Registrer

Utviklingslæren Del 5

fredag, 18 juli 2014 00:00 Skapelse-evolusjon
(0 Stemmer)

I denne artikkelen skal vi se litt nærmere på en rekke prosesser på jordkloden som antyder at jordens biosfære ikke er så gammel som evolusjonistene vil ha det til.

I jordens biosfære (den del av jorden der det kan eksistere liv — fra 10 km havdyp til 10 km høyde over havflaten) pågår en rekke kontinuerlige naturprosesser som tilsier en ung jord, dvs. i underkant av 10 000 år, i motsetning til de flere hundre millioner år utviklingslæren opererer med. Vi skal i tur og orden se nærmere på en rekke slike naturprosesser som antyder at jordens biosfære ikke er så gammel som utviklingslæren hevder. Disse prosessene er som følger:

- Havsedimentene.

- Havvann og vulkanisme.

- Erosjon.

- Nedfall av meteorstøv på jorden.

- Oljelekkasje fra havbunnen og gasstrykk i oljebrønner.

- Influks (lekkasje) av gasser til atmosfæren.

- Jordens magnetfelt.

- Jordrotasjonen.

Havsedimentene

UnTykkelsen på havsedimentene går imot utviklingslærens lange tidsperioderTykkelsen på havsedimentene går imot utviklingslærens lange tidsperioderiformitetsprinsippet, som utviklingslæren hviler på, hevder at “nåtiden er nøkkelen til fortiden”. Dette betyr at de naturprosesser som kan observeres i dag, har pågått “uniformt”, dvs. jevnt og kontinuerlig gjennom de ca. 4,5 milliarder år utviklingslæren gir rom for mht. livets utvikling på vår jord.

Ifølge denne hypotese, ble verdenshavene dannet ved utgassinger og kondensering av vanndamp ved vulkanutbrudd (det er beregnet at ca 20% av erupsjonsproduktene ved vulkanutbrudd består av vanndamp). Vannivået i verdenshavene skal angivelig ha nådd sitt nåværende nivå og sin nåværende sammensetning for godt og vel 1 milliard år siden.

I løpet av denne tiden er kontinentene (landmassene) jevnt og trutt blitt utsatt for ytre prosesser eller erosjon på grunn av vær, vind og vann. Via elvene er erosjonsproduktene, dvs. sedimenter og mineralsalter, i en kontinuerlig strøm blitt ført ut i verdenshavene, der de har avleiret seg på havbunnen og dannet de sedimentlag man finner der. I de dype havområdene består dette sedimentlaget vesentlig av utfelte kalkprodukter, mens sand og mudder fra landmassene er vanligst i de grunnere havområdene.

Oseanografene, som hadde sine forutfattede meninger i tråd med uniformitetsprinsippet og de lange tidsperioder utviklingsprinsippet gir rom for, hadde ventet at havbunnen besto av kilometertykke sedimentlag, noe en måtte vente etter kontinuerlig sedimentering gjennom flere hundre millioner år. Etter at undersøkelsene av havbunnen tok til, med boreprøver og seismiske undersøkelser, ble oseanografene forbauset over å oppdage at sedimentlaget på langt nær var så tykt som de hadde ventet. Gjennomsnittstykkelsen viste seg å være under 700 m, med et noe tykkere lag på kontinentalsoklene. Dette sistnevnte måtte man også kunne forvente, fordi avleiringen er størst nær land, der det også er grunnest. For alle verdenshavene samlet, er gjennomsnittstykkelsen ca. 980 m.1

Vektmessig utgjør den totale masse av bunnsedimentene i alle verdenshavene ca. 830 millioner milliarder tonn (8301015 tonn). Den totale vekt av all verdens landmasser (de kontinentale landmasser) utgjør ca. 383 millioner milliarder tonn (3831015 tonn). Dette betyr at hvis alle landmassene på jorden ble tæret ned (erodert) av ytre påvirkninger til havets nivå, ville 383 millioner milliarder tonn sedimenter bli tilført verdenshavene og avleire seg på bunnen som et sedimentsjikt. Denne sedimentmassen er imidlertid bare litt under halvparten av den sedimentmasse som i dag befinner seg på bunnen av verdenshavene. Dette vil med andre ord si at at det bare ville kreves en nedtæring (erosjon) av to kontinentale landmasser (383 millioner milliarder tonn x 2)

til havets nivå for å bygge opp dagens sedimentvolum på bunnen av verdenshavene.

Tilførsel av sedimenter til verdenshavene

Elvene fører sedimenter i større mengder ut i verdenshavene. Vi ser her satellittbilder av munningene til de store elvene Amazonas og MississippiElvene fører sedimenter i større mengder ut i verdenshavene. Vi ser her satellittbilder av munningene til de store elvene Amazonas og MississippiElvene fører sedimenter i større mengder ut i verdenshavene. Vi ser her satellittbilder av munningene til de store elvene Amazonas og MississippiElvene tilfører verdenshavene store mengder sedimenter som er dannet ved nedbrytning (erosjon) av stein. Dette utgjør hovedmengden av den sedimentmasse som blir tilført verdenshavene. Det er beregnet at 20,2 milliarder tonn sedimenter på denne måten blir tilført verdenshavene hvert år.2 De samme elvene fører også med seg store mengder oppløste mineralsalter, vesentlig silikater og bikarbonater, ut i verdenshavene. Beregninger viser at 4,6 milliarder tonn mineralsalter føres ut i verdenshavene hvert år.3

I tillegg vil isbreer ved høyere breddegrader brytes i stykker og føres ut i havet i form av is. Når denne isen smelter, vil 2,2 milliarder tonn sedimenter tilføres verdenshavene hvert år.4

