Registrer

Nedslag

fredag, 18 juli 2014 00:00 Katastrofisme
(0 Stemmer)

Enkelte bibelfortolkere hevder at de syv basuner i Åpenbaringen 8-11 skildrer i symbolsk språkdrakt historiske begivenheter i forbindelse med Det vest-romerske rikes fall i det fjerde århundre, oppblomstringen av Islam, og Det Ottomanske rikes (Tyrkias) «fall» i 1840. Den syvende basun, som vi nå angivelig lever under, begynte å lyde i 1844, heter det. Denne tolkningen, er i strid med sammenhengen i de aktuelle kapitlene i Åpenbaringsboken og med all sunn logikk. I de senere årene er det stadig flere som tar til orde for en perspektivutvidelse av sentrale deler i Åpenbaringsboken. Nye opplysninger kommer for dagen som gjør det nødvendig å betrakte en rekke bibelske profetier fra en annen vinkling. Ikke minst gjelder dette de syv basuner i Åpenbaringsboken 8–11. En nøktern gjennomlesning av disse kapitlene forteller i klartekst at de syv basuner ikke kan lyde før de 144 000 er beseglet med Guds segl i sine panner (Åp. 7,2.3; sml. kap. 8,7–9). Skjedde beseglingen i Middelalderen? Neppe. Likevel vil enkelte hevde i fullt alvor at basunene — som ikke kan lyde før de 144 000 er beseglet — er oppfylt for århundrer siden. Her er det alvorlige uoverensstemmelser ute og går. Et slikt syn er å øve vold mot sammenhengen i Åp. 8–11. De som hevder et slikt syn, har tydeligvis ikke forstått basunenes sanne natur.

Hva vitenskapen vet

Acraman-krateret i Australia har en diameter på 90 kmAcraman-krateret i Australia har en diameter på 90 kmDe senere årene er det blitt påvist at jorda i tidligere tider er blitt bombardert av flere større himmellegemer. Det er blitt påvist over 150 større kratere, eller krater-rester på jorda som i dag ligger som tause vitner om større katastrofer i fortiden. Og listen over slike kratere vokser med fem eller seks i året. Et krater i Australia (Acraman) er f.eks. 90 km i diameter, mens et av de aller største man har funnet måler 200 km i diameter (Sudbury, Canada). Et enda større krater (Wilkes-krateret) er nylig oppdaget i Antarktis — det har en diameter på 500 km!

I Norge finner vi Gardnos-krateret i Hallingdal, ni km nord for Nesbyen. Gardnos-krateret har en diameter på 5 km og ble skapt av en asteroid med diameter på rundt 300 m. I Barentshavet finner man et krater (Mjølnir) med diameter på 40 km. Det mest kjente meteorkrater er utvilsomt Barringer-krateret i Arizona-ørkenen i USA. Dette krateret med en diameter på 1,2 km og en dybde på 180 m, ble forårsaket av en ca. 50 m stor meteor. Hvert år er det tusenvis av turister som besøker denne severdigheten.

Det er først etter at satellitter i bane rundt jorda begynte å detaljfotografere jordoverflaten — og også strukturer under jordoverflaten — at forskerne virkelig begynte å oppdage kratere. Noen av dem stammer fra tiden etter syndfloden, mens andre er av slike dimensjoner at de bare kan ha oppstått på ett bestemt tidspunkt i jordas historie: ved syndfloden. Det er spesielt ett bestemt krater som peker seg ut, nemlig Chixculub-krateret under Yucatan-halvøya ved Mexico-gulfen. Dette krateret, som ligger under 1100 m kalkstein og har en diameter på over 180 km, ble oppdaget i 1991. Det ble skapt av et asteroidnedslag med en detonasjonskraft på mer enn 100 millioner megatonn, som tilsvarer over fem milliarder atombomber av Hiroshima-størrelse! Dette er ikke mine beregninger. Det er astronomene som legger fram sine tall i prestisjetunge, vitenskapelige tidsskrifter. I dag har man funnet restene etter denne asteroiden i krateret under Yucatan-halvøya. Ødeleggeren fra verdensrommet hadde en diameter på mellom 10–20 km, og konsekvensene av nedslaget og detonasjonen var verdensomfattende. Det er flere forhold som gjør at vitenskapen med sikkerhet vet at disse kraterne skyldes nedslag av større meteorer eller asteroider fra det ytre rom.

Manicouagan-krateret i Canada med en diameter på 100 km. Disse kraterne er enormeManicouagan-krateret i Canada med en diameter på 100 km. Disse kraterne er enorme«Med denne dystre statistikk i tankene, finkjemmer geologene i dag jordskorpen for skjulte beviser for at jorda kan ha vært offer for andre masseutryddelser på grunn av slike nedslag. Selv om bevisene kommer langsomt, er selve begivenhetene som tok livet av dinosaurene for 65 millioner år siden, ikke lenger gjenstand for alvorlig disputt» (Astronomy, oktober 1995, s. 36, uthevelser tilføyd).

La oss trekke fra alle disse millioner av år evolusjonistene opererer med, og se det hele fra et bibelsk perspektiv, så kommer vi fram til en masseødeleggelse for ca. 4300 år siden — tiden for vannflommen (etter bibelsk kronologi). Ødeleggelsene etter Chixculub-asteroiden var nemlig så ufattelige og så verdensomspennende at nedslaget verken kunne skjedd før syndfloden eller etter. Det skjedde ved syndfloden, og kan ha vært en sterkt medvirkende årsak til denne, med god hjelp av flere mindre nedslag, men som likevel hadde enorm ødeleggelseskraft. Et himmellegeme med en diameter på 1 km har en detonasjonskraft på 100 gigatonn (100 000 megatonn), noe som ville påvirke halve jordkloden. Det er beregnet at hvis en asteroid av denne størrelsesklassen slår ned i havet, vil den skape en kilometerhøy flodbølge! Nedslaget og detonasjonen til et himmellegeme med en diameter på «bare» 100 meter, vil være tilstrekkelig til å ødelegge et helt kontinent. I dette siste tilfellet er det snakk om en detonasjon tilsvarende 5000 atombomber av Hiroshima-størrelse! Som man vil forstå, er det uoverskuelige krefter som utløses ved slike nedslag. Man skal huske på at disse himmellegemene kommer inn i jordas atmosfære med hastigheter opptil 70 km/sek. — 250 000 km/t, noe som gir dem en aldeles ufattelig kinetisk energi (bevegelsesenergi).

