Registrer

Utviklingslæren Del 2

fredag, 18 juli 2014 00:00 Skapelse-evolusjon
(0 Stemmer)

For å få en tråd og en sammenheng i artikkelserien om utviklingslæren kontra skapelseslæren, er det på sin plass med en kortfattet historikk

Verdensanskuelser basert på naturalistisk evolusjon er ikke av nyere dato, og Charles Darwin var slett ikke opphavsmannen til dem. Han bare brakte til modning det evolusjonsfrø som gjennom årtusener hadde ligget og spirt innenfor skallet av de forskjellige hedenske filosofier og polyteistiske religioner. En kortfattet evolusjonshistorikk vil derfor være nyttig som bakgrunnsinformasjon for det videre studium av de to kosmogoniske modeller.

EmpedokleS

CaOldtidens greske, hedenske filosof Empedocles lanserte en tidlig versjon av utviklingslærenOldtidens greske, hedenske filosof Empedocles lanserte en tidlig versjon av utviklingslæren. 400 år før Kristus lærte den greske filosofen Empedokles (ca. 494–434 f.Kr.) at kroppsdeler ble dannet uavhengig av hverandre. Det kunne dreie seg om øyne uten øyehuler, hoder uten nakke, armer uten skuldre etc., som ble sammenføyd på rent tilfeldig måte av en drivende kraft han kalte “kjærlighet”. Enkelte kombinasjoner var så abnorme at de gikk raskt til grunne, mens andre, mindre abnorme kombinasjoner levde lenger — f.eks. mennesker med oksehoder og okser med menneskehoder. De kombinasjoner som var best skikket til å overleve ble ført videre og representerer de dyr og mennesker vi finner i dag. Dette er en forløper til teorien om “det naturlige utvalg” som sammen med mutasjonsprinsippet danner ryggraden i ny-darwinismen.

Professor Henry Fairfield Osborn, tidligere direktør for Det amerikanske naturhistoriske museum i New York, uttalte at Empedokles — “med god grunn kan kalles evolusjonstankens far. . . .I de gamle læresetningene til Empedokles finner vi spiren til teorien om det naturlige utvalg, og de endelige beviser for at Empedokles' uferdige hypotese omfatter denne verdensberømte idé, finner man i visse avsnitt i Aristoteles' 'Physics', der han nevner Empedokles som den første til å ha påvist muligheten for at de best skikkete livsformer har oppstått ved tilfeldigheter i stedet for plan.”21 Dr. Richard Swann Lull, professor i paleontologi ved Yale-universitetet mener det samme:

“Empedokles kan kalles evolusjonens far.”22 Den tyske filosof og teolog Edward Zeller skrev i sin bok om gresk filosofihistorie at Empedokles' forsøk på å forklare opphavet til alt levende på rent mekanisk basis, gir ham status som Darwins forløper.23

Aristoteles

Oldtidens hedenske filosof Aristoteles lanserte en tidlig versjon av «deistisk evolusjon»Oldtidens hedenske filosof Aristoteles lanserte en tidlig versjon av «deistisk evolusjon»Få menn har øvd større innflytelse over oldtidens og middelalderens verdensanskuelse enn den greske filosof Aristoteles (384–322 f.Kr.) Aristoteles lærte at det er en kontinuerlig gradasjon av livsformene fra den laveste til den høyeste, dvs. mennesket. Ifølge Aristoteles skjedde denne evolusjons-sekvens gjennom “en indre, fullkommengjørende kraft”. Imidlertid hevdet han at en intelligent designer var ansvarlig for utformingen av verden. I sin bok “The History of Biology”, sier Erik Nordenskiold om Aristoteles: “Her finner vi framlagt for første gang en komplett evolusjonsteori.”24

Augustin

Aurelius Augustinus (354–430 e.Kr.), biskop av Hippo, gjorde forsøk på å forlike Skriftens ord med verdensanskuelsene til Aristoteles. Han hevdet at på den tid da alt befant seg i en kaotisk tilstand, skapte Gud alle ting potensielt, men ikke virkelig. Alt i skaperverket dukket deretter opp til sin tid via en serie naturlige årsaker i stedet for skapelseshandlinger. Relis Brown uttaler at “Den store teologen Augustin forlikte Aristoteles' begreper om en gradvis utvikling av komplekse organismer fra enklere med skapelsesberetningen i første Mosebok, ved å antyde at skapelsen bare var potensiell, og ikke virkelig. Dette vil si at mulighetene for at komplekse organismer kunne utvikle seg, ble grunnlagt da universet begynte, men at dette potensiale ble virkeliggjort på et langt senere tidspunkt, etter at planter og enklere dyreformer gradvis hadde utviklet seg.”25 Eldon J. Gardner fra Utah State University sier i sin bok “History of Life Science”, at “St. Augustin. . . foretrakk en allegorisk tolkning av første Mosebok i Bibelen og agiterte åpent for et evolusjonistisk begrep i strid med læren om spesiell skapelse.”26