Sedimenter blir også tilført verdenshavene ved undersjøisk tilførsel av grunnvann fra kontinentene eller ved undersjøiske vulkanutbrudd. Det blir antydet at 470 millioner tonn sedimenter blir tilført verdenshavene hvert år ved slike prosesser.5

Bølgebrytning mot havstrendene fører også sedimenter ut i havene. Det er beregnet at 280 millioner tonn sedimenter blir tilført verdenshavene hvert år ved denne type erosjon.6

Støv som blåser fra ørkenområder og nedfall fra vulkanutbrudd finner også veien ut i havet. Det er beregnet at 60 millioner tonn sedimenter på denne måten blir tilført verdenshavene hvert år.7

Fra all denne tilførsel av sediment, blir å fratrekke ca. 290 millioner tonn sedimenter pr. år i form av salter som blir fjernet fra verdenshavene ved fordampning og vind, og i form av “saltspray” som blir ført over land og avsatt der.8

Ved å summere all denne sedimenttilførselen, finner vi at den totale sedimentmengde som blir tilført verdenshavene hvert år, utgjør ca. 27,5 milliarder tonn. Dette er en enorm sedimentmasse. La oss tenke oss at denne sedimentmassen på 27,5 milliarder tonn som hvert år blir tilført verdenshavene, ble lastet over i jernbanevogner som hver kunne ta 11 tonn. For å få plass til disse 27,5 milliarder tonn, måtte vi ha 2,5 milliarder jernbanevogner! Dette ville bli en rekke med jernbanevogner som kunne strekkes over 13 millioner km ut i verdensrommet — eller 34 ganger avstanden til månen! Hvis alle disse vognene skulle passere oss med en fart på 95 km i timen, ville det ta 32 år før alle vognene var passert! Som vi forstår, er det betydelige sedimentmengder som blir tilført verdenshavene hvert år.8aDen sedimentmengden som hvert år blir tilført verdenshavene tilsvarer 2,5 milliarder jernbanevogner som hver laster 11 tonn!Den sedimentmengden som hvert år blir tilført verdenshavene tilsvarer 2,5 milliarder jernbanevogner som hver laster 11 tonn!

Spørsmålet som nå dukker opp er dette: Hvor lang tid ville det ta å bryte ned den nåværende kontinentale landmasse (383 millioner milliarder tonn) til havnivå med dagens nedbrytningsrate? Vi deler da den totale landmasse med den årlige nedbrytningsmasse: 283x1015/27,5x109 = 14x106, dvs. 14 millioner år. Med andre ord: Etter dagens nedbrytningsrate — som ifølge uniformitetsprinsippet også gjelder for fortiden — ville dagens kontinenter, landmasser, være erodert ned til havnivå på bare 14 millioner år! Dette er betydelig kortere tid enn de 1000 millioner år (1 milliard år) dagens uniformitetsgeologer hevder kontintentene har eksistert. I løpet av 1 milliard år, ville landmassene, kontinentene, vært erodert til havnivå hele 70 ganger! Likevel eksisterer kontinentene den dag i dag, og viser ingen tegn til å ha vært nedslitt til havnivå noen gang!

Det blir imidlertid hevdet at kontinentene har hevet og senket seg gjentatte ganger i løpet av denne årmilliarden. Når kontinentene var nedslitt til havnivå, hevet de seg igjen på mirakuløst vis — og så kunne erosjonsprosessene begynne på nytt. La oss nå for anskueliggjøringens skyld anta at dette var riktig. Hvor stor sedimentmengde ville bli dannet og avleiret seg på havbunnen i løpet av 1 milliard år? Svaret er ganske overraskende. I løpet av 1 milliard år, og med en årlig sedimentmengde på 27,5 milliarder tonn, ville den totale sedimentmengde utgjort 27,5 milliarder milliarder tonn (27,5x1018 = 27,5 trillioner tonn). Dette ville være nok til å dekke bunnen av alle verdenshavene med et 32 km tykt sedimentlag. For å kunne produsere en slik enorm sedimentmengde, måtte et 66 km høyt steinfjell tæres ned fra kontinentene — eller sagt med andre ord: Etter dagens erosjonsrate, ville nedbrytningen av landmassene under en periode på 1 milliard år, ha avleiret et 33 km tykt sedimentlag på bunnen av verdenshavene. Men gjennomsnittstykkelsen på dagens sedimentlag er bare ca. 700 m! Dette antyder at geologer og oseanografer i betydelig grad har overvurdert verdenshavenes alder.

Et annet interessant spørsmål er dette: Hvor lang tid ville kreves for å avsette dagens sedimenttykkelse, under forutsetning at erosjonsraten var konstant? Vi deler den totale sedimentmasse med den årlige sedimentavleiring: 830x1015/27,5x109 = 30 millioner, dvs. 30 millioner år. Dette er et betydelig lavere tall enn de 1000 millioner år uniformitetsgeologer opererer med.

Et viktig poeng en bør merke seg, er dette: uniformitetsgeologer hevder at de siste 30 millioner år var preget av en betydelig, kontinental nedtæring. Denne økte erosjon i sen-kenozoisk tid, fikk sitt klimaks i “istiden”, da klimaet undergikk store forandringer. Dagens elveleier viser at det i tidligere tider ble ført langt større vannmengder ut i havet enn tilfellet er i dag. Det er derfor ikke riktig å anta at erosjonsraten var den samme den gangen som den er i dag, men at den var langt større bakover i tiden. Dette faktum vil igjen redusere de forannevnte 30 millioner år med en faktor fra ti til hundre — og redusere dem til fra 3 millioner til 300 000 år. Dette skaper ytterligere problemer for uniformitetsgeologene og utviklingsmodellen.