Et av de mindre, men trolig det mest kjente, er Barringer-krateret i Arizona, Usa, med en diameter på 1,2 kmEt av de mindre, men trolig det mest kjente, er Barringer-krateret i Arizona, Usa, med en diameter på 1,2 km«En asteroid med en diameter på 16 km som treffer jorda, ville ganske sikkert være en katastrofe, ikke bare for livet rundt nedslagsstedet. Ifølge [Michael] Rampino ville detonasjonen fra en slik kollisjon vært i størrelsesklassen 100 millioner megatonn TNT — tilstrekkelig til å frambringe et jordskjelv med en styrkegrad på over 12. Selv 1000 km fra nedslagsstedet ville jordskorpen beveget seg 100 meter opp og ned, sier Rampino, nok til at jordas ytre kappe ville slå sprekker. Eksplosjonen ville slynget 10 millioner milliarder tonn utgravd materiale og fordampet asteroid mer enn 100 km opp i atmosfæren. Jorda ville blitt et svært mørkt sted gjennom flere måneder, nok tid uten sollys til at næringskjeden ville blitt ødelagt med verdensomspennende død som resultat» (Earth, januar 1994, uthevelser tilføyd).

Chixculub-krateret på Yucatan-halvøya ved Mexicogulfen, har en diameter på rundt 200 km, og ble dannet av en asteroid med diameter på ca. 10-15 kmChixculub-krateret på Yucatan-halvøya ved Mexicogulfen, har en diameter på rundt 200 km, og ble dannet av en asteroid med diameter på ca. 10-15 kmMed andre ord: det er ikke så store saker som skal til i verdensmålestokk før ødeleggelsene blir globale. Et himmellegeme med en diameter på 16 km er ikke store gjenstanden sammenlignet med jordkloden, med sine 12 750 km i diameter. Gud tillater at slikt skjer, men lar likevel størrelsen på disse himmellegemene som treffer jorda holde seg innenfor visse grenser, ellers ville det knapt blitt mennesker igjen på vår klode.

Forskerne har regnet ut at en asteroid med diameter på 500 m som slår ned i havet, vil fordampe 30 kubikkilometer vann! Et tilsvarende nedslag på jordoverflaten vil fordampe 30 kubikkilometer jord og stein! Selv om det finnes flere hundre kratere på vår jord, ville kratertettheten og ødeleggelsene vært langt større, hvis det ikke hadde vært for to forhold:

Såkalte «stjerneskudd» blir forårsaket av mikrometeoritter på størrelse med sandkornSåkalte «stjerneskudd» blir forårsaket av mikrometeoritter på størrelse med sandkorn1) Jorda har en atmosfære som får de fleste mindre meteorer til å fordampe og fragmentere til fint støv i atmosfærens øvre lag, ca 100 km over jordoverflaten. På grunn av den enorme hastigheten disse himmellegemene har når de kommer inn i jordatmosfæren, blir de bremset opp av friksjonen med luftmolekylene. Dette får meteoren til å bli rødglødende og deretter fordampe. Dette fenomenet har de fleste vært vitne til som «stjerneskudd» på nattehimmelen. De fleste «stjerneskudd» er ikke større enn sandkorn.

2) Guds beskyttelse. Gud holder sin hånd over menneskene. Han tillater ikke at katastrofer og ulykker skjer ukontrollert. Men tiden er snart kommet da Gud vil trekke sin beskyttende hånd tilbake og la Satan og hans engler få fritt leide. Vår egen kraterbesådde måne er et eksempel på hvordan en planet- eller måneoverflate blir når meteorer og asteroider fritt kan slå ned uten å bli hindret av atmosfære eller andre forhold. Solsystemets innerste planet, Merkur, er også solsystemets mest kraterbesådde planet. Et eksempel på hvordan jordoverflaten hadde sett ut hvis Gud ikke hadde beskyttet sine skapninger?

Steinene skal rope

En hydrogenbombe er å regne som smågutt sammenlignet med detonasjonen fra et asteroidnedslagEn hydrogenbombe er å regne som smågutt sammenlignet med detonasjonen fra et asteroidnedslag«Hvis disse tier, skal steinene rope,» sa Jesus (Luk. 19,40). Kanskje det ligger mer i disse Jesu ord enn vi har forstått? Kanskje det er steiner fra verdensrommet som til syvende og sist vil vekke menneskene når alt annet er nytteløst. Det er her basunene i Åpenbaringsboken kommer inn i bildet. I Bibelen tjener basuner som advarsler, og de syv basuner er de sterkeste advarsler om jordas undergang du vil finne i Den hellige skrift.

Det strir mot all fornuft å la disse basunene få sitt utgangspunkt i det fjerde århundre. Hva er egentlig hensikten med disse basunene? Hensikten er å varsle menneskene om at Herrens dag er for hånden.

Jeriko

Har du tenkt over hvorfor beretningen om Jerikos fall står nedskrevet i Bibelen? Et nærmere studium av disse gammeltestamentlige fortellinger om kriger og beleiringer avslører at mange av dem er profetiske. La oss se på fortellingen om Jerikos fall. «La nå alle stridsmennene gå omkring byen, rundt om den én gang! Slik skal du gjøre i seks dager. Sju prester skal bære sju larmbasuner foran arken. Men den sjuende dagen skal dere gå sju ganger omkring byen, og prestene skal blåse i basunene. Når de så blåser i larmhornet med lange toner, og dere hører lyden av basunen, da skal hele folket sette i et høyt rop. Da skal bymuren falle ned der hvor den står. . . .Så ropte folket, og de blåste i basunene. Og det skjedde da folket hørte basunklangen, og de satte i et høyt rop, da falt muren helt sammen, og folket steg rett inn i byen og inntok den» (Josva 6,1–5.20). I denne beretningen er det snakk om en stor og uinntakelig by, Jeriko. Det er videre snakk om syv basuner, og den syvende dagen falt byen ved lyden av hær-ropene og basunklangen.