Francisco Suarez

Francisco Suarez (1548–1617) blir regnet som en av jesuittenes største teologer. Suarez' bidrag til evolusjonslæren var at han med sitt arbeid innledet skapelsesmodellens gullalder (fra reformasjonen til og med Darwin). Professor Henry Fairfield Osborn sier om Suarez i sin bok “From the Greeks to Darwin” at Suarez gikk sterkt i rette med Augustins skapelseslære. Ved å agitere sterkt for begrepet spesiell skapelse, slik Bibelen fremstiller den, oppnådde Suarez å demme opp for de evolusjonsbegreper Augustin og hans etterfølgere hadde innført. Som et resultat av Suarez' virksomhet dominerte den bibelske skapelsesmodell både teologien og vitenskapen opp til Darwins tid. I evolusjonshistorien inntar derfor Suarez en framtredende plass som motpol.

Maupertuis

Pierre Louis Moreau de Maupertuis (1698–1759) er i dag nærmest glemt. Likevel ydet han betydelige bidrag til vitenskapen. Han påviste at jorden var flattrykt ved polene, at Newtons gravitasjonslov var korrekt, og han oppdaget loven om “minstevirkning”. Maupertuis var en forløper for Darwin hundre år før sistnevnte utga sin “Origin of the Species”. Bentley Glass sier om Maupertuis: “Det er opplagt at han må stilles over alle Darwins forgjengere.”27 “Han kom med en utrolig klar uttalelse om det naturlige utvalg.”28 Det er nettopp prinsippet om det naturlige utvalg som ligger til grunn for utviklingslæren. Maupertuis beskrev også evolusjon ved mutasjoner 150 år før Hugo de Vries lanserte sin mutasjonsteori i 1901. Videre forsto han at de aller fleste mutasjoner er skadelige. Det naturlige utvalg og mutasjoner er ryggraden i dagens ny-darwinisme. Siden Maupertuis antydet disse begrepene lenge før Darwin, står han derfor som en viktig forløper for sistnevnte.

Erasmus Darwin

Charles Darwins bestefar Erasmus Darwin ydet betydelige bidrag til den utviklingslære hans sønnesønn senere ble berømt forCharles Darwins bestefar Erasmus Darwin ydet betydelige bidrag til den utviklingslære hans sønnesønn senere ble berømt forDe fleste har hørt om Charles Darwin, men ikke så mange har hørt om hans bestefar, Erasmus Darwin (1731–1802). Imidlertid var Erasmus Darwin en kjent personlighet på sin tid. Han var både lege og skribent, og som sistnevnte ydet han betydelige bidrag til utviklingslæren. Skriftene hans dreide seg om evolusjon, og de var godt kjent på hans tid.

Faktisk var det Erasmus Darwin som først lanserte de ideer hans sønnesønn senere skulle bli berømt for. Som professor Darlington sier: “Når det gjelder transformasjonsmetoden [dvs. evolusjonsmekanismen], står Erasmus Darwin som opphavsmann til omtrent enhver viktig idé som senere er kommet fram i evolusjonsteorien.”29 Charles Darwin uttalte følgende om sin bestefar: “Det er komisk i hvor høy grad min bestefar, Doctor Erasmus Darwin, foregikk Lamarcks synspunkter og feilaktige meninger. . .”30 Det er imidlertid interessant at Charles Darwin senere agiterte for de samme prinsipper (Lamarckisme) han kritiserte sin bestefar for å ha agitert for.

Lamarck

Franskmannen Pierre Lamarck lanserte den såkalte lamarckisme, som ble forkastet etter at munken Gregor Mendel oppdaget arveloveneFranskmannen Pierre Lamarck lanserte den såkalte lamarckisme, som ble forkastet etter at munken Gregor Mendel oppdaget arveloveneJean Baptiste Pierre Antoine de Monet, Chevalier de Lamarck (1744–1829) skulle egentlig bli jesuittprest, men forlot skolen som sekstenåring og sluttet seg til hæren. Lamarck var den første som utformet en evolusjonsteori som var vitenskapelig komplett. Hans mest kjente verk om evolusjon var “Philosophie Zoologique”, som ble utgitt samme år Charles Darwin ble født, i 1809.

