Registrer

Utviklingslæren Del 4

fredag, 18 juli 2014 00:00 Skapelse-evolusjon
(2 Stemmer)

Begrepene makroevolusjon (megaevolusjon) og mikroevolusjon har vært nevnt tidligere, men skal her defineres nærmere.

Mikroevolusjon

Med mikroevolusjon eller horisontal evolusjon menes genetiske variasjoner, dvs. hybridisering og mutasjoner, innenfor distinkte dyre/plantegrupper. Alle kjente genetiske prosesser faller under denne kategori. Mikroevolusjon kan foregå ved naturlige prosesser eller ved menneskelige inngrep, og kan vise til konkrete eksempler ved de nesten utallige varianter som eksisterer av foredlete plante/dyrearter. Likevel er selve grunntypen uforanderlig og upåvirkelig av denne variasjonsprosessen. En hund kan vise til mange raser, men er fremdeles umiskjennelig en hund; en rose kan vise til mange hybride former, men er fremdeles en rose etc. Mikroevolusjon er i full harmoni med den bibelske skapelsesmodell. Selve uttrykket “mikroevolusjon” er uheldig i denne sammenheng, fordi det her ikke dreier seg om evolusjon i sin rette betydning, bare variasjoner i horisontal retning.

Makroevolusjon (megaevolusjon)

Med makroevolusjon (megaevolusjon) eller vertikal evolusjon, menes den idé at “mikroevolusjon” — hvis denne bare får tid nok på seg — vil kunne produsere nye grunntyper av stadig større kompleksitet og tilpasningsdyktighet. Dette er “krypdyr til menneske-hypotesen”, og hva vi vanligvis forstår med “evolusjon”. Dette er den alminnelige utviklingslære.

Darwinisme og ny-darwinisme

Uttrykkene darwinisme og ny-darwinisme trenger også en nærmere definisjon.

Darwinisme

Tittelbladet til Charles Darwins bok «The Origin of Species» - boken som la grunnlaget for et nytt, men falskt verdensbilde. Konsekvensene av utviklingslæren er at gudstroen forsvinner. Utviklingslæren og kristendommen/Bibelen kan verken forenes eller møtes på halvveien. Det er enten den ene eller den andre. «Det er ingen samklang mellom Gud og Belial»Tittelbladet til Charles Darwins bok «The Origin of Species» - boken som la grunnlaget for et nytt, men falskt verdensbilde. Konsekvensene av utviklingslæren er at gudstroen forsvinner. Utviklingslæren og kristendommen/Bibelen kan verken forenes eller møtes på halvveien. Det er enten den ene eller den andre. «Det er ingen samklang mellom Gud og Belial»Darwinismen var den opprinnelige utviklingslære slik Charles Darwin formulerte den i “Origin of Species”. Virkningsmekanismen var her lamarckisme + det naturlige utvalg. Bare de som var best skikket til å overleve (“the survival of the fittest”) førte arten videre.

De minst tilpasningsdyktige bukket etter hvert under i kampen for tilværelsen. Fordi oppdagelsen av arvelovene (dette skjedde etter Darwins død) påviste at lamarckismen, eller ideen om at tilegnede egenskaper kunne nedarves, viste seg å være feilaktig, ble det nødvendig å postulere en ny modell. Darwinismen ble modifisert til ny-darwinisme.

Ny-darwinisme

Praktisk talt alle evolusjonister i dag er ny-darwinister. Virkningsmekanismen i den neo-darwinistiske evolusjonsmodell er genetiske mutasjoner + det naturlige utvalg: Tolkningen av utviklingsprosessen som en svært langsom og gradvis prosess gjennom millioner av år på grunn av mikromutasjoner i kombinasjon med det utplukk som følger formeringen — alt sammen påvirket av miljøet. Essensen i darwinismen er beholdt, men er modifisert til å passe med nyoppdagelser i genetikk, molekylærbiologi etc. Genetikeren og nobelprisvinneren Hermann J. Muller beskriver ny-darwinismen på denne måten:

“Opprinnelsen til livsformenes tilpasningsdyktighet er selve tingen som må forklares — og ikke danne forutsetningen man går ut fra. Den moderne genmutasjons-teori, koplet til Darwins grunnleggende begrep om det naturlige utvalg, danner basis for en utviklingsprosess der en slik tilpasning blir til ved naturlige prosesser.”6

Mutasjonene antas å tilveiebringe de varianter som naturen (via det naturlige utvalg) kan velge de mest tilpasningsdyktige fra. Som vi senere vil oppdage, er heller ikke denne mekanismen holdbar som basis for en eventuell evolusjonsteori. Enkelte evolusjonister har innsett mekanismens svakhet og postulert andre mekanismer som f.eks. Goldschmidts “lovende monster”-hypotese (makromutasjon eller “avbrutt likevekt” (saltatorisk eller sprangvis evolusjon)). Mer om denne senere. Enkelte evolusjonister som innser problemene med ny-darwinismen, har kalt seg selv post-nydarwinister og foreslår en modifisert ny-darwinisme med betegnelsen post-nydarwinisme. Hvor skal det ende? Hvis utviklingslæren er et etablert faktum alle må bøye seg i støvet for, hvorfor da denne forvirring?

Virkningsmekanismene i utviklingsmodellen

Enhver naturlig prosess må ha en eller annen virkningsmekanisme som driver prosessen framover. Fordi det er snakk om mekaniske naturprosesser, må disse prosessene arbeide i samsvar med naturlovene — de fysiske, kjemiske og biologiske lover. For utviklingsmodellens vedkommende blir det snakk om å beskrive den eller de virkningsmekanismer (de underliggende krefter) som driver en hypotetisk utviklingsprosess framover. Siden det er snakk om vertikal evolusjon, må det beskrives en eller flere mekanismer som “driver” livsformene fra lavere til høyere “utviklingsnivåer”. Disse underliggende kreftene skal ha virket fra tidenes morgen og sørget for orden fra kaos. Fra “det store smellet”, som evolusjonistene hevder skjedde for 10 milliarder år siden, skal disse naturlige prosessene — ved tilfeldigheter — ha sørget for en vertikal utvikling fra atom til menneske, slik at du og jeg sitter her i dag — 10 milliarder år senere — og diskuterer vår opprinnelse.

Vi skal i det følgende ta for oss hver enkelt av de virkningsmekanismer som utviklingsmodellen er bygget på — også de som enten er avlegs eller omdiskutert selv innenfor evolusjonistenes egne rekker. De aktuelle mekanismene er: Lamarckisme, det naturlige utvalg, mutasjoner, hybridisering og polyploidi, eksklusjonsprinsippet og makromutasjoner (saltatorisk evolusjon). Disse vil bli behandlet i tur og orden.

Lamarckisme

Ifølge lamarckismen går tillærte egenskaper i arv til avkommet. Når giraffen strakte hals etter løvet i trærne, ble avkommet født med en smule lengre hals enn foreldrene osv. Dette viste seg å være fundamentalt galt, så teorien ble omsider vraketIfølge lamarckismen går tillærte egenskaper i arv til avkommet. Når giraffen strakte hals etter løvet i trærne, ble avkommet født med en smule lengre hals enn foreldrene osv. Dette viste seg å være fundamentalt galt, så teorien ble omsider vraketFranskmannen Jean-Baptiste Lamarck (1744-1829) var opphavsmann til den hypotese at egenskaper eller trekk som var ervervet, også kunne gå i arv til avkommet. F.eks. trodde man en tid at barna til grovsmeden arvet farens sterke armer som han hadde trent opp ved sitt arbeid. Charles Darwin latterliggjorde først denne tanken, og det er underlig at han senere gjorde bruk av lamarckismens prinsipper i så sterk grad som han gjorde. Sammen med det naturlige utvalg, utgjorde lamarckismen selve mekanismen i darwinismen.

Som tidligere nevnt, fikk giraffen ifølge denne hypotese sin lange hals fordi den strakte seg etter bladverket høyere opp i trærne. Slettelandskapene der “urgiraffene” levde, ble delvis uttørret på grunn av langvarige tørkeperioder, hevdes det, men det var fremdeles grønt bladverk høyere opp i trærne. “Urgiraffene” strakte halsen stadig lenger opp for å få tak i dette grønne bladverket. Følgelig ble halsen til giraffen stadig lengre. Problemet var bare at avkommet til disse “utstrakte” giraffer var like små, og hadde like korte halser som foreldrene hadde hatt i utgangspunktet. På grunn av arvelovenes begrensninger, kunne ikke de “utstrakte” giraffene overføre den lange halsen til neste generasjon, slik lamarckismens forutsetninger var. Charles Darwin kjente ikke til disse arvelovene, og mente derfor at hvert organ i kroppen produserte hva han kalte “pangener” som samlet seg i blodet og strømmet til kjønnsorganene. Etter denne ideen ville f.eks. en lengre hals produsere flere “pangener” for denne halsen, en kortere hale ville produsere færre “pangener” for denne halen etc. Denne ideen er forlengst forkastet som uholdbar.

Etter at den østerrikske munk Gregor Mendel oppdaget arvelovene og den genetiske kunnskap økte, falt lamarckismen i unåde. Man fant ikke spor av beviser for at ervervede egenskaper kunne gå i arv fra en generasjon til en annen. Likevel nøler ikke moderne evolusjonister med å bruke argumenter som bærer klare trekk av lamarckisme. Noen eksempler fra evolusjonslitteraturen viser dette klart: “Hos en av disse gruppene [trespissmus] ble betydningen av synet stadig større, og resultatet av dette brakte primatordenen til eksistens.”1

Det er ikke uvanlig å høre fra evolusjonisthold at da våre forfedre i vesentlig grad sluttet å bruke forbena til å gå med og heller brukte dem til å føre maten til munnen, var det ikke lenger behov for en snute. Av den grunn ble kjevene kortere, og dette ga i sin tur større plass til hjerne.

“Tennene ble ikke lenger brukt til å bære ting med. Dette førte til at snuten begynte å skrumpe inn, med større kraniehulrom som resultat. . . . Akkurat som de mentale evnene til sløve barn ofte blir stimulert ved praktisk arbeid, slik virket utvilsomt frigjøringen av hendene. . . til at hjernen vokste hos våre treklatrende forgjengere.”2

“På samme måte som økt funksjon hos en kroppsdel vil utvikle den, vil også avtagende funksjon få den til å skrumpe inn. Følgelig førte frigjøringen av hendene til at kjevene ble tilbakedannet. Tannsegmentene ble mindre og de utstikkende hjørnetennene ble redusert til samme størrelse som hos andre artsfeller. . . . For å si det i korte trekk: Hjernen har utvidet seg fordi det ble lagt stadig større krav på den, og kjevene har skrumpet inn fordi de fleste av dens funksjoner er blitt overtatt av hendene og ytre hjelpemidler.”3

“Ifølge ett synspunkt løp de vordende fugler langs bakken, eller hoppet opp i luften mens de viftet kraftig med forbena inntil tiden kom da vingene var tilstrekkelig utviklet til å løfte sin eier opp i luften. De som heller til det andre synspunktet mener at flygingen begynte ved at dyrene hoppet fra tre til tre og rent instinktivt spredte ut lemmene for å gripe fatt i noe for å dempe fallet.”4

“Hos levende antropoider forsvant halen langt tilbake i deres utviklingshistorie. Hvorfor dette skjedde, er ikke helt klart, men det var trolig fordi de hadde for vane å sitte på bakparten slik at halebenet ble bøyd innover i stedet for å fortsette i rett linje med ryggsøylen.”5

Alle de nevnte uttalelser bærer sterke preg av lamarckistisk tankegang. Av mangel på bedre argumenter er lamarckisme grei å ty til.

Som vi har sett, har ikke evolusjonister fra Darwins tid og til i dag nølt med å bruke lamarckistiske forklaringer, selv om lamarckismen er motbevist av arvelovene. Følgende eksempel viser hvor urimelig lamarckismen egentlig er: Hvis en mann mister en arm eller et ben, og lærer seg å fungere med en arm eller ett ben — er det da rimelig å tro at avkommet også ville bli født med ett ben eller en arm? Selvfølgelig ikke. Men det er nettopp slike prinsipper som ligger til grunn for lamarckismen.

Det er blitt utført utallige eksperimenter for å stadfeste Lamarcks ideer, uten at dette har lykkes. Lamarckismen har derfor liten støtte blant tidens biologer. Det finnes også en mer moderne form for lamarckisme. Denne går ut på at hormonene i en organisme kan endres som følge av organismens ervervede egenskaper. Etter denne hypotese vil f.eks. hormonene til en fugl som vader i grunt vann og derfor hele hele tiden strekker på bena, kunne endres på grunn av denne vanen. Men selv om slike hormonelle endringer skulle være mulig, ville likevel ikke dette kunne forklare dannelsen av komplekse proteinmolekyler i første instans. Selve hormonsystemet er i seg selv et ytterst komplekst og velregulert system. Mange hormoner er proteiner, og disse måtte allerede eksistere før de kunne være til noen hjelp i utviklingsprosessen.

Det naturlige utvalg

Det er to grunnleggende krefter i naturen:

1. kampen for å overleve (“the struggle for survival” — kampen om   tilværelsen).

2. Det naturlige utvalg (“the survival of the fittest” — at bare de som er best skikket vil overleve i kampen om tilværelsen).

At disse kreftene er operative i naturen, ser man tallrike eksempler på. Men som vi senere vil oppdage, har de også sine begrensninger — de opererer hele tiden innenfor området “mikroevolusjon”, dvs. nye grunntyper kan ikke dannes på denne måten.

Virkemåte

Både planter og dyr har stor formeringsevne. Sporer, pollen, frø, spermatozoer, egg etc. produseres i milliontall. Imidlertid vil ugunstige omstendigheter i miljøet føre til at bare en liten brøkdel av artene vokser opp og blir formeringsdyktige. De forskjellige arter viser også stor evne til variasjon. Naturen (dvs. miljøet) vil selv velge ut de arter eller varianter som er best tilpasningsdyktige og overlever i kampen om tilværelsen, mens de minst tilpasningsdyktige bukker under i denne kampen. Denne seleksjon kalles det naturlige utvalg.

Det naturlige utvalg som en mekanisme i ny-darwinismen

Sammen med genetiske mutasjoner danner det naturlige utvalg grunnlaget for ny-darwinismen. Mutasjoner skaffer angivelig til veie de artsvarianter som det naturlige utvalg siler ut som de best skikkete til å overleve i kampen for tilværelsen. I tidens løp blir artene stadig bedre tilpasset miljøet og blir stadig mer komplekse og spesialiserte.

Arthur W. Haupt, professor i botanikk ved universitetet i California (Los Angeles), sier i sin lærebok: “Nye former oppstår spontant ved mutasjoner, og det naturlige utvalg bestemmer om de skal overleve eller ikke. Hvis de er bedre tilpasset omgivelsene enn de allerede eksisterende former, vil de bli bevart. Hvis ikke, blir de eliminert. På denne måten blir utviklingens gang styrt av omgivelsene, men hovedsakelig under påvirkning av det naturlige utvalg.”7

Julian Huxley kommenterer følgende om det naturlige utvalg: “Så langt vi kjenner til, er ikke bare det naturlige utvalg uunngåelig; det er ikke bare en effektiv mekanisme for evolusjon — det er den eneste effektive mekanisme for evolusjon.”8

Professor E.O. Dodson, som har skrevet en lærebok i evolusjon, gir følgende kommentar om det naturlige utvalg: “Evolusjonsmekanismene blir nå forklart på grunnlag av mutasjon og utvalg. . . “9

Et klassisk eksempel på naturlig utvalg

Det klassiske eksemplet på at det naturlige utvalg er operativt i naturen, er stor bjørkemåler (Biston betularia). Eksemplet med denne sommerfuglarten blir nevnt i omtrent alle lærebøker i biologi som “evolusjon i virksomhet”. Men er det det? Denne bjørkemåleren finnes i to varianter — en mørk og en lys. Før 1845 var bare den lyse typen kjent i England, men i 1845 ble det fanget en mørk variant i Manchester. Sistnevnte er stadig blitt vanligere, og i dag finnes så godt som utelukkende svarte varianter i byområdene i England. På landsbygda er imidlertid det motsatte tilfelle — der er det flest lyse varianter. Sistnevnte er svært vanskelig å få øye på der den sitter på lavbevokste trestammer. Den blir derfor ikke så lett et bytte for fuglene. Den mørke varianten derimot, er lett å få øye på hvis den sitter på de samme trestammene. Fuglene forsynte seg derfor hovedsakelig av den mørke varianten — som følgelig hadde dårligst formeringsmuligheter — mens den lyse varianten stort sett unnslapp og utgjorde 98% av bjørkemålerstammen. Etter at den industrielle revolusjon begynte i England i midten av 1800-tallet, ble trestammene etter hvert mørkere på grunn av kullrøyken fra fabrikkpipene. Den lyse varianten av bjørkemåleren ble derfor lettere å oppdage, og følgelig et lettere bytte for fuglene. Dette førte til at den lyse varianten etter hvert ble sjeldnere, mens den mørke varianten fikk bedre formeringsmuligheter. Hundre år senere var situasjonen omsnudd: den mørke varianten utgjorde nå 98% av bjørkemålerstammen. Dette ble sett på som et avgjørende “bevis” på evolusjonsprosessen i virksomhet.

Bjørkemåleren finnes i en lys og en mørk variant. De er ofte blitt sitert som eksempler på «utvikling». Begge er bjørkemålere, men den ene er en hybrid eller variant - akkurat som en hvit og en rød rose, eller en sort og en hvit katt. Dette har ingen ting med «utvikling» å gjøre, men dreier seg kun om variasjoner innenfor artsgrenseneBjørkemåleren finnes i en lys og en mørk variant. De er ofte blitt sitert som eksempler på «utvikling». Begge er bjørkemålere, men den ene er en hybrid eller variant - akkurat som en hvit og en rød rose, eller en sort og en hvit katt. Dette har ingen ting med «utvikling» å gjøre, men dreier seg kun om variasjoner innenfor artsgrenseneHva hadde egentlig skjedd? Det hadde ikke skjedd noe med de to bjørkemålervariantene. Den mørke og den lyse typen hadde eksistert hele tiden. Den ene hadde bare bedre muligheter til å klare seg i kampen om tilværelsen, og følgelig var det flere av denne varianten som vokste opp og formerte seg. Men da miljøet skiftet, fikk etter hvert den andre varianten bedre muligheter til å vokse opp og formere seg, mens den første fikk dårligere vilkår. Sommerfuglene hadde ikke endret seg, det var det naturlige utvalg som silte ut den arten som var best skikket til å overleve.

I nyere tid er det blitt gjort forsøk med sikte på å etterligne det som skjedde i England. Et bestemt antall merkede svarte og hvite møller ble sluppet ut i trebevokste områder i henholdsvis industriområder og på landsbygda. Gjennom visuelle observasjoner og fotografering prøvde forskerne å bestemme hvilke varianter som oftest ble tatt av fuglene, og hvilke som slapp unna. Etter en tid fanget man de gjenværende møllene ved hjelp av lyskastere. Tellingen viste at det i de sotdekte industriområdene var blitt fanget 40% av de svarte møllene og 19% av de hvite. På landsbygda derimot, ble det fanget bare 6% av de svarte og 12,5% av de hvite.13 Forskerne har funnet flere eksempler på dette fenomenet andre steder i Europa, og i Pittsburgh-området i staten Pennsylvania i USA har ca. 100 møllarter reagert på lignende måte på den industrielle forurensningen.

Dette eksemplet viser klart at prinsippet med det naturlige utvalg er riktig. Men naturlig utvalg og evolusjon er ikke én og samme ting. Etter 100 år med naturlig utvalg er det fremdeles to varianter av stor bjørkemåler. Den eneste forandringen som er skjedd, er den prosentvise fordeling mellom disse to variantene. Dette kan ikke på noen som helst måte anføres som et bevis for makroevolusjon. Bjørkemåler er fortsatt bjørkemåler.

Det er viktig å fastslå at det naturlige utvalg utelukkende produserer varianter innenfor grunntypen. Eksemplet med stor bjørkemåler var bare ett av mange eksempler. Det er blitt produsert bakterier som er resistente overfor antibiotika, fluer som er resistente overfor DDT etc. Men alt dette er bare variasjon sommerfugl til sommerfugl, bakterie til bakterie og flue til flue, mens selve grunntypen møll, bakterie, flue er uforandret.

Et annet eksempel på hvordan det naturlige utvalg virker

Øyet - dette ufattelig kompliserte synsorgan, skapte problemer for Darwin, noe han innrømmet åpent i sin bok. Slike strukturer må være fullt ferdige og funksjonsdyktige, ellers ville de bare vært til hinder for organismen. Til hvilken nytte ville et halvt øye være, eller et øye uten synsnerve, eller et øye uten synssenter i hjernen? I tillegg måtte tid og tilfeldigheter sørge for at det samtidig og parallelt ble «utviklet» to identiske øyne, to synsnerver og et synssenter i den enda mer kompliserte hjerne, slik at synssentret kunne koordinere inntrykkene fra de to øynene til stereoskopisk syn, som er nødvendig for riktig avstandsbedømmelse. Å tro at slikt kan oppstå av seg selv, er absurd i aller høyeste gradØyet - dette ufattelig kompliserte synsorgan, skapte problemer for Darwin, noe han innrømmet åpent i sin bok. Slike strukturer må være fullt ferdige og funksjonsdyktige, ellers ville de bare vært til hinder for organismen. Til hvilken nytte ville et halvt øye være, eller et øye uten synsnerve, eller et øye uten synssenter i hjernen? I tillegg måtte tid og tilfeldigheter sørge for at det samtidig og parallelt ble «utviklet» to identiske øyne, to synsnerver og et synssenter i den enda mer kompliserte hjerne, slik at synssentret kunne koordinere inntrykkene fra de to øynene til stereoskopisk syn, som er nødvendig for riktig avstandsbedømmelse. Å tro at slikt kan oppstå av seg selv, er absurd i aller høyeste gradLa oss tenke oss tre naboøyer i havet: Den ene øya har en lys farge, den andre har en mellomtone og den tredje øya er relativt mørk. En dag kommer en måkekoloni og bosetter seg på den øya som har en mellomtone. Måkekolonien består av en blanding lyse og mørke fugler. Etter en tid drar en del av kolonien til naboøyene med henholdsvis lys og mørk farge og bosetter seg der. De mørke fuglene trer godt fram i landskapet på den lyse øya og blir etter hvert utryddet av rovdyr. Til slutt er det bare lyse fugler igjen på denne øya. På øya med mørk farge er imidlertid situasjonen den motsatte. Her trer de lyse fuglene godt fram i landskapet og blir etter hvert utryddet av rovdyr. Til slutt er det bare mørke fugler igjen på denne øya. Den opprinnelige måkekolonien har på denne måten (via det naturlige utvalg) gitt opphav til to varianter på hver sin øy. Men hva er egentlig skjedd?

