Registrer

Kampen om Europa

fredag, 18 juli 2014 00:00 Ny verdensorden
(0 Stemmer)

I denne artikkelen skal vi se litt på samlingen av Europa, som Den europeiske union (EU) arbeider så iherdig for, og sette den i forbindelse med Bibelens profetier. For å få tak i tråden, er det på sin plass med en historisk oversikt. Den tidligere tyske forbundskansler Gerhard Schröder tok i sin tid til orde for en radikal omstrukturering av de styrende organer i Den europeiske union (EU) for å skape en sentralisert EU-regjering med et tokammer-parlament og utvidete fullmakter. Schröders plan gikk i realiteten ut på å omdanne EUs styringsorgan, EU-kommisjonen, til en Europaregjering. Kritiske røster mente at forslaget ville resultere i et «Europas forente stater» — en europeisk superstat som ville utvanne autoriteten til de nasjonale regjeringer og deres nasjonalforsamlinger. Utspillet til den tyske forbundskansler fikk en kjølig mottakelse fra flere av de daværende 15 medlemslandene i Den europeiske union, bl.a. England, Danmark, Sverige og Finland. Jean MonnetJean MonnetFrankrike reagerte sterkest, og den tidligere franske europaminister Pierre Moscovici gjorde det klart at Paris ikke ville ha noe som helst å gjøre med den tyske planen for en europaregjering med et tokammer-parlament. Også Østerrike og Spania stilte seg kritisk til planen. Belgia ga derimot utspillet fra Schröder sin sterke tilslutning, og den tidligere belgiske statsminister Guy Verhofstadt kalte den tyske planen for «svært bra». Det ble forventet at også resten av Benelux-landene (Belgia, Nederland, Luxemburg) ville være positive til utspillet, noe de også var. Fra kull- og stålunion til superstat — det nye Europa blir født En kort historikk over utviklingen i Europa etter krigen, og fram til i dag kan være nyttig for sammenhengens skyld. I begynnelsen av 1950 kom den franske embedsmann Jean Monnet med et forslag til den franske utenriksminister Robert Schuman om å opprette en økonomisk kull- og stålunion mellom Frankrike og Tyskland under en nøytral ledelse. Schuman la denne planen fram som regjeringsforslag den 9. mai 1950 (Schuman-planen). Den franske utenriksminister fikk den tyske forbundskansler Konrad Adenauer med på planen, og i april 1951 ble den undertegnet av seks europeiske land: Frankrike, Tyskland, Italia, Nederland, Belgia og Luxemburg. Den europeiske kull- og stålunion (ECSC) var født.

Fellesmarkedet og Romatraktaten

Etter hvert bestemte de seks medlemslandene i ECSC å føre Europasamlingen videre ved å sette opp et europeisk fellesmarked. Den såkalte Romatraktaten av 25. mars 1957 la grunnlaget for Det europeiske økonomiske fellesskap, eller Fellesmarkedet (EEC). Dette skulle bli aksen som bevegelsen for et samlet Europa dreide seg rundt.

Yaoundé

Den 20. juli 1963 ble Yaoundé-avtalen undertegnet mellom EEC-landene og deres tidligere kolonier i Afrika. Denne avtalen garanterte de tidligere koloniene visse fordeler innen handel og økonomi. Lomé-konvensjonen som fulgte dekket 70 land i Afrika, Karibien og Stillehavsområdet. Dette gjorde EEC til den største kilde for utviklingshjelp.

Fellesmarkedet utvider

Fra 1. januar 1973 var Fellesmarkedet (EEC) åpent for alle land som ønsket å være med i samarbeidet. Fra samme dato ble England, Danmark og Irland medlemmer. Den norske folkeavstemningen i september 1972 sa imidlertid nei til norsk medlemskap i Fellesmarkedet.

Europa-parlamentet

Den 10. juni 1979 ble det vedtatt at medlemmer til Europa-parlamentet skulle velges ved alminnelig stemmerett og direkte valg.

Schengen-avtalen

Den 14. juni 1985 ble den såkalte Schengen-avtalen undertegnet av fem land i EEC: Tyskland, Frankrike, Nederland, Belgia og Luxemburg. Avtalen, som ble undertegnet i byen Schengen i Luxemburg, hadde bl.a som mål å gå til gradvis avskaffelse av grensekontrollene mellom landene som var omfattet av avtalen. Dette betød at den interne grensekontrollen i Schengen-området falt bort, mens den ytre grensekontrollen ble styrket. Konvensjonen om gjennomføringen av Schengen-avtalen ble undertegnet av de fem EEC-landene i 1990, og satt i verk fra våren 1995.

Schengen-avtalen var i prinsippet bare åpen for medlemsland i EEC. Dette forhindret imidlertid ikke Norge (og Island) fra å undertegne en samarbeidsavtale med Schengen-landene i desember 1996 (Luxemburg-avtalen).

Maastricht-traktaten

Den 7. februar 1992 ble EU-traktaten undertegnet i byen Maastricht i Nederland. Traktaten trådte i kraft den 1. november 1993, og Den europeiske union (EU) var født. Hele den europeiske integrasjonsidé fikk nå en ny dimensjon. Det europeiske fellesskap (EEC, Fellesmarkedet), som hittil hadde vært av rent økonomisk natur, var forvandlet til en union med langt større interessefelt enn det rent økonomiske. EU, eller Den europeiske union hviler på tre grunnvoller: Den første har å gjøre med det indre marked og felles politikk, dvs. operasjonene til Europakommisjonen, Europa-parlamentet, Det europeiske råd og EU-domstolen. Det er de to andre grunnvollene som skaper bekymring. De griper direkte inn i det som hittil hadde hatt med medlemslandene indre affærer å gjøre: Utenrikspolitikk, sikkerhetspolitikk, innvandrings- og asylpolitikk, politi og domstoler. EUs innblanding i slike saker ble regnet som en undergraving av landenes suverenitet. Maastricht-traktaten vedtok også å skape en felles økonomisk og monetær union — Den europeiske monetære union (EMU) med en felles valuta, Euro.

Norge og EU

Folkeavstemningen i 1993 vendte igjen tommelen ned for norsk medlemskap i EU. Riktignok ble det senere forhandlet fram et slags indirekte «medlemskap» via den såkalte EØS-avtalen (Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, som trådte i kraft 1. januar 1994), som nå griper inn i en rekke interne norske anliggender. Norge er også medlem av Det europeiske råd. Det kan derfor virke som spørsmålet om norsk medlemskap i EU derfor er av mer formell enn av praktisk art. Norge og Island er idag de eneste nordiske land som ikke er formelle medlemmer av EU.

Ny Schengen-avtale

I desember 1998 ble det forhandlet fram en ny Schengen-avtale, som åpnet mulighetene for norsk og islandsk deltakelse i Schengen uten å være formelle medlemmer av EU. I den såkalte Amsterdam-traktaten (1997/2000) ble det forutsatt at Norge og Island fortsatt skulle være med i samarbeidet etter at Schengen-avtalen ble innlemmet i Den europeiske union.

I april 1999 vedtok Stortinget norsk medlemskap i Schengen, og i mai samme år undertegnet Norge den nye avtalen om tilknytning til Schengen-samarbeidet, spesielt mht til politi- og justissaker. Fra 25. mars 2001 ble Norge og de andre nordiske landene med i Schengen-samarbeidet. Dette betyr bl.a at passkontrollen er bortfalt i Schengen-sonen.

Nice-traktaten

Under EUs halvårlige møte, som i desember 2000 ble holdt i Nice, Frankrike, ble Nice-traktaten formulert. Denne åpner mulighetene for en utvidelse av EU, spesielt mot Øst-Europa.