I dag er Lamarck mest kjent for sin teori om at tilegnede egenskaper kan nedarves (Lamarckisme). Ifølge denne hypotese utviklet f.eks. giraffene stadig lengre hals fordi de hele tiden måtte strekke på denne for dem så karakteristiske kroppsdel for å få tak i bladverket høyere opp i trærne etter hvert som det ble oppspist nærmere bakken. Hverken Lamarck eller Darwin forklarer hvordan dyr som ikke var giraffer kunne overleve med sine korte halser, eller hvordan hunndyrene overlevde med halser som var kortere enn hos hanndyrene — eller hvordan de unge giraffene med sine betraktelig kortere halser kunne overleve til de ble voksne! Lamarckismen og det naturlige utvalg dannet grunnlaget for den opprinnelige darwinisme, slik Darwin formulerte den.

Robert Chambers

Da Robert Chambers (1802–71) utga sin “Vestiges of the Natural History of Creation” i 1844, ble evolusjonsbegrepet for første gang brakt fram for offentligheten i større bredde enn før. Av frykt for reaksjonene skjulte han imidlertid omhyggelig sin identitet som forfatter av boken, som ble regnet som et angrep på ortodoks kristendom.

Charles Darwin

SelvCharles Darwin lanserte offisielt utviklingslæren i sin bok «Origin of the Species» fra 1859. Da begynte utviklings-snøballen å rulle for alvor, og den har begravd en hel verden i sine grove villfarelserCharles Darwin lanserte offisielt utviklingslæren i sin bok «Origin of the Species» fra 1859. Da begynte utviklings-snøballen å rulle for alvor, og den har begravd en hel verden i sine grove villfarelser om Charles Darwin (1809–82) og utviklingslæren er uløselig knyttet sammen, stammet — som vi har sett — ikke selve grunntanken fra ham. Men Darwins bok “Origin of the Species” fra 1859 innledet hva vi må kalle “utviklingsrevolusjonen”. Darwin dro i årene 1831–36 jorden rundt som naturforsker ombord på skipet “Beagle”. Det var på denne reisen han gjorde mange interessante observasjoner, bl.a. på Galapagosøyene, som la grunnlaget for den endelige utformingen av evolusjonsteorien (darwinisme). På denne reisen la han bl.a. merke til fordelingen av dyr og planter. Mens han gikk på presteskole hadde han lært at artene var uforanderlige, dvs. at de ikke hadde forandret seg siden skapelsen. Det var denne fatale mistolkningen av Bibelens skapelsesberetning som ga støtet til Darwins like fatale mistolkning av det han observerte. Under et opphold i Patagonias sletteområde, la han merke til livsformer som var spesielt tilpasset dette karrige området. Han resonnerte at de ikke kunne være skapt slik, og den ideen dukket plutselig opp hos ham at artene virkelig forandrer seg og tilpasser seg miljøet. Senere bekjente han til en venn at da denne ideen dukket opp hos ham, var det nesten som å begå et mord.

De siste 200 årene hadde den tanken begynt å vinne fotfeste, at jorden egentlig var meget eldre enn de 6000 årene Bibelen gir rom for. Uniformitetsteorien til Hutton og Lyell — at de prosesser vi er vitne til i naturen i dag, også er en nøkkel til hva som hadde skjedd tidligere i jordens historie — styrket denne tanken. Den skotske geologen Sir Charles Lyell (1797–1875) hadde i 1830–33 utgitt sitt verk “Principles of Geology”. Dette regnes for å være det verk som nest etter Darwins “Artenes opprinnelse” har øvd størst innflytelse i det 19. århundres vitenskapelige tenkning.