Sammenlign dette med ropet til profeten Sefanias; «Nær er Herrens dag, den store. Den er nær og kommer med stor hast. Hør! Det er Herrens dag! Full av angst skriker da kjempen. En vredens dag er den dagen, en dag med nød og trengsel, en dag med omveltning og ødeleggelse, en dag med mørke og mulm, en dag med skyer og skodde. En dag med basunklang og hærskrik mot de befestede byer og de høye murtinder. . . .For han vil gjøre ende, ja brått gjøre ende på alle dem som bor på jorden» (Sef. 1,14–16.18).

Legg merke til tre ting: 1) Det er snakk om avslutningen av denne jordas historie — det er Herrens dag, vredens dag. 2) Det er en tid med mørke og mulm, skyer og skodde. Sammenlign Es. 60,2: «Se, mørke dekker jorden, og det er belgmørke over folkene.» Det er ikke bare snakk om åndelig mørke. Det vil også bli et bokstavelig mørke, som tilfellet var under Egyptens plager. Som vi skal se, blir jorda delvis mørklagt under den fjerde basun som en konsekvens av de tre første. 3) Det er en dag med basunklang og hærskrik mot de befestede byer. Her var beretningen om Jerikos fall et forbilde på Herrens dag.

La oss gå til Åpenbaringen 16: «Den sjuende engelen tømte sin skål ut i luften. . . .Den store by ble delt i tre deler, og folkenes byer falt i grus. Og Gud kom i hu Babylon, den store, så han gav den begeret med hans strenge vredes vin» (v. 17.19). «Ve, ve du store by Babylon, du mektige by! På én time er din dom kommet» (Åp. 18,10). Kan du se hva forbildene i Det gamle testamente peker mot? De er varsler om jordas undergang, at Herrens dag er for hånden, og at Babylon, «den store by», står foran sitt fall. Gud har et folk i Babylon, og disse oppfordres til å komme ut før byens fall (Åp. 18,4). I Jeriko var det en skjøge ved navn Rahab. Hun og hennes hus ble spart da byen ble brent og ødelagt.

Basunene

Som vi har sett, er det uomtvistelig bevist at jorda er blitt bombardert av opptil flere større himmellegemer, både ved tiden for vannflommen og etter. Vitenskapen, som er preget av utviklingslæren, sier at dette skjedde for 65 millioner år siden, men vi kan trygt kutte ned tallet til 4300 år — tiden for vannflommen. Vitenskapen er ikke lenger i tvil om at et slikt nedslag har funnet sted og ført til en verdensomspennende økologisk katastrofe.

Nedslag av himmellegemer kan ifølge forskerne skape større skogbrannerNedslag av himmellegemer kan ifølge forskerne skape større skogbranner«Den asteroid-kollisjon som kan ha ført til at dinosaurene døde ut, er ikke lenger en ‘yndlingsteori’, men et vitenskapelig faktum. Det lag med avfallsmateriale som ble kastet ut over jorda, inneholder det kosmiske metall iridium, sammenpressede mineralkorn som minner om de som dannes under kjernefysiske eksplosjoner, samt sot og organisk materiale fra avsvidde skoger» (Time, 17. mai 1993, Uthevelser tilføyd). Det er svært interessant at disse tingene kommer for dagen nå som Herrens dag står for døren. Det er ganske sikkert Gud som åpenbarer alt dette for at de som vil, kan tro. For 10–20 år siden var det ikke snakk om disse tingene i det hele tatt. Men nå til dags er det ikke langt mellom artikler i vitenskapelige tidsskrifter der astronomene sier rett ut at jorda vil bli truffet av ett eller flere himmellegemer. Spørsmålet er ikke om det vil skje, men når.

«Astronomene er ikke i tvil. Solsystemet er fullt av flyvende avfallsmateriale, og de sier at det bare er et tidsspørsmål før et stort himmellegeme treffer jorda» (Time, 15. februar 1993, s. 54, uthevelser tilføyd). Og når det skjer, vil jorda bli rammet av den største økologiske katastrofe siden vannflommen. Dette er ikke oppspinn eller fanatisme. Det er kort og godt hva Bibelen sier. En tredjedel av jordas overflate blir skadet, det samme gjelder en tredjedel av havet og ferskvannskildene (Åp. 8,7–10). Hva er det som forårsaker disse enorme ødeleggelsene over så store deler av jorda? Apropos: Vi tror bestemt at her betyr hav, jord, vann, gress, trær, sol, måne, skip etc. akkurat hva som står. Noen vil tolke dette helt symbolsk og åndelig, noe som forvansker det hele og åpner for et hav av private fortolkninger. Så lenge det ikke dreier seg om symbolspråk (dyr med syv hoder og ti horn etc.), gir det langt større mening å tolke det akkurat som det står.

Den første basun

«Den første engelen blåste i basunen, og det kom hagl og ild, blandet med blod, og det ble kastet ned på jorda. Tredjedelen av jorden ble oppbrent, og tredjedelen av trærne ble oppbrent, og alt grønt gress ble oppbrent» (Åp. 8,7).

