Registrer

Det profetiske ord

fredag, 18 juli 2014 00:00 Profetier
(0 Stemmer)
Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter (2 Pet. 1,19).

Bibelen er full av profetier. I Det gamle testamente er det 16 profetiske bøker, og Det nye testamente avsluttes med en profetisk bok: Åpenbaringsboken (Johannes' Åpenbaring). Jesus selv kom med en rekke profetier om de siste dager (Matt. 24; Mark. 13; Luk. 21), og som vi leste, formaner apostelen Peter oss til å gi akt på det profetiske ord. Det er en lampe som lyser på et mørkt sted, sier han. Også de andre gammeltestamentlige bøkene har en rekke profetier om de siste dager. Mange begivenheter beskrevet der har en dobbelt betydning. Det som skjedde den gang, er bilder på hva som skal skje i de siste dager. Dette er en konklusjon jeg er kommet fram til etter mange års studium av profetiene.

Åpenbaringsboken både begynner og slutter med en uttalelse om at den er salig som leser og studerer profetiene: «Salig er den som leser og de som hører det profetiske ord og tar vare på det som der står skrevet. For tiden er nær» (Åp. 1,3); «Se, jeg kommer snart! Salig er den som tar vare på de profetiske ord i denne bok» (Åp. 22,7).

Et studium av Bibelens profetier er derfor overmåte viktig. De siste dager — som det ikke er tvil om at vi nå lever i — er full av farer. Jesus sa at bedragene i denne tiden ville bli så overveldende at til og med de utvalgte skulle kunne føres vill (Matt. 24,24). Apostelen Paulus sier at den siste tid like før Jesu annet komme vil være preget av «all løgnens makt og tegn og under» (2 Tess. 2,3–12). Det er derfor påkrevet at vi forstår profetiene om de siste dager så vi kan stå rustet og avsløre bedragene med Guds ord.

Noen mener at det ikke er så viktig å studere de profetiske bøkene, men den oppfatningen får de så avgjort ikke støtte for i Bibelen. Hva leste vi?

«–ismer»

Det er i hvert fall tre hovedretninger innenfor den profetiske tolkningsmetodikk: Preterisme, historisisme og futurisme. Preterismen mener at alle profetiene ble oppfylt i aposteltiden; historisismen mener at profetiene følger en tidslinje — at profetiene er oppfylt i tur og orden opp gjennom historien, og at det ikke er så mye som gjenstår. De protestantiske reformatorer var enstemmige i sitt syn på at den romerske pave var Antikrist, derfor oppsto futurismen etter den katolske motreformasjon for å bortforklare dette synet. Futurismen mener at hovedmassen av profetiene ligger i framtiden og vil bli oppfylt under en periode på tre og halvt år. Reformatorene så en pave bak hver busk, og Romerkirken bortforklarte pavens rolle fullstendig. Begge synene var ubalanserte — de gikk i hver sin grøft.

Jeg er ikke tilhenger av «–isme»-begreper av noe slag. Bibelen må få tolke seg selv, og vi må ta sammenhengen rundt de aktuelle versene i betraktning. Det gjelder å finne den rette balanse. Det er elementer av sannhet i så vel historisisme som futurisme, men Bibelen er først og fremst opptatt av de siste dager, ikke historien. Dette er rimelig nok, da det er de som lever i tiden rundt Jesu annet komme som trenger en håndbok, og «det profetiske ord» er selve håndboken for den siste generasjon som må stå rustet til å gjennomskue alle bedragene.

Åndeliggjøring

Det er noen som vil tolke profetiene symbolsk eller «åndelig». Selvsagt kan en profeti ha et åndelig aspekt, men det er ikke det profetien dreier seg om i første rekke. Bibelen må få lov til å forklare seg selv, og det er meningsløst å tolke profetier åndelig når meningen er klar nok som det står. Et sunt eksegetisk (fortolkningsmessig) prinsipp er at når det gir god mening som det står, skal det forstås bokstavelig på den måten, unntatt når det dreier seg om en klar symbolikk som må «konverteres». Dyr med syv hoder og ti horn, samt andre profetiske misfostere vi finner i profetiene, men ikke i naturen, er eksempler på dette. Dyrene representerer makter, nasjoner. Særlig Åpenbaringsboken er rik på slike symboler. Men der det gir god mening som det står, er det uklokt å åndeliggjøre det. En slik åndeliggjøring åpner bare døren for en sverm av personlige tolkninger. Det blir svært subjektivt, og det ender opp med like mange tolkninger som det er «fortolkere». Dette skaper bare forvirring, og er på kant med profetienes intensjoner. Glem ikke at de er ment å være «en lampe som lyser på et mørkt sted.» De skildrer virkelige, bokstavelige begivenheter som er «tidenes tegn» og forteller den våkne leser og observatør at Jesu gjenkomst er for døren. Jesus formaner oss til å forstå tidenes tegn. Det er nettopp her profetiene kommer inn i bildet.