I “Principles of Geology” lanserer Lyell sin uniformitetsteori. Denne er en hjørnesten i evolusjonsmodellen. Denne teorien går ut på at alle de krefter som forårsaket geologiske forandringer i jordskorpen i fortiden, er de samme som vi kan observere i dag, dvs. lokale oversvømmelser, jordskjelv, jordskred, erosjon, vulkansk aktivitet etc. Denne teorien benektet uttrykkelig en verdensomspennende katastrofe som ble forårsaket av en vannflom på Noahs tid, slik Bibelen beskriver den.Sir Charles Lyell lanserte den såkalte uniformitetsteori, som er like gal som Lamarcks teorier. Lyell overså at jordkloden har vært utsatt for store katastrofer i fortidenSir Charles Lyell lanserte den såkalte uniformitetsteori, som er like gal som Lamarcks teorier. Lyell overså at jordkloden har vært utsatt for store katastrofer i fortiden

Darwin leste Lyells verk med interesse. Flere av Darwins biografer uttaler at “Principles of Geology” var det verk som øvde dypest innflytelse på Darwin, og at “Artenes opprinnelse” kanskje ikke ville blitt skrevet, hadde det ikke vært for Lyells verk. Darwin selv uttalte da Lyell døde i 1875: “Jeg glemmer aldri at så godt som alle mine bidrag til vitenskapen, skyldes studiet av hans store verk.”31 Det eneste som hittil hadde stått i veien for en full godkjennelse av evolusjonsteorien, var en mekanisk forklaring på artenes opprinnelse gjennom det man antok var lange geologiske tidsperioder. Det var her Darwins teori om det naturlige utvalg tilsynelatende løste problemet.

Darwin hadde i lengre tid arbeidet på en mekanisk modell av artenes opprinnelse, og denne modellen ble utgitt i bokform i 1859 under navnet “Origin of the Species” — Artenes opprinnelse. Boken skapte en sensasjon, og det ble straks bemerket at det synet som kom til uttrykk der sto i konflikt med den tradisjonelle tolkningen av Bibelen. Imidlertid hevdet ikke Darwin på det tidspunkt at mennesket stammet fra apene, men at begge stammet fra en felles, antropoid (menneskelignende) stamfar. I sin bok “The Dogma of Evolution” sier Louis T. More at situasjonen minnet om en dam som i lengre tid hadde stengt for vannmassene. Da Darwin kom med sin bok, var det som om dammen brast og alle kreftene bak dammen brøt gjennom og overskyllet verden.

Thomas Henry Huxley

Thomas Henry Huxley (1825–95) kalte seg selv “Darwins bulldog”. Det er blitt hevdet, bl.a. av hans sønnesønn, biologen og evolusjonisten Sir Julian Huxley, at Thomas Henry Huxley trolig var evolusjonslærens største talsmann og forkjemper. I 1860 ble det holdt en debatt i Den Britiske forening for vitenskapens fremme om det naturlige utvalg og darwinismen. Under denne debatten kom biskop Samuel Wilberforce med et krast angrep på darwinismen. Under talen vendte han seg mot Thomas Huxley, som satt på plattformen, med spørsmål om han nedstammet fra apene på bestemors- eller bestefarssiden. Denne bemerkning var så tåpelig og ubetenksom at det ikke later til at noen har bemerket at Huxley hadde fire besteforeldre — en bestemor og en bestefar både på mors- og farssiden. Huxley så straks sin anledning og kom med dette svaret: “Jeg vil si, at hvis noen spør meg om jeg vil ha enten en ynkelig apekatt til bestefar eller en mann som er rikt utrustet fra naturens side og som har stor innflytelse, men som likevel bare bruker disse evnene og denne innflytelsen til å komme med latterliggjøring i en alvorlig vitenskapelig diskusjon — da vil jeg uten å nøle si at jeg foretrekker apekatten.”

Thomas Henry Huxley, «Darwins bulldog», ble en av utviklingslærens største forkjempereThomas Henry Huxley, «Darwins bulldog», ble en av utviklingslærens største forkjempereEtter denne sin berømte debatt med biskop Samuel Wilberforce i 1860 vant Thomas Henry Huxley en veldig seier for darwinismens krefter, selv om debatten fra hans side ingenting hadde å gjøre med å framlegge “beviser” for darwinismen. I de dager kunne en person som vant en debatt bare ved sitt vidd øve stor innflytelse over tilhørerne. Dessverre er det slik den dag i dag at enkelte som vil forsvare Bibelens skapelsesmodell mot utviklingslæren bare bringer vanry over seg selv og den sak de så gjerne vil forsvare ved å ty til tåpelige og usaklige bemerkninger etter biskop Wilberforces måte. Det må imidlertid innrømmes at også evolusjonister kan prestere høyst usaklige og enda mer vanvittige uttalelser, men disse blir gjerne oversett av publikum.