I dag vet vi at kometer består av en kjerne med støv, stein og ispartikler. Når kometkjernen nærmer seg solen, fordamper en del av dette materialet. På grunn av stråletrykket fra solen, blir gassene skjøvet i retning fra solen og danner den for kometer så karakteristiske hale, som kan være atskillige millioner km lang. Det er flere tusen kometer i vårt solsystem. Av og til blir en komet fanget inn av en planets tyngdefelt. Dette fikk vi et slående eksempel på i juli 1994, da kometen Shoemaker-Levy 9 ble trukket inn mot Jupiter. Kometen ble fragmentert av kjempeplanetens enorme tyngdefelt, og med hastigheter på 60 km/s raste fragmentene ned i Jupiters atmosfære, der de eksploderte. Eksplosjonene var så kraftige at de kunne observeres fra jorda. kometrestene som eksploderte, skapte enorme ildkuler av glødende gass og støv som steg   til over 3500 kilometers høyde over Jupiters frosne skytopper. «Det vi kunne observere på Jupiter under nedslaget til Shoemaker-Levy i 1994, var et vindu mot denne dødelige blandingen av ild og is [hagl!]» (Astronomy, oktober 1995, s. 36, uthevelser tilføyd). Kanskje denne begivenheten var et varsel om at noe lignende vil kunne skje på vår egen planet. «Jupiter er i ferd med å få juling av en komet. Den kataklysmiske eksplosjonen vil tjene som en advarsel til jorda: Det kan skje her» (Time, 23. mai 1994, s. 46, uthevelser tilføyd). Astronomene er ikke i tvil om virkningene av eventuelle nedslag av kometfragmenter, asteroider og/eller større meteorer på vår jord. Slik beskriver astronomene virkningene etter nedslaget til Chixculub-asteroiden på Yucatan: «I dette tilfelle innbefattet røyksøylen store mengder stein og støv som ble blåst ut fra krateret. Da alt dette materialet som ble slynget opp regnet ned igjen etter ca. 30 minutter, forårsaket det et stjerneregn av nesten ufattelige dimensjoner. Meteorer skapte en rødglødende himmel og satte i gang skog- og gressbranner» (Astronomy, oktober 1995, s. 37, uthevelser tilføyd). Hva leste vi i Åp. 8,7: «. . .tredjedelen av trærne [skogbranner] og alt grønt gress [gressbranner] ble oppbrent.» «Det gigantiske nedslaget spredte støv i atmosfæren som stengte sollyset ute, og kan også ha startet branner som spredte seg over hele kontinenter og ødela dinosaurenes planteføde, mener forskerne» (Vårt Land, 17. august 1992, uthevelser tilføyd). «Jay Meos ved universitetet i Arizona og hans medarbeidere, har regnet ut at den infrarøde strålingen fra rødglødende avfallsmateriale som falt tilbake ned i atmosfæren, kunne ha satt i gang branner rundt omkring på jorda» (Scientific American, oktober 1990, s. 48, uthevelser tilføyd). «NASA-forskere har f.eks. antydet at størstedelen av det luftbårne støvet fra nedslags-detonasjonen, samt aske fra skogbranner, ville falle tilbake på jorda i løpet av seks måneder» (Time, 9. januar 1995, s. 40, uthevelser tilføyd). I tillegg til å ødelegge avlingsgrunnlaget og skape hungersnød og tørke, ville røyken fra disse verdensomspennende brannene gi sitt bidrag til å formørke jorda. Mer om dette under den fjerde basun. Ikke rart at Joel roper:

«Ve oss, for en dag! For nær er Herrens dag. Den kommer med ødeleggelse fra Den Allmektige. Er ikke maten blitt borte for våre øyne, glede og fryd fra vår Guds hus? Såkornet er tørket bort under mulden som dekker det. Forrådshusene er ødelagt. Låvene er nedbrutt, for kornet er utskjemt. Hvor buskapen rauter! Bølingene streifer skremt omkring, for det finnes ikke beite. Også saueflokkene må lide. Til deg, Herre, roper jeg! For ild har fortært beitene i ødemarken, flammer har forbrent alle markens trær. Også markens ville dyr stønner opp til deg, for bekkene er uttørket. Og ild har fortært beitene i ødemarken» (Joel 1,15–20). Hva sier profeten? Ild har brent opp beitene (gresset), og flammer har fortært markens trær. Hva står det om den første basun: Tredjedelen av gresset og tredjedelen av trærne blir oppbrent! «Enkelte forskere regner med at en 1 km stor asteroid vil slynge så mye støv ut i atmosfæren at det vil bli en ‘kjernefysisk vinter’ som stenger for sollyset og forårsaker verdensomspennende avlingssvikt og hungersnød. Klimaet kan bli endret for flere år framover» (Science News, 5. februar 1994. Uthevelser tilføyd). Det er nøyaktig dette bildet Joel gir oss. Ødeleggelse som avsvir trær og gress, ødelegger avlingsgrunnlaget og fører til hungersnød, jordskjelv og en mørklagt jord (Joel 1,15–20; 2,10). Vi har nok hatt et altfor snevert bilde av både småprofetenes beskrivelser av Herrens dag og de syv basuner.

Den andre basun

«Den andre engelen blåste i basunen, og noe som lignet et stort, brennende fjell ble kastet i havet. Og tredjedelen av havet ble til blod. Og tredjedelen av de levende skapningene i havet døde, og tredjedelen av skipene ble ødelagt» (Åp. 8,8.9). Hva er dette som «lignet et stort, brennende fjell» annet enn en større meteor eller en asteroid som slår ned i havet. Flodbølgen etter detonasjonen skaper enorme ødeleggelser. Det er beregnet at en asteroid med en diameter på 1 km som slår ned i havet, vil skape en tusen meter høy flodbølge. Ikke til å undres over at tredjedelen av skipene blir ødelagt! Dr. Edward Teller, hydrogenbombens far, har uttalt at hvis en meteor på størrelse med en fotballbane slår ned i havet, vil den skape flodbølger som er store nok til å forårsake enorme ødeleggelser langs de kontinentale kystlinjer, tusenvis av kilometer fra nedslagsfeltet. I tillegg vil en stor del av livet i havet dø ut. Jorda blir formørket av alt avfallsmaterialet som blir slynget ut i atmosfæren, og fotosyntesen blir blokkert. Se mer om dette under den tredje og fjerde basun. Forskerne sier også at et nedslag i havet vil koke en stor del av oksygenet ut av dette og skape oksygenfattig vann, noe som igjen vil føre til en kraftig oppblomstring av rødalger, som vil gi «rødt vann».

Nedslag av et himmellegeme i havet kan skape store flodbølgerNedslag av et himmellegeme i havet kan skape store flodbølger«Når fotosyntesen blir blokkert, vil dette føre til at næringssyklusen i havet bryter sammen, og de fleste organismer i havet dør ut» (Astronomy, oktober 1995, s. 37, uthevelser tilføyd). «Ahrens og O’Keefe har laget en modell av hva som ville skjedd hvis denne asteroiden [10 km i diameter] hadde slått ned i et verdenshav, der gjennomsnittsdybden er 5000 m. En opptil 5 km høy flodbølge [halvparten av asteroidens diameter] ville bli drevet bort fra nedslagsstedet. 1500 km fra dette ville flodbølgen fremdeles vært 500 m høy. Hvis en slik asteroid hadde slått ned i Mexicogulfen, ville flodbølgen ha skylt inn over Kansas City! Uansett om den slo ned i havet eller på landejorda, ville støv og sot fra nedslaget stenge sollyset ute i flere måneder. . . . Røyksøylen som steg opp i atmosfæren, ville også føre med seg en rekke kjemiske stoffer som ville forårsake sur nedbør gjennom lengre tid, og i så stor grad at surhetsgraden i havene [og ferskvansskildene!] ville ødelegge livet der — et typisk symptom på masseutryddelse som i langt større grad ville kreve sin pris i havet enn på land» (Astronomy, september 1991, s. 53, uthevelser tilføyd).