Under Nice-møtet ble det også vedtatt å fjerne vetoretten på 39 områder, og i stedet erstatte den med et komplisert system av flertalls-avstemming. Det er spesielt de store EU-medlemmene som Tyskland, Frankrike og Italia som har ønsket å fjerne vetoretten og erstatte den med flertallsavstemming. Dette innebærer at de store medlemmene øker sin makt på bekostning av de mindre. Vi får da den situasjon historikeren Arthur Blair advarte mot: «. . . en minoritet i en organisasjon der flertallets avgjørelser vil ha bindende makt over mindretallet

BBC News meldte f.eks. etter møtet at «Alt i alt vil endringene øke dominansen til de store medlemmene» (11. desember 2000). Den spanske Madrid-avisen El Pais kommenterte at det EU som kom ut av Nice-møtet, var et EU der «Tyskland, Frankrike, og Italia hadde et fast grep på roret.»

Øst-Europa kommenterte at utfallet av konferansen var et viktig skritt på veien mot foreningen av kontinentet.

Under Nice-møtet ble også «Den grunnleggende rettighetsærklæring» proklamert. I denne heter det bl.a. at EU skal stadfeste grunnleggende vestlige prinsipper som tale- og meningsfrihet, samt likhet for loven. Den ble imidlertid ikke inkorporert i Nice-traktaten — og ble dermed ikke rettslig bindende. Pr. i dag er den heller å betrakte som en politisk erklæring. Vi kan se EUs hykleri ved å proklamere slike traktater, når EU-domstolen bare noen få måneder etter at «Den grunnleggende rettighetserklæring» ble proklamert, der den bl.a. oppholder tale- og meningsfrihet, feller en dom der EU får grønt lys for å slå ned på kritikk av Unionen for å redde sitt «rykte». Dette vil den gjøre ved å ty til fascistiske metoder som ble brukt før annen verdenskrig. Mer om dette senere i artikkelen.

Europabevegelsen

«Nedgraderte amerikanske regjeringsdokumenter viser at amerikansk etterretningsvesen drev en kampanje i 1950-1960-årene for å kjøre i gang det forente Europa» (The London Telegraph, 19. september 2000. Uthevelser tilføyd).

Dokumentene avslører at Etterretningsvesenet både finansierte og ledet Den europeiske føderalistbevegelse i disse årene.

Robert SchumanRobert SchumanDe tidligere graderte dokumentene bekreftet mistanken mange hadde den gangen om at det i virkeligheten var USA som arbeidet aggressivt bak kulissene for å drive Storbritannia inn i en europeisk stat. Et av dokumentene, et memorandum, datert 26. juli 1950, gir eksempelvis instruksjoner for en kampanje som hadde til hensikt å promotere et vaskekte europeisk parlament. Memorandumet er signert av General William J. Donovan, som var sjef for the American Wartime Office of Strategisk Services — forløperen til CIA. Det er ikke merkelig at dette materialet ble gradert som hemmelig.

Flere av disse nedgraderte dokumentene er frigitt av Det amerikanske statsarkiv. De avslører også at det var Den amerikanske komite for det forente Europa (ACUE, dannet i 1948) som var Washington-regjeringens viktigste redskap i USAs Europa-program. Det går fram at ACUE finansierte Europa-bevegelsen, og ACUE fikk på sin side midler fra Ford- og Rockefeller-stiftelsene og fra forretningsgrupper med forbindelser til Den amerikanske regjering.

Det kommer også for dagen at lederne i Europabevegelsen — Joseph Retinger, Robert Schuman og Paul-Henri Spaak — var lakeier under sine amerikanske sponsorer. Alt foregikk naturligvis i det skjulte,

Som nevnt tidligere, fikk den daværende franske utenriksminister Robert Schuman i stand kull- og stålunionen, som skrittvis utviklet seg til Den europeiske union, EU. Det er ikke overraskende at Den europeiske union er av amerikansk opphav. Dette viser at samlingen av Europa er et ledd i en større plan: en verdensregjering. De samme personer som satt i Council of Foreign Relations i New York og arbeidet for verdensherredømme, trakk også i Europabevegelsens tråder.

Det nye Europa

I innsyn nr. 1-2001 har jeg dokumentert hvordan makthavere bak kulissene manipulerte fram to verdenskriger, og at opprettelsen av FN så vel som staten Israel var ledd i disse manipulasjonene, og at målet er å skape en en verdensregjering. Det er naivt å tro at de samme undergravende krefter ikke har å gjøre med «samlingen» av Europa. Som vi har sett, kom de første utspillene til en slik samling våren 1950, bare fem år etter at De forente nasjoner ble opprettet. En slik prosess må skje progressivt for ikke å virke påfallende, men planen var klar allerede fra begynnelsen: Arkitektene bak samlingen av Europa hadde langsiktige planer. Det dreide seg ikke bare om et rent økonomisk fellesskap, men den omhyggelig kamuflerte målsettingen var i tidens løp å skape en europeisk superstat. Utviklingen i Europa etter Romatraktaten og Fellesmarkedet, og nå med de siste utspillene til den tyske rikskansler Gerhard Schröder, burde gjøre dette klart.

Som professor Arthur Noble sier: «Det jeg ønsker å framholde, er at om utviklingen [i Europa] tilsynelatende bare gjenspeiler en omplassering av de opprinnelige målpostene som ble satt for det nye Europa, så var alt sammen i virkeligheten omhyggelig planlagt (eller skal jeg heller si sammensverget) helt fra begynnelsen — og planen ble forfulgt både omhyggelig og målbevisst. Det er klare beviser, både i de etterfølgende europeiske traktater i seg selv, og i de uttalelser de vordende Europa-designere har latt falle, at Den europeiske union [EU] helt fra starten var et gigantisk bondefangerknep som til slutt ville kaste Europas nasjoner inn i en økonomisk, sosial, politisk og religiøs union enten de ønsket det eller ikke. Det som var det endelige målet, en føderal superstat, ble med vitende og vilje skjult og fordreid. Den skulle bare slippes fri i små doser for å tilvenne de som aldri ville ha godtatt den — helt til det var for sent å reversere prosessen» (Professor Arthur Noble, i en tale til Det forente protestantiske råd i London, 7. november 1998. Uthevelser tilføyd).

Utviklingen har gått gradvis: Fra kull- og stålunion til Fellesmarked, fra Fellesmarked til Europeisk fellesskap, og videre til Europeisk union. Det neste blir en europeisk superstat, der de europeiske nasjoner er integrert under styring av en sentralmakt.

Majoritet mot minoritet

Professor Noble sier videre: «I 1960, da England søkte om medlemskap i Fellesmarkedet, kom historikeren Sir Arthur Briant med en advarsel som dessverre ikke ble tatt til følge: 'Når vi først er kommet inn i Fellesmarkedet, vil vi bli en minoritet i en organisasjon der flertallets avgjørelser vil ha bindende makt over mindretallet — ikke bare noen få år, men teoretisk sett til ubegrenset tid'» (samme, uthevelser tilføyd). Det er nettopp her faren ligger. Det er her nøkkelen til undergravingen av den nasjonale selvstendighet befinner seg. Det er derfor ikke merkelig at Europa-parlamentet ønsker å fjerne vetoretten. I april 2001 vedtok Europa-parlamentet en resolusjon som gikk ut på å skape et «europeisk fremmedkontor», og fjerne den nasjonale vetorett i utenrikssaker (Electronic Telegraph, 12. april 2001). Dette er enda et skritt i retning av en europeisk superstat. I avisen The International Herald Tribune, 30. april 2001 kunne vi lese følgende kommentar til Tysklands utspill om å skape en Europaregjering: «Det [EU] består nå av 15 nasjoner med til sammen 370 millioner mennesker, og hviler i prinsippet fortsatt på det samme uhåndterlige system av kompromissløsninger og politisk hestehandel for å fatte avgjørelser. Vetoer fra de enkelte medlemsland fortsetter å stikke kjepper i hjulene for systemet» uthevelser tilføyd).

