Bibelen nevner ingen ting oEn vestalinne. Vestalinnen var en prestinne for guddinnen Vesta i Romerrriketm kvinnelige prester (prestinner), ganske enkelt fordi spørsmålet er selvinnlysende ut fra den presedens Guds ord har skapt. Det er ikke nødvendig med lange avhandlinger for å gjøre klart hva Bibelens uskrevne lov er om dette kontroversielle emnet — kontroversielt fordi mennesker ikke ønsker å forholde seg til retningslinjene i Guds ord, men tolker Skriftene vrangt for å tilpasse dem tidens samfunnsnormer. Det er Bibelen som blir tilpasset samfunnsnormene, og ikke samfunnsnormene som blir prøvd med Guds ord. På denne måten blir Bibelen fordreid og menneskebud hevet over Skriften.

Kjønnsbegrepet utviskes

Det blir fra feministhold hevdet at Bibelen er «kvinnefiendtlig», og at den derfor bør omskrives. Pågående kvinneprest-aktivister ønsker av den grunn å innføre en «kjønnsløs» teologi — «feministteologi». Uttrykk som Faderen, Sønnen etc. skal erstattes av kjønnsnøytrale begreper. Enkelte vil sågar omskrive «vår himmelske Far» med «vår himmelske Mor»! Dette er det rene vrøvl. Bibelen er nettopp slik Gud vil ha den, og hvem har gitt mennesker rett til å manipulere Hans Ord på denne måten? Det er kort og godt opprør mot Guds autoritet.

Bibelens presedens

Da den mosaiske prestetjeneste ble innstiftet, var det utelukkende menn av Arons hus (Levi stamme) som ble utsett til prestetjeneste. Noe annet var uhørt; det var ikke engang diskusjon om dette. Presten skulle være et symbol på Jesus, Guds Sønn — ikke datter, eller et androgynt vesen hentet fra hedenskapet. Da den kristne tidsalder begynte, og den mosaiske prestetjeneste opphørte, valgte Jesus tolv menn som apostler. Det var både menn og kvinner i hans følge (se f.eks. Luk. 8,1–3), så han hadde anledning til å velge av begge kjønn, men skapte presedens ved å ordinere tolv menn.

Profetinner

Bibelen nevner kvinner som Gud hadde gitt den profetiske gave, og som ble kalt profetinner, f.eks.:

• Mirjam (2 Mos 15,22)

• Debora (Dom 4,4)

• Hulda (2 Kong 22,14)

• Anna (Luk 2,36)

Profetinnen Anna. Maleri av RembrandtDisse profetinnene var imidlertid ikke ordinert på noen måte — de var kalt av Gud til en spesiell oppgave. De utførte heller ikke noen tjeneste i tempelet eller synagogen. Bibelen nevner imidlertid eksempler på at kvinner gjorde tjeneste ved inngangen til sammenkomstens telt (se f.eks. 2 Mos 38,8). Men de var ikke prester, og de gjorde ikke tjeneste inne i selve helligdommen.

Prestinner — hedensk begrep

Helt fra oldtiden har kvinnelige prester — prestinner — vært assosiert med hedenske, polyteistiske (flere guder) og avgudsdyrkende religioner. La oss se kort på noen av disse.

Grekenland

Gresk prestinneDen greske gudelære myldrer av guder og gudinner, m.a.o. guder av begge kjønn. Dette er i seg selv aldeles ubibelsk, men karakteristisk nok for de aller fleste hedenske, polyteistiske religioner.

I gresk gudelære favoriserte f.eks. Hera og Atene prestinner, mens Isis i egyptisk gudelære og Cybele/Rhea favoriserte prester. Guden Apollo talte til menneskene gjennom et «talerør»: prestinnen Pythia i Delfi, men gjennom en mannlig prest i Ptoon. Mange steder kunne man finne prester og prestinner som deltok i prestetjeneste og rituelle handlinger.

Mesopotamia

I Mesopotamia hadde en «ensi», dvs. hustruen til byherskeren, ansvaret for tempelet til by-gudinnen. Prestinner av høyest rang ble kalt «en», og var vanligvis prinsesser med kongelig blod i årene. Disse prestinnene ble regnet som de menneskelige hustruer til de guder de tjente. I ritualene til de såkalte «hellige ekteskap», spilte «en»-prestinnene derfor rollen som bruder.

Den mesopotamiske gudinnen Ishtar hadde mange prestinnerDet var også prestinner av lavere rang. Disse ble gjerne regnet som en slags nonner. De best kjente av disse prestinnene var soldyrkere som levde i et kloster (gagu) i Sippar. Det fantes også prestinner som var viet til «hellig» prostitusjon. Disse var under spesiell beskyttelse av gudinnen Ishtar.