Det viser seg at de aller fleste havsedimenter i dag ikke stammer fra erosjon av kontintental granitt, men fra sedimentære bergarter. De ferskere sedimenter bærer heller preg av å være “resirkulert”, og krever derfor ikke en lang sedimenteringstid. Det er rimelig å redusere både havets og sedimentenes alder til under 10 000 år.

Hvordan vil moderne geologer som er rotfestet i uniformitetslære og utviklingsmodeller løse problemet med høy alder og lavt sedimentnivå?

Som neDet er blitt foreslått å sammenligne havbunnen med et transportbåndDet er blitt foreslått å sammenligne havbunnen med et transportbåndvnt før, har man prøvd å løse problemet ved å foreslå en syklisk heving av landmassene, med tilbakeføring av sedimenter til kontinentene. Men dette ville i virkeligheten bare svare for et ubetydelig sedimenttap fra verdenshavene, og ville på ingen måte oppveie det 33 km tykke sedimentlaget som burde ha eksistert hvis havet var så gammelt som utviklingsmodellen postulerer. Denne hypotesen løser på ingen måte geologens dilemma.

Det er også foreslått en annen løsning på problemet. Denne løsningen går ut på at havbunnen er å sammenligne med et transportbånd. Man antar at det hele tiden foregår en “skorpedannelse” langs havryggene, og at denne “skorpen” samler opp sedimenter mens den langsomt beveger seg bort fra havryggene. Til slutt blir både “skorpen” og sedimentene ødelagt ved smeltning idet de blir trukket under dypvannsgropene. De som fremmer denne hypotesen, har beregnet at ca. 2,75 milliarder tonn sedimenter blir ødelagt på denne måten pr. år.9

Dette er imidlertid bare 1/10 av den nåværende, årlige sedimenteringsrate på 27,5 milliarder tonn. Dette vil igjen si at sedimentene avleires ti ganger hurtigere enn de blir ødelagt ved ovennevnte prosess. Sedimentene vil med andre ord ikke bli ødelagt raskt nok under en slik prosess til at hypotesen kan gi geologene en rimelig løsning på sitt dilemma.

Havsedimentene vender tommelen ned for en lang sedimenteringsperiode, og slår dermed bena under utviklingshypotesen. Alt tyder på at det nåværende sedimentnivå er blitt dannet i løpet av noen tusen år, og ikke 1 milliard år, slik utviklingsmodellen gir rom for.

Nikkel og andre elementer

Hvert år fører elvene ca. 375 000 tonn nikkel med seg ut i verdenshavene. Den totale nikkelmengde i havet ligger på ca. 3,5 millioner tonn, dvs. en ubetydelig mengde, totalt sett. Det er beregnet at elvene ville kunne tilføre verdenshavene denne nikkelmengden på ca. 9000 år. Dette setter tydeligvis en øvre grense for havets alder på rundt regnet 9000 år, med mindre det kan påvises at nikkel lekker ut gjennom havbunnen, eller blir resirkulert via atmosfæren tilbake til kontinentene. Ikke noe av dette er imidlertid påvist. Hvis nikkel hele tiden hadde lekket ut gjennom havbunnen gjennom en periode på 5 milliarder år, som utviklingshypotesen krever, ville den nåværende nikkelmengde i verdenshavene ligget på ca. 1,87 millioner milliarder tonn (1,871015 tonn) — dvs. at det totale areal for all verdens havbunner i gjennomsnitt ville inneholdt ca. 5 tonn nikkel pr. m2 (!).

Siden den nåværende nikkelmengde bare er ca. 3,5 millioner tonn, er det tydelig at jordens og verdenshavenes alder er grovt overestimert. De samme beregninger kan gjøres for andre elementer, og svarene er overraskende — i hvert fall fra utviklingslærens synsvinkel. Beregningene viser at elvene lett kunne tilført verdenshavene omtrent alle de elementer som finnes oppløst der til sitt nåværende nivå gjennom tidsrom som alle ligger godt under de 5 milliarder år utviklingshypotesen krever. Eksempelvis kan nevnes at det oppløste aluminium i havene kunne nådd sitt nåværende nivå på bare 100 år!

Nitrogen

Forskeren John C. Read har beregnet verdenshavenes alder ut fra deres nitratinnhold i forhold til den nitratmengde elvene tilfører havene hvert år. Han påviste at bare en forsvinnende liten mengde nitrat ble resirkulert til kontinentene som “nitratspray” fordi nitratmengden i havene er svært stabil. C.C. Delwicke har beregnet at ca. 30 millioner tonn nitrater og organisk nitrogen blir tilført havene hvert år. Ifølge Read, vil de fleste nitratene holde seg på plass i havet og gradvis bygges opp. Dermed er det mulig å utarbeide en “nitratkronologi” for verdenshavene. Ut fra disse forholdene konkluderte Read at verdenshavene ikke var mer enn ca. 6000 år gamle. Nitrogentilførselen til havene er nærmest å regne som en enveisprosess, da nitrogen kan tilføres havet 1000 ganger lettere enn det kan forlate det. Dette betyr igjen at alt nitrogen som forekommer i litosfære og atmosfære forlengst burde vært oppløst i havet, med bare små mengder nitrogen tilbake. Siden dette ikke er tilfelle, er konklusjonen igjen at jordens og havets alder er grovt overestimert.

