Registrer

Utviklingslæren Del 7

fredag, 18 juli 2014 00:00 Skapelse-evolusjon
(0 Stemmer)
Design eller tilfeldigheter?
Hjernen

Den menneskelige hjerne er en ufattelig komplisert struktur. Den består av rundt 100 milliarder hjerneceller som alle kan kommunisere med hverandre via forbindelsespunktene, eller synapsene. Det er 10 000 synapser i hver nervecelle, og det betyr at hver nervecelle kan kommunisere med 10 000 andre nerveceller eller nevroner på samme tid. Alt i alt er det omkring 1000 billioner synapser (1015), så hjernen kan klare et svimlende antall kommunikasjonshandlinger i sekundet. Dette organet på rundt 1,5 kg kan lagre mellom 100 billioner (100 x 1012) og 280 trillioner (280 x 1018) bits med informasjon!

I hjernen ligger sentrene for synsoppfattelse, hørsel, etc. etc. som alle kommuniserer via dette ufattelig komplekse nettverket. Når vi vet at sjansene for at ett enkelt protein kunne bli dannet via tilfeldige prosesser lå i størrelsesklassen 1 til 10300 — dvs. 1 til det samlede antall atomer i 4 universer, hva skal vi da si om hjernen? Bare i hjernebarken, som er setet for all tankevirksomhet, intelligens, fornuft og hukommelse, befinner det seg ca. 14 milliarder hjerneceller som alle består av proteiner og andre komplekse stoffer.Det er den blinde tro og ikke noe annet som får mennesket til å hevde at et ufattelig komplisert organ som hjernen - kroppens sentralproseesor - er et produkt av tid og tilfeldigheterDet er den blinde tro og ikke noe annet som får mennesket til å hevde at et ufattelig komplisert organ som hjernen - kroppens sentralproseesor - er et produkt av tid og tilfeldigheter

Hjernen er setet for sentralnervesystemet, selve «hovedprosessoren», som koordinerer alle nerveimpulsene fra kroppens nervesystem. Hvis kroppen har behov for flere kalorier, genererer hjernen sultfølelse, hvis oksygennivået faller, sender hjernen informasjon til lungene om å øke åndedrettsfrekvensen. Hvis blodtrykket synker, gir hjernen beskjed til hjertet om å pumpe hardere, hvis nivået av thyroksin er lavt, gir hjernen beskjed til skjoldbruskkjertelen om å øke produksjonen. Etc. etc. — Med andre ord: Et ufattelig komplisert biologisk maskineri som er styrt av like ufattelig kompliserte automatprosesser.

Når man går, koordinerer hjernen alle muskler, sener, ledd og leddbånd som har med gangen å gjøre. Den koordinerer balansen, overvåker kroppstemperaturen, som skal ligge konstant innenfor et snevert område; hjernen overvåker åndedrett og blodtrykk, og den sørger for å overføre mer blod fra muskler i hvile til muskler i aktivitet. Bare det å føre en samtale eller skrive denne artikkelen krever en biokjemisk aktivitet i sentralnervesystemet som er utenfor enhver fatteevne.

Én enkelt nevron er langt mer komplisert enn den mest avanserte datamaskin, og det er rundt 100 milliarder nevroner i hjernen. De kommuniserer ved elektriske signaler som blir trigget av kjemiske stoffer som kalles nevrotransmittere — acetylkolin, dopamin og rundt åtte andre substanser som har spesifikke oppgaver. Hvordan oppsto disse nevrotransmittere i første instans? De ville være ubrukelige uten nevroner, og nevroner ville være til liten nytte uten nevrotransmittere. Alt måtte være på plass samtidig. Dette kommunikasjonsnettverket til nervecellene er så avansert og komplisert at det overgår enhver begripelse.

Scanning av hjernen har vist at blodtilførselen til de forskjellige sentra i dette fascinerende organet blir automatisk regulert. Når man fører en samtale, vil eksempelvis denne automatikken sørge for å øke blodtilførselen til de områder av hjernen som styrer denne funksjonen, det samme gjelder andre deler av kroppen som har med talen å gjøre: Lunger, stemmebånd, tunge og lepper.

Hele sentralnervesystemet med sin sentralprosessor, transmisjonsapparatet basert på elektriske impulser, sensorer, biokjemiske prosesser etc. er så ufattelig komplisert at bare tanken på at slike systemer er oppstått ved tid og tilfeldigheter, er fullstendig absurd — og dette er en mild uttalelse. Dette organet har produsert de store oppdagelser, de store oppfinnelser og

vitenskapelige og teknologiske landevinninger; det har produsert de store åndsverker fra billedkunst til litteratur og musikk — det har produsert billedkunstnere som Michelangelo, Leonardo, Tizian, Rafael og Rembrandt; ånder som Arkimedes, Newton, Galilei og Gauss, tonekunstnere som Bach, Mozart, Beethoven og Schubert; litteraturens mestere som Shakespeare, Goethe og Ibsen.

Immunforsvaret

Kroppen er utrustet med en helt utrolig forsvarsmekanisme. Det skjer fra tid til annen at fremmedstoffer som mikrober kommer inn i blodstrømmen. Når dette skjer, trer kroppens forsvarssystem til aksjon ved å produsere såkalte antistoffer som har til hensikt å uskadeliggjøre fremmedlegemene. Disse antistoffene har den forbløffende egenskap at de er i stand til å gjenkjenne hundrevis, for ikke å si tusenvis av mikrober som alle er forskjellige fra hverandre, og de forbereder seg til å uskadeliggjøre disse mikrobene ut fra hver enkelts karakteristikk. Antistoffene er faktisk også i stand til å gjenkjenne kunstige smittestoffer som er produsert i laboratorier og ført inn i kroppen. Hvordan er antistoffene i stand til å gjenkjenne tusenvis av fremmede stoffer, samle informasjon om kunstige frembrakte smittestoffer, og tilveiebringe de nødvendige «våpen» for å uskadeliggjøre fremmedlegemene?

