne/israelittene videre til Irland, som de kalte Iberne etter seg selv. Dette navnet ble senere latinisert til Hibernia. Judas' sønnesønn Kalkol ble grunnleggeren av den gamle irske kongerekken. Både han og hans bror Darda hadde utvandret fra Egypt før utvandringen til Kanaan.

En av Irlands tidlige krøniker knytter Dannan-folket eller Tuatha de Dannan (Guds folk) som invaderte Ulster, til de greske danais og spartanere. Ifølge Irlands Annaler av «De fire mestere», beseiret kolonien Tuatha de Dannan firbolgene, og ble derved herrer over Irland. Det er mye som tyder på at Dannan-folket var et høyt sivilisert folk, som var langt dyktigere i kunst og vitenskap enn andre kolonier som hadde slått seg ned på øya. Dannan-folkets ankomst til Irland er datert til ca. 1200 f.Kr., 85 år etter Deboras og Baraks seier, da vi blir fortalt at Dan hadde skip (Dom 5,17).

Troja

Vi husker beretningen om Jakobs sønn Juda, som fikk to tvillingsønner med sin svigerdatter Tamar (1 Mos 38). Hvorfor er denne hendelsen skrevet ned i Bibelen? Fordi den gir oss en nøkkel til å spore opp Judas etterkommere. Den ene av disse sønnene ble kalt Serah. Serah fikk fem sønner; en av disse het Darda (Dara, Dardanus, 1 Krøn 2,6). Dardas etterkommere utgjorde en stor prosentdel av Judas stamme som aldri gikk inn i Kanaans land Trojansk mynt. Legg merke til de kaukasoide trekkeneTrojansk mynt. Legg merke til de kaukasoide trekkenefordi de uGaius Julius Cæsar nedstammet etter alt å dømme fra trojaneren Aeneas, og var derfor en israelitt av Juda stammeGaius Julius Cæsar nedstammet etter alt å dømme fra trojaneren Aeneas, og var derfor en israelitt av Juda stammetvandret allerede under Egypt-perioden.

Ifølge slektstavlene i The Windsor Castle i England, var Dardas etterkommere Erictonius, Troas, Ilus, Laomedan, Priam, Hector, Astynax og Polydor. Historieskriveren Josefus kaller Darda for Dardanus, mens trojanske slektstavler kaller ham Darius. Det var Darda(nus) som grunnla byen/kongeriket Troja 34 år før utgangen av Egypt. Se f.eks. Petavius History of the World. Som nevnt, bærer stredet Dardanellene (Hellesponten) ved Troja fremdeles Dardas navn.

Etter trojanerkrigen og Trojas fall, som iflg. Erastothenes av Alexandria og Apollodorus skjedde 1183 f.Kr., flyktet Hectors fetter Aeneas og hans oldebarn Brutus til Italia. Det skal nevnes at Julius Cæsars familie, gjennom Julia, hevdet å nedstamme fra Aeneas. Mens Brutus oppholdt seg i Italia, fikk han ifølge legenden en drøm der han ble oppfordret å dra over til England:

«Brutus! Det ligger bak de galliske grenser, en øy omgitt av Det vestlige hav. . . .»

Byen Totnes i Syd-England, der Brutussteinen liggerByen Totnes i Syd-England, der Brutussteinen liggerBrutus, som var en etterkommer av Juda/Tamar, og derfor en israelitt, dro sammen med en større gruppe trojanere, som også var israelitter, over til England, dit han kom i 1103 f.Kr. I Totnes ved elven Dart finner man en historisk minnestein, «Brutus-steinen» til minne om Brutus' ankomst til England. Dette er den første autentiske beretning om en gruppe mennesker som kom til England. Tradisjonen sier at på veien til England kom Brutus over fire andre trojanske kolonier på spanskekysten, og han overtalte dem til å følge seg over til «Hvite-øyene», som England ble kalt den gang. Brutus fikk nå for seg å grunnlegge en by, Caer-Troia (Ny-Troja). Etter å ha kommet fram til elven Thames, fant han omgivelsene der ideelle, og grunnla Ny-Troja, som senere ble kalt Tri-Novantum. Romerne kalte byen Londinum, som senere ble kalt London. Det er kanskje ikke mange som er klar over at elven Thames (Themsen) har fått sitt navn etter trojaneren/israelitten Thyamis.