Det naturlige utvalg gjør genutvalget stadig fattigere. Hos den opprinnelige måkekolonien besto genutvalget av gener for lyse, lysegrå, mørkgrå og svarte farger. På grunn av utryddelse ble genutvalget på de to naboøyene redusert til henholdsvis gener for lyse og lysegrå farger og mørkgrå og svarte farger. Fordi utviklingshypotesen krever at livsformene blir stadig mer komplekse via mutasjoner og naturlig utvalg, må også genutvalget bli stadig større (for at en organisme skal bli mer kompleks, må genutvalget bli større). Imidlertid er det det motsatte som skjer ved det naturlige utvalg — genutvalget blir stadig redusert; det fører til genetisk død og ikke til stadig større kompleksitet. Hvis en slik prosess finner sted i større målestokk, kunne vi også vente at mange dyre- og plantearter etter hvert ble utdødd. Dette er nøyaktig hva historien kan vise til!

Hovedproblemet

Hovedproblemet med det naturlige utvalg som basis for makroevolusjon er å forklare koordinerte funksjoner der ingen av enkeltelementene i funksjonen har noen verdi i kampen for tilværelsen. Når det er snakk om tilpasninger som krever mange separate funksjoner som alle er avhengige av hverandre og høyst nødvendige for at den ene funksjonen skal være virksom, er det svært vanskelig — for ikke å si ulogisk — å forklare slike tilpasninger ut fra utviklingsmodellen. Ta f. eks. øyet. Hvordan skal en slik ytterst kompleks struktur med så mange koordinerte funksjoner kunne forklares iflg. utviklingsmodellen? Slike sammensatte funksjoner der de separate enhetene er av null verdi for organismen i kampen om tilværelsen, hører til regelen, og ikke til unntakene. Man kan sette opp en liste så lang som et vondt år over slike funksjoner som er praktisk talt umulige å forklare ut fra mutasjoner og det naturlige utvalg: øyet, hørselsorganene, sentralnervesystemet, det endokrine kjertelsystem, blodomløpet, ekko/sonar-systemet hos delfiner og flaggermus, fotosyntesen, cellenes kraftproduksjon og Krebs-syklusen, fordøyelsessystemet, reproduksjonssystemet etc. etc. Hvorfor fortsette?

Når det gjelder øyet, var selv Darwin sørgelig klar over hvilke problemer dette fantastiske organet, med sine kompliserte strukturer og koordinerte funksjoner, skapte for teorien hans. I “Origin of Species” kommer han med følgende bekjennelse: “Jeg må innrømme at å tro at øyet. . . kan være dannet ved naturlig utvalg, later til å være i aller høyeste grad absurd.”10 Etter Darwins egen oppfatning var det altså “absurd i aller høyeste grad” å anta at dette ytterst kompliserte organet kunne være dannet ved naturlig utvalg. Selv dagens evolusjonister innrømmer at det naturlige utvalg som basis for utviklingsmodellen er belemret med alvorlige problemer. Stephen J. Gould fra Harvard-universitetet skriver f.eks: “Til hvilken nytte er en halv kjeve eller en halv vinge?”11 Dette er et godt spørsmål som egentlig sier det meste om de problemene det naturlige utvalg står overfor når det skal forklare opphavet til de mange kompliserte strukturene levende organismer er bygget opp av. En halv kjeve eller en halv vinge er til ingen nytte for dyret, men vil bare være til hinder i kampen om tilværelsen og burde vært silt vekk av det naturlige utvalg. Eventuelle livsformer med slike kvarte eller halve strukturer som ikke var funksjonsdyktige og følgelig til ingen nytte, ville eventuelt bukket under i kampen for tilværelsen. Strukturen må være fullt utviklet og fullt funksjonsdyktig for at den kan være til nytte for dyret og for at dette skal overleve. Halve vinger, kjever, øyne, hørselorgan etc. ville være alvorlige handicap det naturlige utvalg forlengst ville eliminert. Dermed står vi tilbake med et utvalg arter med fullt ut funksjonsdyktige strukturer — men hvordan kunne disse strukturene blitt til?

Tilpasning først, deretter utvalg

Noen fugler, som f.eks. Veverfuglen, bygger meget kunstferdige reder, mens andre fugler bygger bare helt enkle og elementære rederNoen fugler, som f.eks. Veverfuglen, bygger meget kunstferdige reder, mens andre fugler bygger bare helt enkle og elementære rederNoen fugler, som f.eks. Veverfuglen, bygger meget kunstferdige reder, mens andre fugler bygger bare helt enkle og elementære rederDet naturlige utvalg kan ikke forklare opprinnelsen til de forskjellige særtrekk hos livsformene. Det forklarer bare hvordan disse særtrekkene kan overleve — men bare hvis disse særtrekkene allerede er til stede i første instans, og at de kan varieres. Tilpasningen må derfor komme først, før det naturlige utvalg kan virke. Når særtrekkene allerede er til stede, er logisk nok det naturlige utvalg aldeles hjelpeløst når det gjelder å forklare hvordan de forskjellige særtrekkene oppsto. Det bare forklarer hvordan de blir opprettholdt eller variert. Richard C. Lewontin innrømmer også dette faktum: “. . . det naturlige utvalg virker i det vesentlige for å gjøre organismene i stand til å opprettholde den tilstand de har tilpasset seg i stedet for å forbedre den. . . . I det lange løp later det ikke til at det naturlige utvalg øker en arts sjanser til å overleve, men at det ganske enkelt gjør den i stand til å 'holde tritt' med det stadig skiftende miljø”.12

Det naturlige utvalg kan ikke forklare alle de finstemte tilpasninger som ikke er nødvendige i kampen for tilværelsen. Dette gjelder f.eks. mange fugler som bygger kunstferdige reir, mens andre fugler i samme miljø bygger langt enklere reir — og noen bygger ikke reir i det hele tatt. Leseren kan selv finne dusinvis av lignende eksempler på variasjoner og tilpasninger som ikke er nødvendige i kampen for tilværelsen. Det er ingenting galt med det naturlige utvalg i seg selv. De forskjellige livsformene må imidlertid på forhånd være i besittelse av et innebygget, genetisk variasjonspotensial. Hvordan dette er oppstått, kan imidlertid det naturlige utvalg ikke gi noe svar på. Harvard-professoren Richard Lewontin nevner f.eks. planter som vokser i områder som blir stadig tørrere, og hvordan plantene reagerer på dette ved å utvikle dypere røtter og tykkere vokshud (cuticula) på stilk og blader. Men, sier han, “dette skjer bare hvis deres genutvalg inneholder genetisk variasjon for rotlengde og hudtykkelse.” Hvordan oppsto dette genutvalget i første instans? Det er bl.a. her det naturlige utvalg står maktesløst når det gjelder å finne rimelige forklaringer. Det naturlige utvalg virker bare på faktorer som allerede eksisterer. Helt fra begynnelsen sto Darwins hypoteser i direkte strid med både tilpasningsprinsipper, paleontologi og genetikk.

Hvem var først?

Edward Blyth var en skapelsestroende naturforsker som allerede i 1835 skrev om det naturlige utvalg i naturenEdward Blyth var en skapelsestroende naturforsker som allerede i 1835 skrev om det naturlige utvalg i naturenDet er et interessant faktum at dette konserveringsprinsippet i naturen (det naturlige utvalg) ble lansert av skapelsestroende naturforskere lenge før Darwins navn ble aktuelt. Edward Blyth skrev om dette emnet 24 år før Darwin utga boken sin. Enkelte ledende evolusjonister, bl.a. Loren Eiseley, hevder faktisk at Darwin lånte hele ideen om det naturlige utvalg fra Blyth. En annen ledende evolusjonist, Stephen J. Gould, mener imidlertid at prinsippet ble drøftet av William Paley så tidlig som i 1803 (i hans klassiske verk “Natural Theology”).

Hva er da årsaken til at Edward Blyths navn ikke er mer kjent? Hvorfor ligger ikke han begravet i Westminster Abbey slik Darwin gjør? Grunnen er vel trolig at Edward Blyth var skapelsestroende og ikke drev prinsippet med det naturlige utvalg lenger enn det som kunne observeres og støttes rent vitenskapelig. Evolusjonistene kan ikke hovere med at skapelsestroende naturforskere ikke forstår prinsippet med det naturlige utvalg — det var de skapelsestroende naturforskere som tenkte på det først! Men de var langt mer nøkterne i sin vurdering av det enn Darwin var.

Kulturreligion

Det naturlige utvalg fikk øyeblikkelig sin suksess som en ny religion (eller som Julian Huxley sier: “en religion uten åpenbaring”). Den kjente historiker og filosof Will Durant sier at den moderne, hedenske æra i menneskehetens historie begynte i 1859, da Darwin utga sin berømte bok “The Origin of the Species”. Likevel er det et faktum at til dags dato har det naturlige utvalg kommet fullstendig til kort når det gjelder å forklare “artenes opprinnelse” på en overbevisende måte — til tross for utviklingslærens ubestridte, men tvilsomme status som moderne kulturreligion.

Synkende status

Den franske zoolog Pierre Grassé er evolusjonist, men gikk til frontangrep på «darwinismen»Den franske zoolog Pierre Grassé er evolusjonist, men gikk til frontangrep på «darwinismen»Skapelsestroende forskere har alltid hevdet at det naturlige utvalg bare er en konserverende kraft i naturen som siler ut de arter som er minst skikket til å overleve, men at prinsippet ikke er i stand til å frambringe større kompleksitet og nye livsformer som er fundamentalt forskjellige fra den opprinnelige. Det er paradoksalt at en rekke ledende forskere nå gir uttrykk for den samme mening de skapelsestroende alltid har hevdet: At det naturlige utvalg ikke er kommet med noen vesentlige bidrag til utviklingsforløpet, og at man derfor må søke etter andre evolusjonsmekanismer. Stadig flere forskere gir nå åpent uttrykk for sin tvil m.h.t. ny-darwinismen (mutasjoner + det naturlige utvalg) som en brukbar mekanisme for utviklingslæren. Disse forskere er selv urokkelige evolusjonister, men innrømmer åpent at ny-darwinismen lider av store svakheter som setter dens troverdighet på spill. Vi skal se litt på en rekke slike innrømmelser fra ledende evolusjonister.

I 1973 utga den kjente, franske zoologen Pierre Grassé en bok, “L'Evolution du Vivant”, der han tar et kraftig oppgjør med ny-darwinismen. Om denne boken sier den berømte evolusjonist Theodosius Dobzhansky:

“Boken til Pierre P. Grassé er et frontangrep på alle former for 'darwinisme'. Hensikten er å 'ødelegge myten om at evolusjon er et fenomen som kan forklares og forstås på en enkel måte', og å vise at evolusjon er et mysterium man vet lite om — eller kan vite noe om i det hele tatt. Man kan nok være uenig med Grassé, men det går ikke an å ignorere ham. Han er redaktør for de 28 bindene av ‘Traite de Zoologie’, forfatter av tallrike originalundersøkelser og forhenværende formann for Det franske vitenskapsakademiet. Hans kunnskaper om den levende verden er overveldende.”14

Den siste setningen i boken til Grassé klinger nok svært disharmonisk i evolusjonistenes ører: “Det er mulig at på dette området overlater biologien — kraftløs — gulvet til metafysikken.”

Her sier altså en ledende zoolog — idet han kommer med et frontalangrep på “alle former for darwinisme” — at biologien står maktesløs når det gjelder å komme med en enkel og plausibel forklaring på artenes opprinnelse, og at metafysikken, dvs. en overnaturlig forklaring, må overta. En ledende amerikansk evolusjonist, Steven M. Stanley, sier følgende:

“Gradvise forandringer ved naturlig utvalg skjer så langsomt innenfor de etablerte arter at det ikke har noen betydning for hovedtrekkene i utviklingen.”15

Ifølge Stanley har altså en av hjørnesteinene i den etablerte utviklingslæren (ny-darwinismen) — det naturlige utvalg — ingen betydning for hovedtrekkene i utviklingsforløpet. Med andre ord: ny-darwinismen har spilt fallitt i sitt forsøk på å forklare artenes opprinnelse. Stanley nevner det store utvalg av høyst komplekse livsformer som dukker abrupt opp i de kambriske lagene — den “kambriske eksplosjon”, samt den hurtige “utviklingen” til lungefiskene og det faktum at de 32 pattedyrordener dukker like abrupt opp. Stanley hevder bestemt at den ny-darwinistiske utviklingsmodell med gradvis forandring via det naturlige utvalg ikke kan forklare slike ting. Han sier videre: “Det er helt opplagt at det reduksjonistiske syn som går ut på at utvikling til syvende og sist kan forklares på grunnlag av genetikk og molekylær biologi, ikke er riktig.”16

Stanley, som selv er evolusjonist, river med sine uttalelser grunnen under ny-darwinismen. Hvis det han sier er riktig, er det en ribbet utviklingsmodell som står tilbake — den mangler til og med et teoretisk rammeverk! En annen ledende amerikansk evolusjonist, Dr. Murray Eden, hevder følgende:

“Det er vår oppfatning at hvis 'tilfeldighetene' blir underkastet en seriøs og avgjørende tolkning ut fra et sannsynlighetsmessig synspunkt, er tilfeldighetspostulatet i høyeste grad usannsynlig, og en passende, vitenskapelig utviklingsteori må da vente på både oppdagelse og utredning av nye naturlover - både fysiske, fysisk/kjemiske og biologiske.”17

Utvalg og formering

Utviklingslæren krever det umulige: spranget fra livløs materie til levende liv — fra molekyl til selvreproduserende celle. Spranget fra molekylnivå til cellenivå er et sprang av ufattelige dimensjoner. En levende celle — selv den mest enkle — er utrolig kompleks. Å hevde at det naturlige utvalg står ansvarlig for spranget fra livløs materie til levende celle krever enorm tro. Ikke annet enn det kan forvandle en umulighet til en mulighet. Imidlertid har både Murray Eden og andre matematikere innrømmet at ny-darwinismen, dvs. mutasjoner + det naturlige utvalg ikke er i stand til å utrette mirakler. Sir Julian Huxley påpeker at sjansene for å få en hest fra en encellet organisme via mutasjoner uten det naturlige utvalg, er i størrelsesklassen 10-3 000 000. Dette er et tall som kan skrives som et ett-tall etterfulgt av 3 millioner nuller! Med andre ord: Sir Julian Huxley sier at å frambringe en hest fra en encellet organisme ved mutasjon alene er rett og slett komplett umulig. Men, sier han — takket være det naturlige utvalg er det likevel skjedd! For en tro! Sjansene for å frambringe en levende celle fra livløs, kjemisk materie er imidlertid umåtelig mye mindre enn dette. De mest “primitive” livsformer ville kreve tusenvis av forskjellige komplekse molekyler — kanskje så mange som ti tusen.21 I tillegg kommer alle de ytterst kompliserte celleorganeller som mitokondrier, ribosomer, cellemembraner, arvestoff etc., som alt sammen måtte koordineres for at det hele skulle virke. Det naturlige utvalg står også maktesløs overfor de livløse, formeringsudyktige kjemiske stoffer som cellen i første instans skulle være dannet av. I den livløse verden er det ingen formering fordi det ikke eksisterer selvdupliserende molekyler.

Sjansene for at en hest skal utvikles fra en amøbe gjennom tid og tilfeldigheter, kan skrives som et 10-tall etterfulgt av tre millioner nuller (10^-3 000 000). Dette er et fullstendig meningsløst tall, da antall atomer i hele det synlige univers kan skrives som et 10-tall med «bare» 80 nuller etter. Sjansene for en slik utvikling er komplett og absolutt umulig, men evolusjonister har kullsviertro på at det umulige er muligSjansene for at en hest skal utvikles fra en amøbe gjennom tid og tilfeldigheter, kan skrives som et 10-tall etterfulgt av tre millioner nuller (10^-3 000 000). Dette er et fullstendig meningsløst tall, da antall atomer i hele det synlige univers kan skrives som et 10-tall med «bare» 80 nuller etter. Sjansene for en slik utvikling er komplett og absolutt umulig, men evolusjonister har kullsviertro på at det umulige er muligSjansene for at en hest skal utvikles fra en amøbe gjennom tid og tilfeldigheter, kan skrives som et 10-tall etterfulgt av tre millioner nuller (10^-3 000 000). Dette er et fullstendig meningsløst tall, da antall atomer i hele det synlige univers kan skrives som et 10-tall med «bare» 80 nuller etter. Sjansene for en slik utvikling er komplett og absolutt umulig, men evolusjonister har kullsviertro på at det umulige er muligFormering krever både genetisk informasjon som finnes i arvestoffet (DNA), spesielle katalysatorer (enzymer) og andre faktorer. Hele cellen er involvert i dupliseringsprosessen. Hvordan det naturlige utvalg kunne virke på livløs materie er og blir en gåte. Hvordan kan livløse “dråper” av mineralsalter og aminosyrer “kjempe” for tilværelsen? La oss for problemstillingens skyld anta at det ble dannet en eller flere slike “dråper”. Problemet ligger i at disse “dråpene” ikke hadde noen som helst mulighet til å formere seg og danne nøyaktige kopier av alle komponentene i “dråpen”. Dermed ville dannelsen av slike livløse “dråper” også bety slutten for dem. De hadde ingen mulighet til å formere seg, og det naturlige utvalg hadde derfor heller ingen mulighet til å sile ut de “dråper” i påfølgende generasjoner som var best skikket til å “overleve” og dermed sørge for en stadig forbedring. Det naturlige utvalg er avhengig av en stadig forsyning av slike forbedrete varianter. Der det bare forekommer ett enkelt eksemplar av arten, har den ingen framtid. Den berømte evolusjonist Theodosius Dobzhansky kommer med følgende uttalelse: “For at det naturlige utvalg skal fungere, må det skje en formering, og formering er livets nøkkelegenskap.”18

Prinsippet med det naturlige utvalg er maktesløst der det ikke er liv. For tiden blir det naturlige utvalg gjerne definert som “differensialformering”. Flere ledende evolusjonister går sterkt inn for at begrepet “kampen for tilværelsen” blir bannlyst fra evolusjonslitteraturen og erstattet med uttrykket “differensialformering”.19 Evolusjonister som Lewontin sier rett ut at “naturlig utvalg er differensialformering”.20 Dette vil da si at de som er best skikket og dermed “utvalgt” vil formere seg i størst antall. Dette blir imidlertid et tautologisk begrep: De som formerer seg i størst antall er de som er best skikket, mens de som er best skikket er de som formerer seg i størst antall. Dette sirkulære argument blir da også innrømmet av vitalistfilosofen Arthur Koestler:

Arthur Koestler stilte spørsmål om hva som fikk utviklingen til å utvikle segArthur Koestler stilte spørsmål om hva som fikk utviklingen til å utvikle seg“En gang så det så enkelt ut. Naturen belønnet den levedyktige med overlevelsens gulrot og straffet den minst levedyktige med utryddelsens stav. Vanskelighetene begynte bare da det ble snakk om å definere levedyktighet. . . . Slik passer det naturlige utvalg på at de mest levedyktige overlever og formerer seg, og de mest levedyktige er de som har den største formeringsrate. . . vi blir fanget i et sirkulært argument som fullstendig omgår spørsmålet om hva som får utviklingen til å utvikle seg.”22

Koestler sier videre:

“I mellomtiden fortsetter det opplyste publikum å tro at Darwin skaffet til veie alle relevante svar med den magiske formelen: tilfeldige mutasjoner pluss naturlig utvalg — ganske uvitende om det faktum at tilfeldige mutasjoner viste seg å være irrelevante, og det naturlige utvalg en tautologi.”23 En annen prominent evolusjonist, genetikeren C.H. Waddington, er av samme oppfatning:

“Det naturlige utvalg, som først ble regnet som en hypotese som trengte å stadfestes ved observasjon og eksperimenter, viser seg ved nærmere undersøkelse å være en tautologi — en uttalelse om et tidligere, men hittil upåaktet forhold. Det hevder at de mest levedyktige individer i en befolkning (som defineres som de som gir mest avkom), gir mest avkom.”24

Til tross for at det naturlige utvalg er helt irrelevant for utviklingslæren, er evolusjonslitteraturen full av fantastiske fortellinger om hvordan de forskjellige livsformer “tilpasset” seg miljøet. Disse fortellingene er ikke annet enn intellektuelle eventyr og må tas med store klyper salt. Det naturlige utvalg er ikke i stand til å produsere noe fundamentalt nytt. Om dette skriver T. H. Morgan:

“Utvalget har derfor ikke produsert noe nytt, bare mer av visse artstyper. Evolusjon går imidlertid ut på å frambringe noe nytt, ikke mer av hva som allerede finnes.”25

I noen av de siste evolusjonshypoteser spiller ikke det naturlige utvalg noen rolle i det hele tatt. I de vanlige lærebøkene i biologi etc. fortsetter imidlertid evolusjonistene å spille på ny-darwinismens strenger, og framstiller utviklingshypotesen som et uimotsigelig faktum — til tross for at de ikke kan komme opp med en eneste brukbar mekanisme som får den til å virke.

Computere og naturlig utvalg

Ved et sinnrikt forsøk ved Stanford-universitetet brukte de to forskerne Michael Conrad og H.H. Pattee computere for å simulere det naturlige utvalg. De programmerte datamaskinene til å simulere forskjellige “økosystemer” med forskjellige simulerte livsformer som ble gitt anledning til å “kjempe for tilværelsen”. Matforsyningene ble langsomt redusert inntil enkelte “arter” ikke lenger kunne overleve. De ble da satt over i nye “økosystemer” i den hensikt å frambringe tilpasninger som kunne føre til utvikling. Hele forsøket ble lagt opp med tanke på å simulere det naturlige livsløp så nøye som mulig. Det endelige resultat av forsøket var svært nedslående for utviklingshypotesen. De to forskerne som utførte eksperimentet skrev følgende om de arter som overlevde:

“De dominerende livsformene var så avgjort udyktige. Mange livsformer bar på fenom-sekvenser som ikke hadde noen synlig selektiv verdi. . . . Livsformer med nyttig plasserte parametersymboler viste ingen klare fortrinn framfor de som hadde unyttig plasserte parametersymboler.”26

Dette var helt uforutsette resultater. Om dette sier Conrad og Pattee videre: “Livsformenes lave dyktighetsgrad og det avtagende tilpasningsforholdet er noe overraskende fordi disse egenskapene ofte regnes som kriterier for utviklingen. Likevel viste ikke system 1, som hadde et jevnt økende tilpasningsforhold, en atferd som var karakteristisk for utviklingen i det hele tatt.”27

Konklusjon

Det naturlige utvalg er ute av stand til å produsere noe virkelig nytt. Det er bare en passiv ting, en “sil” som går gjennom miljøet og bare slipper gjennom de varianter som har størst levedyktighet i det bestemte miljøet. De som av forskjellige årsaker har nedsatt levedyktighet blir stoppet og vraket av denne utsilingsprosessen. Det er imidlertid viktig å bite seg merke i at det naturlige utvalg bare er i stand til å virke på varianter som kommer inn i miljøet via de utviklingsmuligheter som eksisterer i DNA-strukturen for hver enkelt art. Dette er svært viktig å bite seg merke i. Av seg selv kan ikke det naturlige utvalg produsere noe nytt. Det er avhengig av råstoff som er skaffet til veie via kromosom/genmutasjoner. Hvis mutasjoner eller genkombinasjoner virkelig var i stand til å produsere noe fundamentalt nytt — noe de ikke er i stand til — ville imidlertid denne nyheten raskt bli eliminert av det naturlige utvalg. Selv om en ny struktur eller funksjon virkelig var til fordel for den aktuelle organisme, f.eks. en vinge for et hittil jordbundet dyr, eller et øye for et hittil øyeløst dyr, ville en slik struktur eller funksjon være ubrukelig og rett og slett til hinder for organismen før strukturen/funksjonen var fullt utviklet og fullt ut funksjonsdyktig. Til hvilken nytte ville en rudimentær eller halv vinge være i kampen for tilværelsen — eller et halvt øye? Det naturlige utvalg ville ikke ha noen som helst grunn til å “begunstige” slike funksjonsudyktige, halvt utviklete strukturer eller funksjoner. Men — likevel hevder man at vinger har “utviklet” seg ikke mindre enn fire ganger (hos insekter, flygeøgler, fugler og flaggermus), og øyne har “utviklet” seg minst tre ganger uavhengig av hverandre.