Derfor ønsket EU å fjerne denne vetoretten, som hittil har stått som et forsvar mot uønsket inngripen i medlemslandenes indre anliggender. Et eksempel på dette så vi under Nice-møtet i desember 2000, da den tidligere britiske statsminister Tony Blair ble tvunget til å true med å bruke veto for å blokkere de skritt som ble tatt fra EUs side for å fjerne Englands suverenitet mht VAT (engelsk moms), miljøskatter og velferdspolitikk. Under dette møtet gjorde Frankrike faktisk forsøk på å fjerne vetoretten over slike interne affærer (Electronic Telegraph, 10. desember 2000).

Dersom medlemslandene skulle miste sin vetorett, vil de være fullstendig under EU-parlamentets kontroll. De vil da bli «en minoritet i en organisasjon der flertallets avgjørelser vil ha bindende makt over mindretallet.» Det vil i praksis si at Europa-parlamentet vil kunne pådytte de enkelte medlemsland lover, direktiver, reguleringer restriksjoner etc. landets borgere på ingen måte ønsker, men som de ikke kan gjøre noe med fordi landet er EU-medlem uten vetorett. Dette har vi i ettertid sett nok av eksempler på.

Innblanding i indre affærer

Chris PattenChris PattenVed å undertegne internasjonale/regionale overenskomster, traktater og avtaler, gir det undertegnende land avkall på sin suverenitet — bit for bit. Selv om Norge pr. dato ikke er formelt medlem av EU, opplever vi hele tiden — ikke minst på den økonomiske sektor — at Europa er med på å bestemme det vi trodde var interne saker som falt under landets Storting og regjering. Men slik er det ikke. Kjøretøyene vi bruker blir jevnlig innkalt til «EU-kontroll». Denne sikkerhetssjekken er i og for seg bra, men er ikke årlige sikkerhetskontroller av kjøretøy som er registrert i Norge en sak for norske styresmakter? Denne rutinekontrollen ble først påbudt i Norge etter påtrykk av EU. Også nye spesialkonstruerte biler for funksjonshemmede blir nå omkonstruert i forhold til hva de var tidligere, «av hensyn til sikkerheten» — til stort besvær og utmattelse for enkelte funksjonshemmede. Dette fordi «EU har bestemt det». Slik kan man bare fortsette. Byråkrater i Europa sitter i sine glasshus og bestemmer hvor kontrollene skal sitte i handicap-biler i Norge! Dette minner om visse norske sykehus, som etter innvielsen avslørte at viktige porter var for smale til at ambulansene kunne kjøre gjennom, og at heiser ikke var store nok til å trille inn pasientsenger! I Aftenposten (19. september 2000) kunne vi lese: «EU med kraftig angrep på Norge. EUs [tidligere] utenrikskommisær Chris Patten retter kraftige angrep mot Norge for mangel på gjennomføringen av sentrale EU-direktiver. Reprimanden i Brussel tirsdag gjør inntrykk på den norske regjeringen, som lover fortgang.»

Dette hadde bl.a. å gjøre med direktivet om tilsetningsstoffer ("matsminke") i matvarer. I Aftenposten (28. juni 2000), kunne vi lese om en småbarnsmor som ville slutte å kjøpe ferdiglaget barnemat med tilsatt matsminke hvis disse skulle slippes ut på det norske markedet. Hun mente at småbarnsforeldre måtte ruste seg til kamp hvis EU skulle få gjennomslag for slike tilsetningsstoffer i barnematen.

Det er ikke bare småbarnsforeldre som burde gå til kamp mot EU. Hele det norske folk burde ruste seg mot dette systemet som er en trussel for den norske suvereniteten. Forstemmende er det også at Den norske regjering bukker underdanig straks EU-pampene er ute med unionspisken for å bringe undersåttene til lydighet med sine trusler og av og til sinnsyke direktiver. Også EU-medlemmet Sverige er blitt tvunget i kne av Unionen. I Dagsavisen (3. mai 2001) kunne vi lese: EU stopper reklameforbud — EU-domstolen slår fast at Sverige ikke kan opprettholde sitt forbud mot alkoholreklame.» Det er ikke umulig at denne dommen også får konsekvenser for det norske forbudet mot alkoholreklame. Disse innblandingene fra glasshusene i Europa i det man trodde var interne, nasjonale anliggender, er konsekvensene av å gi seg i lag med maktelitens bondefangerknep på veien mot verdensherredømmet.

Følgende utdrag fra Londonavisen The Daily Mail (9. mai 1996) om fruktene av Englands medlemsskap i Unionen bør være en tankevekker til andre EU-land — og til de som vurderer å bli det: «Våre lover er nå verdiløse. Femten dommere i Luxemburg — bare én er engelsk — er nå de øverste domsutøvere av britisk lov og rett.» «Den europeiske domstol er blitt et enda mer påtrengende redskap for å fjerne suvereniteten til Det britiske parlament, selv ikke når Englands nasjonale interesser og sikkerhet står på spill.» «EU-direktiver lammer Englands handel. Britisk industri begynner endelig å våkne og innse hva prisen har vært for å gå inn i EUs fellesmarked, der den [Englands industri] strever med å innrette seg etter 20 000 direktiver og reguleringer som har gjort Brussel til den største lov-fabrikk i verden.» I dag er det enda flere! Den europeiske union er ikke bare den største lov-fabrikk i verden; den er også den største produsent av sekulær lovtrelldom. Over 20 000 direktiver og reguleringer — og tallet øker stadig! Og vi som alltid har ment at Bibelens fariseere var uten konkurranse på dette området. Men de hadde tross alt «bare» rundt 640 direktiver å rette seg etter — et fattig tall i forhold.

Suvereniteten forsvinner

I Aftenposten (11. april 2001) kunne vi lese: «EU vil ta norsk olje. . . .I et planlagt direktiv ønsker EU-kommisjonen å frata Norge råderetten over norske oljefelter dersom Europa utsettes for en energikrise. Norge vil neppe kunne godta et slikt direktiv. . .

Norske EU-motstandere er i harnisk og hevder at dette er et alvorlig angrep på norsk selvbestemmelse» Uthevelser tilføyd). Selvsagt er dette et alvorlig angrep på norsk selvbestemmelse. Ingen nordmann med noenlunde bakkekontakt burde vel være i tvil om det. Det er vel heller ingen overdrivelse å hevde at dette smaker sterkt av rans-taktikk. Men det er ran som blir planlagt — ikke i bakgårdsleiligheter av maskerte banditter med sixpencelue — men av hvitsnipper i enorme glasshus i Brussel, Strasbourg og Luxemburg, med like enorme, praktisk talt skattefrie gasjer. Dette er de samme personer som utferdiger Schengen-avtaler og lignende, med direktiver om felles pågripelse av «forbrytere» innenfor avtaleområdet. Men som alltid skjuler hvitsnippforbrytere seg bak egne lover, som er laget til egen beskyttelse.

Det er etter hvert blitt ganske klart at EU-pampene i Brussel er besatt av «mye vil ha mer»-syndromet. Ordtaket om at «det som er mitt, er mitt, og det som er ditt er også mitt», begynner å gi seg praktiske utslag.

Også EU-medlemmet Storbritannia er i harnisk over at det foreslåtte EU-direktivet vil frata landet nordsjøoljen og gjøre krav på den for hele Europa (London Sunday Times, 8. april 2001).