Immunforsvaret lagrer også informasjon i sitt minne om karakteristikkene til en infeksjon og hvilke tiltak det satte i verk for å bekjempe den. Denne informasjonen bruker immunforsvaret ved en eventuell senere infeksjon av lignende art til å produsere de riktige antistoffene. Dette minnet ligger i B-lymfocyttene (hvite blodceller) som konstant patruljerer og overvåker sirkulasjonssystemet. Straks en fremmed inntrenger kommer inn i systemet, trer disse lymfocyttene til aksjon og produserer de nødvendige antistoffer. En slik celle kan gjenkjenne opptil en million forskjellige inntrengere/smittestoffer. B-lymfocyttene er «vaktene/utkikkene», mens T-lymfocyttene, som er en annen type hvite blodceller, også bidrar til å ødelegge de uvelkomne inntrengere i systemet, mens andre celletyper igjen «går i nærkamp» med inntrengeren.

Makrofagene omslutter og fordøyer bakterier. Alle disse celletypene kommuniserer med hverandre med sine «walkie-talkies», som er kjemiske stoffer som kalles cytokiner. Via dette kommunikasjonssystemet kan de tilkalle forsterkninger og rapportere tilstanden. På grunnlag av denne informasjonen kan immunforsvaret vurdere om det skal sette i gang en temperaturstigning i kroppen — en feber — fordi feberen kan uskadeliggjøre visse smittestoffer som bare kan overleve innenfor et meget begrenset temperaturområde. De hvite blodcellene bærer også med seg våpen — komplementer — omtrent som en slags mikroskopiske granater de kan skyte hull i inntrengerne med.

Mennesket er i sannhet «virket på forferdelig underfullt vis» (Sal 139,14), og det skal sterk tro til for å påstå at dette ufattelig intrikate forsvarssystemet er utviklet via tilfeldige prosesser.

Benceller

Benceller fotografert via scanning-elektronmikroskopBenceller fotografert via scanning-elektronmikroskopBenceller fotografert via scanning-elektronmikroskopBencellene (osteoklaster og osteoblaster), er eminente skulptører som former sine respektive benstrukturer — lårben, tær, fingrer, over- og underarm, ribben, ryggrad, håndledd, hodeskalle etc. — hele skjelettsystemet. Hvordan kan disse bencellene vite hvilken skjelettstruktur de skal modellere og vedlikeholde, og hva er det som styrer deres «kunnskap»? I tillegg sørger de under hele oppveksten for å øke strukturens størrelse uten å endre proporsjoner og form. De sørger også for å øke benstrukturens hulrom tilsvarende. Når oppvekstperioden er over, «vet» dette sofistikerte cellesystemet at de skal avslutte veksten.

Bencellene lagrer også kalcium og fosfor, som de returnerer til blodet ved behov. Det er utrolig at bencellene klarer å diskriminere kalcium og fosfor fra alle andre stoffer, og henter nettopp disse to elementene til sitt forråd. Når bencellen mottar ordre fra hormonet calcitonin, adlyder bencellen øyeblikkelig og henter kalcium fra blodet og lagrer det i sitt forrådskammer.En utrolig organisert og funksjonell skjelettstruktur er et sluttprodukt etter 270 dagers utvikling fra en mikroskopisk sædcelle og en knøttlten eggcelle!En utrolig organisert og funksjonell skjelettstruktur er et sluttprodukt etter 270 dagers utvikling fra en mikroskopisk sædcelle og en knøttlten eggcelle!

Når bencellen mottar ordre fra et annet hormon om å frigjøre kalcium fra forrådet og sende det ut i blodstrømmen fordi det er behov for det andre steder, adlyder bencellen øyeblikkelig og frigjør kalcium. Dette skjer automatisk, dag og natt livet igjennom.

Molekylstrukturen til hormonet calcinotinMolekylstrukturen til hormonet calcinotinNår det oppstår en skade eller et brudd i et ben, blir spesielle celler tilkalt til bruddstedet for å reparere skaden. Spesialiserte celler legger seg lagvis langs benoverflaten mens andre celler oppløser uønsket bensubstans. Disse sofistikerte prosessene roper ut om design og en intelligent designer!

Blodet og sirkulasjonssystemet

Hjertet er ikke bare et poetisk kjærlighetssymbol, det er også et livsviktig organ som konstant pumper blodet gjennom kroppens sirkulasjonssystem. I løpet av en levetid har hjertet slått rundt 3 milliarder slag og pumpet mer enn 183 millioner liter blod gjennom et sirkulasjonssystem som til sammen (hvis vi strakte alle kroppens blodkar etter hverandre i en linje) utgjør en samlet lengde på 100 000 km, eller nesten en tredjedel av avstanden jorden-månen.

I tillegg til å være et gammelt kjærlighetssymbol, er hjertet også et absolutt livsviktig organ, en sentralpumpe som besørger distribusjon av blod og næringsstoffer gjennom kroppens intrikate blodkarsystemI tillegg til å være et gammelt kjærlighetssymbol, er hjertet også et absolutt livsviktig organ, en sentralpumpe som besørger distribusjon av blod og næringsstoffer gjennom kroppens intrikate blodkarsystemHjertet slår konstant, og hjerteslagene blir trigget av elektriske impulser som har sitt opphav øverst i det høyre hjertekammeret. Hvis denne kilden skulle svikte, overtar et backupsystem, og hvis dette også svikter, er det minst to backupsystemer til i reserve! Blodet frakter næringsstoffer, vann, salter etc. til hver enkelt celle i kroppen; det frakter med seg avfallsstoffer og overskuddsvann til nyrene, koagulerings/antikoaguleringsfaktorer til skadesteder, hormoner til målrettede områder, hvite blodceller til infeksjonssteder etc.