Nedfall av meteorstøv på jorden

Hvert år faller betydelige mengder interplanetarisk støv ned på jordens overflate som rester etter meteordisintegrasjon i jordens høyere luftlag. Mesteparten av disse partiklene er bare noen hundredels mm i diameter, og brenner opp under kollisjonen med luftmolekylene. Det er blitt utført beregninger som viser at det er til dels betydelige mengder slikt meteorstøv som faller ned på jordoverflaten. Geofysikeren Hans Pettersson beregnet den årlige mengde til 14 300 000 tonn.10 Senere beregninger gir avvikende mengder. NASA beregnet den årlige mengde til 200 millioner tonn,11 mens andre beregninger gir mengder som ligger godt under Petterssons tall.

Nedfall av meteorstøv etter meteorer/meteoritter som brenner opp i jordens øvre luftlag tilfører verdenshavene ca. 14 millioner tonn kosmisk støv pr. årNedfall av meteorstøv etter meteorer/meteoritter som brenner opp i jordens øvre luftlag tilfører verdenshavene ca. 14 millioner tonn kosmisk støv pr. årHvis man tar utgangspunkt i de ca. 14 millioner tonn pr. år som Pettersson beregnet, ville dette gi en total masse på 70x1015 tonn i løpet av de ca. 5 milliarder år utviklingslæren opererer med for jordens alder. Dette tilsvarer igjen et jevnt, ca. 60 m tykt lag av meteorstøv over hele jordens overflate. Men verken på jorden eller dens nære nabo i rommet, månen, finner man et slikt støvlag.

Hvis vi for argumentets skyld lar erosjon og andre blandingsprosesser svare for fraværet av et slikt støvlag, bør vi merke oss følgende: Meteorer/meteorstøv inneholder spesielt mye nikkel og jern. Nikkel er imidlertid et relativt sparsomt element både i jordskorpen og i verdenshavene. Pettersson beregnet nikkelinnholdet i meteorstøv til å ligge på rundt 2,5%, dvs. rundt 312 ganger høyere enn i jordskorpen, der nikkelinnholdet i gjennomsnitt ligger på 0,008%. Dersom vi (helt uakseptabelt) antar at nikkelinnholdet i jordskorpen lå på 0% i begynnelsen, og vi videre antar at erosjon og andre blandingsprosesser blandet meteorstøvet uniformt gjennom jordskorpen, ville denne jordskorpe hatt en tykkelse på rundt 16 km for at det gjennomsnittlige nikkelinnhold skulle ligge på det faktiske nivå. De samme beregninger kan også utføres for kobolt og andre viktige elementer i meteorstøv.

Som vi tidligere har sett, frakter elvene hvert år i gjennomsnitt 375 000 tonn nikkel ut i verdenshavene. Det totale nikkelinnhold i verdenshavene ligger imidlertid på et svært lavt nivå — ca. 3,5 millioner tonn. Denne nikkelmengden kunne blitt akkumulert allerede på 9000 år. Den eneste forklaringen på denne sparsomme nikkelmengden i verdenshavene og i jordskorpen, er at jordens alder må regnes i noen få tusen år i stedet for flere millarder år.

Oljelekkasje fra jordskorpen

I jordskorpen finnes store forekomster av olje og gass. Disse skriver seg fra organisk materiale som er omdannet under spesielle forhold. Olje og gass finnes i lommer i jordskorpen, såkalte gass- og oljebrønner, og i dybder som varierer fra 30 meter til over 7000 meter under jordoverflaten.

Utviklingsmodellen hevder at disse store oljeforekomstene stammer fra jordens “middelalder”, dvs. fra karbonperioden, eller mer enn 200 millioner år tilbake i tiden, da jorden angivelig skal ha hatt et mildt klima og et rikt planteliv som kunne gi råstoff for slik oljedannelse.

Men er denne hypotesen holdbar? For det første må vi stille spørsmål om hvorfor disse enorme forekomstene i det hele tatt eksisterer. Det lar seg ikke bortforklare at det må dreie seg om enorme mengder plantemateriale — hele skoger — som plutselig er blitt begravd under store jord- og steinmasser. Kan uniformitetsteorien, som utviklingslæren stort sett bygger på, stille opp en plausibel modell for slike plutselige katastrofer av et omfang som oljeforekomstene tyder på? Hvordan kan hele skoger bli plutselig begravd av landmasser med tykkelser på opptil flere kilometer? Det hevdes at lange perioder med “stabilitet” (uniformitet) plutselig ble avbrutt av perioder med “ustabilitet”, som landhevninger og vulkanisme, og at disse avbrutte perioder med ustabilitet forklarer hvordan oljeforekomstene er blitt til.

En slik forklaring er lite tilfredsstillende. Det skal store forkastninger til for å begrave hele skoger under kilometertykke sedimentlag. Ingen har sett slike prosesser i virksomhet, og det er mer enn tvilsomt om slike hypotetiske prosesser kan forklare på tilfredsstillende måte hvorfor 99% av jordens oljeforekomster befinner seg i sedimentære bergarter — 59% av forekomstene i sandstein og 40% i dolomitter og kalkstein. Bare 1% av all oljen, og i ytterst små mengder, forekommer i metamorfe eller eruptive bergarter.

For ordens skyld skal det nevnes at det foreligger en annen teori om opphavet til oljen. Den går ut på at olje (som består av hydrokarboner), blir dannet konstant i jordskorpen, uten at mekanismen til denne prosessen er kartlagt. Men det er jo også en mulighet.

