Registrer

Klodenes kamp

fredag, 18 juli 2014 00:00 Katastrofisme
(1 Stemme)
Så skjedde det, etter at de sju dager var til ende, at Syndfloden kom over jorden. I det år av Noahs liv da han var seks hundre år gammel, i den andre måneden, på den syttende dag i måneden, den dagen brast alle kilder i det store dyp, og himmelens sluser ble åpnet (1 Mos 7,10–11).

Den lakoniske setningen: «. . .den dagen brast alle kilder i det store dyp, og himmelens sluser ble åpnet», beskriver en global katastrofe på patriarken Noahs tid. Etter bibelsk kronologi var dette rundt 2350 f.Kr./1656 etter skapelsen. Mange ser på fortellingen om syndfloden som en ren myte uten basis i virkeligheten, eller at Bibelens syndflodberetning skildrer lokale oversvømmelser i Mesopotamiadalen eller andre steder. Problemet med dette synet er at de geologiske funnene bærer sterke bud om en verdensomspennende katastrofe i jordens fortid. Bevismaterialet er overveldende, globalt, og ligger åpent for alle som er villige til å tolke det uten forutfattede meninger.

Denne artikkelen er basert på en bokstavelig tolkning av Bibelens skapelses- og syndflodberetning fordi den i tillegg til å være nedskrevet i Guds ord, også korresponderer best med de geologiske funn, tradisjoner, etc. som jorden kan vise til i overmål. Det er ingen andre forklaringer som kan danne ramme rundt syndflodberetningen enn katastrofisme. Uniformitetsprinsippet som hittil har vært grunnlaget for utviklingslæren, er helt ute av harmoni med det geologiske materiale. Bevisene for dette er overveldende. I den senere tid har imidlertid stadig flere forskere uten tro på Bibelen innrømmet at jorden kan ha vært utsatt for store katastrofer i sin fortid, hovedsakelig framkalt av passerende/kolliderende himmellegemer. Vi skal se litt på de rent tekniske sidene av syndflodkatastrofen og de kreftene som skapte kaos i solsystemet og forårsaket Noas syndflod. Dette er ikke en dogmatisk framstilling, men en beskrivelse av hva som kan ha skjedd. Det kan ha vært andre årsaker, for alt jeg vet, men scenebildet som danner ramme for denne artikkelen virker svært rimelig. En ting er absolutt sikkert: Et himmellegeme, eller en inntrenger i solsystemet var årsaken til kosmiske katastrofer, og et passerende himmellegeme — kanskje det samme — var årsaken til syndflodkatastrofen på jorden.

Straffedom

Syndfloden var en Guds straffedom over en verden som var blitt fordervet utenfor alt håp. Hovedårsaken var falne engler som drev og ruinerte skaperverket og korrumperte menneskets genapparat. Legg merke til at Guds beslutning om å ødelegge jorden står i direkte tilknytning til den virksomheten «Guds sønner» bedrev: «Kjempene var på jorden i de dager, og likeså siden, da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, som fødte dem barn. Dette er de mektige menn i gammel tid, de navngjetne. Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang. Da angret Herren at han hadde skapt mennesket på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte. Og Herren sa: Jeg vil utrydde fra jorden menneskene som jeg har skapt, både mennesker og fe og krypdyr og himmelens fugler, for jeg angrer at jeg har skapt dem» (1 Mos 6,4–7). Gud bruker naturkreftene som sine redskaper. Han kan utføre ting som tilsynelatende er i strid med kjente naturlover, og da kaller vi det mirakler. Men som oftest bruker han de redskaper han har til rådighet, og styrer begivenhetenes gang i samsvar med sin vilje. Himmellegemene, naturlover og naturkrefter er alle skapt av Gud og underlagt hans kontroll, og det var disse han gjorde bruk av både under syndfloden og etterfølgende katastrofer — og som han igjen vil benytte ved tidenes ende.

Solsystemet

Da Gud var ferdig med sitt skaperverk her på jorden og tok et overblikk over det han hadde gjort, så han at det var «overmåte godt» (1 Mos. 1,31). Det betyr at det var fullkomment. Guds skaperverk var ikke preget av dårlig håndverk, rot og ufullkommenheter, slik tilfellet ofte er med vanlige håndverkere. Gud er fullkommen, og det som kommer fra hans hånd er fullkomment. All degenerasjon, alt kaos og alle tegn på store katastrofer i skaperverket har sin rot i syndens oppkomst. Det var ikke slik fra begynnelsen. Hele universet var en gang preget av orden og harmoni. Slik er det ikke lenger. Eksempelvis bærer vårt eget solsystem bud om katastrofer av kosmisk format som har satt dype spor etter seg. Minst to planeter er blitt revet i stykker en gang i fortiden, og fragmentene har bombardert de andre klodene i solsystemet. Flere planeter har endret rotasjonsakse, to av dem (Uranus og Venus) har retrograd rotasjon (roterer «baklengs»); solsystemet er fullt av støv og etterlatenskaper etter fortidens katastrofer, og det er mange andre anomalier som vitner om ufattelige katastrofer i vår del av universet.

Vela-katastrofen

I stjRestene etter supernovaen i stjernebildet VelaRestene etter supernovaen i stjernebildet Velaernebildet Vela (Seilet) på den sydlige halvkule finner man en stjernetåke som utgjør restene etter en gigantisk stjerneeksplosjon for noen tusen år siden. I dette området finner man også en pulsar som er restene etter stjernen som eksploderte. En slik eksplosjon kalles en supernova. Stjernemassen ble slynget utover med hastigheter på flere tusen kilometer i sekundet. Restene er i dag synlige som et tåkeslør i en avstand av 6000 lysår. Pulsaren som i dag er fragmentet etter Vela-supernovaen, ligger i en avstand av 1600 lysår, mens den opprinnelige eksplosjon ifølge astronomene kan ha ligget så nær som 45 lysår. Hastigheten til Vela-fragmentet kan ha vært mellom 1–2% av lyshastighet, dvs. mellom 3000–6000 km/sek (10,8 –21,6 millioner km/t).

Supernovafragment?

Enkelte forskere mener at ødeleggeren som kom inn i solsystemet fra det interstellare rom var et fragment etter denne supernovaen. Fragmentet/fragmentene kan ha bestått av ren stjernemasse av svært stor tetthet, og dermed hatt en enorm gravitasjon til tross for relativt liten størrelse, kanskje mindre enn vår egen måne. Likevel ville den skape store katastrofer hvis den kom inn i vårt solsystem. Men dette er bare en hypotese. Det kan ha vært et helt annet himmellegeme som skapte kaos, men det kom uansett inn i solsystemet utenfra, fordi ødeleggelsene også fant sted i solsystemets ytterkanter.

Kuiperbeltet

Et asteroidbelte utenfor planeten Neptun (Kuiperbeltet), kan inneholde så mye som 70 000 fragmenter etter en   planetkatastrofe. Planeten Pluto er et større fragment etter katastrofen, og er nå nedgradert til en «småplanet»Et asteroidbelte utenfor planeten Neptun (Kuiperbeltet), kan inneholde så mye som 70 000 fragmenter etter en planetkatastrofe. Planeten Pluto er et større fragment etter katastrofen, og er nå nedgradert til en «småplanet»De senere årene er det oppdaget et asteroidbelte utenfor planeten Neptun. Forskerne mener at det inneholder så mye som 70 000 større og mindre himmellegemer. Dette såkalte Kuiperbeltet er etter alt å dømme restene etter en større planet som en gang befant seg der. Fragmenteringen av denne planeten bombarderte det ytre solsystem. Månene til de ytre planeter Saturn, Uranus og Neptun er sterkt kraterbesådd og bærer bud om kraftig bombardement og kosmiske katastrofer. En eller annen ytre påvirkning har fragmentert dette himmellegemet. Et fremmedlegeme kan ha kommet inn i solsystemet fra det ytre rom, passert innenfor den såkalte Rochegrensen (ca. 2,5 planetradier) til himmellegemet og revet det i stykker.