I Det gammelbabylonske rike var tempel-prostitusjon vanlig praksis blant visse grupper prestinner, bl.a. i Isthar-templene. Ishtar, eller Astarte (Asteroth), som hun het hos fønikerne og kananeerne, var kjærlighetens og fruktbarhetens gudinne. Hun hadde sine prestinner med egne «tempelbordeller», og ble dyrket under de villeste orgier: ekstatisk dans, usedelighet utenfor enhver beskrivelse, lemlestelse av egne legemsdeler osv. Også de mannlige prestene lemlestet seg selv (selvkastrering). Deretter kledde disse kastrerte prestene seg i kvinnedrakt og drev tempelprostitusjon. Også i India og Vest-Afrika kunne man finne eksempler på prestinner og obligatorisk tempel-prostitusjon. Mesopotamia-området regnes som kulturens vugge. Etter syndfloden grunnla Nimrod Babel og andre byer (1 Mos 10,8–12), og det var der og i Det gammelegyptiske rike at både soldyrkelse og annen hedenskap hadde sine røtter. Det er i denne rammen man finner de første kvinnelige prester (prestinner). Som så mye annen nyhedenskap som i vår tid sniker seg inn i kristenheten, har også fenomenet kvinneprester sin rot i soldyrkelse og hedenskap i historiens morgen. I dag blir gammel hedenskap «kristnet» og gjort akseptabel i samfunnet under betegnelsen «likestilling».

Aztekerne

Aztekerne var soldyrkere og hedninger. Gudene deres var svært så blodtørstige, derfor hadde menneskeofringene en framtredende plass i deres religionssystem. Både solguden Huitzilopochtli, ildguden Xiuhtecuhutli og regn- og fruktbarhetsguden Tlaloc krevde sine menneskeofre. Hos aztekerne kom de fleste prester fra familier av høy rang, men også sønner og døtre av vanlige folk kunne bli prester og prestinner. Prester av begge kjønn måtte også leve i sølibat.

Egypt

I oldtidens Egypt var det vanlig med prestinner som var assosiert med gudinnen Hathor, som var hustruen til solguden Ra. Disse prestinnene hadde hovedsakelig til oppgave å spille forsEgyptisk isisprestinnekjellige musikkinstrumenter i forbindelse med de religiøse ritualene.

Syria/Palestina

I Syria/Palestina var værguden Baal den mest prominente. I Baal-templene, f.eks. i Ras Shamra, var både prester og prestinner engasjert i forskjellige liturgiske ritualer. Disse prester/prestinner ble regnet som personifikasjoner av de guder og gudinner som sørget for folkets ve og vel.

Rom

I Forum i Rom lå Vesta-tempelet, som var viet til gudinnen Vesta. Her tjenestegjorde de seks vesta-jomfruene som allerede fra barndommen ble viet til tjeneste i tempelet. En av oppgavene deres var å ivareta Lupercalia, som var et eldgammelt fruktbarhets-ritual den 15. februar hvert år.

Irland/England

Den irsk/keltiske gudinnen Brighid (Brigit) hadde prestinner i sin tjenesteModerne Brighid-prestinnerDruidene i Oldtidens England hadde prestinner, etter at den opprinnelige druidekulturen forfalt. På Irland hadde kelternes store solgudinne Brigit 19 jomfruprestinner som ble kalt «Flammenes døtre». De voktet den evig brennende ild på Brigit-alteret i Kildare, Irland. Ingen mann måtte noen gang komme nær dette alteret.

Prestinner og hedenskap

Det er helt på det rene at i oldtiden var kvinnelige prester — prestinner — et fenomen som alltid var assosiert med hedenske religioner, sol- og avgudsdyrkelse, polyteisme og tempelprostitusjon. Det er like klart at kvinnelige prester er helt fremmed for Bibelens religion, som er monoteistisk (én Gud), og antagonist til alle hedenske, polyteistiske religionssystemer. Bibelens religion: Mann/prest; Hedenskap: Mann/kvinne/prest/prestinne. Er dette faktum tungt å akseptere for dagens feminister som ønsker å gå sine egne veier og ikke Guds veier? Vi ser hvordan gammel hedenskap i mange forskjellige former invaderer den kristne verden, ikke minst gjennom New Age-bevegelsen. I New Age myldrer det av «hekser», prestinner og «yppersteprestinner». Det samme finner vi innenfor satanismen. Det er beklagelig at disse strømningene også kommer inn i krisEt androgynt (tvekjønnet) vesen fra mytologien og hedenskapettenheten. Hva er det som styrer våre normer? Bibelen eller tidens populære strømninger?