Frank B. Salisbury har følgende å si om dette problemet:

“Mine siste tvil har med parallell utvikling å gjøre. . . . Til og med noe så innviklet som øyet har oppstått flere ganger, f.eks. hos tiarmet blekksprut, virveldyr og leddyr. Det er ille nok å prøve å forklare hvordan slike ting har oppstått én gang, men tanken på å produsere dem flere ganger får det til å svimle.”28

Det naturlige utvalg som virker på det variasjonspotensiale som er innebygget i den genetiske koden hos hver enkelt organisme er ikke annet enn et kraftig middel til å fremme horisontal variasjon, slik at variantene blir i stand til å overleve i miljøet. Det naturlige utvalg er derimot helt maktesløst som eventuell mekanisme for vertikal variasjon, eller utvikling i ordets rette betydning, fram mot stadig mer komplekse organismer. Derimot virker det naturlige utvalg som en hindrende faktor for slik hypotetisk vertikal utvikling, fordi “spirende nyheter” ville være både ubrukelige og til hinder for organismen til strukturen/funksjonen var fullt utviklet og funksjonsdyktig. Organismer med slike “spirende nyheter” ville forlengst blitt stoppet og eliminert fra miljøet av det naturlige utvalg — de ville aldri kommet lenger enn til “spirestadiet”. Verken i fossilmaterialet eller blant nålevende organismer har vitenskapen klart å dokumentere ett eneste tilfelle av “spirende organer/strukturer” som ville bli til nytte for organismen på et senere tidspunkt. Det naturlige utvalg kan i tidens løp omdanne en hel befolkning til en ny variant, men absolutt ikke til en helt ny form eller grunntype, som må være en forutsetning hvis det naturlige utvalg/mutasjoner skal gjøre tjeneste som virkningsmekanisme for utviklingsmodellen. Utvalget — enten det er naturlig eller kunstig — virker bare på det genmateriale som allerede eksisterer. Det kan ikke skape helt nye gener for helt nye trekk/strukturer/funksjoner som må være en forutsetning hvis ubegrenset variasjon skal skje i den utstrekning utviklingslæren hevder.

Genetiske mutasjoner

Den andre bærebjelken i ny-darwinismen er de genetiske mutasjoner. Det er slike mutasjoner som angivelig skal tilveiebringe det artsutvalg fra hvilke det naturlige utvalg “siler” ut de arter som er best skikket til å overleve. Et avgjørende spørsmål må være: Hva er de genetiske mutasjoner egentlig i stand til å frambringe? Utvikling i ordets rette forstand (makroevolusjon, vertikal evolusjon) skal angivelig kunne frambringe fundamentalt nye og mer komplekse grunntyper (fisk til amfibium,

amfibium til krypdyr, krypdyr til fugl etc.) av tidligere, enklere grunntyper. Vi har allerede sett at det naturlige utvalg ikke makter å frambringe noe fundamentalt nytt — bare mer av det som allerede finnes. Hva kan da mutasjonene utrette i denne sammenheng?

Genetiske mutasjoner er alltid skadelige for en organisme og reduserer dens levedyktighet. Dessuten frembringer ikke slike mutasjoner noe nytt - de bare modifiserer genetisk materiale som allerede finnes. Bildet viser et eksempel på genetisk mutasjon: En katt med bare ett øye. Ingen vil vel påstå at dette er et skritt i riktig retning, og er gunstig for katten!Genetiske mutasjoner er alltid skadelige for en organisme og reduserer dens levedyktighet. Dessuten frembringer ikke slike mutasjoner noe nytt - de bare modifiserer genetisk materiale som allerede finnes. Bildet viser et eksempel på genetisk mutasjon: En katt med bare ett øye. Ingen vil vel påstå at dette er et skritt i riktig retning, og er gunstig for katten!Etter Darwins tid har ledende talsmenn for ny-darwinismen eller “evolusjonssyntesen”, hevdet at praktisk talt alle problemer i forbindelse med teorien var ryddet av veien, og at utviklingsforløpet var et faktum bare de mest ignorante mennesker ville finne på å benekte. Kjente naturforskere som Julian Huxley, George Gaylord Simpson, Theodosius Dobzhansky, G. Ledyard Stebbins og andre — alle eksperter på sitt område — har gjennom årene talt ny-darwinismens sak med glød og patos og gitt omverdenen det inntrykk at utviklingslæren er bevist gjennom fossilmaterialet, og at mutasjoner + det naturlige utvalg er den drivende mekanismen bak det hele.

Ledende talsmenn for skapelsesmodellen har imidlertid hele tiden påpekt at fossilmaterialet er blottet for overgangsformer (“manglende mellomledd”) av noe slag, at det naturlige utvalg bare er tautologisk og virkningsløst når det gjelder å frambringe nye grunntyper, og at alle mutasjoner enten er dødelige, skadelige eller nøytrale. Fossilmaterialet beviser derfor ingenting i favør av utviklingsmodellen, og de postulerte mekanismer, mutasjoner + det naturlige utvalg, har sine begrensninger de ikke kan tre utenfor. Disse vektige argumentene er enten blitt ignorert, bortforklart eller latterliggjort av evolusjonister — som til tross for uenighet seg i mellom når det gjelder grunnleggende spørsmål som har med utviklingslæren å gjøre, står sammen om å bekjempe og latterliggjøre skapelsesmodellen.

Imidlertid ser utviklingslæren nå ut til å skifte retning. Ledende evolusjonister later til i det skjulte å ha innsett at ny-darwinismen i sin nåværende form har spilt fallitt. De begynner nå tilsynelatende å innse at verken fossilmaterialet eller mutasjoner og naturlig utvalg gir dem den nødvendige støtte for deres teorier, derfor prøver de nå å gi disse teoriene en ny vri ved å endre på “standardbevisene”. Fossilsekvenser endres til proteinsekvenser, og mutasjonene viker plassen for “håpefulle monstre” (makromutasjoner, mer om disse senere). Det eneste som fremdeles står støtt på sin pidestall, er evolusjonistenes gullkalv: utviklingslæren i seg selv. Den må ikke røres; den er hellig!

Hva er en mutasjon

Hos høyere livsformer inneholder hver enkelt cellekjerne hundretusener av gener. Hvert gen består igjen av en lang streng med fra flere hundre til flere tusen underenheter som er lenket sammen som en kjede. Genene består av DNA (Deoxyribo Nucleic Acid — deoksyribonukleinsyre eller “arvestoffet”). I DNA finner man fire forskjellige underenheter som kalles nukleotider. Det er den spesielle rekkefølgen til disse nukleotidene i DNA-kjeden som skiller genene fra hverandre — omtrent som bokstavenes rekkefølge i de forskjellige ordene skiller ordene fra hverandre. Hvert kjennetegn hos en bestemt dyre- eller planteart bestemmes av minst to gener. Genene i et slikt genpar kalles alleler og er arvet fra foreldrene — ett gen fra hver. Egget og sædcellen inneholder hver ett enkelt genpar, og ved befruktning kombineres disse to genparene.

Modell av den meget kompliserte DNA-kjeden som danner grunnlaget for det enda mer kompliserte genapparat. Hvordan kan noen hevde i fullt alvor at slikt oppstår av seg selv via tid og tilfeldigheter?Modell av den meget kompliserte DNA-kjeden som danner grunnlaget for det enda mer kompliserte genapparat. Hvordan kan noen hevde i fullt alvor at slikt oppstår av seg selv via tid og tilfeldigheter?Genene er vanligvis svært stabile. Via sine etterkommere kan et gen holde seg stabilt gjennom tusener av år uten å endre sin struktur. Det er mange arter som har holdt seg uforandret i tusenvis av år. Som eksempler på nålevende organismer som ikke har forandret seg i sammenligning med fossiler av de samme artene, kan nevnes brachiopoder, tang og gingko-treet. En sjelden gang kan det imidlertid inntreffe en kjemisk strukturendring i et gen. Det er en slik strukturendring som kalles en mutasjon, og det er her snakk om en virkelig strukturendring i et gen, slik at noe virkelig nytt blir dannet, ikke bare en variasjon av noe som allerede finnes. De fleste mutasjoner medfører bare forandringer i en av flere tusen underenheter (nukleotider) i et gen. Virkningen er imidlertid dramatisk for organismen, og har ofte dødelig utgang. Som regel er mutasjonen skadelig for organismen, og det er tvilsomt om man har observert en eneste mutasjon som har økt organismens levedyktighet (se f.eks. C.P. Martin i American Scientist, 41:100, 1953). Likevel hevder evolusjonister at en svært liten fraksjon, kanskje i størrelsesklassen 1/10 000, er gunstig for den muterte organisme. Det skal ikke legges skjul på at slike gunstige mutasjoner faktisk er uhyre sjeldne begivenheter, hvis de i det hele tatt finner sted. Et annet viktig moment er at den muterte organisme må være i stand til å føre sine nye trekk videre til etterslekten. For at dette skal skje, må mutasjonen være arvelig, dvs. den må skje i kjønnscellenes gener. Imidlertid utgjør kjønnscellene bare en liten del av organismens øvrige celler, og er vanligvis godt beskyttet fra omgivelsene.

Det er tre typer endringer i kromosom/genapparatet som er arvelige:

1. Punktmutasjoner. Disse er feil som oppstår på spesielle steder i genene.

2. Kromosomavvik. Disse er rearrangement eller innsettelse av hele genkjeder i kromosomene.

3. Nye genkombinasjoner. Disse oppstår når spesielle gensett fra begge foreldrene opptrer sammen for første gang hos samme individ.

En mutasjon er altså en uforutsigelig og tilsynelatende tilfeldig forandring i et ytterst komplekst genetisk programmeringssystem. Programmet får en “lus”, med fatale følger for overføringen av genetisk informasjon. Mutasjonen er kort og godt en feilprosess i denne overføringen. Vil noen uten å trekke på smilebåndet hevde at en akkumulering av en lang rekke “lus” (feil) i et ytterst komplisert dataprogram etter hvert forbedrer dataprogrammet og gjør det mer anvendelig? Naturligvis ikke. Det skal ikke mange “lusene” til før dataprogrammet er ubrukelig. Det skal sterk tro til for å hevde at en lang serie tilfeldige og ukontrollerte feilprosesser i det genetiske programmeringssystem har gitt opphav til det yrende mangfold av ytterst kompliserte livsformer vi finner på jorden i dag.

Mutasjoner reparerer seg selv

Organismer viser ofte evnen til å reparere framkalte mutasjoner. Dette kan ofte føre til at avkommet blir normalt. Et eksempel på dette finner man i et forsøk som ble gjort på å produsere en flue uten øyne. Gjennom flere generasjoner avlet denne fluemutanten fluer uten øyne. En reparasjonsmekanisme begynte deretter å re-etablere de skadde eller manglende gener, og fluene i neste avkom hadde igjen øyne.14 Eksperimenter som dette viser at det er innebygde grenser for hvor langt mutasjonene kan drive endringene. Mutasjoner produserer ikke nye utviklingstrekk, de er bare varianter av hva som allerede finnes. Eksempelvis kan et gen for øyefarge ikke være noe annet, men kan bare mutere til et gen for en øyefargevariant.

Mutasjonene er virkelige nok. Spørsmålet er bare: Er de i stand til å produsere utviklingsmessige forandringer, dvs. helt nye trekk? Mutasjoner — ja, utvikling mot nye levedyktige og formerbare “mellomformer”— absolutt nei.

Variasjonspotensialet er enormt

Genetikeren Francisco Ayala bruker uttrykket “enormt”, “kolossalt”, “overveldende” for å beskrive det variasjonspotensial som finnes innenfor én enkelt art.15 Ayala regner med 6,7% heterozygoti som gjennomsnittsforholdet for menneskelige gener som viser heterozygot allele-variasjon. På basis av 6,7% heterozygoti har Ayala beregnet at et gjennomsnittlig menneskepar kunne ha 102017 barn før de fikk et barn som var identisk med et de allerede hadde fra før! Dette er et 10-tall etterfulgt av 2017 nuller! Til sammenligning er det “bare” 1080 atomer i hele universet!

Mutasjoner har en grense

Genetikeren Francisco AyalaGenetikeren Francisco AyalaSelv om mutasjonenes variasjonspotensial (genkombinasjoner) er nærmest uendelig, betyr ikke dette automatisk at de kan produsere flere “nyheter” enn originalkildene (genmutasjoner og kromosomavvik) til slike variasjoner tillater. Det later til å være en innebygget grense for slike variasjoner. Genetikeren Richard Goldschmidt hevder bestemt at det er en grense for hvor mange endringer som kan frambringes ved akkumulering av mutasjoner, og at mutasjoner ikke kan forklare utviklingsforløpet.

Pierre P. Grassé definerer mutasjoner slik: Mutasjoner er “. . . bare arvelige fluktuasjoner rundt en median-posisjon — en sving til høyre, en sving til venstre, men uten noen endelig evolusjonseffekt. . . . De modifiserer bare det som allerede eksisterer.”15a

Mutasjoner og skadevirkninger

Man har ennå ikke klart å dokumentere en eneste virkelig nyttig mutasjon man med sikkerhet vet er en mutasjon. Enkelte evolusjonister betviler at slike mutasjoner eksisterer i det hele tatt:

“Mutasjoner utgjør mer enn plutselige endringer i arveegenskapene. De påvirker også evnen til å overleve, og så vidt vi kjenner til, er påvirkningen også av skadelig art. Viser ikke dette faktum at mutasjoner utgjør virkelige angrep på organismens sentrale livsnerve — dens grunnleggende egenskaper som gjør den til en levende ting.”16

“De aller fleste mutasjoner er skadelige, og til og med dødelige for det individ de kommer til syne hos. Slike mutasjoner kan betraktes som om de innfører en vekt, eller genetisk byrde i genutvalget.”17

Det er innlysende at organismene ikke kunne ha startet ut med en byrde av ugunstige mutasjoner over seg mens de “ventet” på at de “gunstige” skulle dukke opp og bli “utvalgt”. Skal man forklare utviklingsprosessen som resultatet av et gradvis utplukk av “gunstige” mutasjoner, må man også ta med på veien de tusener av skadelige mutasjoner som ville oppstå, og som ville “kvele” de gunstige mutasjonene.

“Det er ikke tvil om at de fleste synlige mutasjoner er skadelige.”17a

John C. Kendrew, som fikk nobelprisen for sin oppdagelse av strukturen til proteinet myoglobin, uttaler følgende:

“På samme måte som trykkfeil i en bok helst vil produsere nonsens enn god mening, vil også mutasjoner så godt som alltid være skadelige, og de vil så godt som alltid drepe organismen eller cellen — ofte på et så tidlig stadium i dens eksistens at vi ikke engang merket at den ble til.”18

En geværsalve inn i instrumentpanelet på et moderne jetfly som Airbus A380 kan vel ikke sies å være gunstig for den kompliserte elektronikk som finnes derEn geværsalve inn i instrumentpanelet på et moderne jetfly som Airbus A380 kan vel ikke sies å være gunstig for den kompliserte elektronikk som finnes derEn mutasjon i et så intrikat system en celle egentlig er, er blitt sammenlignet med å skyte en geværkule inn i datamaskinens elektronikk eller inn i instrumentpanelet på et moderne jetfly. Det er i aller høyeste grad absurd å tro at denne geværkulen virker positivt på datamaskinens elektronikk eller jetflyets instrumentpanel og forbedrer disse.

En sjelden gang oppstår en mutasjon som tilsynelatende er gunstig for den aktuelle livsform, men en slik “forbedring” skaper som regel et feilaktig inntrykk av at en “gunstig” mutasjon har funnet sted. Det kan være andre svakheter involvert som gjør mutasjonen ute av stand til å overleve i fri tilstand. Dessuten har enkelte “gunstige” mutasjoner bare vist seg å være korrigeringer av tidligere ugunstige mutasjoner. Evolusjonister har store problemer med å peke på ett eneste tilfelle av naturlig forekommende mutasjoner som har ført til en virkelig bedring av livsformens muligheter til å overleve i naturen. Faktum er at det overveiende flertall av mutasjoner har ført til skadelige og ugunstige tilstander, som f.eks. klumpfot, mental retardasjon, anemi, forskjellige typer fargeblindhet, muskeldystrofi, sprø tannemalje, blødersykdom, forskjellige stoffskiftesykdommer og en lang rekke andre, uønskete anomalier, mens andre mutasjoner rett og slett er en regresjon til tidligere, mer gunstige egenskaper.

Et ofte anført eksempel på en “gunstig” mutasjon, er sigdcelle-anemi, en blodsykdom som forekommer omtrent utelukkende hos negre. Folk med denne sykdommen har større motstandsdyktighet mot malaria. Prisen for denne økte motstandsdyktighet er imidlertid så høy at ulempene oppveier fordelene: opptil 25% av barna til de som lider av sigdcelle-anemi dør av den. En mutasjon med en slik bruttovirkning kan ikke noen måte kalles en “gunstig” mutasjon — den reduserer i virkeligheten mulighetene til å overleve.

Ved en konferanse i 1967 avla Dr. Murray Eden en rapport om sine arbeider med hemoglobin. Hemoglobin inneholder to kjeder: alfa og beta. Evolusjonister mener at den ene oppsto av den andre ved tilfeldige mutasjoner. Dr. Eden påpekte imidlertid at det var nødvendig med minst 120 punktmutasjoner for å omdanne alfa til beta, og at minst 34 av disse mutasjonene ville kreve at to til tre nukleotider av 140 i kjeden ble endret. Men faktum er at hvis bare én eneste nukleotid ble endret, ville konsekvensene bli ytterst farlige for organismen i sin helhet. Dr. George Wald kommenterte at han hadde tatt seg bry med å undersøke om det var registrert én eneste aminosyreendring i en hemoglobinmutasjon som ikke hadde alvorlige skadevirkninger på hemoglobinfunksjonen. Konklusjonen var at det er ytterst vanskelig å finne et enkelt tilfelle der én eneste forandring i aminosyresekvensen ikke har alvorlige konsekvenser. Eksempelvis kan nevnes at hvis bare én eneste aminosyre byttes om i aminosyresekvensen hos hemoglobin, vil dette resultere i sigdcelle-anemi. Normale hemoglobinmolekyler har glutaminsyre der hemoglobinet hos sigdcelle-anemikere har valin. Resultatet av denne ene ombyttingen av aminosyrer fører til at 25% av befolkningen dør av sigdcelle-anemi. Vil noen kalle dette en gunstig mutasjon, er man velkommen til det!

For at en mutasjon skal være ufarlig, må den også være triviell. Men når mutasjoner er trivielle, mister de også sin betydning i utviklingssammenheng. Ikke alle mutasjoner er skadelige, og enkelte kan ha en viss betydning i organismens kamp for tilværelsen. Slike mutasjoner er imidlertid trivielle. Et ofte anført eksempel på en slik gunstig mutasjon er mørk og lys variant av møllarten stor bjørkemåler (Biston betularia). Den mørke eller lyse varianten har her størst mulighet til å overleve i sitt respektive miljø (se avsnittet om det naturlige utvalg). Mutasjoner av dette slaget (som f.eks. påvirker fargen), er imidlertid av triviell natur. Bjørkemåler er fremdeles bjørkemåler og ikke noe annet, uansett om den er lys eller mørk. Dette er et godt eksempel på mikroevolusjon (horisontal evolusjon), som i virkeligheten bare er variasjoner innenfor artsgrensene. Det er trolig ingen som vil hevde at en mutasjon som frambringer en mørkere farge hos en sommerfugl, resulterer i en utviklingsmessig forbedring, uansett hvor lenge den pågår.

Det er helt på det rene at akkumulering av enkeltmutasjoner ikke kan svare for endringer av ett bestemt enzym til et annet — for ikke å snakke om ett enzymsystem til et annet. Heller ikke er alle mutasjoner skadelige. Enkelte er nøytrale fordi de påvirker aminosyresekvensen i de deler av enzymkjeden som ligger langt fra det aktuelle område. Fordi proteinsyntesen også reguleres av gener, er mutasjoner i de gener som styrer denne syntesen i stand til å modifisere proteinstrukturen — f.eks. hos bakterier. Slike mutasjoner hos bakterier kan eksempelvis føre til økt resistens mot antibiotika, endret evne til å metabolisere næringsstoffer etc. Alt dette er imidlertid mutasjoner av triviell natur som ikke opererer utenfor artsgrensene.

Ved å undersøke bakteriekulturer som rutinemessig var blitt oppbevart i lang tid, oppdaget forskerne til sin forbløffelse at bakterier var resistente overfor antibiotika før antibiotika var blitt “oppfunnet”. Ble de ikke-resistente bakterier resistente ved mutasjon? Tydeligvis ikke, da den resistente formen allerede var til stede. Bakterier har små DNA-ringer som de utveksler seg i mellom, og på denne måten overførte de sin resistens mot antibiotika til andre bakterier i arten. Det var ikke snakk om mutasjon i det hele tatt — bare vanlig rekombinasjon av gener og variasjon innenfor artsgrensen.18a

Evolusjonister ynder å nevne dette eksemplet med bakterier som er blitt resistente mot antibiotika som eksempel på evolusjon i virksomhet. Men i motsetning til den vanlige oppfatning, er ikke dette noe bevis for evolusjon. Heller ikke er det snakk om et eksempel på gunstig mutasjon. derimot er det et eksempel på naturlig utvalg, i dette tilfelle et kunstig utvalg — men bare utvalg blant allerede eksisterende variasjoner innenfor artsgrensen. Det er bare snakk om modifisering av gener som allerede finnes i bakteriebefolkningen.

Tiden - stykkets helt?

