Registrer

Phaeton, den tapte planet

fredag, 18 juli 2014 00:00 Katastrofisme
(0 Stemmer)
Er syndens konsekvenser større enn vi aner?

SyndeI 1850-årene utarbeidet fysikeren Rudolf Clausius de termodynamiske lover. Senere utdypet fysikeren Lord Kelvin (William Thomson) disse lovene nærmere. Den andre termodynamiske lov (entropiloven), gjør det klart at alt beveger seg fra orden til kaos, dvs. fra høyere til lavere nivåer. Varme avtar mot kulde og ikke motsatt. Høytrykk beveger seg mot lavtrykk etc.I 1850-årene utarbeidet fysikeren Rudolf Clausius de termodynamiske lover. Senere utdypet fysikeren Lord Kelvin (William Thomson) disse lovene nærmere. Den andre termodynamiske lov (entropiloven), gjør det klart at alt beveger seg fra orden til kaos, dvs. fra høyere til lavere nivåer. Varme avtar mot kulde og ikke motsatt. Høytrykk beveger seg mot lavtrykk etc.ns lønn er døden (Rom 6,23). Syndens og dødens lov hersker ikke bare i våre lemmer, men er ogsåI 1850-årene utarbeidet fysikeren Rudolf Clausius de termodynamiske lover. Senere utdypet fysikeren Lord Kelvin (William Thomson) disse lovene nærmere. Den andre termodynamiske lov (entropiloven), gjør det klart at alt beveger seg fra orden til kaos, dvs. fra høyere til lavere nivåer. Varme avtar mot kulde og ikke motsatt. Høytrykk beveger seg mot lavtrykk etc. virksom i den livløse materie. Overalt i det synlige univers kan vi observere forfall og katastrofer som overgår all menneskelig fatteevne. Dette forteller det tenkende menneske at syndens konsekvenser ikke er begrenset til vår jord, men er langt mer vidttrekkende enn vi har trodd. Lucifers opprør kan ha påvirket det engang velordnede kosmos mer enn vi har har hatt anelse om. Vår egen del av universet, det solsystem der Jorden kretser i sin bane, har engang vært hjemsøkt av en eller flere ufattelige naturkatastrofer som har skapt ødeleggelse og kaos. Slik kan det ikke ha vært fra skapelsens morgen. Gud skaper ikke kaos og ødeleggelse, men er en ordens Gud. Det Gud skaper, er «såre godt».

I 1850-årene formulerte Rudolf Clausius og senere Lord Kelvin (William Thomson) termodynamikkens lover. Den 2. termodynamiske lov, eller entropiloven, forteller enkelt sagt at alt går fra orden mot kaos. Dette er en prinsipp vi kan observere overalt i naturen. Alt går mot død og forfall, fra høyere organisasjonsnivåer til lavere, og fra høyere energinivåer til lavere. Dette gjelder ikke bare den levende natur, men også alle fysiske og kjemiske prosesser så langt man har kunnet observere. Det er å sammenligne med en opptrukket urfjær som går fra fullt opptrukket (null entropi) til helt slakk (full entropi). Denne allmengyldige lov kan også formuleres som «syndens og dødens lov» (Rom 8,2). Den er virksom overalt der syndens konsekvenser hersker. I seg selv slår entropiloven bena under utviklingslæren, som faktisk hevder det motsatte: Fra kaos til orden, fra lavere organisasjonsnivåer til høyere — i direkte strid med observerbare fakta! Fordi virkningene av denne loven er observerbar i andre galakser i fjerne deler av universet, må man med full rett kunne spørre: Hvis synden bare er begrenset til vår lille jord, dette støvkorn i kosmisk målestokk, hvorfor kan vi da observere syndens konsekvenser gjennom hele det synlige univers? Vi er f.eks. vitne til eksploderende stjerner (novaer og supernovaer), som er katastrofer av slikt omfang at mennesketanken svimler.

Stjerneeksplosjoner

Det hender av og til at stjerner eksploderer og kaster av seg deler av sin atmosfære. Slike stjerner kalles novaer (nova = ny). Når en slik eksplosjon finner sted, øker den eksploderende stjerne sin lysstyrke med en faktor tilsvarende 10 000 stjerner av størrelse som vår egen sol — eller sagt på en annen måte: En nova sender ut like mye energi som vår egen sol ville gjort gjennom en periode på 10 000 år! Hvordan ville du like at solen økte sin lysstyrke 10 000 ganger? Vår klode ville blitt en avsvidd, livløs ørken. Deler av atmosfæren som novaen kaster ut i det interstellare rom ekspanderer med stor hastiget — flere tusen km i sekundet — og danner såkalte ringtåker. Til nå har man observert over 200 nova-eksplosjoner i vårt eget melkeveisystem, og like mange i vår nærmeste galakse, Andromedatåken, en million lysår borte.

Den såkalte Krabbetåken i stjernebildet Tyren er restene etter en supernovaeksplosjon som kinesiske, arabiske og japanske astronomer observerte i 1054 e.Kr. Krabbetåken befinner seg i en avstand av 6500 lysår, har en diameter på 11 lysår, og ekspanderer med en hastighet på 1500 km i sekundet. Det vil si at lyset fra eksplosjonen brukte 6500 år på sin vei utover i universet før det kunne observeres her på jordenDen såkalte Krabbetåken i stjernebildet Tyren er restene etter en supernovaeksplosjon som kinesiske, arabiske og japanske astronomer observerte i 1054 e.Kr. Krabbetåken befinner seg i en avstand av 6500 lysår, har en diameter på 11 lysår, og ekspanderer med en hastighet på 1500 km i sekundet. Det vil si at lyset fra eksplosjonen brukte 6500 år på sin vei utover i universet før det kunne observeres her på jordenAv og til kan en stjerne eksplodere totalt. Det skjer da en kataklysmisk effekt som tilintetgjør stjernen fullstendig. Slike fenomener kalles supernovaer. En slik eksplosjon kaster hele stjernens materie ut i det interstellare rom med enorme hastigheter på fra 2000-20 000 km/sek og griper dypt inn i strukturen til det interstellare medium (interstellar = mellom stjernene). Stjernens kjerneområde kollaberer og blir til en nøytronstjerne (pulsar) med en diameter på bare 30 km! Stjernens opprinnelige diameter kan ha vært flere millioner km. I vår egen galakse kjenner man mer enn ti slike supernovaer de siste to tusen årene, og over 250 i andre galakser. De mest kjente supernovaer i vår egen galakse ble observert med det blotte øye i 1054, 1572 og 1604 og ble registrert av hv. kinesiske astronomer, Tycho Brahe og Galileo Galilei. En stjerne som eksploderer som supernova øker sin lysstyrke 10 milliarder ganger og kan ha en lysstyrke som er større enn hele den galakse den befinner seg i! Sagt på en annen måte: En supernova har en lysstyrke som tilsvarer 10 milliarder stjerner, eller like mye energi som vår sol ville utstrålt gjennom en periode på 10 milliarder år! Planetsystemer rundt slike stjerner ville blitt totalt utslettet.

Slike ufattelige eksplosjoner rundt om i galaksene forteller om ustabilitet, en ustabilitet som ikke hører hjemme i et harmonisk kosmos upåvirket av Lucifers opprør og syndens konsekvenser. At slik ustabilitet virkelig eksisterer, forteller at syndens konsekvenser gjennomstrømmer universet og ikke er begrenset til vår jord. Gud skapte ikke stjerner, planeter og galakser for at de skulle dø i kosmiske eksplosjoner. Flere steder i universet kan man observere kollisjoner mellom to spiralgalakser! Andre spiralgalakser viser armer som er i ferd med å gå i oppløsning. Dette er entropiloven i praksis — fra orden til kaos.

Vi ser igjen eksempler på ustabilitet i universet. Eksploderende stjerner, og galakser som går i oppløsning er alle eksempler på entropiloven i virksomhet. Gud skaper ikke kaos, men er en ordens Gud. All denne ustabilitet er kommet inn i universet etter syndens oppkomst. Vi er altfor sneversynte; vi mangler perspektiv når vi snakker om syndens konsekvenser, som om den bare skulle gjelde vår jord! Syndens drama har hatt kosmiske følger. Hele universet ble påvirket av Lucifers opprør.

Da Gud var ferdig med å skape Jorden, tok han et overblikk over alt han hadde skapt, og det var «overmåte godt» (1 Mos 1,31). Men Gud skapte ikke bare vår jord. Bibelen forteller at ved Ordet (Jesus), er alt blitt til: «Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til» (Joh 1,3). Gud har skapt universet. Han har skapt de utallige milliarder av galakser, som hver igjen består av milliarder av stjerner, med utallige planetsystemer. I gjennomsnitt består hver galakse eller melkeveisystem av 100 milliarder stjerner. Det eksisterer flere milliarder slike galakser i det kjente univers. 100 milliarder stjerner ganger 100 milliarder gir oss et stjerneantall på (100x109)x(100x109) = 1011x1011 = 1011+11 = 1022, dvs. 10 000 trillioner stjerner! Hvis hver tiende av disse stjernene har et planetsystem får vi minst 1000 trillioner (1021) solsystemer i det kjente univers! Men hva med det som ligger utenfor der?