De røde blodcellene (erytrocyttene) har den forunderlige egenskap at de via det røde, jernholdige fargestoffet hemoglobin kan oppta oksygen fra lungene og avgi det til cellene, og de kan oppta karbondioksyd fra cellene og frakte det til hjertet og tilbake til lungene for utskilling. Denne gassutvekslingsprosessen er avhengig av bl.a. jern, folinsyre og vitamin B-12. De røde blodcellene dannes i benmargen og gamle celler destrueres i milten — et sinnrikt system, for å si det mildt.

Røde blodlegemer (erytrocytter) fotografert gjennom scanning-elektronmikroskop. Benmargen produserer omkring 100 milliarder nye erytrocytter i timen, og det er totalt ca. 30 billioner av disse utrolige mikroskopiske strukturene i kroppens ca. 5 liter blod. Hvordan kan slike cellestrukturer oppstå ved tilfeldige prosesser? Det kan de ikke - det er en komplett umulighetRøde blodlegemer (erytrocytter) fotografert gjennom scanning-elektronmikroskop. Benmargen produserer omkring 100 milliarder nye erytrocytter i timen, og det er totalt ca. 30 billioner av disse utrolige mikroskopiske strukturene i kroppens ca. 5 liter blod. Hvordan kan slike cellestrukturer oppstå ved tilfeldige prosesser? Det kan de ikke - det er en komplett umulighetBlodkoaguleringen er et under av design. Når man skader seg på en eller annen måte og begynner å blø, trer dette intrikate systemet til aksjon for å stoppe blødningen. I blodet finnes et stort antall blodplater eller trombocytter, som overvåker koaguleringsprosessen. Et protein som kalles «Von Willebrand» forteller trombocyttene hvor på kroppen skaden er skjedd, stopper dem på skadestedet og får dem til å oppholde seg der. Den første trombocytten som ankommer skadestedet etter anvisning fra «Von Willebrand»-proteinet, sammenkaller enda flere trombocytter til assistanse ved å skille ut et spesielt stoff. Bare det faktum at blodplater utelukkende fester seg til skadete blodkar, er et mirakel i seg selv.

Så begynner ca. 20 forskjellige enzymer i kroppen å komme sammen for å produsere et nytt protein som kalles trombin. Dette proteinet blir bare dannet der det er et åpent sår. Trombinproduksjonen må skje under full kontroll, i avpasset mengde, og må begynne og slutte til riktig tid. Man kan nesten si at de 20 forskjellige enzymene som produserer trombinet, alle vet, og i full koordinasjon med de andre, når de skal begynne trombinproduksjonen, og når de skal avslutte den. Trombinet begynner å danne små fibre, fibrinogen, som danner et mikroskopisk nettverk i blodet der trombocyttene fester seg og oppsamles. Når fibrinogen-nettverket er tett nok stopper blødningen. Blodet og sirkulasjonssystemet som det løper gjennom, er et rent mirakel av kompleksitet, og hvordan døde, ubevisste atomer via tilfeldige prosesser kunne «utvikle» et slikt organisert og svimlende intrikat system, som utviklingsteorien hevder, overgår enhver begripelse. Det er en komplett umulighet. En intelligent designer som kan skape liv av det døde, er det eneste fornuftige svaret.

Nyrene

Nyrene, som også er strukturelle mesterverk, har som oppgave å rense blodet fra avfallsprodukter. Nyrene filtrerer og sender enkelte stoffer tilbake til blodet for resirkulasjon og videre utnyttelse, mens de utskiller skadelige og ubrukelige produkter fra blodet og over i urinen. Men hvordan kan nyrene diskriminere mellom f.eks.proteiner, druesukker, natrium og andre stoffer?

Det er de intrikaNyrenes filterenheter, glomerulene. Et utrolig mesterverk av design. Det nederste bildet viser et scanning-elektronfoto av en glomeruleNyrenes filterenheter, glomerulene. Et utrolig mesterverk av design. Det nederste bildet viser et scanning-elektronfoto av en glomerulete strukturene i nyrene som kalles glomeruli, som består av nøster med kapillarårer, som avgjør hva som skal tilbake til blodet, og hva som skal utskilles, og de kontrollerer og regulerer kroppens væskeinnhold og elektrolyttbalanse. Hvordan kan glomerulene fatte slike avgjørelser? Hvordan kan de regulere mengden av det som skal resirkuleres og det som skal utskilles? Når urinblæren er full og trenger å tømmes, sendes et signal til hjernen, som trigger en vannlatningstrang.

Nyrene har også til oppgave å overvåke nivået av røde blodceller. Hvis nivået er for høyt, eller for lavt, sender nyrene en beskjed til benmargen via et hormon som kalles erythropoietin. Etter et blodtap stiger erythropoietin-nivået.

Nyrene arbeider stille i bakgrunnen, dag og natt livet igjennom. De sjekker blodkvaliteten, mengden av vann i blodet, som de renser med sine 2,6 millioner filterenheter (nefroner) — 1,3 millioner i hver nyre. De er langt mer effektive enn den mest avanserte dialysemaskin, som har mange begrensninger. Men dialysemaskinen er ikke blitt til av seg selv fra en haug med råmaterialer. Designere, ingeniører og produsenter har utviklet slike maskiner og gjort dem tilgjengelige for sykehusene. Skal vi tro at den langt mer avanserte nyren, et mesterverk av design og effektivitet, er blitt til via tilfeldige prosesser fra livløse atomer?

