Registrer

Endens tid

fredag, 18 juli 2014 00:00 Profetier
(1 Stemme)

Danielsboken og Åpenbaringsboken opererer med en rekke tidsperioder som har skapt hodebry for ivrige bibelgranskere. Det er snakk om «én tid, tider og en halv tid», 42 måneder, 1260 dager, 1290 dager, 1335 dager, 2300 aften/morgen og 70 uker. Det skal innrømmes at alle disse tidsperiodene kan virke forvirrende. Et viktig spørsmål er også om de alle er oppfylt bak i historien, eller om de hører endens tid til. Det er to syn som dominerer: at de er oppfylt i historien, eller at de hører hjemme i endens tid. Artikkelforfatteren er av den oppfatning at disse tidsperiodene hører hjemme der profetiene de er knyttet til, også hører hjemme — i endens tid, dvs. etter at «den for enden fastsatte tid» er kommet. Dette er da logisk nok. Ellers har de ingen relevans for oss. Og har tidsperiodene ingen relevans for oss, har heller ikke de profetier de er knyttet til, noen relevans, og det er å øve vold på Skriften.

Tre og et halvt år

Tre av disse tidsperiodene kan sammenfattes under ett og samme begrep, nemlig tre og et halvt år. Én tid= ett år, tider= to år, halv tid=½ år. Det samme gjelder 42 måneder, som også er tre og et halvt år. 1260 dager er det samme som 42 måneder eller «én tid, tider og en halv tid», dvs også tre og et halvt år. 1290 dager er det samme som tre og et halvt år + en måned, dvs. tre år og syv måneder, og 1335 dager er tre og et halvt år + 75 dager, dvs. noe over tre år og åtte måneder. 2300 aften/morgen er mer vrien. Det betyr enten 2300 dager eller 1150 dager. Hvis perioden er knyttet til aften- og morgenofferet, er det snakk om to offere pr. dag, dvs. 2300 offere, men 1150 dager, siden det to offere pr. dag. Enkelte hebraiske ordbøker heller til dette synet, bl.a. Gesenius, og noen bibeloversettelser har anmerket det i margen. Men det er spørsmål om hvilken betydning slike gammeltestamentlige offere har i endens tid. Men det står også i den forbindelse om en helligdom (tempel) som skal renses, og Åpenbaringen 11 omtaler et tempel i Jerusalem på den tid. Men dette vet vi for lite om i øyeblikket. De sytti ukene er enda mer problematiske. Det er spørsmål om det dreier seg om bokstavelige uker/dager, eller om år-uker; om de er historisk oppfylt eller vil bli oppfylt i endens tid, og om deler av de sytti ukene er historisk oppfylt og den 70. uke gjenstår i endens tid. Artikkelforfatteren heller til det siste synet, men det vil ikke bli tatt opp til nærmere diskusjon i denne artikkelen.

Trengselstiden

Vi skal her konsentrere oss om et aspekt ved endetiden som er noenlunde klart ut fra Skriften, nemlig den store trengselstiden. Det var Jesus selv som ga oss rammen for denne trengselstiden: «Når dere da ser ødeleggelsens styggedom, som profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted – forstå det, enhver som leser! . . .For da skal det bli en trengsel så stor som det ikke har vært fra verdens begynnelse til nå, og heller ikke mer skal bli! . . .Men straks etter de dagers trengsel skal solen bli formørket og månen skal ikke gi sitt skinn. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelens krefter skal rokkes. Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet» (Matt 24,15.21.29–30). «Han slår opp sine kongelige telt mellom havet og det fagre, hellige fjell. Men så går det mot slutten med ham, og det er ingen som hjelper ham. . . .På den tid skal Mikael stå fram, den store fyrsten som verner om ditt folks barn. Det skal komme en trengselstid som det ikke har vært fra den dag noe folkeslag ble til og til den tid. Men på den tid skal alle de av ditt folk bli frelst som finnes oppskrevet i boken» (Dan 11,45; 12,1). La oss se nærmere på disse versene. Jesus forteller oss hvilken begivenhet som påbegynner denne trengselstiden, og hvilken begivenhet som finner sted når den slutter. Trengselstiden begynner når «den ødeleggende styggedom står på det hellige sted» (tempelplassen i Jerusalem). Jesus refererer til profeten Daniel, og Daniel sier det samme, at det er når «han», en ond makt slår seg ned i Jerusalem, at denne store trengselstiden begynner. Når trengselstiden er slutt, sier Jesus, så skjer tegnene i sol og måne.

