Helvete
Det er visstnok bare to mennesker på denne jord som hittil har sluppet unna døden: Enok og Elias (1 Mos 5,24; 2 Kong 2,11). Begge ble rykket opp til himmelen uten å smake døden. Dette var to eksepsjonelle unntak. Ellers er døden en uunngåelig konsekvens av synden. Dette gjelder for så vel mennesker som alt annet liv på denne jord. Etter syndefallet er alle levende skapninger ubønnhørlig underlagt dødens makt. Apostelen slår dette kategorisk fast: «Og likesom det er menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom» (Heb 9,27). Etter syndfloden ble menneskets levealder fastsatt til sytti år i gjennomsnitt. Noen lever kortere, og noen lever lengre. Salmisten reflekterte også over dette faktum: «Vårt livs dager er sytti år, og når styrken er stor, åtti år. Deres herlighet er strev og møye. For snart er det forbi, vi flyr av sted» (Sal 90,10). Men det har vært mange spekulasjoner om hva som egentlig skjer når et menneske dør. Noen mener at de «rettferdige» «går til himmelen» når man dør, dvs. «sjelen» går til himmelen, mens de «urettferdige» havner i «helvete». Andre mener at det er en «skjærsild» som skal «lutre sjelene» før de kommer til himmelen, mens noen mener at døden er en «ubevisst søvn». Det er mange meninger, og kun én Bibel. Hva har så Bibelen å si om disse tingene?
Støv — aphar
Bibelen gjør det klart at mennesket ble dannet av jordens støv. Det hebraiske ordet for «støv» er aphar, som betyr, «støv, mudder, leire, pulver». Det var av aphar at Gud dannet mennesket: «Gud Herren formet mennesket av jordens støv [aphar], og blåste livets ånde [neshamah] i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel [nephesh]» (1 Mos 2,7).
Gud skaper Adam av jordens støv. Maleri av William Blake, 1795Da Adam var blitt skapt av jordens støv, aphar, lå hans legeme livløst på bakken. Han var da en død, eller skal vi heller si livløs organisme. Først da Gud blåste livets ånde i ham, ble han til en «levende sjel». Når mennesket dør, blir igjen mennesket tilbake til den tilstand Adam befant seg i før Guds blåste livets ånde i ham, og denne livsånden går tilbake til Gud, som ga den. Det døde legeme blir igjen til støv, aphar. «Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» Etter at mennesket var falt i synd, slo Gud kategorisk fast at: «I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv [aphar] er du, og til støv [aphar] skal du vende tilbake» (1 Mos 3,19). Det er mange andre skriftsteder som slår fast at mennesket vender tilbake til støv etter døden: «Du skjuler ditt ansikt, de forferdes. Du drar tilbake deres livsånde [ruach], de dør og vender tilbake til støv [aphar]» (Sal 104,29).
«Dersom han [Gud] bare ville tenke på seg selv og dra sin Ånd [ruach] og sin ånde [neshamah] til seg igjen, da skulle alt kjød oppgi ånden [heb.: gava = utånde, gå til grunne, dø, oppgi ånden] på én gang, og mennesket bli til støv [aphar] igjen» (Job 34,14–15). «Tenk på din skaper før sølvsnoren slites over, og gullskålen slås i stykker, og krukken brytes i stykker ved kilden, og hjulet knuses og faller ned i brønnen, før støvet [aphar] vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden [ruach] vender tilbake til Gud, som gav den» (Pred 12,6–7). «For det går menneskenes barn som det går dyrene, den samme skjebne rammer dem. Den ene dør, og det gjør også den andre. Én livsånde [ruach] har de alle. Mennesket har ikke noe fortrinn framfor dyret. For alt er tomhet. De farer alle til ett sted — de er alle blitt til av støv [aphar], og de vender alle tilbake til støvet [aphar]» (Pred 3,19–20). Her står det uttrykkelig at både mennesker og dyr vender til ett sted ved døden — til støvet. Det står ikke at de farer verken til «helvete» eller til himmelen. Hvordan kan noen føre en bevisst tilværelse i «dødsriket» eller «helvete» når de alle blir til støv ved døden? Til støv skal du bli, sier Skriften, det samme støv som Gud dannet mennesket av i begynnelsen. Det er verken bevissthet eller liv i jordens støv. Det står også at både mennesker og dyr har den samme livsånde, dvs. den ånd som gir liv til et ellers livløst vesen. «Og til alle jordens dyr og alle himmelens fugler og alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter til føde. Og det ble slik» (1 Mos 1,30). Det er livsånden som gjør mennesket til en «levende sjel». Er det da for meget sagt at uten livsånden er mennesket en død eller livløs «sjel»? Noen hevder at det kun er legemet som blir til støv, mens «sjelen» lever en bevisst tilstand videre frigjort fra legemet — enten i himmelen eller i «helvete». Denne ideen er helt ubibelsk, selv om noen viser til lignelsen om den rike mann og Lasarus. Dette skal vi komme tilbake til.
