Registrer

Den åpnede bok

fredag, 18 juli 2014 00:00 Profetier
(2 Stemmer)

Dette er den første artikkelen i en serie om Bibelens profetier. Artikkelforfatteren gjør på ingen måte krav på å sitte med alle svarene og ha lagt alle brikker på sin rette plass. Tanken er å stimulere den enkelte til selvstudium ved å komme med tanker og hint som kan være nyttige i det videre studium. Denne artikkelen gir bare en kort innledning til dette store og omfattende emnet. Det er en rekke kristne som styrer unna de profetiske bøkene i Bibelen, spesielt Åpenbaringsboken. Det skal innrømmes at sistnevnte, med sitt tilsynelatende innfløkte symbolspråk og kaotiske struktur, kan virke forvirrende og meningsløs. Men apostelen Johannes, som var forvist til den lille øya Patmos (28 km2) i Egeerhavet, nedtegnet synene Gud ga ham, og kom med denne formaning: «Salig er den som leser og de som hører det profetiske ord og tar vare på det som der står skrevet. For tiden er nær» (Åp 1,3). Noen år tidligere hadde apostelen Peter formant: «Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter» (2 Pet 1,19). Siden den er salig som leser og studerer det profetiske ord, er det heller ingen grunn til å styre unna de profetiske bøkene. De er selve håndbøkene for endens tid som lyser opp veien foran oss og viser oss hvor den går. Som alle vet, er det ikke lett å gå på en smal sti i mørket uten en lykt. Man kan havne i grøften, snuble eller støte mot en hindring osv. Vandringen mot det evige hjem blir sammenlignet med en smal og trang vei, og da er det nyttig å ha en lykt som kan lyse opp denne veien som går gjennom verdens tåredal og mørke.

Forbilder/motbilder

Det er mange som forveksler «endens tid» med «tidens ende». Dette er to forskjellige begreper som ikke må forveksles. «Endens tid» betegner en forlenget tidsperiode som etter alt å dømme er knyttet til den motbilledlige oppfyllelse av de gammeltestamentlige festdager. Dette er ingen trykkfeil. De gammeltestamentlige festdagene: Påske, pinse, basunenes høytid, Forsoningsdagen, Løvhyttefesten, er symboler — forbilder —   for det som engang skulle skje. Merk deg hva apostelen sier: «Men alt dette hendte dem [Israel i gammeltestamentlig tid] som forbilder, og det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til» (1 Kor 10,11). Noen vil spørre: Men ble ikke vårforbildene (påsken, pinsen) oppfylt ved Jesu død på korset og i apostelmenigheten? Jo, men det er mer. Påsken var også et bilde på befrielse — utgangen fra Egypt — som et forbilde på den endelige befrielse av Guds folk ved Jesu annet komme. Guds folk blir da befridd fra tyranniet til Antikristens nye verdensorden. Begivenhetene som skjer rundt den tiden, blir en endelig oppfyllelse av de gammeltestamentlige festdager. Det er tre tidsperioder som er knyttet til den tiden: 1260 dager (3½ år, én tid, tider og en halv tid, 42 måneder), 1290 dager og 1335 dager. Det er også mulig at de 70 ukene i Dan 9, samt de 2300 «aften/morgen» (1150 dager?) i Daniel 8 får sin oppfyllelse her. Det er i endetidens ramme at disse tidsperiodene primært hører hjemme som bokstavelige dager. «Tidens ende» derimot, betyr et bestemt tidspunkt etter «endens tid», avslutningen av endens tid, selve kulminasjonspunktet for de bibelske profetier, da de profetiske tidsperiodene får sin avslutning og alle ting fullendes.