Sedimentære bergarter som sandstein, kalkstein og skifer er fossilbærende og er dannet ved avleiring i vann av små partikler av leire og sand. Både forekomsten av fossiler og oljebrønner i sedimentære bergarter kan på en utmerket måte forklares ved katastrofisme — som f.eks. Noahs syndflod, der store skoger og store mengder av forskjellige dyrearter er blitt plutselig begravd under store sedimentlag. Hele fiskestimer er blitt bevart på denne måten. En plutselig katastrofe som Noahs syndflod, forklarer på en glimrende måte dannelsen av så vel fossiler som olje og kull. At begge så godt som utelukkende finnes i sedimentære bergarter, er et kraftig bevis for katastrofemodellen som forklaring på dannelsen av olje.

Noahs syndflod for bare 4300 år siden gir en glimrende forklaring på forekomstene av både kull og fossilerNoahs syndflod for bare 4300 år siden gir en glimrende forklaring på forekomstene av både kull og fossilerOljebrønner står under høyt trykk på grunn av gasslommer øverst i brønnen. Det høye trykket som eksisterer i dagens oljebrønner, er enda et bevis på jordens unge alder. Sedimentære bergarter er permeable, dvs. gjennomtrengelige for så vel væske som gass, slik at trykket i tidens løp ville avta til null. Nobelprisvinneren Dr. Melvin Cook gjorde undersøkelser av gass- og oljebrønner og permeabiliteten til de omkringliggende bergarter12. Etter å ha utført disse undersøkelsene, konkluderte Dr. Cook med at disse olje-og gassforekomstene måtte vært dannet ved plutselig begravning av organisk materiale for relativt kort tid siden — mellom 5000 og 100 000 år. Han pekte også på at det høye trykket (opp til 8000 psi) som eksisterer i dyptliggende brønner, er en klar indikasjon på at disse brønnene er av relativt ny dato — noen få tusen år. Når man kjenner permeabilitetsverdien for de omkringliggende bergarter, er det en kurant affære å beregne den tid det vil ta for oljen å lekke gjennom disse og opp til overflaten eller spre seg videre i bergartene. Cook beregnet at tiden for slik spredning var forholdsvis kort, noen få tusen år, og godt under 100 000 år.

M.K. Hubbert og W.W. Rubey utførte undersøkelser på åtte oljebrønner, og det er interessant at i syv av disse var det indikasjoner på lekkasje til overflaten13. Det ledet Dr. Cook til å avgi følgende kommentar:

“Disse fakta lar seg ikke forene med uniformitetsmodellen, og heller ikke med en katastrofemodell der det antas at en plutselig, dyp begravning skjedde for millioner av år siden — spesielt ikke når man tar lekkasjen i betraktning. . . .

Det ser ut til at det bare er én mekanisme som går ut på en plutselig, dyp begravning som skjedde for noen få tusen år siden, og ikke en plutselig, dyp begravning for flere millioner år siden, som kan forklare disse resultatene.”14

Både forekomsten av oljebrønner i sedimentære bergarter, det høye trykket og ubetydelig lekkasje er klare indisier på at jorden er langt yngre enn utviklingshypotesen gir rom for. Katastrofemodellen med utgangspunkt i en plutselig katastrofe for noen få tusen år siden, gir den beste forklaringen både på fossildannelse og forekomsten av oljebrønner i sendimentære bergarter. Her gjelder igjen Ockhams barberkniv.

Influks av gasser til atmosfæren

Når visse radioaktive grunnstoffer brytes ned, dannes flyktige biprodukter. Eksempelvis dannes helium 4 ved nedbrytningen av uran og argon 40 ved nedbrytningen av kalium. Disse såkalte edelgassene finner veien gjennom bergartene i jordskorpen og unnslipper til jordens atmosfære. Konsentrasjonen av disse edelgassene i atmosfæren vil gradvis bygges opp gjennom årene, og ved å måle dagens konsentrasjon, basert på en beregnet årlig influks av gass til atmosfæren, kan man danne seg et bilde av atmosfærens alder.

Det er spesielt den lave konsentrasjonen av helium 4 i atmosfæren som i en årrekke har skapt problemer for den geologiske tidstavlen, der jordens alder blir antatt å være 5 milliarder år. I løpet av denne lange tiden, ville over 1020 gram helium være kommet inn i jordens atmosfære. Imidlertid inneholder atmosfæren “bare” ca. 3,51015 gram helium 4, og for ikke å komme i konflikt med den aksepterte tidstavle, blir det antatt at i samme tidsrom har minst like store mengder Helium 4 revet seg løs fra jordens atmosfære og forsvunnet i det ytre rom.

Denne hypotesen er og blir en hypotese fordi det ikke finnes tilstrekkelige beviser for at Helium 4 unnslipper jordens atmosfære i nevneverdig grad — derimot er det flere ting som tyder på at helium kommer inn i jordens atmosfære den motsatte vei, dvs. fra det ytre rom, vesentlig fra solens korona.

Med utgangspunkt i det faktiske heliumnivå i jordens atmosfære, er jordens (atmosfærens) alder beregnet til 1,75x105 år, dvs. ca. 175 000 år. Nobelprisvinneren Dr. Melvin Cook beregnet heliuminfluksen til jordens atmosfære, og trakk deretter følgende konklusjon:

“Heliumkonsentrasjonen i atmosfæren, dens utstrømningsgrad fra litosfæren [jordskorpen, den faste jord], og dens maksimale forsvinningsgrad fra atmosfæren, indikerer en maksimumsalder for atmosfæren på rundt 104-105 år [10 000-100 000 år].”15 Henry Faul har imidlertid påvist at heliuminfluksen til atmosfæren er over 3x1011 gram pr. år, noe som er ca. 100 ganger høyere enn verdiene til Melvin A. Cook. Dette vil ytterligere redusere atmosfærens alder til noen få tusen år.16

Det er forutsatt at heliumkonsentrasjonen til å begynne med lå på null, en forutsetning som er helt uakseptabel. Jordens og atmosfærens alder kan derfor reduseres ytterligere. En verdi på noen få tusen år er helt på linje med de faktiske forhold.