Nephesh — «sjelen»
Det hebraiske ord som i Det gamle testamente er oversatt med «sjel», er nephesh. Det betyr «et levende vesen som ånder, pust, livskraft, sjel». Ordet brukes i utstrakt grad i både bokstavelig og symbolsk betydning, både kroppslig og mentalt. Nephesh forekommer 754 ganger i Det gamle testamente, og blir oversatt 472 ganger med «sjel» (i den engelske King James). De resterende 282 forekomster av ordet blir oversatt med ikke mindre enn 44 forskjellige ord. De første forekomster av nephesh i Det gamle testamente, er i forbindelse med skapelsen av dyrene, og viser at uttrykket ikke bare blir brukt om mennesker, men om hele dyreriket i betydningen «liv», «levende skapninger/vesener»: «Og Gud sa: La vannet vrimle med et mylder av levende [nephesh] skapninger, og la fugler fly over jorden, under himmelhvelvingen. . . .Og til alle jordens dyr og alle himmelens fugler og alt som kryper på jorden, alt som har livsånde [nephesh] i seg, gir jeg alle grønne planter til føde. Og det ble slik» (1 Mos 1,20.30). «Og Gud skapte de store sjødyrene og alt levende [skapninger] som rører seg [nephesh], som vrimler i vannet, hvert etter sitt slag, og hver vinget fugl etter sitt slag. Og Gud så at det var godt» (1 Mos 1,21). «Og Gud sa: Jorden skal la levende skapninger [nephesh] gå fram, hver etter sitt slag: Fe og kryp og jordens ville dyr, hvert etter sitt slag. Og det ble slik» (1 Mos 1,24). «Gud Herren hadde formet av jord alle markens dyr og alle himmelens fugler. Og han førte dem til mennesket for å se hva han ville kalle dem. Det navnet mennesket gav hver levende skapning [nephesh], det skulle den ha» (1 Mos 2,19). Dette viser at hele dyreriket, med fisker, fugler, dyr etc. har «sjel», nephesh, som her er oversatt med «livsånde», som er hovedbetydningen av nephesh, dvs. «liv». Det er ingen som vil påstå at «sjelen» (nephesh) til fugler, fisker, insekter, kuer, hester etc. forlater kroppen som «sjel» og kommer enten til himmelen eller til helvete — avhengig av om dyret har vært «godt» eller «ondt». En slik tanke er fullstendig absurd. Merk deg at dyrene blir kalt «levende skapninger» — nephesh. Også det første menneske blir kalt nephesh — levende sjel: Da Gud blåste livets ånde i Adams nese, ble han til en «levende sjel», dvs. et levende vesen — en levende skapning, nephesh, i likhet med dyrene. «Gud Herren formet mennesket av jordens støv [aphar], og blåste livets ånde [neshamah] i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel [nephesh]» (1 Mos 2,7). Her er uttrykket «livets ånde» oversatt med det hebraiske ord neshamah, som betyr «vind, levende pust, intellekt, sjel, ånd». Sammenhengen forteller at det var «levende pust», det livgivende prinsipp Gud blåste i Adams nese, og som dermed fikk liv. Han ble et levende vesen, en levende skapning. Ovenstående oversettelse yter ikke grunnteksten full rettferdighet. Det hadde vært riktigere å oversette setningen, med «mennesket ble et levende vesen».
Profeten Elias oppvekker enkens sønnI Bibelen har vi en beretning om Elias som oppvekker enkens sønn fra døden: «Så strakte han [Elias] seg tre ganger bortover barnet og ropte til Herren og sa: Herre min Gud! La sjelen [nephesh] vende tilbake til dette barnet! Og Herren hørte Elias' bønn. Barnets sjel [nephesh] vendte tilbake, så det ble levende igjen» (1 Kong 17,21–22). Med andre ord: Barnet var dødt når «sjelen» ikke var der. Da «sjelen» vendte tilbake til barnet, ble det imidlertid levende igjen. Det ble på nytt «en levende sjel», som den livløse Adam ble da Gud blåste livets ånde i hans nese. Merk deg at det ikke var nephesh som «vendte tilbake» til Adam og ga ham liv, men det var «livsånden» som ga ham liv og gjorde ham til en «levende sjel», et levende vesen. Følgelig var det heller ikke nephesh i betydningen «sjel» som vendte tilbake til barnet «så det ble levende igjen». Det var livsånden som vendte tilbake, den samme livsånd som ga Adam liv. Vi skal også merke oss at det ikke var noen ulegemlig «udødelig sjel» som kom og tok bolig i Adam ved skapelsen. Det var mennesket selv, aw-dawm, som ble til «en levende sjel», et levende vesen. Det er hva Bibelen forteller. Bibelen tillegger nephesh egenskaper man ikke forbinder med en ulegemlig entitet utenfor kroppen. Nephesh kan spise kjøtt, røre ved noe urent, spise fett, den kan synde etc., som følgende bibelvers viser:
«Men den sjel [nephesh] som eter av fredsofferets kjøtt. . . .den sjel [nephesh] skal utryddes fra sitt folk. . . .
Den sjel [nephesh] som rører ved noe urent. . . .den sjel [nephesh] skal utryddes fra sitt folk. . . .
Den som eter fettet fra et dyr. . . .den sjel [nephesh] skal utryddes fra sitt folk» (3 Mos 7,20.21.25).
«Presten skal gjøre soning for den sjel [nephesh] som synder av vanvare. . . .» (4 Mos 15,28).
«Det som en uren rører ved, skal være urent, og den sjel [nephesh] som rører ved det skal være uren til om aftenen» (4 Mos 19,22).
«Se, alle sjeler [nephesh] hører meg til, som sønnens sjel [nephesh], så er også farens sjel [nephesh] min. Den sjel [nephesh] som synder, skal dø. . . .Den sjel [nephesh] som synder, skal dø» (Esek 18,4.20).