Disse tegnene finner vi beskrevet i Åpenbaringen 6: «Og jeg så da Lammet åpnet det sjette seglet — og se: Det ble et stort jordskjelv, og solen ble svart som en sekk av hår, og hele månen ble som blod. Og himmelens stjerner falt ned på jorden, som et fikentre kaster ned sine umodne fiken når det ristes av sterk vind. Og himmelen vek bort, likesom en bokrull som rulles sammen. Og hvert fjell og hver øy ble flyttet fra sitt sted. Kongene på jorden og stormennene og hærførerne og de rike og de mektige, hver trell og hver fri mann, gjemte seg i hulene og mellom berghamrene. Og de sier til fjell og klipper: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For deres store vredesdag er kommet, og hvem kan da bli stående?» (Åp 6,12–17.) Siden det sjette seglet, som er tegnene i sol og måne, markerer trengselstidens avslutning, ligger det i sakens natur at de fem foregående seglene dekker den store trengselstiden. Dette er jo selvinnlysende. Det første seglet skildrer en rytter på en hvit hest som beseirer jorden. Det passer bra på Antikristen. Det er trolig den samme makt som skildres i Åp 13, der «all jorden undret seg og fulgte etter dyret». De fire neste seglene beskriver forfølgelse, død, krig, hungersnød, og under det femte seglet roper alle martyrene til Gud. Seglene beskriver på en utmerket måte konsekvensene av at rytteren på den hvite hesten beseirer verden. «Fredsfyrsten» viser seg å være en ødelegger, og en bedratt menneskehet oppdager plutselig at den person de beundret og tilba er blitt deres forfølger og tyrann. De er gått fra asken til ilden. Når trengselstiden begynner med at Antikrist setter seg i Jerusalem, vil trolig trengselstiden vare i 3½ år, fordi det er den tiden han får til rådighet ifølge Daniel 7 og Åpenbaringen 13. Vi oppdager at Åpenbaringsboken er delt i tre seksjoner. Den første seksjonen omfatter kapitlene 1–14, den andre seksjonen omfatter kapitlene 15–19 og den siste seksjonen omfatter kapitlene 20–22. De tre seksjonene er trengselens tid — vredens tid — befrielsens tid. Trengselens tid er trolig de første 3½ årene, vredens tid de siste 3½ årene, mens befrielsens tid er ved avslutningen av de syv årene når Jesus kommer. Det er ingen urimelig tanke at disse siste syv årene er den siste uken, den 70. uken i Daniel 9. Der tales også om en «ødeleggende styggedom» som kommer i slutten av uken. Det er også indikasjoner som tyder på at endens tid vil vare i syv år (3½ + 3½ — 3½ år for Antikrist og 3½ for Satan).

Vredens dag

De syv basuner i Åpenbaringsboken innvarsler store trengsler over jordenDe syv basuner i Åpenbaringsboken innvarsler store trengsler over jordenNår det sjette segl blir åpnet, trengselstiden slutter og tegnene i sol og måne finner sted, begynner også «vredens dag» — «deres store vredesdag er kommet», står det. I Åpenbaringen 11 får vi vite at Guds vredes dag er kommet når den syvende basun lyder: «Og den sjuende engel blåste i basunen. Og høye røster ble hørt i himmelen, som sa: Kongedømmet over verden tilhører nå vår Herre og hans Salvede, og han skal være konge i all evighet. Og de tjuefire eldste, som sitter for Guds åsyn på sine troner, falt på sitt ansikt og tilbad Gud og sa: Vi takker deg, Herre Gud, du Allmektige, du som er og som var, fordi du har tatt i bruk din store makt og regjerer som konge. Hedningefolkene raste, men nå er din vrede kommet — tiden da de døde skal dømmes, og da du skal lønne dine tjenere profetene og de hellige og dem som frykter ditt navn, de små og de store, og da du skal ødelegge dem som ødelegger jorden» (Åp 11,15–18).