Gud skapte alt dette «overmåte godt». Det var ikke meningen at hans univers skulle vansires av stjerneeksplosjoner og andre kosmiske katastrofer av ufattelig omfang. «Sfærenes harmoni» skulle herske, med absolutt stabilitet og orden. Ingen eksplosjoner og kollisjoner, ikke noe frykt for nedslag av kosmisk avfall. Men ved Lucifers fall og syndens oppkomst skjedde det gjennomgripende endringer i universet — langt større enn vi med vårt sneversyn har ant. Hvor lite må ikke et menneske være i kosmisk målestokk! Men Gud, som styrer alt dette, sendte sin egen Sønn for å dø for deg og meg forat vi kunne bli opptatt i den himmelske familie. Om mennesketanken svimler over de ufattelige avstander i kosmos, svimler den enda mer ved tanken på Guds kjærlighet til det falne menneske!

Vårt eget solsystem

Romsonden Voyager 2 som ble sendt ut på sin lange ferd gjennom solsystemet i 1977, sendte fantastiske bilder tilbake til jorden. Bildene viser et torturert solsystem med mengder av nedslagskratere etter en stor katastrofeRomsonden Voyager 2 som ble sendt ut på sin lange ferd gjennom solsystemet i 1977, sendte fantastiske bilder tilbake til jorden. Bildene viser et torturert solsystem med mengder av nedslagskratere etter en stor katastrofeVårt eget solsystem, som planeten jorden er en del av, ligger nær kanten (30 000 lysår fra galaksens sentrum) av en galakse, som består av ca. 100 milliarder stjerner. Solen vi ser på himmelen av og til i klarvær er en av disse. Også i denne vår hjemlige del av universet har det skjedd store omveltninger en gang i fortiden. Helt til yttergrensene av solsystemet bæres bud om ufattelige katastrofer som har skjedd minst én gang i en fjern fortid. Det var først etter at romsonder sendte bilder av de andre medlemmene av solsystemet tilbake til jorden, at astronomene fikk et innblikk i de store ødeleggelser disse planetene og deres måner har vært utsatt for. Satelittfotograferingen av jordoverflaten har avslørt at heller ikke vår egen jord har sluppet fri fra ødeleggelsene. De aller fleste himmellegemer i vårt solsystem har overflater som er svært vansiret av utallige, til dels meget store nedslag av andre himmellegemer. De er truffet av skytset til en kjempemessig, kosmisk mitraljøse.

Ytterst i solsystemet finner vi Pluto, som med sine ca. 2300 km i diameter, og dermed er mindre enn vår egen måne, knapt fortjener betegnelsen planet. Pluto er nå nedgradert til “småplanet” (134340 Pluto), slik at det nå formelt er åtte planeter i vårt solsystem. Innenfor Pluto finner vi kjempen Neptun, og utenfor Neptuns bane ligger det såkalte Kuiper-beltet, som egentlig er et stort asteroid-belte som strekker seg utenfor Pluto. Det er vel heller trolig at Pluto med sine fire måner bare er det største himmellegemet i dette beltet av større og mindre himmellegemer og kometkjerner. Flere astronomer heller til dette synet. Pr. i dag er det oppdaget i Kuiper-beltet over 70 000 objekter med diametre fra 100 km og oppover. Den største (Eris) som er observert, har en diameter på ca.2300-2400 km. Pluto er omtrent på samme størrelse. Antallet objekter som blir oppdaget i dette beltet øker stadig. Høyst sannsynlig befinner det seg tusener eller titusener av objekter som er for små til å bli observert fra jorden over denne avstanden. Det er også i dette beltet at hovedmassen av kometkjerner antakelig ligger.

Hva forteller dette oss? Det gir signaler om at det høyst sannsynlig har ligget et større himmellegeme (planet) her, som er blitt sprengt i stykker av et større, forbipasserende himmellegeme eller en direkte kollisjon. Restene etter dette himmellegemet danner i dag etter alt å dømme planeten Pluto og utallige andre større og mindre himmellegemer i dette asteroidbeltet i solsystemets ytterkanter. Det er bemerkelsesverdig at Pluto har en bane som danner en vinkel på mer enn 17° med solsystemets baneplan (ekliptikken). Alle de andre planetene har baner som er parallelle med dette baneplanet. Plutos bane er også mer langstrakt enn banene til de andre planetene, med en eksentrisitet på 0,246. Dermed kommer pluto til tider innenfor Neptuns bane. Dette forteller at Pluto, der den ligger i Kuiper-beltet, ikke er et naturlig medlem av solsystemet, men heller et fragment etter en større planet som er blitt revet i stykker.

Rundt kjempeplaneten Uranus, som ligger innenfor Neptun, kretser et beltesystem, i likhet med det vi finner rundt Saturn. Dette beltet består av mindre himmellegemer som utgjør restene etter et istykkersprengt himmellegeme. Også Uranus i seg selv er merkelig. Planeten ligger «veltet» over på siden, dvs. ekvatorplanet ligger i sterk vinkel med baneplanet, hele 98°, et fenomen som er unikt i vårt solsystem. Uranus vil derfor med jevne mellomrom vende både nordpol og sydpol mot solen.

Uranusmånen Titania har en rekke store nedslagskratere etter en formidabel katastrofeUranusmånen Titania har en rekke store nedslagskratere etter en formidabel katastrofeMånene til så vel Neptun som Uranus viser overflater som er besådd med nedslagskratere. Neptuns store måne Triton (diameter 2750 km, og dermed er større enn Pluto), roterer rundt Neptun i motsatt retning (retrograd bevegelse). Denne anomali er også unik i vårt solsystem. Fotografier av Triton viser også en kraterbesådd overflate på den ene siden, og en nesten glatt, kraterfri overflate på den andre siden. Nereid, en annen av Neptuns åtte kjente måner, har en svært langstrakt elliptisk bane som strekker seg mer enn ni millioner km fra planeten og så nær som 1,5 millioner km.

Det romsonden Voyager 2 fortalte om det ytre solsystem, indikerer at det må ha skjedd en eller flere store kollisjoner eller nærpasseringer av andre større himmellegemer som har forårsaket disse store ødeleggelsene i solsystemets yttergrenser. Forskerne er kommet til den konklusjon at småmånene og avfallsmaterialet i Uranus' ringer er levningene etter en «voldsom hendelse» en gang i fortiden. De kraterbesådde månene bærer bud om det samme. Denne «hendelsen» har vært så voldsom at Uranus har «veltet» over på siden i sin rotasjonsakse — Og Uranus er tross alt en kjempeplanet med en diameter på 50 800 km, sammenlignet med jordens 12 740 km! Overflaten på uranusmånen Miranda (diameter 380 km) kjennetegnes av kratere og store arr — «skrapemerker» — som indikerer at månen har kollidert og blitt oppskrapt av et annet himmellegeme.

La oss oppsummere status i det ytre solsystem:

Utenfor Neptuns bane finner vi som nevnt et stort asteroidbelte, Kuiper-beltet, med antakelig tusenvis av større og mindre fragmenter etter en istykkersprengt planet. Pluto med sine fire kjente måner er trolig bare et av de største fragmentene i dette beltet. Enkelte mener at Pluto/Charon opprinnelig var en av Neptuns satellitter. Også kometkjernene i dette beltet er slike fragmenter. Pluto har en helling på over 17° med ekliptikken og en svært langstrakt bane. Dette bærer bud om at Pluto er plassert i en slik bane av en sterk, ytre påvirkning. Neptuns måne Miranda har «skrapemerker» etter et sammentreff med et annet himmellegeme, og både Neptuns måner og Uranus' måner har kraterbesådde overflater som forteller om utallige nedslag av meteoritter, fragmentene etter katastrofen der Kuiper-beltet ligger. Neptun er antakelig berøvet satellitter, og Uranus er tippet over på siden og ekvatorplanet danner hele 98° med baneplanet. Alt dette utgjør signaturer etter en kataklysmisk begivenhet, en kjempekatastrofe i ytterkantene av vårt solsystem der et av medlemmene møtte en brå undergang. Kuiper-beltet med sine asteroider og kometkjerner er restene etter denne fragmenterte planeten. Fotografier av månene til de andre store planetene innenfor Uranus, dvs. Saturn og Jupiter, viser også sterkt kraterbesådde overflater etter utallige nedslag av større og mindre himmelegemer. Som vi vil oppdage, er det også skjedd en lignende katastrofe i solsystemet mellom Mars og Jupiter.