Israel

Det gamle testamente er en beretning om ett bestemt folk: Israel. Dette går som en rød tråd gjennom hele Det gamle testamente. Det er fortellingen om Israel det hele dreier seg om. Uansett hvordan man snur og vender på dette, så er det ikke til å komme forbi at det går en rød tråd fra Edens hage og syndefallet ned til Bibelens Israel. Det er snakk om «kvinnens ætt» og «slangens ætt» og det dødelige fiendskap som skulle herske mellom disse to fram til tidens ende. Bibelen nevner en slektslinje, «kvinnens ætt» fra Adam/Set direkte ned til Noah. Etter vannflommen forteller Bibelen oss at denne slektslinjen fortsatte fra Noah/Sem ned til Abraham, Isak og Jakob (Israel). Jakob fikk tolv sønner, og fra denne tid blir Det gamle testamente en beretning om disse tolv sønnene og deres etterkommere: Israels tolv stammer, «Jakobs hus». De ble senere skilt ut i to leire: «Judas hus» (Juda/Benjamin) og «Israels hus» (ti av stammene). Det er på dette punktet store deler av kristenheten har falt i en grøft fordi de ikke har gjort sin hjemmelekse og satt seg inn i disse tingene. Derfor faller de nesegrus for dagens «jødedom» fordi de tror at disse er de kjødelige etterkommere etter det gammeltestamentlige Israel. Forstår du min venn hvorfor det er viktig å gjøre sin hjemmelekse? Fra og med Jakobs tolv sønner er som nevnt «Israel», «Jakobs hus», «Israels hus» og «Judas hus» selve gjennomgangstemaet — ledemotivet — i Det gamle testamente fra 1. Mosebok til profeten Malakias. Har du tenkt over dette? Så må dette være spesielt viktig, siden Bibelen legger slik vekt på det. Derfor har jeg påpekt ved utallige anledninger hvor viktig det er å ha den riktige forståelse av hvem Bibelens Israel er. Forstår man ikke dette, faller man i den grøft som store deler av kristenheten har falt i, når de blander sammen begreper og sidestiller dagens «jøder» med Bibelens Israel. Da blir det stor forvirring i leiren. Og det er lett å falle i grøfter, enten på den ene eller den andre siden.

De tolv Israels stammer dukker opp igjen i den siste boken i Bibelen: Åpenbaringsboken. Der finner vi tolv tusen beseglede av hver av Israels tolv stammer — alle nevnt ved navn — tilsammen 144 000 (Åp 7). Fordi disse tolv stammene alle er nevnt ved navn, er det ingen grunn til å åndeliggjøre disse versene. Jeg har i tidligere artikler påpekt hvem som er de sanne etterkommere etter Jaokobs tolv sønner, og Gud vet nok å plukke ut 144 000 av disse.

Profetiene

Bibelen er en beretning om «kvinnens ætt» og «slangens (Satans) ætt». Bibelens første profeti forteller om den Frelser som skulle komme fra «kvinnens ætt» og knuse slangens hode (1 Mos 3,15). Jesu død på korset la grunnlaget for oppfyllelsen av denne profetien som får sin endelige oppfyllelse etter de tusen årene i Åp 20, da syndens opphavsmann Satan blir ødelagt for all evighet. Ved Jesu død på korset blir Guds frelse tilbudt alle mennesker. Enkelte mener at frelsen bare gjelder «Israels ti stammer» og deres kjødelige etterkommere, men det er ikke hva Bibelen sier. «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Joh 3,16). Åpenbaringsboken skilder også de 144 000 som er samlet inn fra de bokstavelige etterkommere av Jakobs tolv sønner i endens tid, og den skildrer i tillegg en meget stor skare av frelste mennesker av «alle folkeslag og stammer og folk og tungemål» (Åp 7,9). Vi må derfor ikke begrense Guds frelse, slik enkelte gjør. Selv om de har en riktig forståelse av hva/hvem Israel er, har de likevel falt i en grøft. Det er så altfor lett å gjøre det. Bibelens endetidsprofetier, og da spesielt slik de er skildret i de to profetiske bøkene Daniel og Åpenbaringen, er relatert til fiendskapet mellom «kvinnens ætt» og «slangens ætt». Dette årtusenlange fiendskapet når sitt høydepunkt i endens tid, og det er primært dette endetidsprofetiene er relatert til. Det er meget viktig å merke seg dette! Det er i dette lyset vi skal forstå profetiene! Glem ikke at de begivenheter på verdensarenaen som endetidsprofetiene beskriver, er orkestrert av Satan, den gamle slange i hans siste, desperate forsøk på å knuse og ødelegge «kvinnens ætt». Og i den forbindelse er det like viktig å ha den rette forståelse av det bibelske Israel. Dette er en nøkkel, og mangler man denne, vil den profetiske døren være delvis låst. Glem ikke at det bare er «de forstandige» som skal forstå disse tingene.

Syv tusen år

«Seks dager skal du arbeide»«Seks dager skal du arbeide»Det er mange som mener at Gud har satt en ramme på syv tusen år fra synden begynte på denne jord til den avsluttes. Det kan være noe i det. Fire tusen år fra syndefallet i Edens hage til Jesu første komme; to tusen år (ca.) fra Jesu første komme til hans annet komme, samt tusen år til synden blir utslettet. Gud er en mestermatematiker, han er matematikkens opphav, og han gjør ingen ting tilfeldig. Det er orden og lovmessighet i alt hva Gud foretar seg, selv om mennesket har problemer med å fatte nettopp det. Vi skal nå ha passert de seks tusen år, så vi lever på «lånt tid».