Det er ikke en ulegemlig «sjel» som spiser kjøtt, blir uren, synder etc. Det er et levende, legemlig vesen, den «levende sjel» mennesket ble til etter å ha mottatt livsånden fra Gud, som står for slike bokstavelige handlinger. Det er også slik nephesh betyr på hebraisk: Liv, levende vesen. Det er i den betydning man også sier i dagliglivet: «Han/hun er en enfoldig sjel», «mange ubefestede sjeler» etc. — ikke en ulegemlig «sjel/sjeler», men selve personen, det levende vesen, nephesh. Så har man beretningen om Jakobs hustru Rakel, som døde i barsel: «Og det skjedde idet hennes [Rakels] sjel [nephesh] drog bort — for hun måtte dø — da kalte hun ham Benoni. Men hans far kalte ham Benjamin» (1 Mos 35,18). Det er ikke bibelsk grunnlag for å hevde at Rakels nephesh var en ulegemlig «sjel» som forlot kroppen hennes ved døden og nå fører en levende tilværelse i Paradis. Bibelen lærer ikke noe slikt. Det var Rakels «livsånde» som gikk tilbake til Gud, slik Bibelen lærer, og Rakels legeme gikk tilbake til støv.
Englene fører den dødes sjel til himmelen. Maleri av William BouguereauI Det gamle testamente er ordet nephesh («sjel») oversatt med «liv» ikke mindre enn 119 ganger, og er en hovedbetydning av ordet. Det brukes også om «ånde», dvs. pust, som i Job 41,12, der det står om krokodillen: «Dens ånde [nephesh] tenner kull i brann, og luer går ut av dens gap» (Job 41,12). Det er vel ingen som vil hevde at nephesh her brukes om krokodillens «ulegemlige sjel» som «tenner kull i brann?» Bibelen sier at «sjelen» er selve blodet, eller at «sjelen» er i blodet. «Bare kjøtt med dets sjel [nephesh] i, det vil si blodet, skal dere ikke ete» (1 Mos 9,4). Her sier Bibelen at nephesh er selve blodet. Uten blod er det ikke noe liv, nephesh. I King James er for øvrig nephesh oversatt med liv: «Bare kjøtt med dets liv i, det vil si blodet. . .» «Og sannelig: Jeg vil kreve gjengjeld for deres eget [«livs», nephesh] blod. Jeg vil kreve hvert dyr til regnskap om det tar deres blod, og likeså hvert menneske. Jeg vil kreve hver manns bror til regnskap for menneskets liv [nephesh]. (1 Mos 9,5). I grunnteksten og i King James oversettelsen står det slik: «Av deres livs [nephesh] blod vil jeg kreve. . .» Med andre ord: «sjelen», nephesh, har blod, og kan følgelig ikke være en ulegemlig entitet. Det er blodet som gir liv, nephesh. «Og når noen av Israels hus eller av de fremmede som bor blant dem, eter blod, om aldri så lite, da vil jeg sette mitt åsyn mot den som eter blodet, og utrydde ham av hans folk. For kjøttets sjel [nephesh] er i blodet, og jeg har gitt dere det på alteret til å gjøre soning for deres sjeler [nephesh]. For blodet er det som gjør soning, fordi sjelen [nephesh] er i det» (3 Mos 17,10–11). Det betyr med andre ord at også offerdyrene (og andre dyr) har «sjel». Det var jo offerdyrets blod ingen måtte spise, fordi «sjelen» var i dyrets blod. At mennesket har en «nephesh»-sjel betyr kort og godt at det ikke har mer å skilte med i så henseende enn dyreriket for øvrig. Det har «liv», «livsånde» i likhet med alle andre levende vesener. Merk deg hva vismannen sier: «Mennesket har ikke noe fortrinn framfor dyret. For alt er tomhet. De farer alle til ett sted — de er alle blitt til av støv, og de vender alle tilbake til støvet» (Pred 3,19–20). «Livsånden» går tilbake til Gud, som ga den, står det (Pred 12,6–7). Det står ingen steder i Skriften at nephesh forlater kroppen som en bevisst entitet ved døden, og kan leve et selvstendig, «bevisst» liv utenfor kroppen etter døden. En slik tanke/idé er helt fremmed for Bibelen. Slik nephesh er brukt i Bibelen, betegner uttrykket det levende vesen som en helhet. Der det er oversatt med «sjel», betegner det hele det levende menneske, nephesh, som kan vise følelser, sult, tørst, lengsel, gråt, kjærlighet, glede, vrede, sorg etc. En nephesh står derfor for hele det levende menneske med alle dets atributter som er forbundet med livet. Det er selve livet, det levende. Det er ikke snakk om en immateriell, selvstendig enhet.