«Hvis asteroiden slo ned i et verdenshav, ville kjempebølger rase langt innover landområdene i praktisk talt alle verdensdeler, og deretter vugge fra side til side på samme måte som om man slapp en ambolt i et badekar med vann» (Chico Enterprise-Record, 8. desember 1992).

Den tredje basun

«Den tredje engelen blåste i basunen, og en stor stjerne falt ned fra himmelen, flammende som en fakkel, og den falt på tredjedelen av elvene og på vannkildene. Stjernens navn var malurt, og tredjedelen av vannet ble til malurt. Og mange mennesker døde av vannet fordi det var blitt forgiftet» (Åp. 8,10.11) Her blir ferskvannskildene forgiftet og vannet udrikkelig, og mange mennesker dør etter å ha drukket slikt vann. Igjen er det snakk om et nedslag av et himmellegeme, denne gangen på landejorda. Vitenskapen kan fortelle at et nedslag av et større himmellegeme på landejorda vil sende sjokkbølger gjennom jordkloden og sette i gang store vulkanutbrudd både i nedslagsfeltet og på den motsatte siden av kloden. Enorme mengder svovelholdig røyk vil legge seg som en kappe rundt jorda og forårsake en verdensomspennende sur nedbør, nesten som batterisyre. «En stor meteor treffer jorda og sender sjokkbølger til det antipodiske punkt [det punkt som ligger motsatt av nedslagspunktet] og setter i gang store vulkanutbrudd der. Avfallsmaterialet fra nedslagskrateret, sammen med støv og annet materiale som blir spydd ut fra vulkanutbruddene, vil stenge for nok sollys til at fotosyntesen blir avskåret og planeten blir avkjølt» (Earth, januar 1994, s. 51, uthevelser tilføyd).

Støv og sot fra et nedslag av et større himmellegeme på landejorda kan stenge sollyset ute i flere månederStøv og sot fra et nedslag av et større himmellegeme på landejorda kan stenge sollyset ute i flere måneder«Vi har her en eksplosiv kilde av svoveldioksyd og aske som med letthet kunne ha blokkert fotosyntesen og drept plantelivet med giftig, sur nedbør. Svoveldioksyden og asken ville også ha formørket solen og redusert temperaturen» (Earth, januar 1994, s. 51, uthevelser tilføyd). «Svovel fra nedslaget dalte ned som dødelig sur nedbør. . . .Nå sier de [vitenskapen] at lette svovelpartikler danner en skyggende sky etter meteorittnedslaget. Det passr bra med de svært svovelholdige bergartene som nylig er funnet i det antatte Yucatan-krateret. Hvis disse bergartene blir truffet av en meteoritt, vil millioner av tonn svovel bli slynget opp i atmosfæren. Svovelpartiklene er lettere enn vanlig aske og støv, og kan holde seg svevende i atmosfæren i kanskje 20-40 år. Støvet gjør at jorda blir nedkjølt, og det gir dårlige lysforhold for plantene.

Store mengder svovel i atmosfæren vil, i tillegg til skyggeeffekten, føre til store mengder sur nedbør. Fenomenet er kjent fra Venus, der en svovelmettet atmosfære danner syremettete skyer» (Illustrert Vitenskap, nr. 5, 1995, s. 31, uthevelser tilføyd). «Vulkanutbruddene i Sibir kunne tatt knekken på plante- og dyreliv på et halvt dusin forskjellige måter. En atmosfærisk tåke av svoveldioksyd kunne ha satt i gang giftige stormer av sur nedbør. . . .Sur nedbør trenger imidlertid ikke ha vulkansk opprinnelse. Det kunne også være forårsaket av kjemiske endringer i atmosfæren etter nedslaget til en stor komet eller meteor» (Time, 18. september 1995, s. 48, uthevelser tilføyd). Det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan det vil gå med ferskvannskildene på jorda under slike forhold. Vannet blir giftig, og mange mennesker dør etter å ha drukket slikt vann. Den sure nedbøren vi har idag, blir bare barnemat i sammenligning.

Den fjerde basun

«Den fjerde engelen blåste i basunen, og tredjedelen av solen ble slått, og tredjedelen av månen og tredjedelen av stjernene, for at tredjedelen av dem skulle bli formørket, og tredjedelen av dagen miste sitt lys, og natten likeså» (Åp. 8,12). Det er akkurat dette astronomene sier vil skje som en konsekvens av at jorda blir truffet av et større himmellegeme. Sekvensen i Åpenbaringen 8 passer akkurat: Først tre nedslag, deretter blir jorda delvis formørket. Store mengder avfallsmateriale fra selve nedslagene, pluss store mengder røyk fra verdensomspennende skog- og gressbranner, samt store mengder svovelholdig aske og sot fra omfattende vulkanutbrudd, vil legge en kappe rundt jorda som vil stenge ute en del av lyset i flere måneder. «Svoveldioksyden og asken ville også ha formørket solen og redusert temperaturen» (Earth, januar 1994, s. 51, uthevelser tilføyd).

«Avfallsmaterialet fra nedslagskrateret, sammen med støv og annet materiale som blir spydd ut fra vulkanutbruddene, vil stenge for nok sollys til at fotosyntesen blir avskåret og planeten blir avkjølt» (Earth, januar 1994, s. 51, uthevelser tilføyd). «Dommedags-steinen er en asteroid stor nok til å forstyrre livet på jorda i alvorlig grad ved nedslaget, og kaste opp pulverisert stein og støv i tilstrekkelig stor grad til å stenge ute det meste av sollyset» (Science Times, 18. juni 1991, uthevelser tilføyd). «Hvert år i august krysser jordbanen banen til kometen Swift-Tuttle. Hvis kometen tilfeldigvis skulle være der akkurat idet jorda krysser dens bane, ville en klump is og stein med en diameter på 10 km treffe jorda, sprenge et enormt krater, skape store flodbølger og spre ut et verdensomspennende, svart likklede som ville stenge for sollyset i flere måneder» (Time, 9. november 1992, uthevelser tilføyd). «I jordas tilfelle traff den store ødeleggeren [Yucatan-asteroiden] grunt vann og sprengte ut flere ganger sin egen masse i fint bruddmateriale. Den totale mengde materiale som er målt i kritt/tertiær-lagene over hele jorda er faktisk hundre ganger større enn massen til den 10 km store asteroiden som traff. De fleste lagene har store korn som ble sprengt sidelengs ved nedslaget, samt andre partikler som ble oppvarmet da de kom ned igjen i atmosfæren. Men en betydelig del av laget var i form av fint støv som holdt seg svevende i atmosfæren gjennom flere måneder. Fotosyntesen ble blokkert, og temperaturen sank på den mørke overflaten under skylaget» (Astronomy, oktober 1995, s. 37, uthevelser tilføyd).