Gallere

Fra det 4. århundre f.Kr. invaderte keltiske stammer Nord-Italia, der de ble kalt kimbri. Den romerske historikeren Sallust (86–34 f.Kr.) kalte dem «gallere». Andre romerske historikere omtalte dem som keltere. Moderne historikere har tilsynelatende ikke godtatt de klare indisier på at kimbrerne på Jylland og gallerne i Frankrike har et felles opphav: Kimmeriene, som var kjent av grekerne på begge sider av Svartehavet. Både friserne og kimbri har felles opprinnelse i kimmeriene/israelitter.

Skandinavia

Etter at angelsakserne vandret over til England ca. 450–600 e.Kr., ble det tilbake på vestkysten av Norge to viktige grupper av skytisk/israelittisk opphav: Daner og nordmenn. Historiebøkene kaller dem noe uriktig for «vikinger». Den norske og danske befolkning nedstammer så godt som totalt fra disse nordmenn og daner. De var en gren av skyterne som kom østfra, og nedstammer fra israelitter av enten den skytiske eller kimmeriske gren av de gamle gimirri, det assyriske navnet på israelitter.

I sitt verk The Viking Age sier Du Chaillu:

«Med hjelp av oldtidens greske og romerske skribenter vil en omhyggelig gjennomgåelse av sagaene bidra til å hamre ut en ganske så kontinuerlig historie, og uten noe alvorlig avbrudd i begivenhetenes kjede. Dette kaster betraktelig lys over forfedrene til det engelsktalende folk og deres vandringer nordover fra deres gamle hjem ved bredden av Svartehavet, deres religion og deres bosetting i Skandinavia og England» (National Message, 13. nov. 1926, s. 715).

Norrøn mytologi

Snorres Ynglingesaga (den første av sagaene i Heimskringla) forteller om Odin, som ledet asa-folket fra bredden av Svartehavet gjennom Russland til Syd-Skandinavia, der de kom til å utgjøre aristokratiet, den regjerende slekt. Asa-folket kalte seg en guddommelig rase. Det er gjenom eddaene vi hører om de norrøne guddommer Odin, Thor, Frøya, Balder, Frigg etc. Prof. L.A. Waddell har påvist at navnet Thor er avledet av Dar i «Indara», det arianske navnet på Jehova. Thor ble senere mytologisert og gjort til tordengud.Den norrøne guden Odin var ifølge Snorre en historisk skikkelseDen norrøne guden Odin var ifølge Snorre en historisk skikkelse

De fleste gotiske sagaer kretser om Odin, som selv om han på et senere tidspunkt ble mytologisert, likevel var en virkelig, historisk person. Den norske oppdageren Thor Heyerdahl har utga en bok, Jakten på Odin, der han bekrefter teorien om at både Odin, vaner og æser var historiske personer. Dette var den siste boken Heyerdahl skrev før han døde, men er omtrent umulig å fa fatt i.

Også den norrøne guden Thor var trolig en historisk skikkelseOgså den norrøne guden Thor var trolig en historisk skikkelseOdin var leder for asa-folket eller æser (asia-folket) med sitt hovedsete i Asgard i Asia, der han også hadde sin borg Valhall. Odin kom fra Asaheim (Sentral-Skytia). Ifølge Andersons Kongelige ættetavler, levde Odin i siste halvdel av det 3. århundre e.Kr. Odin-folket (asa, æser) var kort og godt israelitter som hadde tatt Zoroasters tro, Ashas religion, som Asia har fått sitt navn etter. Asa-folket beseiret de kongelige skytere og inntok deres hovedstad Gerrhus (det nåværende Kiev) ved elven Dniepr. Gerrhus ble også kalt Asgard. Asa-invasjonen drev de kongelige skytere (sakai) inn i det nåværende Tyskland, der de ble kjent som saksere. Odin samlet en stor hær i Asgard, og de vandret opp Dniepr-dalen og vestover til Østersjøen, som tidligere ble kalt Pelagus Scythium, Skyternes hav. Til slutt kom de til Skandinavia. Det var fra Odins hær Svear at Sverige fikk sitt navn. En av Odins sønner, Balder, ble visekonge over anglerne, og fra ham regner angelsakserne sitt opphav. De to saksiske høvdingene Hengist og Horsa, som kjempet med engelskmennene i det 5. årh. e.Kr., regnet Odin eller «Wodin» som sitt opphav.