Psyche— «sjelen»
I Det nye testamente brukes ordet psyche (sjel) 40 ganger i betydningen «liv». Det er brukt 58 ganger i betydningen «sjel/sjeler», og i noen av disse tilfellene er betydningen kort og godt «personer/folk». Noen ganger er psyche oversatt med «sinnet», «følelser», «hjerte». Psyche er den greske ekvivalent til det hebraiske nephesh, og oversetterne av Septuaginta (den greske oversettelse av Det gamle testamente) har da gjennomgående oversatt nephesh med psyche, som i likhet med nephesh, også betyr «åndedrag, sjel, blåst». Det er noen som mener at «sjelen» er en selvstendig enhet som er i stand til å overleve legemet, og forlater dette ved døden. Denne tankegangen danner grunnlaget for læren om «sjelens udødelighet». Men det er ingen ting i det hebraiske ordet nephesh og dets greske ekvivalent psyche, som antyder noe slikt. Bibelen indikerer ingen steder at nephesh/psyche står for selvstendige, bevisste enheter, en bevisst «sjel» som kan forlate/overleve kroppen og føre en tilværelse utenfor denne. Psyche er kort og godt hva nephesh betegner: Det levende vesen som helhet, med alle dets attributter som er knyttet til livet. Psyche betegner ikke en upersonlig «sjel» som forlater kroppen ved døden og tilbringer en bevisst «mellomtilstand» enten i himmelen eller i «helvete/dødsriket». Det er ikke hva psyche betyr, og Bibelen lærer definitivt ikke noe slikt. Men står det ikke noe i Åpenbaringsboken om martyrenes sjeler som ligger og roper under alteret? «Og da Lammet åpnet det femte seglet, så jeg under alteret deres sjeler [psyche] som var blitt slått i hjel for Guds ords skyld og på grunn av det vitnesbyrd som de hadde. De ropte med høy røst og sa: Herre, du hellige og sannferdige! Hvor lenge skal det vare før du holder dom og hevner vårt blod på dem som bor på jorden?» (Åp 6,9–10.) Det er enkelte som mener at det her dreier seg om martyrenes «sjeler» som har forlatt kroppen da de ble drept, og at de ulegemlige «sjeler» nå befinner seg i himmelen. Siden de roper med høy røst må jo disse «sjelene» føre en bevisst, utenomkroppslig tilværelse? Men vi må ikke la Bibelen øve vold mot seg selv. Som vi har sett, lærer ikke Bibelen noe sted at en selvstendig «sjel» forlater legemet ved døden og fører en bevisst mellomtilværelse enten i himmelen eller i «helvete». Åp 6,9–10 er helt klart billedlig tale, ellers kommer Bibelen i strid med seg selv.
Ånd — ruach
For 3000 år siden gjorde Predikeren seg disse refleksjoner: «For det går menneskenes barn som det går dyrene, den samme skjebne rammer dem. Den ene dør, og det gjør også den andre. Én livsånde [ruach] har de alle» (Pred 3,19). Med andre ord: Både dyr og mennesker har den samme livsånde. Menneskene har ikke en annerledes livsånde enn dyrene, og når denne livsånden — skal vi si selve livsprinsippet — trekkes tilbake, dør det levende vesen. Livsånden vender tilbake til Gud, og legemet går tilbake til støvet og oppløses. Det står ingen ting om en «sjel» som «farer ut» i dødsøyeblikket og tar veien enten til himmelen eller til «helvete», slik noen lærer.
Av støv er du blitt, og til støv skal du vende tilbakeProfeten Esekiel fikk et merkelig syn, der han ser en oppstandelse av Israels folk, som deretter blir ført til Løftets land: Herrens hånd kom over meg og førte meg ved Herrens Ånd ut og satte meg ned midt i dalen. Den var full av ben. Han førte meg rundt omkring dem, og se, de lå der i store mengder utover dalen, og de var helt tørre. Han sa til meg: Menneskesønn! Skal disse ben bli levende? Jeg svarte: Herre Herre, du vet det! Da sa han til meg: Profetér om disse ben og si til dem: Dere tørre ben, hør Herrens ord! Så sier Herren Herren til disse ben: Se, jeg lar det komme ånd [ruach] i dere, og dere skal bli levende. Jeg vil legge sener på dere og la det komme kjøtt på dere og dekke dere med hud og gi ånd [ruach] i dere, og dere skal bli levende. Og dere skal kjenne at jeg er Herren. Og jeg profeterte slik som det var befalt meg. Mens jeg profeterte, hørtes det en sterk lyd. Det ble en larm, og benene nærmet seg til hverandre, hvert ben til sitt ben. Og jeg så, og se: det kom sener og kjøtt på dem, og ovenpå det drog det seg hud over dem. Men ånd [ruach] var det ikke i dem. Da sa han til meg: Profetér og tal til Ånden [ruach]! Profetér, menneskesønn, og si til Ånden [ruach]: Så sier Herren Herren: Kom, du Ånd [ruach], fra de fire vinder og blås på disse drepte menn, så de kan bli levende! Jeg profeterte slik som han hadde befalt meg. Og Ånden [ruach] kom i dem, og de ble levende og stod opp på sine føtter — en meget, meget stor hær» (Esek 37,1–10). Legg merke til at det er «livsånden» — ruach — som gir liv til det livløse legeme. Gud blåste livsånden inn i de livløse legemer, og de ble levende — de ble til «levende sjeler», slik tilfellet var i 1 Mos 2,7, da Gud blåste livsånden inn i den livløse Adam, og han ble til en «levende sjel». Ordet ruach forekommer 389 ganger i Det gamle testamente. Det blir oversatt med «ånd» 237 ganger, og i de resterende 152 ganger er betydningen avhengig av sammenhengen og hvordan ordet blir brukt. Den grunnleggende betydning av ruach er «en usynlig kraft» som viser seg på forskjellig vis. Med andre ord: En kraft som er usynlig, men som vi kan se virkningene av. Et eksempel er vinden, som vi ikke kan se i seg selv, men som vi godt kan se virkningene av.