Det er flere som nå mener at solsystemets 9. planet, Pluto/Charon (Charon er Plutos måne; den er svært stor i forhold til Pluto, og disse to klodene utgjør nærmest et dobbeltplanet-system) bare er et større fragment etter katastrofen. Pluto er mindre enn vår egen måne (ca. 2900 km/diam.), og har en meget eksentrisk bane. Dette er bemerkelsesverdig, og tyder på en større katastrofe i denne delen av solsystemet en gang i fortiden. Pluto kan også være en tidligere Neptunmåne som ble revet løs av inntrengeren. Etter disse oppdagelsene har Pluto nå mistet status som ekte planet. Det er også påvist en sky av aluminiumisotopen Al26 som omgir solsystemet. Aluminium-26 dannes ved supernova-eksplosjoner og brytes ned til magnesium-26. Siden størsteparten av denne skyen fremdeles er Al26, tyder det på ung alder. (For den som er interessert, kan det nevnes at Al26 har en halveringstid på 740 000 år).

Uranus

PåviRotasjonsaksen til planeten Uranus i solsystemets ytterkanter er bikket over, og ligger to grader under   baneplanet eller Ekliptikken! Nederst ser vi Uranusmånen Miranda, som viser både skrapemerker og andre anomalier etter ublide   sammetreff med andre himmellegemer i kjølvannet av planetkatastrofenRotasjonsaksen til planeten Uranus i solsystemets ytterkanter er bikket over, og ligger to grader under baneplanet eller Ekliptikken! Nederst ser vi Uranusmånen Miranda, som viser både skrapemerker og andre anomalier etter ublide sammetreff med andre himmellegemer i kjølvannet av planetkatastrofenrkningen fra det passerende himmellegemet bikket kjempeplaneten Uranus over i rotasjonsaksen, som nå ligger –8E i forhold til baneplanet, dvs. et stykke under selve baneplanet eller ekliptikken. I tillegg har Uranus retrograd rotasjon, dvs. den roterer i motsatt retning av det normale. På Uranus vil derfor sola stå opp i vest og gå ned i øst. Det er beregnet at en klode med diameter rundt 5000 km, omtrent på størrelse med Merkur, ville kunne påvirke Uranus på denne måten.

Månene til Uranus ble omkalfatret; noen av dem kan ha blitt fragmentert og dannet ringsystemet rundt planeten. De største Uranusmånene roper høyt om større katastrofer: Miranda har skrapemerker, Umbriel er «svartbrent» og Oberon har svarte kraterbunner.

Videre ferd

Med hastigheter på flere tusen km/sek. ville fragmentet/himmellegemet bare brukt 12–24 døgn fra det kom inn i solsystemet til det eventuelt forsvant i sola. Trolig ble det slakket noe av på grunn av gravitasjonspåvirkningene fra de ytre planetene Neptun, Uranus og Saturn. Fremmedlegemet kan ha rast videre innover i solsystemet på sin ødeleggelsesferd. Den kan ha passert innenfor Rochegrensen til den planeten — la oss kalle den «Tiamat» — som en gang lå der asteroidbeltet mellom Mars og Jupiter nå befinner seg. «Tiamat» ble fragmentert, og fragmentene bombarderte både Jupiters måner og det indre solsystem. Verst gikk det ut over Mars, som nesten ble ødelagt.

Asteroidbeltet

Hellasbassenget nederst til høyre ble dannet da et fragment på rundt 600 km i diameter etter planetkatastrofen   traff marsoverflaten. Hellasbassenget har en diameter på 2300 km!Hellasbassenget nederst til høyre ble dannet da et fragment på rundt 600 km i diameter etter planetkatastrofen traff marsoverflaten. Hellasbassenget har en diameter på 2300 km!Mellom planetene Mars og Jupiter befinner det seg et asteroidbelte som har vært kjent i lengre tid. Også her har det en gang ligget en planet som er blitt revet i stykker. Ettervirkningene var spesielt grove mot Mars, og det er beviser for at «Den røde planet» ble herjet av en større vannflom, trolig i forbindelse med Tiamatkatastrofen. Bevisene for en slik flom på Mars er overveldende, selv for skeptiske forskere. Utrolig skarpe og detaljrike bilder fra romsondene Mars Global Surveyor, Mars Oddysey, HiRise, samt marsroverne Spirit og opportunity som har kjørt rundt på marsoverflaten, har stadfestet dette en gang for alle. En lengre artikkel om vannets påvirkning på Marsoverflaten sto å lese i det vitenskapelige tidsskriftet Science, 8. desember 2000 under tittelen «Sedimentary Rocks on Early Mars» («Sedimentære bergarter på den unge Mars»). Sedimentære bergarter er dannet av vannets påvirkning. Det har vært mange lignende artikler siden den tid.

Mars ble ogsåAsteroidbeltet melloom Mars og Jupiter (hovedbeltet) utgjør i dag de sørgelige restene etter en planetkatastrofe i områdetAsteroidbeltet melloom Mars og Jupiter (hovedbeltet) utgjør i dag de sørgelige restene etter en planetkatastrofe i området truffet av flere til dels meget store asteroider som var nær ved å ødelegge planeten. Kratertettheten er spesielt høy på den sydlige halvkule, noe som tyder på at fragmentene kom fra en bestemt retning, og at hovedbombardementet var kortvarig. Enkelte har beregnet at planet «Tiamat» kan ha vært 90 ganger jordens masse, altså en relativt stor planet, bare litt mindre enn Saturn. Disse beregningene er trolig overdrevne. I gamle mesopotamiske skrifter blir Tiamat ofte assosiert med vann. En rekke slike assosiasjoner gir grunnlag til å tro at Tiamat hadde store mengder vann på overflaten, kanskje som is. Fragmenteringen må ha frigjort enorme mengder vann, som trolig er opphavet til alle kometene, som består av 70% vann i form av is. Asteroidbeltet mellom Mars og Jupiter er restene etter Tiamatkatastrofen. Planetens jernkjerne, jern/stein-mantel, steinmantel, skorpe og vann ga opphav til alle de forskjellige typer asteroider, meteorer og kometer, som alle karakteristisk nok har samme beskaffenhet som strukturen til en terrestrisk planet. (Terrestrisk = av samme beskaffenhet som de fire indre planeter, Merkur, Venus, Jorden, Mars.)

Det er to teorier om asteroidenes og meteorenes opprinnelse: Katastrofeteorien og teorien om at de stammer fra «aborterte planetdannelser» under solsystemets «utvikling» for flere milliarder år siden. Siden de fleste naturforskere er evolusjonister, er det ikke merkelig at de favoriserer sistnevnte hypotese. De hevder at det er for lite masse i asteroidbeltet til å kunne utgjøre en planet av rimelig størrelse. Dette argumentet tar ikke i betraktning at hovedmassen av en eventuell fragmentert planet forlengst er forsvunnet. Noe har funnet veien ut av solsystemet, noe er trukket inn i Jupiter og de andre kjempeplanetene, og noe er forsvunnet ved tusenvis av nedslag på andre av solsystemets kloder, samt forsvunnet inn i solen. Bare levningen er tilbake i de to asteroidbeltene. En god del av arrene på Mars kan også skyldes enorme elektriske utladninger mellom de to klodene, fordi universet i sin natur er elektrisk og søker å utligne sine ladninger fra et høyere til et lavere nivå.

Jorden

Andesfjellkjeden bærer preg av å være svært ungAndesfjellkjeden bærer preg av å være svært ungMed sin store hastighet ville ødeleggeren passere jorden temmelig raskt, og virkningene på jordkloden være umiddelbare, noe de også var. Den romerske dikter Ovid (43 f.Kr.–17 e.Kr.), skrev i sine Metamorfoser om et himmellegeme han kalte Phaeton som nærmet seg jorden og skapte store omveltninger og branner på kloden. Den greske forfatter Hesiod (700 f.Kr.) kom med en lignende beskrivelse lenge før Ovid, og kalte himmellegemet Typhon. Denne Typhonlegenden stammer fra det førdynastiske Egypt, der Typhon ble kalt Set, som er et annet navn på Satan. Den romerske forfatteren Plinius d.e. (23–79 e.Kr.) beskriver Typhon på følgende vis i sin Naturales Historiae: «Folk i Etiopia og Egypt så en fryktelig komet som Typhon, kongen på den tiden oppkalte etter seg. Den hadde et fryktinngytende utseende og var snodd som en slange og uhyggelig å skue. Den var egentlig ingen stjerne, men heller hva man må kalle en ildkule.»