Et manuskript i Herald's College forteller om Odin, som i år 250 e.Kr. giftet seg med Freja, datter av den engelske silurkongen Cadwalladr (det var mange småkonger i England på den tiden. Siluria var en engelsk provins med egen konge). Cadwalladr nedstammet fra Brutus, som igjen nedstammet fra Juda. Fra Odins sønner nedstammet Rurik, som grunnla Det russiske rike i 840 e.Kr., samt de skandinaviske kongehus. Europa har hatt de fleste kongehus, igjen en oppfyllelse av Guds løfter til Abraham, Isak og Jakob: «Konger skal utgå fra deg.»

Rev. Milner viser i sine ættetavler at den historiske Odin nedstammet fra kong Priam av Troja, som i likhet med Gallam, Irlands erobrer og Brutus, Londons grunnlegger, nedstammet fra Juda/Serah. Odin bosatte seg først i Danmark og senere i Syd-Sverige, der han døde og senere ble mytologisert. Byen Odense på Fyn i Danmark er oppkalt etter Odins komme til Danmark, «Dans mark».

Skandinavene har sitt opphav fra områdene syd for Svartehavet og Det kaspiske hav. Den såkalte «nordiske rase» oppsto ikke i nord, men stammer fra israelitter som kom fra Asia etter sine utvandringer etter det assyriske fangenskap og tidligere.

Jylland og Danmark

Før anglerne kom inn i Nord-Tyskland, vandret en annen beslektet stamme, jydene til halvøya nord for Angli, og kalte den Jutland (Jylland). Jydene stammet fra Arianas (Persias) juti, som igjen nedstammet fra de av Judas stamme som assyrerkongen Sankerib førte til Assyria i Esekias' tid (2 Kong 18,13). Sankerib sier selv på Taylor-prismet at han tok 200 150 fanger av Juda stamme.

Den jødiske skribenten Eldad (9. årh. e.Kr.) skrev til spanske jøder at på kong Jeroboams tid (975 f.Kr.) var Dans stamme uvillige til å utgyte sine brødres blod, og i stedet for å utgyte Judas blod, forlot de Israels land og vandret over til Grekenland og Danmark. (Danmark = Dans mark). De kalte landet for Danmares, Dans land.

Språk

Engelsk, tysk, hollandsk og de skandinaviske språk er alle grener av en sentralstamme: gammel-gotisk, som først ble representert ved runer og futharker, men som igjen er avledet av ariansk/fønikisk. Både gresk og latin har gitt sitt bidrag til det engelske språket, men det vil overraske de fleste å høre at over 75% av de engelske ordene stammer fra hebraiske ord eller deres røtter. Lange sammenlignings-tabeller viser dette klart. Ingen har påvist dette bedre enn Isaac E. Mozeson i sitt store verk The Word — The Dictionary That Reveals The Hebrew Source of English. Mange språkforskere (etymologer) har bemerket den uvanlig store likheten mellom hebraisk og walisisk. I sin Welsh Grammar bemerker Dr. Davies at omtrent hver eneste side i den walisiske oversettelsen av Bibelen er full av hebraismer. Dr. Duncan M' Dougall sier at man kan ta en hvilket som helst setning på hebraisk og oversette den til gælisk ord for ord, uten å endre det aller minste på setningsbygningen, og man vil i hvert enkelt tilfelle få en korrekt gælisk setningsbygning. Dette kan man ikke gjøre med noe annet europeisk språk, sier han. Rev. Eliezer Williams bemerket at det knapt var en hebraisk rot som ikke hadde sin tilsvarende avledning på engelsk.

Dette er klare indisier på at de første engelskmenn var hebreere, israelitter. Tyrerne og fønikerne, som talte en tidlig form for hebraisk, var de første som kom til «Tinn-øyene» (England) for å lete etter tinn, som de brukte til å lage bronse, samt bly, sølv og jern. Denne utvinningen av tinn foregikk i Cornwall i Syd-England, der man fremdeles kan se rester etter gamle tinngruver.

Mileserne og dannan-folket talte hebraisk. Bevisene er overveldene for at hebraisk dannet selve grunnvollen for det engelske språk, ganske enkelt fordi hebreerne var de første engelskmenn.

• Eksempler på hebraismer i engelsk språk

Her er en rekke eksempler på hebraismer i det engelske språket. (E=engelsk, H=hebraisk, etter Mozesons verk):

(E) Zebra; (H) Zebi

(E) Giraffe; (H) Garaph

(E) Kitten; (H) Quiton

(E) Shrub; (H) Zhrub

(E) Berry; (H) Peri

(E) Ash; (H) Azh

(E) Booth; (H) Beeth

(E) Element; (H) Elem

(E) Noon; (H) Noom

(E) Sea; (H) Zee

(E) Skull; (H) Skoll

(E) Lung; (H) Lung

(E) Navel; (H) Navel

Isaac Mozeson hevder at så godt som alle engelske ord er avledet på en eller annen måte fra hebraiske rotord.