Man har prøvd å styre unna disse konklusjonene ved å lansere den hypotese at “overskuddsheliumet” i fortiden på en eller annen måte kom opp i unnslipningshastigheten fra jordens gravitasjonsfelt (11,2 km/sek.) og forsvant i det ytre rom. Dette ville imidlertid kreve en svært høy temperatur i jordens eksosfære eller den ytterste del av atmosfæren. Det er nevnt temperaturer på over 2300 C.17 Det finnes imidlertid ingen beviser for så høye temperaturer i jordens eksosfære.

Konklusjonen på den relativt lave heliumkonsentrasjon i jordens atmosfære, og graden av heliuminfluks til atmosfæren fra jordskorpen, er at den ikke på noen måte kan svare for jordens og atmosfærens antatte høye alder på flere milliarder år. Den rimeligste konklusjon som bygger på de faktiske, observerbare fakta, er at jordens alder heller må regnes i noen få tusen år i stedet for flere milliarder år, slik utviklingslæren opererer med. Det er ikke nødvendig å fabrikere hypoteser på grunnlag av ikke-observerbare postulater for å styre unna de observare fakta.

Jordens magnetfelt

Jordens magnetfelt er ikke konstant, men avtar gradvis i styrke. Dr. Thomas G. Barnes, professor i fysikk ved universitetet i Texas (El Paso), har påpekt at styrken av det jordmagnetiske felt er blitt målt omhyggelig de siste 135 årene, og resultatene viser at styrken av magnetfeltet har avtatt eksponentialt i løpet av denne tiden. Det er beregnet at halveringstiden for det magnetiske moment er ca. 1400 år, men fordi energien er proporsjonal med kvadratet av det magnetiske moment, blir halveringstiden for den magnetiske energi rundt halvparten, ca. 700 år.18

Styrken av jordens magnetfelt har avtatt over tidStyrken av jordens magnetfelt har avtatt over tidDette betyr at det jordmagnetiske moment var dobbelt så stort for 1400 år siden enn det er nå. Hvis vi går enda lenger bakover, 7000 år, må det magnetiske moment ha vært 32 ganger sterkere enn det er i dag. Det er helt utenkelig at det kan ha vært enda kraftigere. Går vi 10 000 år bakover i tiden, ville jordens magnetfelt hatt samme styrke som hos en magnetstjerne. Et magnetisk moment av den størrelsen ville opphetet jordkloden til de grader at alle former for liv var utelukket. På bakgrunn av jordens magnetfelt, er derfor 10 000 år en absolutt yttergrense for jordens alder.

Jordklodens magnetiske moment har for tiden en verdi på 81022 amperemeter, som i seg selv er en stor verdi. Årsaken til dette magnetfeltet kan best forklares ved Dr. Horace Lambs teori om en fritt sirkulerende, elektrisk strøm i jordens flytende metallkjerne. Denne strømmen har en verdi på 6109 A. Men som alle andre elektriske strømmer som løper i en leder, forbruker den energi. Dette energitapet ligger i dag på 7109 kW/t pr. år, et energitap som ikke blir erstattet. Dette betyr kort og godt at jorden løper tom for magnetisk energi.

Dette ugjendrivelige faktum har skapt hodebry for utviklingsmodellen. Man er ikke villig til å innse at det jordmagnetiske felt dør raskt ut, noe de observerbare fakta viser er tilfelle. Det er beregnet at med den nåværende tapsfaktor, vil jordmagnetismen (dipolmomentet) være kommet ned på null i år 3991.19

Når halveringstiden for jordens magnetiske moment er kjent, er det en kurant sak å regne ut at styrken av det jordmagnetiske felt raskt nærmer seg styrken til magnetfeltet hos en magnetstjerne hvis vi bare går 10 000 år bakover i tiden. Det er imidlertid forskjell på de mekanismer som framkaller magnetfeltene hos jordkloden og en magnetstjerne. Hos sistnevnte blir magnetfeltet generert av en kjernefysisk “reaktor”, mens jordkloden ikke har en slik kilde til generering av sitt magnetfelt. Følgelig har jordkloden aldri hatt et magnetfelt tilsvarende magnetfeltet hos en magnetstjerne. Konklusjonen blir ganske enkelt at jordens alder heller må settes til noen få tusen år i stedet for milliarder av år. Det finnes heller ingen kjente geofysiske mekanismer som kan starte opp et slikt enormt magnetfelt på jorden. Den mest plausible forklaring er at begynnelsen til dette magnetfeltet falt sammen med en spesiell skapelsesakt for godt under 10 000 år siden.

En relativ fersk rapport utgitt av NASA på grunnlag av satelittundersøkelser, viser at jordens magnetfelt avtar hurtig. Det er i dag ingen opplyst forsker som betviler dette faktum, eller betviler at den elektriske strømmen i jordkjernen som er assosiert med magnetfeltet, bruker opp energi.

For å forsvare de lange tidsperioder utviklingsmodellen opererer med, er det blitt lansert en hypotese som går ut på at det jordmagnetiske felt har holdt seg konstant gjennom lange tidsperioder, bare avbrutt av intervaller der magnetfeltet ble reversert og gikk mot null med motsatt polaritet. Deretter begynte det å løpe med konstant økning den andre veien, igjen med motsatt polaritet. Ifølge denne hypotesen skjedde den siste “reversering” for ca. 700 000 år siden.