Maven

En fordøyelseskanal med en samlet lengde på ti meter er også et mesterverk av design. Slikt oppstår ikke ved tilfeldigheterEn fordøyelseskanal med en samlet lengde på ti meter er også et mesterverk av design. Slikt oppstår ikke ved tilfeldigheterI løpet av sin levetid setter et menneske til livs rundt 25 tonn matvarer, og storetere klarer enda mer. All denne maten med sine næringsstoffer (eller mangel på sådanne i gatekjøkken-æraen) blir behandlet av kroppens «food-processor» — mavesekken. Det er et under at denne ikke fordøyer seg selv eller blir skadet på grunn av de sterke syrene som høyt spesialiserte kjertler i mavesekken utskiller. Noen av disse syrene, bl.a. saltsyre, HCl, er sterke nok til å løse opp metaller. Men mavesekken har en hinne, eller membran, og en indre struktur som hindrer den i å ta skade av de sterke syrene.

Spesialiserte kjertler i magesekken utsondrer saltsyre (HCl). Scanning-elektronfoto. Igjen et eksempel på mesterdesignSpesialiserte kjertler i magesekken utsondrer saltsyre (HCl). Scanning-elektronfoto. Igjen et eksempel på mesterdesignMavesyren bidrar til å løse opp og fremme fordøyelsen av maten, slik at kroppen kan nyttiggjøre seg de forskjellige næringsstoffer. En 10 meter lang foredlingsfabrikk tar seg av den innkomne maten, der den blir pulverisert, oppløst, sortert, organisert, pakket og sendt i vei til blodstrømmen, som frakter næringsstoffer, mineraler etc. til cellesystemene. Innsiden av tynntarmen, der det meste blir absorbert og sendt over i blodet, er dekket av utallige, fingerlignende utposninger som kalles villi. Disse har et nettverk av kapillærårer som absorberer næringsstoffene og sender dem over i blodstrømmen.

Rundt 30 forskjellige enzymer bryter ned sukker, proteiner, karbohydrater og fett ned til de grunnleggende elementer. En rekke spesialiserte celler ivaretar oppgavene, og alle vet å ta vare på sin egen oppgave og ikke blande seg i andres. Og de vet når de skal begynne og når de skal slutte. Galleblæren sender nøye avpassede mengder galle inn i systemet for å bidra til nedbrytningen av fett, mens overskuddsgallen blir reabsorbert til galleblæren for senere bruk.

Tynntarmen er tett besatt innvendig med små villi (tarmtotter) som absorberer næringsstoffene og fører dem over i blodstrømmen. Med alle sine villi, har tynntarmen et samlet areal på ca. 180 kvadratmeter. Snakk om design!Tynntarmen er tett besatt innvendig med små villi (tarmtotter) som absorberer næringsstoffene og fører dem over i blodstrømmen. Med alle sine villi, har tynntarmen et samlet areal på ca. 180 kvadratmeter. Snakk om design!Og dette intrikate systemet er programmert slik at de riktige stoffene blir sendt på rett plass. Jod skal til skjoldbruskjertelen, jern skal til de røde blodcellene, visse sukkerarter skal enten til leveren eller direkte til muskelceller, mens vann og mineraler skal til hele kroppens cellesystem.

Allerede fra halsen (spiserøret) og langs resten av fordøyelseskanalen beveger maten seg utelukkende i én retning — nedover ved hjelp av peristaltiske bevegelser. Det er som en «tilbakeslagsventil» som kun slipper igjennom i en retning. Men når mavesekken har fått et inntak av noe kroppen ikke har godt av, trer den innebygde forsvarsmekanismen i funksjon. Ventilsystemet inn til mavesekken åpner seg — reverseres — og refleksbevegelser sender maten i motsatt retning for å kvitte seg med den — man kaster opp. Det er ubehagelig, men er en del av kroppens forsvarssystem. Hele fordøyelsessystemet, fra munnhule til tykktarm, er rett og slett et under av design som roper høyt om en designer.

Hørselen

I Det ytre øre (øremuslingen) oppfanger lydbølgene omtrent som en parabolDet ytre øre (øremuslingen) oppfanger lydbølgene omtrent som en parabollikhet med øyet (og resten av menneskets anatomi, for den saks skyld), er også hørselssystemet utrolig komplisert og sinnrikt. Det ytre øre (øremuslingen) samler opp og konvergerer lydbølgene utenfra, nesten som en parabol. Via ørekanalen treffer lydbølgene trommehinnen og setter denne i svingninger.

På andre siden av trommehinnen, i mellomøret, finner man tre små hjelpeorganer: hammer, ambolt og stigbøyle. Hammeren er festet til trommehinnen og formidler svingningene videre til ambolten, som formidler dem videre til stigbøylen, som igjen formidler svingningene videre inn i det indre øret, labyrinten («cochlea», «sneglehuset», det cortiske organ) via «det ovale vindu», som er forbundet med stigbøylens fotplate. Inne i labyrinten er det en væske som overfører lydsvingningene til trykkbølger som påvirker en mengde sansehår — hvert øre har 35 000 indre sansehår og 20 000 ytre sansehår, og hvert enkelt av disse sansehårene har mellom 50-100 stereocilia, eller sekundære sansehår.

Sansehår i det indre øre, fotografert med scanning-elektronmikroskopSansehår i det indre øre, fotografert med scanning-elektronmikroskopFra disse formidles lydinformasjonen i form av elektriske nervesignaler via hørselsnerven til hjernens hørselssenter som dekoder informasjonen. Labyrinten har for øvrig en dobbeltfunksjon, idet den også er et likevektsorgan som sørger for at kroppen holder seg i balanse. Dette utrolig sinnrike system vil utviklingslæren innbille oss er «utviklet» fra livløse atomer via tilfeldige prosesser. I tillegg måtte tilfeldighetene også sørge for at det ble utviklet to ører, ett på hver side av hodet, med hvert sitt hørselsapparat. Dette er nødvendig for å tilveiebringe stereofonisk hørsel, som er påkrevd for å kunne retningsbestemme lyden.