Marcus Tullius CiceroMarcus Tullius CiceroDet er ikke for mye sagt at med disse utspillene fra Brussel har Den europeiske union vist sine sanne farger. Fortsetter Unionen å ture fram på denne måten, vil det europeiske folk snart bli kvalt av Storebrors tentakler og ført inn i en totalitær superstat. Det som krigførende europeiske nasjoner ikke greide opp gjennom århundrene, nemlig å ødelegge andre lands suverenitet med rå makt, klarer de i dag ved undergraving innenfra — fra regjeringene selv. Den romerske statsmann og taler Marcus Tullius Cicero skal ha uttalt følgende sannhetens ord: «Et rike kan overleve sine dårer, selv de ambisiøse av dem. Men det kan ikke overleve forræderi som kommer innenfra. En fiende ved porten er mindre skremmende fordi han er kjent, og bærer sitt banner åpent. Men forræderen beveger seg fritt blant de som befinner seg innenfor porten. Hans slue hvisking vinner støtte blant forbundsfellene i selve regjeringskvarterene. Forræderen gir nemlig ikke inntrykk av å være en forræder. Han snakker i velkjente ordelag til sine ofre, og han bærer deres ansikt og bruker deres argumenter. Han appellerer til den usselhet som ligger dypt hos alle mennesker. Han ødelegger nasjonens sjel. Han virker i det skjulte om natten for å undergrave byens grunnvoller. Han infiserer statslegemet så det ikke lenger kan gjøre motstand. En morder er mindre å frykte» (Marcus Tullius Cicero, i en tale til Det romerske senat, 42 f.Kr., sitert av den romerske historiker Sallust).

Mens vi er innom romertiden, kan det være på sin plass å nevne at det var under Romerriket at et land som England mistet sin frihet. England, eller Britannia som det het den gang, var bare trygg så lenge det ikke var en makt eller sammenslutning av makter på kontinentet som kunne angripe øyriket. Men da hele det europeiske kontinent kom under én makt — Romerriket — førte dette til at Britannia ble invadert av romerne under påskudd av at britene hadde støttet gallerne i deres kamp mot romerne. Dermed mistet Britannia sin makt og kom under fremmed styre. Skal dette skje igjen, men denne gang også med resten av Europas selvstendige nasjoner?

Corpus Juris

I april 1997 holdt Instituto Nacional de España (Det spanske Europa-institutt) et seminar i San Sebastian for en utvalgt gruppe tilhørere. Under dette seminaret ble det lagt fram en plan om å skape et felles rettssystem for Den europeiske union — Corpus Juris (latin: rettslegeme). To år senere, den 13. april 1999, vedtok Europa-parlamentet dette forslaget.

Corpus Juris er maskert som et redskap til å bekjempe forbrytelser innenfor Unionen, men bak masken framstår det som et bærende konstruksjonselement i byggingen av Den europeiske superstat. Den tidligere formann for Europakommisjonen, Romano Prodi, beskrev Corpus Juris som en del av sin plan om å skape en felles økonomi og full politisk union.

Under Corpus Juris vil det fungere en Europeisk påtalemyndighet som er sammensatt av advokater fra hvert medlemsland, men selve påtalemyndigheten er uavhengig av nasjonal identitet.

Dette lovsystemet vil ha myndighet til å iverksette rettsforfølgelse Romano ProdiRomano Prodimot borgere av et hvilket som helst EU-medlem og plassere vedkommende i varetekt uten lov og dom i opptil seks måneder. Varetekten kan utvides videre, tre måneder av gangen, uten maksimumsgrense. Under dette systemet kan en anklaget bli holdt i varetekt (les: fengslet) i årevis uten lov og dom, og uten å bli forelagt noe bevismateriale — eller «bevismateriale» kan være fabrikert under et system der han ikke lenger er beskyttet av hjemlandets rettsvesen. Det påhviler da vedkommende den byrde å selv bevise sin uskyld. Men hvordan kan den anklagede som sitter uten lov og dom i varetekt et eller annet sted i Europa, utenfor hjemlandets rettsvesen, bevise sin uskyld? Dette er et klart brudd på sedvaneretten, der en person er å betrakte som uskyldig inntil det er bevist at han er skyldig. Corpus Juris vil i stedet fungere etter sivilrettens prinsipper, der en person er å betrakte som skyldig inntil han selv har bevist sin uskyld. Det nye felleseuropeiske rettssystem Corpus Juris vil skille rettsvesenet fra staten, som betyr at staten blir både dommer og jury. Pågripelse kan også skje på tvers av «landegrensene», og en arrestordre er gyldig over hele Unionen. Et tillegg til Maastricht-traktaten går ut på å opprette et europeisk politikammer: Europol. Denne føderale, europeiske politistyrke som ikke fungerer under de «nasjonale» myndigheter, vil sørge for å håndheve den nye europeiske kriminalloven. EU-apologeter (forsvarere) hevder at EU-skeptikerne overreagerer, og at Corpus Juris bare et tiltak mot EU-svindel. Men for dem som har lest lovteksten i Corpus Juris, er det klinkende klart at det dreier seg om langt mer enn tiltak mot EU-svindel. Det er kort og godt en mønsterplan for å rasjonalisere Europas kriminallover; spiren til den framtidige, felleseuropeiske kriminallov.

Betegnende er det at Europakommisjonens tidligere formann Romano Prodi har uttalt (1. desember 1999) at den nasjonale vetorett i justissaker bør avskaffes. Han sammenlignet denne vetoretten med «fotlenker og kuler som lå rundt Europas ankel» (Michael A. Clark: Britain's Unique Heritage Threatened by an EU Police State). Politistaten er i emning! Vil norske borgere finne seg i at det fra Norges side blir tatt skritt i retning av integrasjon i den nye europeiske superstat som er i emning? Et bastant NEI til EU bør være et absolutt folkekrav!

EU-styrke

I 1999 ble utenriksministrene for de daværende 15 EU-landene enige om innen år 2003 å opprette en hærstyrke (hurtigstyrke) på opptil 60 000 mann. Planen er selvsagt ledsaget av forsikringer om at EU-styrken skal ha en «humanitær og fredsbevarende rolle», i tillegg til å gripe inn i regionale konflikter.

Under et møte i september 2000, der EUs forsvarsministre var samlet for å diskutere den planlagte Europastyrken, var tallet økt fra 60 000 mann til 230 000 mann, samt 300 luftjagere og 80 marinefartøy. Dette var i 2000.

Pr. 2009 var tallene ifølge Wikipedia økt til 1 695 122 mann, med 67 767 bakkestyrker rundt om i verden, 600 krigsskip, 5 hangarskip og 67 U-båter. Dette er et formidabelt antall.

15 land som ikke var med i Den europeiske union på den tid sa seg interessert i å være med i en slik styrke, deriblant Norge. Dette betyr at om det skulle bryte ut en regional konflikt der Norge er involvert, kan norske soldater komme i den situasjon at de må kjempe mot egne landsmenn.

Rene PlevenRene PlevenI november 2000 ble de 15 medlemslandene i Unionen enige om å opprette en ny EU-styrke bestående av 100 000 tropper, samt stridsfly og skip. Når styrken er konstituert, vil den ha sitt hovedkvarter i Brussel. Den vil ikke være en stående styrke, men vil bli samlet på kort varsel. Dette blir sett på som et framstøt fra Den europeiske union for å ivareta sine egne militærintersser, uavhengig av NATO. Russland har sagt at landet er klar til å samarbeide med den nye EU-styrken.

Den finske general Gustav Hagglund ble på den tid valgt som sjef for EUs nye militærkommite. Den konservative, EU-skeptiske fløyen i England har uttalt at opprettelsen av en egen EU-styrke er et større skritt i dannelsen av en europeisk superstat. I juli 1950 lanserte den franske politiker og statsminister René Pleven den såkalte Pleven-planen. Dette var påfallende nok bare to måneder etter lanseringen av kull- og stålunionen som var startskuddet for samlingen av Europa.

Pleven-planen gikk ut på å opprette en europeisk styrke uavhengig av NATO (som også ble opprettet på den tiden), men som kunne samarbeide med denne. Pleven uttaler i sin plan at denne «hæren for et samlet Europa» må, «så langt det er mulig, prøve å komme fram til en fullstendig sammensmelting av de menneskelige og materielle elementer som styrken består av, under en felles politisk og militær autoritet» (fra Pleven-planen, uthevelser tilføyd).