Tiden, som vanligvis regnes som “stykkets helt” i utviklingssammenheng, gjør bare den genetiske byrden verre. I tidens løp fortsetter de eksisterende mutanter å bygge opp et komplekst likevektspunkt, og nye mutasjoner skjer da hele tiden. Det er dette som skaper problemer for evolusjonister som prøver å forklare de enorme variasjonene og deres tilpasning på grunnlag av mutasjoner. For en hypotetisk, gunstig mutasjon må en organisme betale prisen eller bære byrden av mer enn 1000 skadelige mutasjoner i dette spesielle gen. På bakgrunn av slikt genetisk “forfall”, vil et hypotetisk, gunstig gen likevel ubønnhørlig bli koplet til skadelige endringer i andre gener. Etter hvert som den genetiske byrde øker med tiden, vil derfor en organismes mulighet til å overleve bli truet på grunn av et stadig økende antall avkom med alvorlige genetiske lidelser.19 Til nå kjenner man f.eks. over 1500 genetiske lidelser (mutasjonssykdommer som skyldes mutasjoner) hos mennesket, og antallet øker stadig. Heldigvis, får en si, kommer ikke alle disse lidelsene for dagen. Årsaken til dette er at vi har to sett med gener — ett sett fra moren og ett fra faren, slik at f.eks. de dårlige genene vi arver fra moren blir “dekket over” av gensettet fra faren, og omvendt. Hvis vi ikke hadde disse to settene med gener, ville trolig få av oss ha overlevd.

Den franske zoologen Pierre P. Grassé uttaler at mutasjoner bare er patologiske og modifiserer det som allerede finnes, derfor har mutasjoner ingen endelig evolusjonsvirkning.20 Etter moderne oppfatning (den “nøytrale, molekylære utviklingsteori”), skyldes mye av den enorme variasjon innenfor artene mutasjoner som er enten nøytrale, dvs. virkningsløse, eller skadelige i mindre grad.21 Slike teorier er imidlertid til liten trøst for evolusjonister som prøver å forklare livsformenes kompleksitet gjennom mutasjoner og det naturlige utvalg. Nobelprisvinneren H.J. Muller uttaler følgende:

“Men mutasjoner, oppdager man, er av tilfeldig natur så langt som deres nytte angår. Derfor er det store flertall mutasjoner, sikkert godt over 99%, skadelige på en eller annen måte — noe man må forvente av virkningene av tilfeldige hendelser.”22

Mutasjoner er alltid tilfeldige — aldri styrt. Det naturlige utvalg må pent ta til takke med det som mutasjonene frambringer.

Den kjente evolusjonist Sir Julian HuxleyDen kjente evolusjonist Sir Julian HuxleySir Julian Huxley, evolusjonist par exellence, har dette å si om mutasjoner:

“Gode mutasjoner i forholdet en til tusen høres ikke mye ut, men er er trolig generøst fordi så mange mutasjoner er dødelige og hindrer organismen i å leve i det hele tatt, og det store flertall av det resterende kaster maskineriet en tanke ut av gear.”23

Professor Gairdner Moment uttaler følgende:

“Siden 1900 er det blitt oppdaget tusenvis av mutasjoner i dusinvis av forskjellige arter planter og dyr. Likevel har enkelte bemerket at mutasjoner ikke kan danne basis for utviklingsforløpet fordi de observerte mutasjoner er altfor trivielle eller ikke påvirker de fundamentale trekkene. De som kommer med disse innvendingene har aldri vært i stand til å definere hva de mener med fundamentale trekk. Likevel er det framkalt mutasjoner hos bananfluen Drosophila som involverer komplett mangel på øyne, forandring av størrelse, form, vingenes årenett og forandringen av proboscis (“sugerøret” i munnen) til en fotlignende struktur. Disse trekkene er ikke av triviell natur. Mangelen på øyne er i virkeligheten mangelen på et helt organ, mens både vinger og munndeler er av grunnleggende betydning for klassifiseringen av insekter. Hos planter er det funnet en mutasjon som i sin homozygote form umuliggjør klorofylldannelse. Spirer av slike planter dør alltid etter at de har brukt opp all næringen i frøet de kom fra.”23a

Professor Moment prøver tydeligvis å vise til eksempler på mutasjoner som påvirker de fundamentale trekkene. I den forbindelse legger vi straks merke til at de eksempler på mutasjoner han nevner, enten er uønskete, skadelige eller dødelige. Den klorofylløse plantemutasjonen er dødelig for planten. Vi bør også merke oss at deformasjon eller mangelen på et helt organ, som f.eks. øyet, er noe helt annet og fundamentalt forskjellig fra utviklingen av et helt nytt organ eller lem der det ikke var noe tilsvarende fra før. Eksempelvis kan nevnes misdannete barn som ble født uten armer, ben, eller begge deler som følge av at moren hadde brukt sovemidlet thalidomid. Disse misdannelsene skyldes ikke mutasjoner, men tjener bare som eksempel på at deformasjon eller mangelen på organer også kan skje under fosterutviklingen. Et annet eksempel er anencefali, der barnet blir født uten hjerne. Alt dette er imidlertid noe ganske annet enn f.eks. et menneske som blir født med vinger. Sistnevnte er naturligvis aldri blitt observert, men eksisterer bare som mytologiske “amoriner!”

En øyeløs bananfluemutant og en vanlig bananflueEn øyeløs bananfluemutant og en vanlig bananflueEn øyeløs bananfluemutant og en vanlig bananflueNærvær av enkelte ioner i vannet kan medføre at fisk utvikler bare ett øye som sitter midt på hodet. Også dette er noe ganske annet enn noe som får en meitemark til å utvikle øyne, noe som heller aldri er blitt observert. Et annet moment er at når øyeløse bananfluemutanter blir avlet videre over en tid, kommer øynene til syne igjen til tross for at det muterte gen fremdeles er til stede. Dette skyldes ikke en reversering av mutasjonen, for når disse fluene igjen blir krysset med normale fluer og innavlet over en generasjon, dukker de øyeløse tilstandene fram på nytt. Dette skyldes at genet er recessivt. Når det gjelder den fotlignende strukturen, er det ikke annet å si enn at den fra bananfluens synspunkt er svært uheldig! Det er vanskelig å forklare hvordan denne anomalien kan øke bananfluens levedyktighet. Et alvorlig problem for mutasjoner som mekanisme for utviklingsmodellen, er det faktum at mutasjonene “går den gale veien”, sett fra et utviklingsmessig synspunkt. Forsvarere av skapelsesmodellen peker på mutasjonene som årsak til en rekke sykdommer og annen elendighet som forsurer tilværelsen for både planter og dyr: Parasitter, arvelige anomalier og tap av kjennetegn. Tiden er ikke “stykkets helt” i dette tilfelle — snarere tvert om, den er stykkets skurk. Tid, tilfeldighet og vilkårlige forandringer gjør bare tingene verre. dette er også helt i tråd med de observerbare fakta. Mutasjoner skaper ikke noe nytt og bedre — de forkrøpler det som allerede var der.

Mutasjoner er den eneste kilde til genetisk variasjon

Ernst Mayr har følgende å si om mutasjoner som kilde til genetiske variasjoner:

“Man må ikke glemme at mutasjoner er den endelige kilde til alle genetiske variasjoner som eksisterer i naturlige befolkninger, og det eneste nye materiale som er tilgjengelig for det naturlige utvalg å arbeide med.”24

Mutasjonsfenomenet er derfor svært viktig for utviklingsmodellen. Denne må i første rekke forutsette at mutasjoner har positiv virkning og “genererer” en vertikal endring mot stadig mer komplekse former og høyere organisasjonsnivåer. Alle slike endringer må være til hjelp i miljøet hvis de skal kunne bevares ved det naturlige utvalg. Virkelig evolusjon, dvs. “makroevolusjon” eller vertikal evolusjon, krever en virkelig ekspansjon av genutvalget og en tilføyelse av helt nye gener. “Mutasjoner er selve opphavet til genetisk variasjon, og er derfor ansvarlig for all utvikling av alle nåværende livsformer.”25

“Mutasjonsprosessen er den eneste kilde man kjenner til når det gjelder å skaffe nytt råstoff til genetisk variasjon, og derfor også selve utviklingsprosessen.”25a

“Fordi mutasjoner er den eneste prosess man kjenner til når det gjelder opphavet til ny, arvelig variasjon, regnes mutasjonsprosessen som selve hovedkilden til utviklingsmaterialet.”25b

“Mutasjoner er faktisk den eneste kilden til alt nytt genetisk materiale, som i sin tur blir blandet og manipulert i det uendelige i formeringsprosessen. I den endelige analyse er alle utviklingsforandringer avhengige av mutasjoner. . . . Evnen til å mutere er en av livets universelle og avgjørende kjennetegn, og all organisk evolusjon er betinget av denne.”26

Ifølge Simpson, som er en ledende evolusjonist, frambringes alt nytt genetisk materiale som utgjør råstoffet for utviklingens videre forløp, hovedsakelig ved tilfeldige, uorganiserte feiltrinn og uhell. Det er å strekke fantasien vel langt å hevde at det enorme antall ytterst kompliserte livsformer vi finner på jorden i dag, er resultatet av en rekke tilfeldige uhell med negativt fortegn. Kan man forestille seg f.eks. Beethovens sonater eller symfonier som produktet av en serie tilfeldige og uorganiserte prosesser som plasserer noter, pauser, foredragstegn etc. i riktig rekkefølge på notepapiret — med f.eks. “måneskinnssonaten” som resultat? Et musikalsk mesterverk uten komponist, utelukkende basert på tilfeldige, uorganiserte prosesser?

Irving Adler uttalte følgende om tilfeldigheter:

“Tilfeldigheter tilveiebringer det råmateriale som det naturlige utvalg virker på.”27

Problemet er bare at ren tilfeldighet står ganske maktesløs når det gjelder å skaffe til veie brukbart råmateriale av noe slag. Nobelprisvinneren John C. Kendrew kaller utvikling via mutasjon en “tilfeldig prosess”. Enkelte evolusjonister er villige til å strekke denne “tilfeldige prosess” over en periode på 3 milliarder år.

Organismer er umåtelig komplekse

Celler og levende organismer er umåtelig komplekse. Simpson og Beck uttaler følgende:

“Organismer er de mest innviklete systemer som eksisterer, langt mer kompliserte og sinnrike enn de mest avanserte datamaskiner, sensor- og kontrollsystemer, eller automatiske fabrikksystemer som er konstruert av mennesker. Organismen lager kopier av seg selv. . . . Ufattelig kompliserte systemer.”36

«Fra ursuppe til menneskehjerne». Selv eventyrbøkenes fortellinger og skikkelser blekner totalt sammenlignet med utviklingslærens groteske og vanvittige eventyr som selv personer med høy utdannelse og doktorgrader tror blindt på. Utviklingslæren er ikke en vitenskap, som den hevder å være, men er i stedet en naturreligion/filosofi - og knapt nok det«Fra ursuppe til menneskehjerne». Selv eventyrbøkenes fortellinger og skikkelser blekner totalt sammenlignet med utviklingslærens groteske og vanvittige eventyr som selv personer med høy utdannelse og doktorgrader tror blindt på. Utviklingslæren er ikke en vitenskap, som den hevder å være, men er i stedet en naturreligion/filosofi - og knapt nok det«Fra ursuppe til menneskehjerne». Selv eventyrbøkenes fortellinger og skikkelser blekner totalt sammenlignet med utviklingslærens groteske og vanvittige eventyr som selv personer med høy utdannelse og doktorgrader tror blindt på. Utviklingslæren er ikke en vitenskap, som den hevder å være, men er i stedet en naturreligion/filosofi - og knapt nok detI følge utviklingslæren skal slike systemer være oppstått av seg selv, ved tilfeldigheter. Fra “ursuppe” til menneskehjerne!

Når det gjelder selve opphavet til de finstemte, innbyrdes avhengige systemene i en organisme, utgjør dette et ikke så lite problem i utviklingsmessig sammenheng. Saken er nemlig at de forskjellige “mellomtrinn” i utviklingen av slike systemer i realiteten ville være til stor hinder for organismen i dennes kamp for tilværelsen. Dette gjelder f.eks. det endokrine kjertelsystem og øynene hos virveldyr. Funksjonsudyktige, bare delvis dannete “mellomtrinn” ville være til alvorlig hinder for organismen, og varianter med slike “mellomtrinn” ville forlengst blitt luket vekk av det naturlige utvalg.

Antall gunstige mutasjoner som ville være nødvendig for å bygge bro mellom de fundamentalt forskjellige systemer man finner hos de forskjellige dyreformer, antar astronomiske dimensjoner. Når disse “gunstige” mutasjoner i tillegg skyldes vilkårlige og rent tilfeldige prosesser, er de reelle muligheter for slik brobygging uffatelig små — så små at vanlige tall ikke strekker til.

Mutasjoner frambringer ikke noe fundamentalt nytt

Ved alle typer mutasjoner oppstår aldri et helt nytt organ eller en helt ny struktur som ikke allerede var der fra før. Mutasjoner produserer ikke vinger på en elefant eller tenner på en sommerfugl. Det er viktig å merke seg at når et gen for vingeform muterer, produsereres bare en annen vingeform og ikke f.eks. en annen øyefarge. Og omvendt: når et gen for øyefarge muterer, produseres bare en annen øyefarge og ikke en endret vingeform.

Genetiske mutasjoner kan ikke produsere vinger på en elefant (selv ikke på den flyvende Disney-elefanten Dumbo, men han fløy med sine store ører!) Slike mutasjoner kan heller ikke produsere tenner på en sommerfuglGenetiske mutasjoner kan ikke produsere vinger på en elefant (selv ikke på den flyvende Disney-elefanten Dumbo, men han fløy med sine store ører!) Slike mutasjoner kan heller ikke produsere tenner på en sommerfuglGenetiske mutasjoner kan ikke produsere vinger på en elefant (selv ikke på den flyvende Disney-elefanten Dumbo, men han fløy med sine store ører!) Slike mutasjoner kan heller ikke produsere tenner på en sommerfuglDet er blitt utført tallrike mutasjonsforsøk med bananfluer (Drosophila), uten at det er blitt påvist noen gunstige mutasjoner som har økt bananfluens evne til å overleve og som indikerer et skritt nærmere en annen og fundamentalt forskjellig insekttype. Mutasjonsforsøkene har enten ført til misdannete eller manglende vinger, endringer i øyefargen etc. I sistnevnte kategori finnes en mutant med hvite øyne (mangler øyepigment). Hvis denne varianten opptrådte i naturen og hadde visse fortrinn framfor fluene med normal øyefarge, ville til slutt hele bananfluebefolkningen ha pigmentløse øyne. Men faktum er at det motsatte er tilfelle. Det viser seg at hunnfluene ikke vil parre seg med hvitøyde hannfluer så lenge det finnes hanner med normal øyefarge. En slik mutasjon kan derfor ikke etablere seg i naturlig tilstand. Dette er igjen et eksempel på det naturlige utvalg i virksomhet der mutasjonen ikke er dødelig — den blir bare ikke videreført til senere generasjoner.27b Genetikeren Richard Goldschmidt uttaler følgende om bananfluemutanter:

“Ingen har hittil produsert en eneste art ved utvalg av mikromutasjoner. Hos de best kjente organismer, som Drosophila [bananflue], kjenner man utallige mutasjoner. Hvis vi var i stand til å kombinere tusen eller flere slike mutanter til ett enkeltindivid, ville likevel ikke dette individ minne om noen annen type som i naturlig tilstand er kjent som en art.”27c

G. Holmes stadfester følgende viktige prinsipp når det gjelder mutasjoner:

“Man bør ikke glemme at alle genmutasjoner skyldes endringer i det eksisterende DNA-materiale i cellene. Det er ikke noe nytt som blir tilføyd.”27a

Dette er et viktig moment. For at makroevolusjon (vertikal evolusjon) skal finne sted, må noe fundamentalt nytt tilføres, ikke bare variasjoner i det som allerede eksisterer. For at et helt nytt lem, organ eller en helt ny funksjon skal kunne oppstå, må det også oppstå helt nytt genmateriale som ikke eksisterte fra før, og som styrer de nye prosessene.

Den kjente franske zoologen Pierre P. Grassé uttaler følgende: “Bakterier, hvis studium av har utgjort en stor del av grunnvollen for genetikk og molekylær biologi, er de organismer som på grunn av sitt enorme antall produserer de fleste mutanter. . . . Til tross for deres store produksjon av intraspesifikke varianter, viser bakterier stor avhengighet av sin art. Bakterien Eschericia coli, hvis mutanter er blitt undersøkt svært nøye, er det beste eksempel på dette. Leseren vil si seg enig i at det er overraskende, for å si det mildt, å prøve å bevise utviklingen og avsløre dens mekanismer — og så velge som forskningsmateriale en livsform som stabiliserte seg for en milliard år tilbake.”28

Grassé er av nøyaktig samme oppfatning når det gjelder genetikerens “forsøkskanin” par exellence: bananfluen:

“Bananfluen (Drosophila melanogaster), genetikerens yndlingsinsekt, hvis geografiske, biotope, urbane, og rurale genotyper er kjent til det ytterste, later ikke til å ha forandret seg på uminnelige tider.”29

Pierre P. Grassé, som selv er evolusjonist, er heller unådig mot mutasjoner som virkningsmekanisme for utviklingsmodellen:

“Det er vanskelig å tro på en beleilig tilsynekomnst av mutasjoner som tillot planter og dyr å møte sitt behov. Men Darwins teori forlanger enda mer: én enkelt plante, ett enkelt dyr ville kreve tusener på tusener av heldige, beleilige hendelser. På denne måten blir mirakler regelen og ikke unntakene — begivenheter av uendelig liten sannsynlighetsgrad kan ikke slå feil. . . . Det er ingen lov som forbyr dagdrømmeri, men vitenskapen må ikke engasjere seg i slikt.”30

Det er derfor ikke så urimelig at Grassé og andre ledende evolusjonister, når de nå har innsett at mutasjoner i forbindelse med det naturlige utvalg har spilt fallitt når det gjelder å forklare utviklingsmodellen, må se seg om etter andre og bedre utviklingsmekanismer, hittil uten resultat. Grassés vurdering var imidlertid innsiktsfull. Hvis mutasjoner og det naturlige utvalg virkelig er en rimelig forklaring på utviklingsforløpet, slik vitenskapen hevder, må dette hele tiden vært drevet framover av en kontinuerlig mirakelkjede. Det paradoksale er imidlertid at vitenskapen hele tiden har hevdet at den ikke tror på mirakler!

Det vi nå vet om mutasjoner, gjør disse helt ubrukelige som råstoff for utviklingsprosessen. Det er innlysende at årsaken til at man fremdeles holder fast på ny-darwinismen (mutasjon + det naturlige utvalg) som modell for utviklingslæren, er mangelen på en mer plausibel modell. Evolusjonister som stoler på mutasjoner og det naturlige utvalg klynger seg til noe som ingen av disse to fenomener er i stand til å greie. Dette kan nærmest sammenlignes med en mann som lærer opp en papegøye til å si noen ord — og deretter i sin iver forestiller seg papegøyen som telefonvakt ved et sentralbord. Det er opplagt at mannen forventer langt mer av papegøyen enn den er i stand til å klare — sitt ordpjatt til tross.

Det er mangelen på beviser for større, gunstige mutasjoner som har drevet evolusjonister til å holde fast på mikroevolusjon. Små forandringer skal ha inntruffet i umerkelig grad gjennom millioner av år, etterfulgt av andre, mindre modifikasjoner etc. — til slutt står organismen der, med et helt nytt organ, et helt nytt lem eller en helt ny funksjon. Disse postulerte endringene må naturligvis spre seg gjennom artsbefolkningen. Enkelte evolusjonister har postulert en geografisk isolasjon fra den artsbefolknning som ikke har gjennomgått endringen, slik at “inngifte” som kan utvanne de nye trekkene, blir umuliggjort.

I sin ufullstendige og dermed ubrukelige tilstand, ville imidlertid disse postulerte endringer av f.eks. et lem eller et organ, ikke være til noen hjelp for organismen — de ville tvert imot vært til hinder for livskampen og forelengst blitt eliminert av det naturlige utvalg. Det finnes ikke det ringeste bevis for at slike endringer finner sted, og at en livsform utvikler et nytt organ, et nytt lem eller en ny funksjon som ikke allerede var der.

Mutasjoner påvirker, og er påvirket av mange gener

Senere forskning mener å ha påvist at hvert enkelt gen påvirker mange trekk, og at hvert trekk igjen styres av mange gener.

“Til tross for det faktum at en mutasjon er en diskret, avbrutt virkning på celle-, kromosom,- eller gennivå, blir virkningene dempet ved gjensidig vekselvirkning i hele gensystemet hos et individ.”31

“Denne universelle vekselvirkning er med hensikt beskrevet i overdrevet form i følgende uttalelse: Ethvert kjennetegn hos en organisme påvirkes av alle gener, og ethvert gen påvirker alle kjennetegn.”32

Hvis en hvilket som helst mutasjon er skadelig, vil — fordi et endret kjennetegn krever en vekselvirkning fra mange gener, og derfor mange samtidige mutasjoner — sannsynligheten for samtidige gunstige mutasjoner i alle de gener som styrer et kjennetegn eller særtrekk praktisk talt bli lik null.

Mutasjoner og miljøvern

Hvis mutasjoner er den endelige kilden til utvikling av alt liv på denne jord, slik evolusjonister hevder, hvorfor er de da så ivrige etter å hindre slike mutasjoner? Det er imidlertid dette mijøvernforkjempere går inn for. De ønsker å begrense eller stanse utslipp av mutasjonsfremkallende stråling og kjemikalier i miljøet. Med andre ord: de ønsker å begrense eller stanse selve den virkningsmekanisme de hevder er opphavet til alt liv på denne jord, inklusive dem selv — “fra ursuppe til miljøvernforkjemper”. For flere år siden skrev Den amerikanske forening for miljømutagener (mutagen = stoff som framkaller mutasjoner) følgende i det prestisjetunge tidsskrift Science:

“De fleste mutasjoner som gir virkninger store nok til å kunne observeres, er skadelige. . . . Videre gjør det brede spektrum av mekanismer som via stråling og kjemiske stoffer framkaller mutasjoner, det svært lite sannsynlig at det kan utarbeides generelle metoder til å beskytte mot mutagener, bortsett fra å unngå dem i første rekke.”33

“Fordi det store flertall av påviselige mutasjoner er skadelige, vil en kunstig tilvekst av mutasjoner hos mennesket kunne forventes å være skadelig i samme forhold som tilveksten.”34

Når evolusjonister sier “det store flertall” av mutasjoner, åpner de for muligheten for at i det minste enkelte mutasjoner er gunstige. Som vi allerede har sett, er imidlertid denne muligheten svært liten, og vitenskapen kan ikke vise til brukbare eksempler på slike “gunstige” mutasjoner.

“De viktigste tiltak som må treffes, går ut på å redusere tilveksten av nye mutagener til de som allerede finnes i omgivelsene. Enhver tilvekst i mutasjonsbyrden er skadelig — om ikke øyeblikkelig, så i hvert fall for framtidige generasjoner.”35

Strålingen fra et røntgenapparat øker mutasjonsfrekvensen i genapparatet, men å utsette seg for denne strålingen i lengre tid forbedrer ikke den menneskellige rase, tvert imotStrålingen fra et røntgenapparat øker mutasjonsfrekvensen i genapparatet, men å utsette seg for denne strålingen i lengre tid forbedrer ikke den menneskellige rase, tvert imotDet er vel ingen evolusjonist som vil hevde at å stå ubeskyttet foran røntgenapparater er til fordel for mennesket fordi det øker mutasjonsfrekvensen og dermed utviklingshastigheten — og dermed “forbedrer” den menneskelige rase.