Så måtte også hver enkelt av de sinnrike komponentene — trommehinne, hammer, ambolt, stigbøyle, det cortiske organ etc. alle bli utviklet på samme tid og parallelt med hverandre. Til hvilken nytte ville en trommehinne være uten at de andre komponentene var på plass? Til hvilken nytte ville det indre øre med det cortiske organ, sneglehuset, være uten noen trommehinne; til hvilken nytte ville hammer, ambolt og stigbøyle være uten noen trommehinne og «ovalt vindu»? Når og hvordan tok naturen og tilfeldighetene avgjørelsen om å «utvikle» et funksjonelt hørselsorgan med stereofonisk lydoppfattelse? «Naturen» var med andre ord sin egen designer som utarbeidet et slikt komplekst organ, ga «arbeidstegningene» til tilfeldighetene, som fikk i oppdrag å «utvikle» det videre til et funksjonelt hørselsorgan? I tillegg måtte også hjernen utvikles samtidig, med hørselssenter og det hele, eller den måtte «modifiseres» og en ny «modul» settes på plass på et senere tidspunkt, når hørselssystemet var fullt utviklet og funksjonelt. Men funksjonelle kunne jo ikke hørselsorganene være uten noe hørselssenter i hjernen som kunne dekode nerveimpulsene fra hørselsnerven, som selvfølgelig også måtte være ferdig utviklet. De ville være ubrukelige, og burde vært eliminert av «det naturlige utvalg» for lenge siden. Og til hvilken nytte ville hørselsnerven være uten noe cortisk organ eller noe hørselssenter i hjernen? Alle komponenter og prosesser måtte være på plass og være fullt ut funksjonelle til samme tid, ellers ville det hele vært til ingen nytte.

Forplantningssystemet

Til hvilken nytte er en organisme hvis den ikke har evnen til å reprodusere seg og føre slekten videre? Encellete organismer «kloner» seg selv ved å dele seg på midten (ukjønnet formering), mens «høyere» organismer formerer seg ved «kjønnet formering» ved at en eggcelle blir befruktet av en sædcelle. Dette gjelder både dyr og planter. Noen planter som mangler støvbærere kan imidlertid være enkjønnete.

Et scanning-elektronfoto av en sædcelle idet den trenger inn i egget.Et scanning-elektronfoto av en sædcelle idet den trenger inn i egget.Reproduksjonsorganene og hele formeringsprosessen er ufattelig intrikat. Den hanlige sædcelle inneholder den ene halvparten av det artsspesifikke kromosomsettet, og den hunlige eggcelle inneholder den andre halvparten. Ved befruktningen trenger sædcellen inn i eggcellen. Sædcellen er nesten som en torpedo, der spissen inneholder enzymer som er i stand til å oppløse eggets ytre hinne slik at den kan trenge inn i egget. Straks sædcellen er kommet inn i egget, skiller cellehodet lag med halen, og en kjemisk reaksjon blir straks satt i gang som gjør eggets ytre hinne ugjennomtrengelig for andre sædceller. Så «eksploderer» sædcellens hode og sender sitt DNA-materiale rundt i egget, som nå inneholder arvestoffet fra begge foreldrene.

Dette stadiet, den befruktede eggcelle, kalles zygote, som utvikles videre til en morula med rundt 30 celler. Så begynner morulaens bevegelse nedover egglederen og inn i livmoren, en prosess som tar en ukes tid etter befruktning. Morulaen/blastocysten, som er ca. en halv millimeter i størrelse, fester seg i livmorens tykke slimhinne og fortsetter der en strukturert og programmert celledeling. En morkake (placenta) blir dannet og er tilkoplet fosteret via navlestrengen. Gjennom denne blir væske, næringsstoffer etc. utvekslet med fosteret. Under denne prosessen, som hos mennesket varer rundt ni måneder, blir alle organer, alle strukturer, alle systemer og prosesser dannet og utviklet. Dette er en normal utvikling fra zygoten til det nyfødte barn.

Se på det befruktede egg, zygoten, som knapt nok er synlig i mikroskop, og se hva det ble til ni måneder senere: Et nyfødt barn som viser alle tegn til liv der det ligger og skriker! Hva er det som styrer celledelingen videre fra zygoten? Celleveksten former indre organer med sine intrikate strukturer, skjelettsystemet, nervesystemet, syn og hørsel, hjerte og blodomløp, reproduksjonssystemet slik at det nyfødte menneske kan formere seg videre når det kommer i kjønnsmoden alder, hjerne, etc. etc.

Alt kommer gradvis på plass der det skal, inklusive alle forbindelsespunkter i muskelsystem, nervesystem, sirkulasjonssystem og utskillelsessystem. Hva er det som styrer og kontrollerer denne utrolige prosessen? Benceller står for modelleringen av skjelettsystemet, hjernecellene former hjernen, nervecellene former nervesystemet — ingen celler danner cellestrukturer de ikke er programmert til. Tid og tilfeldigheter makter ikke en slik ufattelig komplisert programmering.

Hvordan kunne natEt nyfødt barn etter 270 dagers (9 måneders) utvikling etter befruktningEt nyfødt barn etter 270 dagers (9 måneders) utvikling etter befruktninguren og tilfeldighetene designe og «utvikle» organer og prosesser som ivaretar artsformeringen? Dessuten måtte det allerede i utgangspunktet foreligge planer for utviklingen av to kjønn — det ene med organer og systemer som ivaretok sin del av befruktning og arveanlegg, samt utviklingen fra zygote til nyfødt barn — eggstokker, egg, eggledere, livmor. Det andre kjønn med organer som ivaretok sin del av befruktning og arveanlegg — testikler og sædceller.