Noen vil bruke Gal 3,28 som støtte for kvinneprester: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus.» Men vi må ikke legge noe til Guds ord som ikke står der. Paulus snakker overhodet ikke om kvinnelige prester, eller etablerer en ny prestetjeneste. Han snakker om frelsen i Jesus Kristus, som er lik for alle, uansett kjønn eller rase. I sin bok «The Death of Eve», kommer Alan J. Barron med denne kommentar: «At Bibelen utelukkende tar til orde for en mannlig prestetjeneste, er i seg selv et betydningsfullt skritt. De fleste hedenske religioner hadde prester av begge kjønn. Med sine krav om ordinasjon av kvinner prøver 'kristne feminister' å føre den kristne kirke tre tusen år år tilbake i tiden — til hedningenes skikker. Dette kan man vel knapt kalle fremskritt!

Orakelprestinner. Maleri av John William Waterhouse, 1884Det er mange som betrakter ordinasjon av kvinner som det det egentlig er: en gjenoppvekking av gudinnenes primitive fruktbarhets-religioner. Biskopen av Exeter, Dr. Mortimer, advarte kirken mot å ordinere kvinner, da dette ville være en snedig tilnærming til de gamle, hedenske religioner. På samme måte som det den gang ble lagt vekt på umoral og krav om 'frihet' og rettigheter, slik er det også i dag. Gud måtte til stadighet straffe Israels folk fordi de var ulydige mot ham. Den gang som nå, hadde de som bekjente seg til troen på Gud suget opp hedenske elementer i sin tro. Den største faren for de kristne er derfor synkretisme [sammenblanding av tro/religioner]. Det kirken trenger er en moderne Karmel-erfaring. Under inflytelse av den fønikiske prinsesse Jesabel, forlot Israel Guds veier. Det var bare syv tusen tilbake. Men på Karmel gjorde Gud et mirakel gjennom Elias, og viste folket at synkretisme ikke er akseptabelt for ham. Gud gjorde sitt ytterste idet han sendte Herren Jesus Kristus for å dø i vårt sted for våre synder, og for vårt eget beste ønsker Gud at vi skal adlyde hans bud og ikke vike av fra hans Ord. C.S. Lewis oppsummerte hele saken på glimrende vis da han skrev følgende: 'La oss anta at en reformator slutter å si at en god kvinne kan være som Gud, og heller begynner å si at Gud er lik en god kvinne. La oss videre anta at han sier at vi like gjerne kan be til 'vår Mor i himmelen' som til 'vår Far.' Sett nå at han hadde sagt at inkarnasjonen like gjerne kunne gått i kvinnelig som mannlig retning, og at den annen person i guddommen like gjerne kunne bli kalt Datter som Sønn. La oss til slutt anta at bryllupet ble omsnudd, dvs. at menigheten var brudgommen og Kristus bruden. For meg virker det som alt dette innbefattes i den påstand at en kvinne kan representere Gud på samme måte som en prest gjør.

Kvinnelig, korsfestet «Jesus». Slik grenseløs blasfemi blir tolerert i samfunnet, mens f.eks. «Muhammedtegninger» er den rene dødssynd!Kristne tror at Gud selv har undervist oss om hvordan vi skal omtale ham. Å hevde at det ikke spiller noen rolle er det samme som å hevde at Bibelens maskuline bilde ikke er inspirert; at det bare er av menneskelig opphav. Eller — hvis det skulle være inspirert — at det bare er tilfeldig og ubetydelig. Dette kan absolutt ikke forsvares, og hvis det blir forsvart, er det et argument som ikke bare går i favør av kristne prestinner, men som går imot kristendommen som sådan.' De siste to tusen årene (og gjennom hele Det gamle testamente) har Den kristne menighet hele tiden vært inneforstått med at Bibelen lærer at det bare er menn som kan vies til prestetjeneste. Spørsmålet om ordinasjon av kvinner til slik tjeneste er bare blitt aktuelt siden kvinnefrigjøringen begynte (og spesielt etter 1945). Guds ord forteller oss imidlertid at vi skal skille oss fra denne tids filosofi, og ikke være en del av den. Guds ord sier et klart nei til ordinasjon av kvinner til prestetjeneste. La oss godta Guds ord som til evig tid er stadfestet i himmelen, for Gud kjenner enden fra begynnelsen. Hans ord gjelder alle slektledd, innbefattet vår egen humanistiske tid, fram til tidens ende» (Alan J. Barron: The Death of Eve, s. 120, 121. Uthevelser tilføyd).

Kulturbarrierer?