Det 20. århundre

Mendels oppdagelse av arvelovene og den stadig økende kunnskap om genetikk og molekylær biologi har ført til en kraftig modifisering av den opprinnelige darwinisme, slik Darwin lanserte den. Her var Lamarckisme + det naturlige utvalg selve mekanismen i utviklingsprosessen. Men økt kunnskap om arvelighetens lover gjorde det klart at lamarckismen var uholdbar som teori — tilegnede egenskaper var ikke arvelige. Dermed måtte evolusjonistene finne andre mulige mekanismer. Resultatet ble det som i dag kalles ny-darwinismen (neo-darwinismen). Her er det genetiske mutasjoner + det naturlige utvalg som er selve mekanismen. De aller fleste evolusjonister i dag er neo-darwinister. Men som vi senere vil oppdage, har også disse mekanismene sine alvorlige mangler som gjør dem uholdbare som mekanismer bak en eventuell utviklingsprosess. Disse, og andre foreslåtte mekanismer, vil bli behandlet i neste kapittel.

Kildehenvisninger

1. Julian Huxley: What Is Man?. New York, 1955.

2. George Gaylord Simpson i Science, 1. april 1960, s. 974, 168.

3. G. Holmes: Evolution: Science Falsely So Called. Toronto, Ontario 1974.

4. Beverly Halstead: Popper: Good Philosophy, Bad Science? New Scientist, 17. juli 1980, s. 215-217.

5. Theodosius Dobzhansky i American Scientist, 45:388 (1957).

6. Paul Ehrlich og L.C. Birch: Evolutionary History and Population Biology. Nature, Vol. 214, s. 352 (1967.

7. Dwight Davis: Comparative Anatomy and the Evolution of of Vertebrates, i Genetics, Paleontology and Evolution (red. av Jepsen, Mayr og Simpson), Princeton University Press, 1949, s. 74.

8. T.N. George i Science Progress, 48:1 (1960).

9. An Interview With Isaac Asimov on Science and the Bible. Free Inquiry, Vol. 2, våren 1982, s. 9.

10. Humanist Manifesto I (1933).

11. Teilhard de Cardin, sitert av Francisco Ayala, “Nothing in Biology Makes Sense Except in the Light of Evolution: Theodosius Dobzhansky, 1900-75", Journal of Heredity, Vol 68 nr 3 (1977), s. 3.

12. R.L. Wysong: The Creation-Evolution Controversy. Midland, Minn. 1976, s. 31.

13. L.H. Matthews: Innledningen til Darwins bok “Origin of Species”, London 1971, s. X, XI.

14. Nature, Vol. 124, s. 233 (1929).

15. C. Leon Harris: Perspectives in Biology and Medicine. Vinteren 1975, s. 183.

16. William Etkin: College Biology. Cromwell Co., 1950, s. 487).

17. William Howells: Mankind So Far. Doubleday and Co., 1944, s. 18.

18. W.D. Gregory: Our Face From Fish to Man. Putnam, 1929, s. 153.

19. Howells, s. 107.

20. G.A. Dorsey: Why We Behave Like Human Beings. Harper, 1925, s. 76.

21. H.F. Osborn: From the Greeks to Darwin, 2. utg., Ch. Scribner, 1929, s. 52, 54.

22. Richard S. Lull: Organic Evolution, rev. utg. Macmillan, 1948, s. 6.

23. E. Zeller: Outlines of the History of Greek Philosophy, 8. opptrykk av den rev. 13. utgaven. Meridian Books, 1960, s. 75.

24. E. Nordenskiold: The History of Biology. Tudor, 1935, s. 37.

25. R.B. Brown: Biology. D.C. Heath and Co., 1956, s. 475.

26. E, J. Gardner: History of Life Science. Burgess Pub. Co., 1960, s. 93.

27. Bentley Glass (red.): Forerunners of Darwin. 1745-1859. John Hopkins Press, 1959, s. 74.

28. Samme, s. 57.

29. C.D. Darlington: The Origin of Darwinism. Scientific American, 200:5:60, mai 1959, s. 62.

30. Charles Darwin: Historiske skisser i Origin of Species.

31. Francis Darwin (red.): Life and Letters i “More Letters of Charles Darwin”. D. Appleton and Co., 1903, bd. 2, s. 115.

Lest 4802 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 16:08
Logg inn for å kommentere