Det er på denne måten ruach brukes om Herrens Ånd, Guds kraft, kraft fra Det høye, de usynlige egenskapene hos et menneske, som mot, vrede, ånde etc. Ruach brukes også om hele personligheten, usynlige åndevesener, de usynlige egenskapene i atmosfæren, som vind, luft etc. Ruach er ingen upersonlig, immateriell «sjel» som forlater kroppen ved døden, men livsånden, Guds usynlige, livgivende kraft som gir liv til det livløse legeme. Når Gud trekker ruach tilbake, dør legemet.
Ånd — pneuma
Stefanus blir steinet, og ber Gud om å ta imot hans ånd. Maleri av RembrandtDen første kristne martyr, Stefanus, ba denne lille bønnen da han ble steinet: «Og de steinet Stefanus, mens han bad og sa: Herre Jesus, ta imot min ånd [pneuma]!» (Ap. gj 7,59). Det var ikke «sjelen», psyche, til Stefanus som Gud skulle ta imot, men hans pneuma, hans livsånde «som går tilbake til Gud, som ga den». Det greske ord pneuma betyr luftstrøm, ånde, bris, livsprinsippet, Kristi Ånd, Den Hellige Ånd, liv, ånd, engel (i betydningen god åndsmakt), demon (i betydningen ond åndsmakt), den rasjonelle sjel.
Men skiller ikke Paulus mellom disse uttrykkene, og lærer han ikke at mennesket består av tre deler: Ånd, sjel og legeme: «Må han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd [pneuma], sjel [psyche] og legeme (soma) bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme!» (1 Tess 5,23). Tilsynelatende, men Paulus skriver ikke disse ordene for å gi oss et studium av menneskets natur. Det greske ord holoteles, som er oversatt med «helt», betyr absolutt fullkomment, en total helhet. Paulus tar for seg den totale levende skapning, med legeme, livsånd (pneuma) og den «levende sjel», med alle dens attributter — med andre ord: Det totale levende menneske. Paulus snakker ikke her om en upersonlig «sjel» som kan leve en bevisst tilværelse utenfor kroppen. Som nevnt tidligere, er det ingen hjemmel i Bibelen for å betrakte sjel/psyche som en selvstendig, upersonlig enhet som kan overleve kroppen og leve et bevisst liv utenfor denne. Når vi forstår at uttrykkene «sjel» og «liv» er synonymer og brukes om hverandre, blir det lettere å forstå det hele.
Jesus vekket opp den døde datteren til synagogeforstJesus oppvekker synagogeforstanderens datter. Maleri av Ilya Repin, 1872anderen, og hennes ånd vendte tilbake: «Og hennes ånd [pneuma] vendte tilbake. Hun reiste seg straks opp, og Jesus bød dem gi henne noe å spise» (Luk 8,55). Da Stefanus ble henrettet, gikk hans pneuma (livsånde) tilbake til Gud. Da Jesus vekket opp synagogeforstanderens datter fra døden, vendte hennes pneuma, livsånde, tilbake fra Gud. Det er med andre ord pneuma, livsprinsippet, livsånden, som gir liv til en skapning og gjør den til et levende vesen. Dette gjelder så vel dyr som mennesker, som Predikeren sier. Pneuma betegner aldri noen upersonlig «sjel» som kan leve et bevisst liv utenfor kroppen.
Dualisme
Den såkalte dualisme, der mennesket blir splittet opp i to helt selvstendige enheter: Sjelen og legemet, var fremmed for hebraisk tenkesett. For dem var sjelen (nephesh) ikke en selvstendig del av et menneske, den var selve mennesket — det levende menneske i seg selv, og i mange tilfeller blir «sjel» (nephesh) oversatt med «person, folk», som f.eks. 1 Mos 14,21: «Og kongen av Sodoma sa til Abram: Gi meg folket [nephesh], og ta du godset!» Det er denne definisjon av uttrykket «sjel» som Bibelen fremholder. Da Gud blåste Livets Ånde inn i Adams livløse legeme, ble han til en levende sjel, dvs. et komplett, totalt menneske, selve det levende menneske i seg selv, med alle fakultetene til det levende menneske, innbefattet evnen til selvstendig, abstrakt tenkning — den mentale og fysiske entitet som utgjør det totale, levende menneske, «sjelen», nephesh, som lever på grunnlag av livsånden Matematikeren og filosofen Rene Descartes videreførte den greske, hedenske filosofi om dualismen. Maleri av Frans HalsGud har gitt ethvert levende vesen. Det er denne livsånden som iflg. Pred 3,19 og 12,6–7 Gud trekker tilbake ved døden, når mennesket (og dyr) «oppgir ånden». Hver gang et nytt barn blir født inn i denne verden, er en ny «sjel» blitt til, dvs. et totalt, levende menneske som er adskilt og unikt i forhold til andre levende mennesker, eller «sjeler». Det var denne selvstendige egenskapen til ethvert levende menneske som gjør dette menneske til et unikt levende vesen, som ligger bak det hebraiske uttrykket nephesh, som det greske ord psuche er ekvivalent til. Ifølge dualismen kan «sjelen» føre en bevisst og selvstendig tilværelse adskilt fra kroppen. Dette er en idé som ikke har sitt utspring fra Guds Ord, men fra oldtidens hedenske filosofier. Dualismen har sitt opphav fra Grekenland, men kan være av enda eldre dato, fra det gamle Egypt. De greske filosofer som Platon og Aristoteles mente at «sjelen» og legemet i utgangspunktet var fremmede for hverandre, og at kroppen bare var et «fengsel» for «sjelen», et fengsel som den søkte å frigjøre seg fra, noe som ifølge denne filosofien skjedde ved døden.