Felles grunnlov

Den europeiske union er nå i ferd med å trekke opp linjene for en Euro-grunnlov der EUs fundamentale prinsipper og retningslinjer blir formulert. Også dette blir av mange EU-skeptikere sett på som et skritt i retning av å føre EU nærmere en føderal superstat — og mistanken er velbegrunnet når man kjenner spillet bak kulissene.

Den nye grunnlovstraktaten har til hensikt å rasjonalisere de prinsipper som til nå har vært inkorporert i Roma- og Maastricht-traktatene, og sette i rene ord EUs fundamentale målsetting. Det blir bl.a anbefalt obligatorisk medlemskap i Euro-sonen med fellesvalutaen Euro. EUs tidligere europakommisær Chris Patten nektet selvsagt for at det dreier seg om en grunnlov. Han har hele tiden insistert på at det er snakk om en traktat som skal sette grenser for EUs mandat. «Vi må gjøre det helt klart i denne traktaten at det ikke er spørsmål om å inkorporere de individuelle nasjoner i en annen og ny struktur, så folk må ikke gå rundt og si at vi er på vei mot en fæl superstat» (BBC News, 29. november 2000).

Men daværende utenriksminister for den engelske skyggeregjeringen, Francis Maude, har gjort det klart at det nye dokumentet i virkeligheten utvider EUs mandatområde.

Et dokument som Londonavisen The Times fikk tak i, viser bl.a. at den planlagte konferanse i 2004 burde vurdere en forenkling av de eksisterende EU-traktater. Dette vil selvsagt resultere i dannelsen av et eget dokument for den «forenklede» teksten, der EUs hovedprinsipper blir trukket opp. Hva annet kan man kalle dette enn en grunnlov?

Britiske euroskeptikere har lenge betraktet slike planer som en bakdør til en europeisk grunnlov.

Vi har tidligere vært inne på «Den grunnleggende rettighetserklæring» som ble proklamert under Nice-møtet i desember 2000. Enkelte kritikere av Unionen, og til og med enkelte støttespillere, ser på denne erklæringen som spiren til en europeisk grunnlov.

En engelsk kilde uttalte at det ikke var noen som helst tvil om at erklæringen ville bli rettslig bindende.

Francis Maude uttalte at erklæringen bare avslører «regjeringens frantiske vilje til å føre det britiske folk bak lyset. . . .på selve den dag Peter Mandelson hevder at den europeiske integrasjon er over, blir det avslørt planer om å føre EU enda videre nedover integrasjonens vei» (The Times, 6. desember 2000).

Europadagen

Den 9. mai 1950 ble Kull- og stålunionen undertegnetDen 9. mai 1950 ble Kull- og stålunionen undertegnetDen europeiske union har også en nasjonaldag, som er 9. mai. Denne datoen ble valgt fordi det var den 9. mai 1950 at de første skrittene ble tatt i retning av et samlet Europa. Som vi tidligere har vært inne på, var det på denne dagen at den daværende franske utenriksminister Robert Schuman la fram som regjeringsforslag Jean Monnets idé om en fransk/tysk stålunion. På en pressekonferanse samme dag uttalte den franske utenriksministeren at kallet til Frankrike, Tyskland og andre europeiske land om å slå sammen kull- og stålproduksjonen var «den første betonggrunnvoll for en europeisk føderasjon».
Han foreslo også at det skulle opprettes et uavhengig, europeisk organ som skulle ha styringen over kull- og stålproduksjonen. Under Milan-møtet i 1985 ble lederne i Fellesmarkedet enige om å vedta 9. mai som «Europa-dag».

Den europeiske nasjonalhymne

Det europeiske råd vedtok i 1972 å adoptere en nasjonalhymne for Europa. Valget falt på den kjente korsatsen (4. sats) fra symfoni nr. 9, d moll op. 125 av Ludwig van Beethoven («Freude schöner Götterfunken Tochter aus Elysium», tekst: Friedrich Schiller). En av århundrets største dirigenter, Herbert von Karajan, fikk i oppdrag av Det europeiske råd å skrive tre arrangementer av melodien: en for solo piano, en for blåsere og en for fullt orkester. Fra 1986 er denne kjente melodien blitt Europas nasjonalhymne.

Europaflagget

I 1986 adopterte Det europeiske råd det velkjente mørkeblå Europaflagget med de tolv gule stjernene. De tolv stjernene skal representere foreningen av Europas folk. Tallet tolv er fiksert; uansett hvor mange medlemsland Unionen vil bestå av, vil det være tolv stjerner i flagget.

Det blir hevdet at designet til EU-flagget er inspirert av haloen av tolv stjerner rundt Madonnabildene som figurerer så prominent på de fargete glassvinduene til Europarådet i Strasbourg-katedralen. Disse vinduene ble avduket den 11. desember 1955 i forbindelse med Romerkirkens feiring av «den ubesmittede unnfangelse».

Europahovedstad

«Brussel er den selvbestaltede hovedstad i Europa. . . .Det er liten tvil om at Brussel er det faktiske, politiske senter, og at den står hevet over alle andre rivaler når det gjelder Den europeiske union (EU)» (Newcomer, An Introduction to Life in Belgium, s. 1).

Gradvis konstruksjon

Byggeklossene til Den europeiske superstat er blitt satt på plass litt etter hvert.

1. Kull- og stålunionen fra 1950 var første brikke.

2. Den europeiske domstoFra EU-parlamentet i BrusselFra EU-parlamentet i Brussell (Court of Justice) ble opprettet i 1952. Denne ligger i Luxemburg. Domstolen har rettslig myndighet over Unionens lover, og har domsmyndighet over så vel medlemslandene som Unionens organer, økonomiske forhold og enkeltpersoner.

3. Romatraktaten fra 1957 la grunnlaget for neste skritt, som var et europeisk fellesmarked.

4. Europa-parlamentet ble til på denne tiden. Det representerer som Romatraktaten sier: «Folkene i alle statene som er brakt sammen i Det europeiske fellesskap». Europa-parlamentet blir valgt hvert femte år og har stadig fått større innflytelse og makt via en rekke viktige traktater. Vi skal merke oss at Maastricht-traktaten fra 1992 og Amsterdam-traktaten fra 1997 har omdannet Europa-parlamentet fra å være en ren konsultativ forsamling til en lovgivende forsamling som kan utøve den samme makt som en nasjonalforsamling gjør.

Europa-parlamentet har sine kvarterer i Strasbourg, Brussel og Luxembourg.

5. I 1972 ble det vedtatt å adoptere en nasjonalhymne for Europa. Denne ble tatt i bruk fra 1986.

6. Det europeiske råd (Rådet for Den europeiske union) ble opprettet i 1974. Dette må ikke forveksles med Europarådet, som er en internasjonal instans. Rådet fatter avgjørelsene i Unionen, og har lovgivende myndighet i samråd med Parlamentet. I tillegg koordinerer rådet de brede linjene i Unionens økonomiske politikk; det bilegger på

vegne av Unionen alle internasjonale avtaler med ett eller flere medlamsland eller internasjonale organisasjoner. Rådet fatter de nødvendige avgjørelser for å iverksette utenriks- og sikkerhetspolitikk etter de retningslinjer som er etablert av Rådet, og det koordinerer aktivitetene til medlemslandene og fatter vedtak for samarbeid med politi og domstoler i kriminalaffærer. Det europeiske råd er selve legemliggjøringen av medlemslandene i EU, og samler representanter fra disse til jevnlige møter på ministernivå.

7. I 1970-årene ble møtene til Europakommisjonen mer regulære, og i 1974 fikk den sin offisielle betegnelse: Europakommisjonen.