Minnesmerker

Danittene, som var nært knyttet til fønikerne, har satt spor etter seg på sine vandringer over det europeiske kontinent. Dan var imidlertid også en sjøfarende nasjon, og utvandret også sjøveien. Overalt hvor fønikerne dro, hører vi om danai-folket. Vi finner bl.a. mange stedsnavn f.eks. elver, der navnet er knyttet til Dan: Danube (Donau), Danastris (Dniester), Danapris (Dniepr), Don, Rhodan (Rhone), Eridan (Po). Også andre navn er knyttet til Dan: Danzig, Codan (Østersjøen), Danmark, Doncaster, Dannonia, (Devonshire), Dundalk, Donegal. Det er ikke så oppsiktsvekkende at erobrere oppkalte steder etter seg selv. Ser vi på et kart over Aleksander den stores hellenistiske rike, oppdager vi at omtrent hver eneste by bærer navnet Aleksandria eller Aleksandropolis. Et av Dans kjennetegn var at han skulle sette spor etter seg, «som en slange på stien» (1 Mos 49,17).

Bukis gravstein på Krimhalvøya ved Svartehavet - et minnesmerke etter Israels vandringerBukis gravstein på Krimhalvøya ved Svartehavet - et minnesmerke etter Israels vandringerPå Krimhalvøya ved Svartehavet er det funnet mange dysser og gravhauger med interessante inskripsjoner som forteller om hebreernes vandringer. Prof. Bruce Hannay nevner f.eks. et slikt manuskript som ble funnet i en av disse gravhaugene, og som lyder:

«Jeg er Jehudi, Mose sønn, sønn av Jehudi den mektige, en mann av Naftali stamme, som prins Salmanesser i Israels konge Hoseas dager bortførte fra Samaria sammen med de andre Israels stammer. De ble bortført til Halah, til Habor — som er Kabul — til Gozan og til Chersonesus — som er Krim.»

På Krim har man også funnet tallrike gamle gravkammere med hebraisk/fønikiske innskrifter på gravsteinene. Professor Chwolsen fra Petrograd tydet syv hundre av disse inskripsjonene. En av disse lyder:

«Dette er gravsteinen til Buki, sønn av presten Itzhak. Måtte hans hvile være i Eden ved tiden for Israels frelse. I året 707 av vår landflyktighet.» Hvis vi daterer dette fra Samarias fall i 717 f.Kr. stammer gravsteinen fra ca. 15–12 f.Kr.

Det er påfallende at det finnes så mange minnesmerker etter hebreere på Krim, og at de av en eller annen grunn blir ignorert av moderne forskere. Men det skyldes at dette emnet beveger seg på bibelsk grunn, og det passer ikke med synet til flertallet av moderne historieforskere, som er preget av utviklingslæren. Disse forskere er allergiske mot alt som smaker av bibelhistorie.

Raser

Oldtidens billedhuggere aom laget byster av greske guddommer, skildret dem med kaukasoide trekk. Til venstre Artemis, til høyre krigsguden AresOldtidens billedhuggere aom laget byster av greske guddommer, skildret dem med kaukasoide trekk. Til venstre Artemis, til høyre krigsguden AresStikk i strid med tilvante forestillinger var Adam en hvit mann. På hebraisk er betydningen av ordet Adam, aw-dam, «å vise blod i ansiktet», å være «lys, rødkinnet, å være i stand til å rødme» — et særtrekk for den hvite rase. (Se Strong's Concordance, #119, 120 GT.) Det er tydelig at Adam ble kalt aw-dawm fordi han hadde disse særtrekkene — en lys hud med rødaktig skjær på grunn av blodets fargestoff, hemoglobin, som var synlig gjennom den pigmentløse huden. Dette er betydningen av ordet Adam (som også kan bety «jord»), og disse fysiske særtrekkene til aw-dawm finnes bare hos den hvite rase. At også Adams hustru Eva var av samme rase, er vel selvinnlysende.