Når vi så får vite at Guds og Lammets vredesdag er kommet når det sjette segl blir åpnet, og at Guds vredesdag er kommet når den syvende basun lyder, kan vi da trekke den konklusjon at de seks foregående basuner sammenfaller med de fem første seglene, og at åpningen av det sjette segl sammenfaller med den syvende basun? Logisk sett virker det slik.

Profeten Sefanias forteller om Herrens dag, vredens dag: «Nær er Herrens dag, den store. Den er nær og kommer med stor hast. Hør! Det er Herrens dag! Full av angst skriker da kjempen. En vredens dag er den dagen, en dag med nød og trengsel, en dag med omveltning og ødeleggelse, en dag med mørke og mulm, en dag med skyer og skodde, en dag med basunklang og hærskrik mot de befestede byer og de høye murtinder» (Sef 1,14–16).

Vredens dag er en dag med mørke og mulm (tegn i sol og måne?) og basunklang mot de befestede byer, sier Sefanias. Åpenbaringsboken taler om syv basuner og «den store by» Babylon soUnder det sjette segl skjer det store tegn i sol og måne - trolig forårsaket av et passerende himmellegeme. Denne begivenheten innvarsler også Vredens dag. Stikk av Albrecht DürerUnder det sjette segl skjer det store tegn i sol og måne - trolig forårsaket av et passerende himmellegeme. Denne begivenheten innvarsler også Vredens dag. Stikk av Albrecht Dürerm står for sitt fall. Jerikos fall under Josva er et forbilde. Jeriko var i sin tid en stor og mektig by, men Josva lot syv prester med syv basuner gå rundt bymuren, og den syvende gangen mens de blåste i basunene, falt bymuren (Josva 6,1–16). Det er det samme bildet vi finner i Åpenbaringsboken i forbindelse med vredens dag.

Antikrist

Det er åpenbart at den makt som verden følger etter i beundring ikke er Satan, men hans vikar: «Og jeg så et dyr stige opp av havet. Det hadde ti horn og sju hoder. På sine horn hadde det ti kroner. Og på sine hoder hadde det spottenavn. Dyret som jeg så, lignet en leopard, og det hadde føtter som en bjørn, og munnen var som munnen på en løve. Og dragen gav det sin kraft og sin trone og stor makt. Og jeg så et av dyrets hoder likesom såret til døden, men det dødelige sår ble legt. Og all jorden undret seg og fulgte etter dyret. De tilbad dragen, fordi den hadde gitt dyret makt. Og de tilbad dyret og sa: Hvem er lik dyret og hvem kan stride mot det? Det ble gitt det en munn som talte store og bespottelige ord. Og det ble gitt det makt til å holde på i førtito måneder» (Åp 13,1–5). Hvem er dragen som ga dette dyret sin kraft, trone og stor makt?