«Den enorme søylen av røyk og støv som ble kastet ut i atmosfæren ved nedslaget, tilsvarte kanskje en million hydrogenbomber. Sollyset ville blitt stengt ute i flere måneder» (Time, 31. august 1992, s. 13, uthevelser tilføyd). «Og jeg vil gjøre underfulle tegn på himmelen og på jorden: Blod og ild og røksøyler. Solen skal forvandles til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige» (Joel 3,3.4). «Blås i basun på Sion! Blås alarm på mitt hellige berg! La alle som er i landet beve. For Herrens dag kommer — den er nær, en dag med mørke og mulm, en dag med skyer og skodde som folder seg ut over fjellene som morgenrøde» (Joel 2,1.2). «. . . foran dem [Herrens fylking] skjelver jorden, og himmelen rister. Sol og måne sortner og stjernene slutter å skinne» (Joel 2,10). «Se, Herrens dag kommer, fryktelig og full av harme og brennende vrede, for å legge jorden øde og utrydde synderne fra den. For himmelens stjerner og dens strålende stjernebilder skal ikke la sitt lys skinne. Solen er mørk når den går opp, og månen skinner ikke» (Es. 13,10). Kan du se hvordan disse bibelversene passer perfekt inn i det bildet astronomene gir oss — eller omvendt?

Etter at fragmentene av kometen Shoemaker-Levy 9 detonerte i Jupiters atmosfære i juli 1994, fikk astronomene se med egne øyne at deres teorier var riktige. Detonasjonene sendte avfallsmateriale over 3300 km over Jupiters frosne skytopper. Da avfallsmaterialet falt tilbake inn mot Jupiter, la det seg som et stort, svart øye med en utstrekning på flere tusen kilometer. Dette mørke feltet var så framtredende at det i flere uker kunne observeres gjennom mindre amatørteleskop. Gjennom flere måneder kunne astronomene observere hvordan de sterke atmosfæriske vindene på Jupiter spredte skyene med avfallsmateriale utover Jupiters atmosfære (se Astronomy, mai 1995). Slike stratosfæriske vinder (jetstrømmer) har vi også her på jorda, selv om de ikke er så sterke som på kjempeplaneten Jupiter. De er imidlertid sterke nok til å legge avfallsmateriale som er blitt slynget opp fra meteornedslag og vulkanutbrudd i et jevnt lag rundt jorda. «Ifølge data-simuleringer utført i 1980 av Richard P. Turco ved R&D Associates, O. Brian Toon ved National Aeronautics and Space Administration, samt deres kollegaer, ville den støvmengden som nedslaget til en 10 km stor asteroid forårsaket, blokkere så mye av sollyset gjennom flere måneder, at du praktisk talt ikke kunne se en hånd foran deg» (Scientific American, oktober 1990, s. 47, uthevelser tilføyd).

Den kommende katastrofe

Det er ikke lenger tvil om at jorda er blitt truffet av flere større himmellegemer i fortiden. Den største av disse hadde en diameter på ca. 10 km og forårsaket en global, økologisk katastrofe av slikt omfang at den bare kan ha skjedd én gang i jordas historie: under vannflommen. Det er høyst sannsynlig at flere større meteorer eller mindre asteroider traff jorda på samme tidspunkt, med andre ord: at jorda ble bombardert av et antall av disse himmellegemene. Kanskje de fleste av de større kraterne man finner på jorda stammer fra tiden rundt vannflommen. Dette bombardementet har trolig forårsaket denne katastrofen, og også destabilisert jordas rotasjonsakse. Før vannflommen sto jordas rotasjonsakse høyst sannsynlig normalt (90E) på baneplanet (tropiske tilstander ved polene, slik fossilmaterialet viser), mens den i dag heller 23E27' i forhold til baneplanets normal. Denne endringen i jordas rotasjonsakse må antakelig ha skjedd under vannflommen. En eller flere større asteroider har stor nok kraft til å forårsake slike ting. En forsker som i 1994 overvåket passeringen av en asteroid med diameter på flere kilometer — en asteroid som så vidt bommet på jorda, uttalte følgende:

En asteroid: Toutatis, fotografert fra flere vinklerEn asteroid: Toutatis, fotografert fra flere vinkler«Det er store sjanser for at den ville slått jorda ut av sin normale rotasjonsakse. En gigantisk flodbølge ville blitt dannet og rast mot Amerika. Et fjell av vann ville slått inn over østkysten og trolig skylt vekk hele den bebygde kystlinje» (Sun, 22. mars 1994. Uthevelser tilføyd). Vi begynner nå å ane hvilke krefter som var i virksomhet ved vannflommen, og hva som forårsaket denne. Kreftene er helt ufattelige.

«Den kinetiske energi til et himmellegeme på størrelse med et fjell, og som beveger seg med hastigheter på over 30 km/s, er så enorm at det vanskelig å fatte» (Visalia Times Delta, 25. mars 1993).

I et rundskriv Det amerikanske institutt for aeronautikk og astronautikk sendte ut i 1990, blir det påpekt at hvis en asteroid med en diameter på 16 km slo ned på jorda, ville detonasjonen vært 10 000 ganger større enn all verdens samlede kjernefysiske arsenal!

I 1989 passerte en mindre asteroid jorda med en hårsbredd. Hvis den hadde truffet, ville detonasjonen hatt en styrke på 20 000 hydrogenbomber.

En asteroid med en diameter på 10 km ville ha en detonasjonskraft på 1000 terratonn (100 000 000 megatonn. 1 megatonn = 1 000 000 tonn).