Blant Dødehavsrullene som ble funnet i grotte 1 finnes en rull som kalles Genesis Apocryphon, også kalt Patriarkenes rull. Her står det at Abrahams hustru Sara hadde «hvit og myk hud», og at hun hadde langt, vakkert hår. Abraham nedstammet i rett linje til Sem, Noas sønn. Noa selv nedstammet i rett linje til Adam (1 Mos 11,11–26; 5,1–32). Det er ikke grunnlag for å tro annet enn at også Noa, Sem og Abraham var hvite. Dette strider vel mot de vante forestillinger, men det er ikke grunnlag for å tro annet.

Laban, Rebekkas bror, var sønn av Nakor, Abrahams bror. Abraham forlangte at hans sønn Isak skulle ha en hustru av hans egen slekt (1 Mos 24,4). Navnet Laban betyr på hebraisk kort og godt «hvit», «den hvite». Det er ikke grunn til å tro annet enn at resten av Abrahams slekt også var hvite. Isak, Abrahams sønn med Sara var naturligvis også en hvit mann.

Alle indisier tyder på at bibelens israelitter, Abrahams etterkommere, tilhørte den kaukasiske rase, der de framtredende trekkene er lys hud, klassiske trekk, lyst hår og blå øyne. Selv om det finnes varianter, er dette den dominante type. «Rasisme»! sier noen. Tøys — det er fakta.

Egyptiske relieffer viser bl.a. fanger fra Kanaan, som viser utseendet til israelittene/judaittene. De avbilder dem som høyvokste mennesker med alle europeiske trekk. Naturligvis var det også variasjoner blant dem, slik man også finner i dag.

I sitt verk The Passing of the Great Race (1916) påpeker historikeren Madison Grant at sacai (skyterne, israelittene) var blonde, lyse mennesker som antropologisk sett var langskaller. Han nevner også at historikeren Strabo kaller disse menneskene for skytere og sakasener.

Et bystegalleri med greske filosofer og diktere. Alle viser kaukasoide trekkEt bystegalleri med greske filosofer og diktere. Alle viser kaukasoide trekkRomerske forfattere omtalte germanerne som «høyvokste, blonde og blåøyde» (Aschehoug/Gyldendals ettbinds-leksikon, art. germanere).

Både essenerlitteratur og andre kilder forteller at israelittene, og Jesus selv, var høye, lyse, blonde, blåøyde mennesker. I en rapport som Pilatus sendte til keiser Tiberius, beskriver han Jesus slik:

«En dag da jeg gikk forbi Siloa, så jeg mange mennesker som var samlet. I midten av denne gruppen la jeg merke til en ung mann som lente seg mot et tre og stille og rolig talte til forsamlingen. Det ble meg fortalt at dette var Jesus. Det kunne jeg egentlig tenkt meg, så stor var forskjellen mellom ham og de som lyttet til ham. Hans gylne hår og skjegg ga ham et nærmest himmelsk utseende. Han så ut til å være rundt tredve år gammel. Aldri før hadde jeg sett et så mildt ansikt med en slik opphøyd ro. Hvilken kontrast mellom ham og hans tilhørere, med deres svarte skjegg og mørke utseende.» (Uthevelser tilføyd.) Dette manuskriptet befinner seg i Archko-samlingen i Konstantinopel som kap. VIII, Valleus' anmerkninger — Acta Pilati, eller Pilatus' rapport til keiseren om Jesu arrestasjon, rettssak og korsfestelse.

I Archko-samlingen finner man også et intervju med Gamaliel, som beskriver Jesus slik:

«Josef er en tømmermann. Han er svært høy. . . .Håret hans [Josefs] ser ut til å ha vært kastanjebrunt i yngre dager. Øynene hans [Josefs] er grå. . . .Jesus. . . .Han er et bilde på sin mor, men har ikke hennes myke, runde ansikt. Håret hans er noe mer blondt enn hennes, noe som også kan skyldes solen. Han er høy. . . .Øynene hans er store og blå.» (Uthevelser tilføyd.) Denne beskrivelsen faller sammen med den beskrivelsen Pilatus ga.

Enda en beskrivelse av Jesus finner vi fra Publius Lentrelus i et brev til keiseren i Rom. Publius Lentrelus bodde i Judea på keiser Tiberius' tid. Dette brevet dukket først opp i skriftene til erkebiskop Anselm av Canterbury i det 11. århundre:

«På denne tid bor det i Judea en mann av helt spesiell moral. Hans navn er Jesus Kristus. Hans etterfølgere elsker og tilber ham som Den udødelige Guds Sønn. . . .Han er en høy, velproporsjonert mann med et vennlig og ærverdig utseende. Håret hans har en farge som knapt kan etterlignes, og som faller i elegante krøller. . . .kinnene hans er lytefrie, med en frisk rødfarge. . . .Skjegget hans har en farge som passer til håret. . . .Øynene hans er tindrende blå, klare og rolige.» (Uthevelser tilføyd.)