Problemet med denne hypotesen er at den — i likhet med de fleste andre hypoteser som er postulert for å holde utviklingsmodellen på beina — ikke har noe teoretisk grunnlag å hvile på. Dette må evolusjonistene motvillig innrømme, bl.a. i “Scientific American”:

“Ingen har greid å komme med en forklaring på hvorfor fortegnene skifter plass. De tilsynelatende tilfeldige reverseringer av jordens dipolfelt er forblitt uransakelige.”20

Denne reverseringshypotesen har verken teoretisk, matematisk eller observatorisk støtte. De paleomagnetiske data som må danne grunnlaget for en slik hypotese, passer heller ikke inn med jordens magnetiske moment.

Den eneste enkle og greie konklusjon som er i samsvar med de observare data, er at jordens alder høyst kan være noen få tusen år — godt under 10 000 år. Det skulle ikke være nødvendig å postulere umulige hypoteser for å forsvare en vaklende modell og forutfattede meninger.

Jordrotasjonen

Jordkloden er utsatt for minst tre nedadgående prosesser:

1. Jordens rotasjon blir stadig langsommere på grunn av tidevannsfriksjon og andre faktorer, som f. eks. solvindens påvirkning på det jordmagnetiske felt.

2. Den termiske energi i jordkloden avtar på grunn av varmeledning til jordoverflaten og utstråling til verdensrommet.

3. Jordens magnetfelt blir stadig svakere. Dette fenomenet er behandlet tidligere

Sir William Thomson (Lord Kelvin, 1824–1907) var en av de betydeligste forskere i det 19. århundre. Lord Kelvin, som bl.a. regnes som grunnlegger av den moderne termodynamikk, undersøkte jordrotasjonens deselerasjon (avtakende hastighet) på grunnlag av det energitapet tidevansstrømmene medførte. Han påviste at hvis jorden hadde eksistert i 7,2 milliarder år, ville jordrotasjonen på den tid vært dobbelt så høy som i dag, og døgnets lengde ville vært halvert, dvs. ligget på 12 timer. Dette ville ha forårsaket fire ganger så stor sentrifugalkraft enn i dag. Hvis jorden den gangen befant seg i en smeltet eller halvsmeltet tilstand, slik det vanligvis blir hevdet, ville jordkloden på grunn av den store sentrifugalkraften bulet ut ved ekvator, og ekvatordiameteren ville på den tid vært 86 km større enn poldiameteren.

Jordens rotasjon slakkes også over tidJordens rotasjon slakkes også over tidSir William Thomson resonnerte at hvis landmassene ble samlet på den tiden, ville de stort sett ha samlet seg i et belte som strakte seg østover og vestover langs ekvator, og ikke i overveiende nordlig og sydlig retning som i dag. På grunn av utbulingen, ville dessuten landmassene eller kontinentene langs ekvator vært vært ekstremt høye — 64 km høyere enn de er i dag. Etter hvert som sentrifugalkreftene avtok, ville verdenshavene sette seg i to svært dype bassenger — et i hvert av polarområdene. Det er i dag sterke indisier på at jordrotasjonen deselereres i enda større grad enn den verdi Lord Kelvin opererte med. De fysiske argumentene hans har derfor enda større vekt i dag. Det er ingen som har utfordret disse argumentene i så henseende — geologene velger rett og slett å ignorere dem fordi de ikke passer inn i deres verdensbilde.

Grunnleggeren av den moderne termodynamikk kom også inn på jordklodens termiske tilstand. Hvis jordkloden til å begynne med hadde vært hvitglødende, ville den raskt ha mistet varme på grunn av utstråling fra overflaten. Så langt vi kjenner til, er jordens temperatur i likevekt. Jordoverflaten mottar termisk energi fra solen og stjernene, og en mindre del (1/3000) strømmer til overflaten fra jordens indre. Overflaten utstråler varme tilbake til verdensrommet i en mengde som er lik summen av den termiske influks til overflaten. Ifølge Stefans lov, ville denne utstrålingen vært proporsjonal med temperaturen (K) i fjerde potens. Overflaten ville derfor blitt avkjølt svært raskt og spredt seg innover i jordskorpen. Denne er imidlertid en meget dårlig varmeleder, og avkjølingen innover ville derfor foregått langsomt og danne en temperaturgradient. Ved å sammenligne denne temperaturgradienten med sin teoretiske utredning, påviste Lord Kelvin at jordkloden ville vært nedkjølt til sin nåværende tilstand på mindre enn 24 millioner år. Dette er et betydelig lavere tall enn 5 milliarder år, og passer overhodet ikke inn i utviklingsmodellens tidstavle. Dette resultatet forutsetter imidlertid at jordkloden til å begynne med befant seg i en hvitglødende tilstand. Hvis den hadde hatt en langt lavere temperatur til å begynne med, ville nedkjølingen tatt enda kortere tid, og jordens alder vært langt lavere — noen få tusen år.

Evolusjonistene prøver å bortforklare Lord Kelvins konklusjoner ved å vise til de radioaktive grunnstoffene som befinner seg i grunnfjellet, og at Kelvin ikke kjente til dette forholdet. Men faktum er at Lord Kelvin kjente til radioaktiviteten — han hadde til og med skrevet en avhandling om den. Hvis denne radioaktive “ovnen” ligger i det kontinentale grunnfjellet (granitt), ville også varmeutstrålingen gjennom verdenshavene ligget på et mindre nivå enn utstrålingen fra kontinentene, men målinger viser at det ikke er nevneverdig forskjell.

Konklusjon

Som vi har sett, peker alle naturlige prosesser i naturen på en ung jord — noen få tusen år i stedet for flere milliarder år som utviklingsmodellene opererer med.