Profeten Daniel

Statuen i Daniel 2 har også med endens tid å gjøreStatuen i Daniel 2 har også med endens tid å gjøreDet er spesielt én profetisk bok i Det gamle testamente som fortjener et nærmere studium, da den i særlig grad er viet de siste tider: Daniels bok. Det er mange paralleller mellom denne boken og den siste boken i Det gamle testamente: Åpenbaringsboken. Mye av det Daniel skisserer i kap. 7–12 blir beskrevet i nærmere detalj i Åpenbaringsboken.

Daniels 2. kapittel beskriver et stort bilde av en mannsskikkelse den nybabylonske kong Nebukadnesar så i en drøm. Den har referanse til «de siste dager» og opprettelsen av Guds fredsrike på jorda.

Daniels 7. kapittel beskriver fire dyr som stiger opp av havet. Denne profetien har også referanse til de siste dager, da det lille hornet, som er kapitlets fokuseringspunkt, vil bli dømt og Guds folk overtar riket.

Daniels 8. kapittel beskriver to dyr som støter sammen i en konfrontasjon. Dette kapitlet har også referanse til «vredens siste tid», som neppe var århundrene før Kristus. Det er denne konfrontasjonen (høyst sannsynlig mellom den muslimske verden og Vesten) som markerer at «endens tid» er begynt. Vi ser at dette er i ferd med å skje i dag.

Daniels 11.–12. kapittel beskriver makter og konfrontasjoner i «endens tid», og kulminerer med en trengselstid som ikke har sett sin like på jorden.

Hovedtemaet i Danielsbokens endetidsprofetier er en forfølgende makt, «det lille horn», som retter sine forfølgelser mot Guds folk. Hornet blir deretter dømt, og de hellige mottar riket.

Åpenbaringsboken

Konfrontasjonen mellom væren og gjetebukken i Daniel 8 er relatert til endens tid, og markerer at «den til enden fastsatte tid» er kommetKonfrontasjonen mellom væren og gjetebukken i Daniel 8 er relatert til endens tid, og markerer at «den til enden fastsatte tid» er kommetEtter min, og mange andres mening, ligger så godt som hele Åpenbaringsboken i framtiden — en ikke for uoverskuelig framtid. Det er mye som tyder på at den nålevende generasjon vil leve når begivenhetene i denne for mange noe vanskelige bok går i oppfyllelse.

Vi finner beskrevet syv menigheter, syv segl, syv tordener, syv basuner og syv segl. Det er ikke noe logisk og skriftmessig grunnlag for å legge disse begivenhetene til fortiden, slik mange gjør. Hovedtemaet i Åpenbaringsboken er, som i Daniels bok, en forfølgende makt i de siste dager, «skjøgen», en makt som spesielt retter sine forfølgelser mot Guds folk. Det ender med at denne makten blir dømt og ødelagt, og at Guds folk mottar riket — akkurat som i Daniels bok. Deretter beskrives et tusenårig fredsrike og den endelige dom over døde og levende. Boken kulminerer med en nyskapt jord og Det nye Jerusalem.

Både Danielsboken og Åpenbaringsboken setter en tidsramme på tre og et halvt år for den forfølgende makt i endetiden, og indiser tyder på at det også kan dreie seg om 3,5 + 3,5 år, dvs. syv år fra Antikristen stiger frem, til Jesu annet komme. Dette krever videre studier. Jeg vil etter hvert gå nærmere inn på alle disse endetidsprofetiene.

Innsamlingen av Israels folk

En rekke av de profetiske bøkene i Det gamle testamente har referanser til «Herrens dag», «nær er Herrens dag» etc. Småprofetene fra Hoseas til Malakias er fulle av av slike referanser. Er det ikke på tide å gå disse bøkene nærmere etter i sømmene for å finne ut hvilket budskap de har til oss som lever i de siste tider?

Profetene Jeremias og Esekiel er fulle av referanser til de siste tider, da Gud vil samle sitt folk Israel fra «de land de dro bort til» og «samle dem fra elle kanter» og føre dem tilbake «til deres eget land», det landet Gud «ga deres fedre». Det er en stor misforståelse å tro at dagens jøder og staten Israel er en oppfyllelse av disse bibelske profetiene. I det neste nummer av innsyn vil jeg forklare hvor misforståelsen ligger. Innsamlingen av Israel — det bibelske Israel — skjer ved Jesu annet komme, og har ingen verdens ting med opprettelsen av staten Israel i 1948 å gjøre.

Jesus

Bak alle profetiene må vi ikke glemme Jesus, Frelseren. Det er han som er bibelens virkelige fokuseringspunkt. Det er han som har gitt oss profetiene som en håndbok for de siste dager, og det er han som blir seierherren over mørkets makter i den store strid mellom Kristus og Satan. Det er han og hans evige kongerike det hele peker fram mot. La oss alltid huske det i vårt studium av det profetiske ord.

 

Denne artikkelen er hentet fra innsyn 3-2001 ... (last ned)
Lest 1691 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 15:53
Logg inn for å kommentere