Byste av Alexander den store, som også viser kaukasoide trekkByste av Alexander den store, som også viser kaukasoide trekkDet skal nevnes, at da den engelske maleren William Holman Hunt i 1840-årene fikk i oppdrag å male Jesus, «Verdens lys», gjorde han grundige forundersøkelser for om mulig å finne ut hvordan Jesus hadde sett ut. Var han mørk, eller var han lys? Holman Hunt reiste bl.a. til Jerusalem for om mulig å komme på sporet der. Etter alle sine forundersøkelser malte han Jesus, Verdens lys — lys og blond, med blå øyne.

Flere av oldtidens skribenter, som f.eks. Polemon av Ilium, Galienos og Klemens av Aleksandria, beretter at sakaiene eller skyterne, var lik kelterne og germanerne i utseende, lyse, med rødaktig hud. Ammianus (ca. 350 e.Kr.) beskriver den skytiske stamme alanerne som «høye og vakre, med et nesten gult hår og et fryktinngytende blikk.» I sin bok The Ultimate World Order avslører major R.H. Williams at de opprinnelige italienere var lyse i huden og hadde blondt hår og blå øyne. De opprinnelige grekere (som var israelitter) ble beskrevet (ifølge Polemo) som lyshudete med rødskjær, blondt hår — en høy, muskuløs mennesketype med blå øyne. (Se f.eks. Elizabeth C. Evans: Physiognomics in the Ancient World, den jødiske lege og sofist Adamantios (4. årh. e.Kr.), Hans F.K. Günther: The Racial Elements of European History m.fl.) Når vi ser på statuer av de gamle grekere, minner de ikke mye om dagens grekere. De var av en utpreget nordisk type.Den egyptiske Farao Kefren (4. dynasti) har kaukasoide trekkDen egyptiske Farao Kefren (4. dynasti) har kaukasoide trekk

De eldste egyptiske relieffer viser også de første egyptere som typisk nordiske av utseende.

I den talmudiske litteratur blir Jakobs sønn Josef beskrevet som «hvit» og fager, med et ansikt som blusset som en rose. Det er ikke mye arabisk ved denne beskrivelsen, som heller passer på en nordisk mennesketype som «kan vise blod under huden».

«Rasisme»

Det er etterkommerne etter Jakobs tolv sønner som har vært de store oppdagere, kolonibyggere og sivilasjonsskapere. Selv i dag har de erobret de høyeste fjell, de tørreste ørkener, de kaldeste poler og de dypeste hav — ja, selve verdensrommet. Overalt hvor de slo seg ned, grunnla de blomstrende nasjoner. Dette folket er det eneste som er blitt til «mange nasjoner.» Gud hadde velsignet dem framfor alle andre folkeslag, ikke bare med fruktbart land på den vestlige halvkule, men på mange andre måter. De ble verdens mest fremgangsrike jorddyrkere. De frembrakte de største skikkelser i litteratur, musikk og bildende kunst. De sto for de store oppfinnelser og teknologiske nyvinninger som har gjort livet lettere for jordens innbyggere, men som også blir misbrukt i det ondes tjeneste, slik man kan forvente ut fra det uomvendte menneskes syndige natur. «I deg skal all jorden velsignes», var Guds løfte til Abraham, og vi ser at disse løftene til fulle er gått i oppfyllelse, til tross for det forventede misbruk, som Gud var godt klar over.

Sviktet Gud de uforbeholdne løftene til de store trosheltene? Aldri! Ingen andre folkeslag har fått slike store løfter. Det lar seg ikke bortforklare. Gud hadde aldeles ikke til hensikt at dette folket, Abrahams, Isaks og Jakobs ætt skulle forsvinne og utvannes når det kom i kontakt med andre folkeslag. Guds løfter til trosheltene i fordums tid var uforbeholdne evige. «Du skal bli til mange folk.» Så hvor finner vi dem?