En asteroid med diameter på 1 km vil ha en detonasjonskraft på 100 gigatonn (100 000 megatonn), mens en asteroid på «bare» 100 meter i diameter vile ha en detonasjonskraft på 100 megatonn. Som vi forstår, er slike himmellegemer, som beveger seg med hastigheter opp til 70 km/s (250 000 km/t) i besittelse av ufattelige mengder kinetisk energi, og deres ødeleggelseskraft er tilsvarende. Den som er interessert, kan jo sette seg ned og prøve å regne ut den utløste energien. I samsvar med fysikkens lover, samsvarer den frigjorte energien av to forhold: størrelsen av meteoren/asteroiden og dens hastighet. Formelen for den kinetiske energi blir da Ek = ½mv2, eller sagt på en annen måte: Den kinetiske energi (Ek, uttrykt i Joule) er lik legemets halve masse (½m) ganger kvadratet av hastigheten (v2). Når meteoren/asteroiden treffer jorda, blir den kinetiske energi, eller bevegelsesenergien frigjort og går over i andre former: lys, varme og lyd, men i tilsvarende mengde som den kinetiske energi. Dette er i samsvar med loven om energiens bevarelse, som er avledet av den første termodynamiske lov.

Nærpasseringer

De siste få årene har en rekke større meteorer og asteroider passert jorda med en «hårsbredd» i astronomisk forstand. Med andre ord: de siste få årene har jorda så vidt unngått større katastrofer. Men tiden var ikke inne.

1908. Den 30. juni slo et kometfragment eller en meteor med diameter på ca. 50 meter og en vekt på 200 millioner tonn ned over et øde område i Tunguska i Sibir. Den detonerte i luften og dannet derfor ikke noe krater. Ødeleggelsene fra denne steinklumpen eller kometkjernen var likevel ufattelige. Detonasjonen tilsvarte 20-50 hydrogenbomber, hver på en megatonn! Skogen ble fullstendig rasert over et område på 2000 kvadratkilometer. I en radius på 30 km fra nedslagsstedet lå skogen helt flat. Store trær var knekt som fyrstikker. Eksplosjonen ble hørt over tusen km borte, og ble registrert på måleinstrumenter over hele jorda. Det ble rapportert at hester ble blåst over ende så langt som 600 km fra eksplosjonsstedet. Hvis dette himmellegemet hadde slått ned bare fem timer tidligere, ville nedslagsstedet ligget nord for daværende Kristiania (Oslo)!

1972. En større meteor, ca. 66 meter i diameter — på størrelse med en forballbane — passerte jorda i den øvre del av atmosfæren over det nordlige USA og Canada. Flere tusen mennesker var vitne til denne skinnende ildkulen midt på dagen før den forsvant videre ut i verdensrommet.

1984. Den 9. april 1984 ble mannskapet på et japansk fly vitne til en sopplignende sky, som en røykstøtte, 23 km høy og 320 km tykk. På den tid trodde de at det dreide seg om en kjernefysisk eksplosjon og fløy derfor en omvei. Senere konkluderte eksperter at det dreide seg om en mindre meteor som hadde eksplodert under nedslaget i atmosfæren.

Popigai-krateret i Russland har en diameter på 100 kmPopigai-krateret i Russland har en diameter på 100 km1989. En asteroid med en diameter på 800 meter passerer ubehagelig nær jorda. «’Jorda befant seg akkurat der bare seks timer i forveien,’ bemerket denne kongress-rapporten. ‘Hadde den truffet jorda, ville den forårsaket en katastrofe uten sidestykke i menneskehetens historie. Den utløste energi ville tilsvart mer enn tusen bomber på en megatonn hver’» (Science Times, 18. juni 1991). Denne asteroiden (1989 FC) passerte jorda i en avstand av bare 1,1 millioner km, og med en hastighet på 11 km/sek. — dobbelt så raskt som en geværkule! Forskerne John O’Keefe og Thomas Ahrens ved Caltech-instituttet i USA har laget en computermodell over hva som ville skjedd hvis 1989 FC hadde truffet jorda. Her er beskrivelsen:

«Modellen viser at asteroiden passerer den nedre del av atmosfæren på mindre enn ett sekund. Dette er ikke tid nok til at noen kan registrere nedslaget. En sjokkbølge blir deretter drevet ned i bakken og opp i asteroiden. Resultatet blir at størsteparten av asteroiden blir fordampet og går over fra fast form til flytende og til gass i brøkdelen av et sekund.

Eksplosjonen skaper en utløst energi som tilsvarer en bombeeksplosjon på 1000 megatonn, med temperaturer på 20 000EC. Varm gass fra det fordampete himmellegemet skyter oppover i atmosfæren og trekker mer luft med seg. En sjokkbølge sprer seg utover fra nedslagsstedet, og alt innenfor en radius på 100 km blir satt i brann av varmen fra eksplosjonen. 500 km unna er temperaturen fremdeles skåldende: ca. 100EC.

Sjokkbølgen beveger seg utover med en hastighet på 35 000 km/t og jevner alt med jorda i en radius av 250 kilometer fra nedslagsstedet. Materiale fra nedslaget faller ned, hovedsakelig som dråper av smeltet stein. Et krater med en diameter ti ganger større enn himmellegemet blir tilbake. Asteroid 1989 FC har utslettet en by på størrelse med New York på et øyeblikk» (Astronomy, september 1991, s. 52). «Å regne ut ødeleggelsene etter nedslaget fra selv en liten asteroid, får hodet til å svimle» (samme).

1991. Den 18. januar passerte en asteroid (1991 BA) med diameter på 50 meter jorda i en avstand av bare 170 000 km, eller under halvparten av avstanden til månen.

1992. Asteroiden Toutatis, med lengde på 6,4 km passerte faretruende nær jorda, 3,5 millioner km, som i astronomisk målestokk bare er en hårsbredd.

Siden 1992 har enda flere asteroider passert jorda i nær avstand. Det siste skuddet på stammen var asteroid 2001 YB5, som den 7. januar 2002 passerte jorda i en avstand av 600 000 km. Asteroiden har en diameter på mellom 220–490 m. Forskerne har beregnet at et nedslag på jorda av et slikt himmellegeme ville utløst en eksplosjon på 1000 Megatonn, som tilsvarer 100 hydrogenbomber, hver på 10 Megatonn.