Asteroidbeltet

Mellom planetene Mars og Jupiter ligger det såkalte hoved-asteroidbeltet, med tusener av større og mindre fragmenter etter en planet som engang befant seg der. Den ble fragmentert, trolig av et passerende himmellegeme. Den største asteroiden i dette området er Ceres, med en diameter på 950 km. De fleste fragmentene slo ned på andre planeter i det indre solsystem, hvorav en mengde av disse fragmentene ble dratt inn i solen og brant opp derMellom planetene Mars og Jupiter ligger det såkalte hoved-asteroidbeltet, med tusener av større og mindre fragmenter etter en planet som engang befant seg der. Den ble fragmentert, trolig av et passerende himmellegeme. Den største asteroiden i dette området er Ceres, med en diameter på 950 km. De fleste fragmentene slo ned på andre planeter i det indre solsystem, hvorav en mengde av disse fragmentene ble dratt inn i solen og brant opp derMellom planetene Mars og Jupiter ligger det såkalte asteroidbeltet, som består av titusenvis av større og mindre himmelegemer fra 700 km i diameter og ned til sandkorns størrelse. Ifølge den såkalte Bodes lov, burde det ligget en planet her. Alle planetene i vårt solsystem befinner seg i avstander fra solen som følger en matematisk rekke (0,2,4,8,16 etc.) Alle planeter ut til Neptun viser bare små avvik (fra 0-5%) fra denne lovmessigheten. Merkelig nok viser Neptun og Pluto store avvik fra Bodes lov (hv. 36,3 og 95,9%), som igjen forteller at disse to planetene har vært påvirket av sterke ytre krefter som har påvirket banene deres. Dette er i samsvar med andre anomalier og andre funn i dette området, som vi har vært inne på.

En større planet som blir fragmentert på grunn av veldige ytre krefter, vil skape ubalanse hos de andre medlemmene i solsystemet. Det vil påvirke både banene og inklinasjonen (banehellingen). Denne effekten ble bare forsterket da fragmentene etter katastrofen begynte å bombardere de andre medlemmene. Som nevnt viser Bodes lov at det burde ligget en planet mellom Mars og Jupiter. Denne hypotetiske planeten (eller skal vi si tidligere planeten) har av enkelte fått navnet Phaeton. Noen kaller den Astra eller Janus. Den engelske astronomen Sir Daniel Brewster beskrev Phaeton som en planet i størrelse midt mellom Jorden (12 740 km i diameter) og Mars (6794 km i diameter), altså en planet med en diameter på rundt 10 000 km. Det er ingen planet der i dag, bare et belte av planetfragmenter som forteller om en ufattelig katastrofe.

DEt passerende himmellegeme sprengte/fragmenterte en planet mellom Mars og Jupiter, og trolig også en større planet utenfor Neptun, der det også befinner seg et asteroidbelteEt passerende himmellegeme sprengte/fragmenterte en planet mellom Mars og Jupiter, og trolig også en større planet utenfor Neptun, der det også befinner seg et asteroidbelteet har unektelig ligget en planet der, men den er blitt sprengt i stykker av enten en kollisjon med et annet større himmellegeme, eller en nærpassering av et slikt. Fragmentene etter katastrofen har bombardert det indre solsystem. Jupiters og Saturns måner viser sterkt kraterbesådde overflater, det samme gjør planetene Mars, Venus og Merkur. Vår egen måne er sterkt kraterbesådd etter utallige bombardement, og senere satelittfotograferinger av jordoverflaten har avslørt bortimot 150 større kratere på vår jord, og tallet øker med 4-5 kratere pr. år. Forskerne mener at de over 150 kratere som hittil er identifisert bare representerer 1% av det totale antall. Mange av disse kraterne er ikke så godt synlige på grunn av nedtæring fra vær og vind, samt vegetasjon og jordlag, men de ligger likevel der som tause bud om katastrofiske hendelser en gang i fortiden. Fordi 71% av jorden er dekket av hav, er det høyst sannsynlig at de fleste nedslagene har skjedd i havområder.

Ingen av asteroidene er kuleformede. Noen få har tilnærmet kulefasong, men hovedmassen har svært irregulære fasonger, slik man kan forvente etter en planetfragmentering. Den totale masse i asteroidbeltet utgjør i dag bare 1/10 av massen til vår egen måne. Dette er forståelig nok etter en fragmentering av en planet. Noe av materialet har slått ned på de andre planetene og deres måner, mens det meste enten har forsvunnet ut i det ytre rom eller inn i solen. Asteroidene Gaspra og Ida er typiske eksempler på asteroider med svært irregulære fasonger som forteller at de er fragmenter som er revet ut av et større legeme.

Mars

Mars-sonden Pathfinder som ble landsatt på Mars i juli 1997 og som sendte «marsbilen» Sojourner ut på rekognoseringstur på marsoverflaten, har fotografert deler av denne i nærdetalj. For lekmannens øye Ares vallis («krigsgudens dal»)-området på planeten Mars viser med all tydelighet at det engang har vært en gigantisk vannflom her. Dette er det bred enighet om blant geologerAres vallis («krigsgudens dal»)-området på planeten Mars viser med all tydelighet at det engang har vært en gigantisk vannflom her. Dette er det bred enighet om blant geologerfortoner landskapet seg som en ørken, men det trente øye ser videre. Forskerne er mildt sagt forbløffet over hva de oppdager fra disse bildene. De er enige i sin konklusjon: En gang i fortiden har det vært store mengder vann i form av elver, sjøer og hav på Mars, og det er spor etter en enorm vannflom! Både rullesteinenes orientering og andre detaljer viser at det ikke kan være snakk om noe annet. Spørsmålet må jo da være: Hvor er det blitt av alt vannet?

Allerede for over tyve år siden da Viking-sondene utforsket Mars, var forskerne klar over at den var en torturert planet, kopparret etter store meteorittnedslag og ting som tydet på at store vannflommer engang hadde skylt over planeten. Men etter å ha studert de 9669 bildene som Pathfinder sendte tilbake til jorden, har forskerne fått de sterkeste geologiske og geokjemiske beviser noen gang for at det engang var både vann og vannflommer på Mars. Bildene avslører at en gigantisk vannflom i nordlig retning etterlot seg større og mindre steiner gjennom Ares Vallis-området, som var landingsstedet for Pathfinder-sonden. Flere steder er steinene pakket sammen, nøyaktig hva som skjer under en vannflom. Flere steder ble det også funnet rester etter «søledammer» som forlengst var fordampet. Et av bevisene er funn av mineralet magmatitt, som består av jernoksyd. Magmatitt dannes i vannholdige omgivelser, og magmatitt-forekomster på Mars er bare mulig hvis områder av Mars engang var dekket av vann. Det ble fotografert snirklede kanaler i Ares Vallis som har alle kjennetegnene på uttørrede elveleier. Disse elveleiene er orientert i flomretningen. Det mest kjente av disse uttørrede elveleiene på Mars, er Nanedi Vallis som ligger i Xanthe Terra-området. Nærbilder av Nanedi Vallis (som er ca. 2,5 km bred) etterlater ingen tvil om at denne kanalen er gravd ut av en vannflom. I disse gamle elveleiene eller utgravde canyons finner man også «øyer» og utgravde terrasser langs veggene i elveleiet. En rekke deltaer og nettverk av gamle elveleier viser at vannet ble fordelt over større områder. Disse deltaene er alle orientert i flomretningen.

I Ares-vallis-området på Mars finner man en rekke tåreformede øyer som er blitt dannet ved at mudderstrømmer har løpt rundt hindringer i terrenget. Dette kan man også observere i en vanlig bekk , der vannet løper på samme måten rundt en hindring, f. eks. en stenI Ares-vallis-området på Mars finner man en rekke tåreformede øyer som er blitt dannet ved at mudderstrømmer har løpt rundt hindringer i terrenget. Dette kan man også observere i en vanlig bekk , der vannet løper på samme måten rundt en hindring, f. eks. en stenI disse områdene finnes en rekke steiner som er avrundet, f.eks. den store steinen «Yogi», som bærer alle tegn på å være avslipt på grunn av vanntransport. Steiner og klippeblokker er også orientert i flomretningen. Man finner utløpskanaler fra kratere med en jevn bunn av sedimenter (avleiringer), i tillegg ble det oppdaget rester etter strandlinjer og andre trekkk som tyder på langsom nedtæring av rennende vann. Mange kratere er også omgitt av sedimentmateriale som minner om mudderstrømmer. Det ble fotografert øyer i slike mudderstrømmer, f.eks. i Ares Vallis. Øyene har tåreform i strømretningen, og gir umiskjennelige beviser for vann- og mudderstrømmer. En av forskerne i Pathfinder-prosjektet uttalte at vannflommen på Mars må ha vært enorm. En tilsvarende vannflom her på jorden ville fylt Middelhavet. Bevisene ligger rett opp i dagen. Overalt finner forskerne spor etter påvirkning av vann. Hvis jeg kommer til en gammel branntomt og finner forkullede rester etter bygninger, ville jeg selvfølgelig ha tilstrekkelig bevismateriale til å kunne si: Her har det vært brann engang. Slik finner også forskerne overveldende beviser for at det engang har vært store mengder vann på Mars.

