Registrer

Planet X

fredag, 18 juli 2014 00:00 Katastrofisme
(0 Stemmer)

Bibelen forteller at det i endens tid vil skje store fysiske omveltninger med selve jordkloden — omveltninger som best kan forklares ved påvirkningen til et større passerende himmellegeme. Det er et uomtvistelig faktum at jordkloden er blitt rammet av storkatastrofer flere ganger i fortiden, første gang — og desidert den største — for 4300 år siden: Noahs syndflod. Det var noe som påvirket jordkloden på Josvas tid, og den ble igjen påvirket av en ytre kraft på kong Esekias' tid, 701 f.Kr. Det er høyst sannsynlig at disse katastrofene hadde sin årsak i et passerende himmellegeme som med sin gravitasjonskraft forstyrret såvel jordbane som jordakse. Ifølge Bibelen vil jorden igjen bli rammet av en katastrofe i endens tid like før Jesus kommer. Beskrivelsene av denne katastrofen indikerer et passerende himmellegeme. F.eks. Esaias kap. 24: «Jorden brister, ja, den brister. Jorden revner, ja, den revner. Jorden rystes, ja, den rystes. Jorden skal rave som en drukken mann og svinge hit og dit som en vakthytte. Dens misgjerning skal tynge på den, den skal falle og ikke reise seg mer. På den tid skal Herren hjemsøke himmelens hær i det høye og jordens konger nede på jorden. De skal samles sammen som fanger i hulen og settes fast i fengslet. Og etter lang tid skal de få sin straff. Månen skal blyges, og solen skamme seg. For Herren, hærskarenes Gud, er konge på Sions berg og i Jerusalem. Og Guds herlighet skal stå for hans eldstes øyne» (Es 24,19–23). Jordkloden vil med andre ord krenge i sin rotasjonsakse. Dette vil på sin side føre til enorme spenninger i jordskorpen, som «brister» og «revner». Dette fører til store jordskjelv, «jorden rystes». At jorden «sprekker» forårsaker store vulkanutbrudd, slik salmisten beskriver det: «Fjellene smelter som voks for Herrens åsyn, for ham som er all jordens Herre» (Sal 97,5). Med sine egne ord beskriver salmisten lavastrømmene fra vulkanutbruddene, «fjellene smelter». Det er høyst trolig at et større, passerende himmellegeme forårsaker disse kalamitetene. Oldtidshistorien og legender fra nær sagt alle kultursamfunn forteller om et slikt himmellegeme. Siden «endens tid» er meget nær, kan vi forvente at dette himmellegemet begynner å melde sin ankomst.

NASA og Planet X

En mystisk kraft forstyrrer kjempeplaneten Neptun. Vi ser jordkloden i størrelses-sammenligning. Jorden blir   liten i forhold til denne kjempeplanetenEn mystisk kraft forstyrrer kjempeplaneten Neptun. Vi ser jordkloden i størrelses-sammenligning. Jorden blir liten i forhold til denne kjempeplaneten«Langt utenfor solsystemets yttergrenser er det et eller annet som haler og drar i Uranus og Neptun — en gravitasjonskraft som forstyrrer disse to kjempeplanetene og skaper uregelmessigheter i banene deres. Denne kraften antyder at det befinner seg et stort himmellegeme langt unna som kan være den lenge ettersøkte Planet X. Sist det ble foretatt en grundig ettersøkning på himmelen, ble Pluto, den niende planet, oppdaget. Dette var i 1930. . . . Nylige beregninger som ble utført ved Det amerikanske marineobservatorium, bekreftet at et eller annet forstyrrer banene til Uranus og Neptun, og Dr. Thomas C. Van Flandern, en astronom ved Marineobservatoriet, uttaler at dette kan forklares ved en hittil uoppdaget planet. . . . I en offisiell kunngjøring i 1982 antydet NASA mulighetene for at det finnes en Planet X, et mystisk himmellegeme langt utenfor solsystemets yttergrenser. . . . 6000 år gamle sumeriske beskrivelser av vårt solsystem omfatter en ekstra planet som ble kalt Marduk, 'den kryssende planet'. Sumerernes beskrivelser av denne planeten passer nøyaktig på spesifikasjonene til Planet X, som astronomene nå søker etter i dybdene av vårt solsystem» (New York Times, 9. juni 1982. Uthevelser tilføyd).