Det er de som brakte Evangeliet om frelsen til alle jordens folkeslag. Det er de som har trykt 97% av all verdens bibler.Utsikt over Tara-området på Irland. Fra dette sagnomsuste distriktet skal det engelske kongehuset ha sine røtter videre nedover til Judas   siste konge, SedekiasUtsikt over Tara-området på Irland. Fra dette sagnomsuste distriktet skal det engelske kongehuset ha sine røtter videre nedover til Judas siste konge, Sedekias

Det er påfallende at apostlene først dro vestover med Evangeliet, og ikke østover. Tross alt var det østover at «hedningene» befant seg. Apostlene dro først i kjølvannet til «de tapte får av Israels hus», slik Jesus formante, og det var også disse som var de første til å ta imot budskapet. Senere ble «de tapte får av Israels hus» de fremste forkynnere av Sannheten.

Alt dette lyder kanskje som en lovsang over Jakobs etterkommere, som enkelte vil oppfatte som «rasisme». Det er imidlertid ikke «rasisme», men et uomgjengelig og ubestridelig faktum, som er grunnlagt på Guds egne ord og hans egne løfter til Abrahams etterkommere via Isak/Jakob. Midt oppe i alle ramaskrikene om «rasisme» er det ingen problemer å dokumentere alle ovennevnte påstander — mange av dem er selvinnlysende og ubestridelige.

Ordet «rasisme» er blitt en intetsigende, men velbrukt floskel i vår tid, da Den nye verdensorden prøver å samle alle nasjoner til et konglomerat av «unisex», «unikultur» og «unirase». Dette forsøket vil mislykkes. Det er nemlig et historisk faktum at vellykkede og varige samfunn alltid har hatt en høy grad av homogenitet blant befolkningen. Når denne homogeniteten blir utvannet, slik den gjør i Vesten i dag, begynner det engang vellykkede samfunn å degenerere. Da «alt for landet» var drivkraften hos nasjonens innfødte borgere, blomstret samfunnet. Da denne drivkraften ble utvannet ved kultur- og raseblanding, begynte også nedgangskurven.

Innenfor det mandelformede «øye» slo de vandrende israelitter seg ned etter utvandringer og deportasjoner, og ga dermed opphav til   «Den vestlige verden», eller «Vesten». Fra dette domenet skulle de «være lys» for resten av klodenInnenfor det mandelformede «øye» slo de vandrende israelitter seg ned etter utvandringer og deportasjoner, og ga dermed opphav til «Den vestlige verden», eller «Vesten». Fra dette domenet skulle de «være lys» for resten av klodenJakobs etterkommere har gjort seg skyldig i mange ugjerninger opp gjennom historien, det samme har andre folkeslag, så dette faller utenfor emnet. Det har å gjøre med menneskets onde, syndige natur, og er ikke begrenset til noen spesiell rase.

Ingen trenger å føle seg støtt over denne artikkelen. Den er ikke ment verken som rasehets eller degradering av andre raser og kulturer, men et forsøk på å belyse virkningene av Guds løfter og velsignelser til Abrahams, Isaks og Jakobs etterkommere. Guds frelse er åpen for alle mennesker, uansett rase, og den kristne har ingen rett til å forakte personer av andre raser eller hudfarger.

Men det var Gud som satte grenseskjell mellom nasjonene (Ap.Gj. 17,26) fordi han så at det var best. Han plasserte de tre store hovedraser på jorda: Den «gule» (mongolske), den sorte og den hvite hovedsakelig på hvert sitt kontinent, Asia, Afrika og Vesten/Europa.

I dag vil menneskene i sitt jag etter verdensherredømmet rive ned grenseskjellene og smelte kulturene sammen i en «unikultur», og tror i sin forblindelse at det vil bli svaret på mange av tidens problemer. Det er heldigvis enda noen personer med begge bena på jorda i samfunnet, tenkende mennesker som ser hvor det hele bærer, og når disse blir hengt ut som «rasister» av sine egne når de hever sin røst, er det et klart tegn på at medienes hjernevask har gjort sin virkning. Gud satte grenseskjell mellom rasene og nasjonene, og han som ser enden fra begynnelsen vet hva som er best. Det er tryggest å la disse grenseskjellene stå. Guds hensikt var at Abrahams/Isaks/Jakobs etterkommere, dvs. Israel, skulle være lys for hedningene og til velsignelse for nasjonene fra sitt eget territorium. Gud ønsket ikke at Israel skulle fjerne grenseskjellene og dra horder av fremmede inn i sine landområder, da dette ville få svært negative konsekvenser på sikt. Den allvitende Gud vet hva han gjør. Menneskene tror de vet bedre, men enden på det er dødens veier (Ord. 16,25).