Moderne, «hedenske» prestinner danser under sommer-OL i Aten, Hellas, i 2004Det blir ofte hevdet at årsaken til at kvinner ikke gjorde tjeneste som prester i bibelsk tid, var den rådende «mannsdominerte» kultur. Som vi har sett, er dette helt galt. De fleste hedenske kulturer og religioner hadde sine prestinner. Datidens hedenske, polyteistiske kulturer tillot derfor kvinner å gjøre tjeneste som prester. Bibelens monoteistiske religion og prestesystem tillot derimot ikke kvinner å gjøre tjeneste som prester. Denne ordning var basert på det prinsipp Gud nedla allerede ved skapelsen. Et «rollebytte», som avskaffer rolle-distinksjonene — noe vi ser til daglig i tidens samfunn — går på tvers av den orden Gud nedla ved skapelsen. For dagens humanister, som bygger sin livsanskuelse på den ateistiske utviklingslære, er imidlertid slike rollebytter mellom menn og kvinner fullt ut akseptable, fordi kjønnsbegrepet etter deres syn bare er av rent mekanisk natur.

DetModerne voodoo-prestinner er helt klart at å eliminere rolle-distinksjonene mellom menn og kvinner og tåkelegge kjønnsbegrepet, bidrar til å bryte ned familien, skape identitetskriser hos barn og åpne veien for «alternative samlivsformer» (homofili). Det er også blitt hevdet at kvinner ble utelukket fra prestetjeneste i Det mosaiske system for å unngå sammenblanding med kaananittiske fruktbarhetsritualer og «hellig» prostitusjon. Dette er heller ikke riktig. Mange hedenske prestinner levde moralsk rene liv i sølibat. Vi har eksempler på at prester (i dette tilfelle Elis sønner) lå med de kvinner som gjorde tjeneste ved inngangen til sammenkomstens telt (1 Sam 2,22), uten at verken det mannlige prestedømme ble avskaffet, eller tjenesten til de kvinner som gjorde tjeneste ved sammenkomstens telt. Det var heller ikke bare prestinner som drev kultisk prostitusjon. Også mannlige, hedenske prester drev lignende praksis — og begge deler var en vederstyggelighet i Guds øyne (5 Mos 23,18).

Mannen som husholdningens overhode

Skapelsen av det første menneske, Adam. Utsnitt av Michelangelos berømte freske i Det Sixtinske kapell, Vatikanet. «For Adam ble skapt først, deretter Eva» (1 Tim 2,13). «For mannen er ikke av kvinnen, men kvinnen av mannen. Heller ikke ble mannen skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens skyld» (1 Kor 11,8-9)Vi har sett at kvinner både gjorde tjeneste som profetinner og hadde andre religiøse verv. Årsaken til at kvinner ble utelukket fra prestetjenesten, var høyst sannsynlig at prestens rolle i Bibelen symboliserte husholdningen, eller familiens hode. I gammeltestamentlig tid spilte patriarkenes mannlige overhode eller stammehøvdinger rollen som prest, og representerte derfor sin familie overfor Gud (1 Mos 8,20; 22,13; Job 1,5). Fordi Bibelen framstiller mannen som den førstefødte av menneskene (1 Mos 2,7.21–23), valgte Gud mannen som hode både for familien og menigheten.

Kristus er menighetens sanne hode, og presten står som hans representant. Slik er skapningens orden, og det må vi kunne akseptere. Det nye testamente fører dette prinsippet videre. Pauli ord i Gal 3,28: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus,» har kort og godt med frelsen «Nygift» lesbisk «ektepar». Slike perverse synder førte til at hele oldtidsbyer ble lagt i aske. Utbredelsen av disse perversitetene er et tegn på de siste dager. Esaias 3,9å gjøre: Alle er likeverdige i Guds øyne, uansett rase eller kjønn Det er ikke noe hint om at kvinner derfor kan ordineres til prestetjeneste. Vi skal ikke legge ord i Paulus' munn som han ikke sier. De som mener at Paulus her åpner døren for ordinasjon av kvinner til prestetjeneste, forstår ikke forskjellen mellom likeverdighet og tjeneste. Selv om alle er likeverdige med hensyn til frelsen, betyr det ikke at alle dermed automatisk skal utfylle alle mulige roller og tjenester. Som vi har sett, er Bibelens presedens klar; prinsippene ble etablert allerede ved skapelsen: «Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet. For Adam ble skapt først, deretter Eva. Og Adam ble ikke dåret, men kvinnen ble dåret og falt i overtredelse» (1 Tim 2,12–14). «For mannen er ikke av kvinnen, men kvinnen av mannen. Heller ikke ble mannen skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens skyld» (1 Kor 11,8–9).