IRAS

IRAS-teleskopet oppdaget et mystisk himmellegeme i solsystemets ytterkanterIRAS-teleskopet oppdaget et mystisk himmellegeme i solsystemets ytterkanterI januar 1983 ble satelitt-teleskopet IRAS skutt opp i bane rundt jorden. Det avsluttet sin misjon etter ti måneder. IRAS, som arbeidet med infrarødt lys, oppdaget et stort, mystisk himmellegeme der ute.

Gerry Neugebauer, som var en av IRAS-astronomene, uttalte at det var oppdaget et himmellegeme der ute, trolig så stort som planeten Jupiter, og sannsynligvis så nært at det er en del av vårt solsystem. Dette mystiske himmellegemet ble oppdaget i retning stjernebildet Orion.

Munnkurv

Den 10. september 1984 hadde US News & World Report en artikkel med tittelen «Planet X — er den virkelig der ute?» I artikkelen gikk det fram at astronomene var i ferd med åEn mystisk kraft forstyrrer romsondene i deres baner. Her ser vi Pioneer 10En mystisk kraft forstyrrer romsondene i deres baner. Her ser vi Pioneer 10 granske dette nyoppdagede himmellegemet, men at de ikke var sikre på hva det var. De håpet imidlertid at romsondene Pioneer 10 og 11 kunne gi et svar på dilemmaet. Men av en eller annen merkelig grunn ble det brått og plutselig trukket ned en rullegardin fra offisielt hold, og all videre diskusjon forstummet. Det virket som om astronomer som befattet seg med denne saken fikk en eller annen form for munnkurv. I årene som fulgte, gikk det flere rykter om at romsondene Pioneer 10 og 11 fortsatte å overvåke det mystiske himmellegemet, samt beregnet dets nøyaktige posisjon, kurs og banehastighet.

Uforklarlig kraft

Den 29. februar 2008 meldte space.com at «NASA er i villrede over en uforklarlig kraft som påvirker romsondene»: «Det er ganske uforklarlig at fem romsonder som har passert jorden alle har vist merkelige anomalier i sine banebevegelser. . . . Etter grundige analyser ble det for ti år siden påvist anomalier med romsondene Pioneer 10 og 11 mens de var på vei ut av solsystemet. Begge sondene erfarte en liten men uforklarlig akselerasjon i retning solen. . . . Forskerne har sett nærmere på seks langdistansesonder: Galileo 1 og 2 mot Jupiter, NEAR til asteroiden Eros, Rosetta mot en komet [komet 67P/Churyumov-Gerasimenko], Cassini mot Saturn og Messenger mot Merkur. . . . Jeg føler meg både ydmyk og forvirret av dette, uttaler John Anderson [en av astronomene ved Jet Propulsion Laboratory]. Det er noe merkelig som skjer med banene til romsondene. . . . Fysikeren Ronald Hellings ved Montana State University, som ikke deltok i undersøkelsen, uttaler at det er helt på det rene at det er noe som foregår» (space.com, 29. februar 2008. Uthevelser tilføyd). Ja — det er helt på det rene at noe urovekkende foregår der ute i vårt solsystem, men hva?

Brun dverg

Kunstnerens oppfatning av en brun dvergKunstnerens oppfatning av en brun dvergDet spekuleres i om «Planet X» kan være en såkalt brun dverg. Dette er selvsagt en hypotese, men mulighetene er til stede. En brun dverg er en «kvasi-stjerne», et stjernelignende himmellegeme som imidlertid har for liten masse til å sette i gang og opprettholde en hydrogen—helium-forbrenning i kjernen. De minste brune dverger er omtrent på størrelse med kjempeplaneten Jupiter eller mer, og har derfor masse stor nok til å skape kaos hvis den kommer inn i vårt solsystem. Det er også sannsynlig at brune dverger har et meget sterkt magnetfelt som kan skape induksjonseffekter hos andre kloder med indre jernkjerner og magnetfelt, f.eks. jorden. Dette vil føre til en oppvarming av kloden. Men som sagt — Planet X kan også være et annet himmellegeme enn en brun dverg, f.eks. en kjempeplanet.

Oldtidens beretninger

Praktisk talt alle kultursamfunn på jorden har overleveringer/legender om en stor oversvømmelse som rammet kloden for lang tid siden. Disse legendene har sin rot i en virkelig hendelse: Noahs syndflod for 4300 år siden. De store kultursamfunnene har også myter/legender om «guder» som steg ned fra himmelen og fikk barn —kjemper — med menneskenes døtre. Dette har sin rot i 1 Mos. 6 om «Guds sønner» (falne engler) som fikk barn — kjemper — med menneskenes døtre. Men praktisk talt alle kultursamfunn på jorden har også overleveringer/legender om kataklysmiske hendelser som rammet jordkloden med jevne mellomrom. Disse overleveringene nevner rett ofte en merkelig «komet» eller himmellegeme som viste seg på himmelen, og som forårsaket katastrofene.