Denne ødelegArtesisk brønn. Vannet strømmer ut med stor kraft og viser at trykket i brønnen er meget høytArtesisk brønn. Vannet strømmer ut med stor kraft og viser at trykket i brønnen er meget høytgeren var trolig den samme som skapte katastrofen/katastrofene lenger ut i solsystemet. Det var himmellegemets påvirkning på jordkloden under passeringen som etter alt å dømme forårsaket Syndfloden. Gravitasjonskreftene fra den passerende «Phaeton» tippet jorden over i rotasjonsaksen, noe som framkalte voldsomme spenninger i jordskorpen. Magnetfeltet ble antakelig reversert (vi skal merke oss at det som i dag regnes som magnetisk nordpol egentlig er den magnetiske sydpol. Det er magnetnålens nordpol som tiltrekkes av den magnetiske sydpol, som ligger i Arktis, nærmere bestemt ved Baffin-øyene vest for Grønland), men beveger seg nå hurtig mot Sibir.

Det er sannsynlig at jorden før Syndfloden var omgitt av en vanndampkappe som bidro til å skape drivhuseffekt. Fragmentene etter Phaeton-katastrofen bombarderte jordkloden og fikk denne vanndampkappen til å kollapse. Kaskader av vann strømmet ned på jorden — «. . .himmelens sluser ble åpnet» (1 Mos. 7,11). Likevel er det beregnet at regnet og kollapsen av vanndampkappen ikke ville dekket jorden uniformt med mer enn ca. 10 m vann, eller mindre. Nedslagene dannet store kratere, som sammen med landhevninger og forkastninger fikk voluminøse dypvannskilder under trykk (artesiske brønner) til å strømme opp med voldsom kraft — «. . .den dagen brast alle kilder i det store dyp» (1 Mos. 7,11). Dr. Walter Brown har estimert at rundt halvparten av vannmengdene i de nåværende verdenshavene kom fra dypvannskilder i jordens indre. Også store elektriske utladninger ga sitt besyv med.

Tidevannsbølge

Alle vet at det er månens tiltrekningskraft som skaper flo og fjære i havet. Da fremmedlegemet passerte jorden, må dette ha skapt veldige flodbølger. Vannet ble trukket mot den del av jordkloden som lå nærmest inntrengeren og dratt over jorden i en gigantisk tidevannsbølge mens himmellegemet passerte. Det er flere gamle tradisjoner som forteller at vannet kom fossende som en enorm flodbølge eller umåtelig høy vegg. Dette er også en betydning av uttrykket «. . .den dagen brast alle kilder i det store dyp.»

Nedslag

De såkalte alaskasjøene ved Point Barrow, Alaska, er trolig dannet ved et skrått nedslag av en meteorsvermDe såkalte alaskasjøene ved Point Barrow, Alaska, er trolig dannet ved et skrått nedslag av en meteorsvermDet er funnet rundt 170 kratere etter meteor/asteroidnedslag på jorden. Av disse er 22 kratere over 30 km i diameter. Disse ble dannet ved nedslag av asteroider på rundt 1–2 km/diam. Forskerne regner med at nedslag av et himmellegeme på over 500 m/diam. er nok til å skape globale konsekvenser, og når størrelsen overstiger 1 km/diam. vil nedslaget kunne utgjøre en trussel mot menneskeheten. Men vi finner over 20 store kratere skapt av asteroider godt over denne grensen.

Gamle maoritradisjoner fra New Zealand skildrer en voldsom eksplosjon i atmosfæren da et stort himmellegeme med «horn», og som «glødet som månen», delte seg i mange biter og raste ned mot jorden der de skapte store ødeleggelser. Mange andre tradisjoner i de forskjellige stamme- og kultursamfunn på jorden har beretninger om skinnende himmellegemer som styrtet ned på jorden i forbindelse med et større himmellegeme som passerte. Tradisjoner fra Peru forteller om steiner som falt ned fra himmelen, legender fra Mexico forteller om en tid da himmelen regnet rødglødende steiner som jevnet hele skoger.

Fra Himalayafjellkjeden i Asia. Selv på de høyeste toppene, over 8000 meter over havet, kan man finne fossiler av marine organismerFra Himalayafjellkjeden i Asia. Selv på de høyeste toppene, over 8000 meter over havet, kan man finne fossiler av marine organismer«Denne universelle tradisjonen om at jorden og alt som var på den ble bombardert av en skur av himmellegemer, både store og små, både av ild og stein, kan ikke være uten grunnlag, spesielt når disse tradisjonene sammenfaller disse hendelsene med en mektig konflikt på himmelen og voldsomme fysiske endringer på jorden» (D.S. Allan/J.B. Delair: Cataclysm, s. 293). En slik skur av himmellegemer må ha skjedd plutselig og vært verdensomspennende. Den kinetiske energi som blir utløst ved nedslaget av et himmellegeme, overgår enhver forstand. Hydrogenbomber er leketøy i sammenligning. Nedslaget som danner nedslagskrateret skaper voldsomme jordskjelv, ildstormer av stor hastighet og sjokkbølger og vinder som jevner skoger med jorden. Skjer nedslaget i havet, dannes en flodbølge (tsunami) som gjør store skader tusenvis av kilometer fra nedslagsområdet. Nedslag av flere store og mindre himmellegemer ga et ikke ubetydelig bidrag til vannflomkatastrofen.

Rotasjonsaksen

Det er jordaksens helling på 23E26' i forhold til normalen (90E), eller 66E34' i forhold til baneplanet (ekliptikken), som skaper årstidene. Det er mye som tyder på at det ikke har vært slik bestandig. Det er funnet fossiler av tropisk flora/fauna i så vel Arktis som Antarktis. Jorden må derfor hatt et jevnt temperert/tropisk klima i sin fortid. Det betyr igjen at jordens rotasjonsakse på den tid sto normalt (90E) på baneplanet (ekliptikken), og at den ble endret under katastrofisk påvirkning. Enkelte mener at den ble endret så mye som 30E i forhold til normalen. Etter Syndfloden sa Gud: «Så lenge jorden står heretter, skal såtid [vår] og høst, kulde og hete, sommer og vinter, dag og natt aldri ta slutt» (1 Mos 8,22). Denne uttalelsen fra Gud er i seg selv et bevis for at jordaksen hadde endret seg som en konsekvens av vannflomkatastrofen. «Heretter» sa Gud. Det betyr kort og godt at det ikke var slik før Syndfloden. Det er ting som tyder på at jordaksen igjen endret seg ved et senere tidspunkt. Dette avsluttet «istiden» og førte til mildere klima på den nordlige halvkule.

Jordens rotasjonsakse danner i dag en vinkel på litt over 23 grader i forhold til normalen på baneplanetJordens rotasjonsakse danner i dag en vinkel på litt over 23 grader i forhold til normalen på baneplanetStjernebildenes posisjon på himmelen er relativ i forhold til jordrotasjonen og jordaksens helling. La oss tenke oss en observatør som ser opp på himmelen idet jordaksen hurtig endrer seg. For observatøren vil solen/månen/stjernene bevege seg uvanlig raskt mot horisonten. Et lignende fenomen opplever man under en flytur. Når flyet svinger eller krenger, virker det som horisonten beveger seg. Det er ikke horisonten som beveger seg, men observatørens ståsted. Det er bevart gamle skrifter som utvilsomt beskriver en endring av jordaksen. Gamle kinesiske manuskripter sier f.eks.: «Pilarene som støttet himmelen smuldret opp, og lenkene som holdt jorden oppe gikk i stykker. Solen, månen og stjernene raste nedover i nordvest. der himmelen blir lav. Elver sjøer og hav raste ned mot sydøst, der jorden sank. Kjempebranner brøt ut, flodbølger herjet» (T. Chi: A Short History of Chinese Civilisation, s. 14–15. Uthevelser tilføyd). Med andre ord: En beskrivelse av en ufattelig katastrofe der jordaksen tippet over. I sine Metamorfoser beskriver den romerske dikteren Ovid et lignende fenomen, der han nevner at solvognen som ble kjørt av Phaeton ikke lenger holdt kursen, og at stjernebildene Store/Lille Bjørn ville forsvinne i havet. Pawnee-indianerne i Amerika har en legende der den nordlige og sydlige polstjerne byttet plass. Eskimoene på Grønland har lignende tradisjoner om at jorden «bikket over».