«Den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham» (Åp 12,9). Dragen er ingen ringere enn Satan selv. Siden Satan overlater det første dyret i Åp 13 sin trone, sin makt og stor kraft, er det selvinnlysende at dette dyret som får 42 måneder (3½ år) til rådighet ikke er Satan, men hans vikar/ambassadør. Dyret blir overlatt Satans trone og hans makt. Dvs. han sitter på Satans trone og utøver hans makt. Han er rett og slett en «fungerende Satan». Dette dyret som ikke er Satan, men hans vikar, får altså 3½ år til rådighet. Så forteller Åpenbaringsboken oss at når Satan blir kastet ned fra himmelen, vil han selv forfølge «kvinnen» i 1260 dager, dvs. 3½ år:

«Den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham. . . .Og da dragen så at den var kastet ned på jorden, forfulgte den kvinnen som hadde født guttebarnet. Og den store ørnens to vinger ble gitt til kvinnen for at hun skulle fly ut til sitt sted i ørkenen, der hun blir sørget for i en tid og tider og en halv tid borte fra slangens ansikt» (Åp 12,9.13–14). Så er konklusjonen: Siden det første dyret som ikke er Satan, men hans vikar får 3½ år til rådighet, og Satan selv får 3½ år til rådighet etter at han er kastet ned, trekker vi den logiske konklusjon at endens tid består av 7 år — 3½ + 3½ år. Den første perioden til Satans vikar, den siste til Satan selv. Disse syv årene er trolig den 70. uke i Daniel 9.

Dom

Men hvor er da Satan under den første perioden, da han overlater sin trone til sin vikar? Hvorfor gjør han det? Kan hende gir Daniel kap. 7 oss en nøkkel til det spørsmålet: «Jeg gav nøye akt på hornene. Da fikk jeg se et annet lite horn som skjøt opp mellom dem, og tre av de første horn ble rykket opp for å gi plass til det. Og se, dette hornet hadde øyne som menneskeøyne, og en munn som talte store ord. Mens jeg så på, ble tronstoler satt fram, og en gammel av dager tok sete. Hans klær var hvite som snø, og håret på hans hode var som ren ull. Hans trone var ildsluer, og hjulene på den var flammende ild. En strøm av ild fløt fram og gikk ut foran ham. Tusen ganger tusen tjente ham, og ti tusen ganger ti tusen stod foran ham. Retten ble satt, og bøker ble åpnet» (Dan 7,8–10). «De ti horn betyr at det av dette riket skal oppstå ti konger. Og etter dem skal det oppstå en annen konge, som skal være annerledes enn de foregående. Han skal underkue tre konger. Han skal tale ord mot Den Høyeste og undertrykke Den Høyestes hellige, og tenke på å forandre tider og lov. Og de skal overgis i hans hånd for én tid og tider og en halv tid. Så blir retten satt, og herredømmet blir tatt fra ham for å bli ganske og aldeles tilintetgjort og ødelagt. Riket og herredømmet, og makten over rikene under himmelen, skal bli gitt til det folket som er Den Høyestes hellige. Hans rike skal være et evig rike, og alle makter skal tjene og adlyde ham» (Dan 7,24–27).

Her står det at det vil pågå en rettssak i himmelen mens det lille hornet (Antikrist) er i virksomhet. Denne rettssaken, sier teksten, går ut på å fradømme det lille hornet dets makt, og på grunnlag av denne dommen blir makten overdratt til Jesus og hans salvede. Denne makten blir overdratt når det lille hornet får sin dom, står det. Har vi noen andre hint om når det skjer? La oss igjen se på Åp 12: «Den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham. Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt» (Åp 12,9–10). Her blir vi fortalt at frelsen, kraften, riket og makten blir overdratt Jesus og hans salvede folk når Satan blir kastet ned fra himmelen. «Fra nå av», står det. Når den syvende basun lyder, dvs. når vredens tid begynner og sammenfaller med tegn i sol og måne, blir makten gitt til Jesus og hans salvede: «Og den sjuende engel blåste i basunen. Og høye røster ble hørt i himmelen, som sa: Kongedømmet over verden tilhører nå vår Herre og hans Salvede, og han skal være konge i all evighet» (Åp 11,15). Siden denne maktovertakelsen er en engangsforeteelse, trekker vi denne konklusjon:

1. Maktovertakelsen skjer på grunnlag av en en rettssak i himmelen, med påfølgende dom der det lille horn/Satan blir fratatt sin makt (Daniel 7,26–27). Makten skal da gis til Jesus og hans folk på grunnlag av dommen.