Et omfattende emne

Denne artikkelen har bare forsøkt å gi et oversiktsbilde over hebreernes vandringer både før og etter deportasjonen til Assyria. Det er et stort og vidløftig emne, som krever et omfattende studium av tilgjengelig kildemateriale. Det er ikke plass her til å gå inn i alle detaljer, og flere emner er utelatt av hensyn til oversikten.

Det er en tradisjon som sier at profeten Jeremias kom til Irland i 586 f.Kr. sammen med en hebraisk prinsesse Tamar Tephi (datter av Judas siste konge Sedekias) som giftet seg med den irske prins Heremon, en hebreer, og førte den irske kongerekke videre. Dette og andre emner som har med Israels vandringer å gjøre, vil jeg ta opp i etterfølgende artikler.

Det er sikkert noen som vil hevde at mye av dette stoffet er bygget på myter, tradisjoner og legender, og derfor ikke kan tas alvorlig. Det er imidlertid slik at en legende (sagn, tradisjon, overlevering) er bygget over en virkelig hendelse, og derfor gir viktige, historiske hint. Eksempler på dette er norrøn mytologi, Arthur-legendene, irske sagn, syndflodlegendene, samt greske og romerske sagn. Disse sagnene bygger på virkelige, historiske hendelser, som senere er blitt kledd i atskillige flere fjær enn den opprinnelige fjæra. Hendelsen er blitt en legende — et sagn. Disse gir imidlertid viktige nøkler, bl.a. i våre studier av folkevandringer og nasjoners oppkomst.

Etterkommerne etter Israels ti stammer vandrer gjennom Darielpasset i KaukasusEtterkommerne etter Israels ti stammer vandrer gjennom Darielpasset i KaukasusHvorfor vier ikke moderne historikere, etnologer og arkeologer det gamle Israel større oppmerksomhet? Hvorfor ignorerer de tilsynelatende de klare indisier på at Israel er opphavet til den hvite, vestlige verden? Svaret er enkelt. Moderne forskere har ingen tro på Bibelen og dens beretning om menneskets og folkeslagenes opprinnelse. Deres vantro får dem til å ignorere eller fortie viktig materiale som bekrefter Bibelens troverdighet. De prøver derfor å belyse historien fra helt andre vinklinger. Moderne forskning hevder at mennesket og sivilisasjonene oppsto nærmest av seg selv. Skyterne «oppsto» i Asia, og Europa ble etter hvert befolket med folkegrupper som alle «kom et eller annet sted fra» i Asia — bare ikke syd for Kaukasus, dit Israel ble bortført! Ironisk nok kaller forskerne den hvite rase for «Den kaukasiske rase», og sporer den tilbake til Kaukasus-områdene. Hvis forskerne hadde belyst det hele fra bibelsk ståsted, og gått over Kaukasus, ville de løst problemet på gåten. Men da ble de samtidig tvunget til å ta Bibelens beretning om menneskets og nasjonenes/folkeslagenes opprinnelse nærmere i øyesyn. Så enkelt er det.

Som nevnt tar denne artikkelen bare sikte på å gi et overblikk over hebreernes vandringer. Det er store mengder stoff som må gjennomgås for å kunne skrive en slik artikkel, og mulighetene er derfor til stede for at det kan ha sneket seg inn feil og unøyaktigheter. Det er imidlertid ikke de enkelte detaljer som er viktige, men derimot helhetsbildet: Hva skjedde med Abrahams ætt, som skulle bli umåtelig tallrik? Hva skjedde med Bibelens israelitter, som forsvant fra sitt eget land? Denne artikkelen har forsøkt å klargjøre disse spørsmålene ut fra alle indisier som foreligger.

 

Denne artikkelen er hentet fra innsyn 2-2002 ... (last ned)
Lest 2267 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 17:29

1 Kommentar

  • Kommentar-lenke Øystein onsdag, 09 september 2015 22:07 Skrevet av Øystein

    Takk for en grundig og velskrevet artikkelserie.

    Jeg kan anbefale Kristen Døsslands "Norrønafolket i Opphav og Vandring" (gratis nedlastbar pdf på nett; http://www.bmonline.no/download/Norronafolket.pdf ) som supplement, der han går igjennom norske navn og stedsnavn tuftet på Bibelen og hebrisk.

    Rapporter
Logg inn for å kommentere