Men til hvilken nytte er en eggstokk uten tilstøtende livmor, eller en eggstokk uten eggleder, eller en eggstokk uten egg? Til hvilken nytte er en testikkel uten sædproduksjon? Til hvilken nytte er sædceller og eggceller uten arvestoff? Til hvilken nytte i formeringen er et egg uten befruktning av sædcelle, eller en sædcelle uten egg å befrukte? Eller rudimentære eggstokker og testikler, en halv livmor? For ikke å snakke om produksjonen av kjønnshormoner og andre vitale komponenter som er nødvendige i prosessen. Alt sammen, alle reproduksjonsorganer med strukturer, hormonapparat — hele systemet — måtte være ferdig og fullt ut funksjonelt allerede fra dag én.

Rudimentære organer

Til hvilken nytte ville en halv vinge, et halvt ben, en halv nyre, et halvt øye, et kvart hørselsorgan etc. være? Men ifølge utviklingslæren oppsto utrolig sinnrike og komplekse organer og prosesser av ingen ting. Der det ikke var noe øye, utviklet det seg sinnrike synsorganer med høyoppløselig, stereoskopisk fargesyn; der det ikke var noe øre, utviklet det seg spissfindige hørselsorganer med stereofonisk hørsel — hørselsorganer som attpå til styrer kroppsbalansen; der det ikke var noen nyrer, utviklet det seg et sinnrikt utskillelsessystem som dessuten regulerer kroppens væske- og elektrolyttbalanse; der det ikke var noen hjerne, utviklet det seg et av de mest fantastiske mesterverk naturen kan oppvise, dens kompleksitet er ufattelig. Naturen og tilfeldighetene forsto jo at den vordende «høyere» organisme trengte en sentralprosessor! Der det ikke var noe hjerte, utviklet det seg et sådant, sammen med et komplisert sirkulasjonssystem. Naturen og tilfeldighetene forsto selvfølgelig at hjertet måtte ha en væske å arbeide med, for til hvilken nytte ville hjertet vært uten det? Så ble blodet og blodcellene utarbeidet og «utviklet», og de ble tildelt sine respektive og høyst spesialiserte oppgaver. Der det ikke var noe skjelettsystem, utviklet det seg spesialiserte knokler, ledd og ben, og natur og tilfeldigheter var til og med så utspekulert at den lot benmargen sørge for å produsere blodcellene til det nyutviklede blodet som var nødvendig for at det nyutviklede hjertet skulle fungere. Eller var det motsatt?

Evolusjonistens oppfatning av «urfuglen», der vingene begynner å «utvikle» seg til rudimentære «forben». Men de ville bare være til hinder for «urfuglen», eller hva man nå måtte kalle den. Ikke kunne den fly med dem, og ikke kunne den gå med dem, så hvorfor en «utvikling» i det hele tatt som bare ville være til besvær for livsformen?Evolusjonistens oppfatning av «urfuglen», der vingene begynner å «utvikle» seg til rudimentære «forben». Men de ville bare være til hinder for «urfuglen», eller hva man nå måtte kalle den. Ikke kunne den fly med dem, og ikke kunne den gå med dem, så hvorfor en «utvikling» i det hele tatt som bare ville være til besvær for livsformen?Utviklingslæren er fullstendig absurd og selvmotsigende. Den hevder at «det naturlige utvalg» siler ut de minst levedyktige organismer i kampen for tilværelsen. De som er minst skikket blir etter hvert eliminert. Men «utviklingen» av f.eks. ben og vinger ville vært til hinder for organismen og burde forlengst vært eliminert av det naturlige utvalg. Til hvilken nytte ville et kvart eller et halvt ben vært for en fisk? Til hvilken nytte ville en kvart eller en halv vinge vært for en øgle på veien mot fugl? Ikke kunne den fly med den, ikke kunne den gå med den på bakken, og rudimentet ville gjort den uskikket i kampen for tilværelsen. Slike unyttige utvekster på kroppen ville blitt silt vekk av det naturlige utvalg. Var det naturen selv og dens gode hjelper tilfeldigheten som traff bestemmelsen om at fisken trengte ben å gå på, og at øglen trengte vinger å fly med?

Kort og godt: rudimentære organer og ekstremiteter er unyttige utvekster i «utviklingsprosessen» som ikke tjener noen som helst hensikt før de er fullt ut funksjonsdyktige. De kan ikke «utvikles» eller komme på plass isolert og skrittvis over tid. Indre organer med alle strukturer, ekstremiteter med alle strukturer, sirkulasjons- og utskillelsessystem, respirasjonssystem, nervesystem, det endokrine system, hormoner, enzymer, kjemiske prosesser etc. etc. — Alt måtte være på plass samtidig og fullt ut funksjonsdyktige og virksomme. Kroppen/organismen ville ikke fungere uten et sirkulasjonssystem, utskillelsessystem etc. Til hvilken nytte ville en nyre uten glomeruler være? Eller uten urinledere? Til hvilken nytte ville et hjerte uten sirkulasjonssystem være? Til hvilken nytte ville lymfeknuter uten lymfesystem være? Til hvilken nytte ville en isolert hornhinne eller netthinne være uten at de andre strukturene i øyet var til stede? Til hvilken nytte ville en lunge uten bronkier og lungeblærer være, eller lungeblærer uten lunge? Røde blodlegemer uten fargestoffet hemoglobin?