2. Når Satan taper sin sak og sine argumenter og blir kastet ut, tilhører Riket, makten og kraften Jesus og hans folk (Åp 12,10).

3. Når den syvende basun lyder, blir kongedømmet over verden gitt til Jesus og hans salvede (Åp 11,15). Med andre ord: Dommen i Daniel 7, striden i himmelen og utkastelsen av Satan i Åp 12 og den syvende basun i Åp 11 er relatert til hverandre, fordi utfallet i hvert av tilfellene er det samme. Dette er da logisk nok? Enkelte har den tolkning at Satan ble kastet ut av himmelen på den tid han falt i synd, før jorden ble skapt. Det passer selvsagt ikke, for det står uttrykkelig at han var i himmelen og anklaget brødrene dag og natt. Før jorden ble skapt var det ingen brødre å anklage. Dessuten hadde Satan tilgang til himmelen på Jobs tid (Job 1,6–7). Andre trekker den konklusjon at Satan ble kastet ut av himmelen på Jesu tid på grunnlag av disse Jesu ord: «Nå holdes dom over denne verden. Nå skal denne verdens fyrste kastes ut» (Joh 12,31). «Da sa han til dem: Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn» (Luk 10,18) Jesus vil sende Talsmannen, Den Hellige Ånd, som bl.a. vil overbevise «. . .Om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt» (Joh 16,11). Men Jesus sier ikke her at dette dreier seg om den spesielle rettssaken som Daniel 7 beskriver. Satan tapte sin sak formelt ved korset, men det gjenstår for ham å tape sin tittel og makt legalt. Det skal skje i endens tid, slik vi forstår Skriftene. Og først da blir makten og riket overført til Jesus og hans folk.

Åpenbaringsboken er knyttet til Daniels bok. Den er selve håndboken for endens tid, med både kart og kompass, og salig er den som leser og forstår disse profetiske bøkeneÅpenbaringsboken er knyttet til Daniels bok. Den er selve håndboken for endens tid, med både kart og kompass, og salig er den som leser og forstår disse profetiske bøkeneSatan gjorde krav på tittelen som denne verdens fyrste og at makten over all verdens riker tilhørte ham. Da Satan fristet Jesus i ørkenen, sa han: «Til deg vil jeg gi makten over alt dette og disse rikers herlighet. For til meg er det overgitt, og jeg gir det til hvem jeg vil» (Luk 4,5–6). Og Jesus motsa ham ikke på det punktet. Det er denne makt som blir overført fra Satan til Jesus og hans folk når denne verdens fyrste blir dømt. Denne maktoverføring skjedde ikke ved korset.