Komponisten Ludwig van Beethoven ble fadder til Europahymnen, men skal man dømme etter hans syn på Napoleons erobringer, er det heller tvilsomt at han ville godkjent bruken av hans kjente melodi som «europeisk nasjonalsang»Komponisten Ludwig van Beethoven ble fadder til Europahymnen, men skal man dømme etter hans syn på Napoleons erobringer, er det heller tvilsomt at han ville godkjent bruken av hans kjente melodi som «europeisk nasjonalsang»Europakommisjonen har sine kvarterer i Breydel-bygningen i Brussel, og har myndighet til å formulere lovforslag som det overleverer til Parlamentet og Rådet. Europakommisjonen er også EUs utøvende organ, og er ansvarlig for å iverksette direktiver, reguleringer og avgjørelser fattet av Parlamentet og Rådet. I tillegg gjør Kommisjonen tjeneste som formynder av traktater, og sammen med Europadomstolen sørger den for at Unionens lover blir håndhevet.

8. Fra 1973 utvider Fellesmarkedet med flere nye medlemmer.

9. I 1985 fikk vi Schengen-avtalen som gjorde landegrensene åpnere i avtalesonen, sammen med en felles asyl- og innvandringspolitikk. Samme år ble 9. mai valgt som «Europadag».

10. I 1987 ble organisasjonen for Den europeiske monetære union (AMUE) dannet. Denne hadde som siktemål å skape en felles valuta for Fellesmarkedet.

11. I 1986 innfører den gryende Europaunion sitt offisielle symbol — Europaflagget.

12. I 1989 ble føresteinstans-domstolen opprettet (Court of First Instance). Denne er knyttet til Den europeiske domstol i Luxemburg.

13. I 1992 ble Maastricht-traktaten undertegnet, og Den europeiske union var skapt

14. I den samme traktat ble det formulert en europeisk økonomisk og monetær union (EMU). Denne bygde på planene til Organisasjonen for Den europeiske monetære union. En felles valuta, Euroen, skulle erstatte de nasjonale myntenheter i Unionen.

15. Den europeiske fellesvaluta, Euroen, ble lansert 1. januar 1999, i første instans i elektronisk form. Etter planen skal Euroen komme som mynt og sedler fra 1. januar 2002, og vil da erstatte de nasjonale valutaene i de tolv land som pr. i dag utgjør Euro-sonen. (Danmark, Sverige og England er ikke med i sonen — foreløpig).

16. En europeisk sentralbank skal ta seg av styringen av Euroen. Den europeiske sentralbanken befinner seg i Frankfurt, nærmere bestemt i 36. etasje av skyskraperen «Eurotårnet».

Brikkene på plass

Pr. i dag har altså Den europeiske union en felles domstol, et felles parlament, en felles nasjonaldag, et felles flagg/symbol, en felles nasjonalhymne, en felles valuta og en egen EU-hær. Et felles rettssystem (Corpus Juris) er på trappene, det samme gjelder en egen grunnlov for Unionen.

Alle brikker er på plass. Alt det ovennevnte hører hjemme innenfor rammen av en hvilket som helst selvstendig nasjon. På det nåværende tidspunkt må man vel nærmest kalle Den europeiske union — EU — en rent uformell supranasjon. Det neste trekket er Den (formelle) europeiske superstat der medlemslandene blir integrert og oppslukt — samt et felles religionssystem.

Euro-sedler, en fellesvaluta som er i ferd med å kollapseEuro-sedler, en fellesvaluta som er i ferd med å kollapseSom nevnt tidligere lanserte den tidligere tyske forbundskansler Gerhard Schröder tanken om en slik stat, der det nåværende Parlament blir omstrukturert til et tokammer-parlament, og en president blir valgt for den nye superstaten — et overhode som presiderer over 370 millioner mennesker, eventuelt over 500 millioner hvis landene i Østeuropa også blir medlemmer, slik planen er. Unionen har nylig diskutert en eventuell utvidelse fra 15 til 27 land.

Skal Norge også bli oppslukt i denne nye superstaten som ganske sikkert vil komme? Et absolutt NEI! til EU burde lyde fra et samlet norsk folk. Dessverre har manipulatører bak kulissene brukt splitt og hersk-metoden og media-hjernevask i så lang tid at patriot-ånden hos store deler av det norske folk er lammet. «Patriot» var et æresbegrep under okkupasjonstiden 1940-45, men er i dag nærmest blitt et skjellsord. Tiden har forandret seg, men ikke til det bedre. Den gangen forsvarte patriotene sitt fedreland mot okkupasjonsmakten, i dag er de ekte patrioter som advarer sine landsmenn mot den kommende okkupasjonsmakt og andre undergravende krefter, blitt en uglesett gruppe. Med sine slue bondefangerknep har makteliten bak EU-fasaden klart å lokke store deler av Europas befolkning etter seg som rottefangeren fra Hamerln. Med god hjelp av psykopolitiske metoder fra Stalintidens Sovjet har bondefangerne i Europas maktsentra hjernevasket det europeiske folk med utstrakt retorikk. Direktiver, avtaler og traktater er krydret med stereotype vendinger som «bevare demokratiet», «. . .bevare statenes suverenitet», «skape fred», «rettferdighet» etc. etc. Dette tjener bare til å tåkelegge maktelitens egentlige mål, som er det motsatte av «suverenitet» og «demokrati». Det er ønsket om makt, et absolutt diktatur, som er den underliggende drivkraft, og med de rette personer i maktstillinger er ikke veien lang til diktatur og tyranni. Disse intetsigende forsikringene er av like stor verdi som papirlappen med Hitlers underskrift — «fred i vår tid» — daværende engelske statsminister Neville Chamberlain viftet med etter München-møtet i 1938 — snaut ett år før krigen brøt ut.

EU vil ha seg frabedt kritikk

I mars 2001 vedtok Den europeiske domstol at Unionen kan slå ned på EU-kritikk for å «beskytte sitt rykte». Domstolen vedtok at Europakommisjonen kan «begrense» kritikk som kan skade Kommisjonens omdømme og ansikt utad, og at den kan gjøre det ved å ty til rettslige knep som ble brukt av fascistregjeringer i 1920-30-årene.

Fra den europeiske domstolFra den europeiske domstolDermed kommer Europa-domstolen i konflikt med Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, som gjentatte ganger har bestemt at styrende organer ikke må begrense kritikk på slik måte. Ved å fatte slike vedtak, viser Den europeiske domstol at den ikke føler seg bundet av Den europeiske menneskerettighets-konvensjon som ble trukket opp etter annen verdenskrig for å beskytte friheten i Europa. (The Telegraph, 10. mars 2001).

Signalene fra EU-domstolen er ytterst betenkelige fordi den nye EU-erklæringen om de grunnleggende rettigheter utvider Europa-domstolens myndighet til også å gjelde borgerfriheten. Dermed blir EU-domstolen ikke lenger en instans som bare tar seg av saker som har med unionsmaskineriet å gjøre, men forvandles til en vaskekte Høyesterettsdomstol. «Døren kan snart bli åpnet for at Den europeiske domstol begynner å lage lovverk som vil begrense talefriheten til vanlige EU-borgere, eller Euro-skeptiske aviser. Vi har nå to rivaliserende sett med rettighetslover for Europa, lover som blir overvåket av rivaliserende domstoler med motsatt syn på hva borgerfrihet går ut på: Den europeiske domstol med sin erklæring på den ene siden, og Menneskerettighetsdomstolen med sin konvensjon på den andre. Slaget er nå begynt» (The Telegraph, 10. mars 2001). Unionen har altså vedtatt en lov som gir den hjemmel til å slå ned på kritikk mot EU. Dette forhindrer imidlertid ikke EU fra selv å komme med flengende kritikk av medlemsland eller avtaleland innenfor Unionen. Under et EU-møte I Brussel 7. mai i år ble det rettet et sterkt press på Europakommisjonen for å få den til å «revurdere sin kritikk av medlemsland etter at finansministre i EU slo tilbake under et møte i Brussel i går» (Irish Independent, 7. mai 2001).