Når evolusjonistene i årevis har lagt for dagen slik nidkjærhet når det gjelder å få redusert eller stanset den mutasjonsframkallende stråling fra miljøet, viser dette helt tydelig at de innser at mutasjonenes nettovirkning er skadelig i stedet for nyttig for utviklingens gang. Hvis man virkelig tror at utviklingen skyldes mutasjoner, ville man vel heller treffe tiltak for å øke mutasjonsfrekvensen for dermed å fremme utviklingsforløpet. I stedet har man i årevis protestert mot f.eks. kjernefysiske prøvesprengninger i den hensikt å hindre skadelig, mutasjonsframkallende stråling. Dette er ikke å si at man ikke skal arbeide for miljøvern, men heller å vise hvor inkonsekvent logikk vitenskapen av og til gjør seg skyldig i.

Hvor stammer genene fra?

Et interessant spørsmål (og vrient problem) evolusjonister hopper behendig bukk over, er hvordan nye gener kunne bli dannet i første instans. Faktum er at når et gen muterer, produserer det bare en alternativ form — en variasjon — av den struktur den produserte til å begynne med. Når et gen for øyefarge muterer, produseres bare en annen øyefarge, ikke reduserte vinger. Hvis vi — slik utviklingslæren vil ha oss til å tro — nedstammer fra encellete organismer (protozoa), hvor i utviklingsforløpet ble det i så fall dannet helt nye gener som styrte produksjonen av blod, dannelsen av tenner, øyne ører etc. etc.? Encellete organismer har ingen av disse strukturene, og heller ingen gener som styrer slike strukturdannelser. Kan noen stå fram og forklare på en overbevisende måte hvordan genkomplekset til høyere organismer — virveldyr, mennesket innbefattet — ble dannet av genkomplekset til de lavere, virvelløse organismer utviklingslæren hevder vi nedstammer fra. En plausibel forklaring utbes!

Det er én stor grunn til at mutasjoner ikke er til noen hjelp for utviklingslæren: mutasjoner peker tilbake på en skapelse! Glem ikke at mutasjoner ikke produserer noe nytt — de er bare endringer i det som allerede er der! Det er flere ytre årsaker til mutasjoner, men de fleste skyldes stråling. Den store gåten lyder da slik: Hva må allerede være der før en mutasjon kan finne sted? Svaret er enkelt: et gen. Genet må være på plass før strålingen kan treffe det, ellers blir det ingen mutasjon. Sagt på enkel måte: ikke noe gen, ingen mutasjon! Hvor kom genet fra?

Hvorfor har vi “arter” i det hele tatt?

Biologene siden Linnés tid har greid å klassifisere både planter og dyr i klasser, ordener, familier, slekter og arter. Men, som Stephen J. Gould sier:

“Hvordan kan eksistensen av distinkte arter rettferdiggjøres av en teori [utviklingslæren] som hevder at konstant forandring er et av de mest grunnleggende fakta i naturen?”37

For evolusjonister burde det ikke eksistere arter i det hele tatt, bare en serie planter og dyr som gradvis går over i hverandre uten spesielle skillelinjer mellom artene. En nærmest uendelig lang serie “mellomformer”. Nå eksisterer imidlertid ikke disse “mellomformene”, men artene med sine distinkte skillelinjer som trekker grenser mellom dem og andre arter, er virkelige nok. Hvordan kan dette forklares på annen måte enn ved spesiell skapelse?

Mutasjoner og statistikk

Statistikk er utviklingsmodellens erkefiende. Dette har ledende evolusjonister også innrømmet. Problemet med mutasjonene begynner å vise seg for alvor når serier med relaterte gunstige mutasjoner (mutasjoner som er avhengige av hverandre) kommer på tale. Mutasjoner er relativt sjeldne. I gjennomsnitt opptrer de i forholdet én mutasjon pr. 10 millioner duplikasjoner av DNA-molekylet. Men når man ser på denne mutasjonsfrekvensen i forhold til antall celler i f.eks. menneskekroppen: ca. 100 billioner (1014), er mulighetene likevel gode for å få et par celler med en vilkårlig genmutasjon. Slike mutasjoner er helt tilfeldige og kan oppstå hvor som helst i et gen.

Når det derimot blir snakk om en serie “gunstige”, relaterte mutasjoner, avtar imidlertid sannsynligheten med negativt fortegn til ufattelige dimensjoner. Sannsynligheten for å få to relaterte mutasjoner etter hverandre er produktet av 107  107 = 1014, dvs. 1/100 billioner. Men to relaterte mutasjoner, som i tillegg også skal være “gunstige”, produserer kanskje ikke annet enn enn en bananflue med en bølgekant langs vingene. Det er et langt stykke fra dette og til det å produsere en helt ny struktur. Sannsynligheten for å oppnå fire relaterte mutasjoner etter hverandre er 1/4(107) = 10-28 (10 000 kvadrillioner). Nå er plutselig jordkloden blitt så aldeles for liten til å romme alle de organismer som er nødvendig for at mutasjonene skal finne sted. Og enda er det bare snakk om fire relaterte mutasjoner etter hverandre, som attpå til skal være “gunstige!” På dette tidspunkt er det mange evolusjonister som gir opp mutasjonene og begynner å se seg om etter andre forklaringer på utviklingsforløpet.

Det skal temmelig mange (opptil flere tusen) relaterte, “gunstige” mutasjoner etter hverandre for å framskaffe noe fundamentalt nytt — som i tillegg til å være nytt, også må forbedre organismens levedyktighet, gjøre den mer kompleks og “løfte den opp på et høyere nivå”. Sir Julian Huxley regnet med en million relaterte mutasjonstrinn for å framskaffe en hest ved utvikling. Dette tallet er sannsynligvis optimistisk. Sannsynligheten for at dette skal skje er av slik ufattelig liten sannsynlighetsgrad at tall fullstendig mister sin mening. Huxley beregnet at sannsynligheten for utviklingen av en hest var 10-3 000 000. Dette kan skrives som et ettall etterfulgt av tre millioner nuller! Til sammenligning er antall atomer i hele det kjente univers “bare” 1080, og de 5 milliarder år evolusjonister har avsatt til utviklingen på jorden, er “bare” 1017 sekunder. Den franske matematiker Emilé Borel har beregnet at 10-50 er den lavest mulige sjanse for at noe skal skje i et univers på vår størrelse. Når sannsynligheten blir mindre enn 10-50, kan det rett og slett ikke skje — det blir da en absolutt umulighet.

Den franske matematiker Emilé Borel har beregnet at et 10-tall med femti nuller etter, er den lavest mulige sjanse for at noe skal skje i vårt univers (10^-50). Er sannsynligheten mindre, er det en absolutt og komplett umulighet. Hva skal vi da si om sannsynligheten for at en hest skulle utvikles fra en amøbe - da snakker vi om tre millioner nuller!Den franske matematiker Emilé Borel har beregnet at et 10-tall med femti nuller etter, er den lavest mulige sjanse for at noe skal skje i vårt univers (10^-50). Er sannsynligheten mindre, er det en absolutt og komplett umulighet. Hva skal vi da si om sannsynligheten for at en hest skulle utvikles fra en amøbe - da snakker vi om tre millioner nuller!I 1967 var en gruppe internasjonalt kjente biologer og matematikere samlet på Wistar-instituttet i USA for å diskutere de matematiske utfordringene til utviklingslæren. Alle disse forskere var evolusjonister, og det var en selvfølgelighet at ingen ville stille spørsmålstegn ved selve utviklingslæren som sådan. Spørsmålet som skulle drøftes var om mutasjoner og naturlig utvalg kunne gjøre tjeneste som mekanisme for utviklingsmodellen. Svaret fra matematikerne var et klart nei.

Etterpå kalte formannen for denne samlingen, den kjente genetiker Dr. C.H. Waddington, seg selv for “post-ny-darwinist”, dvs. en som tror på evolusjon, men som også tror at mutasjon/utvalg ikke kan forklare utviklingsforløpet. Det er mange evolusjonister som driver forskning som nå innser behovet for en ny generasjon biologer som kan tale “post-ny-darwinismens” sak og fremme denne som modell for en revidert utviklingsteori. Dette gjelder øyensynlig ikke lærebokforfattere, som tviholder på ny-darwinismens falske premisser.

FoSannsynligheten for at giraffen skulle utvikle sin lange hals fra en kort hals, er lik null. En mengde relaterte mutasjoner måtte skje samtidig, og i gunstig retningSannsynligheten for at giraffen skulle utvikle sin lange hals fra en kort hals, er lik null. En mengde relaterte mutasjoner måtte skje samtidig, og i gunstig retningr at det skal skje gunstige endringer i vertikal retning, må det være en kooperativ prosess til stede som produserer et antall kompenserende og forsterkende mutasjoner på én og samme tid. La oss f.eks. anta at fuglefjær oppsto ved utvikling fra øgleskjell. Vi må da postulere ikke bare én, men et stort antall mutasjoner som involverer ikke bare den rent fysiske form, men også muskelapparatet, oljekjertler etc. Og likevel ville ikke fjærenes fortrinn framfor skjell — som var nødvendig forat det naturlige utvalg skulle virke — komme til syne før fjærene hadde utviklet seg til det stadium der de hadde en helt annerledes funksjon enn skjellets. Sannsynligheten for at dette store antall relaterte mutasjoner skulle finne sted før det naturlige utvalg kunne begynne å virke er uoverskuelig liten.

Det samme gjelder f.eks. giraffen, hvis lange hals ikke kunne utviklet seg uten at en tilsvarende og uavhengig utvikling og endring fant sted i blodkarsystemet. Dette fordi forskjellen i blodtrykk mellom “hode opp” og “hode ned” stilling hos giraffen er så stor at hjernen ikke kunne tåle dette uten det intrikate ventilsystem som kompenserer for trykket. Det er til liten nytte bare å utvikle en lang hals. Det er mange andre relaterte faktorer som spiller inn, og som måtte utvikles samtidig — alt sammen pr. sjanse! Sannsynligheten for at en serie relaterte mutasjoner skulle finne sted ved tilfeldige prosesser er i praksis lik null. Et annet spørsmål dukker opp i denne forbindelse: Hvorfor var det bare giraffen som utviklet lang hals. Hvorfor ikke også f.eks. antiloper?

Hybridisering og polyploidi

De forskjellige livsformene har et innebygget variasjonspotensial som gir seg til kjenne ved et utvalg varianter eller “raser”. Hos mennesker er det f.eks. en distinkt ytre forskjell på en neger og en eskimo, en europeer og en asiat. I dyreverdenen, f. eks. blant hunder, er det stor forskjell på en Chihuahua og en Grand danois; hos kattefamilien er forskjellene like markerte mellom en huskatt og en løve. I planteverdenen er det utallige rosevarianter, tulipanhybrider etc. Hva er det som skaper disse variasjonene, og finnes en yttergrense for hvor langt slike variasjoner kan drives? Sistnevnte spørsmål kan besvares med et bestemt ja! Naturen har selv satt grenser for variasjonspotensialet. Utenfor disse grensene er ingen videre variasjon mulig.

Kromosomer

Endringer i kromosomene, de trådlignende strukturer i cellekjernen som er bærere av genene og arvestoffet, kan i seg selv føre til artsvariasjoner. I likhet med genmutasjoner, er mutasjoner på kromosomnivå bare arvelige hvis de finner sted i gametene (kjønnscellene). Vi skiller mellom to typer kromosomendringer:

1. Rekombinasjoner. Gjennom reduksjonsdeling og befruktning kan allerede eksisterende gener som finnes i visse kombinasjoner, forene seg i nye kombinasjoner og produsere nye trekk hos organismen.

2. Kromosomavvik (kromosommutasjoner). Her er det snakk om a) endringer i kromosomantallet (ploidi) og b) endringer i kromosomstrukturen som medfører endringer av genrekkefølgen eller genantallet.

Rekombinasjoner

En fundamental lov i naturen er at like avler like. En hund kan ikke avle en katt, og en katt kan ikke avle en musEn fundamental lov i naturen er at like avler like. En hund kan ikke avle en katt, og en katt kan ikke avle en musSom eksempel på rekombinasjon av gener, kan nevnes Holstein-kuer som gjennom generasjoner har vært svart/hvite, men som plutselig nedkommer med en brun/hvit kalv. Rekombinasjon gir imidlertid ikke opphav til noe nytt, det er bare snakk om forskjellige arrangement av genetiske elementer som allerede er til stede. Rekombinasjon av gener gir heller ikke opphav til helt nye gener som ikke var der fra før — nye gener som styrer nye funksjoner eller gir opphav til helt nye strukturer. Det er viktig å merke seg at det i disse tilfellene hele tiden dreier seg om “mikroevolusjon” eller “horisontal evolusjon”, dvs. variasjoner innenfor artsgrensene, basert på allerede eksisterende materiale, men som ikke gir opphav til nye arter, dvs. “vertikal evolusjon”.

Ved disse prosessene blir ikke en fisk til et krypdyr, et krypdyr til en fugl, en ape til et menneske — selv ikke på lang sikt. Naturen har selv satt sine begrensninger. Det er hele tiden snakk om variasjoner innenfor arten: nye varianter eller “hybrider”. Glem ikke at en Chihuahua og en Grand danois begge er hunder. Det samme gjelder en huskatt og en løve — begge er katter. De er varianter innenfor sin art.

Kromosommutasjoner

Endringer i cellekjernens kromosomantall kalles ploidi. Den normale tilstanden kalles diploidi, der ett par av hvert av kromosomene er til stede. I tillegg til diploidi kjenner man følgende ploidi: 1) Haploidi, der kromosomutvalget bare inneholder ett enkelt medlem av hvert kromosompar. 2) Polyploidi, der hvert kromosompar inneholder mer enn to hele medlemmer av hvert kromosom. 3) Heteroploidi, der et kromosom blir fjernet eller tilføyd det normale kromosomsettet.

Haploidi

Denne tilstanden fører vanligvis til sterilitet og spiller derfor liten rolle ved dannelse av nye varianter.

Polyploidi

Denne tilstanden der kromosomantallet blir multiplisert, ser ut til å være av langt større betydning når det gjelder å produsere nye varianter eller hybrider. Enkelte evolusjonister har derfor hevdet at denne prosessen er av betydning i utviklingsforløpet. Polyploidi defineres gjerne som en tilstand der tre eller flere monoploide sett (enkle kromosomsett, dvs. det halve kromosomantall hos diploide sett) finnes i cellekjernen. Enkelte planter har tre eller flere homologe sett med kromosomer, og det er denne tilstanden som kalles polyploidi. Eksempelvis finner man hos krysantemum-hybrider kromosomtallet 18, 36, 54, 72 og 90.

Det er to typer polyploidi:

1. Autopolyploidi, der det har funnet sted en multiplikasjon av grunnantallet av kromosomer som er karakteristiske for en art.

2. Allopolyploidi, der individene stammer fra gametfusjon der gametene (kjønnscellene) hadde flere kromosomer enn haploidantallet, men som stammet fra andre (forskjellige) arter.

Kromosomparene hos en mann og en kvinneKromosomparene hos en mann og en kvinnePolyploidi er bare en duplikasjon eller kopiering av komplette kromosomsett og forårsaker derfor bare en ytterligere framheving av allerede eksisterende trekk. Det er viktig å merke seg at tilstanden ikke frambringer noe fundamentalt nytt, bare nye varianter (hybrider). Det er også viktig å merke seg at tilførsel eller fjerning av kromosomer forrykker den finstemte balansen mellom genene og derfor har en tendens til å svekke organismens livskraft eller levedyktighet. Et særtrekk ved polyploidi er at de opptrer vesentlig hos planter og relativt sjeldent hos dyr.

Når det gjelder polyploidi er det flere ting man bør huske på. For det første er ingen genmutasjon involvert. Det dreier seg kort og godt om en tilvekst i antall allerede eksisterende gener. For det andre er kunstig produserte polyploide planter mindre levedyktige enn diploide former — de produserer f.eks. færre frø, et forhold som taler mot etableringen av polyploide former i naturlige omgivelser. For det tredje er det innlysende at dobling, tredobling etc. av kromosomtallet ikke produserer helt nye organismer eller helt nye strukturer. Enhver endring som ikke involverer genene har begrenset virkning.

Allopolyploidi

“Artsdannelse” gjennom polyploidi forekommer for det meste ved hybridisering av to allerede eksisterende arter i samme familie, f. eks. krysning mellom reddik og kål, slik russeren Karpechenko angivelig skal ha greid. Denne planten, som ble kalt “Raphanobrassica”, var imidlertid unyttig, da den hadde roten til en kålplante og bladene til en reddik. Tanken om å “slå to fluer i ett smekk”, ved å produsere en plante med kålhodet over jorden og reddiken under jorden, var skuffende fra et matnyttig synspunkt. Karpechenkos planter var lite livskraftige og døde etter hvert ut, og til denne dag har ingen greid å gjenta forsøket. Et annet og mer matnyttig eksempel som denne forfatter har i sin egen hage,er “jostabær”, som er en velsmakende og hardfør krysning mellom stikkelsbær og solbær.

Lavere levedyktighet

Sammenlignet med vanlig diploide arter har polyploide arter stort sett lavere levedyktighet med påfølgende redusert konkurranseevne i naturen. Slike egenskaper er ikke lovende råstoff for utviklingslæren. Polyploidi er bare en blanding av allerede eksisterende materiale, og det er ikke noe nytt som blir produsert. Det er ingen nye strukturer, organer eller funksjoner som dukker fram. Hybridisering og polyploidi kan ikke produsere en salamander av en fisk eller en øgle av en salamander. Polyploidi vil i tillegg bare øke kvantiteten av de arvelige faktorer som allerede er til stede og ikke tilføye noe nytt. Hvis evolusjon har foregått på denne måten, og fordi polyploidi vesentlig opptrer hos planter, kunne man vente å finne langt flere plantearter enn dyrearter. Men faktum er at det motsatte er tilfelle. Det er langt flere dyrearter — og av disse dominerer de virvelløse — enn plantearter.

Lovbundne grenser

«Fra fisk til fugl». Dette er et like vanvittig eventyr som «fra ursuppe til hjerne» og «fra amøbe til hest»«Fra fisk til fugl». Dette er et like vanvittig eventyr som «fra ursuppe til hjerne» og «fra amøbe til hest»Det er spesielt viktig å merke seg at variasjoner, mutasjoner, hybridisering og polyploidi, ikke kan drives utenfor lovbundne grenser. Det eneste disse prosessene kan gjøre, er å produsere nye variasjoner av samme grunntype innenfor artsgrensene. Dette fenomen er imidlertid ikke “vertikal evolusjon”, men horisontal “mikroevolusjon”, slik proponentene for skapelsesmodellen har definert den. Utviklingslærens talsmenn har åpenbart — i likhet med Darwin — problemer med å forstå at vi lever i et lovbundet univers der naturlover og -prinsipper har sine grenser de ikke opererer utenfor, selv ikke med tiden til hjelp. Ingen kan løfte seg selv etter håret, uansett hvor mange forsøk som blir gjort i den retning.

Det et kunstig utvalg og hybridisering egentlig gjør, er å framskynde den grense der det settes stopp for videre variasjon. Når hybridisering og polyploidi blir nevnt som mulig mekanisme for utviklingen, må dette nærmest betraktes som et forsøk på å “skrape bunnen av fatet” for å finne beviser som ganske enkelt ikke er der.

Makromutasjoner (saltatorisk evolusjon)

Ny-darwinismen postulerer en gradvis utvikling fra en grunntype til en annen ved små mutasjoner og naturlig utvalg gjennom millioner av år. Hovedproblemet med denne alminnelig godtatte hypotese er at fossilrekkene ikke kan oppvise en eneste overbevisende overgangsform eller “mellomledd”. Faktum er at utviklingslæren står og faller med “mellomleddene”. Hvis en progressiv utvikling gjennom flere hundre millioner år virkelig har funnet sted, skulle fossilrekkene frambringe millioner av “mellomledd” i alle stadier av “utvikling”. Slike mellomledd mangler imidlertid totalt. Senere i boken skal vi se nærmere på de påståtte “mellomleddene” evolusjonister viser til. De manglende mellomleddene er et slag i ansiktet på utviklingslæren, som dermed blir redusert til en både ubevist og ubeviselig hypotese.

Rundt århundreskiftet omtalte pionéren innenfor genforskningen, Hugo de Vries, en “sprangvis” dannelse av nye arter fra tid til tid. Senere, i 1930-årene, foreslo Europas ledende genetiker på den tid, O.H. Schindewolf, at utviklingen hadde foregått i plutselige “sprang” (“Grossmutation”). For å forklare gapet mellom øgle/fugl, foreslo han at en øgle la et egg, og at dette egget klekket ut en fullt ferdig fugl. I 1940 gjorde den kjente genetikeren Richard B. Goldschmidt ideen berømt i sin bok “The Material Basis for Evolution”. I denne boken bemerket han at i hundre år etter Darwin hadde paleontologene forgjeves lett etter fossile overgangsformer uten å finne noen. Det var derfor innlysende at slike overgangsformer aldri ville bli funnet, og at utviklingslærens forkjempere trengte en ny teori for at de fortsatt skulle beholde troen. Goldschmidt lanserte derfor en ny utviklingsmodell han kalte “Den lovende misfoster-mekanismen” (The Hopeful Monster-Mechanism). Goldschmidt avviste blankt at fossilrekkene skulle kunne framskaffe bevismateriale for ny-darwinismen — et bevismateriale som mangler totalt. Dessuten argumenterte han iherdig imot mutasjonsfenomenet som råmateriale for utviklingsforløpet, idet han hevdet, og med rette, at det er en grense for hvor langt mutasjoner kan akkumuleres. I stedet postulerte han at utviklingsforløpet hadde foregått “sprangvis” eller “saltatorisk”, dvs. ved spontane makromutasjoner som frambrakte noe fundamentalt nytt uten synlige overgangsformer. Ifølge denne hypotesen skulle f.eks. en fugl være klekket spontant av et reptilegg (som Schindewolf hadde vært inne på før Goldschmidt). Dette er ikke annet enn vitenskapens versjon av det norske folkeeventyret om Mumle Gåsegg. (Men ingen har tenkt på hvordan denne enslige fuglen skulle føre arten videre — den savnet jo sin bedre halvdel!)