Det var den franske filosof og matematiker Rene Descartes (1596–1650) som videreførte denne filosofien, og som formulerte den berømte frasen: «Cogito, ergo sum» («jeg tenker, derfor er jeg»). Men dualismen var som nevnt ukjent for hebraisk tenkesett, og har ingen støtte i Bibelen.
Helvete
«Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen [psyche]. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel [psyche] og legeme i helvete [gehenna]!» (Matt 10,28.) Gr.: Helvete, Gehenna = et pinested, helvete. Ordet helvete er avledet av det norrøne Hel, som betyr døden, dødsriket, og viti, som betyr straff — Hel-viti. At Gehenna eller helvete er et eller annet sted der sjelene til de ugudelige blir «oppbevart» til dommens dag da de skal møte sin endelige skjebne, er en idé som ikke er avledet av Bibelen, men av gresk filosofi. Bibelen lærer definitivt ikke noe slikt.
Den rike mann og Lasarus
Noen vil innvende at lignelsen om den rike mann og Lasarus (Luk 16) beskriver en pinefull mellomtilstand i «dødsriket:
«Og da han [den rike mann] slo sine øyne opp i dødsriket [hades], der han var i pine — da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød. Da ropte han og sa: Far Abraham! Forbarm deg over meg og send Lasarus, så han kan dyppe fingertuppen sin i vann og svale min tunge! For jeg lider svær pine i denne ilden» (Luk 16,23–24).
Hvis Den rike mann og Lasarus. Vi ser Lasarus øverst til venstre, der han sitter i Abrahams skjød, mens den rike mann blir pint og plaget av djevler i helvetevi skal tolke disse versene bokstavelig, blir vi nødt til å trekke følgende konklusjoner om tilstanden i «helvete»/dødsriket:
1. Den døde rikmannen har levende, funksjonelle øyne — «. . .da ser han. . .»
2. Den døde rikmannen har levende, funksjonelle stemmebånd og taleorganer — «. . .Da ropte han. . .»
3. Den døde Lasarus har levende, funksjonelle fingre — «. . .dyppe fingertuppen sin. . .»
4. Den døde rikmannen har levende, funksjonell tunge — «. . .svale min tunge. . .»
5. Den døde Lasarus har øyensynlig levende, funksjonelle føtter å gå med — «. . .send Lasarus. . .»
6. Den døde rikmannen har et funksjonelt nervesystem — «. . .jeg lider svær pine. . .»
For å kunne se, høre, tale, bevege fingrene etc. må den døde Lasarus og den døde rikmannen selvsagt ha et funksjonelt legeme der disse organene hører hjemme. I tillegg må de også ha en funksjonell hjerne til å dekode og koordinere sansene — alt i alt det samme legeme de hadde før de døde. De kan vel knapt kalles døde i det hele tatt. Dette er helt fremmed for Bibelen, som kategorisk sier at mennesket går tilbake til støv når de dør, og at de døde ikke vet noen ting — de har ingen bevissthet. Jesus kom ikke med en lære som sto i strid med Bibelen. Det er en regel som sier at vi skal tolke et vanskelig bibelvers med bibelvers som er enklere å forstå. Så dukker spørsmålet opp: Når mennesket går tilbake til jordens støv ved døden — kroppen/legemet med skjelett og det hele ligger i graven og går langsomt i oppløsning — hvordan kunne Lasarus og den rike mann føre en bevisst tilværelse i «dødsriket» og være utrustet med øyne, fingre, tunge, og taleorganer? For å være utrustet med disse organer måtte de ha en bokstavelig kropp i «dødsriket», men hvordan kunne de ha det når kroppen, med skjelett, øyne, taleorganer, fingre etc. fremdeles lå i graven og langsomt gikk i oppløsning — vendte tilbake til jordens støv? Det er ubibelsk å hevde at «sjelene» som er «frigjort fra legemet» befinner seg i «dødsriket/helvete» med et legeme som har både skjelett, tunge, taleorganer, fingre, øyne etc. Har da mennesket to legemer, hvorav det ene går i oppløsning i graven, mens det andre befinner seg i «dødsriket/helvete» som en «sjel»? Dette er en absolutt absurditet, og likevel er det enkelte som hevder nettopp dette, ikke minst på grunn av «helvetesprofetinner» som Mary Kathryn Baxter og hennes «cruise» i helvete, som mange ubefestede sjeler biter på fordi de ikke kjenner sin Bibel. Litt ettertanke viser at beretningen om den rike mann og Lasarus er og blir hva den var ment som: en lignelse. Jesus gjorde ikke forsøk på å gi en nøyaktig beskrivelse av tilstanden i «dødsriket», og slett ikke en beskrivelse som var i strid med Skriften, som uttrykkelig sier at både mennesker og dyr går tilbake til støv ved døden, og at de døde ikke vet noen ting. «. . .det finnes verken gjerning eller planer eller kunnskap eller visdom i dødsriket, dit du går» (Pred 9,10). Dette passer ikke med beretningen om den rike mann og Lasarus, som ifølge Lukas kap. 16 førte en svært så bevisst tilværelse i «dødsriket». Vi skal også merke oss at Jesus aldri anklager den rike mann for noen spesiell synd. Han blir rett og slett skildret som en rik mann som levde et ubesværet liv. Lasarus blir heller ikke skildret som en rettferdig mann, men kort og godt en fattig mann som hadde problemer med å klare seg i livet. Hvis denne fortellingen skal forstås bokstavelig, må vi jo trekke den logiske konklusjon at alle de rike går fortapt, mens alle de fattige blir frelst. Men er dette bibelsk lære? Definitivt ikke. Det er ikke fattigdom eller rikdom som er kriterier for menneskets frelse. Både fattig og rik blir frelst ved å ta imot frelsen i Jesus. De som takker nei til frelsen, enten han er fattig eller rik, vil gå fortapt.