«Identitetsnummer» for alle EU-borgere

«Ambisiøse planer om å hjelpe borgerne i Den europeiske union til å bevege seg friere mellom statene i sitt yrkesaktive liv, kan også gå ut på at hver enkelt person blir tildelt et individuelt EU-nummer. En arbeidsgruppe som blir satt opp under neste måneds møte med europeiske ledere i Stockholm, vil studere forslaget som er et ledd i et program for å fjerne barrierer som hindrer folk fra å bevege seg friere mellom medlemslandene. . . .Et slikt kodesystem gjennom EU vil være politisk følsomt, og nører opp under påstandene til den konservative fløyen om at England er i ferd med å bli suget inn i en europeisk superstat» (The Independent, 5. februar 2001).

Mot en superstat

Da den tidligere italienske statsminister Romano Prodi i 1999 ble valgt til formann for Den europeiske kommisjon, meldte avisen The London Telegraph: «Romano Prodi, den nyvalgte formann for Europakommisjonen, planlegger den største sentralisering av makt i hele Brussels politiske historie, og legger de siste byggesteinene for en fullt ferdig føderal superstat.

Etter å ha utpekt de 19 kommissærene i teamet sitt, vil Prodi danne sin administrasjon som en nasjonal regjering, strukturert som et kabinett, og med individuelt ansvar for ministrene. . .Brussel blir en maktrival til London, Paris og Berlin» (11. juli 1999).

Gerhard SchroederGerhard SchroederApropos EU-kommissærene: Romano Prodi og hans team har sørget for rikelig med midler til smør på eget brød. Ifølge manuskriptet EU President Promises New Era, har de 19 kommissærene en månedslønn tilsvarende 155 000 norske kroner i måneden og oppover (1,8 millioner NOK pr. år og oppover) — praktisk talt skattefritt. Dette er pampene som vil sitte og skalte og valte med våre daglige affærer — som bestemmer hvor kontrollene skal sitte på norske handicap-biler, som vil bestemme hva slags barnemat som skal stå i norske kjøleskap, som vil bestemme fasongen på agurkene vi kjøper i norske matkjeder. . . . Titusener av direktiver til hygge og glede.

Da Polen luktet på medlemskap i EU, ble de informert om at landet i så fall måtte innrette seg etter (den gang) 30 000 direktiver som angikk alt hva menneskelig fantasi kunne klekke ut. Vekten av direktivbunken var over 15 kilo!

London-avisen The Times fikk tak i et dokument (nevnt tidligere) som viser at ledende EU-medlemmer allerede før Nice-møtet i desember 2000, så seg om etter måter å styrke integrasjonen på. «Det tente straks på nytt euroskeptikernes påstander om at EU er på vei til å bli en 'superstat'. Den daværende utenriksminister for skyggeregjeringen, Francis Maude, kalte dokumentet 'en bombe som viser de virkelige hensiktene i hjertet av Europa'» (The Times, 6. desember 2000).

Vi har tidligere nevnt at den tidligere tyske forbundskansler Gerhard Schröder tok til orde for å skape en sentralisert EU-regjering med et tokammer-parlament og utvidete fullmakter, og at denne planen i realiteten går ut på å omdanne EUs nåværende styringsorgan, EU-kommisjonen, til en ren Europaregjering.

Den tidligere tyske utenriksminister Joschka Fischer tok sterkt til orde for en sentralisert Europaregjering. I mai 2000 holdt han en kontroversiell tale der han skisserte en storlått plan om en Europaregjering med valgt president og det hele.

På grunn av den kjølige mottakelse Fischers tanke om en valgt president for Europa hadde skapt, dysset han senere ned denne ideen, men framholdt fortsatt ønsket om en sterk Europaregjering som kunne utkrystallisere seg enten fra Det europeiske råd eller fra Den europeiske kommisjon. Han foreslo å omdanne Europaparlamentet til et tokammer-parlament med nasjonale politikere. Videre ønsket han å fjerne medlemslandenes vetorett på visse områder, deriblant skatt og velferd. Under Nice-møtet i desember 2000 ble, som tidligere nevnt, vetoretten fjernet på 39 forskjellige områder.

Under et EU-møte i Berlin den 7. mai 2001 poengterte den daværende tyske forbundskansler Gerhard Schröder igjen behovet for å styrke Europas integritet: «'Vi trenger . . .å styrke våre europeiske institusjoner og på bestemt vis videreutvikle den europeiske integrasjonsprosess,' uttalte Schröder til regjerings- og partiledere som deltok i en Berlin-kongress» (Irish Independent, 8. mai 2001).

Både Storbritannia og de nordiske EU-landene stilte seg kjølige til forbundskanslerens utspill om en maktsentralisering i Brussel.

Tony BlairTony BlairParadoksalt nok var den tidligere britiske statsminister Tony Blair i favør av en «europeisk supermakt» i verden, men ikke en «superstat». Under en tale i Warzawabørsen i Polen uttalte Blair bl.a.: «Tony Blair kunngjorde i går Europas komme som en 'supermakt' i verden, men kom samtidig med advarsler om at EU aldri burde prøve å bli en føderal superstat. . . .Han gjorde det klart at de [Polen] burde slutte seg til et Europa bestående av 'frie, uavhengige nasjoner', i en Union som var i 'kontakt med folket, gjennomsiktig og lettere å forstå'» (The Times, 7. oktober 2000).

Den tidligere utenriksminister for Englands skyggeregjering, Francis Maude uttalte derimot: «Tony Blair har vist sine sanne farger. Hvordan kan EU være en supermakt uten samtidig å være en superstat?» Og det er jo et godt spørsmål. Men det er karakteristisk for sterke ledere som ivrer for både en Europaregjering og en verdensregjering at de tåkelegger spørsmålet ved dobbeltsnakk.

Den planlagte restruktureringen av Europaparlamentet til å bli et tokammer-parlament, betyr at det vil bestå av en nasjonalforsamling og en regjering, som er grunnlaget for nasjonale, demokratiske regjeringssystemer. Etter alt å dømme vil EUs eksisterende Ministerråd bli avskaffet og omdannet til Parlamentets andre kammer. Det nye tokammer-parlamentet vil få absolutt kontroll over EUs budsjett, også den felles landbrukspolitikk som svarer for 46 prosent av det totale EU-budsjett.

Det var på den tid Tyskland, med daværende forbundskansler Gerhard Schröder og utenriksminister Joschka Fischer som var de store pådrivere for å få opprettet en Europaregjering med valgt president og et tokammerparlament. Likevel insistererte han på at planen ikke er å skape en europeisk superstat, men heller å gjøre EU mer «demokratisk», og at den vil bygge et framtidens Europa alle vil få glede av. Denne retorikken er ikke annet enn å kaste blår i øynene på Europas borgere.

Tyske EU-ledere angrep Storbritannia for sin motstand mot en Europaregjering, og antyder at landet dermed er motstander av «mer demokrati». Den tidligere franske president Jaques Chirac kom den 9. mai 2001 (den europeiske nasjonaldag, Europadagen) med et kall til EU om å skape en europeisk grunnlov for å kunne bidra til foreningen av Europa. Han uttalte at tiden nå var kommet til å «hedre Den europeiske union med en grunnlov» (The London Telegraph, 9. mai 2001).

«Foren dere eller gå til grunne»

«Romano Prodi lovte i går å stile fram med europeisk integrasjon, men lovte samtidig at han ikke skulle trampe på nasjonale følsomhetsområder» (The Times, 10. februar 2000).

Prodi, som var tidligere formann for Den europeiske kommisjon (Europakommisjonen), sa videre at medlemsstatene måtte akseptere langt større politisk og økonomisk integrasjon hvis de ville overleve «i den nye globaliseringens tidsalder

Akkurat. Her har vi nøkkelordet for de egentlige planene til makthaverne bak kulissene: Globalisering. Det dreier seg ikke bare om samlingen av Europa, men om samlingen av hele verden — verdensregjeringen.