DeDen greske filosofen Platon er kilde til fortellingen om det tapte øyriket AtlantisDen greske filosofen Platon er kilde til fortellingen om det tapte øyriket Atlantisn greske filosof Platon (ca. 427–347 f.Kr.) forteller i sine to dialoger Critias og Timaeus om det tapte øyrike Atlantis. Platons kilde var den greske historiker, filosof og statsmann Solon (639–559 f.Kr), som under et opphold i Egypt mottok beretningen om Atlantis fra de egyptiske prester. I dette legendariske øyriket hersket havguden Poseidon. Han ble forelsket i en jordisk kvinne, Cleito, og fikk to sett med tvillinger (10 sønner) med henne, som ble de første virkelige herskere over øyriket. Den eldste sønnen, Atlas — en kjempe — hersket over midtriket. Men Atlantis ble rammet av enorme jordskjelv og oversvømmelser på én natt og forsvant i de frådende bølger. I tillegg til kataklysmiske omveltninger, finner vi i denne beretningen også «guder» som fikk barn — kjemper — med menneskenes døtre. De 10 kongene over Atlantis minner om de 10 kongene i Åp. 17 (samt 10 horn) som i endens tid skal herske over all jorden, uten at vi skal gå nærmere inn på det i denne artikkelen.

Det egyptiske Papyrus Ipuwer (kontroversiell datering) forteller om store naturkatastrofer som rammet Egypt, med «plager, «blod» og jorden som «ble snudd på hodet», «himmelen er i forvirring» (en beretning om hendelsen ved Israels utgang fra Egypt?) Papyrus Ipuwer forteller om en kataklysmisk hendelse som ødela en hel nasjon.

Det egyptiske Papyrus Ipuwer forteller om store katastrofer i det gamle EgyptDet egyptiske Papyrus Ipuwer forteller om store katastrofer i det gamle EgyptDen samme beretning finner vi også i det såkalte El Arish-tavlen. Her fortelles også om en stor geologisk omveltning som rammet Egypt i gammel tid. Andre beretninger fra det gamle Egypt forteller om jorden som ble «styrtet inn i mørke», og om «unormale bevegelser» til solen og månen, etterfulgt av store jordskjelv. Det er også interessant at den greske historiker Herodotus (ca. 484–424 f.Kr.) i sine Histories forteller om de egyptiske vismenn som berettet at jordens bevegelser ble «omsnudd» fire ganger i dens historie, slik at solen to ganger gikk ned (vest) der den går opp (øst) i dag (retrograd rotasjon, slik planeten Venus har).

Den romerske lærde Plinius den eldre (23–79 e.Kr.) forteller i sitt verk Naturalis Historia om en «fryktelig komet» som ble sett over Egypt og Etiopia. «kometen» (himmellegemet) hadde en «blodrød» farge og en hale som «snodde seg» på himmelen. Plinius d.e. omkom for øvrig under vulkanutbruddet i Pompeii i 79 e.Kr.

Den greske historiker Plutark (ca. 45–125 e.Kr.) forteller at den gamle verden flere ganger var blitt styrtet inn i kaos på grunn av en «stor komet» som ble kalt Typhon. Det samme beretter anerkjente, lærde menn fra oldtiden som Servius, Lydus, Hephaestion m.fl. De hevdet at jorden «skiftet bevegelsesretning» (endring av jordaksen) på grunn av et «stort himmellegeme». Det samme forteller den greske skribent Hesiod og historikeren Diodorus Siculus — og flere andre med dem. Dette kan umulig være oppspinn.

Det er helt på det rene at egypterne og grekerne var i besittelse av historiske opptegnelser om en rekke kataklysmiske hendelser som rammet jorden, endret jordaksen og fikk solen månen og stjerne til å oppføre seg merkelig på himmelen.

Maya-kalenderen avslutter tidsregningen den 21. desember 2012Maya-kalenderen avslutter tidsregningen den 21. desember 2012Mayafolket i Mellomamerika (ca. 300–1450 e.Kr., men er trolig av langt tidligere opphav) var eminente astronomer som også laget en bemerkelsesverdig kalender. Den slutter for øvrig den 21. desember 2012. I mayaenes hellige bok Popol Vuh fortelles det om en stor katastrofe som rammet det gamle mayafolket.