Genetikeren og evolusjonisten Richard Goldschmidt hevdet bestemt at fossilrekkene aldri vil frembringe  de «manglende mellomledd»Genetikeren og evolusjonisten Richard Goldschmidt hevdet bestemt at fossilrekkene aldri vil frembringe de «manglende mellomledd»Goldschmidt uttalte at det fra tid til annen kommer til verden f.eks. en sau med bare to ben eller en skilpadde med to hoder. Alt dette dreide seg om “misfostre” uten mulighet til å overleve. På sikt derimot, kunne det oppstå et “lovende misfoster” med mulighet til å overleve. Men kritikere av hypotesen har bemerket at med slike store og radikale endringer som angivelig skulle ha funnet sted, ville “det lovende misfoster” få visse problemer med å finne et likeverdig misfoster av motsatt kjønn det kunne bringe den nye arten videre med! Han postulerte at hver gang det oppsto et gap i fossilrekken, var årsaken at det var blitt dannet et slikt “misfoster”. I ren desperasjon bemerket Goldschmidt at ingen til dags dato hadde vært i stand til å formulere og bevise en utviklingsmekanisme som virket sakte men sikkert etter Darwins begreper, og at han derfor var tvunget til å postulere den idé at forandringene hadde foregått i store og plutselige sprang. Etter denne hypotesen skulle en art ha formert seg sterkt straks den var “utviklet”, og deretter holdt seg uforandret i millioner av år. (Men hvem skulle den formere seg med? Den manglet jo en partner av motsatt kjønn!) Deretter — av ukjente årsaker — ble et relativt lite antall av denne arten isolert, og på grunn av en eller annen ukjent mekanisme, utviklet denne isolerte artsbefolkningen seg raskt (noen titusener av år) til en ny art. Når denne nye arten var “utviklet”, døde den enten raskt ut eller formerte seg til en større befolkningsgruppe — som igjen holdt seg uforandret i millioner av år til en ny isolering fant sted osv. Ifølge denne hypotesen blir mangelen på fossile overgangsformer forklart ved at en liten, isolert befolkning ikke kunne gi rom for fossildannelse over så kort tid det her var snakk om.

Problemet med denne “sprangvise likevekt” er at den ikke er noen mekanisme i det hele tatt. Det er ikke kjent hvordan livsformer kan “utvikles” raskt fra en art til en annen, og hele tankegangen står i sterk opposisjon til det vi i dag vet om genetikk. Dessuten ligger hypotesen fullstendig utenfor det empiriske, observerbare område. Den tilhører eventyrenes verden, og ikke realitetens. Slikt er ikke seriøs vitenskap, men fantasi.

Goldschmidts hypotese er et godt eksempel på irrasjonal tankegang for å forsvare en vaklende hypotese. Goldschmidts ideer ble stort sett ignorert av vitenskaps-etablissementet, men i nyere tid har den kjente Harvard-paleontologen Stephen Jay Gould prøvd å gi “det lovende misfoster” en renessanse — antakelig fordi mangelen på bevismateriale for utviklingslæren etter hvert er blitt en forlegen affære for dens proponenter, og for å redde ansikt og sin troverdighet må forskerne utklekke de mest fantastiske ideer for å forklare “utviklingsforløpet” og artenes opprinnelse. Hva gjør man ikke for å redde ansikt! At hypotesen om “det lovende misfoster” begynner å få en ny oppblomstring i våre dager, er en klar indikasjon på hvor skadeskutt utviklingslæren egentlig er. “Mundus vult decipi, ergo decipiatur” — verden vil bedras, så la den da bli bedratt.

I en artikkel i “Natural History”, juni/juli 1977, kommer Gould med denne uttalelsen: “Fossilrekkene med sine abrupte overganger gir ingen beviser for en gradvis forandring. . . “. Og på grunn av dette ubestridelige faktum, foreslår han at “makroevolusjon går sin gang ved at disse lovende misfosterne lykkes, og ikke ved kontinuerlige, små forandringer innen befolkningsgruppene.” Og han spår følgende: “Jeg forutser at i løpet av neste tiårsperiode [1980-årene], vil Goldschmidt ha hevdet sin rett i den evolusjons-biologiske verden.”

Men hva er et “lovende misfoster?” Det er snakk om resultatet av rent hypotetiske, radikale rearrangement av kromosomer eller dramatiske mutasjoner i såkalte “supergener” eller regulerende gener som er av avgjørende betydning for de tidlige utviklingstrinnene. Dette skal angivelig ha funnet sted på tidlige fosterstadier.

I en barnebok med tittelen “The Wonderful Egg” (Ipcar, 1958), og som fikk den varmeste anbefaling fra flere prestisjefylte organisasjoner, får barna følgende forklaring på hvordan fuglene oppsto. Etter å ha stilt spørsmålet: “La mamma dinosaurus dette egget for at det skulle klekkes til en dinosaurus-baby?” svarer boken nei til en rekke alternative dinosaurus-typer og trekker deretter den konklusjon at egget mamma dinosaurus la, ikke var et dinosaurusegg i det hele tatt. “Det var et nytt og merkelig egg,” og “det klekket til en liten fuglebaby, den første fuglebaby i hele verden. Og fuglen vokste opp. . . med fjær. . .den første, vakre fugl som noen gang hadde sunget en sang høyt der oppe i treets topp. . . for lang, lang tid siden.” Av forståelige grunner ble det ikke gjort forsøk på å forklare hvem som matet den lille, skrøpelige, ensomme fugleungen, omgitt av fiender på alle kanter, til den var gammel nok til å klare seg selv, og ingen hadde tenkt på hvordan denne ensomme fuglen skulle føre slekten videre — den var jo den eneste i sitt slag!

«Det håpefulle monster» ifølge Goldschmidt og Gould - men hvor skulle monsteret finne en partner det kunne føre arten videre med? Med sine bisarre hypoteser vikler evolusjonistene seg inn i et garn av stadig større problemer. Evolusjonister kaller Bibelens skapelsesberetning en myte og et eventyr, men hva skal vi si om deres egne bisarre og vanvittige hypoteser? Her ser vi pappa øgle sin forskrekkelse da han ser avkommet!«Det håpefulle monster» ifølge Goldschmidt og Gould - men hvor skulle monsteret finne en partner det kunne føre arten videre med? Med sine bisarre hypoteser vikler evolusjonistene seg inn i et garn av stadig større problemer. Evolusjonister kaller Bibelens skapelsesberetning en myte og et eventyr, men hva skal vi si om deres egne bisarre og vanvittige hypoteser? Her ser vi pappa øgle sin forskrekkelse da han ser avkommet!Det er å håpe at ingen tok dette psevdo-vitenskapelige sprøyt alvorlig — likevel fikk boken de varmeste anbefalinger fra prestisjetunge organisasjoner som AAAS (Den amerikanske forening for vitenskapens fremme) og Det amerikanske utdanningsråd.

Denne hypotesen kalles også “saltatorisk (sprangvis) evolusjon” eller “kvante-evolusjon”. Moderne talsmenn som Stephen J. Gould innrømmer villig de enorme problemene hypotesen byr på, men fordi han og andre ledende evolusjonister i sitt stille sinn har innsett at ny-darwinismen har spilt fallitt, føler de seg tvunget til å gå nye veier i sin søking etter mer eller mindre brukbare utviklingsmodeller for å forklare artenes opprinnelse.

Hvor store er imidlertid sjansene for slike “makromutasjoner?” Statistisk sett er det aldeles utenkelig. Det ville i så fall være en ganske umulig konstellasjon av heldige omstendigheter som ga et “lovende” misfoster som resultat — og ikke bare et rent misfoster. Selv om øgle til fugl-eksemplet trolig er å sette hypotesen på spissen, er det mange faktorer som spiller inn selv ved ikke fullt så drastiske forandringer. En spontan utvikling av f.eks. en fullt brukbar vinge fra et forben, måtte nødvendigvis involvere en rekke strukturer som måtte oppstå like spontant på samme tid hvis den nye strukturen skulle være til noen praktisk nytte. Sjansene for en slik makromutasjon er statistisk sett absolutt lik null. Men muskelapparatet og benbygningen er bare to av utallige eksempler på slike samvirkende strukturer.

Fantasiene om “det lovende misfoster” fanger sine talsmenn i paradoksets garn. Den tradisjonelle ny-darwinisme hevder at utviklingen ikke har foregått hurtig, mens talsmennene for “saltatorisk evolusjon” hevder at utviklingen ikke kan ha foregått langsomt. Talsmennene for skapelsesmodellen hevder imidlertid at utviklingen verken har foregått langsomt eller hurtig, fordi det ikke har vært noen utvikling i det hele tatt.

Ifølge hypotesen om “det lovende misfoster” er utvikling paradoksalt nok blitt til stabilitet. Evolusjon, eller utvikling, som jo går ut på forandring, blir dermed kjennetegnet av stasis, eller ingen forandring (stabilitet). Utviklingsmekanismen blir etter denne hypotesen lange perioder med likevekt (ingen forandring), avbrutt av plutselige episoder med tilfeldige “kvantesprang” der helt nye arter oppstår, etterfulgt av nye, lange perioder med likevekt.

Det er over 150 varianter av villroser, og flere tusen varianter av kulturroser, men de er fremdeles roser og ikke noe annetDet er over 150 varianter av villroser, og flere tusen varianter av kulturroser, men de er fremdeles roser og ikke noe annetMen de nakne fakta står fremdeles der, og lar seg ikke rokke: Fossilrekkene er ute av stand til å skilte med en eneste overgangsform, heller ikke kjenner man en eneste brukbar mekanisme som underbygger hypotesen om langsom, gradvis utvikling. Når man på tross av disse ugjendrivelige fakta står der, ribbet, og ikke vil revurdere skapelsesmodellen fordi denne nødvendigvis kommer inn på det overnaturlige (“mirakler”), blir man tvunget til å formulere — på papiret — en eller annen tåkete hypotese om en eller annen hittil uoppdaget mekanisme som kan få livsformer til å utvikles så raskt at de ikke etterlater seg spor av overgangsformer i fossilrekkene. Bortsett fra eventyrbøkenes fortellinger om frosker som forvandles til prinser, finnes det ingen dokumenterte eksempler på slike overnaturlige fenomen i den virkelige verden. Den kjente evolusjonist Norman Macbeth kaller hypotesen om “det lovende misfoster” for “desperasjonens hypotese”. Den kvalifiserer på ingen måte til betegnelsen vitenskapelig teori. Den er kort og godt et uttrykk for den frynsete forfatning utviklingslæren befinner seg i, når man må ty til slikt psevdo-vitenskapelig sludder for å redde en hypotese som står på særdeles vaklende føtter. Det er underlig at evolusjonister etter 150 år med forgjeves søking etter overgangsformer og brukbare mekanismer, fremdeles tror blindt på utviklingsmodellen som plausibel forklaring på artenes opprinnelse. Men så er da også utviklingslæren en filosofi, et religionssystem som er basert på troen alene og ikke de observerbare fakta! Det er innlysende at evolusjonister i høy grad tror på mirakler, til tross for iherdige forsikringer om det motsatte. Eventyrets Mumle Gåsegg har beveget seg ut av eventyrboken!

Evolusjon og termodynamikk

Skapelsesmodellen og utviklingsmodellen er antagonister som umulig kan eksistere i fredelig sameksistens. De står direkte i strid med hverandre. Enten er den ene sann og den andre falsk eller omvendt.

1. Skapelsesmodellen

Skapelsesmodellen postulerer et konserverende, men disintegrerende prinsipp som opererer i naturen. Med basis i dette grunnprinsippet kan det også postuleres to universelle naturlover: 1) En lov som konserverer eller bevarer de grunnleggende elementer som opprinnelig ble skapt (som f.eks. naturlovene, de grunnleggende organismer (“grunnformene”), materie/energi etc.) og 2) En lov som forutsier materiens irreversible disintegrasjon, dvs. den tilgjengelige energimengde reduseres hele tiden. Materien går fra orden til kaos. Dette er å sammenligne med analogien med den spente urfjær som fra fullt opptrukket tilstand slakkes mer og mer etter som klokken går (økende entropi). Skapelsesmodellen postulerer derfor de to termodynamiske lovene. Fordi modellen forutsetter en opprinnelig skapelsesakt som både var fullstendig og perfekt, må den også postulere et konserverende prinsipp som opprettholder de skapte enhetene.

2. Utviklingsmodellen

Utviklingsmodellen må på den annen side postulere et fornyende og integrerende prinsipp som opererer i naturen, og via tilfeldige prosesser skaper orden av kaos og organiserer stadig høyere og mer komplekse nivåer av lavere. Fordi utviklingslæren er basert på uniformitetsprinsippet, skulle det være mulig å observere og måle et slikt prinsipp. Imidlertid har ingen til denne dag verken observert eller målt en slik fundamental drivkraft som angivelig skal danne basis for utviklingsmodellen. Den er og blir av rent hypotetisk natur. I den reelle verden eksisterer derimot to naturlover som bekrefter de postulerte prinsippene for skapelsesmodellen. Det dreier seg om den 1. og 2. termodynamiske lov. Begge disse lovene hører til de mest stadfestede av alle naturlover. Til denne dag har alle vitenskapelige målinger og forsøk bekreftet deres gyldighet innenfor alle observerbare prosesser av så vel livløs som levende natur.

Den 1. termodynamiske lov

Den 1. termodynamiske lov sier at energimengden er konstant. Den kan endre karakter, men er hele tiden den samme. Universets totale energimengde er konstant, mens den tilgjengelige energimengde avtar. Uten en eller annen konserverende prosess, vil dette i siste instans føre til universets “varmedød”, en tilstand der den totale energimengde er uforandret, men utilgjengelig for videre arbeid.

Den 1. termodynamiske lov kan defineres på følgende måte:

“For å uttrykke alt dette kan vi si: 'Energi kan overføres fra ett sted til et annet, men kan verken skapes eller ødelegges.' Eller vi kan uttrykke det på en annen måte: 'Den totale energimengde i universet er konstant.' Når den totale mengde av et eller annet ikke forandrer seg, sier vi at den blir bevart. Disse to setningene er derfor to måter å beskrive 'loven om energiens bevarelse.' Denne loven [1. termodynamiske lov] regnes som den kraftigste og mest grunnleggende generalisering om universet som forskerne overhodet har kunnet formulere.”43

Alle kjente prosesser, levende eller livløse, er i siste instans energiomdannings-prosesser. Fysiske prosesser, kjemiske reaksjoner, stoffskifte, celleånding — alle kjente prosesser i universet — er alt sammen energiomdannings-prosesser. De to termodynamiske lovene blir derfor regnet som de mest gjennomgripende og grunnleggende av alle vitenskapens lover. Det er kjent at alt som eksisterer i universet består av energi. Stoff, materie, er bare energi i “sterkt komprimert” form, som kan omdannes til ren energi. Det er dette som danner basis for Einsteins berømte formel e = mc2, som igjen la grunnlaget for atombomben og de mer fredelige kjernereaktorer. Alt som skjer i universet er derfor energiomdannings-prosesser i en eller annen form. De to lovene som beskriver eller definerer disse prosessene er derfor universelle og altomfattende.

Den 2. termodynamiske lov (entropiloven)

Fysikerne og matematikerne Rudolf Clausius og Lord Kelvin (William Thomson) utviklet termodynamikkens lover)Fysikerne og matematikerne Rudolf Clausius og Lord Kelvin (William Thomson) utviklet termodynamikkens lover)Fysikerne og matematikerne Rudolf Clausius og Lord Kelvin (William Thomson) utviklet termodynamikkens lover)Den 2. termodynamiske lov, eller entropiloven, sier at den tilgjengelige energimengde hele tiden avtar. Dette kalles økende entropi, og kan sammenlignes med en urfjær som fra fullt opptrukket tilstand stadig blir slakkere mens den forbrukte energi går med til arbeidet med å drive klokkedrevene. Den tilgjengelige kraft avtar etter hvert som fjæren blir slakkere, men den samlede energimengde er stadig den samme iflg. den 1. termodynamiske lov. Den energimengde som kan nyttiggjøres, blir imidlertid gradvis mindre.

De to termodynamiske lovene er universelle. De gjelder både innenfor fysikken, kjemien, biologien, geologien, mekanikken etc. og styrer alle naturprosessene. Den kjente vitenskapsforfatter og evolusjonist Isaac Asimov sier følgende om entropiloven:

“Så langt vi kjenner til, går alle forandringer i retning av økende entropi, økende uorden, økende tilfeldighet nedover bakke” (Isaac Asimov: Can Decreasing Entropy Exist in the Universe? (Science Digest, mai 1973).

Selv om den 1. termodynamiske lov er et sterkt vitnesbyrd mot utviklingslæren fordi den antyder en grunnleggende, stabil tilstand i universet, og ikke en vedvarende endringsprosess fra kaos til stadig større orden, er det likevel den 2. termodynamiske lov, entropiloven, som slår bena under utviklingslæren. Denne loven er en lov om forandringer, men forandringer rettet nedover — mot stadig større uorden. Matematisk sett kan dette uttrykkes med en total, irreversibel varmestrømning. For at et arbeid skal kunne bli utført, må den tilgjengelige energimengde “flyte” fra et høyere til et lavere nivå. Når energien har nådd det laveste nivået, er energien fremdeles der, men ute av stand til å utføre videre arbeid. Dette er økende entropi. Den samme loven sier at varme alltid strømmer fra et varmt legeme til et kaldt — aldri motsatt.

Hvis vitenskapen kan bevise noe i det hele tatt, beviser den 2. termodynamiske lov at universet har hatt en begynnelse (minimal entropi, “urfjæren” helt opptrukket, maksimal energi tilgjengelig). I tillegg beviser den 1. lov at universet ikke kunne ha skapt seg selv.

Den kjente vitenskapsforfatter og evolusjonist Isaac Asimov uttalte at alt går fra orden til kaos, i tråd med termodynamikkens lover. Men utviklingshypotesen hevder at alt går fra kaos til orden!Den kjente vitenskapsforfatter og evolusjonist Isaac Asimov uttalte at alt går fra orden til kaos, i tråd med termodynamikkens lover. Men utviklingshypotesen hevder at alt går fra kaos til orden!Isaac Asimov definerer entropiloven på følgende måte:

“En annen måte å uttrykke den 2. lov på, er dette: 'Universet blir stadig mer kaotisk!' Sett på denne måten, kan vi observere den 2. lov overalt rundt oss. Vi må streve for å rydde et rom, men hvis det blir overlatt til seg selv, blir det svært lett og svært hurtig et eneste rot igjen. Selv om vi aldri går inn i rommet, blir det både støv og mugg der. Hvor vanskelig er det ikke å vedlikeholde hus, maskiner og vår egen kropp i perfekt tilstand — og hvor lett er det ikke å la dem forfalle. Det eneste vi faktisk trenger å gjøre, er ingen ting — og alt forfaller, bryter sammen, ødelegges, slites ut, alt sammen av seg selv, og det er dette den 2. lov går ut på.”44

Harold F. Blum bekrefter at alle virkelige prosesser er underlagt denne lov:

“Alle virkelige prosesser er underlagt økende entropi [større uorden, mindre energimengde tilgjengelig for videre arbeid]. Entropien måler også tilfeldigheten, eller mangelen på orden i et system. Jo større tilfeldigheten er, desto større er entropien.”45

Alle virkelige prosesser innbefatter biologiske, kjemiske, geologiske, fysiske og mekaniske prosesser. Og da melder straks spørsmålet seg: Hvordan kan en virkelig biologisk prosess som er underlagt entropiloven, og derfor har en tendens til å gå fra orden til uorden, resultere i evolusjon — som går ut på orden fra uorden? “Fra ursuppe til menneske”, eller “fra fisk til menneske”, er et ufattelig sprang i kompleksitet, og er helt ute av harmoni med en av de mest fundamentale naturlover: entropiloven. En “vitenskapelig disiplin” som prøver å presse inn hypoteser som står i strid med disse fundamentale naturlover, kvalifiserer absolutt ikke til betegnelsen sann vitenskap. Sann vitenskap bør være nøktern og objektiv i sine vurderinger og analyser, og ikke fremme ideer som står i strid med etablerte naturlover. Da har man forlatt vitenskapens plattform og begitt seg ut på det metafysiske område. Filosofi har overtatt plassen for empirisk vitenskap. Men en vitenskap som er basert på filosofisk spekulasjon viser seg ofte å være uholdbar. Vi kan bare nevne Aristoteles' verdensbilde som dominerte den vestlige verden i over tusen år. Hans verdenbilde var basert på filosofisk spekulasjon, men det var den empiriske vitenskap som førte til Aristoteles fall. Kopernikus, Kepler, Galilei, Newton. Deres observasjoner påviste at Aristoteles ideer var feilaktige. Skolastiske finurligheter og filosofiske betraktninger måtte vike plassen for de observerbare fakta. Når det gjelder utviklingslæren sier de observerbare fakta nei! Men det til tross, fortsetter evolusjonister å fremme sine spekulasjoner som ubestridelige fakta — like hårdnakket som skolastikerne i middelalderen hevdet Aristoteles' verdensbilde som hellig grunn ingen måtte tråkke på.

Den 2. termodynamiske lov, eller entropiloven, støtter så absolutt skapelsesmodellen og står i strid med utviklingsmodellen. Siden entropiloven er universell og alminnelig bekreftet, er det riktigere å si at utviklingsmodellen står i strid med entropiloven. Hvem var det som trakk opp “urfjæren” i første instans? Dette kan ikke forklares annet enn ved en spesiell skapelsesakt — ved at “Herren talte og det skjedde, han bød, og det sto der.” “Urfjæren” startet ikke i slakk tilstand og trakk seg deretter selv opp via en eller annen mystisk kraft som virket mot naturlovene, slik utviklingsmodellen hevder.

Entropiloven peker tilbake til en spesiell skapelse og motsier utviklingsmodellen. Ingen kjente systemer går mot høyere nivåer av seg selv, men alltid fra høyere til lavere, i tråd med entropiloven. Dette er et observerbart fenomen av universell karakter.

UtvikliEr denne fossile hodeskallen et slående bevis for utviklingshypotesen, eller er den et sørgelig eksempel på uttalelsen i Edens hage: «Til støv skal du bli»?Er denne fossile hodeskallen et slående bevis for utviklingshypotesen, eller er den et sørgelig eksempel på uttalelsen i Edens hage: «Til støv skal du bli»?ngsmodellen krever et alminnelig prinsipp som driver forandringene oppover, vertikalt med positivt fortegn, mens entropiloven, på den annen side, er et alminnelig bekreftet prinsipp som driver forandringene nedover, vertikalt med negativt fortegn. Disse to prinsippene er direkte antagonister. Alminnelig logikk tilsier at utviklingsmodellen og entropiloven ikke begge kan være riktige, fordi den ene ekskluderer den andre. Imidlertid er entropilovens gyldighet blitt bekreftet ved alle målinger, mens utviklingsprinsippet verken kan måles eller testes vitenskapelig. Den ene er en målbar, bekreftet lov, mens den andre er en hypotese som ikke kan måles og bekreftes. Hvilket prinsipp er da det mest plausible? Tommelen peker ned for utviklingsmodellen.