Chixculub-krateret på Yucatanhalvøya ved Mexicogulfen har en diameter på 170-200 km, og ble dannet ved nedslaget av en asteroid på minst 10 km i diameterChixculub-krateret på Yucatanhalvøya ved Mexicogulfen har en diameter på 170-200 km, og ble dannet ved nedslaget av en asteroid på minst 10 km i diameterDa Gud skapte jorden avstemte han alle bevegelser og størrelser i en ideell konfigurasjon der alt var i fullkommen likevekt. Ethvert avvik fra denne likevekten ville skape katastrofale fysiske virkninger av forskjellig slag. Som nevnt, sto jordens rotasjonsakse normalt (90E) på baneplanet — en ideell tilstand, og det er ting som tyder på at det opprinnelige året var på 360 dager og måneden 30 dager. Også rotasjonen rundt aksen var trolig langsommere, enkelte mener rundt 30 timer. Jordens nåværende rotasjonsakse er merkbart ustabil. Bla. «spinner» den med en syklus på 26 000 år (platonisk år). Denne bevegelsen kalles presesjon. I tillegg beskriver presesjonsbevegelsen en sinuskurve (nutasjon). Alt dette er klare symptomer på likevektsanomalier. Lignende forhold finner man også ved andre av solsystemets planeter. Slike ustabiliteter og anomalier er relikter etter store katastrofer av kosmisk format i solsystemet.

Landhevninger

I Kashmirdalen i Asia er det funnet fossiler av planter og virveldyr opp til 2000 m og en dybde på 1000 m. Havbunner er løftet over 1500 m i dette området — etter alt å dømme i historisk tid. Slik er det også med Alpene, som en gang ikke var annet en en kjede med lave, rundt 600 m høye åser. Landhevningene har her kommet opp i 4000 m. Også den lengste kontinuerlige fjellkjeden i verden, Andesfjellene, bærer sterke bud om å være svært ung og dannet via voldsomme katastrofer. Breddene av Titicacasjøen i Andes, 3800 m over havet, er rik på fossiler avSuriqui-øya i Titicacasjøen mellom Peru og Bolivia. Breddene av denne sjøen, som i dag ligger 3800 meter over havet, er rik på fossiler av marine organismer, dvs livsformer - spesielt skjell - som engang levde i havetSuriqui-øya i Titicacasjøen mellom Peru og Bolivia. Breddene av denne sjøen, som i dag ligger 3800 meter over havet, er rik på fossiler av marine organismer, dvs livsformer - spesielt skjell - som engang levde i havet marine organismer. Nedbremsingen av jordrotasjonen, påvirkningen fra det passerende himmellegemet og endringen av jordaksen skapte enorme spenninger i jordskorpen. Dette førte til at store områder av denne krøllet seg, sprakk og kollapset. Jorden fikk store skader i jordskorpen, og overflatetrekkene ble omgruppert med helt nye hav- og landområder. Store landhevninger dannet fjellkjeder, og seimisk aktivitet (jordskjelv) og vulkanisme raste i en utstrekning uten sidestykke. Selv i dag har ikke symptomene etter katastrofen gitt seg. De kraftige landhevningene som også dannet fjellkjedene, kan ha fått store sjøer til å «renne over» og gitt sitt bidrag til Syndfloden.

Geologen S.G. Burrard var av den oppfatning at Himalayakjeden i Asia ble dannet som følge av at jordens rotasjon endret seg. Han mente også at jorden en gang var utsatt for en stor, ytre påvirkning: «Det virker som om jorden en gang i fortiden fikk et voldsomt slag utenfra» (S.G. Burrard: The Earth as a Planet: The Geology of India, Observatory, vol. 35). I Nigeria finner man en rekke rette, parallelle frakturer i jordskorpen. Disse frakturene løper alle i retning nord–syd. En rekke forskere påpeker at denne orienteringen antakelig er forårsaket av en endring av jordens rotasjon, som igjen ble fremkalt av et passerende eller kolliderende himmellegeme. Alle disse enorme jordskorpeforkastningene og landhevningene som sank hele kontinenter i havet må ha blitt forårsaket av en katastrofe av ufattelige proporsjoner.

Vulkanisme

Påvirkningen fra det passerende himmellegemet skapte som nevnt enorme forkastninger, landhevninger og frakturer (sprekker) i jordskorpen. Dette fikk flytende magma fra jordens indre til å strømme til overflaten gjennom fraktursprekkene. Denne tortureringen av jordkloden førte til en vulkansk aktivitet uten sidestykke. Den glødende magmaen som strømmet fram fra utallige fraktursprekker skapte gigantiske dampeksplosjoner da store vannmasser strømmet ned i sprekkene. Slike dampeksplosjoner kan sprenge hele øyer i lufta, slik som skjedde med øya Krakatau i i Sundastredet i 1883. Rundt Kanariøyene og Azorene har det vært sterk vulkansk aktivitet i fortiden. Spesielt er havbunnen rundt Azorene dekket av lava. Den kjente oseanograf Maurice Ewing har påpekt at området utenfor nordvestkysten av Afrika enten har sunket 3–5 km, eller at havnivået en gang har ligget like dypt (M. Ewing: New Discoveries on the Mid-Atlantic Ridge, National Geographic Magazine, nov. 1949). «Konklusjonen på dette er innysende», skrev geologen Pierre Termier, «de landområdene som lå rundt 900 km nord for Azorene, og kanskje en gang var en del av disse øyene, sank i havet» (Pierre Termier: A la Gloire de la Terre, s. 132). Mye tyder altså på at det har ligget et større landområde i Deccanplatået i India er antipoden (motsatt side) til Chixculub-krateret, og ble trolig dannet da de enorme seismiske bølgene etter nedslaget gikk tvers gjennom jordkloden og presset flytende magma ut i overflaten. Ifølge forskerne vil de seismiske bølgene etter et slikt nedslag skape jordskjelv med en styrkegrad på over 12 på Richters skala, som blir for liten til en slik begivenhet. Et lignende tilfelle finner vi på planeten Mars, der det gigantiske nedslaget som skapte Hellasbassenget og Argyre-krateret, presset magma ut på den andre siden av kloden og skapte de enorme vulkanene og lavaforekomstene på det såkalte Tharsis-platåetDeccanplatået i India er antipoden (motsatt side) til Chixculub-krateret, og ble trolig dannet da de enorme seismiske bølgene etter nedslaget gikk tvers gjennom jordkloden og presset flytende magma ut i overflaten. Ifølge forskerne vil de seismiske bølgene etter et slikt nedslag skape jordskjelv med en styrkegrad på over 12 på Richters skala, som blir for liten til en slik begivenhet. Et lignende tilfelle finner vi på planeten Mars, der det gigantiske nedslaget som skapte Hellasbassenget og Argyre-krateret, presset magma ut på den andre siden av kloden og skapte de enorme vulkanene og lavaforekomstene på det såkalte Tharsis-platåetAtlanterhavet (Atlantis?) som er sunket i havet etter en stor katastrofe. I det sørlige India finner vi Deccanplatået, som består av opptil 2000 meter tykk basalt etter voldsom vulkansk aktivitet i jordens fortid. Disse lavafeltene dekker et kontinuerlig område på rundt 650 000 km2, nesten dobbelt så stort som Norge. Vi skal merke oss at Deccanplatået er antipoden til Chicxulub-krateret på Yucatan (antipode = det motsatte område på jordkloden), og trolig ble framkalt av dette enorme nedslaget som dannet et krater på rundt 200 km/diam. Sjokkbølgene fra nedslaget gikk tvers gjennom jordkloden og presset flytende magma ut i overflaten. (Det er mulig at Chicxulub-nedslaget skjedde på et senere tidspunkt.) Vi har et lignende tilfelle på planeten Mars. Asteroidnedslaget som skapte Hellasbassenget på Mars, dannet også en utbuling på antipoden, det såkalte Tharsisplatået, der solsystemets største vulkaner befinner seg. Den utstrakte vulkanismen sammen med avfallsmaterialet etter asteroidnedslagene som ble kastet opp i atmosfæren forårsaket trolig et mørke over jorden i flere måneder.

Tapte kontinenter

Det er ting som tyder på at det en gang har ligget et større landområde i Det indiske hav og Oceania. Gamle maorilegender fra New Zealand nevner forgjengernes gamle fedreland, Hawaiki, som forsvant i havet. Noen kaller dette svunne Stillehavskontinentet for Lemuria/Pacifica eller Mu. Også i Beringhavet har det trolig ligget et landområde som er sunket, og som forskerne kaller Beringia. Det er minst to gamle tradisjoner som hevder at Stillehavsøyene er rester etter et stort Stillehavskontinent. Det gamle Maya-manuskriptet Codex Troano beskriver hvordan kontinentet Mu forsvant i havet med 64 millioner innbyggere: «Det skjedde fryktelige jordskjelv som fortsatte til . . .uten avbrudd. Landet til jordens høyder, landet Mu, ble ofret. To ganger omveltet, det forsvant i løpet av natten etter hele tiden å ha vært rystet av underjordisk ild. Dette fikk landet til å heve og senke seg flere ganger på forskjellige steder. Til slutt ga overflaten etter, og de ti landene (eller stammene) ble revet i stykker og spredt. De sank med sine 64 000 000 innbyggere.» Dette beskriver utvilsomt gigantiske jordskjelv med påfølgende jordskorpefrakturer og vulkanutbrudd. De innfødte på Hawaii har også tradisjoner om et kontinent som strakte seg fra Hawaii til New Zealand.