Det fortelles om «tett støv» som falt dag og natt fra himmelen og formørket jorden, og ble ledsaget av store jordskjelv og branner — og til slutt kom «en stor vannflom». Man tenker også på den store asteroiden som en gang i fortiden slo ned i Chixculub på Yucatanhalvøya — dette var i Mellomamerika — og hvilke konsekvenser dette store nedslaget medførte. Men det kan ha vært på et annet tidspunkt, fordi alt liv må ha blitt utslettet i hele dette området ved nedslaget.

Aztekerne i Mellomamerika (13.–16. årh. e.Kr.) hadde i sin historie beretningen om «de fire tidsaldre», der verden ble ødelagt ved store katastrofer. De levde under «den femte tidsalder», og fryktet en ny ødeleggelse. De forventet også at Syvstjernen (Pleiadene) en dag ville forandre kursen på himmelen — med andre ord: En endring av jordaksen.

Inkafolket i Sydamerika (12.–16. årh. e.Kr.) hadde i sin historie beretningen om en stor katastrofe og ødeleggelse som rammet dem en gang i fortiden. Det er også mange andre indianerkulturer i Mellom- og Sydamerika som i sine overleveringer kan fortelle om store jordskjelv, et regn av «ild og grus» som falt fra himmelen, stort mørke og merkelige himmelfenomener.

Ruiner etter den gamle inkabyen Machu Picchu, 2300 meter over havetRuiner etter den gamle inkabyen Machu Picchu, 2300 meter over havetI likhet med egypterne, fortalte de også om en «himmelslange» (komet/himmellegeme) som brakte store ødeleggelser med seg.

Hopi-indianerne i Nordamerika har i sin mytologi beretningen om «tre verdener» som ble ødelagt ved store katastrofer, der «land og vann skiftet plass» (oversvømmelse), og «med et stort brak begynte jorden igjen å gå rundt». De tilskrev disse katastrofene et stort himmellegeme de kalte «Saquasohah». Andre indianerkulturer i Nordamerika snakket om et himmellegeme de kalte «Yurlunggu» og «Ta-vi», en «himmelslange» som brakte store ødeleggelser med seg.

Kineserne har i sin historie og mytologi beretninger om store ødeleggelser av jorden. Bl.a. en tid da «solen ikke gikk ned på ti dager», skoger som kom i brann, store oversvømmelser, «planetene endret kurs og himmelen sank mot horisonten i nord. Solen, månen og stjernene endret sin kurs» (endring av jordaksen).

Kinesernes «røde drage» forårsaket store ødeleggelser på jordenKinesernes «røde drage» forårsaket store ødeleggelser på jordenDet fortelles også om en tid da det raste en «stor krig på himmelen», og himmelen «tippet over» mot nordvest. Også kinesiske legender forteller om en stor «rød komet» som kom til syne på himmelen — «den røde dragen» — og forårsaket ødeleggelsene.

Nordeuropeiske sagn forteller om en tid da jorden «skalv» og et «uhyre på himmelen» jaget solen og forsøkte å sluke den. Solen ble «blodrød, og deretter forsvant den», «verden skalv, fjellene revnet og stjernene begynte å bevege seg mot avgrunnen» (endring av jordaksen).

Eskimoene på Grønland minnes en tid da jorden «veltet». Mange Stillehavskulturer har i sine legender beretninger om store katastrofer, da solen, månen og stjernene oppførte seg merkelig på himmelen. Gamle tibetanske tradisjoner fra Himalaya forteller om en stor katastrofe som ble forårsaket av en «fryktinngytende komet».

De religiøse Bundahi-skriftene fra Persia forteller om en «ond ånd» som dukket opp på himmelen og førte krig mot planetene og himmellegemene, deriblant vår egen jord, og skapte store ødeleggelser. En annen persisk tekst forteller om et passerende himmellegeme som ble kalt «Tistrya», og som skapte stort kaos. Hinduenes gamle vedaskrifter forteller også om «fire verdensaldre», og at hver verdensalder ble avsluttet ved at et «fryktelig objekt» dukket opp på himmelen og skapte ødeleggelser på jorden.