På cruise i «helvete»
Profetinnen Mary Kathryn Baxter påstår at hun har vært på cruise i helvete og snakket med døde menneskerDet er enkelte som hevder å ha vært i «helvete» og snakket med døde mennesker. Det er sågar et par av dem som har skrevet bøker, og reiser rundt med sine «helvetesforkynnelser». «Profetinnen» Mary Kathryn Baxter og Bill Wiese er fremtredende eksempler på slike moderne vranglærere. Mary Kathryn Baxter har sågar stått frem på kristne TV-kanaler og takket Gud for at hun kunne reise rundt og forkynne det «vidunderlige budskap om evig pine».
DeIdeen om et cruise i helvete er lånt fra Dantes Infernotte er ikke annet enn gudsbespottelse. Både hun og Bill Wiese hevder at de har vært i «helvete» sammen med «Jesus», og at de der ned så de fortapte sjeler med legemer, skjelett, bevissthet, smerte og pine og det hele. Denne forferdelige og tvers igjennom ubibelske vranglæren er det beklageligvis mange ubefestede sjeler som faller for fordi de ikke kjenner Skriftene. Ideen om «cruise» i «helvete» sammen med en ledsager stammer for øvrig fra den italienske forfatter Dante Alighieri (1265–1321) og hans verk Divina Commedia, som skildrer Dantes «cruise» gjennom helvete, skjærsilden og Paradiset, ledsaget av den romerske dikter Vergil, og (gjennom Paradiset) av Dantes kvinneideal Beatrice. Men Dantes verk er en allegori, og ikke en bokstavelig «reiseskildring».
Det er beklagelig at kristne mennesker faller for de grove vranglærene til Mary Kathryn Baxter og hennes likesinnede. At de tilsynelatende forkynner «evangeliet» og preker om Jesus, gir bare vranglæren en kristen kappe og gjør den verre. Men hva slags evangelium er det disse vranglærerne forkynner når de fremstiller Gud Fader og hans Sønn Jesus Kristus som megatorturister som piner de stakkars menneskene i all evighet for de synder de har begått i sitt korte jordeliv? Det er en forferdelig vranglære, og det er mildt sagt! Den eneste årsaken til at kristne mennesker faller for disse djevelske lærdommer, er at de ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft. De kan nok hevde bestemt at de kjenner sin Bibel og Guds kraft, men hadde de gjort det, ville de aldri lånt øre til Satans lærdommer, tomme eventyr og grov vranglære, som disse selvbestaltede «forkynnere» farer rundt med og river ubefestede sjeler til fortapelse. Det er en meget alvorlig tilstand å komme i, der man til slutt forveksler Guds Ånd med Satans ånd. Djevelens ånd blir tilskrevet Guds Ånd! En forferdelig situasjon!
Dødsriket
Bibelen taler enkelte steder om et «dødsrike»: «De døde skjelver under vannenes dyp, og de som bor i dem. Dødsriket [sheol] ligger åpent for ham og avgrunnen [abaddon] uten dekke» (Job 26,5–6). Det hebraiske ord abaddon er her oversatt med avgrunnen, men betyr egentlig ødeleggelsen. «Dødsriket [sheol] der nede kommer i uro for din skyld, når det skal ta imot deg. For din skyld vekker det opp dødninger, alle jordens fyrster. Det får alle folkenes konger til å stå opp fra sine troner» (Es 14,9). Disse versene antyder at det tilsynelatende er bevissthet i «dødsriket»: «De døde skjelver. . . .dødsriket der nede kommer i uro». Men er dette hva som står? Det er helt klart snakk om billedlig tale som ikke skal forstås bokstavelig, ellers kommer versene i strid med andre, og utvetydige skriftsteder som gjør det meget klart at det ikke er noen bevisst mellomtilstand i «dødsriket»: «For i døden kommer ingen deg i hu. Hvem priser vel deg i dødsriket [sheol]?» (Sal 6,6.) I King James er sheol oversatt med «graven». «Alt det din hånd er i stand til å gjøre, gjør det med all din kraft! For det finnes verken gjerning eller planer eller kunnskap eller visdom i dødsriket [sheol], dit du går» (Pred 9,10). I King James er sheol oversatt med «graven» Heb.: dødsriket, sheol = de dødes verden, et underjordisk oppholdssted, graven. Den greske ekvivalent er hades. «Farer hans ånd [ruach] ut, så vender han tilbake til sin jord [adamah= jord, jordsmonn, grunn], samme dag er det forbi med hans planer [esthonah]» (Sal 146,4). Det hebraiske ord esthonah, som her er oversatt med «planer», betyr ifølge hebraisk/kaldeiske ordbøker kort og godt «tanker». Verset lyder: «Samme dag er det forbi med hans tanker.» Så er det med andre ord ingen bevisst tilværelse i «dødsriket». I det øyeblikk livsånden blir trukket tilbake, dør mennesket, og all bevissthet opphører. Tankevirksomheten opphører. Det er hva Bibelen lærer.