— Havsedimentene viser at jorden høyst kan være noen få tusen år gammel. Hvis den var så gammel som utviklingsmodellen postulerer, ville sedimentlagene på havbunnen hatt en gjennomsnittstykkelse på 32 km (dette er for en tidsperiode på 1 milliard år), i stedet for den faktiske gjennomsnittstykkelse på ca. 700 m vi finner i dag. Det er således store uoverensstemmelser mellom utviklingsmodellens tidstavle, uniformitetsprinsippet og de faktiske, observerbare data. Alle indisier peker på en ung jord.

— Hver dag faller en stor mengde meteorstøv ned på jorden. Den faktiske mengde meteorstøv vi finner på jorden i dag, peker på en ung jord. Gjennom en periode på 5 milliarder år, ville den totale masse av meteorstøvnedfall vært tilstrekkelig til å dekke jordkloden med et 60 m tykt støvlag. Ingen steder finner man slike forekomster. Dette er igjen indisier på at jorden er langt yngre enn utviklingsmodellen peker på.

— Det finnes store mengder olje- og gassforekomster i sedimentære bergarter i visse deler av verden. Det høye gasstrykket som eksisterer i disse oljebrønnene i dag, peker på en ung jord. Gasstrykket ville i motsatt fall forlengst vært redusert til null, og oljen sivet ut gjennom de omkringliggende, porøse bergarter.

— Hvert år blir jordens atmosfære tilført betydelige mengder av edelgassen helium. I løpet av de 5 milliarder år utviklingsmodellen gir rom for, ville jordens atmosfære blitt tilført betydelige mengder helium. Den faktiske heliumkonsentrasjon i jordens atmosfære er langt lavere enn forventet, hvis jorden var så gammel. Siden helium bare forsvinner i ubetydelige mengder ut i verdensrommet, er dagens heliumkonsentrasjon i atmosfæren et tegn på at jordens og atmosfærens alder er grovt overestimert.

— En av de mest fascinerende nedadgående naturprosesser som finner sted på vår jord, er den gradvise svekking av det jordmagnetiske felt. Denne prosessen har en halveringstid på 1400 år, og det er en enkel sak å beregne at jordens alder høyst kan være 10 000 år, og helst godt under. For aldre over 10 000 år, ville jordens magnetfelt hatt samme styrke som en magnetstjerne, noe som ville opphetet jordkloden til de grader at alle former for liv var utenkelig. Reduksjonen av det jordmagnetiske felt er et fascinerende indisium på en ung jord, som bare har noen få tusen år på baken.

— Et annet fenomen er jordrotasjonen, som også avtar gradvis i hastighet. Lord Kelvin stilte opp en modell som viser at jordrotasjonen for ca. 7 milliarder år siden ville vært dobbelt så høy som i dag, med de følger at kontinentmassene ville vært ordnet langs ekvatorbeltet, og vært 64 km høyere enn de er i dag. Siden dette ikke er tilfellet, er kontinentenes plassering og gjennomsnittshøyde sterke indisier på jordens unge alder. Jordens termiske tilstand peker også på en ung jord.

Alt dette er observerbare fakta. Utviklingslæren må imidlertid fabrikere mer eller mindre umulige hypoteser for å bortforklare de konkrete målinger og observasjoner som i sammenstilling med skapelses/katastrofemodellen og en ung jord, best forklarer de observerbare fakta. Med uttrykket “ung jord” mener jeg Bibelens kronologi på 6000 år fra skapelsen av jordens biosfære og det første menneske, frem til i dag. Selve jordklodens alder kan imidlertid være ufattelig gammel.

Kildehenvisninger

1. Se Ewing/Carpenter/Windisch: «Sediment Distribution in the Oceans, the Atlantic». Geological Society of America Bulletin, Vol. 84, jan. 1973, s. 83.

2. R.M. Garrels/F.T. Mackenzie: «Evolution of Sedimentary Rocks», s. 104-106. New York 1971.

3. Samme, s. 102-103.

4. Samme, s. 110.

5. Samme, s. 103-104.

6. Samme, s. 110-111.

7. Samme, s. 111.

8. Samme, s. 108.

9. Y. Li: «Geochemical Mass Balance Among Lithosphere, Hydrosphere and Atmosphere». American Journal of Science, feb. 1972, s. 133.

10. Hans Pettersson: «Cosmic Spherules and meteoritic Dust», Scientific American, Vol. 202, feb. 1960, s. 132.

11. G.S. Hawkins (red.): Meteor Orbits and Dust, NASA, 1976.

12. Melvin A. Cook: Prehistory and Earth Models, London, 1966.

13. M.K. Hubbert og W.W. Rubey: «Role of Fluid Pressure in Mechanics of Overthrusting Faulting.» Bulletin Geo. Soc. Americ., Vol. 70, 1959, s. 115-206.

14. Melvin A. Cook: Prehistory and Earth Models.

15. Melvin A. Cook: Samme, s. 340, 341.

16. H. Faul: Nuclear Geology, New York, 1974.

17. D.R. Bates: «Composition and Structure of the Atmosphere», i The Earth and Its Atmosphere, s. 107. New York, 1957.

18. Thomas G. Barnes: Origin and Destiny of Earth's Magnetic Field. San Diego, 1983.

19.   Analysis of Earth's Magnetic Field from 1835 to 1965.» ESSA Technical Report, IER, 46-IES, side 1. Washington, D.C., 1967.

20. Carrigan/Gubbins: «The Source of the Earth's Magnetic Field.» Scientific American, februar 1979, s. 125.

Lest 4077 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 16:09
Logg inn for å kommentere