Nord og øst for Valles Marineris (mer om denne senere) ligger flere store kanaler/uttørrede elveleier som konvergerer i Chryse-bassenget og fortsetter i nordlig retning. Det største av disse kanalsystemene ligger i Chryse-Planitia-området. Dette kanalsystemet er opp til 25 km bredt og 2000 km langt! Forskerne sier at området er utgravd av en enorm vannflom som beveget seg så hurtig at den avleiret flere millioner kubikkmeter sedimenter i sekundet. Det er beregnet at vannmengden som var nødvendig for å grave ut dette kanalsystemet tilsvarte et globalt, 50 meter dypt hav. Vannføringen i de større kanalene tilsvarte en vannføring 10 000 ganger den gjennomsnittlige vannføring i elven Mississippi!

Flere steder på Mars er det funnet sedimentlag av samme slag man finner i store innsjøer. Enkelte steder er disse sedimentlagene 5 kilometer tykke! Senere “marsbiler” som “Spirit” og “Opportunity” har bekreftet alt dette, og påvist enda mer interessante funn. Forskerne mener at at alle disse funnene tyder på at Mars en gang i tiden har hatt både store innsjøer, hav, elver og rennende vann, samt regn. For å ha vann i flytende form, må også planeten engang ha vært omgitt av en tykk atmosfære som ga mildere klima. Men planetens økosystem møtte en brå og voldsom undergang.

Kratere på Mars

På den sydlige halvkule av planeten Mars -- nederst på bildet -- ligger solsystemets største nedslagskrater, Hellas-bassenget, med en diameter på 2300 kmPå den sydlige halvkule av planeten Mars -- nederst på bildet -- ligger solsystemets største nedslagskrater, Hellas-bassenget, med en diameter på 2300 kmEtter katastrofen mellom Mars og Jupiter slo en rekke himmellegemer ned på Mars-overflaten og dannet flere større og mindre kratere. Det er påfallende at Marsoverflaten er avgrenset av to distinkte områder. Den sydlige lavlands-halvkule som er sterkt kraterbesådd, samt den nordlige lavlands-halvkule, som er nesten fri for kratere i forhold til den sydlige halvkule.

På den sydlige lavlands-halvkule finner man bl.a. kraterne Argyre (diameter 630 km og 3 km dypt) og Hellas, som har en diameter på 2300 km og en dybde på 5 km! Selv ytterranden på Hellas-krateret er 400 km bred! Hellas er for øvrig det største nedslagskrateret i vårt solsystem. Krateret er så stort at det med et moderne jetfly vil ta 2½ time å fly tvers over krateret fra den ene ytterkanten til den andre. Disse to kraterne ble forårsaket av to asteroider på hv. 50 og 300 kilometer i diameter.

Mars har til sammen 3305 kratere med diametre over 30 km, og flere dusin av disse har diametre på opp til 250 km. 3068 av disse kraterne, eller 93%, ligger på den sydlige halvkule. Mars ble tydligvis rammet av et massivt, 15 minutter langt bombardement på den ene halvkulen.

Sjokkbølger

Nedslaget som dannet Hellas-bassenget sendte voldsomme sjokkbølger gjennom Mars og presset flytende magma ut på det motsatte området på planeten og dannet en utbulning -- Tharsis-platået -- med enorme lavafelter, der solsystemets største vulkan, Olympus Mons, befinner segNedslaget som dannet Hellas-bassenget sendte voldsomme sjokkbølger gjennom Mars og presset flytende magma ut på det motsatte området på planeten og dannet en utbulning -- Tharsis-platået -- med enorme lavafelter, der solsystemets største vulkan, Olympus Mons, befinner segTrekker man en rett linje fra Hellas-krateret tvers gjennom planeten, finner man nøyaktig på motsatt side en påfallende struktur: Tharsis-platået. Det dreier seg om en 10 km høy «utvekst» som er over 4000 km lang i nord-sydlig retning og 3000 km lang mot øst-vest. På Tharsis-platået ligger tre enorme vulkaner som strekker seg 20 kilometer i høyden. Like ved nordvest-enden av Tharsis-platået ligger den største vulkanen på Mars og forøvrig også den største vulkan i solsystemet: Olympus Mons, som strekker seg 27 km i høyden. Den ytre diameter på denne kjempevulkanen er 400 km, og selve krateråpningen har en diameter på 80 km.

Den store asteroiden som dannet Hellas-krateret, penetrerte så dypt ned i planeten at de enorme sjokkbølgene dannet Tharsis-platået. Sjokkbølgene presset flytende magma ut til overflaten og dannet de store vulkanene i dette området. Det er her de fleste store vulkaner på Mars ligger. Et tilsvarende tilfelle finner man her på jorden: Chixculub-krateret på Yucatan-halvøya ved Mexico-gulfen. Asteroiden som slo ned her, lagde et krater på mer enn 180 km i diameter ned til en dybde av 1100 meter. I India, på nøyaktig motsatt side av jordkloden, ble det satt i gang en uvanlig stor vulkansk aktivitet. Smeltet magma steg opp og dannet en tykk skorpe med en tykkelse på 1000 meter og flere tusen kvadratkilometer i utstrekning — det såkalte Deccan-platået.

Ved østkanten av Tharsis-platået bærer Mars bud om å ha vært rammet av en ufattelig katastrofe. Her finner man en fure i planeten. Denne furen — Valles Marineris — strekker seg 4500 km østover og er opptil 200 km bred og gjennomsnittlig 7 kilometer dyp. Der Valles Marineris slutter i øst, munner den ut i et ubeskrivelig kaos av torturert landskap. I nordenden av sonen finner man de dype kanalene Simud Vallis, Tiu Vallis og Ares Vallis, som forskerne er overbevist om er ytgravd av enorme vannmasser.

Marsskorpen

Den største månen til Mars, Phobos, er trolig kun et innfanget fragment etter planetkatastrofen mellom Mars og Jupiter. Phobos domineres av det store Stickney-krateretDen største månen til Mars, Phobos, er trolig kun et innfanget fragment etter planetkatastrofen mellom Mars og Jupiter. Phobos domineres av det store Stickney-krateretDet er svært påfallende at den nordlige Mars-halvkulen har en lavere gjennomsnittshøyde enn den sydlige. Forskerne tror at Mars nærmest er blitt «skalpert» og har mistet det meste av et 3 kilometer tykt skorpemateriale på den nordlige halvkule. Dette kan ha skjedd ved det massive bombardementet av den sydlige halvkule. De ufattelige kreftene som ble utløst sendte store sjokkbølger i nordlig retning med hastigheter på 5000 kilometer i timen. Hellas- Argyre- og Isidis-nedslagene skapte tilstrekkelig med sjokkbølger til å riste løs en 3 kilometer tykk skorpe og kaste den ut i verdensrommet. De to små Mars-månene Deimos og Phobos er også sterkt kraterbesådd. Et av kraterne på Phobos, Stickney-krateret, er så stort at himmellegemet som lagde dette krateret nesten sprengte Phobos i stykker.

Mars-rotasjonen

Himmelmekanikkens lover tilsier at Mars egentlig skulle gjennomføre en omdreining rundt sin egen akse på 8 timer — med andre ord: Marsdøgnet skulle egentlig vært 8 timer langt. I stedet gjennomfører Mars en full rotasjon (døgn) på nesten 25 timer. Dette forklares ved at de enorme nedslagene på Mars brakte planeten ut av balanse og slakket ned rotasjonen. De store frakturene i marsskorpen bærer bud om dette. Marsbanen er også sterkt eksentrisk og elliptisk, noe som tyder på enorme ytre påvirkninger som har skapt ubalanse i så vel rotasjon som bane. Mars hadde også et sterkt magnetfelt som forsvant ved katastrofen.