På samme måten som Gud skapte verden på seks dager og hvilte på den syvende dag (1 Mos 2,1–2; 2 Mos 20,11), er det avsatt seks «arbeidsdager» til syndens gang på denne jord og en «hviledag» da menneskene skal hvile fra syndens åk. En dag er i Guds øyne som tusen år (Sal 90,4), derfor er er de seks tusen år som seks dager i Guds øyne. Gud hadde en klar hensikt med å velge seks dager til skapelsesverket og en dag til hvile. Gud gjør ingen ting tilfeldig; han har en plan med alt. Det er opp til oss å finne tråden i denne planen.

Jubelårsyklusen

I det gamle testamente inndelte Gud det israelittiske måneåret i samsvar med tider og stunder: festdagsyklusene og jubelårsyklusen. Ukesyklusen på syv dager var betinget av skapelsesuken og derfor uavhengig av himmellegemenes bevegelser. Måneåret var delt inn i to avdelinger: Det borgerlige år som strakte seg fra den syvende til den første måned, samt det religiøse år som strakte seg fra den første til den syvende måned. Det var i det religiøse året at festdagene fant sted: Påsken, de usyrede brøds høytid, svingeneket, pinsen, basunenes høytid og forsoningsdagen Yom Kippur. Løvhyttefesten markerte avslutningen på det religiøse året.

Jubelårsyklusen. 7x7 sabbatsår = 49 år. Det 49. året var et sabbatsår, og det påfølgende 50. året var selve jubelåret. Jubelårsyklusen var følgelig på 49 årJubelårsyklusen. 7x7 sabbatsår = 49 år. Det 49. året var et sabbatsår, og det påfølgende 50. året var selve jubelåret. Jubelårsyklusen var følgelig på 49 årHvert syvende år ble kalt et sabbatsår. Da skulle landet ligge brakk — det skulle ikke dyrkes noe det året. Etter syv sabbatsår (77 år = 49 år) ble jubelåret, det 50. år innvarslet. Samtidig med at en syklus på 49 år ble avsluttet, begynte en ny 49-års syklus. Det påfølgende 50. år var selve jubelåret. Det 49./50. år var henholdsvis sabbatsår og jubelår, dvs. at jorden skulle ligge brakk i to påfølgende år. Det 50. året — jubelåret — skulle alle slaver (treller) settes fri, all gjeld skulle slettes, og alle skulle komme tilbake til sin eiendom og sin slekt. Med andre ord: Det israelske samfunn skulle «resettes», nullstilles hvert 50. år.

Jubelåret er symbolsk. Det peker fram mot Jesu annet komme, da alle som er «slaver» i denne verden skal settes fri og komme tilbake til sin rette arvelodd. Deretter begynner det tusenårige fredsrike. Pussig nok er det grovt regnet 120 jubelårsykluser fra syndens oppkomst på denne jord og til den tid vi nå lever i. 120 er et bibelsk tall. Gud tilmålte 120 år til menneskene før vannflommen (1 Mos 6,3); Moses ble også 120 år gammel. Gud ventet i syv dager før han lot vannflommen komme, og det regnet i førti dager og førti netter. Alle disse er viktige bibelske tall. Gud arbeider etter en plan som er i samsvar med «tider og stunder». Israel vandret førti år i ørkenen, Jesus fastet i ørkenen i førti dager og førti netter, Etter førti år i ørkenen fikk Moses kallet om å føre Israels folk ut av Egypt, etc. Det er en plan og en nøkkel mht. alle disse tallene, og det er opp til oss å granske Skriftene for å finne løsninger.

Den lille bok

I Danielsboken, kap 12, finner vi disse interessante versene: «Og du, Daniel: Gjem disse ord og forsegl boken inntil endens tid. Mange skal fare omkring, og kunnskapen skal bli stor. Da så jeg, Daniel, og se — to andre stod der, en på den ene elvebredden og en på den andre elvebredden. En av dem sa til mannen som var kledd i linklær, og som stod over elvens vann: Hvor lenge varer det før disse underfulle ting er til ende? Og jeg hørte hva mannen sa, han som var kledd i hvite linklær og stod over elvens vann. Han løftet sin høyre hånd og sin venstre hånd opp mot himmelen og sverget ved ham som lever i evighet: Én tid og tider og en halv tid. Og når det hellige folks makt er fullstendig knust, skal alle disse ting fullendes. Jeg hørte det, men forstod det ikke. Og jeg sa: Herre! Hva blir utgangen på disse ting?» (Dan 12,4–8.) Det er tre ting vi skal merke oss her:

1. Engele«I hånden hadde han en liten, åpnet bok». Åp 10«I hånden hadde han en liten, åpnet bok». Åp 10n sier at Danielsboken skal være forseglet inntil endens tid.