Europakommisjonens tidligere formann — som faktisk ble regnet som Europas uformelle president — ga også ordre om å begynne arbeidet med et dokument som skal prøve å løse de endeløse stridighetene mellom de som ønsker et samlet Europa og de som ønsker å bevare den nasjonale suverenitet. Det er nemlig her skoen trykker. Det er ingen tvil om at integrasjonen av Europa utgjør en alvorlig trussel mot den nasjonale suvereniteten til medlemslandene, noe EU-skeptikerne forlengst har oppdaget. Derfor disse «endeløse stridighetene».

De progressive skrittene EU har tatt helt fra starten for å utvide sin maktsfære og undergrave medlemslandenes og avtalelandenes selvstendighet kan ikke tolkes på annen måte enn manipulasjoner for å nå fram til det endelige målet, som er verdensherredømmet. Avsløringene om at USA sto bak Europabevegelsen bare styrker dette synet.

Ifølge Prodis uttalelser er EUs mål et politisk integrert Europa som har et avgjørende ord i laget på verdensarenaen, men som samtidig tar hensyn til medlemslandenes personlige identitet. Det sistnevnte er ren svada.

I følge dokumentet «White paper on Governance», var Prodi av den oppfatning at EU hittil har vært en global medspiller, men som likevel ikke var fullt ut representert i internasjonale finansinstitusjoner eller FN-organer. Dette må rettes på, mente Europakommisjonens formann på den tid..

Alt dette er krydret med forsikringer om at prosessen ikke på noen måte vil gripe inn i landenes suverenitet, at borgernes rettigheter og ønsker må tas hensyn til etc. Dette er ikke annet enn verdiløse forsikringer. EUs handlemåte til denne dag har vist at Unionen ikke tar hensyn verken til borgernes ønsker eller medlemslandenes suverenitet. Er man ikke formelt medlem, som f.eks. Norge, er en «avtale» med EU en passende erstatning. Ved å undertegne en «avtale» gir man automatisk avkall på en del av sin selvstendighet. Har man først gitt EU lillefingeren, forsvinner snart resten av hånden og mer til.

Som nevnt tidligere, ønsker Unionen å frata Norge råderetten over egen olje på egen kontinentalsokkel — selv om Norge ikke er formelt medlem av EU. Man skal ha sterk fantasi for å se på slike utspill som «respekt for landenes suverenitet».

Daniels profeti

Gammel romersk mynt med bildet av den siste keiser i Det vestromerske riket, den ubetydelige tenåring Romulus AugustulusGammel romersk mynt med bildet av den siste keiser i Det vestromerske riket, den ubetydelige tenåring Romulus Augustulus«Konge, du så i synet en veldig billedstøtte. Det var en meget stor billedstøtte, og den skinte med strålende glans. Den stod like foran deg og var et fryktinngytende syn. Billedstøttens hode var av fint gull, brystet og armene av sølv, buken og hoftene av kobber, benene av jern, føttene dels av jern, dels av leire. . . .Og det at tærne på føttene var dels av jern, dels av leire, det betyr at riket for en del skal være sterkt og for en del svakt. Og når du så at jernet var blandet med leire, så betyr det at de skal blande seg med hverandre ved giftermål. Men de vil likevel ikke holde sammen, likesom jern ikke blander seg med leire» Daniels bok 2,31-33; 42-43.

I 476 e.Kr. ble den siste vestromerske keiser Romulus Augustulus (en tenåring på 16 år) tatt til fange av Østgoternes høvding Odovakar. Guttekeiserens far, Orestes, som hadde styrt riket i sønnens navn, ble henrettet av goterhøvdingen, men den unge keiser ble spart på grunn av sin ungdom. Odovakar satte ham på en pensjon og sendte ham til Nord-Italia. Romertiden var slutt, og Det vestromerske rike gikk i oppløsning. (Det østromerske rike, Bysants, fortsatte imidlertid sin eksistens i Anatolia/Balkan/Konstantinopel helt til det ble endelig erobret av tyrkerne i 1453.) Folkevandringene var med på å restrukturere det tidligere Vestromerske rike, som grovt regnet endte opp med ti land som utgjør det moderne Europa.

Det er mange bibelfortolkere som har ment at føttene av jern/leire på bildestøtten kong Nebukadnesar så i drømmen sin, representerer Europa etter at Det vestromerske rike gikk i oppløsning. De ti tærne på føttene (5+5) skal da representere ti land i Europa. Profeten Daniels utleggelse: «Og når du så at jernet var blandet med leire, så betyr det at de skal blande seg med hverandre ved giftermål,» mener man betyr at Europa skal bli samlet til et fellesrike.

Den europeiske union (EU), som tar sikte på å samle Europa til en europeisk superstat, utgjør pr. i dag 15 land, og har åpnet døren for en utvidelse østover. EU kan da komme til å bestå av så mange som 27 land. Det er derfor mulig at det blir nødvendig å se profetien i et noe videre perspektiv. Som nevnt i artikkelen Den nye verdensorden i innsyn, 1-2001, har Romaklubben delt jorden inn i 10 regioner, hvorav Vesteuropa er region nr. 2 og Østeuropa/Russland region nr. 5.

Bildet i Daniel 2Bildet i Daniel 2Region nr. 2 sammenfaller med EUs nåværende domene. Hvis Østeuropa blir lagt til område nr. 2, er det mulig at Russland blir stående alene som region nr. 5. Tiden får vise. Det er sannsynlig at det er en tråd fra Daniels profeti til Åpenbaringsbokens 17. kapittel, der det står om et dyr med ti horn, og at de ti horn er «ti konger» som vil få makt sammen med «dyret» (Antikrist» i den siste tid. Hvis disse ti kongene representerer «Den nye verdensorden» der jorden er delt inn i ti regioner med hver sin «konge» (regionalt overhode), betyr det at «kongen» i region nr. 2 begynner å utkrystallisere seg (Europapresidenten). Region nr. 1 er for øvrig USA/Canada (Nord-Amerika).

Hvis tolkningen er riktig, vil en eventuell europeisk superstat med en valgt president bli region nr. 2 i Daniels profeti.

Etter at historikken er unnagjort, skal vi gå disse profetiene nærmere etter i sømmene i senere artikler i innsyn.

Som en kuriositet skal det også nevnes at det i følge den irske fundamentalistleder Dr. Ian K. Paisley er det 679 seter i den nye bygningen for EU-parlamentet i Strasbourg (Louise Weiss-bygningen). Setene er plassert i halvsirkel og er designet som mannskapssetene i Star Trek-filmens romskip.

Hvert av de 679 setene er ifølge Paisley nummererte og tildelt de respektive parlamentsmedlemmene. Alle setene er opptatt bortsett fra ett sete, som står ledig: sete nr. 666.

Setene på begge sider av sete 666 er, i følge Paisley: 662 Quiero; 663 Souchet; 664 Thomas-Mauro; 665 Zissener; 666 ---; 667 Cappato; 668 Turco; 669 Bonino; 670 Pannella. Hvis dette er riktig, får den enkelte tolke det som han vil, men les Åpenbaringen 13.

EUs status pr. 2011

Romaklubben har inndelt jorden i ti regionerRomaklubben har inndelt jorden i ti regionerAntall medlemsland innenfor EU er idag økt til 27. Men hele eurosonen med dens fellesvaluta euro er i ferd med å kollapse, og hele EU-systemet står på vaklende føtter. Det gjenstår å se hva som skjer videre med dette systemet som har ribbet medlemslandene til skinnet. Tyskland har begynt å trykke opp igjen sin gamle valuta Deutschmark, England vil ut av EU, og trenden fortsetter. Tiden vil vise hva som skjer. I mellomtiden har EU fått ny formann for Europakommisjonen etter Romano Prodi (Jose Manuel Barroso) og en president for Europarådet (Herman von Rompuy).

Denne artikkelen er skrevet i 2001, og er noe foreldet. Mye er skjedd i EU siden den gang. Artikkelen er noe revidert, men gir tross alt et overblikk over EUs historie.

 

Den originale, men noe foreldete artikkelen er hentet fra innsyn 2-2001 ... (last ned)
Lest 5338 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 17:49
Logg inn for å kommentere