Orkaner

En nedbremsing av jordens rotasjon ville ført til voldsomme stormer. «Nedbremsingen av jordens rotasjon førte også til at vindene på jorden blåste med et raseri og en intensitet menneskene i dag aldri har erfart — vinder som la hele skoger flate, pisket havbølger til fjellhøyde, flyttet kjempesteinblokker og fjernet enorme mengder løst materiale fra overflaten over store avstander. . . .Disse voldsomme vindene som raste over jorden rev opp masser av løsmateriale og ga sitt bidrag til de store katastrofene som allerede var i gang med jordskorpeforkastninger og kraftig vulkanisme som rotasjons- og jordenkseendringen medførte. Konsekvensene var fryktelige. Det er derfor ikke overraskende at beskrivelsen av disse enorme vindene går igjen i gamle overleveringer til omtrent alle kultursamfunn. Det var en vind uten sidestykke, og fordi den skjedde på samme tid som Phaeton [Marduk], ble den tilskrevet et kosmisk opphav. Denne forestillingen om en 'kosmisk vind' finner man flere ganger i den persiske Avesta, i hinduenes Veda-skrifter, i den babylonske Talmud og hos en rekke forfattere i oldtiden. Den ble også kjent som 'diluvium ventus' — vindflom» (D.S. Allan/J.B. Delair: Cataclysm, s. 254, 277).

Man finner disse voldsomme vindene beskrevet i en rekke syndflodlegender, som det babylonske Gilgamesh-kvadet, gamle mayaskrifter, maoritradisjoner på New Zealand, nordamerikanske indianerlegender etc. Dette er neppe tilfeldig, og bærer bud om en sannhetskjerne i disse tradisjonene. De er minner om store katastrofer i jordens fortid, fremkalt av et passerende himmellegeme. Det kan også tenkes at disse vindene kom på slutten av vannflomfasen, da «. . .Gud kom i hu Noah og alle ville dyr og alt feet som var med ham i arken. Og Gud lot en vind blåse over jorden, og vannet sank» (1 Mos 8,1). Det skulle noe mer enn stiv kuling til dette! Det var en verdensomspennende vind.

Flyttblokker

En stor flyttblokk som ble transportert til stedet av enorme vannmasserEn stor flyttblokk som ble transportert til stedet av enorme vannmasserFlyttblokker (erratiske blokker) er enorme steiner som kan veie flere tusen tonn og ligger på steder som tilsier at de er blitt transportert dit av enten is eller vann. Store flyttblokker forekommer i Saharaørkenen, Uruguay, på den mongolske høyslette — alt sammen steder der det aldri har vært isbreer. På Labradorhalvøya, der det heller aldri har vært is, finner man store flyttblokker som er rammet inn i fjellsider med voldsom kraft. Dette tyder på at store vannmasser har vært i sving. Vann i bevegelse er i besittelse av enorme krefter. Dette kan man tydelig se i elveleier der det har vært flom. Beregninger har fastslått at vannstrømmer med hastigheter på 16 km/t kan flytte steinblokker på flere tonn, mens vannstrømmer på 32 km/t kan flytte steinblokker på 320 tonn. Vannstrømmer på 80 km/t og mer kan bokstavelig talt flytte fjell — steinblokker på flere tusen tonn. Dette forteller litt om dimensjonene og kreftene til de vannmassene som raste under Syndfloden.

Elektriske utladninger

Et annet naturfenomen som helt sikkert skjedde under vannflomkatastrofen, og som ble forårsaket av et passerende større himmellegeme, var elektriske utladninger mellom de to klodene. Jordkloden er sterkt negativt ladet. Andre kloder har også samlet opp betydelige elektriske ladninger på sin ferd gjennom verdensrommet. Under en nærpassering vil det skje kraftige elektriske utladninger mellom de to himmellegemene i et forsøk på å bringe ladningene i likevekt. Dette ville manifestert seg som lynstormer og lyseffekter i atmosfæren av et format menneskene aldri hadde sett maken til. I tillegg ville utladningene også yte sitt bidrag til katastrofene. Tradisjonene i de forskjellige stamme- og kultursamfunn på jorden forteller også om slike lynstormer, f.eks. denne fra Brasil: «Lynene glimtet, tordenen dundret forferdelig, og alle var redde. Da brast himmelen og bitene falt ned og drepte alt og alle. Himmel og jord skiftet plass.»

Fossiler

Berømt fossil av «urfuglen» archaeopteryx, som ikke var noen «urfugl», men en fugletype som døde ut ved syndflodenBerømt fossil av «urfuglen» archaeopteryx, som ikke var noen «urfugl», men en fugletype som døde ut ved syndflodenSedimentære bergarter over hele jorden inneholder store menger fossiler av et rikt spektrum flora og fauna fra jordens fortid. Slike fossiler dannes ikke ved langsomme, naturlige prosesser, men under katastrofiske tilstander, der organismen plutselig blir begravd under betydelige sedimentmengder, som igjen blir til stein: sedimentære bergarter som sandstein, kalkstein, skifer etc.

Det er i disse bergartene fossilene opptrer, ofte i enorme mengder. Fossiler av såvel terrestriske som marine organismer, av så vel flora som fauna, forekommer over hele verden. Slike fossiler er funnet i Arktis, Antarktis, Himalaya, Alpene, Andesfjellene, og på alle kontinenter. Dette vitner om en verdensomspennende katastrofe, der store vannmasser og sedimentmateriale var involvert. Det er funnet hele fiskestimer i fossil form, noe som vitner om en plutselig katastrofe. Fossilmengden fra alle kontinenter bærer bud om at Syndfloden ikke var lokal, men global.

Gravplasser

Disse store gravplassområdene i Alaska består av kaotisk spredte fragmenter av trær, planter og dyr i frossen leire og sandDisse store gravplassområdene i Alaska består av kaotisk spredte fragmenter av trær, planter og dyr i frossen leire og sandDet er også funnet store gravplasser flere steder i verden med beinrester etter tusener av dyr av forskjellig slag. Både dyr og trær på disse plassene er ofte knekt og revet i filler, noe som viser at enorme krefter var i sving. I disse gravplassene er tusener og titusener av trær og større dyr blitt samlet i hauger under katastrofiske flodbølger. Dyrene er revet i stykker og sammenfiltret i store, heterogene masser. I Alaska finner man f.eks. slike gravplasser i frossen leire og sediment (muck). Andre steder i verden finner man dem i huler og fjellrevner. På middelhavsøya Sicilia finner man konsentrasjoner bl.a. med store mengder beinrester etter flodhest. Gravplasser av dette slaget forekommer på Malta, Nordafrika, Den iberiske halvøy (Sørfrankrike/Spania/Portugal), og ellers rundt Middelhavsbassenget. En større flodbølge forårsaket disse katastrofene. «Etter Prestwichs oppfatning var årsaken en gigantisk flodbølge som under høydepunktet oversvømte De britiske øyer, hele Sentraleuropa og middelhavsøyene Korsika, Sardinia, Sicilia og Malta. . . .Dr. Leith Adams konkluderte at denne flodbølgen kom nordfra» (D.S. Allan/J.B. Delair: Cataclysm, s. 106–107). Også i Kina, Australia og Nord/Søramerika finner man lignende gravplasser av sammenfiltrede dyr. I Brasil finner man eksempelvis et slikt sted med rester av over en million dyr.