Ufattelig katastrofe

Kreftene fra katastrofen fikk nesten Mars til å revne på midten. Den store sprekken på midten av Mars -- Valles Marineris, «sjøfarernes dal» -- ble dannet under disse begivenhetene. Det er enkelte fysikere som mener at denne store sprekken ble dannet under enorme elektriske utladninger fra det passerende himmellegemet, og det skal vi ikke se bort fraKreftene fra katastrofen fikk nesten Mars til å revne på midten. Den store sprekken på midten av Mars -- Valles Marineris, «sjøfarernes dal» -- ble dannet under disse begivenhetene. Det er enkelte fysikere som mener at denne store sprekken ble dannet under enorme elektriske utladninger fra det passerende himmellegemet, og det skal vi ikke se bort fraDe enorme nedslagene på Mars gjorde det nødvendig for planeten å «fordøye» de kolossale kinetiske energiutløsningene. Dette brakte nesten Mars til randen av total ødeleggelse. Planeten «sprakk i sømmene» i nesten 3/4 av sin omkrets og dannet Valles Marineris. Forskerne er helt inneforstått med at Mars er blitt rammet av en kataklysmisk katastrofe av proporsjoner som overgår enhver forstand. Denne katastrofen berøvet Mars for både vann, atmosfære og magnetfelt.

Cydonia-området

Det er flere indisier som tyder på at de pyramidelignende strukturene som er funnet i det såkalte Cydonia-området på Mars kan være kunstige og står som rester etter en forgangen «sivilisasjon» fra den tid det var både vann og atmosfære på planeten. Det er ikke umulig at Mars kan ha vært et tilholdssted for Satan og hans falne engler, som kan ha stått for disse monumentene. Dette er selvfølgelig ren spekulasjon. Vi må imidlertid ikke være så sneversynte at vi begrenser Satans aktiviteter til denne jord. Det er «ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6,12) vi snakker om. Hva vet vi usle mennesker, et pust i sivet, om den striden som pågikk mellom Guds Sønn og Satan, annet enn det Bibelen forteller i knappe ordelag. Det er langt mer å berette om denne striden enn Gud fant det formålstjenlig å nedskrive i sitt Ord. Men vi begynner etter hvert å ane konsekvensene av syndens oppkomst. Universets katastrofer forteller en del av historien.

Venus og Merkur

Planeten Venus, sammen med Uranus, er de eneste planetene i solsystemet som roterer i motsatt retning (retrograd rotasjon). På Venus (og Uranus) vil derfor solen stå opp i vest og gå ned i øst. Forskerne uttaler at denne retrograde rotasjonen er «svært bemerkelseverdig». Fenomenet blir vanligvis forklart ved at Venus ble bombardert av opptil flere enorme himmellegemer med slik kraft at planeten stoppet i sin rotasjon og langsomt begynte å rotere i motsatt retning. Også Mars er blitt slakket i sin rotasjon av samme årsak. Det er også tegn som tyder på at vår egen jord opprinnelig har hatt et 360-dagers år, men at året er blitt forlenget med fem døgn på grunn av ytre påvirkning under en eller flere store katastrofer.

Venus haMerkur, som er den innerste og minste av solsystemets åtte planeter, er tett besådd med nedslagskratere som bærer bud om en stor katastrofe en gang i fortiden. På Merkur ser vi, innenfor sirkelen, det såkalte Caloris-bassenget som ble dannnet ved et gigantisk asteroidnedslagMerkur, som er den innerste og minste av solsystemets åtte planeter, er tett besådd med nedslagskratere som bærer bud om en stor katastrofe en gang i fortiden. På Merkur ser vi, innenfor sirkelen, det såkalte Caloris-bassenget som ble dannnet ved et gigantisk asteroidnedslagr også en rekke til dels store nedslagskratere. Planeten har i tillegg en rekke vulkanske kratere og har en varm kjerne. Hele planetoverflMerkur, som er den innerste og minste av solsystemets åtte planeter, er tett besådd med nedslagskratere som bærer bud om en stor katastrofe en gang i fortiden. På Merkur ser vi, innenfor sirkelen, det såkalte Caloris-bassenget som ble dannnet ved et gigantisk asteroidnedslagaten vitner om store ødeleggelser og lavautstrømninger fra planetens indre. Gamle krøniker forteller at Venus en gang i fortiden hadde «flagrende hår». Det er derfor mulig at Venus engang har vært en komet som etterhvert har brent fra seg de flyktige bestanddelene som danner komethaler i solens nærhet. I en artikkel («Venus: The Waters of Yesteryear») i Science News (12. desember 1981) ble det rapportert at alt tyder på at det engang var vann på Venus. Mange strukturer på Venusoverflaten minner om lignende strukturer på Mars, strukturer som skyldes påvirkning av vann. Slik planeten ligger i dag, er det imidlertid ingen muligheter for vann på Venus. Det er målt temperaturer på overflaten på over 500 grader. Men mulighetene er til stede for at Venus en gang hadde en annen beliggenhet — eller at den rett og slett var en inntrenger, kanskje til og med syndebukken som skapte katastrofen mellom Mars og Jupiter. Det er indisier som tyder på at Venus er et relativt nytt medlem i solsystemet. Den retrograde rotasjonen er også en «bemerkelsesverdig» anomali.

Den innerste av planetene i vårt solsystem, Merkur, er om mulig enda mer kraterbesådd enn vår egen måne. Også her har solsystemets mitraljøse funnet et mål. Planeten er brutalt og voldsomt bombardert, og i likhet med Mars viser den tegn på å ha blitt berøvet store segmenter av den ytre skorpe. Store himmellegemer slo ned på Merkur med slik kraft at de ytre lagene av planeten ble kastet ut i verdensrommet og trolig forsvant inn i solen. I likhet med både Mars, Venus og Jorden, viser Merkur store kratere på den ene halvkulen, koplet opp mot store ødelegggelser av skorpen på motsatt side av kloden. Merkur preges av et gigantisk krater, Caloris-bassenget, med en diameter på 1300 km. Nøyaktig på motsatt side av Caloris-bassenget finner man et større område med færre kratere, men med et kaotisk terreng der overflaten er revet opp og rekonfigurert av enorme seismiske bølger fra motsatt side.

De fleste astronomer (som opererer med utviklingslærens tidstavle på flere milliarder år) mener at kraterne på solsystemets kloder skyldes langvarig påvirkning gjennom mange millioner og milliarder år, men alt tyder heller på en kortvarig og intens aktivitet. Alle klodene viser en bemerkelsesverdig asymmetri med hensyn til kraterfordelingen. Det er betydelig flere kratere på den ene siden enn den andre. Dette er rimelig nok når vi tenker på en eksplosjonssky av fragmenter som kommer inn mot planeten/månen og bevirker et kortvarig men intenst bombardement — i likhet med store meteorsvermer som bare varer en kort tid mens de passerer jorden.

Indre strukturer

Det er påfallende at sammensetningen av en terrestrisk planet samsvarer med de meteorittyper og kometkjerner som finnes i vårt solsystem. Med terrestrisk planet menes de planeter som har en sammensetning tilsvarende vår egen jord, dvs. Merkur, Venus, jorden og Mars — i motsetning til kjempeplanetene Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun, som vesentlig består av frosne gasser. Meteoritter blir vanligvis klassifisert etter sin kjemiske sammensetning. Den første gruppen kalles aerolitter og består fullstendig av steinmateriale. Den andre gruppen kalles siderolitter og består stort sett av like mengder steinmateriale og metall. Den tredje gruppen kalles sideritter, og består av rent metall (nikkel/jern). Sideritter som blir funnet her på jorden, viser en rustrød, ytre oksydskorpe etter atmosfærisk påvirkning. I tillegg til disse meteorittypene, har vi kometkjernene, som vesentlig består av is og stein — de er med rette blitt karakterisert som «skitne snøballer». Vår egen jord og de andre terrestriske planetene er oppbygd på følgende måte:

1. En ytre skorpe som på vår jord går ned til ca. 5 km dybde under verdenshavene og ned til 30-60 km under kontinentene. Denne ytre jordskorpen består vesentlig av grunnfjellsbergarter som granitter og basalter — «stein».

2. En kappe (mantel) som på vår jord er ca. 2900 km tykk. Denne kappen består vesentlig av bergarter som basalter og magnesiumsilikater.

3. En kjerne som på vår jord er 3490 km tykk. Den består av en ytre kjerne bestående av et overgangsmateriale av stein/metall, samt en indre kjerne bestående av rent jern/nikkel.

DMerkur, Venus, Jorden og Mars er såkalte terrestriske planeter med en jordskorpe og mantel av bergarter. Også den fragmenterte planet mellom Mars og Jupiter var en terrestrisk planet; det samme var også den istykkerrevne planet utenfor NeptunMerkur, Venus, Jorden og Mars er såkalte terrestriske planeter med en jordskorpe og mantel av bergarter. Også den fragmenterte planet mellom Mars og Jupiter var en terrestrisk planet; det samme var også den istykkerrevne planet utenfor Neptunenne sammensetningen er i det vesentlige felles for de terrestriske planetene, selv om tykkelser og størrelse kan være forskjellige.