Halve øyer og kvarte ører, halve ben og kvarte lunger, netthinner uten tapper og staver, tapper og staver uten synspigmenter, synsnerve uten øye eller synssenter i hjernen. . . . Og til hvilken nytte ville alt dette være uten en sentralprosessor — hjernen — med alle sine kontrollsentra som styrte og overvåket disse prosessene? Og til hvilken nytte ville en hjerne være uten en hodeskalle og en kropp? Eller en hodeskalle uten en hjerne? Og i tillegg skal jo alle disse organer og strukturer forbindes med hverandre i et ufattelig intrikat biologisk nettverk. Alt dette forrykte nonsens blir tredd nedover hodet på folk som udiskutabel «vitenskap», men som ikke er annet enn den største bløff og svindel menneskeheten noen gang har vært utsatt for. Det er utelukkende i eventyrenes og fantasiens verden, og i «bakvendtland at slikt går an». Men så bør det også presenteres for publikum fra eventyrseksjonen i bibliotekene og bokhandelen, og ikke fra seksjonen for seriøs vitenskap og serveres for offentligheten som vitenskap og fakta!

Genetisk program

Det genetiske programmet til høyere livsformer består av rundt 1000 millioner (en milliard) bits med informasjon. Dette tilsvarer sekvensen (rekkefølgen) til alle bokstavene i et bibliotek med tusen bind. Informasjonen er i kodet form som inneholder talløse meget kompliserte algoritmer (utregningsformler/metoder) som kontrollerer, spesifiserer, og ordner vekst og utvikling av milliarder på milliarder av celler til uhyre komplekse strukturer som utgjør en levende organisme. Denne programmeringen skal ha skjedd ved rene tilfeldigheter, hevder utviklingslærens proponenter. Men vi har sett at sjansene for å danne ett enkelt gjennomsnittsprotein ved tilfeldigheter, er 1 til 10300, dvs. 1 til det samlede antall atomer i 4 univers! Hva skal vi da si om den genetiske programmering?

Men for utviklingslæren er ikke dette noe problem. Der rår den blinde tro grunnen. Denne sære troen strekker seg på tvers av alle kjente og etablerte naturlover og all sunn fornuft og matematiske sannsynligheter.

All sann vitenskap er grunnlagt på etablerte naturlover. Siden utviklingslæren ikke følger de etablerte naturlover men er sin egen lovgiver, er den ikke en vitenskap, men en filosofi, en religion — og en falsk sådan. Som en vismann har sagt: «Der utgangspunktet er som galest, blir resultatet som originalest».

Bakterienes flageller

Skjematisk diagram av bevegelsesapparatet til en bakterieflagell. Denne ufattelige mikroskopiske strukturen er så sinnrik og komplisert at den alene er nok til å slå bena under hele utviklingslæren! Og hele dette kompliserte systemet befinner seg i en bakterie som er så liten at vi ikke kan se den med det nakne øye!Skjematisk diagram av bevegelsesapparatet til en bakterieflagell. Denne ufattelige mikroskopiske strukturen er så sinnrik og komplisert at den alene er nok til å slå bena under hele utviklingslæren! Og hele dette kompliserte systemet befinner seg i en bakterie som er så liten at vi ikke kan se den med det nakne øye!Skjematisk diagram av bevegelsesapparatet til en bakterieflagell. Denne ufattelige mikroskopiske strukturen er så sinnrik og komplisert at den alene er nok til å slå bena under hele utviklingslæren! Og hele dette kompliserte systemet befinner seg i en bakterie som er så liten at vi ikke kan se den med det nakne øye!Enkelte bakterier, som er er «enkle», encellete og mikroskopiske organismer, benytter en flagelle, dvs. en tråd eller «pisk» som kan bevege seg, og dermed drive bakterien frem i et flytende medium. Bakterien bruker sin egen energikilde til å drive denne flagellen. Energien blir skapt ved en syre som skilles ut via cellememembranen.

Det er rundt 240 proteiner i en bakterieflagell. Så husker vi sjansene for at ett enkelt protein kunne dannes via tilfeldighetene. Men denne «enkle», mikroskopiske strukturen består av hele 240 proteiner! Hvor store tror du sjansene er for at flagellen kunne dannes via tilfeldige prosesser? Og til hvilken nytte er en bakterieflagell uten bakterie? Både flagellen og bakterien måtte bli utviklet samtidig og parallelt med hverandre. Hva eller hvem bestemte i første instans at enkelte bakterier trengte flageller for å bevege seg?

NatuFlagellene hos tarmflorabakterien Escherichia coli. MikrofotoFlagellene hos tarmflorabakterien Escherichia coli. Mikrofotoren og tilfeldighetene? Disse proteinene avgir signaler som via en «bryter» slår «flagellmaskinen» av og på, og på den måten kan bevege flagellen sidelengs og demed bakterien fremover. I tillegg danner proteinene et «kuleledd» som tillater bevegelse av flagellen.

Dette er en meget komplisert struktur, og bare den i seg selv er nok til å sende utviklingslæren rett i avfallskurven. Hvis bare en enkelt proteinstruktur på molekylnivå ikke var funksjonell, ville ikke flagellen kunne bevege seg. Flagellsystemet er i prinsippet en meget komplisert «elektromotor» med stator og rotor, og den består av proteiner.

Liv av det livløse

Det levende i det livløse. En sten omkranset av levende veksterDet levende i det livløse. En sten omkranset av levende veksterNaturen består av to avdelinger: Det livløse og det levende. Men hva er liv? I hagen din er en grønn gressplen og blomsterbed med blomster. Ved siden av treet ligger en stor sten, og blomsterbedene er omkranset av mindre stener, samt en maurtue. Hva er det som skiller treet, blomstene, gresset og maurene fra stenene i hagen? Treet vokser, det skyter løv om våren, blomstrer og danner frø, og frøene danner nye trær. Blomstene vokser opp fra et frø, de danner blomster og nye frø som blir til nye blomster, de visner når deres livsløp er endt. Maurene beveger seg rundt, de lager maurtue og produserer egg som skal bli til nye maur. Stenen under treet vokser ikke, den formerer seg ikke, den ligger der som en stor, livløs masse, som den jo er. Vi ville selvfølgelig klødd oss i hodet hvis vi så at stenen plutselig begynte å vokse, utvikle hår, øyne og ører, bevege seg rundt og gi lyder fra seg. Den er død; det er ingen ånd i den, den er like død som en jernbaneskinne.