2. Med andre ord: I endens tid skal seglet bli tatt bort fra Danielsboken. Den blir åpnet, og kunnskapen skal bli stor. Bl.a. kunnskapen om de underfulle ting i den åpnede Danielsboken.

3. Det er en engel som proklamerer disse ordene idet han står over elvens vann og løfter hendene opp mot himmelen og sverger ved ham som lever i eveighet. I Åpenbaringsboken, kap. 10, finner vi en slående parallell til disse versene:

«Og jeg så en annen mektig engel stige ned fra himmelen. Han var kledd i en sky, og regnbuen var over hans hode. Hans ansikt var som solen, og hans føtter som ildsøyler. I hånden hadde han en liten, åpnet bok. Han satte den høyre foten på havet og den venstre på jorden. . . .Og engelen som jeg så, som stod på havet og på jorden, løftet sin høyre hånd mot himmelen, og han sverget ved ham som lever i all evighet, han som skapte himmelen og det som er i den, og jorden og det som er på den, og havet og det som er i det: Nå er tiden omme!» (Åp 10,1.2.5.6.) Merk deg følgende:

1. Det er en mektig engel som som holder en liten, åpnet bok i sin hånd.

2. Denne mektige engelen sto på havet og på jorden idet han løftet sin høyre hånd mot himmelen og sverget ved ham som lever i all evighet. I Daniel 12 finner vi en mektig engel som forkynner at Danielsboken skulle være forseglet inntil endens tid. I Åpenbaringsboken finner vi en mektig engel som holder en åpnet bok i sin hånd. Kan vi da trekke den konklusjon at den åpnede boken er den inntil da forseglede Danielsboken som seglet nå er brutt på, og boken åpnet? Jeg tror det er meget sterke grunner for å trekke en slik konklusjon. Jeg tror også at det er like sterke grunner til å hevde at Åpenbaringsboken er en videreføring eller ekspansjon av Danielsboken. Disse to bøkene utfyller hverandre.

Tider og stunder

Da Gud skapte solen og månen, satte ham dem til å være spesielle tegn som hadde med «tider og stunder» å gjøre, og ikke bare til å skille mellom dag og natt. «Og Gud sa: La det bli lys på himmelhvelvingen til å skille mellom dagen og natten. De skal være til tegn som fastsetter tider og dager og år» (1 Mos 1,14). («Tegn», heb. owthoth: tegn, signal, varsel, omen, mirakuløst tegn.) Av forskjellige årsaker bruker jeg aldri den norske 1978-oversettelsen, men i dette tilfellet tror jeg oversetterne av denne Bibelen nærmest har truffet spikeren på hodet når de har oversatt «tider» i 1 Mos 1,14 med «høytider», for det er overveiende sannsynlig at det er det det dreier seg om. Gud fastsatte ikke disse høytidene tilfeldig. Det var en guddommelig plan bak det hele som var knyttet til jordens og månens bevegelser, nemlig året (jordens bevegelse i sin bane rundt solen), måneden (månens bevegelse i sin bane rundt jorden) og døgnet (jordklodens rotasjon om sin egen akse). Disse tre relative bevegelsene er blitt endret, trolig flere ganger i løpet av jordens historie på grunn av ytre katastrofiske påvirkninger. Det er meget sannsynlig at den opprinnelige harmoni vil bli gjenopprettet i endens tid — igjen ved en ytre, katastrofisk påvirkning.

I sin profetiske bok lovpriser Daniel himmelens Gud bl.a. med disse betydningsfulle ordene som kanskje de færreste har tenkt nøyere over: «Han omskifter tider og stunder. Han avsetter konger og innsetter konger. Han gir de vise visdom og de forstandige forstand» (Dan 2,21). Det er i rammen av de siste dager vi må lese disse versene i Dan. 2. De har en langt dypere betydning enn vi har forstått. Det er når vi går i dybden i Guds Ord at vi graver fram de skjulte skatter.