I Sibir er store mengder pattedyr, bl.a. mammuter, moskusokser, hester, neshorn, antiloper og tigre begravd i i tundraen. Det er helt på det rene at disse dyrene ble utsatt for en stor drukningskatastrofe. Interessant nok viser utgravninger at størstepartene av dyrene var vendt sørover, som om de flyktet i den retningen da flodbølgen kom fra nordpolområdene. Også beinrester av mammuter og andre dyr viser tegn på å være transportert nordfra. Bevismaterialet tilsier at disse utallige millioner av dyr på alle kontinenter druknet under store flodbølger, men uten at de ble dekket av sedimenter og omdannet til fossiler. De fleste dyrene var revet i stykker og forvridd av voldsomme ytre krefter. Disse naturkatastrofene utslettet formidable dyreflokker. «I Europa forsvant enorme flokker av forskjellige dyr fra jordens overflate uten noen synlig biologisk årsak. Dyrene var tilsynelatende fruktbare og utgjorde rent antallsmessig sterke faunagrupper som var godt tilpasset sitt naturlige miljø. Men geologisk sett forsvant de skremmende abrupt. Den samme biologiske desimering skjedde samtidig i Massegrav i Agate Springs, Nebraska, USA. Her ligger restene etter neshorn, kameler, kjempevillsvin etc. Det er beregnet at bare på én enkelt åskam ble 9000 dyr levende begravdMassegrav i Agate Springs, Nebraska, USA. Her ligger restene etter neshorn, kameler, kjempevillsvin etc. Det er beregnet at bare på én enkelt åskam ble 9000 dyr levende begravdAustralasia, Asia og Afrika. . . .I Den nye verden [Amerika] ble f.eks. hele pattedyrfaunaen utslettet eller redusert til en sørgelig rest av sin tidligere storhet» (D.S. Allan/J.B. Delair: Cataclysm, s. 56–57. Uthevelser tilføyd). Store skoger ble jevnet og begravd under enorme sedimentmasser. Man finner betydelige mengder knekte og sammenfiltrede trær som vitner om krefter av format. Selv på en så avsidesliggende øy i Det sørindiske hav som Kerguelen (se selv etter i et atlas!), er det større lavalag etter vulkansk aktivitet. I disse lagene finner man store, forsteinede trær som viser at det også på denne utposten nær Antarktis en gang var skoger og en rik flora. På øyene utenfor Sibir er det funnet levninger etter veldige skoger, bl.a. alm, lønn, eik, pil, or og lind. Det samme er tilfelle med store deler av Sibir, som en gang må ha vært preget av frodige skoger. Innenfor polarsirkelområdene finner man to slags fossilt plantemateriale: det som vannmassene transporterte dit fra andre kanter, og det som vokste i områdene. Det er interessant å merke seg at i Sibir er førstnevnte tradisjonelt blitt kalt «Adamshina» (Adams ved) og sistnevnte «Noahshina» (Noas ved). Interessant er det også å merke seg at vannmassene antakelig kom nordfra. Bibelen beskriver ofte katastrofer og ulykker som kommer «fra nord», f.eks: «Så sier Herren: Se, vann stiger opp fra nord, og det blir til en flommende elv. Det flommer ut over landene og alt som er i dem, byene og de som bor der. Menneskene skriker, og alle som bor på jorden, jamrer seg» (Jer. 47,2. Se også Jer. 51,48; etc.).

Kullag

Store kullag i Antarktis bærer bud om at dette området, som i dag er verdens kaldeste, engang hadde et tropisk/subtropisk klima med store og frodige skogerStore kullag i Antarktis bærer bud om at dette området, som i dag er verdens kaldeste, engang hadde et tropisk/subtropisk klima med store og frodige skogerOver hele jorden er det funnet til dels enorme kullag ned til flere kilometers dybde. Det er funnet kull i Arktis (Svalbard) og i Antarktis. Disse kullagene er ofte rike på fossiler av plantemateriale. Kullagene ble dannet ved at store skoger og vegetasjonsmasser plutselig ble begravd under enorme sedimentmengder. I Kina er enkelte kullag over 100 m tykke! Forskeren Dr. Carl Baugh forteller om en kullgruve i staten Pennsylvania i USA, der gruvearbeiderne støtte på en lomme i kullagene, 1,6 kilometer under overflaten. Denne lommen hadde antakelig vært full av vann en gang i tiden. Til sin store forbauselse oppdaget arbeiderne forkullede hoder, armer og bein av mennesker som stakk fram av kullet. De rapporterte funnet til sine overordnede, og enden på visa ble at gruva ble beordret stengt, gruvesjaktene fylt, og det ble bygd en dam over området. Funnene passet ikke inn i utviklingsteorien, og bevismaterialet måtte derfor ødelegges. (Fra en videoserie av Dr. Carl Baugh.) Det er også funnet kunstferdige gullsmykker i kull. Slike funn ender gjerne opp i museenes kjellere fordi de ikke passer inn i det evolusjonistiske verdensbilde.

Nedkjøling

Konsekvensene av Syndfloden skapte en «istid» på jorden. Store deler av den nordlige halvkule ble dekket av isbreer. I USA nådde disse så langt sør som Midtstatene. Både isskuringer og morenerygger bærer bud om dette. I de arktiske områdene er det gjort en rekke funn som tyder på en meget rask nedkjøling. Det er funnet nedfryste trær med løv og bær intakte, samt nedfryste mammuter, ullnesehorn og andre dyr som viser alle tegn på å ha blitt overrasket av en plutselig katastrofe med påfølgende hurtig nedfrysing. Vannansamlinger i daler og andre områder frøs og dannet isbreer. Endringen i jordaksen, kanskje så mye som 30E i forhold til normalen, bidro til denne nedkjølingen. Større mengder is etter Tiamat-katastrofen kan også ha falt ned på jorden og gitt sitt bidrag. Utstrakt vulkanisme og avfallsmateriale i atmosfæren etter flere større asteroidnedslag stengte sollyset ute og formørket himmelen, spesielt på den nordlige halvkule. Dette bidro også til å skape lave temperaturer. Alt avfallsmaterialet i atmosfæren forårsaket også store nedbørsmengder som falt som snø i metervis.

Det er en rekke tradisjoner rundt om på jorden som forteller om store haglsteiner som falt ned på jorden i forbindelse med større katastrofer i jordens fortid. Bibelen nevner at Gud har et forrådskammer av is som han vil bruke: «Har du sett forrådshusene for hagl, det som jeg har oppspart til trengselens tid, til kampens og krigens dag?» (Job 38,22–23.) I Åpenbaringsboken beskrives haglsteiner på femti kilo som yter sitt bidrag til ødeleggelsene i den siste tid. Legg merke til at disse isblokkene, som man heller må kalle dem, dukker opp i forbindelse med en større naturkatastrofe: «Det kom lyn og røster og tordendrønn. Og det kom et stort jordskjelv, et slikt som ikke har vært fra den tid menneskene ble til på jorden — et slikt jordskjelv, så stort. . . .Hver en øy vek bort, og fjell ble ikke funnet. Og fra himmelen falt hagl så svært som hundre pund ned på menneskene. Men de spottet Gud for haglets plage, for plagen var meget stor» (Åp 16,18.20–21).

Kanskje er det snakk om kometer og/eller isrester ute i verdensrommet etter Tiamat-katastrofen? Det blir også antydet store elektriske utladninger.

Middelhavet

Det er funnet indisier som tyder på at Middelhavsbassenget en gang har vært nærmest tørrlagt. Boreprøver som ble tatt 100–200 meter under bunnen av Middelhavet viste sedimenttyper og fossiler av marine organismer som lever i grunne dammer og laguner — f.eks. blågrønne alger, som bare lever i solbelyst vann. Men vannet står 2000 meter over bunnen der prøvene ble tatt.

Svartehavet

Det er gjort funn på bunnen av Svartehavet som tyder på at det har vært bebyggelser der tidligere, og at området har vært utsatt for en stor vannflom, kanskje ved at Middelhavet oversvømte Svartehavsbassenget. Den amerikanske geologen Robert Ballard, som ble berømt etter å ha funnet vraket av Titanic, ledet ekspedisjonen som gjorde disse funnene.