«Dødsriket» er kort og godt graven, der det døde menneske blir lagt til hvile i dødens søvn etter at dets livsånde er trukket tilbake. I graven vender både mennesker og dyr tilbake til støvet. Bibelen lærer meget bestemt at det ikke er noen bevisst tilværelse i sheol/hades — dødsriket. I Åpenbaringsboken leser vi om dommen på den ytterste dag: «Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er livets bok. De døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket [hades] gav fra seg de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger. Og døden og dødsriket [hades] ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen. Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen» (Åp 20,12–15).
Uttrykket dødsriket, er oversatt fra det greske hades, som betyr graven, helvete. Merk deg at havet også ga tilbake de døde, pluss at «dødsriket» også ga tilbake de døde. Er det da to «dødsriker — et i havet, og et i «jordens støv», graven, dvs. på landejorden? Det kan innvendes at i tidens løp er det ingen ting igjen av de døde, verken av de som druknet i havet eller de som er blitt til støv i sine graver. Men Bibelen sier jo uttrykkelig at det skjer en oppstandelse av de døde, både fra havet og fra jordens støv. Dette problemet får vi overlate til Gud, som har skapt mennesket av jordens støv og trukket tilbake deres livsånde i døden. Det er ingen ting som er umulig for Gud, og det er ikke opp til oss å forklare oppstandelsens mysterium.
Ubevisst tilstand
Det bibelske dødsrike er kort og godt graven, der alle havner når de dør. Der vender både mennesker og dyr tilbake til støvetBibelen kaller døden en «søvn». En søvn er en ubevisst tilstand, og det er denne ubevisste tilstand som Bibelen kaller «døden». Ved to anledninger gjør Jesus det klart at døden er en søvn, en ubevisst tilstand, f.eks. da han vekket opp synagogeforstanderens datter fra døden. Her fastslo Jesus at døden var en søvn: «Og da Jesus kom til synagogeforstanderens hus og så fløytespillerne og den larmende hopen, sa han: Gå bort! Piken er ikke død, hun sover. Men de bare lo av ham» (Matt 9,23–24; Mark 5,39). Jesus gjorde det også klart at hans venn Lasarus, etter å ha ligget tre døgn i graven, var «sovnet inn», dvs. han var død: «Deretter sier han til dem: Vår venn Lasarus er sovnet inn, men jeg går for å vekke ham. Disiplene sa da til ham: Herre, hvis han er sovnet, da blir han frisk igjen. Jesus hadde talt om hans død, men de tenkte at han talte om vanlig søvn. Da sa Jesus rett ut til dem: Lasarus er død!« (Joh 11,11–14.) Når et menneske dør, opphører all bevissthet. Det er ikke lenger hjerte- og hjerneaktivitet, alle livsprosesser opphører, og en oppløsningsprosess begynner som først avsluttes når organismen er blitt til «støv». «Støv er du, og til støv skal du vende tilbake» (1 Mos 3,19).
Bibelen gjør det også klart at dødens søvn er en ubevisst tilstand. De døde vet ingen ting: «For de levende vet at de skal dø. Men de døde vet ikke noen ting, de får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt. Det er for lenge siden forbi med både deres kjærlighet og deres hat og deres ærgjerrighet, i all evighet [olam] har de ikke mer noen del i alt det som hender under solen» (Pred 9,5–6). Kan det sies tydeligere?: «De døde vet ingen ting». Alt snakk om en bevisst tilstand i «dødsriket» er i strid med Bibelens egen lære. Det er en grunnregel at uklare skriftsteder skal forstås i lys av de skriftsteder som ikke er til å misforstå. Det er noen som bruker uklare skriftsteder, f.eks. Job 26,5–6; Es 14,9; Luk 16,19–31 til å «bevise» at det er en bevisst tilstand etter døden, men disse argumentene blir jo slått i hjel av Pred 9,6–6 etc. Så skal de uklare skriftsteder forklares med de som er tydelige nok. Heb.: olam = evighet. De sover i jordens muld inntil oppstandelsen. Hvis «all evighet» var bokstavelig, ville det jo ikke være noen oppstandelse. Dette er imidlertid et emne for seg, som ikke skal behandles her.
«Og de mange som sover i jordens muld [aphar=støv], skal våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky» (Dan 12,2). Merk deg at det er både «gode» og «onde» mennesker som står opp i denne oppstandelsen. Det står ikke at de «gode» kommer ned etter en bevisst «mellomtilstand» i himmelen, og at de «onde» stiger opp etter en bevisst «mellomtilstand» i helvete. Begge parter står opp i en oppstandelse etter en ubevisst «søvn» i jordens støv. Det er derfra de står opp, ikke fra en bevisst mellomtilstand i «helvete» eller et paradis. Vi må ikke la uklare skrifteder tolke skriftsteder som er klare og utvetydige, men la de klare skriftstedene danne grunnlag for en tolkning av skriftsteder som kan være uklare. Det er ingen motsigelser i Bibelen. «Motsigelsene» oppstår kun når denne regelen ikke blir fulgt.