Utviklingshypotesens grunntanke, som går ut på at uorden eller kaos avler orden og system, er som sagt direkte i strid med den 2. termodynamiske lov, entropiloven. Denne loven er en av fysikkens mest grunnleggende og dyptgripende lover. Den ble formulert av Sadi Carnot (1837-1894), Rudolf Clausius (1822-1888) og Lord Kelvin (William Thomson, 1824-1907). Clausius' avhandling fra 1850 la grunnlaget for termodynamikken. I denne avhandling ble den 2. termodynamiske lov formulert slik: 'Varme kan ikke strømme spontant fra et legeme med lavere temperatur til et legeme med høyere temperatur.' I 1865 innførte han begrepet entropi. Ludwig Boltzmann (1844-1906) oppdaget den mikroskopiske anvendelse av entropiloven som et mål for molekylær uorden. Økende entropi er rett og slett økende molekylær uorden. Alt går nedover bakke. Frøet utvikles og vokser opp til en plante eller et tre — men til slutt visner og dør planten eller treet og går i oppløsning. Mennesker og dyr blir alltid eldre med årene — ikke yngre. Elver flyter alltid nedover — aldri oppover. Dette er en fu«Fra fisk til menneske» eller «fra celle til menneske» er verdenshistoriens største bløff og svindel, og ingen annen dogme eller filosofi har bidratt mer til å fjerne gudstroen hos menneskene enn nettopp den. Slike fantasiprodukter er gjengangere i lærebøker og undervisningsmedia, og blir propagandert som «ubestridelige fakta» bare den mest trangsynte vil benekte. De som stiller spørsmål om dogmets holdbarhet, blir stemplet som relikter fra en mørk middelalder som «ikke riktig følger med»«Fra fisk til menneske» eller «fra celle til menneske» er verdenshistoriens største bløff og svindel, og ingen annen dogme eller filosofi har bidratt mer til å fjerne gudstroen hos menneskene enn nettopp den. Slike fantasiprodukter er gjengangere i lærebøker og undervisningsmedia, og blir propagandert som «ubestridelige fakta» bare den mest trangsynte vil benekte. De som stiller spørsmål om dogmets holdbarhet, blir stemplet som relikter fra en mørk middelalder som «ikke riktig følger med»ndamental naturlov som det hevdes at utviklingsprosessen virker i strid med. I evolusjonistens verdensbilde eksisterer øyensynlig en usynlig “kraft” som hele tiden opererer i strid med termodynamikkens lover. I det samme verdensbildet var det opprinnelige univers høyst kaotisk (maksimal entropi), der “urfjæren” var helt uttrukket — og trakk seg selv opp til stadig høyere og mer ordnete strukturer (avtagende entropi), altså en “urfjær” som trekker seg selv opp mer og mer i strid med termodynamikkens lover.

De fleste mennesker — evolusjonister innbefattet — har svært liten forståelse av hvor dyptgripende termodynamikkens lover egentlig er. A.R. Ubbelohde, professor i termodynamikk ved London-universitetet, sier dette:

“Siden Clausius' og Kelvins dager har vår forståelse av denne loven økt. . . . I sin mest moderne form regnes den 2. lov for å ha ytterst vidtspennende gyldighet. Det er en bemerkelsesverdig illustrasjon på rekkevidden av det menneskelige intellekt at et prinsipp som først ble oppdaget i forbindelse med den kluntete prustingen til de første dampmaskinene, etter hvert ble oppdaget å gjelde hele verden, og trolig også hele det kosmiske univers.”42

Antagonister

Det er vanskelig å forestille seg to prinsipper som står mer i strid med hverandre og er mer antagonistiske enn evolusjonshypotesen og de termodynamiske lover. Den ene peker oppover, den andre nedover. Den ene er nøyaktig det motsatte av den andre. Problemet — i hvert fra evolusjonistens synsvinkel — er at de temodynamiske lover er bekreftet, mens utviklingshypotesen er en både ubevist og ubeviselig hypotese. Sunn fornuft tilsier at bare en av dem kan være sann, og de termodynamiske lover har bekreftet sin gyldighet. Likevel hevder evolusjonister at begge prinsippene er sanne. Men inntil denne fundamentale selvmotsigelse blir oppklart, er talsmennene for skapelsesmodellen fullt ut berettiget til å hevde at utviklingsmodellen er en ubeviselig hypotese som står direkte i strid med en av fysikkens mest grunnleggende lover som sier klart og tydelig at kosmos er underlagt forfall og død — ikke utvikling og vekst.

Unntak fra regelen?

Men er ikke f.eks. et frø som utvikles til en plante en naturlig utvikling fra et lavere til et høyere nivå i strid med entropiloven? Tilsynelatende kan det virke slik, men en nærmere analyse av problemstillingen viser at det ikke er noen motsetning mellom frøets vekst og entropiloven. Det er minst fire kriterier som må oppfylles for at et system skal avansere fra en lavere til en høyere orden. Når det gjelder eksemplet med frøets utvikling, er ikke dette en tilfeldig prosess. Et sofistikert program (i dette tilfelle en genetisk kode), må på forhånd være tilgjengelig for å styre vekstprosessen, det samme gjelder en svært komplisert mekanisme (i dette tilfellet fotosyntesen) som kan omdanne solenergien til arbeid (i dette tilfelle frøveksten) (de fire kriterier: oppstilling i Scientific Case for Creation, s. 18).

Et annet fenomen som også nevnes som et eksempel på en naturlig utvikling fra en lavere til en høyere orden, i strid med entropiloven, er et krystall som vokser ut av en væske som avkjøles. Men heller ikke dette er et gyldig eksempel, fordi energien (informasjonen) i væsken er høyere enn i krystallet som vokser ut av den. Krystallet vil også i tidens løp gå til grunne i tråd med entropiloven. Under alle omstendigheter må både programmet og mekanismen som styrer disse prosessene ha vært der på forhånd — og hvor kom disse fra? Ingen tilfeldig prosess eller fenomen er i stand til å frambringe slike mekanismer eller program.

Ingen utvikling

I lys av entropiloven er det derfor ingen problemer med å hevde at utvikling fra lavere til høyere nivåer i vertikal retning ved naturlige, tilfeldige prosesser er absolutt umulig. All erfaring og statistisk/matematisk analyse peker på at tilfeldige forandringer bare fører til større kaos eller uorden av orden — en nedovergående prosess. Dette er helt i tråd med den 2. termodynamiske lov, entropiloven, som slår kategorisk fast: ingen evolusjon.

For at en hypotetisk utviklingsprosess skal kunne frambringe høyere organismer av lavere — eller stadig høyere nivåer fra lavere, må det vinnes energi og større orden. Informasjonsmengden må stadig økes. Entropiloven sier uttrykkelig at at noe slikt er utelukket ved naturlige prosesser uten at ytre faktorer kommer inn i bildet. Et eksempel på dette er frøets vekst, eller en bygning som oppføres. Bygningen kan ikke oppføre seg selv. Det må ytre faktorer og energi til: murere, håndverkere og evt. maskinkraft.

Hvis utviklingsprosessen er virkelig, må den i så fall være den største og mest komplekse av alle vekstprosesser. Et ufravikelig krav for alle vekstprosesser er at de understøttes av et styreprogram eller genetisk kode og en mekanisme som omformer energi. Disse programmene og mekanismene er ufattelig komplekse, men hvor meget mer komplekse må de ikke være for selve utviklingsforløpet — hvis et slikt eksisterer! Hvor finner man en slik mekanisme og et slikt program? Det er et uomgjengelig faktum at til denne dag har man ikke vært i stand til å identifisere en eneste styrekode eller konversjonsmekanisme som støtter utviklingslæren. Man kan tråle universet på kryss og tvers uten å finne det minste spor av en mønsterplan, styrekode etc. som i tidens løp produserer mennesker av tilfeldige kjemiske stoffer.

Talsmenn for utviklingslæren kan spekulere og utpønske den ene fantastiske ideen etter den andre, men inntil det kan demonstreres at det i naturen finnes et omfattende program, en kode som kan styre vekstprosessene mot stadig høyere nivåer og større kompleksitet, samt en gigantisk kraftomformer som kan gi energi til denne prosessen via solenergien, vender entropiloven ubønnhørlig tommelen ned for utviklingslæren. Den står direkte i veien for hele utviklingstanken, og retter det mest knusende argument mot hele utviklingsmodellen. Entropiloven sier i prinsippet at vertikal evolusjon ved naturlige, tilfeldige prosesser (slik utviklingsmodellen krever), fra kaos til orden, fra lavere til stadig høyere og mer komplekse systemer er umulig. Utviklingslæren derimot, krever et altomfattende prinsipp (modus operandi), som øker ordenen og får tilfeldige partikler på atom/molekylnivå til å organisere seg selv til komplekse kjemiske stoffer som igjen organiserer seg selv til levende celler med alle sine ytterst intrikate strukturer og funksjoner, som igjen organiserer seg selv til lavere, selvreproduserende organismer, og videre gradvis til høyere organismer — med mennesket på toppen som det foreløpige sluttprodukt, med evne til å utklekke slike fantastiske ideer.

Ingen har noensinne funnet en slik drivmekanisme eller et slikt prinsipp. Det eneste prinsipp i naturen som bevirker en forandring i tingenes orden er den 2. termodynamiske lov, entropiloven. Men denne beskriver en gjennomgripende endring mot stadig større uorden og mot stadig lavere nivåer og mindre kompleksitet. Entropiloven er kort og godt en lov om progressiv disorganisering, en gradvis utvisking av de opprinnelige tilstander. Dilemmaet for utviklingslæren blir at utviklingsprinsippet, en hypotese som bygger på et ubevislig, universelt prinsipp som øker ordenen, blir konfrontert med et bevist, universelt prinsipp, en fundamental naturlov som går mot stadig større uorden. Etter utviklingsmodellen organiserer partikler seg selv og utvikler seg videre til stadig mer komplekse strukturer, mens entropiloven uttrykker en ugjendrivelig prosess mot stadig økende entropi og uorden (kaos). Hvordan kan disse to prinsippene harmonere? En smule ettertanke tilsier at bare ett av disse prinsippene kan være riktig — og entropiloven er så absolutt riktig. Likevel hevder talsmenn for utviklingslæren — ved tro alene — at begge prinsipper er gyldige!

Entropiloven en alvorlig hindring for utviklingsmodellen

Den 2. termodynamiske lov, entropiloven, er en ytterst alvorlig innvending mot utviklingslæren, og det er derfor ikke så merkelig at de aller fleste bøker som forfekter denne, omgår problemet ved ikke å berøre det i det hele tatt. I de tilfeller der en konfrontasjon er uunngåelig, blir problemet gjerne bortforklart eller bagatellisert ved å stille opp følgende fem argumenter:

1. Entropiloven gjelder ikke for levende systemer.

2. Entropiloven er bare en statistisk formulering som åpner mulighetene for unntak.

3. Entropiloven var kanskje ikke gyldig for lang tid siden (millioner/milliarder av år, som utviklingslæren gir rom for).

4. Entropiloven er kanskje ikke gyldig i andre deler av universet.

5. Entropiloven er definert for et lukket system og gjelder derfor ikke for åpne systemer som jordkloden og dens omgivelser.

La oss se nærmere på disse innvendingene.

1. Entropiloven gjelder ikke for levende systemer.

Den annen termodynamiske lov (entropiloven) sier at alt beveger seg fra høyere til lavere nivåer. Det ser vi overalt i naturen. Lavtrykk beveger seg aldri inn i høytrykk, men motsatt etc.Den annen termodynamiske lov (entropiloven) sier at alt beveger seg fra høyere til lavere nivåer. Det ser vi overalt i naturen. Lavtrykk beveger seg aldri inn i høytrykk, men motsatt etc.Dette argumentet blir gjerne begrunnet slik: “Under utviklingsforløpet viser livet en bemerkelseverdig kontrast til det som blir uttrykt i den 2. termodynamiske lov. Der den 2. lov gir uttrykk for en ugjenkallelig kurs mot økt entropi og uorden, utviklet livet stadig høyere ordensnivåer. Et enda mer bemerkelsesverdig faktum er at denne utviklingstendensen mot stadig økende orden er ugjenkallelig. Utviklingen går ikke bakover.”38

Uttalelser som denne forutsetter uten videre at utviklingen har gått sin gang, selv om den nødvendigvis står i strid med entropiloven. Men alle livsprosesser består til syvende og sist av et svært intrikat og nøye samstemt system av kompliserte, kjemiske prosesser (celleånding (Krebs-syklusen), nerveimpulser, fotosyntesen hos planter, metabolisme (stoffskifte) etc. etc.) — og entropiloven gjelder så avgjort for kjemiske prosesser. Den kjente biokjemiker og evolusjonist, Dr. Harold Blum, hevder bestemt at entropiloven gjelder alle levende systemer:

“Uansett hvor nøye vi analyserer energetikken hos levende systemer, finner vi ingen tegn som tyder på at de termodynamiske prinsippene blir satt ut av kraft, men vi støter på en grad av kompleksitet vi ikke finner i den livløse verden.”39

2. Entropiloven er bare en statistisk formulering som åpner mulighetene for unntak.

Sannsynligheten for at en apekatt skulle frembringe Shakespeares samlede verker ved å slå løs i hytt og vær på tastene på en skrivemaskin er uendelig litenSannsynligheten for at en apekatt skulle frembringe Shakespeares samlede verker ved å slå løs i hytt og vær på tastene på en skrivemaskin er uendelig litenSjansene for slike “unntak” er imidlertid av en negativ størrelsesorden som sprenger alle forestillinger. Stanley W. Angrist hevder følgende:

“Det er bare det at oddsene mot en slik begivenhet er ufattelig store. . . . Kjemikeren Harry A. Bent har kalkulert oddsene mot en lokal reversering av entropi, navnlig muligheten for at en kalori termisk energi kan omdannes helt og fullt til arbeid. Resultatet han kom fram til, kan uttrykkes ved hjelp av et velkjent, statistisk eksempel: mulighetene for at en gruppe apekatter som planløst og tilfeldig treffer tastene på en skrivemaskin, skulle kunne frambringe Shakespeares verker. I følge Bents beregninger, er sjansen for en slik kaloriomdanning den samme som sjansen for at apekattene skulle kunne frambringe Shakespeares verker feilfritt 15 kvadrillioner [15 etterfulgt av 24 nuller!] ganger etter hverandre i rekkefølge.”40

3. Entropiloven var kanskje ikke gyldig for lang tid siden.

En slik uttalelse er ikke basert på observerbare fakta, men er bare en antakelse. Dessuten er argumentet en direkte benektelse av utviklingslærens grunnsetning: at de prosesser som foregår i dag er tilstrekkelig til å forklare de prosesser som har foregått i tidligere tider (uniformitet).

4. Entropiloven er kanskje ikke gyldig i andre deler av universet.

Heller ikke dette argumentet klarer seg på vektskålen. Den kjente vitenskapsmann, evolusjonist og vitenskapsforfatter Isaac Asimov uttaler følgende:

“Vi kjenner ikke til alt som skjer i universet. De forandringer vi er i stand til å observere, går alle i retning av økende entropi [økende uorden]. Men et eller annet sted, og under uvanlige tilstander, kan det kanskje skje forandringer vi ennå ikke er i stand til å undersøke, og som går i retning av avtagende entropi [større orden].”41

At det “et eller annet sted”, og under “uvanlige tilstander” skulle kunne skje forandringer i retning av minkende entropi, er ren spekulasjon utenfor rammen av det observerbare. Så langt våre observasjoner og målinger strekker seg, er tendensen økende entropi — fra orden til kaos, og ikke omvendt. Vi må heller ikke glemme at det er livets opprinnelse på vår egen planet i vår del av universet, det er snakk om — og her gjelder entropiloven så absolutt. Å spekulere i “uvanlige tilstander” “andre steder i universet” er usaklig argumentering som skyter milevidt over målet.

5. Entropiloven er definert for et lukket system, og gjelder derfor ikke åpne systemer som jordkloden og dens omgivelser.

Dette er det vanligste argumentet — men er det holdbart? Talsmenn for utviklingslæren pleier vanligvis å benekte at entropiloven gjelder åpne systemer som jordkloden og dens omgivelser. De hevder at solenergien som jorden ligger badet i er tilstrekkelig til å oppveie energitapet på grunn av entropi.

Fordi man her forveksler energimengde med energiforvandling, er argumentet irrelevant for sakens natur. Spørsmålet gjelder ikke om det er tilstrekkelig energi fra solen til å opprettholde utviklingen, men snarere hvordan solenergien kan holde utviklingen ved like og bygge opp stadig mer komplekse organisasjonsnivåer.

Det er riktig at termodynamikkens to lover er definert for lukkede systemer, men her må vi være klar over at i den virkelige verden — eller det virkelige kosmos — eksisterer ikke noe slikt som et lukket system. Alle systemer er åpne systemer, som i større eller mindre grad er åpne for energitilstrømning fra solen eller andre energikilder. I praksis gjelder termodynamikkens lover så absolutt — åpne systemer til tross! Det er viktig å merke seg at et åpent system og rikelig energitilstrømning er nødvendige faktorer for at informasjonsmengden skal øke, men dette er i selv ikke nok. Det er et ufravikelig krav at det allerede er til stede et forhåndskodet program med all nødvendig informasjon for å styre veksten, og i tillegg må det også foreligge en konversjonsmekanisme som kan omdanne den ytre energi til indre vekst. Den hypotetiske biosfære i utvikling manglet disse to sistnevnte kravene, og utelukkes av entropiloven.

“Det er i høyeste grad naivt å tro at motsetningene mellom utviklingslæren og den 2. lov kan løses bare ved å si at jordkloden er et åpent system og at utviklingen opprettholdes ved solens energi. Det ubesvarte (og ubesvarlige) spørsmål er dette: 'På hvilken måte kan utvikling holdes ved like ved solenergi?' Hvor finner man den underliggende informasjonskode som leder utviklingsprosessen? Hva er denne fantastiske mekanisme som omdanner solenergien til den langvarige vekstprosessen fra et 'enkelt' repliserende kjemisk stoff i urhavet til de komplekse livsformer vi finner i dag — mennesket innbefattet? Disse spørsmålene må besvares før evolusjonisten har rett til å vente at noen skal godta hans filosofi. Under fraværet av en slik førende struktur og oppbyggende mekanisme, er hele utviklingsprosessen i sterk strid med vitenskapens lover og kan bare støttes ved troen på ren trolldom!”50

Utvikling en umulighet

Det foreligger sterke indisier på at det aldri er skjedd noen “utvikling”, og det er også meget sterke indisier som tyder på at vertikal utvikling aldri kan skje. Entropiloven er en ugjennomtrengelig barriere ingen foreslått utviklingsmekanisme har vært i stand til å overvinne. De to prinsippene utelukker hverandre gjensidig. Hvis entropiloven er en universell lov, noe den beviselig er, så er vertikal utvikling umulig, og hypotesen om jordens og livets utvikling hører heller hjemme i eventyrbøkene enn i den vitenskapelige litteratur. Følgende to uttalelser viser at både entropiloven og utviklingsprinsippet hevdes å være universelle prinsipper — til tross for at de motsier hverandre:

“Det eksisterer en naturlig tendens for alle observerte systemer å gå fra orden til uorden og reflektere spredning av tilgjengelig energi for framtidig omdanning — dette er loven om økende entropi.”46

Her uttaler altså en ledende talsmann for utviklingslæren at entropiloven tvinger alle observerte systemer — levende som livløse — å gå nedover, fra orden mot uorden. Dette er loven om økende entropi, den 2. termodynamiske lov.

På den annen side hevder enda en ledende talsmann for utviklingslæren, Sir Julian Huxley, følgende om “utviklingsforløpet”, idet han definerer uttrykket “utvikling”:

“I sin utvidete betydning kan evolusjon defineres som en retningsbestemt og i alt vesentlig irreversibel prosess som skjer over tid, og som under sin gang gir opphav til en stadig større variasjon og et stadig høyere organisasjonsnivå hos sine produkter. Det vi til nå vet, tvinger oss faktisk til det syn at den hele virkelighet er evolusjon — en enkel selvforvandlingsprosess.”47

Her hevder Sir Julian Huxley det motsatte av forrige uttalelse. Utviklingsforløpet er en naturlig prosess fra lavere til høyere nivåer, fra lavere til høyere kompleksitet, fra uorden til orden — en prosess som er i strid med entropilovens grunnsetning. Disse to uttalelsene — begge av kompetente forskere — er derfor i strid med hverandre.

Ledende talsmenn for utviklingslæren blir i stadig sterkere grad oppmerksomme på de uoverskuelige hindringer entropiloven legger i veien for utviklingsmodellen. Dr. V.F. Weisskoff, som er formann for Det amerikanske akademi for kunst og vitenskap, har berørt problemene med følgende ord:

“Utviklingshistorien til denne verden fra det 'store smell' til det nåværende univers er en serie gradvise skritt fra det enkle til det kompliserte, fra uorden til det organiserte, fra den formløse gass av elementærpartikler til de mer ordnete atomer og molekyler, og videre til de enda mer strukturerte faste stoffer og væsker, og til slutt til de sofistikerte levende organismer. Naturen har en påfallende tendens til å gå fra uorden til orden og organisasjon. Er denne tendens i strid med den berømte 2. termodynamiske lov, som sier at uorden hele tiden må tilta i naturen? Loven sier at entropi, målet for uorden, må øke i ethvert naturlig system.”48

Denne “påfallende tendens til å gå fra uorden til orden og organisasjon”, er naturligvis bare noe utviklingslærens talsmenn antar. Ingen har observert denne “tendens”. Den tendens som er iboende i naturen, og som er observerbar, er akkurat det motsatte, nemlig fra orden og organisasjon til uorden — slik den 2. termodynamiske lov presiserer. Angrist og Hepler belyser problemstillingen med følgende ord:

“Liv: En temporær reversering av en universell tendens mot maksimal uorden, kom til eksistens ved at informasjonsmekanismer ble produsert. Men for at slike mekanismer skulle kunne oppstå, var det nødvendig å ha materie som hadde evnen til å omdanne seg selv til en selvreproduserende struktur som var i stand til å utvinne energi fra omgivelsene til sin første selvkonstruksjon. Retningslinjer for reproduksjon av planer, utvinnelse av energi og kjemiske stoffer fra omgivelsene, for vekstsekvens og en mekanisme som omdanner instruksjoner til vekst, måtte alle være til stede samtidig i det øyeblikket. Dette sammenfall av begivenheter har hittil vært regnet som et ytterst utenkelig sammentreff, og guddommelig intervensjon er nevnt som den eneste måte det kunne ha skjedd på.”49

Likevel tviholder evolusjonistene på sitt verdensbilde, høyt hevet over virkelighetenes verden, der all virkning har sin årsak. Men slik er det ikke i evolusjonistens verdensbilde. “Ja i utviklingsland, der kan alt gå an”, må omskrivningen av en kjent barnesang lyde. Her kan fantastiske ting skje helt av seg selv. Planer trekker seg selv opp, mekanismer lager seg selv, orden blir til av seg selv fra kaos, og etter noen hundre millioner år (tiden er den store helten i utviklingsland), står mennesket der — etter å ha passert et utall mellomstadier ingen er i stand til å finne! Fra hydrogen til menneske, helt av seg selv, fullt utstyrt med en ytterst kompleks hjerne som bl.a. er i stand til å brygge sammen slike fantastiske ideer!

Dissipative strukturer”

Til slutt i denne analyse av de forskjellige “virkningsmekanismer” utviklingslærens proponenter har foreslått som utviklingens “modus operandi”, vil jeg ta for meg de såkalte “dissipative strukturer”.

Som nevnt, er den annen termodynamiske lov en uovervinnelig barriere for utviklingslæren. De aller fleste proponentene av denne modellen later ikke til å forstå problemets størrelsesgrad, og mange avviser det som irrelevant for utviklingslæren ved å vise til at entropiloven er definert for et lukket system, og at jorden og dens omgivelser er åpne systemer. Dette har vi gjennomgått tidligere.