Åpenbaringens 12. kapittel beskriver noe som skal skje i endens tid. Det står uttrykkelig at straks Satan ble kastet ned, så ble makten overgitt til Jesus og hans salvede. Så får han 3½ år til rådighet. Det samme står det i Daniel 7, etter at det lille horn ble dømt i forbindelse med 3½ år, og i Åp 11 når den 7. basun lyder. Det lille horn var ikke kommet på arenaen på Jesu tid, og den 7. basun lød heller ikke på den tid, så Satan ble følgelig ikke kastet ut fra himmelen på den tid. Og makten og riket ble heller ikke gitt til Jesus og hans salvede på den tid. Det er noe som først skal skje i endens tid. Det står heller ikke at Satan hadde sitt tilholdssted i himmelen på den tid han blir kastet ned. Jobs bok forteller at han også hadde tilgang til himmelen og Guds råd i patriarkalsk tid, men at han ellers hadde «faret og flakket omkring på jorden» (Job 1,7). Det er i lys av disse fakta at vi må forstå Jesu ord om Satan som falt ned fra himmelen som et lyn. Det er ingen motsetninger mellom Jesu ord og resten av Skriften. Og Jesus talte ofte apokalyptisk. Satan er denne verdens fyrste og denne verdens gud. Det er ikke en tittel han har gjort seg fortjent til, men en tittel og en makt han har tilranet seg. Det var ingen lovlig utnevnelse med påfølgende tiltredelsesseremoni, men et maktran. Gud tar ikke uten videre den andre hovedspilleren i Syndens drama, den engang salvede kjerub i nakken og fratar ham makten på samme måten som Satan tok den. Gud, som er en ordens Gud, vil føre en «riksrettssak» mot Satan for å frata ham hans makt på grunnlag av en dom. Er dette så merkelig å forestille seg? Det står rett ut i Daniel 7 at det blir holdt en rettssak i himmelen der bøker blir åpnet og hornet fratatt sin makt på grunnlag av domskjennelsen. Vi finner aspekter av den samme scenen i Åpenbaringen 4, og der finner vi også 24 eldste som sitter på sine troner rundt Guds trone. De er mennesker som er kjøpt fra jorden står det. Kan det tenkes at de 24 eldste er de «fanger» som Jesus tok med seg til himmelen? (Ef 4,8.). Det var flere graver som ble åpnet da Jesus sto opp, og flere mennesker sto opp fra de døde. (Matt 27,52–53). Kan hende er de 24 eldste på sine troner en jury under denne dommen. Hvorfor sitter de ellers på sine troner rundt Guds trone? (Åp 4,4.) Åpenbaringen 4 viser alle kjennetegn på å være en rettsscene i tråd med Daniel 7. Bare mer detaljert.

Jesus og dommen

Jesus Guds Sønn, som er den ene hovedspilleren i syndens drama, skal frikjennes under denne dommen. Han skal frikjennes fra anklagene til den andre hovedspilleren, Satan, den engang salvede kjerub, Lysbæreren som falt i synd og ble den store motstander av Jesus og hans folk. Som hovedtiltalt har han anklaget Jesus, men kan ikke finne noe på ham, derfor anklager han brødrene på den tid han er i himmelen under rettssaken (Åp 12,10). I så henseende er trolig beretningen om Job et slags forbilde på denne saken. Det var et rådsmøte i himmelen, og dit kom også Satan (Job 1). Gud spurte Satan om han hadde rørt ved Job, som var ulastelig [et bilde på Jesus]. Satan kunne ikke imøtegå Gud på det punktet, men hevdet at det var fordi Gud hadde velsignet Job storlig materielt sett. «Rør du bare ved ham», sa Job, «så vil han si deg farvel like i ditt ansikt». Så tillot Gud at Satan prøvde Job. Kan dette være et bilde på at anklageren ikke fant noe ved Jesus, men anklaget brødrene, og at Gud tillot Satan å prøve brødrene til det ytterste? Etter at Satan har anklaget brødrene mens han var i himmelen under rettssaken mot ham, blir han den tapende part og blir kastet ned på jorden, der han forfølger kvinnen i 3½ år. Daniel 12 sier at makten til Guds folk («brødrene») er fullstendig knust etter 3½ år (Dan 12,7). Har Satan prøvd Guds folk til det ytterste under denne tiden for å prøve å vinne sitt argument, på samme måten som med Job? Men Satan klarte ikke å knekke Job, og Satan tapte sitt argument. Slik vil han heller ikke klare å knekke Guds folk. De blir prøvd til det ytterste, men består prøven, og Satan taper også denne gangen sitt argument.

La meg også tilføye at Guds folk står som seiervinnere utelukkende ved sin sterke tro på Jesus, Frelseren og hans død på korset. De har ingen kraft i seg selv til å seire, men seirer ved troen på Jesus. Satan prøvde å knekke Jesus med fristelsen i ørkenen og med andre fristelser og prøvelser, men tapte alltid sin sak. Jesus sto alltid som seierherre over den onde. Det kan jo også tenkes at Satan anklager de 24 eldste som er kjøpt fra jorden, og sier at de er uverdige til å være der. Kan hende anklager han også de 144 000 som muligens kan være der på samme tid (Åp 14,1–5). Men Jesus viser til at de er frelst og vasket rene fra all synd ved hans blod, noe Satan ikke kan imøtegå. Han husker godt Jesu seier på korset.