Det er grovt regnet 120 jubelårsykluser fra syndens oppkomst i Edens hage til vår tid. De kan inndeles i 3x40 jubelårsykluser, dvs. grovt regnet 2000 år: 2000 år fra Syndefallet til pakten med Abraham, 2000 år fra Abraham til Jesu død på korset og 2000 år fra Jesu død til vår tid = 6000 år. Det er i hvert fall interessant!Det er grovt regnet 120 jubelårsykluser fra syndens oppkomst i Edens hage til vår tid. De kan inndeles i 3x40 jubelårsykluser, dvs. grovt regnet 2000 år: 2000 år fra Syndefallet til pakten med Abraham, 2000 år fra Abraham til Jesu død på korset og 2000 år fra Jesu død til vår tid = 6000 år. Det er i hvert fall interessant!Han gir også «de vise» visdom og «de forstandige» forstand, står det. I Dan. 12,9–10 slår engelen kategorisk fast: «Og han sa: Gå bort, Daniel! For disse ord skal være skjult og forseglet inntil endens tid. Mange skal bli renset og tvettet og prøvet. Men de ugudelige skal bli ved å være ugudelige. Og ingen ugudelig skal forstå det. Men de forstandige skal forstå det.» Dvs. i endens tid skal «de forstandige» forstå de profetiske ordene i Danielsboken, og det er i forbindelse med tidsperiodene 1260 dager (én tid, tider og en halv tid), 1290 dager og 1335 dager at engelen uttaler disse ordene. Så må jo Danielsboken være relevant for endens tid — inklusive tidsperiodene — ellers har ikke disse ordene noen mening eller betydning. Engelen tilføyer i forbindelse med de 1335 dagene at de av Guds folk som når fram til den 1335. dag er «salige», og at Daniel da skal «stå opp til sin lodd».

Så gjelder det å være blant de forstandige. Gud «omskifter» med andre ord «tider og stunder», og disse er relatert til solens (egentlig jordklodens) og månens bevegelser. Som nevnt er jordens/månens relative bevegelser blitt forstyrret og endret i løpet av jordens historie. Det er min og andres faste overbevisning ut fra de hint Bibelen gir oss, at disse bevegelser vil bli «nullstilt» til «default-verdiene» i endens tid, dvs. til de verdier de hadde før vannflommen. Det er sterke indisier på at årets lengde opprinnelig var på 360 dager og at måneden var på 30 dager. Årets lengde er således blitt forlenget med 5¼ døgn. De profetiske tidsperiodene i Bibelen som er relatert til endetiden er basert på 360 dagers år og 30 dager i måneden. Det blir eksempelvis nevnt en tidsperiode på 1260 dager/42 måneder/tid, tider, halv tid/3½ år. Dette er et bestemt tall: 1260 dager/42 måneder — ikke 1259 dager, 41 måneder eller noe slikt. Med utgangspunkt i den gregorianske kalender som vi bruker i dag, er det umulig å få dette til å stemme. Månedene er vekselvis 30/31/28/29 dager, og året er på litt over 365/366 dager. Etter 365 dager i året blir f.eks. 3½ år lik 1277 dager og ikke 1260. Det samme gjelder 42 måneder, samt de andre periodene på 1290 og 1335 dager. De som tolker disse periodene historisk, får også problemer fordi regnestykket ikke går opp — det samsvarer ikke med den reelle tidsregning. De passer ikke med «tider og stunder», himmellegemenes bevegelser. Gud må derfor nullstille tiden til de opprinnelige verdier i endens tid forat disse tidsperiodene skal harmonere med reell tid. Hvorfor definerer Gud i det hele tatt disse tidsperiodene i rammen av endetiden hvis de ikke har sin betydning? Gud gjør som sagt ikke noe tilfeldig, og har tatt alt med i betraktning. Er det mulig at vi kan begynne å telle dager når «den fastsatte tid» (Dan 11,27.35) for enden er kommet? Jeg tror ikke dette er ren spekulasjon. Det er nok av hint i Bibelen om at noe katastrofalt vil skje med jordkloden i endens tid. Vi skal være våkne og åpne og legge vekk alle forutfattede meninger. Ellers vil vi ikke kunne være blant «de forstandige» som skal forstå alle disse tingene. Det er et meget fruktbart, viktig og interessant studium.

 

Denne artikkelen er hentet fra innsyn 1-2005 ... (last ned)
Lest 1716 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 15:52
Mer i denne kategorien Det profetiske ord »
Logg inn for å kommentere