Men døde elementer som jern og kalcium er viktige bestanddeler i f.eks. menneskekroppen. De er livsnødvendige for bl.a. blod og skjelett. Mennesket og andre organismer lever. Det er ånd i dem. De vokser, de har et kraftverk, de utskiller avfallsprodukter, de inntar næring og væske for å opprettholde livet. Og ikke minst: De har evnen til å formere seg, hvert etter sitt slag.

La oss tenke oss at det var mulig å konstruere et menneske fra grunnen av. Dette er selvsagt en absolutt umulighet, men la oss for argumentets skyld tenke oss det. I likhet med Victor Frankenstein i Mary Wollstonecraft Shelleys science-fiction-roman fra 1818 (den første i sitt slag), konstruerer vi alle de indre organene med sine strukturer og forbindelser, respirasjonssystemet, sirkulasjonssystemet, synsorganer, hørselsorganer, det endokrine systemet, immunapparatet, tenner, hår, skjelettsystemet, nervesystemet, hjernen (!), ryggmargen, nyrer og utskillelsessystem, alle cellestrukturene, tilførte alle viktige stoffer etc. etc. Så konstruerte vi et fullt og helt menneske med alt på plass. Alt var biologisk, anatomisk og fysiologisk funksjonsdyktig. Men ville hjertet begynne å slå, respirasjonssystemet komme i gang, hjernen begynne å fungere etc.? Og ville personen reise seg opp fra laboratoriebenken som et levende menneske og stille nærgående spørsmål om hva dette skulle bety? Nei, selvfølgelig ikke! Organismen ville ligge der livløs, det var ikke ånd i den, og den ville begynne å gå i oppløsning som et hvilket som helst annet lik. Alt arbeid til ingen nytte! Det var kun i Frankenstein-romanen at det kunstig produserte monstret fikk liv av seg selv.Mary Wollstonecraft Shelley skrev sin roman «Frankenstein» i 1818 - den første science fiction-fortellingMary Wollstonecraft Shelley skrev sin roman «Frankenstein» i 1818 - den første science fiction-fortelling

Liv som sådant oppstår ikke på denne måten av det livløse. Det er bare Skaperen, Gud, som kan skape liv. Og selv det menneske han skapte, lå der på bakken livløst inntil Gud blåste «livets ånde» i det: «Gud Herren formet mennesket av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel» (1 Mos 2,7). Det var først da Gud, Skaperen, blåste livets ånde i mennesket, at det ble levende. Alle organer og prosesser i det livløse menneske ble «startet opp», hjertet begynte å slå, lungene begynte sitt arbeid, blodet begynte å sirkulere, hjernen ble virksom etc. etc. Det var da Gud tilførte det livløse «livets ånde», at det ble levende.

Fra Michelangelos berømte freske i Det sixtinske kapell i Vatikanet. Her skildrer Michelangelo Gud som gir liv til den nyskapte Adam. Adams etterkommere kunne spart seg mye hodebry hvis de hadde tatt Bibelen alvorlig! Mennesket søker mange kunster, men enden på dem er dødens veier!Fra Michelangelos berømte freske i Det sixtinske kapell i Vatikanet. Her skildrer Michelangelo Gud som gir liv til den nyskapte Adam. Adams etterkommere kunne spart seg mye hodebry hvis de hadde tatt Bibelen alvorlig! Mennesket søker mange kunster, men enden på dem er dødens veier!Men hva skjer hvis Gud trekker tilbake «livets ånde» fra det levende? «Dersom han [Gud] bare ville tenke på seg selv og dra sin Ånd og sin ånde til seg igjen, da skulle alt kjød oppgi ånden på én gang, og mennesket bli til støv igjen» (Job 34,14–15). Det er «livets ånde» som Gud gir, som holder liv i alle levende organismer. Når han trekker den tilbake, dør organismen. Treet vil da bli like livløst som stenen ved siden av. Et av de fundamentale prinsipper i naturen er at liv bare oppstår av liv. Nytt liv oppstår bare der det tidligere var liv. Men hvor oppsto «livet» i første instans? Grunnstoffer og kjemiske stoffer som alt levende liv består av er død materie. Hvor og når fikk denne døde materien liv og begynte å reprodusere seg? Det kunne den uansett ikke ha gjort før den var blitt til en levende organisme, men en levende organisme kan ikke dannes av død materie uten at denne får liv. Er da naturen og tilfeldighetene sin egen livgiver? Bibelen sier: «For på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er». . . .«Tilbe ham som skapte himmelen og jorden, havet og vannkildene!» (2 Mos 20,11; Åp 14,7.)

Det er ingen «–isme» som har bidratt mer til å fjerne troen på Gud som Skaper, eller troen på Gud i det hele tatt, som evolusjonismen, eller utviklingslæren. Den er en uhyrlig, satanisk løgn, en gigantbløff og en kjempesvindel som undergraver troen på Skaperen — Gud — og hans Ord. Det kan ikke brukes sterke nok superlativer mot denne djevelske løgnen som har fanget verden i en snare, og som selv Kirken er på vikende front mot. «Frykt Gud og gi ham ære! For timen for hans dom er kommet. Tilbe ham som skapte himmelen og jorden, havet og vannkildene!» (Åp 14,7.)

 

Denne artikkelen er hentet fra innsyn 4-2007 ... (last ned)
Lest 1638 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 16:10
Mer i denne kategorien « Utviklingslæren Del 6
Logg inn for å kommentere