Kan det tenkes at Satan, som hovedtiltalt, er til stede under denne rettsaken i himmelen, og at det er derfor han overgir sin trone og sin makt til sin stedfortreder mens han selv er fraværende? En tiltalt skal jo også være til stede ved en rettssak mot ham her på jorden — han er faktisk sakens viktigste person. Er det mulig at Satan med sine engler «går amok» når domskjennelsen lyder og Satan ser at han har tapt sin sak mot Jesus og er fratatt sin tittel? Kan det da tenkes at Satan og hans engler forsøker seg på et regulært «statskupp» for å forsøke å tilrane seg Guds trone med makt, og at det er opphavet til den strid i himmelen som Åpenbaringen 12 beskriver? Så taper han kampen og blir kastet ned på jorden sammen med sine engler. På grunnlag av denne domskjennelsen blir makten og riket overdratt til Jesus og hans salvede folk. Slik er det også i en jordisk rettssak. En maktovertakelse eller en eiendomsovertakelse skjer alltid i lovlige former. Er det strider og disputter om det, må retten avgjøre saken. Gud, som er en ordens Gud, arbeider alltid etter rettferdighetens prinsipper og sørger for at alt skjer i ordnede former. Når Satan blir kastet ned, farer han omkring «som en brølende løve», fordi han vet at han bare har en kort tid — 3½ år før han blir fengslet i tusen år (Åp 20,1–3). Husk at etter at en tiltalt i en dom har tapt sin sak, så vanker det enten bøter eller fengsel for hans vedkommende, og vinneren får sin rett og erstatning. Syndens drama kulminerer med denne rettssaken. Her må vi få perspektiv over sakene! Det kan innvendes at det ut fra Daniel 7 er det lille horn som skal dømmes, og det lille horn er øyensynlig ikke Satan, hvis det dreier seg om den samme makten som kommer til syne i Åpenbaringen 13 under det første dyr. Men Jesus sier også at det er en dom over denne verdens fyrste, som jo er Satan. Satan har imidlertid overlatt sin trone og makt til sin stedfortreder, så også denne blir fratatt sin makt. Det lille hornet blir fratatt sin makt og må vike plassen på grunnlag av dommen over sin «sjef».Går «sjefen», går også stedfortrederen, som kan hende er Satans «sønn». Er det mulig at denne Antikristen er en kloning av et menneske som Satan har innpodet sitt genapparat? «Syndens menneske, fortapelsens sønn?» Et menneske som er sønn av fortapelsen? Dette er selvsagt kun tanker. Men Satan er den ansvarlige, og det er primært ham som er hovedtiltalt.

Dette er mine tanker, og jeg slår ikke kategorisk fast at slik er det. Men det er indisier i Skriften som tyder på at det kan dreie seg om noe slikt. Så får vi studere videre på saken og tygge på disse tankene. Vi er nødt til å se endetidens begivenheter og syndens drama i et langt videre perspektiv, og ikke låse oss fast i fedres ensporede tradisjoner mht disse tingene. Det er først da at vi kan komme videre på stien med den profetiske lykt. Så la oss åpne gluggene og stille perspektivet på vidvinkel. Her kommer man ingen vei med skylapper, mosegrodd tradisjon og trangsyn. Og så må vi ikke være kategoriske i våre tolkninger, men være åpen for muligheten for at vi må revidere og endre på dem etter hvert som studiet skrider fremover og vi får mer lys. Ikke noe menneske er ufeilbarlig i sine synspunkter, og aller minst forfatteren av denne artikkel.

 

Denne artikkelen er hentet fra innsyn 3-2006 ... (last ned)
Lest 1545 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 15:53
Logg inn for å kommentere