Sammensetningen av fragmentene etter en istykkersprengt terrestrisk planet, vil naturligvis tilsvare planetens struktur. Dette er også tilfelle, og styrker dermed teorien om at meteoritter, asteroider og kometer — som har denne sammensetningen — er restene etter en, muligens to istykkersprengte planeter i vårt solsystem. Skorpen og mantelen utgjør hovedmassen til en terrestrisk planet, mens den indre kjerne utgjør en mindre del. Dette samsvarer også med meteoritt-fordelingen.

1. Aerolittene, som består av steinmateriale, er restene etter planetens skorpe og mantel. Denne gruppen utgjør 61% av meteorittene.

2. Siderolittene, som består av like mengder steinmateriale og metall (jern/nikkel) er restene etter planetens ytre kjerne. Denne gruppen utgjør 35% av meteorittene. Funn av små diamanter i siderolitter tyder på at materialet i denne meteorittypen opprinnelig har vært under høyt trykk. Dette er naturligvis tilfelle i kappen eller mantelen i en terrestrisk planet, adskillige mil under overflaten.

3. Siderittene, som består av rent metall (jern/nikkel), er restene etter planetens indre kjerne. Denne gruppen utgjør bare 4% av meteorittene. Sideritter som er blitt saget over og fått snittflaten polert, viser en særegen struktur som har fått navnet Widmannstatten-mønster. Dette mønsteret opptrer ikke på jern av overflateopprinnelse, men indikerer at jernet i siderittene engang har vært smeltet under høy temperatur og høyt trykk, og deretter langsomt avkjølt under høyt trykk. Dette er karakteristisk for den indre kjernen til en terrestrisk planet. Meteorittgruppen sideritter kan derfor ikke være dannet hver for seg, men må engang ha utgjort et samlet hele — en planetkjerne.

4. I tillegg har vi kometkjernene, som vesentlig består av steinmateriale og frossen is (opp til 71% is). Det er all grunn til å tro at kometkjernene også utgjør fragmentene etter minst én istykkersprengt planet i vårt solsystem. Overflaten på denne planeten har sannsynligvis i større eller mindre grad vært dekket av en iskappe, slik tilfellet er med jupitermånene Europa, Ganymedes og Callisto, samt saturnmånene Mimas og Tethys. Siden de fleste kometkjerner befinner seg i det ytre solsystem, er det mulig at de er rester av skorpematerialet etter en istykkersprengt planet utenfor Neptun, der Kuiper-beltet ligger.

På bildet ser vi kjernen til komet Hartley2.  Kometene er trolig fragmenter etter planetkatastrofen utenfor Neptun. Kometkjernene består av bergarter og større mengder vann, som tyder på at den fragmenterte planet hadde betydelige mengder vann i frossen form -- isPå bildet ser vi kjernen til komet Hartley2. Kometene er trolig fragmenter etter planetkatastrofen utenfor Neptun. Kometkjernene består av bergarter og større mengder vann, som tyder på at den fragmenterte planet hadde betydelige mengder vann i frossen form -- isKometene går i baner som danner store vinkler i forhold til ekliptikken eller solsystemets baneplan. I tillegg har også mange kometer (langperiodiske) særdeles langstrakte, elliptiske baner som kommer ganske nær solen på det nærmeste (perihelium) og kan gå utenfor Pluto på det fjerneste (aphelium). At kometene vesentlig består av is og lettere skorpemateriale er årsaken til at kometene har slike ekstreme baner. Det er beregnet at en komet mister ca. 1/200 av massen ved fordampning hver gang den passerer nær solen. En komet som f.eks. Halleys, med omløpstid på 76 år, ville derfor ha mistet all masse etter 10 000 år. At Halleys komet fremdeles har en stor del av sin masse intakt tyder på at både Halleys komet og de andre kometene er relativt unge, godt under 10 000 år. I sin tid påpekte den franske astronomen Louis Lagrange at kometenes ektremt langstrakte baner var en naturlig konsekvens av en planeteksplosjon/fragmentering.

Kaotisk solsystem

Oldtidens astronomer snakket om «sfærenes harmoni». Dette er en sannhet med modifikasjoner. Vårt eget solsystem har unektelig vært utsatt for minst to — og kanskje tre — store katastrofer som har brakt uorden og etterlatt seg store mengder avfallsmateriale som igjen har bombardert og vansiret solsystemets øvrige medlemmer, inklusive vår egen jord.

Gud skapte et rent og velordnet solsystem. Det var «såre godt». I dag er dette solsystemet fullt av støv, meteoritter, asteroider og kometer. I sin baneferd rundt solen med en hastighet på over 100 000 km/t kommer Jorden rett som det er inn i større og mindre skyer av interplanetarisk støv og avfallsmateriale. Det aller meste av dette er av sandkorns størrelse og brenner opp i jordens atmosfære, mens enkelte større fragmenter gir seg til kjenne på himmelen som ildkuler. Fragmenter av slike ildkuler faller ned på jorden, der de blir funnet som meteoritter. Større legemer i disse interplanetariske skraphaugene kan utgjøre en potensiell fare for vår jord. Det er mange slike større himmellegemer som har slått ned på jorden i fortiden og laget til dels meget store kratere.

Det strider mot all fornuft å tro at en ordens Gud skapte et solsystem i form av et avfallsreservoir med mengder av større og mindre steinskrap — løsgjengere som hele tiden utgjør potensielle farer for de andre medlemmene i solsystemet — noe de har fått merke til gagns, også vår egen jord. Hadde ikke Gud holdt sin beskyttende hånd over vår jord og begrenset nedslagene, ville det ikke vært mye liv igjen her. Etter å ha beskrevet de enorme ødeleggelser som har funnet sted i det indre solsystem og på Mars, uttaler forskerne at det er vanskelig å forklare disse ødeleggelsene og jordens fortsatte eksistens som et fungerende økosystem. For den bibeltroende er det ikke så vanskelig — Gud har holdt sin hånd over denne jord og begrenset ødeleggelsene. Det var her de vesener oppholdt seg som Gud hadde skapt i sitt bilde.

Det er sannsynlig at vannflommen på Noas tid var et biprodukt av en tidligere katastrofe lenger ut i solsystemet, kanskje da planet «Phaeton» mellom Mars og Jupiter ble revet i stykker. Kan det tenkes at et større himmellegeme passerte så nær «Phaeton» at den ble revet i stykker pga. gravitasjonskreftene? Det er ikke utenkelig at det samme himmellegemet i sin ferd gjennom solsystemet kan ha passert så nær jorden at gravitasjonspåvirkningen har bikket jorden over og bidratt til å framkalle vannflommen. Idag står ikke jordaksen (rotasjonsaksen) normalt på baneplanet, men danner en vinkel på 23 grader 26 minutter med dette. Det er denne hellingen som forårsaker årstidene. Slik var det ikke før vannflommen, da jordaksen etter alt å dømme sto normalt (90 grader) på baneplanet. Det har vært enorme krefter i virksomhet som har bikket jorden over. De eneste ytre krefter det kan ha vært snakk om i en slik størrelsesorden, er et større forbipasserende himmellegeme.

Syndfloden på patriarken Noahs tid var en ufattelig katastrofe som endevendte hele jordkloden og tippet dens rotasjonsakse, slik at det ble dannet årstider. Det var trolig et passerende himmellegeme som forårsaket katastrofen. Det var bare ved Guds beskyttelse at de overlevende i arken ble bevart fra den enorme kataklysmeSyndfloden på patriarken Noahs tid var en ufattelig katastrofe som endevendte hele jordkloden og tippet dens rotasjonsakse, slik at det ble dannet årstider. Det var trolig et passerende himmellegeme som forårsaket katastrofen. Det var bare ved Guds beskyttelse at de overlevende i arken ble bevart fra den enorme kataklysmeI kjølvannet av dette himmellegemet, som etter alt å dømme fragmenterte planet «Phaeton» mellom Mars og Jupiter, fulgte fragmenter etter katastrofen — meteoritter og mindre asteroider som slo ned på jorden og forsterket virkningene. Disse himmellegemene raste gjennom jordens vanndampkappe med hastigheter på opp til 70 km/s og kollaberte denne. Enorme vannmengder strømmet da ned på jorden. Øyeblikket etter slo himmellegemene ned på jordoverflaten og penetrerte denne. Store geysere av vann under høyt trykk strømmet opp med enorm kraft. På grunn av gravitasjonskreftene fra det forbipasserende himmellegemet, ble jordaksen endret — kloden tippet — noe som medførte store krefter og spenninger i jordskorpen. Midt i alt dette ble Noas ark med sine åtte personer bevart av Guds mektige hånd.