Kvalifikasjoner

Noen mener at det er urettferdig å utelukke kvinner fra prestetjeneste hvis de ellers er kvalifisert. «Gode nok til tjeneste, men ikke til ordinasjon», blir det sagt fra det hold. Dette har jo ingen ting med saken å gjøre; man skyter langt over målet. Det er ikke hva den ene eller den andre mener som er utslagsgivende i en slik sak. Spørsmålet er: Hva sier Bibelen? Og Bibelen er klar på dette punktet, som vi har sett. Å unnlate å ordinere kvinner til prestetjeneste er derfor ikke ubibelsk, tvert i mot. Vi har ingen som helst rett til å godkjenne en praksis som Bibelen i følge skapningens orden prinsipielt er imot. Det er ikke flertallet som avgjør saken, det er ikke stemmer og håndsopprekkelse, folkeopinion, strømninger i tiden, feminisme, aktivister og forkvaklet teologi som avgjør — det er Guds ord som bestemmer.

Forstandere

Er det et lignende forbud i Bibelen mot å ordinere kvinner til menighetsforstandere? Ja. I listen over kvalifikasjonene i 1 Tim 3,1–7 og Tit 1,5–9 blir de blant annet nevnt at en forstander skal være en mann, «én kvinnes mann.» På gresk brukes uttrykket aner: en mann, én kvinnes mann. Det betyr kort og godt — enten vi liker det eller ikke — at menighetens forstander skal være en gift mann som er tro mot sin hustru! Dette er Bibelens klare ord. Å ordinere kvinner som lokale forstandere er klart imot Guds ord. Det er også en fare for at ordinasjon av kvinner til forstandere vil bli betraktet som en åpning eller en kile til senere ordinasjon av kvinner til prestetjeneste.

Et hjertesukk

Arven fra oldtidens hedenske kulturer har inntatt kristenheten. Moderne prestinner i kristen draktVi lever i en tid da alt er i oppløsning. Samfunnsnormer, lov og rett, personlig frihet, nasjonalfølelse (patriotisme), familien, etablerte bibelske normer — alt ser ut til å smuldre vekk etter årelang påvirkning — kall det hjernevask — av de krefter som har som mål å innføre en ny verdensorden. Dagens samfunnsoppløsning er fruktene av utviklingslæren, humanisme, feministbevegelser, utbredelse av pornografi, moderne bibelkritikk, avskaffelse av religion etc. Det er en organisert plan bak alt dette, et program som tar sikte på å bryte ned den eksisterende samfunnsorden for så å opprette en ny verdensorden. Et av punktene går ut på å oppløse familien, som er samfunnets kjerne. Bryt ned familien, og du bryter ned samfunnet. Dette har feministbevegelsen klart til fulle. Det er snart ikke mer familie igjen, bare en diffus masse identitetsløse mennesker som er programmert til å bli lydige borgere av Den nye verdensorden.

Kvinnens naturlige, feminine verdighet er borte. Kvinner går i demonstrasjonstog med plakater og roper om «likestilling», «alternative samlivsformer» og fri abort. I dag er kvinner i soldatuniform med maskingevær under armen et stadig vanligere syn. Skal våre kvinner sendes i krigen for å dø? Kvinner baner seg vei inn i tradisjonelle mannsyrker. Det skal være «likestilling», heter det. Kvinner ønsker ikke at menn skal tråkke i deres salat, men forlanger å tråkke i menns salat. Skapningens orden snus på hodet. Kvinnelige og mannlige distinksjoner utslettes, og et kjønnsnøytralt samfunn er resultatet. Slik åpnes veien for en Pandoras krukke av onde frukter. I et slikt samfunn faller «alternative samlivsformer» (homofile «ekteskap»/lesbiske «ekteskap») naturlig. Dette er et vrengebilde av Guds skaperverk. Tidens kaotiske, dekadente samfunnsforhold er en frukt av at skaperverket snus på hodet og at menneskene forlater de normer Gud har nedlagt i sitt ord. Alle ulikheter mellom kjønnene skal utslettes, og den enkeltes identitet forsvinner. Ikke rart at ordet «identitetskrise» stadig blir vanligere. Dette er målet med med de krefter som står bak Den nye verdensorden: Menneskeheten skal synke ned i en identitetsløs tilstand, hjernevaskede slaver under de kommende makter. Kvinnen har en naturlig, feminin verdighet som Gud har gitt henne fra skapelsen. Den verdighet, og den opphøyde stilling Gud har gitt henne i samfunnet, bør hun søke å ta vare på.