En som har forstått entropilovens antagonisme mot utviklingslæren, er den belgiske vitenskapsmann, Dr. Ilya Prigogine, som ble tildelt Nobelprisen i kjemi for 1977. Han er en anerkjent kjemiker og termodynamiker, og skal man dømme etter den omtale hans arbeider har fått, fikk han nærmest Nobelprisen i kjemi for å ha gitt utviklingslærens talsmenn en stråle av håp når det gjelder de uoverstigelige barrierer entropiloven skaper for utviklingslæren. Her er ett eksempel:

“Forskere som har prøvd å forklare livets opprinnelse som et resultat av gjensidige, kjemiske reaksjoner, er blitt hindret av den 2. termodynamiske lov, som sier at energi streber etter å disorganisere, og at organiserte systemer uunngåelig går mot entropi, eller kaos. . . . Prigogines innsikt i disse tingene vil gi biologene nytt grunnlag for å forstå hvordan de første tilfeldige molekyler kunne organisere seg til livsformer. . . . Prigogine mener selv at nobelkomiteen anerkjente arbeidene hans på å bygge en bro mellom de fysiske vitenskapsgrener og de som har med mennesket å gjøre.”51

Hva er det egentlig Ilya Prigogine har oppnådd i sine arbeider, og som har skapt en håpets stråle hos utviklingsetablissementet? Først og fremst er Prigogine en teoretiker som ikke har arbeidet i et laboratorium på flere år. Hvordan man enn ser på det, har han ikke gjort annet enn å formulere en spekulativ teori som ikke er demonstrert i et laboratorium. Er det ved slike metoder livets opprinnelse på vår jord skal forklares? Man sitter igjen med en aldri så liten mistanke om at Prigogine ikke direkte fikk Nobelprisen for sine vitenskapelige oppnåelser, men heller fordi han sendte en “håpets lysstråle” til utviklingslærens proponenter, som hadde et desperat behov for å finne en eller annen mulig løsning på de problemer entropiloven skapte for utviklingslæren.

Dr. Ilya Prigogine lanserte teorien om «dissipative strukturer» som er blitt et halmstrå evolusjonister klynger seg til i mangel av noe bedreDr. Ilya Prigogine lanserte teorien om «dissipative strukturer» som er blitt et halmstrå evolusjonister klynger seg til i mangel av noe bedreDerfor ble Dr. Prigonines “dissipative strukturer” det halmstrå utviklingslærens talsmenn så desperat klynget seg til i sine forsøk på å overvinne entropiloven. Her er Dr. Prigogines egne ord:

“I alle disse fenomenene. . . dukker det opp en ny ordensskapende mekanisme. Av grunner vi skal forklare senere, vil vi referere til dette prinsippet som orden via fluktuasjoner. Strukturene oppstår ved en kontinuerlig strøm av energi og materie fra den ytre verden, og for å holde dem ved like, kreves en kritisk avstand fra likevektspunktet, dvs. et minimumsnivå av spredning. På grunn av alt dette, har vi kalt dem dissipative strukturer.”52

Et av Prigogines hovedeksempler på “dissipative strukturer”, er dannelsen av strømvirvler og konveksjonsstrømmer i væsker som er utsatt for temperaturforskjeller, f.eks. i en vannkjele på kokeplaten. Etter hvert som varmen (energi) strømmer gjennom vannet i kjelen og blir spredt, vil det dannes visse ordnete strukturer som strømvirvler og luftbobler — men bare en stakket stund. Det er det samme som skjer med solenergien som strømmer til jorden. Denne energien kan fra tid til annen produsere ordnede bevegelser og strukturer i jordatmosfæren som gir seg til kjenne som tornadoer og virvelstormer (“skypumper”). Det blir hevdet at disse “dissipative strukturene” er gått over i et høyere strukturnivå etter at de har vært utsatt for sterk, ytre energitilstrømning. Dannelsen av disse strukturene ledsages også av et betydelig energitap i form av varme. Dette fenomenet har imidlertid lenge vært kjent av hydrodynamikere, men Prigogine vil også anvende fenomenet til å gjelde for visse kjemiske og biologiske reaksjoner som foregår under tilstander av ulikevekt. Med andre ord: Prigogine anvender eksemplet med strømvirvler i væske som utsettes for temperaturforskjeller som eksempel på dannelsen av et “høyere og mer komplekst nivå” — i strid med termodynamikkens lover — og at dette uten videre kan overføres til den biologiske verden. “Dissipative strukturer” i den livløse verden blir sett på som modeller for “livets utvikling” fra det livløse til det levende, og deretter en progressiv “utvikling” av det levende til stadig høyere organisasjonsnivåer av liv — med stykkets helt, tiden, til hjelp. Man håper at de rent midlertidige “nivåhevninger” de “dissipative strukturer” gir opphav til, på en eller annen måte kan holdes ved like når energispredningen som ga opphav til dem er over, og at dette høyere nivået kan være et springbrett for enda større nivåhevninger via nye “dissipative strukturer” etc. etc. — med mennesket som sluttresultat. Man fabulerer om “dissipative strukturer” i kombinasjon med “genesprang” og andre genetiske fiksfakserier. Alt dette skal angivelig gi sprangvis opphav til stadig mer komplekse strukturer i den biologiske verden.

Den kristne hydrologen Dr. Henry Morris (avdød) hevdet at hele utviklingslæren er i strid med vitenskapens lover og bare kunne støttes ved troen på ren trolldom. Og det hadde han rett iDen kristne hydrologen Dr. Henry Morris (avdød) hevdet at hele utviklingslæren er i strid med vitenskapens lover og bare kunne støttes ved troen på ren trolldom. Og det hadde han rett iHydrologen Dr. Henry Morris er en av de nøkterne forskere som har analysert Prigogines “dissipative strukturer”. Ut fra sin egen bakgrunn som hydrolog, kommenterer han følgende:

“At slike strømvirvler, eller andre analoge 'dissipative strukturer' virkelig kan kalles en metode for å frambringe høyere organisasjonsnivåer via naturlige prosesser, og at en slik beskrivelse gjør seg fortjent til en nobelpris, er helt ufattelig! Min egen doktoravhandling fra 25 år tilbake beskrev i både analytisk og kvantitativ form frambringelsen av sterke strømvirvler i væsker som strømmet over ujevne overflater.53 Dette dreide seg faktisk om dissipative strukturer, som krevde et stort energitap i form av varme for i det hele tatt å frambringe dem. Deres egen rotasjonsenergi vil snart gå tapt ved at de brytes opp i stadig mindre strømvirvler, slik at det ikke dannes noen permanent økning av organisasjonsnivået — selv om man antar at slike strømvirvler er av en høyere orden (og dette er svært tvilsomt) enn den energimengde som dannet dem. . . . Under alle omstendigheter vil dissipative strukturer neppe tjene som næringsmiddel for stadig høyere organisasjonsnivåer, fordi strukturene i seg selv krever et abnormt stort energiinntak bare for å holde sine egne strukturer ved like. Prigogine sier selv, at når det gjelder kjemiske og biologiske reaksjoner, er frambingelsen av dissipative strukturer tydeligvis begrenset til 'auto-katalytiske' prosesser. Men katalytiske prosesser, i likhet med virvelstrømmer i væsker, produserer ikke høyere nivåer. De bare setter fart i reaksjoner som i seg selv i første instans allerede går nedoverbakke rent termodynamisk.”54

Selv om utviklingsteoretikere ivrig har grepet fatt i de “dissipative strukturer” som en mulig redningsplanke for en vaklende hypotese, er Prigogine selv langt mer forsiktig i sine vurderinger:

“La oss ikke gjøre noen illusjoner. Hvis vi idag ser den situasjon i øynene der analogien med de biologiske vitenskaper er mest slående — selv om vi oppdaget innenfor de biologiske systemer noen operasjoner som lå langt fra likevektstilstanden, ville våre undersøkelser fremdeles gjøre oss ganske ute av stand til å fatte hvor ufattelig komplekse selv de enkleste organismer er.”55

Vi aner derfor at Prigogines “dissipative strukturer” ikke er en brukbar løsning på den konflikt som eksisterer mellom utviklingslæren og den 2. termodynamiske lov. De “dissipative strukturene” inneholder verken et program eller den nødvendige mekanisme som kan skape et høyere organisasjonsnivå på permanent basis i et åpent system. De “dissipative strukturene” er også underlagt entropiloven og går etter hvert i oppløsning. Det er med den som det er med et annet eksempel evolusjonister ynder å komme med når entropiloven blir brakt på bane: krystalldannelse i en saltoppløsning. Dette fenomen blir gjerne regnet som et bevis på at høyere organisasjonsnivåer (i dette tilfellet krystallet) kan dannes på tvers av entropiloven. Men heller ikke dette er noe gyldig bevis. Proponenter for skapelsesmodellen innrømmer entropiloven en rent lokal heving av organisasjonsnivået. Betingelsen er imidlertid at det foreligger både en rikelig energitilstrømning og en programmert mekanisme som kan styre prosessene. Men begge deler må foreligge på samme tid. Det er denne programmerte mekanisme som mangler både i de “dissipative strukturene” og krystalldannelsen. Sistnevnte er en prosess som går nedoverbakke mot en død likevektstilstand der videre energiforvandling er umulig.

En tornado blir ofte anført som et eksempel på «dissipative strukturer»En tornado blir ofte anført som et eksempel på «dissipative strukturer»Det lar seg ikke bortforklare at Prigogines modell med “dissipative strukturer” er innhyllet i en særdeles kompleks matematisk språkdrakt som gjør modellen aldeles utilgjengelig for ikke-matematikere. Av den grunn virker modellen svært vitenskapelig og respektabel for mange forskere — særlig biologer — som speider ivrig etter en plausibel mekanisme som kan sprenge den uoverstigelige barriere entropiloven skaper for utviklingsmodellen. Men når Prigogines modell blir avkledd sin matematiske drakt og ført ut i det praktiske liv, viser den seg aldeles ubrukelig som brekkstang mot entropiloven. Modellen gir ingen som helst løsning på problemet. Det er gjerne slik at en matematisk modell virker utmerket på papiret under visse forutsetninger. Men det er først når den matematiske modell fjernes fra papiret og føres ut i fysikkens og kjemiens virkelighetsverden, at modellens gyldighet kan prøves ved direkte eksperimenter. Forutsetningene glimrer ofte med sitt fravær. Og det er her at Prigogines modell kommer til kort. Den beviser ingenting. “Dissipative strukturer” gir ingen plausibel forklaring på hvordan “enkle” livsformer angivelig har utviklet seg til stadig mer komplekse livsformer via naturlige prosesser som skal ha virket på tvers av entropiloven.

Konklusjonen på alt vi til nå har gjennomgått, er uunngåelig: I dag, 140 år etter at Darwins bok “Artenes opprinnelse” ble utgitt, er det ennå ikke blitt formulert en eneste brukbar mekanisme som kan tjene som grunnvoll for utviklingshypotesen. Som vi har sett, er ny-darwinismens påståtte mekanismer: mutasjon + det naturlige utvalg, ute av stand til å frambringe noe fundamentalt nytt — bare variasjoner av det som allerede er der. Det samme gjelder de andre, og mer moderne ideer, som “saltatorisk evolusjon” (makromutasjoner), “dissipative strukturer” etc. Det er ikke til å komme utenom at utviklingslæren mangler totalt en solid grunnvoll å stå på, til tross for iherdige forsikringer om det motsatte. Hvis utviklingslæren er et “etablert faktum ingen kan bestride”, hvorfor må da hypotesens proponenter til stadighet modifisere sine ideer og komme med stadig nye forslag — det ene mer esoterisk enn det andre — om hvordan utviklingen har gått sin gang? De er alle enige om én ting: at utviklingen har gått sin gang, men ellers er ingen i stand til å komme med en eneste troverdig forklaring på hvordan den har gått sin gang. Ingen har en brukbar modell å framvise. Fossilrekkene sier nei til utviklingslæren, det samme gjør mutasjoner + det naturlige utvalg. Hva står da tilbake? En ribbet hypotese, som mangler ethvert solid fundament å stå på. Likevel klynger hypotesens talsmenn seg til ethvert skrøpelig halmstrå i håp om en aldri så liten redningsplanke.

Fossile øyenstikkere som angivelig skal være 300 millioner år gamle, har ikke utviklet seg det ringeste på denne lange tiden. De ser nøyaktig ut som moderne øyenstikkere. Fossile fisker, som ifølge utvklingslæren er like gamle, har heller ikke utviklet seg det ringeste. De ser nøyaktig ut som moderne fisk. Det samme gjelder trær. Fossile blader fra bjørketrær som skal være millioner av år gamle, ser nøyaktig ut som moderne bladverk. Det er noe fundamentalt galt med både utviklingsbløffen og den utviklingshistoriske tidstavle med sine millioner av år!Fossile øyenstikkere som angivelig skal være 300 millioner år gamle, har ikke utviklet seg det ringeste på denne lange tiden. De ser nøyaktig ut som moderne øyenstikkere. Fossile fisker, som ifølge utvklingslæren er like gamle, har heller ikke utviklet seg det ringeste. De ser nøyaktig ut som moderne fisk. Det samme gjelder trær. Fossile blader fra bjørketrær som skal være millioner av år gamle, ser nøyaktig ut som moderne bladverk. Det er noe fundamentalt galt med både utviklingsbløffen og den utviklingshistoriske tidstavle med sine millioner av år!

Dette i frykt for å medgi at skapelsesmodellens proponenter sitter med de sterkeste kortene på hånden. Alle mulige andre forklaringer på livets opprinnelse — selv de mest usannsynlige — bare ikke Bibelens skapelsesberetning. Slik er situasjonen. Vitenskapen kan ikke godta det enkle. Den har aldeles glemt “Ockhams barberkniv”, der den enklest mulige forklaring er den mest sannsynlige forklaring på et kontroversielt spørsmål. Stilt opp mot hverandre, er det innlysende for den objektive, sannhetssøkende forsker, at skapelsesmodellen er den modell som passer best med de observerbare fakta, kontra den etter hvert ganske kompliserte utviklingsmodell som aldeles er ute av harmoni både med de observerbare fakta og de etablerte naturlover. Likevel må utviklingsmodellen godtas, fordi denne passer best inn i det ateistisk/humanistiske livssyn som råder i denne tid. Spesiell skapelse av de forskjellige livsformer blir betraktet som “mirakler”, og slike er det ikke plass til i humanistens tankebaner. Likevel er det innlysende at når humanisten/ateisten tror på en progressiv utvikling av livsformene via naturlige prosesser, er det i virkeligheten humanisten/ateisten som tror på mirakler — og det i en langt større grad enn proponentene for skapelsesmodellen. De mirakler humanisten/ateisten tror på i denne sammenheng grenser til eventyrenes verden, der frosker blir til prinser, bjørner til prinsesser etc.

Den objektive forsker bør innse at den mest plausible forklaring og modell for livets opprinnelse, er den som passer best med de observerbare data og som gir den enklest mulige forklaring. Skapelsesmodellen er den eneste av de to modeller som oppfyller disse kriterier.

Kildehenvisninger

1. G. Elliot Smith: The Evolution of Man. Oxford University Press, 1924, s. 12.

2. E.O. James: The Beginnings of Man. Doubleday, Doran and Co., 1929, s. 49, 50.

3. E.A. Hooton: Apes, Men and Moroons. G. Allen & Unwin, 1938, s. 30.

4. F.A. Lucas: Animals of the past. American Museum of Natural History Handbook, 7. utg. 1929, 68.

5. R.C. Andrews: Meet Your Ancestors. Viking Press, 1954, s. 15.

6. H.J. Muller: Genetics in the Twentieth Century. New York, 1951, s. 92.

7. A.W. Haupt: An Introduction to Botany, 3. utg. McGraw-Hill, 1956, s. 258.

8. Julian Huxley: Evolution in Action. (Harper and Bros., 1953, s. 36.

9. P. Gray (red.): The Encyclopedia of Biological Sciences (under evolusjon), art. av E.O. Dodson. 1961, s. 364.

10. Charles Darwin: «Origin of Species», kapitlet «Difficulties With the Theory».

11. S.J. Gould i Natural History, juni/juli 1977.

12. R.J. Lewontin i Evolution (Scientific Amerikan bok, 1978). «Adaptation».

13. H.B.D. Kettlewell: «Insect Survival and Selection for Pattern» Science, juni 1965, s. 1290-1296.

14. T. Dobzhansky: Darwinian or 'Oriented' Evolution i «Evolution», Vol. 29, s. 376-378 (1975).

15. S.M. Stanley: A Theory of Evolution Above the Species Level, i «Proceedings National Academy of Science», Vol. 72, s. 640-650 (1975).

16. Samme, s. 650

17. M. Eden: Inadequacies of Neo-Darwinian Evolution as Scientific Theory, i «Mathematical Challenges to the Neo-Darwinian Theory of Evolution, s. 109. Philadelphia, 1967.

18. T. Dobzhansky: The Biology of Ultimate Concern, s. 48. New York, 1967.

19. Se f.eks. R.C. Lewontin: Selection in and of Populations, i «Ideas in Modern Biology», s. 304, New York, 1965 og G.G. Simpson/W.S. Beck: Life, An Introduction to Biology. 2. utg., s. 438. New York 1965.

20. Lewontin, s. 304.

21. Se Van Rensselar Potter: Biothics, i «Perspectives in Biology and medicine», høsten 1970, s. 139.

22. Arthur Koestler: Janus - A Summing Up, s. 170. New York 1978.

23. Samme, s. 185.

24. C.H. Waddington, sitert av Tom Bethell i Christianity Today, 17. juni 1977, s. 12-15.

25. Samme.

26. M. Conrad og H.H. Pattee: Evolution Experiments with an Artificial Ecosystem, i «Journal of Theoretical Biology, sept. 1970, s. 405, 406.

27. Samme, s. 406.

28. F.B. Salisbury: Doubts About the Modern Synthetic Theory of Evolution. American Biology Teacher, sept. 1971, s. 338.

--- (Mutasjoner)

14. Arthur Koestler: The Ghost in the Machine, 1974.

15. F. Ayala: The Mechanisms of Evolution. Scientific American, vol. 239 nr. 3, 1978, s. 56-69).

16. C.P. Martin: A Non-Geneticist Looks at Evolution. American Scientist, jan. 1953, s. 102.

17. C. Wills: Genetic Load. Scientific American, vol. 222, mars. 1970, s. 98).

17a Ernst Mayr: Animal Species and evolution, s. 174. Cambridge, Mass., 1963.

18. J.C. Kendrew: The Thread of Life, s. 106, 107. Cambridge, Mass., 1966).

18a Se Gary Parker: Creation - The Facts of Life, s. 64. San Diego, 1984.

19. Se f.eks. Ayala: The Mechanisms of Evolution og Anna Pai: Foundations of Genetics, s. 248, 249. New York, 1974).

20. Se f. eks. P.P. Grassé: Evolution of Living Organisms. New York, 1977).

21. Se f. eks. Kimura Motoo: The Neutral Theory of Molecular Evolution. Scientific American, vol. 241 nr. 5, 1979, s. 98-126).

22. H.J. Muller: Radiation Damage to the Genetic Material. American Scientist, vol. 38, jan. 1950, s. 35).

23. Julian Huxley: Evolution in Action. New York 1953, s. 41.)

23a G.B. Moment: General Biology, 2. utg., s. 579. Appleton-Century- Crofts, 1950.

24. Ernst Mayr: Population, Species and Evolution, s. 102. Cambridge, Mass., 1970).

25. Björn Sigbjörnsson: Induced Mutations in Plants. Scientifin American, jan. 1971, s. 87.

25a Theodosius Dobzhansky: On the Method of Evolutionary Biology and Antrophology. American Scientist, des. 1957, s. 385.

25b Sinnott/Dobzhansky: Principles of Genetics, 4. utg., s. 315. New York 1950.

26. George G. Simpson/W.S. Beck: Life, An Introduction to Biology. Forkortet utgave, s. 143. New York, 1969).

27. Irving Adler: Probability and Statistics for Everyman, s. 239. New York 1963).

27a G. Holmes: Evolution, Science Falsely so-called. Toronto 1974.

27b Se Jay M. Savage: Evolution. New York 1963.

27c R.B. Goldschmidt: Evolution as Viewed by one Scientist. American Scientist, vol. 40, 1952, s. 94.

28. P.P. Grassé: Evolution of Living Organisms, s. 87. New York, 1977.

29. Samme, s. 130.

30. Samme, s. 103.

31. G.G. Simpson: Uniformitarianism. (Kap. 2 i Essays in Evolution and Genetics, redigert av Max A. Hecht og Wm. C. Steeres, s. 80. New York 1970).

32. Ernst Mayr: Population, Species and Evolution, s. 164. Cambridge, Mass., 1970)

33. Environmental Mutagene Society: Environmental Mutagenic Hazards. Science, vol. 187, 14. feb. 1975, s. 503).

34. Samme, s. 512.

35. C. Wills: Genetic Load. Scientific American, vol. 222, mars. 1970, s. 107.

36. G.G. Simpson/W.S. Beck: Life, An Introduction to Biology. Forkortet utgave, s. 132. New York 1969.

37. S.J. Gould: A Quahog is a Quahog. Natural History, aug./sept. 1979.

——- (Entropiloven)

38. J.H. Rush: The Dawn of Life, s. 35. New York, 1962).

39. Harold F. Blum: Time's Arrow and Evolution, s. 14. Princeton, N.J. 1962).

40. Stanley W. Angrist: Perpetual Motion Machines. Scientific American, januar 1968, s. 120).

41. Isaac Asimov: Can Decreasing Entropy Exist in the Universe? Science Digest, mai 1973, s. 76.

42. A.R. Ubbelohde: Man and Energy, s. 149. New York, 1955).

43. Isaac Asimov: In the Game of Energy and Thermodynamics You Can't Break Even. Smithsonian Insitute Journal, juni 1970.

44. Isaac Asimov, samme, s. 10).

45. Harold F. Blum: Perspectives in Evolution. American Scientist, oktober 1955, s. 595.

46. R.B. Lindsay: Physics - To What Extent is it Deterministic? American Scientist, vol. 56, sommeren 1968, s. 100).

47. Sir Julian Huxley: «Evolution and Genetics», i «What is Man?», s. 278. New York, 1955.

48. Victor F. Weisskoff: The Frontiers and Limits of Science. American Scientist, Vol. 65, juli/august 1977, s. 409.

49. Stanley W. Angrist og Loren G. Hepler: Order and Chaos, s. 203,204. New York 1967).

50. Henry M. Morris: Biblical Cosmology and Modern Science, s. 128, 129. Philipsburg, N.J., 1970).

51. Newsweek, 24. oktober 1977. «Chemistry», «The Flow of Life».

52. I. Prigogine, G. Nicolis og a. Babloyants: «Thermodynamics in Evolution». Physics Today, november 1972, s. 25).

53. Henry M. Morris: «A New Concept of Flow in Rough Conduits». University of Minnesota, 1951, Minn., 1951.

54. Henry M. Morris i «Decade of Creation», 35,36. Creation-Life Publishers, San Diego, 1981.

55. Ilya Prigogine: «Can Thermodynamics Explain Biological Order». Impact of Science and Society, Vol. XXIII, nr. 3, 1973, s. 169.

 

Deler av denne artikkelen er hentet fra innsyn, 1-2007 ... (last ned)
Lest 4723 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 16:09
Logg inn for å kommentere