Sumeriske og babylonske kileskrifter forteller om et passerende himmellegeme som skapte store ødeleggelser på jorden. Babylonerne, som var fremragende astronomer, kalte dette himmellegemet «Marduk». Sumeriske skrifter forteller om et himmellegeme som ble kalt «Nibiru» («den kryssende planet»), og som passerer gjennom vårt solsystem hver 3500 år og forårsaker store katastrofer på jorden — jordskjelv, vulkaner, og at det av og til endret jordaksen. «Nibiru» viste seg på himmelen som en «glødende stjerne», forteller teksten.

Sumeriske leirtavler viser en 12. planet, «Nibiru», eller «den kryssende planet» i vårt solsystemSumeriske leirtavler viser en 12. planet, «Nibiru», eller «den kryssende planet» i vårt solsystemDet kan ikke bero på tilfeldigheter at alle disse kultursamfunnene over hele verden har likelydende beretninger i sine legender om et passerende himmellegeme som skapte store ødeleggelser på jorden. Disse legendene er overleveringer etter virkelige hendelser som har gjort et uutslettelig inntrykk på de mennesker som opplevde dem.

Virkninger

I de senere årene har antall jordskjelv økt dramatisk, særlig jordskjelv av høy styrkegrad. Værmønstrene blir stadig mer bisarre, stormer, sykloner og tornadoer er mer omfangsrike og ødeleggende enn noensinne. Det skjer merkelige ting med solen, og solstormer og solflarer er rekordstore. Det pågår en temperaturøkning i hele vårt solsystem, og som fysikeren Ronald Hellings ved Montana State University uttalte: «Det er helt på det rene at det er noe som foregår.» Så kan man spørre: Hva er årsaken til alle disse anomaliene? Forskerne, som generelt ikke er katastrofister, men evolusjonister, søker mange forklaringer, men også her — som på så mange andre områder — gjelder parsimoniloven/økonomiloven (lex parsimoniae) som ble formulert av 1300-talls filosofen William av Ockham: «Entia non sunt multiplicanda De senere årene har solaktivitetene vært preget av gigantiske solflarer og -stormer. En eller annen mystisk kraft virker på solenDe senere årene har solaktivitetene vært preget av gigantiske solflarer og -stormer. En eller annen mystisk kraft virker på solenpraeter necessitatem», dvs. at enheter må ikke mangfoldiggjøres utenfor det nødvendige. Det betyr at forklaringen på et fenomen bør ha så få antakelser som mulig. Dette prinsippet blir også kalt «Ockhams barberkniv». Sagt i et nøtteskall: Den forklaring som er enklest og rimeligst, er den riktige.

Anomaliene som solen, vår egen jord og resten av solsystemet i stigende grad erfarer, kan på enkel måte forklares ved et større himmellegeme som er på vei inn i vårt solsystem. Det kan ha et kraftig magnetfelt som ved induksjonsvirkning oppheter andre planeter som har magnetfelter, det påvirker solen, og det påvirker jorden. Himmellegemet har også et mektig gravitasjonsfelt som begynner å virke inn på de andre klodene i solsystemet, med bl.a. økende jordskjelvhyppighet og styrkegrad. Jordklodens rotasjon er også i ferd med å slakkes, og jordens magnetfelt er i ferd med å bli svekket, med et mulig polskifte som resultat. Alt dette kan på enkel måte forklares ved et større himmellegeme som nærmer seg. Forskerne antyder også at jordkloden er i ferd med å «ese» ut på midten og bli mer flattrykt ved polene (National Geographic News, 7. august 2002). Dette kan også enklest forklares ved et større himmellegeme som begynner å påvirke jordkloden med sitt store gravitasjonsfelt. Den sterkt økende jordskjelvhyppighet med stadig sterkere skjelv kan også ha sin årsak i denne gravitasjonspåvirkningen som forstyrrer jordens tektoniske plater. Økende vulkanisme har også sin enkle forklaring ut fra denne eksterne påvirkningen, det samme gjelder de stadig mer bisarre værmønstrene. Ingen virkning uten en årsak. «Det er helt på det rene at noe foregår», og Bibelens profetier forteller i klartekst om en rekke kataklysmiske begivenheter eller naturkatastrofer som vil skje i endens tid, sammen med «tegn i sol og måne». Vi har sett at lignende ting skjedde i oldtiden i forbindelse med et passerende himmellegeme, og det vil skje igjen. Vi ser allerede forløperne, som forteller oss at tiden er nær!

 

Denne artikkelen er hentet fra innsyn 1-2008 ... (last ned)
Lest 3228 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 16:32
Mer i denne kategorien « Phaeton, den tapte planet
Logg inn for å kommentere