Noas vannflom var en katastrofe som langt overgår hva vi vanligvis forestiller oss. Det var ikke bare snakk om langvarig regnvær og en hydrodynamisk (forårsaket av vannkrefter) katastrofe. Det året vannflommen varte, var en periode med intens vulkansk, tektonisk (forkastninger) og seismisk (jordskjelv) aktivitet — i tillegg til et kraftig meteorittbombardement. Senere tids meteorittsvermer («stjerneregn») — som bare er eksisterende fragmenter etter katastrofen mellom Mars og Jupiter — blekner mot det fantastiske himmelskue jorden var vitne til da fragmentskyene etter katastrofen nådde fram til jorden. Hele himmelen glødet da millioner av fragmenter kom inn i atmosfæren som «stjerneskudd» og brant opp. Utallige større fragmenter viste seg som ildkuler, og mange store legemer traff jordoverflaten der de dannet kratere og utløste veldige krefter. Dette på sin side satte i gang kraftige jordskjelv og vulkansk aktivitet. Solen ble formørket i flere måneder etter alt avfallsmaterialet nedslagene kastet opp i atmosfæren. Hele jordkloden tippet over i sin akse, og store forkastninger dannet nye fjellkjeder. Det er funnet kull- og oljeforekomster flere kilometer under jordoverflaten, og oljeforekomster finnes også under havbunnen. Det er funnet fossiler av både marine og terrestriske (hav- og land-) organismer høyt oppe i Andesfjellene og i Himalaya. Etter vannflommen var jordoverflaten ganske så endret til det ugjenkjennelige.

Det er helt klart at Mars, Venus, Merkur, jorden og månen alle er blitt utsatt for et massivt bombardement av himmellegemer. Jorden er den eneste planet, som til tross for mange store nedslag, er blitt bevart fra de samme ødeleggelser vi ser på de andre planetene. Gud har beskyttet vår klode. Det var her han skapte mennesket i sitt bilde, og han bevarte åtte av dem med sin sterke hånd for å føre menneskeslekten videre.

Oppsummering

Observasjoner gir klare beviser for at vårt univers mangler den stabilitet man forventer av skaperverket til en ordens Gud. Alt er ikke «såre godt» lenger i universet. Syndens og dødens lov hersker ikke bare på vår jord, men gjennom hele det livløse univers. Eksploderende stjerner og galakser og andre anomalier viser dette klart. Selv om det lever syndfrie og udødelige skapninger på andre planeter, befinner de seg — i likhet med oss, som i tillegg er falt i synd — likevel i et univers der strukturer og materie er underlagt den universelle 2. termodynamiske lov. Som nevnt er det klare beviser for at vårt eget solsystem i fortiden er blitt rammet av minst tre store katastrofer. To planeter er gått til grunne med enorme konsekvenser for solsystemets øvrige medlemmer, og vår egen jord er blitt rammet av en gjennomgripende katastrofe for ca. 4350 år siden — Noas vannflom. Det er er en rekke forhold som indikerer at minst to planeter i vårt solsystem har møtt en brå død.

1. Det er to asteroidbelter i solsystemet.

2. Asteroidene/planetoidene og andre legemer i disse beltene er langt mindre en de andre planetene.

3. De har alle irregulære fasonger som tyder på at de utgjør fragmenter som er revet løs fra et større legeme.

4. Mange av asteroidene går i baner som danner større vinkler med ekliptikken, en anomali ingen av de andre planetene viser — med unntak av Pluto, som i seg selv antakelig er en tidligere satellitt av Neptun eller et fragment av en planet som har eksistert utenfor denne. Disse baneanomaliene indikerer at en ytre kraft har kastet mange av disse himmellegemene ut av baneplanet til den planet de stammer fra.

5. Mange asteroider har langt mer eksentriske eller langstrakte baner enn de andre planetene — igjen med unntak av Pluto, av grunner som vi har sett tidligere.

6. Banene til mange asteroider krysser hverandre, en perfekt anomali i solsystemet bortsett fra enkelte kometer — som igjen er fragmenter etter et større legeme.

7. Asteroidene viser «eksplosjons-signaturer» når det gjelder fordelingen og forholdene mellom baneelementene deres. Denne effekten ble oppdaget i forbindelse med fragmentene etter kunstige satellitter som ble ødelagt i sine baner.

8. Det er store mengder støv og stein i solsystemet. Dette peker tilbake på en stor, støvproduserende begivenhet i solsystemet for noen få tusen år siden.

9. Planeten Uranus viser tegn på å ha blitt utsatt for enorme ytre krefter. Planeten er bikket over på siden.

Alle de terrestriske planetene — Merkur, Venus, Jorden og Mars — viser klare tegn på å være «torturert». De er blitt utsatt for intenst bombardement av løsrevne fragmenter etter et større himmellegeme. Månene til de store kjempeplanetene utenfor Mars — Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun — har lidd samme skjebne. Planeten Mars har engang hatt store mengder vann, og har vært utsatt for en stor vannflom. Lucifers opprør fikk med tiden store konsekvenser for vårt solsystem.

Den siste tid

Bibelen forteller oss at jorden like før Jesus kommer tilbake vil bli hjemsøkt av store naturkatastrofer. De fire første basuner beskriver nedslag av meteorregn og minst to nedslag av et større himmellegeme. Disse katastrofene vil påvirke en tredjedel av jorden (Åp. 8). Under den syvende plage vil det komme et gigantisk jordskjelv på jorden, og fjell og øyer vil «flyttes fra sitt sted» (Åp. 16,20-21). Es. 24 forteller at jorden vil rystes i sine grunnvoller: «Jorden brister, ja, den brister. Jorden revner, ja, den revner. Jorden rystes, ja, den rystes. Jorden skal rave som en drukken mann og svinge hit og dit som en vakthytte. Dens misgjerning skal tynge på den, den skal falle og ikke reise seg mer») (Es 24,19-20).

Den såkalte «fruktbare nymånesigd» i Midtøsten fløt engang av «melk og honning». Idag er dette området stort sett en ufruktbar ørkenDen såkalte «fruktbare nymånesigd» i Midtøsten fløt engang av «melk og honning». Idag er dette området stort sett en ufruktbar ørkenDette er ikke nytt. Vi har sett at dette også har skjedd med jorden tidligere. Jordens nåværende rotasjonsakse på 23 grader 26 minutter med baneplanet forteller at vår klode en gang i fortiden har «svingt hit og dit» før aksen stabiliserte seg på sin nåværende helling. Vi har også sett at katastrofene under de fire første basuner heller ikke er nytt. Vår jord er truffet mange ganger i fortiden av til dels meget store himmellegemer som har dannet kratere opp til 200 km i diameter. Øyer har sunket (Atlantis?) og fjellkjeder oppstått på grunn av store katastrofer. Enorme grønne skoger med yrende dyreliv ligger i dag begravd under havbunnen og fjellkjedene, opp til flere kilometer under overflaten. Også under utgangen av Egypten, under Josvas lange dag og under kong Sedekias i det 8. århundre f.Kr. (streken på solskiven som gikk ti streker tilbake) kan jordkloden ha vært påvirket av store ytre krefter som bl.a. har påvirket jordaksen. Dette bidro til en stor klimaendring på jorden. «Den fruktbare nymåne» i Midtøsten ble etter hvert en ørken, mens det kalde, ugjestmilde Europa fikk mildere klima og førte til at iskappen der forsvant.

Gamle mytologier fra flere steder i verden forteller om gudenes kamp på himmelen. Oldtidens hedenske kulturer var ofte tilbøyelige til å betrakte himmelegemene — stjernene og planetene — som guddommer. katastrofiske hendelser på himmelen ble da tolket som kamper og konfrontasjoner mellom disse guddommene. Det er en kjerne av sannhet i disse mytologiene. Det er ikke noe nytt under solen, uttalte vismannen (Pred 1,9). De katastrofiske begivenhetene i forbindelse med «tegn i sol og måne» i endens tid er heller ikke nytt under solen. Det som skjedde i fortiden vil gjenta seg ved tidens ende. Som i fortiden vil himmelens krefter bli rokket, og flere store meteoritter vil slå ned på jorden med globale konsekvenser. Disse nedslagene vil bl.a. sette i gang veldige jordskjelv. Meteorittnedslagene under de tre første basuner kaster store mengder avfallsmateriale opp i atmosfæren. Det legger seg som en kappe rundt jorden og formørker en tredjedel av lyset (Åp 8,12). Konsekvensen blir bl.a. en «svart» sol og en blodrød måne. Store ytre krefter vil påvirke jordaksen, og det er ikke umulig at den etter hvert vil stabilisere seg normalt på baneplanet, slik den var før vannflommen.