Tarimbassenget

Satellittfoto av Tarimbassenget/Takla Maka-ørkenen i vest-Kina. Her lå engang et stort innlandshav som ble drenert, trolig etter store jordskjelv og forkastningerSatellittfoto av Tarimbassenget/Takla Maka-ørkenen i vest-Kina. Her lå engang et stort innlandshav som ble drenert, trolig etter store jordskjelv og forkastningerTarimbassenget (Takla-Makan-ørkenen på Pamirplatået i det nordvestlige Kina) har etter alt å dømme vært et stort innlandshav en gang i tiden som pga. forkastninger etter en større katastrofe er blitt tømt og har skapt store oversvømmelser. Kineserne har en tradisjon om at det en gang lå et stort innlandshav der Gobiørkenen/Taklamakan-ørkenen og Tarimbassenget nå ligger, «Det store Han Hai'». Det kan ha hatt en lengde på ca. 3200 km og en bredde på 1100 km, dvs. betydelig større enn Det kaspiske hav. Det er flere ting som tyder på at Gobi/Tarimbassenget har ligget fra 600–900 m lavere i fortida enn det gjør i dag (860–1630 m.o.h.), og mange indisier tyder på at hevningen av området skjedde samtidig med hevningen av fjellområdene i Vestkina og Tibetplatået. Store landhevninger i Nordkina skjedde på samme tid, og i områdene er det spor etter betydelig vulkanisme i fortiden. Samtidig skjedde større vulkanutbrudd i Sikhote-Alin-området og kollaps av havbunnen langs Kamchatkahalvøya helt ned til Japan. Skjedde disse landhevningene på kort tid, noe de trolig gjorde, ville oversvømmelsene vært ufattelige da de enorme vannmassene fra det store innlandshavet «rant over».

Det karibiske hav

Det er funnet rester etter oldtidssivilisasjoner på havbunnen utenfor Cuba og andre steder. Det er også funnet pyramider på havbunnen utenfor Florida (se artikkelen om UFOer). Spesielt interessante er restene av en oldtidsby på 600—700 meters dyp utenfor Cuba. Det er funnet megalitter av Stonehenge-typen. Enkelte av disse strukturene er 400 meter lange og 40 meter høye, og viser symmetriske design. Flere av strukturene skal minne om maya- og aztekerpyramider i Mellomamerika. Det har åpenbart ligget et landområde med en høytstående sivilisasjon i disse områdene i Karibien. Man kan spekulere om dette var etter syndflodkatastrofen, og som fikk områdene til å synke i havet. Kanskje det har med det legendariske Atlantis å gjøre? Det skal nevnes at en asteroid på rundt 10 km i diameter gikk ned på Yucatanhalvøya ved Mexicogulfen (Chicxulub). Virkningene av dette nedslaget må ha vært formidable. Det er ting som tyder på at en flodbølge etter nedslaget strakte seg et godt stykke inn på Det amerikanske kontinent, og flodbølgen har ganske sikkert strakt seg inn i Det karibiske hav. Det kan tenkes at Chicxulub-asteroiden traff jorden på et senere tidspunkt enn under Syndfloden, kanskje på Pelegs tid, da kontinentene ble delt (1 Mos. 10,25). Interessant nok betyr navnet Peleg «jordskjelv» på hebraisk. I så fall ble også det tidligere nevnte Deccan-platået dannet på samme tid.

Tradisjoner og legender

Tradisjoner og legender fra hele verden forteller om uvanlige himmelfenomener en gang i jordens fortid - noen tusen år - der «gudene», dvs. planetene, eller «vandrestjernene», som ble tilbedt som guddommer, var i kamp med hverandre. Disse tradisjonene er minner etter planetkatastrofer i solsystemetTradisjoner og legender fra hele verden forteller om uvanlige himmelfenomener en gang i jordens fortid - noen tusen år - der «gudene», dvs. planetene, eller «vandrestjernene», som ble tilbedt som guddommer, var i kamp med hverandre. Disse tradisjonene er minner etter planetkatastrofer i solsystemetDet er innlysende at en verdensomspennende katastrofe som Syndfloden — den verste i jordens historie — også må ha satt spor etter seg i menneskenes sinn. Beretningen ble videreført av Noah og hans familie, og etter hvert omspunnet av det mytologiske garnet — den ble med tiden mytologisert og ført videre på den måten. Men sannhetens kjerne er åpenbar. Vi finner sporene etter en verdensomspennende vannflom i mytologier, legender og tradisjoner i de fleste stamme- og kultursamfunn på jorden. Det skal være rundt 500 syndflodlegender totalt. Alle disse spinner på det samme tema: at jorden en gang ble ødelagt ved en kjempestor flom, ledsaget av store himmelfenomener, og at bare noen få personer ble reddet i en eller annen farkost. Det er neppe tilfeldig at dette grunntemaet går igjen i mytologien og tradisjonene til omtrent alle verdens stamme- og kultursamfunn. Også fjerne stammer i Amazonasbassenget har legender om fryktelige naturkatastrofer med brann, langvarig mørke og en verdensomspennende vannflom. Dusan-stammen på Borneo har lignende, vogulene i Sibir, etc. Det amerikanske kontinent har flest tradisjoner av denne typen, og Afrika de færreste. «Et viktig trekk i mange av disse tradisjonene er at årsaken til ulykkene var ett eller flere himmellegemer som — sagt på en enkel måte — deltok i 'en krig i himmelen'. At en så tilsynelatende formastelig tanke er vanlig i såpass mange legender, reiser spørsmålet om hvorfor så mange folkeslag uten tilknytning til hverandre deler et slikt minne, når det ikke er blitt observert en himmelsk 'krig' i historisk tid. Den eneste konklusjon er at katastrofen som beskrives i disse tradisjonene virkelig skjedde, og gjorde et så uutslettelig inntrykk på de få som overlevde, at hendelsen ble omhyggelig bevart fram til vår egen tid som den det mest vedvarende av alle minner» (D.S. Allan/J.B. Delair: Cataclysm, s. 151). Det finske episke diktet Kalevala beskriver en tid da sola og månen var forsvunnet, og haglsteiner av jern (meteorer) falt ned på jorden.

«Krig i himmelen»

De akkadiske leirfragmentene V/A 243 skildrer en titanisk kamp i solsystemetDe akkadiske leirfragmentene V/A 243 skildrer en titanisk kamp i solsystemetI oldtiden ble himmellegemene, og da spesielt planetene, regnet som guddommer. Det er derfor planetene har fått navn etter disse guddommene — eller motsatt: Merkur, Venus, Mars, Jupiter etc. Fenomener på himmelhvelvingen ble regnet som stridigheter eller krig mellom guddommene. Dette avspeiler seg i de mange mytologier og tradisjoner fra oldtiden. På en akkadisk leiresylinder (V/A 243) finner man en skildring av en titanisk kamp mellom en fremmed guddom, Marduk, og flere av solsystemets planeter, som er skildret som guddommer. Ifølge denne skildringen kom Marduk fra «det store dyp». Han var tydeligvis synlig allerede i utkantene av solsystemet, og dette, samt flere andre særegenheter, ekskluderer ham fra å være en komet. Marduk var strålende i sin glans, «hevet over andre guder», og ble stadig mer lyssterk. Det er mulig at den dramatiske økning i lysstyrken til Marduk ytterst i solsystemet skyldtes fragmenteringen/eksplosjonen av et fremmed himmellegeme som Marduk var årsak til. Denne katastrofen kan ha gitt opphav til aluminium-26 skyen som omgir solsystemet, og fragmentene dannet Kuiperbeltet. Dette har vi vært inne på tidligere. Marduk nærmet seg først guden Ea (Neptun), et møte som fikk Marduk til å splittes i to «hoder». Dette tyder på at Marduk hadde en nærmest plastisk tilstand. Neptun ble bikket over i rotasjonsaksen til 29E i forhold til normalen, samtidig som rotasjonshastigheten økte. Etter dette møtte Marduk guden Anu (Uranus), et møte som fikk Marduk til å endre fasong, bikke Uranus over i rotasjonsaksen så den lå under baneplanet og ga den motsatt (retrograd) rotasjon. Også rotasjonshastigheten økte. Marduk møtte nå guden Anshar (Saturn). Dette møtet kan ha økt planetens rotasjonshastighet, bikket aksen til litt over 26E og forstyrret flere av Saturns satellitter — og mange av disse satellittene kan være innfangede fragmenter etter katastrofen ytterst i solsystemet. Det samme gjelder Jupiter. Akkad-sylindren skildrer også en i dag ukjent planet ved navn Tiamat og dens måne Kingu. Dette er alt å dømme den planeten som lå mellom Mars og Jupiter der asteroidbeltet befinner seg. Da Marduk passerte Tiamat, ble denne revet i stykker. På dette punktet skildrer Akkad-sylindren hvordan Marduk utviklet en «bue», som var en form for «hale», og hvordan Tiamat ble revet opp i elleve «mektige hjelpere». Den episke skildringen forteller nå hvordan Tiamat ble drept av Marduk og flerret i stykker. Marduk, som nå hadde en hale av planetfragmenter etter seg, fortsatte sin ødeleggelsesferd i retning sola etter å ha passert jorden og skapt syndflodkatastrofen. Også det indo-iranske verk Zend-Avesta forteller om de fem planetene som en gang skapte revolusjon på himmelhvelvingen. Gamle persiske tradisjoner forteller at Marduk — som her blir kalt Tistrya eller Tistar — flere ganger forandret fasong mens den nærmet seg jorden.