Astronomene mener at så mange som 200 kometer, meteorer og asteroider så vidt unngår å treffe jorda hvert år. Sent på 1980-tallet oppdaget astronomene 15 asteroider pr. år av en slik størrelse at de ville utgjøre en trussel mot menneskeheten. I 1992 ble det oppdaget 35 slike himmellegemer, og i 1994 hundre stykker. En av disse asteroidene som krysser jordbanen, har en diameter på 32 km. Det er beregnet at mellom 1000 og 4000 asteroider som krysser jordbanen har diametre på over 800 m. Av disse kjenner man bare 150. Dessuten er det 300 000 andre mindre asteroider på minst 4-500 m i diameter som krysser jordbanen, og av disse er knapt noen av dem kjent. Det er videre beregnet at ca. 100 millioner asteroider med diametre større enn 20 m kan krysse jordbanen.

I 1988 uttalte Dr. Eugene Shoemaker ved det geologiske instituttet i Flagstaff, Arizona, USA, at jorda hadde fra 12–40% sjanse for å bli truffet av en større meteor eller en asteroid innen de neste 75 årene. Men i 1992 Uttalte Dr. David Morrison, sjefen for NASAs romfartsprogram, over radio at det nå ser ut til at jorda vil bli truffet innen de neste fem årene. Over hele verden uttaler nå ledende forskere at det er store sjanser for at jorda vil bli rammet av et større nedslag innen år 2000. Astronomene vet mer enn de vil ut med, av frykt for å skape panikk blant befolkningen.

Oppsummering

Det er hevet over tvil at jorda er blitt bombardert av ødeleggende asteroider og større meteorer i tidligere tider. De siste femten årene har vitenskapen i stadig større grad fått lys over dette. De prøver naturligvis å tilpasse disse opplysningene sitt evolusjonistiske verdensbilde, mens den bibeltroende ser det hele i bibelperspektiv og plasserer de alvorligste nedslagene rundt tiden for vannflommen.

De senere årene har forskerne i stadig sterkere grad advart om at disse tingene vil skje igjen. Astronomene oppdager stadig flere asteroider som ligger på kollisjonskurs med jorda. Hittil er det funnet flere tusen av dem, og antallet øker stadig. Astronomene er ikke i tvil om at jorda før eller siden vil bli rammet — spørsmålet er når. Og som vi har sett, vil ødeleggelsene bli svært omfattende når dette skjer.

Johannes ser i sine syner «hagl og ild» som setter i gang store skog- og gressbranner. Videre får han se «noe som lignet et stort, brennende fjell» som ble kastet i havet, der det gjør stor skade. Ringvirkningene er nok like store. Deretter får han se en «stor, flammende stjerne» falle ned på landområdene og ødelegge ferskvannskildene. Så får han se at jorda blir formørket. Vi har sett hva forskerne vet å fortelle om virkningene av ett eller flere asteroid/meteornedslag. Selv om disse forskerne overhodet ikke har Bibelen i tankene, er det nesten som å høre dem sitere Åpenbaringens åttende kapittel!

Flere gammeltestamentlige profeter skildrer hva som skal skje når Herrens dag kommer. Sol og måne skal slutte å lyse, står det. Jorda er uttørket, trær og beitemarker (gress) er oppbrent av ild, og det er hungersnød, sier Joel. Samstemmer ikke alt dette med basunene i Åpenbaringen og alle advarende røster vi hører fra ikke-religiøst hold i dag?

Selve sammenhengen i Åpenbaringen 7–11 forteller i klare ordelag at basunene ikke kan begynne å lyde før de 144 000 er beseglet med Guds segl i sine panner. Under den femte basun står det uttrykkelig at bare de som ikke hadde Guds segl i sine panner, skulle skades. Å tolke disse basunene som herjinger under barbariske høvdinger i det 4. århundre og tyrkiske sultaner i middelalderen, er det rene nonsens. Det er på tide å komme til sans og samling og se basunene i sitt rette lys.

De syv basuner i Åpenbaringen 8-11 beskriver den største økologiske katastrofe som har rammet jorda siden vannflommen for 4300 år siden. Det er snakk om en tredjedel av jordas overflate, en tredjedel av verdenshavene og en tredjedel av jordas atmosfære som blir rammet. Hvor mange mennesker som blir drept står det ikke noe om i denne sammenhengen, men tallet er antakelig ufattelig stort. Men de som har Guds segl i sine panner trenger ikke å frykte. «Om tusen faller ved din side og ti tusen ved din høyre hånd — til deg skal det ikke nå. Du skal bare se det med dine øyne, se hvordan de ugudelige får sin lønn» (Sal. 91,7.8).

I Noas dager ropte Noa og hans medarbeidere advarslen om en kommende ødeleggelse til en ugudelig verden. I 120 år forkynte disse trofaste vektere jordas undergang. Vitenskapen blåste av det hele og beroliget folk. «Hør ikke på disse fanatikere», sa de vantro «eksperter». «Det er helt usannsynlig at det skal begynne å regne, og at det skal komme en stor vannflom, slik disse galningene preker». «Hør ikke på dem. Våre beregninger viser at slike ting ikke kan skje».

I dag er situasjonen snudd på hodet. I dag roper de vantro forskere sine advarsler om at jorda helt sikkert vil bli rammet av minst en ubuden gjest fra verdensrommet, og de har skildret ødeleggelsene og ringvirkningene av et slikt nedslag. Det er stadig flere artikler i vitenskapelige tidsskrifter der forskerne gir uttrykk for sin bekymring.

Men ikke rent få av dem som gir seg ut for å være vektere, blåser av disse advarslene, eller de setter dem overhodet ikke i forbindelse med basunene i Åpenbaringen. Det blir advart mot de som tar til orde for et slikt syn. «Dette har ingen ting med basunene å gjøre. Ta det bare med ro. Det er ingen fare. Vi vet at basunene er oppfylt for hundrevis av år siden».

Slik lyder ropet om fred og ingen fare, mens jorda står foran en katastrofe som ikke har hatt sin like siden vannflommen. I tillegg overser man at basunene er varsler om at Herrens dag er for hånden. Basunene er ikke barbarhøvdinger og tyrkiske sultaner, de er katastrofer som rammer en tredjedel av jorden!

«Ve oss, for en dag! For nær er Herrens dag. Den kommer med ødeleggelse fra Den Allmektige» (Joel 1,15). Er det da ikke vårt ansvar å advare mot den nær forestående ødeleggelse?

 

Denne artikkelen er hentet fra innsyn 1-2002 ... (last ned)
Lest 2172 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 16:30
Logg inn for å kommentere