Ved et riktig stort nedslag vil det skapes et verdensomspennende eller globalt jordskjelv. Umiddelbart før nedslaget vil meteoren/asteroiden/kometkjernen skape de voldsomste soniske drønn verden noensinne har hørt. Dette skyldes at luften foran himmellegemet ikke er i stand til å unnslippe, men blir voldsomt komprimert. Glem ikke at himmellegemet kommer inn i jordens atmosfære med hastigheter på opptil 70 km/sek (250 000 km/t), avhengig av hvilken retning den kommer fra i forhold til jordens bevegelse i sin bane. Forskerne uttaler at nedslaget vil skape et globalt jordskjelv på opptil 12 på Richter-skalaen på sine steder (vanvittig, fordi Richter-skalaen strekker seg til 10. Men et slikt megajordskjelv “som ikke har forekommet tidligere i hele jordens historie”, kommer, ifølge Bibelen). Bulderet fra jordskjelvet blir hørt over hele verden, og jordskorpen beveger seg opp og ned med bølgedaler på adskillige meter – 100 meter, sier seismologene, under et jordskjelv på styrke 12. Ikke merkelig at både øyer og fjellkjeder forsvinner!). Steiner blir kastet opp i luften (Se Verschuur: Impact, 133). Dette er ganske andre ting enn jordskjelvet i Lisboa i 1755! Kan dette være de jordskjelv og drønn Johannes hørte som forspill til basunene (Åp 8,5)? Under slike tilstander kan både øyer forsvinne og fjell synke. Ved et nedslag av et himmellegeme på 10 km i diameter (av samme størrelsesgrad som asteroiden som skapte Chixculub-krateret på Yucatan-halvøya ved Mexico-gulfen), vil det bli frigjort en kinetisk energi på mange millioner megatonn. Så langt som 2000 km fra nedslagsstedet vil sjokkbølgen fremdeles bevege seg med en hastighet på 2400 km/t (det dobbelte av lydhastigheten) og lufttemperaturen ligge på 500°. 10 000 km fra nedslagsstedet vil hastigheten ligge på 100 km/t og temperaturen rundt 30°. Det vil skje et øyeblikkelig, eksplosivt utbrudd av hundrevis av branner over et område så stort som Frankrike. Dette vil spre seg til en verdensomspennende brann der 50 millioner tonn med røyk vil stige opp til en høyde av 10 km. Denne røyken blander seg med de omlag 100 000 kubikk-kilometer aske og sot som ble kastet opp i atmosfæren ved nedslaget. Dette materialet vil legge seg som et teppe rundt jorden og formørke sollyset. Det vil bli dannet store mengder nitrogenoksyder som vil reagere med luft og vann og danne salpetersyre. Alle brannene vil på sin side danne store mengder svovelforbindelser som reagerer og danner svovelsyre. Resultatet blir ekstremt sur nedbør som ødelegger store deler av ferskvannskildene. Dette er det bildet forskerne gir oss, og det er påfallende hvor sammenfallende det er med Åpenbaringens beskrivelser av de fire første basuner! Dette var konsekvensene etter et himmellegeme med en diameter på 10 km. Nedslagene under de tre første basunene blir nok ikke av denne størrelsesgrad, men likevel store nok til å ødelegge en tredjedel av jordens økosystem, slik Åpenbaringen beskriver.

La deg ikke narre til å tro at disse basunene er forgangne begivenheter for tusen år siden og mer, slik enkelte forkynner. Slikt er å kaste blår i øynene på folk, et bedrag! Hvor er de sanne vektere på Israels mur, som kan heve sin røst og advare menneskene mot det som meget snart vil komme over jorden? Der disse tier, vil steinene rope, sa Jesus (Luk 19,40). Hvorfor valgte Jesus nettopp steiner som eksempel? Når disse tingene skjer, er det nok noen og enhver som vil våkne til tingenes realitet, og den som har noenlunde bakkekontakt, vil sette begivenhetene i forbindelse med Åpenbaringsboken. Ved sin direkte oppfyllelse vil profetiene tolke seg selv. Er du våken?

Gjenopprettelse

EGud har gitt klare løfter om at han vil skape en ny himmel og en ny jord, der rettferdighet bor. Der er det evig liv, ingen kriger og ufred, men evig fred og lykke. Dette er det mål vi må strebe mot, og det oppnår vi ved å ta imot den frelse Jesus, Guds Sønn tilbyr ossGud har gitt klare løfter om at han vil skape en ny himmel og en ny jord, der rettferdighet bor. Der er det evig liv, ingen kriger og ufred, men evig fred og lykke. Dette er det mål vi må strebe mot, og det oppnår vi ved å ta imot den frelse Jesus, Guds Sønn tilbyr osstter tusen år vil Gud til slutt skape en ny himmel og en ny jord og gjenopprette den orden og stabilitet universet hadde før synden kom inn i bildet etter Lucifers fall. Synden og syndens konsekvenser vil bli ødelagt med rot og gren. Gud vil igjen få et rent og stabilt univers. Hans trone blir flyttet til denne jord etter at den er nyskapt (Åp 21,3). Vårt solsystem der Guds trone er, blir et rent solsystem — renset fra alt avfallsmateriale etter sprengte kloder. Ingen trenger å være redd for meteorittnedslag eller at solen blir en nova/supernova. Men før fredens tid blir det en trengsels tid på jorden. Da er det godt å vite at den som setter sin lit til Den Allmektige ikke har noe å frykte. Dette fikk Noa og hans familie erfare under elementenes raseri. Trygt inne i arken ble de bevart ved Guds hånd. I en slik tid vil den 91. salme gi trøstens ord til den som holder seg nær til Gud:

«Den som sitter i Den Høyestes ly, som bor i Den Allmektiges skygge, han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til! For han frir deg fra fuglefangerens snare, fra ødeleggende pest. Med sine vingefjær dekker han deg, og under hans vinger finner du ly. Hans trofasthet er skjold og vern. Du skal ikke frykte for nattens redsler, for pil som flyr om dagen, for pest som går fram i mørket, for sott som ødelegger ved middagstid. Om tusen faller ved din side og ti tusen ved din høyre hånd — til deg skal det ikke nå» (Sal 91,1-7). La oss søke ly i Den Allmektiges skygge mens han er å finne. Det er vårt eneste håp i trengselens tid som snart, meget snart kommer over vår jord.

En drøm

Bildet viser en galaksehop, der de fleste objekter er galakser i flere hundre millioners lysårs avstand. Hver av disse galaksene inneholder flere hundre milliarder stjerner- Ikke merkelig at mannen i drømmen måtte beve og gråte over de ufattelige dybdene i Guds uendelige univers!Bildet viser en galaksehop, der de fleste objekter er galakser i flere hundre millioners lysårs avstand. Hver av disse galaksene inneholder flere hundre milliarder stjerner- Ikke merkelig at mannen i drømmen måtte beve og gråte over de ufattelige dybdene i Guds uendelige univers!I en drøm kalte Gud en mann opp til himmelens forsal og sa til ham: Kom og se herligheten i mitt hus. Og til tjenerne som sto omkring hans trone sa han: Ta og avkle ham hans kjødelige kledning, klargjør hans syn og legg en ny ånde i hans nese. Dere må bare ikke røre ved hans menneskelige hjerte — det hjerte som kan beve og gråte. Dette ble gjort, og med en mektig engel som fører sto mannen ferdig til sin uendelige reise. Fra himmelens terasser bega de seg uten et ord til farvel øyeblikkelig av sted i det uendelige rom. Under den høytidelige flukt på englevinger fløy de av og til gjennom mørkets ødemarker, gjennom dødens ørkener, som dannet skillet mellom verdener der livet myldret. I en avstand så fjern at man bare i himmelen kunne beregne den, kunne de en tid se lys demre som gjennom en dunkel tåke. Med ufattelig hastighet nærmet lyset seg dem, og de lyset. Om et øyeblikk var de ved ilende planeter, og om ennå et øyeblikk var de omgitt av strålende soler. Deretter fulgte evigheter og atter evigheter av tussmørke, som åpenbarte, men ikke ble åpenbart.

Til høyre og til venstre tårnet seg mektige stjernebilder, som framsto lik åndeskikkelser fra uendeligheten. Det var arkitraver uten mål, hvelv og porter uten tall. Innenfor disse var det stjerner som favnet evighetene nedenfor, og nedenfor var ovenfor og ovenfor var nedenfor for den mann som nå hadde en kropp som ikke lenger var påvirket av tyngdekraften. Dybdene ble oppslukt av uoverstigelige høyder, høyder ble oppslukt av bunnløse dyp. Mens de på denne måten fór fram over verdener i himmelavgrunnen, lød plutselig et mektig rop: Solsystemer ennå mer mystiske, verdener som rullet omkring i enda større kretser, andre høyder og andre dyp kom til syne, nærmet seg — var like foran! Da sukket mannen, stanset, bevet og gråt. (Fra dansk, anonym).

Lest 2318 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 16:31
Mer i denne kategorien « Nedslag Planet X »
Logg inn for å kommentere