Flere katastrofer i fortiden

Det er ting som tyder på at jorden kan ha vært utsatt for minst tre andre katastrofer etter Syndfloden. En da Israels folk vandret ut fra Egypt, en på Josvas tid og en på kong Esekias' tid. Det kan også ha vært en katastrofe på Pelegs tid (1 Mos. 10,25). Disse hendelsene var på langt nær så store som syndflodkatastrofen, men var likevel formidable. Det er vanskelig å bedømme hvorvidt enkelte av de mange tradisjoner rundt om på jorden beskriver hendelser under Noahs syndflod eller senere katastrofer. Et passerende himmellegeme kan ha påvirket jordkloden både under Josvas lange dag (Josva 10,12) og de ti strekene på soluret til kong Esekias (2 Kong. 20,8–11). Muligens ble jordaksen endret på dette tidspunkt fra kanskje 30E til de nåværende 23E26' i forhold til normalen på ekliptikken. Senere asteroidnedslag kan også ha skapt katastrofer og flodbølger av mer begrenset omfang. Vi skal merke oss et annet himmelfenomen under Josvas lange dag, som gir næring til teorien om et passerende himmellegeme, nemlig meteorsteiner. «Mens de nå flyktet for Israel og var på veien ned fra Bet-Horon, kastet Herren store steiner ned over dem fra himmelen, hele veien fram til Aseka, så de døde. De som ble drept ved haglsteinene, var flere enn dem Israels barn slo i hjel med sverdet» (Jos 10,11). Som nevnt tidligere, er himmellegemene Guds redskaper som han bruker i «. . .trengselens tid, til kampens og krigens dag.»

Konsekvensene i et nøtteskall

La oss nå rekapitulere hendelsene som førte til Syndfloden på jorden.

1. Kan hende var det et fragment fra supernovaen i stjernebildet Vela som kom inn i vårt solsystem med en hastighet på flere tusen km/sek. Men det kan også ha vært et annet himmellegeme.

2. Inntrengeren ødelegger en planet ytterst i solsystemet og danner Kuiperbeltet.

3. Neptun og Uranus blir kraftig forstyrret, særlig sistnevnte.

4. En eller flere av Saturns måner kan ha blitt fragmentert og dannet den kjente ringen.

5. Planet Tiamat ble fragmentert og dannet det kjente asteroidbeltet.

6. Mars ble nesten ødelagt og rotasjonen slakket betraktelig.

7. Da inntrengeren passerte jorden, bikket planeten over i rotasjonsaksen, og både rotasjon og omløpstid ble slakket. På grunn av himmellegemets enorme gravitasjon, fulgte en sverm av avfallsmateriale etter katastrofene etter i kjølvannet. Disse bombarderte både jorden og de andre klodene. Konsekvensene av syndflodkatastrofen på jorden overgår enhver beskrivelse. Jordkloden gjennomgikk en forferdelig tortur. Hele jordskorpen ble omkalfatret. Jordkloden er i seg selv ute av stand til å skape slike enorme, verdensomspennende katastrofer vi her har nevnt. Bare en ytre påvirkning fra et passerende, større himmellegeme ville makte å utløse slike titaniske krefter. Jordaksen endret seg raskt nok til å utløse store spennninger i jordskorpen, med påfølgende forkastninger, landhevninger og havbunnkollaps. Dette medførte stor vulkansk aktivitet. I tillegg ble jorden truffet av en rekke større himmellegemer i kjølvannet av katastrofen med planet «Tiamat». Disse nedslagene dannet store kratere og utløste energimengder og seismisk aktivitet som overgår enhver forstand.

8. Muligens var det påvirkningen av inntrengeren som endret rotasjonsretningen til Venus og skapte store forkastninger, seismisk aktivitet og utstrakt vulkanisme på jordens søsterplanet.

9. Til slutt styrtet kanskje ulykkesbringeren inn i solen.

Katastrofer i endens tid

På grunn av den totale korrupsjon og fordervelse som hersket i Noas dager, samt en utstrakt sammenblanding av falne engler og «menneskenes døtre» som førte til en satanisk, hybrid rase (se innsyn, 3–01) lot Gud jorden bli ødelagt under vannflomkatastrofen. Himmellegemer og naturlover er Guds straffende redskaper som han bruker — eller tillater at de blir brukt. Vi har lest at Gud har et forrådskammer for is som han vil bruke på trengselens dag: «Har du sett forrådshusene for hagl, det som jeg har oppspart til trengselens tid, til kampens og krigens dag?» (Job 38,22–23.) I profeten Esaias finner vi beskrevet en katastrofe som utvilsomt har svært mye med en endring av jordaksen å gjøre: «Se, Herren tømmer jorden og legger den øde. Han snur opp-ned på dens overflate og sprer dem som bor på den. . . .Jorden skal rave som en drukken mann og svinge hit og dit som en vakthytte. Dens misgjerning skal tynge på den, den skal falle og ikke reise seg mer» (Es 24,1.20). De fire første basuner i Åpenbaringsboken beskriver utvilsomt nedslag på jorden av tre himmellegemer. Som en konsekvens blir jorden delvis formørket. Dette kan du lese nærmere om i innsyn 1–02, artikkelen Nedslag.

Som nevnt tidligere beskriver Åpenbaringsboken også et jordskjelv i endens tid det aldri har vært maken til, der øyer og fjell forsvinner. I den forbindelse beskrives også isblokker på femti kilo som faller ned på jorden: «Det kom lyn og røster og tordendrønn. Og det kom et stort jordskjelv, et slikt som ikke har vært fra den tid menneskene ble til på jorden — et slikt jordskjelv, så stort. . . .Hver en øy vek bort, og fjell ble ikke funnet. Og fra himmelen falt hagl så svært som hundre pund ned på menneskene. Men de spottet Gud for haglets plage, for plagen var meget stor» (Åp 16,18.20.21). Dette enorme jordskjelvet i forbindelse med de store isblokkene er trolig en konsekvens av katastrofen i Es. 24, som antakelig skjer på samme tid. På dette tidspunktet tar Gud i bruk forrådskammeret for hagl (is) som han har spart til trengselens dag. Det er ikke usannsynlig at Es. 24,20 beskriver en endring av jordaksen i endens tid, der jorden, etter å ha «svingt hit og dit» stabiliserer seg normalt (90E) på baneplanet, slik den etter alt å dømme var før Syndfloden. Det står også at jordens overflate blir «snudd opp-ned» under denne kalamiteten. Trolig er det et passerende himmellegeme som igjen er Guds redskap. Mye av det som skjedde ved vannflomkatastrofen vil bli gjentatt, men denne gangen uten vannflom. Dermed blir trolig topografien i Midtøsten delvis omkalfatret, og klimaet der blir radikalt endret. Dette skjer som en forberedelse til profetiene i Esekiel og Jeremias, der Israels folk (etterkommerne etter alle de tolv stammene) blir ført tilbake «til det land de ble ført bort fra». Det er her Jesus vil sitte som Kongenes konge i de tusen år. Enkelte vil ikke gå med på det, men det er hva Bibelen sier, og det får vi godta. Det kommer en stor trengselstid, men Guds løfter er at han vil beskytte sitt folk: «Om tusen faller ved din side og ti tusen ved din høyre hånd — til deg skal det ikke nå. Du skal bare se det med dine øyne, se hvordan de ugudelige får sin lønn. For du, Herre, er min tilflukt! Den Høyeste har du gjort til din bolig. Intet ondt skal ramme deg, og ingen plage skal komme nær til ditt telt. For han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier» (Sal 91,7–11). Gud bevarte Noah og hans familie under vannflomkatastrofen, og han vil beskytte sitt folk under de store katastrofene som vil ramme jorden i endens tid, og den tiden er ikke langt unna, skal vi dømme etter tidenes tegn.

 

Denne artikkelen er hentet fra innsyn 2-2002 ... (last ned)
Lest 2326 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 16:29
Logg inn for å kommentere